Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Alternativ trening om vinteren

Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen "1609" på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter

Publicerat: 2017-03-16 15:49 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 82k oppsummert

Bare fem uker etter sist tur til Gran Canaria satt jeg igjen på flyet ned til 'syden'. Det var vinterferie og det var definitivt mange andre nordmenn som søkte mot varme og sol. Men til forskjell fra de fleste andre var ikke mitt mål late dager på solsengen. Jeg var klar for å gjennomføre sesongens første store konkurranse. Ikke at Sandsjöabacka i januar ikke var stort, men Transgrancanaria Advanced var noe jeg hadde forberedt meg til lenge og her var det mange svært gode løpere på plass.

Treningen de siste månedene hadde vært veldig god. Med både en treningstur hvor jeg fikk løpt igjennom løypa og 'treningskonkurranser' for å få kjørt beina litt ekstra. Men de siste ukene før konkurransen hadde kroppen vært sliten og jeg hadde slitt en stund med tette bihuler. Jeg fikk beskjed av coach Sondre å kutte noen av de siste planlagte øktene. Og med god hvile den siste uken før løpet satset jeg på at jeg skulle stå på startstreken med energi til å gi god gass.

Vel på plass på Gran Canaria hadde jeg et par dager ekstra med tid til å ordne de siste små detaljene. Flere av løpevennene fra Norge var på plass for å løpe ulike distanser. Ekstra gøy var det at maratondistansen i år gikk på en annen dag en Advanced-distansen som jeg selv skulle løpe. Dette innebar at jeg fikk muligheten til å ta imot Monika og Angelika i mål.

Angelika og Monika etter målgang.

Natten før løpet ble det lite søvn. Jeg var så spent at det var vanskelig å få hodet til å falle til ro. Jeg var nesten glad når klokken endelig ringte 03:30. Yoghurt med müsli, en skive med avokado, spekeskinke og ost samt en etterlengtet kaffe fikk igang kroppen. Starten gikk på den andre siden av øya så reisen dit tok sin tid. Men når jeg 06:40 stod klar i startboksen roet nervene seg. Jeg var spent men klar til å gjøre mitt beste, klar til å nyte turen og forberedt på smerten jeg visste kom til å komme. Plutselig var jeg ikke lenger så stresset av de andre løperne eller konkurrentene. Jeg skulle gjøre mitt beste, om det endte med en 5 plass eller en 100 plass kunne ikke jeg kontrollere.

Løypa starter rett på en liten bakke men jeg følte at jeg fløy opp. Beina kjentes lette og klar til en lang dag. Jeg kom meg lett til Teror, sett bort i fra et uheldig møte med en kaktus), og forberedte hodet på den første virkelige monsterbakken. Jeg hadde vært opp her før, dette skulle jeg klare! Jeg fant fram stavene og startet på de 1200 høydemetrene som ventet. Været var grått og vinden blåste kjølig men med armvarmere slapp jeg å ta frem jakken. I det jeg startet på bakkene ned mot Tejeda begynte det å lette og jeg kunne skimte ikoniske Roque Nublo og toppen av neste mosterbakke.

På veien passerte jeg flere løpere fra 125k distansen, de hadde startet 23:00 kvelden før og de fleste holdt natulig nok et litt lavere tempo. Oppmuntrende ord ble utvekslet og jeg fikk vite at jeg lå som nummer 5/6 av jentene. Shit, det var jo bedre enn jeg hadde turt å håpe på men med godt over 40 kilometer til mål var det mye som kunne skje. Ved matstasjonen som lå på 40k ble den en rask sjekk av påbudt utstyr samt tilgang på dropbagen min hvor jeg hadde ekstra gel og litt ekstra klær og sko. Vesten ble raskt fylt opp med gel og sportsdrikke så var det bare å komme seg videre. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge igjen stavene halvveis for herifra var det mye nedover. Men med slitne bein følte jeg virkelig at stavene var til hjelp så de fikk bli med videre.

Turen videre gikk greit, beina var trøtte men det hadde jeg jo vært forberedt på så det var bare å bite tenna sammen. Dette var jo ikke noen kosetur. I de lange bakkene på vei ned mot Tunte ble jeg forbiløpt av en spansk jente. Jeg prøvde å henge meg på men måtte raskt innse at jeg ikke hadde sjans. Punkt for forbedring – nedoverløping!

De siste 10km av løpet er tunge, det er varmt og de går i et steinete elveleie. Men dette visste jeg jo fra før, jeg hadde vært igjennom her på to treningsturer og under fjorårets konkurranse så jeg visste hva som ventet. Likevel, jeg klarte ikke helt å gi det jeg hadde håpet på slutten. Det ble rett og slett for tungt. Punkt 2 for forbedring – litt mer råskap og tøffhet!

Før løpet hadde jeg hatt et eget mål om å komme inn på 11 timer, på vei igjennom elveleiet skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Å komme inn på oppløpet å se Monika, Angelika og Søren stå å heie på meg var stort. 10:46:34 ble tiden og det holdt til en sjetteplass. Så glad og så fornøyd, at beina var så stive at jeg knapt kunne gå fikk bare være. Jeg hadde klart det, jeg hadde klart å pushe meg selv enda litt lenger enn tidligere. 2017 sesongen har startet bra og jeg gleder meg til fortsettelsen. Nå blir det en måned med litt mer randonee og litt mindre løping. Ha det gøy med treningen er jo det som gjør at jeg klarer å holde på motivasjonen. Der fremme venter Transvulcania og nye mål. Men først skal kroppen få restituere og jeg skal glede meg over en god prestasjon.

Publicerat: 2017-03-03 16:03 Kommentarer (0)



Treningstur til Gran Canaria

Med 5 uker igjen til årets første store konkurranse, Transgrancanaria 82k, var det tid for årets treningstur til Gran Canaria. Mitt første møte med Kanariøyene på treningsturen i fjor var en suksess med fantastiske stier, gode økter, mye læring og ikke minst hyggelige folk. Oppskriften var stort sett den samme i år; følge store deler av Trangrancanarialøypa og ta seg fra Agaete til Maspelonas i løpet av tre dager ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Mange av de samme deltakerne jeg ble kjent med i fjor skulle ned igjen. Også flere av dem jeg traff på turen til Sandsjöbacka helgen før skulle også være med.
Margrethe og Elisabeth Borgersen
Sammen på tur igjen, Margrethe Fjetland Løvold og meg.

Men jeg hadde en bekymring; jeg hadde bare 3 dagers hvile mellom de tre løpene i Sandsjöbacka og den første løpsdag på Gran Canaria. Frykten for å pådra meg en eller annen form for skade var stor. Det er spennende å se hvor langt man kan presse kroppen, men et sted går jo grensen og den berømte strikken ryker. I dagene i mellom konkurranser i Sverige og tur til GC gjorde jeg derfor det jeg kunne for å sørge for best mulig restitusjon. Sove godt, spise godt og gi beina god behandling i form av massasje og en tur til naprapaten. Generelt godt med hvile. Det skulle vise seg at kroppen fungerte godt. Faktisk overraskende godt.

Klare til start! Foto: Moses Løvstad

Første dagen startet med et gruppebilde på kaia i Agaete. Sekkene var pakket med alt vi trengte de neste tre dagene. Så bar det av gårde; opp, opp, opp. Stavene, som jeg hadde med i år, viste seg å ikke duge til annet enn ekstra vekt i sekken da den ene knakk etter bare få kilometer. Jeg valgte gruppen som skulle på den korteste løypa første dagen. Det var jo ingen vits å gå for hardt ut etter sist ukes påkjenning. Vel fremme på hotellet oppe i fjellene, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene, ble jeg innlosjert på rom med Monika og Wenche. En hyggelig reunion med mennesker jeg hadde sett siden Ecotrail sist mai.

Andre dagen føltes beina veldig bra. Det var nesten som om jeg ventet på at de skulle si stopp. Men glad og fornøyd så lenge alt føltes ok var det bare å kjøre på. Jeg var jo tross alt her for å få et godt treningsutbytte. Denne dagen våget jeg meg ut på dypt vann og ble med gruppen i front. Minnene fra et møte med veggen sist år gjorde at jeg var ekstra påpasselig med å få i meg energi underveis. Etter lunsj tok vi fatt på monsterbakken med stor M; 1200 høydemeter i ett jafs. Og her begynte det å røyne på. Den siste par hundre høydemetrene var det bare å bite tenna sammen og prøve å flytte beina som var stive som stokker.
Transgrancanaria
Andreas og Simen i fin flyt

Tredje og siste dagen hang jeg meg igjen på de raske gutta. De skulle løpe en litt annen rute enn de to andre gruppene og jeg ville gjerne få enn full gjennomkjøring av løypa jeg skal løpe under konkurransen i februar. Ned og opp i fantastisk landskap storkoste jeg meg. Det var godt å merke at løpingen kjentes lettere ut enn under fjorårets tur. Jeg er jo ikke i tvil om at formen har utviklet seg i 2016 med god treningsveiledning. Og nå føltes det ut som om løpegleden vokste i takt med mestringsfølelsen. Runners high om du vil.
Elisabeth Borgersen transgrancanaria
På vei opp til Roque Nublo Foto: Johannes Rummelhoff

På veien ned til Ayagaures fikk vi en ubehagelig påminnelse om at løping kan være risikosport det også. Der stod en ambulanse og i den var Angelika som hadde vært så uheldig å slå seg kraftig i et fall i den siste nedoverløpingen. Det så heldigvis ut til å gå bra og på kvelden var Angelika tilbake med sting i panna, forslått men med et velkjent stort smil. Dere kommer sikkert til å kunne lese mer om Angelikas historie i hennes blogg her på Runners World Norge.

Søndag morgen og tid for å komme seg på flyet hjem til Norge. Støl i lårene etter all nedoverløpingen dagen før gjorde ikke gleden over hva jeg hadde kommet meg igjennom de siste dagene noe mindre. 30+40+53 kilometer og mange tusen høydemeter. Kroppen hadde fungert. Og i tillegg hadde den fungert bedre enn jeg hadde turt å håpe. Jeg kunne ikke være noe annet enn kjempetakknemlig. Takknemlig for å ha en frisk kropp, takknemlig for å få reise og oppleve flotte steder og få utfordre meg selv, takknemlig for å reise på tur med flotte folk!
gran canaria moses lovstad
Ved veis ende! Foto Moses Løvstad

Publicerat: 2017-02-03 15:10 Kommentarer (0)



Klar for et nytt løpeår!

Det har vært stille fra meg en stund nå. Jeg har ikke hatt så mye energi til overs til skriving med flytting, jul og oppstart i ny jobb. Men trening har det blitt. Selv med lite snø i fjellet på Østlandet fikk jeg tid til både langrenn, alpin og randonee, i tillegg til litt løping, i romjulen. Det var godt med litt avveksling fra løpingen og det har gjort at jeg nå går inn i det nye året veldig motivert for jobbe strukturert med treningen mot årets mål fremover. Nytt bosted betyr nye stier å utforske. En skikkelig motivasjon til å komme seg ut bare det.


Utforsker nye stier i nytt nabolag

Hele planen for 2017 er ikke lagt ennå. Men vårens store mål er å reise tilbake til La Palma og løpe Transvulcania igjen. Det er et løp som virkelig gav mersmak og i år håper jeg å kunne slå tiden min fra 2016 med god margin. Før den tid skal jeg også tilbake til Gran Canaria for å løpe Transgrancanaria. I år tar jeg skrittet opp fra maraton til 82k og jeg håper det løpet skal gi en god pekepinn på formen. Løp og treningmål er viktige for meg for å holde motivasjonen oppe og i det hele tatt ha en grunn for å trene. Utviklingen og den gleden med å lykkes som strukturert trening har gitt meg det siste året har også bare økt motivasjonen til å jobbe videre.

Hva med deg? Har du satt noen store eller små mål for det kommende året?  Jeg innser at mine ultramål ikke er normalen for løpere, men det finnes jo et hav av løp å velge mellom så alle kan finne noe som passer sitt nivå (eller litt over så man har noe å strekke seg mot). Har du for eksempel lyst å teste litt ulike distanser arrangeres Runners World Challange i år. I syv løp får du testet deg i blant annet 800 meter på bane, trappeløp, terrengløp, 5km, 10km og halv- eller helmaraton. Det første løpet går av stabelen med Winterrun i Oslo allerede 4 februar. Du kan lese mer om RWC her.
Grunntrening har fokus på denne tiden av året - godt å nyte flott natur underveis

Min oppfordring er å finne et mål som trigger deg. Enten det er dine første 5km eller dit første maraton. Benytt vinteren til å legge en god base og topp det med intervalløkter og fartstrening frem mot våren. Det trenger jo ikke være så komplisert. Det viktigste er å finne et realistisk mål som passer deg og som du kan få til å gå opp med resten av hverdagen. Det skal jo være gøy og en kilde til energi, ikke dårlig samvittighet.

Nå er jeg midt inne i grunntreningsperioden og de neste to ukene skal jeg virkelig få kjørt meg med høyere mengde enn normalt. Først noen treningsløp i Göteborg til helgen etterfulgt av treningstur til Gran Canaria. Det kaller jeg en bra start på året. Jeg er spent på oppdateringen jeg skal gi dere neste uke. Det blir en oppsummering av helgen i Göteborg. Forhåpentligvis et innlegg om å takle mange mil på vinterstier, hyggelige mennesker og om å utfordre egne grenser.
Nå venter en uke med mye mengde på vintersti

Publicerat: 2017-01-09 10:15 Kommentarer (0)



Ut av komfortsonen

Når Runners World Norge arrangerer førjulsintervaller på Bislett OG det treffer med intervaller på treningsplanen OG jeg faktisk er i Oslo på en ukedag. Ikke noen unnskyldninger å komme med da!

Kjelleren på Bislett ja, hørt mye om den men aldri opplevd den selv. Mye fordi jeg foretrekker uteløping året rundt, intervallene mine foregår gjerne i bakke og løping på bane bringer tilbake dårlige minner fra skoletiden for mange år siden da jeg virkelig ikke så på løping på samme måte som nå. Men av og til er det jo gøy å gå litt utenfor komfortsonen. Fart er ikke min sterke side men her så jeg en anledning til å pushe meg selv i uvante omgivelser. Så jeg la igjen egoet hjemme og tenkte at dette skulle bli en artig økt.

Nedgjogg etter en godt gjennomført økt

Vi var rundt 15 stykker som møtte opp på i kjelleren på Bislett fredag morgen til denne økten ledet av Sara Pedersen og Andreas Gossner fra Runners World. Vi kunne velge mellom to grupper; 4 x 2 runder + 4 x 1 runde eller 8 x 1 runde. Det er jo tross alt langløp jeg driver med så det ble langintervaller på meg. Det var også det som stemte best med treningsplanen, jeg manglet bare motbakken...

4 lange drag og 4 kortere drag ble gjennomført. Jeg var sist i mål på hver runde på min gruppe men jeg visste også at dette var bra fart på flata til meg å være og jeg var fornøyd med egen innsats. Så det var ikke noe vits å deppe over at jeg ikke kunne imponere med min hurtighet.

En fin gjeng som syntes førjulsintervaller på Bislett var en god ide

Nå er det snart helg og jeg vet at jeg starter min med et stort smil. For mestringsfølelsen er faktisk ganske stor når du går litt utenfor komfortsonen. Jeg prøvde meg på en økt jeg rett og slett ikke føler meg så flink til og oppdaget at det var gøy å trene intervaller sammen med andre når man klarer å fokusere på egen innsats og ikke sammenlikne seg med andre. Og det å trene sammen med andre gjør jo også, i hvertfall for min del, at man lettere klarer å yte litt mer enn det man gjør når man skal pushe selv alene.

Dette er absolutt noe jeg kan tenke meg å gjøre igjen. Det går rykter om at eventet blir gjentatt på nyåret så om morgenintervaller kan friste er det bare å følge med på runnersworld.no :)

Publicerat: 2016-12-09 11:30 Kommentarer (0)



Kickstart på 2017 sesongen

Nesten 4 uker har det blitt med rolig opptrapping av løpingen igjen. 4 uker hvor det har føltes ut som jeg har vært innom de fleste årstider men mest av alt løping i herlig høstvær. For å få litt inspirasjon og kickstarte 2017 sesongen ble jeg med på en langhelg i Åre i regi av Emelie Forsberg, Ida Nilsson og Jacob Lidstrøm hvor fokuset var løping og yoga.

Jeg har selv drevet med en del yoga tidligere men etter korsbåndsoperasjonen for 2,5 år siden har jeg ikke kommet i gang med det igjen. Jeg kjenner at kroppen har stivnet til så jeg håpet at denne helgen skulle gi meg litt motivasjon til å komme i gang med yogaen igjen samtidig som det var stort å få løpetips fra to veldig inspirerende jenter.

En glad gjeng med løperer og yogis

Vi var en gjeng på litt over 30 stykker på alle nivåer. Dette ble løst fint ved å dele inn i ulike grupper. Selv hadde jeg sett for meg noen lengre turer enn det vi løp men det jeg savnet på distanse fikk jeg tatt igjen i tempo. Over samlingens fire dager ble det tid til et par kortere turer, en langtur til Åreskutan og en intervall økt med yoga både på morgen og ettermiddag. Det var fint å se hvordan man kan bruke yogaen til å styrke typiske løpemuskler og for min del også få litt veiledning til alternative øvelser til de jeg ikke klarer å gjøre på grunn av kneet mitt. Når jeg reiste fra Åre hadde jeg fått fylt på konto for løpeglede og rukket å bli kjent med mange hyggelige mennesker.

Mye fin løping i herlig høstvær

Jeg jobber nå med å få på plass grunnformen igjen og er innstilt på å bruke god tid for å få på plass form og bygge opp styrke igjen. Det siste halve året har det vært lite fokus på styrketrening og jeg vet at er lurt både for å forbygge løpeskader og nødvendig for å skåne kneet mitt mest mulig nå som skisesongen står for døren også.

Men rolig opptrapping av trening står ikke i veien for store eventyr når mulighetene byr seg. På fredag setter jeg meg på flyet til Nepal for å delta i Manaslu Trail Race. Et etappeløp som går over 7 konkurransedager og 2 gå-dager. Etappene er ikke av de lengste (rundt 32k på det meste) men med så mange dager på rad og med ekstra påkjenningen det er å løpe i høyden er jeg veldig spent. Formen er langt fra toppet for en slik utfordring men jeg stoler på at det siste året har gitt meg et godt grunnlag. Og helgens løpeturer med tung sekk gjorde meg litt bekymret. Men det viktigste blir å nyte turen, så får jeg se hvor langt det holder. Å reise til Nepal og få oppleve Himalaya er virkelig en stor drøm og at jeg får meg 1,5 uke med god trening føles ut som en stor bonus. Snakk om å kick starte sesongen!

Klar for nye eventy! Foto: Manaslu Trail Race

Publicerat: 2016-11-01 15:13 Kommentarer (0)



Maui Marathon

Det har ikke blitt så mange innlegg de siste ukene. Med en så stor begivenhet som bryllup og påfølgende bryllupsreise til Hawaii har det naturlig nok vært andre ting som har vært i fokus. Men på Maui gikk Maui Marathon av stabelen imens vi var der og det føltes ut som en unik mulighet. Når Skjalg, mannen min, i tillegg er positiv til at jeg får et 'lite' spontant løpeeventyr mens vi er på tur så var det bare å melde seg på.

Fokuset på dette løpet skulle bare være opplevelsen og muligheten til å løpe et såpass eksotisk sted. For det første var jeg på bryllupsreise og den turen skulle ikke bli påvirket av noen oppladning til et løp. Jeg har løpt veldig lite på asfalt det siste året og har ikke deltatt i noe 100% asfaltløp på snart tre år. Jeg er midt i en sesongpause og har generelt lite fokus på (strukturert) løping om dagen. I tillegg sier en temperatur på over 30 grader og høy luftfuktighet at det skulle være vanskelig nok å gjennomføre.

Mat før start - ingenting å si på presentasjonen

Derfor stilte jeg til start i kjole med blomst i håret i skikkelig Hawaii stil. Smilet var på plass og jeg var klar til for en annerledes opplevelse. Jeg hadde jo sjekket med trener Sondre først om det var ok med en såpass tøff løpeøkt i sesongpausen og hadde fått klarsignal så lenge jeg lovet å smile og kose meg underveis.

Starten gikk 05 om morgenen. Så tidlig var det 'bare' 26 grader og det var godt å få en time før solen stod opp og temperaturene begynte å stige. Stemningen var god ved start, flammeshow og massevis av frukt til de rundt 400 deltakerne. Jeg satte avgårde i et passelig tempo som jeg følte jeg skulle klare å holde over flere timer. Det var ganske fantastisk å se lyset endre seg i løpet av de første 15 kilometerne før solen til slutt hadde stått helt opp. Jeg kom i prat med en hyggelig dame, Kim fra Chicago, og holdt følge med henne fram mot 30 kilometers merket. Denne biten av løypa gikk en del opp og ned langs en svingete kystvei. Varmen begynte å gjøre seg gjeldende men det var heldigvis mange drikkestasjoner underveis. Til slutt følte jeg at jeg ikke orket å holde følge med Kim lenger så jeg ønsket henne lykke til og fortsatte i eget tempo litt lenger bak. Poenget var jo fortsatt å nyte turen. Men selv hvor mye jeg forsøkte å kose meg var de siste syv kilometerne i mål ganske pyton. Jeg er definitivt ikke laget for å løpe lange distanser på vei i over 30 grader. Vel i mål på 3:38 kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet inn bare halvminuttet bak Kim så jeg hadde klart å ta innpå igjen etter hun forsvant fra meg drøye 15 kilometer tidligere.

Glad og fornøyd i mål med to medaljer!

I mål fikk jeg et stort håndkle dynket i isvann rundt meg og et pizzastykke. Smilet var stort etter noe som for meg var et kjemperesultat på et asfaltmaraton hvor fokuset hadde vært å kose seg. Når mannen min møter meg en blomsterkrans og forteller meg at jeg vant klassen min og ble nr. 25 av alle deltakere var lykken komplett. At det ikke kanskje ikke var det høyeste nivået på deltakerne gjorde ikke noe på mestringsfølelsen, jeg gjorde det tross alt for gøy!

Så er det tilbake i hvilemodus, hvertfall for et par uker til. Løpeskoene skal definitivt komme i andre rekke på bryllupsreise, nå er det andre eventyr som venter.

Publicerat: 2016-09-27 08:24 Kommentarer (0)



OCC i Ultra Trail du Mont Blanc - en stor løpsopplevelse

Så var det tid for Chamonix og et av de største arrangementene i terreng og ultraverden; UTMB (Ultra-Trail du Mont-Blanc). Selve arrangementet, som går over en uke i slutten av august, består av 5 løp; PTL på 290km (26 500m+), TDS på 119km (7 250m+), CCC på 101km (6 100 m+), OCC på 55km (3 500m+) og hovedløpet UTMB på 170km (10 000m+).

Selv skulle jeg delta i OCC løpet. Det føltes ikke noe mindre selv om det 'bare' var det 'korte' løpet. Ikke var det det bare for å få ta del i UTMB uka at jeg gledet meg til å reise tilbake til Chamonix. Jeg har mange minner her i fra turer både sommer- og vinterstid og synes rett og slett det er en fantastisk lekeplass med masse muligheter for klatring, sykling, løping og selvsagt ski om vinteren. Chamonix var også stedet jeg røk korsbåndet på ski for 2.5 år siden så det føltes ekstra godt å være tilbake med fullt fungerende ben.

Rolige løpeturer i fantastiske omgivelser

Så glad var jeg for å komme ned at jeg ikke rakk å sjekke treningsplanen skikkelig før jeg satte meg på gondolen opp til Plan de l' Aiguille for en rolig løpetur mot Mer de Glace. Planen var egentlig at jeg skulle holde meg unna høyden første dagen og ikke stresse kroppen for mye. Når jeg oppdaget dette (vel tilbake i byen) ble jeg bekymret over at jeg hadde gjort noe veldig dumt som skulle gå ut over prestasjonen på torsdagens løp. Heldigvis var det bare beroligende ord fra coach Sondre (Amdahl), det skulle nok gå greit likevel.

Det ble tid til noen rolige turer i fjellene i dagene før løpet. Også en fin liten tur sammen med Sondre (som skulle delta i TDS som trening til hans neste store løp Tor des Geants) og Robert som også trenes av Sondre og som skulle delta i UTMB. Det var veldig varmt og det bekymret meg før løpet siden jeg ikke ser på meg selv som en person som takler varme særlig godt. Jeg liker jo ikke engang å ligge å steke på stranden. I tillegg hadde jeg hatt en lang stund hvor jeg hadde følt meg litt i minus på grunn av mye reising, jobb og forkjølelse. Men jeg fikk brukt dagene i Chamonix til å lade skikkelig og fikk noen gode netter med søvn.


På løpetur med Sondre og Robert

Torsdag 05:00 var det klart for avreise med buss til Orsieres i Sveits hvor mitt løp skulle starte 08:15. Allerede så tidlig på morgenen var det varmt så jeg var forberedt på en tøff dag. Jeg startet ut i et bra tempo for å unngå i bli sittende fast i en trafikkork lenger bak. Solen stekte bra i fjellsidene så jeg benyttet alle muligheter jeg så til å avkjøle hodet med vann. På vei inn til den første drikkestasjonen fikk jeg beskjed om at jeg lå som nummer 6 av damene. Men siden jeg hadde måttet tisse siden start fikk jeg benytte sjansen her og jeg så da flere damer passere. Jeg prøvde å ikke la meg stresse men å fortsette i et jevnt godt tempo og få i meg næring. På grunn av varmen ble jeg kvalm bare av tanken på gel så jeg var veldig glad jeg hadde valgt å ta med litt ekstra næring til å blande i vannet, det var det ikke noen problemer å få ned.

Oppover og nedover på flotte alpestier. Tross varmen var det en fantastisk opplevelse. Når jeg passerte Trient fikk jeg beskjed om at jeg var nr 10. Når jeg senere i løpet begynte å passere noen damer gav det ekstra motivasjon til å fortsette å jobbe på videre. Når jeg kom til matstasjonen på Vallorcine var det en ivrig frivillig som skulle hjelpe meg å fylle flaskene. En misforståelse gjorde at jeg fikk mitt eget Tailwindpulver bladet med 50/50 ferdig sportsdrikk og vann i stedet for bare vann. Jeg er så takknemlig for at magen tålte den miksen, det kunne endt i katastrofe.

Varmen stekte og jeg begynte med å slenge buffen i de bekkene jeg passerte for å så legge den våte filla på hodet. Den siste bakken opp til Flegere var fryktelig tung. I hodet mitt gikk 'jeg kan, jeg vil, jeg får det til' på repeat. Så var det bare å trøste seg med at jeg hadde det bedre enn han stakkaren som lå i kanten og spøy.  På vei ned de siste kilometrene til Chamonix var jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde noen rett bak meg og at jeg skulle klare å fullføre på rett under 8 timer hvis jeg klarte å holde tempoet helt inn. Det var veldig stas å se coach Sondre stå å heie siste biten inn, virkelig en ekstra dose energi. En dose energi jeg virkelig trengte for det ble plutselig action på oppløpet. Totalt overrasket ble jeg når det kom en dame som en kule bakfra med 200 meter igjen til mål. Jeg samlet alt jeg hadde av krefter, hun tok innersvingen og så jeg måtte gå på utsiden, opp og forbi. Men jeg klarte det! For en avslutning det ble.

I mål på 7:54. Det holdt til en 6. plass av 356 damer (en 71. plass totalt av 1414 deltakere). Om jeg er fornøyd? Et stort JA! Det å løpe inn til en sånn plassering i det selskapet og i den varmen er jeg veldig stolt av. Med kun 20 min opp til 2. plassen blant damene har jeg allerede begynt å drømme om neste løpssesong.
Etter målgang Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2016-08-30 10:50 Kommentarer (0)



Forkjølelse og hardtrening

En måned har gått siden Hornindal rundt.  Den første uken etter løpet var det bare (aktiv) hvile som gjaldt. Jeg tror ikke jeg har vært så sår i musklene noen gang. Men denne gangen merket jeg ikke noe til ømme ledd i knærne slik jeg gjorde etter Transvulcania i mai så det tar jeg som et positivt tegn!

På grunn av jobb til havs var jeg tvunget til å starte opp løpeøktene igjen på mølla. Det ble en uke med kortere, men raskere økter. Jeg var faktisk positivt overrasket over at jeg klarte å få opp farten noenlunde greit 1,5 uke etter et løp som Hornindal. Dette føltes som et godt tegn for treningen som var planlagt i slutten av juli og begynnelsen av august. Disse ukene skulle jeg få lagt inn en siste innsats før OCC løpet 25 august.

Men ting går ikke alltid som planlagt. Jeg har vært frisk gjennom hele vinteren så det var typisk at jeg skulle gå på en smell når jeg endelig kom meg på land og skulle få inn noen skikkelige kvalitetsøkter i fjellet. Timingen kunne heller ikke vært dårligere. Jeg hadde to helger foran meg med mye hyggelig besøk på hytta og en sykkelfestival på Ål hvor jeg hadde lovet jeg kunne hjelpe til med stiguiding om det trengtes. Akkurat når det eneste jeg trengte var å ligge på sofaen og samle krefter.

Jeg var klar for to gode løpeuker i disse omgivelsene - det ble i det miste en god uke

Flere løpeøkter ble strøket. Syklingen sørget for at det ble aktivitet (selv om det nok ble i meste laget). Det ble i stedet en skikkelig jobb for hodet. Holde fokus på å prøve å bli frisk og stole på at man ikke mister formen selv med en uke som ikke går helt som planlagt. Det er jo helt logisk etter mange måneders dedikert trening, men likevel så vanskelig å slå seg til ro med.

Sakte men sikkert kom formen sigende tilbake. Etter en uke med lite løping fikk jeg en uke på fjellet med noen skikkelige gode økter. Jeg merket at jeg ble mye mer sliten etter øktene enn jeg vanligvis blir. Gleden var derfor stor når jeg avsluttet min siste økt på fjellet i går med en løpetur som viste en god tid på klokka, veldig gøy! At jeg sovnet utslitt i passasjersetet på vei tilbake til Oslo viser at jeg nok ikke er 100% i form ennå. På den andre siden med 120km og 5500 høydemeter den siste uka burde det være lov å være sliten også.

Jeg kjenner at jeg nok pushet på litt i meste laget når forkjølelsen var som verst. Nå blir det to og en halv uke med egenpleie og opplading frem mot OCC. Dette er et løp jeg har sett veldig fram til. Det å få lov til å ta del i Ultra-Trail du Mont Blanc arrangementet, selv på en kortere distanse, føles stort. Og det ville vært synd om en forkjølelse skulle komme i veien for dette. Særlig om det er fordi jeg ikke tok nok hensyn til hva jeg trengte for å bli frisk.

Tross forkjølelse - det ble noen skikkelig gode økter også

Publicerat: 2016-08-08 15:17 Kommentarer (0)



GORE-TEX Transalpine run

I et innlegget 'Mellom bakkar og berg' jeg skrev for et par uker siden nevnte jeg at jeg hadde vært i Alpene og løpt. Bakgrunnen var en pressetur i regi av Gore-Tex og Transalpine run for å presentere nye produkter og vise frem første av den nye Transalpine run løypen.

Transalpine run er et anerkjent etappeløp som også blir sett på som et av de klassiske løpene i Alpene. Løpet arrangeres i september og årets utgave blir det 12. i rekken. I løpet av 7 dager tilbakelegger løperne nærmere 250km og 15000 positive høydemeter. Starten går i Garmisch-Partenkirchen, via Østerrike til mål i Brixen i Italia. Det som er litt spesielt med dette løpet er at man stiller i lag på 2. Alt er godt tilrettelagt med transport av bagasje fra start til mål hver dag samt flere mat- og drikkestasjoner underveis. Dere kan lese mer om dette løpet i kommende Runners World.

Transalpine run

Jeg fikk anledning til å være med hele første etappen fra Garmisch til Lermoos, samt halve andre etappe fra Lermoos til Imst. Selv har jeg tidligere ikke kjent noe stort ønske om å gjennomføre etappeløp som konkurranseform, hvertfall ikke de nærmeste årene. Men det er rart med det, etter to dager på Tyske og Østerrikske stier dro jeg hjem med et stort ønske om å se mer. Tanken om å gjennomføre løpet neste år er definitivt til stede. Men det er en god stund til løpskalenderen for neste år spikres så det blir bare å vente og se om det passer inn.

Kanskje det blir tilbake hit neste år under Transalpine run 2017?

På pressemøtet dagen før vi skulle ut å testløpe etappe 1 av Transalpine run fikk vi ikke bare presentert info om løypa. Vi fikk også se noen av de siste nyhetene fra Gore-Tex. Jeg kjenner godt til produkter med Gore-Tex stoff men da gjerne i klær som jeg bruker ved andre anledninger enn løping som klatring, ski og fjellturer. Det var spennede å se de siste utviklingene av materialet, en type stoff som heter Active, og se at utviklingen nå faktisk har nådd så langt at det nå lages pustende løpejakker i Gore-Tex. I første omgang er det Arc'teryx, Gore Running wear, The North Face og Castelli som lager løpeklær i dette materialet.

Løpejakke i Gore-Tex Active materiale

Den kommende sesongens Gore-Tex sko ble også presentert. Så og si alle de store produsentene av terrengsko tilbyr i dag modeller med Gore-Tex membran. Det er litt smak og behag om man liker å løpe med sko med Gore-Tex membran. De er veldig gode til å holde fuktighet ute og sørge for at man holder seg tørr på beina. Problemet oppstår dersom man løper i dammer, myr osv og får vann ned i skoen siden dette vannet ikke slipper så lett ut igjen. Personlig foretrekker jeg sko hvor vannet både kommer lett inn og ut når jeg løper og Gore-Tex sko ved fotturer. Men en ting jeg kan skrive under på er at de nyeste Gore-Tex skoene er like lette som de fleste 'vanlige' terrengsko.

Test av noen av kommende sesongs nye terrensko med Gore-tex membran

Publicerat: 2016-07-22 00:38 Kommentarer (0)



46 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser