Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Frykten for en ny distanse

Tikk, takk, tikk, takk. Med 6 uker igjen til årets store mål og Transvulcania begynner jeg å få følelsen av dårlig tid. Etter Transgrancanaria 44k hadde jeg en uke uten fokus på løping. Jeg kan skrive under på at det trengtes for lårene mine var rimelig mørbanket av all nedoverløpingen. Uken deretter gjaldt det å få beina i gang igjen men i relativt rolig tempo. Jeg var glad for å kjenne at kroppen føltes ok ut. Det var faktisk nesten sånn at jeg var litt overasket over den energien jeg følte at jeg hadde. Men som jeg skrev i rapporten etter løpet var (og er jeg fortsatt) veldig motivert til å legge inn en god innsats nå den siste tiden før Transvulcania.

Problemet mitt nå er jeg begynner å bli litt stresset over tiden. På påskeaften er det kun 6 uker igjen til det som føles som tidenes utfordring. Nemlig å ta skrittet videre til 76 km. Det er lett å tenke at all treningen jeg har lagt inn i vinter var for å trene mot løpet i mars og at det er først nå jeg begynner å trene mot det STORE målet.

Men jeg vet jo innerst inne at jeg har gjort en god jobb gjennom hele vinteren og at det er dette grunnlaget som kommer til å hjelpe meg å komme i mål på La Palma. Så hvorfor denne frykten for å mislykkes. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det er realistisk for meg å klare og komme i mål. Det skumle er vel at det er noe nytt, en ny distanse. Jeg vet ikke hvordan følelsen er når jeg har passert 50km. Kommer det til å være vondt? Kommer jeg til å klare å tenke positive tanker og holde meg motivert til mål?

Det begynner å minne om vår

Det er vel det samme uansett hvilken ny distanse man skal prøve seg på. Enten det er første gangen man stiller i en 10km, halvmaraton eller maraton. Det ukjente er ofte skummelt.

Påsken tilbringes på jobb på sjøen. Og når denne artikkelen publiseres er det full fart på mølla som gjelder. Før utreise fikk jeg heldigvis tid til en langtur i skogen. Det er godt å kjenne at våren sakte men sikkert kommer krypende. Fortsatt mye snø i skogen men jeg håper jeg kan finne noen bare stier når jeg er tilbake på land igjen. Det vil hvertfall gjøre treningen enklere disse siste ukene.

Ønsker dere alle en riktig god påske! Håper mange der ute får tid til både langrennsturer, løping og påskekos disse dagene :)

Publicerat: 2016-03-26 14:17 Kommentarer (0)



I mål med et smil


Så var det klart for årets første konkurranse; Transgrancanaria 44k.  Jeg var veldig spent over å skulle teste formen. Ville jeg se resultater av den treningen jeg hadde lagt ned de siste månedene? Hvordan skulle det bli å løpe sammen med flinke løpere fra mange ulike land?

Jeg reiste ned tirsdag kveld slik at jeg hadde tre dager på Gran Canaria før løpet. Jeg visste at jeg ikke kunne trene noe mer nå for å forbedre formen og min trener Sondre Amdahl poengterte at det var viktig at jeg tok det med ro og ladet opp disse siste dagene. Det siste jeg ville risikerer var å ødelegge arbeidet jeg har lagt ned de siste månedene ved å trene for mye.

Derfor ble det tid til både litt sightseeing og feriekontor. Jeg fikk kommet meg opp til Pico de las Nieves. Det var fint å få tid til å nyte utsikten på toppen. Jeg visste jo at det ikke ville bli tid til det under selve løpet.

Tid til sightseeing

På samme hotell som jeg bodde, bodde også Margrethe og Andreas som jeg hadde truffet på treningsturen i Januar. De skulle løpe henholdsvis 82k og 125k. Det hjalp veldig på nervene å treffe kjentfolk og mitt løp ble litt ufarliggjort siden jeg skulle løpe, relativt sett, såpass mye kortere enn dem.

Lørdag morgen startet med en 1,5 times busstur fra Maspelomas til El Garanon hvor starten skulle gå. Smale svingete veier så det gikk som det måtte. Bilsyke folk og spying inne på bussen. Heldigvis for meg blir jeg ikke dårlig i buss for jeg kan ikke tenke meg at det var den beste starten på et løp.

I Garanon var det liv, jeg kom meg på plass ganske langt frem i startfeltet. Jeg hadde fått beskjed at stien smalnet når vi skulle oppover mot Pico de las Nieves så jeg var klar til å gi gass fra start for å ikke bli stående fast i kø.

Løpet i seg selv var ikke mer enn 1200 høydemeter opp men godt over 3000 høydemeter ned på teknisk sti så lårmusklene fikk virkelig kjørt seg. Jeg hadde noen fall som gjorde at jeg nok holdt litt igjen på nedoverløpingen siden jeg ble redd for snuble flere ganger.

Klar til start

Generelt følte jeg meg sterk og fin i formen men jeg visste at siste biten kom til å bli utfordrende. Vanskelig underlag, varmt og en trøtt kropp. Jeg hadde hele tiden prøvd å se for meg å komme smilende over mål så jeg hadde bestemt meg for å ikke la denne siste biten knekke meg. Det var tungt men det gikk. Jeg er også veldig glad for å kjenne at jeg endelig har funnet næring som funker for meg uten å gi magevondt. Dette var nok også en stor del av grunnen til at jeg holdt meg unna de mentalt dypeste dalene.

Med 100 meter igjen til mål ble jeg forbiløpt av en jente. Her kjente at det mangler litt i 'vinnerskallen' for jeg klarte ikke å mobilisere krefter til å komme meg forbi igjen. Det ble nok litt å hvile på laurbærene siden jeg allerede visste jeg kom til å komme i mål på en tid jeg selv var fornøyd med.

Totalt endte jeg på en 13 plass blant damene på 44k distansen og en 6 plass i min klasse (30-39 år). Jeg er veldig fornøyd og føler ikke at jeg kunne gjort stort mye annerledes. Det å klare og tåle smerten mot slutten og fyre opp under vinnerinstinktet er nok det som kan forbedres dersom målet er plasseringer.

Transgrancanaria viste seg å være en kjempeopplevelse med en god løpsfølelse og fantastisk natur underveis. Det gav også ekstra energi å treffe på mange hyggelige folk underveis. Folk som gav gass men likevel hadde tid til et smil og noen hyggelige ord underveis.

Nå skal det hviles før jeg tar fatt på treningen mot årets store mål, Transvulcania ultramarathon i mai. Følelsen etter løpet på Gran Canaria har definitivt styrket motivasjonen til å trene videre for å klare å gjennomføre mitt første forsøk på en slik distanse med et smil.

I mål med et smil

Publicerat: 2016-03-11 07:38 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser