Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Ecotrail - observasjoner fra sidelinjen

I helgen var det Ecotrail og en skikkelig løpsfest i Oslo. I år innebar det rekordmange påmeldte, over 3000 stykker, fordelt på 5 distanser; 80k, 50k, 31k, 21k og 10k (6 inkludert 21k Nordic Walk). Se resultater i alle distansene under.

Selv om jeg er i gang med løpingen igjen selv var ikke denne løpekroppen helt klar for konkurranser ennå. Men siden jeg likevel var hjemme og løypa bokstavelig talt passer i nabolaget var det en god anledning til å ta del i arrangementet som tilskuer, heiagjeng og langer. Jeg vet jo hvor glad jeg blir bare for et lite smil eller heiarop når jeg løper selv så det skulle vel bare mangle at jeg kunne prøve å gi noe tilbake.

Johannes Rummelhoff (Sky Blazers) på vei mot en 2. plass på 50k distansen. Foto: Felipe Hefler

Ikke minst var det en fin anledning til å hilse på Ultrafamilien, både de jeg treffer jevnlig og de jeg bare kjenner igjennom sosiale medier. For er det en ting jeg setter pris på med terreng- og ultraløpere er det det inkluderende fellesskapet og det gode miljøet. Man trenger ikke løpe konkurranser selv for å kjenne seg som en del av dette miljøet.

Jeg tok stien hjemmefra til Fossum. Her rakk jeg å hilse på Joann før hun startet, så var det bare å vente i sola på de andre distansene. Det var lett å se at arrangørene hadde gjort en skikkelig innsats med å heve nivået på matstasjonene fra året før, i hvertfall på Fossum som var den stasjonen jeg fikk oppleve, både i fjor og i år. Og med gledesspreder Nicoline som sjef på stasjonen på Fossum var det nok mange løpere som fikk litt ekstra oppmuntring underveis.

Løpefamilien! Ekstra hyggelig å hilse på folk man har snakket mye løping med men aldri truffet IRL som Joann.

Det var imponerende å se alle løperne som passerte, hvordan de kjempet seg igjennom løypa i stekende varme. Fra sjefen sjøl, Didrik Hermansen og vinner av herrenes 80k til de som kom etter, de fleste så ut til å være påvirket av varmen. Det var inspirerende å se fokuset til løperne, fra de som gav alt for pallen til de som gav alt for å komme i mål. Fra hun som gledet seg over å i det hele tatt kunne gjennomføre et langløp uten å være kvalm, til han som egentlig hadde tenkt å kaste inn håndkledet på grunn av sterke kramper men lot seg overtale til å fortsette (og fullførte hele veien inn). Det var mange inspirerende historier underveis. En ting er sikkert, løp handler ikke bare om kampen om pallen. Det handler om alle de personlige målene, enten det er å komme i mål før cut off, gjennomføre sitt første ultraløp eller det er å komme i mål til en spesiell tid.

Det var mange kjentfolk i løypa, jeg er imponert over alle som stilte til start, ingen nevnt og ingen glemt. Bare beklager til de jeg ikke fikk med at passerte Fossum når jeg var der 😊


Inspirerende prestasjoner. Her Molly Bazilchuk (OSI friidrett) som kom først i mål av damene på 80K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal


Erika Wollner  (Sky Blazers) rakk en liten stopp før hun suste videre og tok 3.plassen av damene på 50K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal

Resultat

80K

1   Molly Bazilchuk                     1   Didrik Hermansen
2   Ingrid Lid                             2   Jarle Risa
3   Liss Vallestrand                     3   Tobias Øgrim

50K

1   Sylvia Nordskar                      1   Paul Ogier
2   Rita Nordsveen                      2   Johannes Rummelhoff
3   Erika Wollner                         3   Jo Nordskar

31K

1   Julie Aspesletten                    1   Ole André Hagen
2   Sigrid Fæhn Oftebro               2   Lars Christian Vold
3   Hanna Sæverås Breivold         3   Sondre Fylling

21K

1   Hilde Aders                            1   Ola Sisselberg
2   Anita Kildahl                           2   Fredrik Torgersen
3   Nicoline Baartvedt                   3   Thomas V Schuler

21K Walk

1   Monica W.eriksen                     1   Nils Hänsch
2   Helen Kristiansen                     2   Trond Thilesen
3   Nina Berg                                3   Melvin Oluwagbemi

10K

1   Ingeborg Lind                           1   Lars Lewin
2   Marte Sendstad                         2   Petter Søberg
3   Barbro Sætha                           3   Petter Sisselberg

Publicerat: 2018-05-28 20:35 Kommentarer (0)



Alternativ trening

Når fysioen har lagt ned forbud mot løping i minimum to uker gjelder det å være kreativ. En ting er sikkert, fysisk aktivitet gjør meg glad. Men det betyr også at treningsstopp kan gjøre meg tilsvarende gretten. Ikke bare fordi jeg synes det er leit å ikke få løpe slik jeg ønsker men fordi jeg ikke får de fysiske gledene av å trene. Endorfiner er jo som mange vet et stoff som skilles ut når vi trener. Et stoff som reduserer stress og bedrer humøret. Rett og slett et slags lykkestoff. Hvor mange har ikke følt på den gode følelsen etter en treningsøkt. Følelsen av stress og bekymringer som er vekk og følelsen av økt energi. Det er noe jeg savner!

Endelig en lengre tur i ute i frisk luft, det begynte å bli et par uker siden sist. Foto: Skjalg Gjengedal

Men heldigvis er ikke løpeforbud det samme som totalt treningsforbud. Jeg har jo til og med blitt anbefalt lett aktivitet for å holde blodsirkulasjonen i gang, noe som hjelpe på å bli kvitt ødemet i hofta raskere. Forutsetningen er at jeg ikke gjør noe som trigger smerte eller irritasjon.

Den siste uken har jeg prøvd meg frem. Alternativ trening handler jo gjerne om å tenke positivt og se muligheter i stedet for å tenke på de begrensinger man har. Sykling og ellipse går ganske greit for meg. Det er ikke snakk om å bli skikkelig svett eller å holde pulsen oppe over lengre tid. Men det er godt å i det minste få gjøre noe. Sist torsdag fikk jeg prøve noe nytt; aquajogging. Kort fortalt, løping på dypt vann hvor man bruker et flytebelte for å unngå og synke. En aktivitet som viste seg å være overraskende tungt og som jeg synes fortjener et eget innlegg når jeg har fått testet det ut litt mer (ja det blir flere økter i vannet).

Sikten var kanskje ikke så mye å skryte av på søndagen men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre av den grunn. Foto: Skjalg Gjengedal

Men det som virkelig har reddet humøret har vært to gode skiturer nå i helgen. Jeg forsøkte meg på langrenn for en drøy uke siden også men da sa hofta klart og tydelig ifra at det kom ikke på tale. Denne helgen derimot gikk det riktig så greit. Ikke 100% smertefritt, jeg kjenner det godt når jeg glipper med høyrebeinet, men bra nok til at jeg tillot meg et par timers rolig tur både lørdag og søndag. Ikke bare var turene perfekt medisin for et litt frustrert hode (vi snakker om katt i bur, i et veldig lite bur...), men langrenn er jo også ganske fin alternativtrening til løping. Spesielt for en som meg som gjerne bruker staver på de lengre fjelløpene. Jeg må også innrømme at det er nesten lettere å få til lange turer på langrenn enn det det er å løpe langturer nå på de kaldeste vinterdagene. Med rolige turer på ski blir jeg ikke like svett som når jeg løper og det er derfor lettere å regulere temperaturen og holde varmen på ski.

Om en liten uke får jeg forhåpentligvis lov til å ta frem løpeskoene igjen, krysser fingre og tær for at hofta kjennes grei ut til å tillate det. Inntil da så fortsetter jeg å nyte de aktivitetene jeg kan utføre. All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet, selv om det bare er en liten rolig halvtime på sykkelen 😊

Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å endelig være ute igjen!

Publicerat: 2018-02-27 12:41 Kommentarer (0)



100 km rundt Cape Town som avslutning på 2017

Det har vært lite oppdateringer fra meg i det siste. Kort oppsummert kom jeg hjem fra Tenerife i november med et nytt fall i blodverdier, noe som gjorde meg mildt sagt deppa. Jeg hadde ikke lyst å avslutte sesongen med å måtte avlyse nok et løp av samme grunn som i sommer. Men denne gangen var det heldigvis langt fra så ille som sist og dyktige leger på sykehuset fikk raskt satt en ny jerninfusjon (en lengre oppdatering på dette temaet får komme senere). På den måten kunne jeg i det minste reise til Sør Afrika på stigende verdier og delta i løpet, selv om formen ikke var helt der jeg kunne ønske. Uansett form, dette er et løp jeg er veldig takknemlig jeg fikk delta i, for en opplevelse det ble.


J
ohannes tester beina langs UTCT løypa

Sammen med en venninne, Cathrine, og en løpekompis, Johannes (en av gutta bak løpegruppen Sky Blazers og Stirsdag), tok vi den lange turen fra Oslo til Cape Town. Selv om flyreisen er lang er det heldigvis liten tidsforskjell så man slipper problem med jetlag. Dagene i forkant av løpet ble benyttet til å se litt av Cape Town og samtidig sjekke ut deler av løypa, ordne det siste av utstyr og spise god mat (god mat var det mye av i Cape Town). 100k løpet som Johannes og jeg deltok i startet 04:00 på lørdag morgen, med vekkerklokken på 02:00 ble det ikke mye søvn denne siste natten. Men konkurransenerver gjorde heldigvis (?) at jeg ikke merket mye til søvnmangelen.

Småjentene spaner rute på sightseeingbuss :)

Det var en rolig stemning på start. Andre store løp jeg har deltatt i er det trengsel på startstreken allerede en time før start. I Cape Town der imot tok folk det med ro, først 10-15 minutter før start tok vi oppstilling sammen med deltakerne som skulle løpe 65k løypa. Startskuddet gikk og en bølge av løpere forsvant ut i mørkeret. Denne første kilometeren gikk på asfalt igjennom bygater, det føltes ganske stort å ligge på hjul etter en av verdens beste kvinnelige ultraløpere, Andrea Huser. Så kom vi inn på smal sti og løperne samlet seg på rekke som en lysslange oppover i skråningen rundt Lions Head og videre mot Signal Hill. For et syn det var å se solen stigen opp av Atlanterhavet og dagen gry over Cape Town. Jeg følte jeg gav bånn gass fra start, noe jeg vet er risikabelt i et såpass langt løp, det gjelder jo å ikke brenne kruttet for tidlig. Men jeg vet også, at for min del, klarer jeg sjelden å ta inn mye tid på slutten så det er bedre å starte litt offensivt. Videre fra Signal Hill fulgte vi en ganske lettløpt sti ned mot bunnen av Table Mountain før vi startet på løypas lengste stigning, nærmere 1000m+ fordelt på noen få kilometer opp til toppen av Table Mountain.


Morgengry over Cape Town. Foto: UTCT/Sportograf

Det var fascinerende å se hvor mange av de lokale som var ute på tidlig morgentur opp den samme ravinen vi kjempet oss opp. Det er lett å tenke at vi her hjemme i Norge er flinke til å gå tur i fjellet, men de er kanskje ikke så mye dårligere andre steder? Det var hvertfall veldig kult å se folk i alle aldre, størrelser og fasonger være ute en så tidlig morgen. Og selvsagt er det stas med heiing langs løypa også. Jeg forsøkte å holde fokus og jobbe meg opp den bratte siden. Jeg følte meg ikke kjempesprek men tempoet var jevnt og jeg lå ganske greit an i forhold til mitt eget tidsskjema. Fra toppen rullet det på greit i varmen gjennom fine tekniske stier, et lite stykke på betong og mer fine tekniske stier ned til Constantia hvor drop bagen min ventet. Her fikk jeg fylt opp med gels og Snickers.

Opp, opp, opp Foto: UTCT/Sportograf

Den neste strekningen gikk på sti igjennom frodig vegetasjon. Jeg slet med å få skikkelig flyten her for stien var smal og buktet seg som en slange. Et sted trodde jeg også at en trestokk var et menneske, noe som gjorde at jeg skvatt sånn at jeg skrek ut høyt. Ja ja, mulig løperen som kom et lite stykke bak meg trodde jeg så en slange. De finnes jo der de og, giftige sådanne også, heldigvis var ikke det noe som bekymret meg nevneverdig under selve løpet. Vel fremme ved væskestasjonen i Llandudno (45k) ble jeg tatt igjen av en annen jente. Jeg skjønte raskt at jeg ikke klarte å holde samme tempo og lot henne derfor forsvinne bortover stranden. Det var ikke hvilken som helst strand vi nå begav oss ut på, det var rett og slett en nudiststrand med 'innbyggere'. Jeg måtte bare le, for jeg tror dette blir en første og siste gangs opplevelse under løp. Noen kilometer langs strand, stier med sand og over ruglete svaberg. Jeg var halvveis i løpet men nå begynte det virkelig å bli tungt. Foran meg ventet stigningen opp til Suther Peak (som jeg senere lærte at de lokale kaller Suffer Peak, og det er ikke uten grunn). Bakken tok liksom aldri slutt og tidvis var det mer klyving og lett klatring enn løping. Det føltes ikke som jeg hadde noe ekstra krefter å gi men det å få oppleve en så annerledes og mer teknisk løype enn det jeg er vant med gjorde det likevel til en spesiell opplevelse.


Min første løpetur over en nudiststrand (!) Foto: UTCT/Sportograf

Så gikk det ned til Hout Bay og nok en væskestasjon bemannet med fantastiske frivillige. Er det en ting som bør nevnes fra dette løpet er det alle de frivillige. Aldri har jeg møtt SÅ mange hyggelige og omtenksomme mennesker. På alle væskestasjonene ble jeg møtt av smilende folk klare til å hjelpe meg med å fylle flaskene mine og helle Cola i koppen min.
Det neste stykket burde vært lettløpt. Men kreftene mine holdt ikke mer enn til gå, løp, gå, løp. Flere ganger måtte jeg finne meg et punkt lenger frem og så sa jeg til meg selv at 'du må i det minste løpe dit før du kan gå noen skritt'. Det var på denne strekningen jeg løp forbi et eldre ektepar som skulle bli et lite lyspunkt igjennom de siste milene. De stod og heiet langs med veien og takknemlig som jeg er for heiing smilte jeg stort og sendte over noen slengkyss. Jeg så dem igjen flere steder langs løypa og på de tre resterende væskestasjonene. De var ute for å følge sønnen sin som lå ganske likt med meg. Jeg hadde tydeligvis sjarmert dem for de hadde bestemt seg for å vente og heie på meg også den siste biten inn i mål. Jeg må jo innrømme at det gav ekstra energi når jeg gang på gang møtte smil og heiarop fra denne 'bonusfamilien'.

Ved 70 km hadde jeg et nytt gjensyn med drop bagen min. Tidligere i løpet var jeg litt plaget av smerter under en fot og jeg hadde derfor vurdert å bytte sko. Denne smerten var erstattet med (eller overdøvet av) av en følelse lik gangsperre så jeg bestemte meg for å beholde skoene på jobbe meg mot mål, det var jo 'bare' 3 mil igjen, og jo fortere ferdig jo bedre!


Igjennom bølgete skogsterreng Foto: UTCT/Sportograf

Ved 76 km fikk jeg tilbud om en kald svampdusj. For en følelse! Full sommer var et sjokk for kroppen som kom rett fra snø og minusgrader selv om vi var relativt heldige med løpeværet, det var jo ikke hetebølge. Veien videre mot den siste væskestasjonen gikk ganske greit i bølgete skogsterreng. Jeg forsøkte holde tempo så godt jeg klarte mot den siste drøye bakken jeg visste ventet. Med 10 km igjen var det bare bite tenna sammen og komme seg opp disse siste høydemeterne. Men på samme måte som jeg synes bakken opp til South Peak rundt 55k var mye verre enn forventet ble jeg her positivt overrasket, bakken var ikke så lang som fryktet.

På toppen kjente jeg energien steg, nå var det bare bortover og ned til mål. Men likevel, jeg så meg nervøst over skulderen, skulle jeg bli tatt igjen nå på oppløpet? Ingen andre jenter i syne, godt var det. Selv om jeg følte meg bedre kjente jeg at det var ikke mye ekstra energi å ta av og jeg hadde ikke krefter til noe spurtoppgjør denne gangen. 3-4 km fra mål ble jeg tatt igjen av en mann som het Christian og som jeg fikk følge med siste biten inn. Det hjelp å ha en å snakke med, fikk liksom fokuset vekk fra vonde bein og sliten kropp og jeg fikk nok en gang oppleve hvor hyggelige disse Sør Afrikanerne er.

Jeg kunne ikke annet enn å smile stort i det jeg gikk i mål, der stod 'bonusfamilien' min og ventet på meg (selv om sønnen deres allerede hadde kommet i mål). Like etterpå var Cathrine og Johannes, som hadde hatt tid å vente litt i mål, på plass. Cathrine hadde løpt 35k løpet på en veldig god tid på tross av at hun løp feil og fikk med noen bonus kilometer og Johannes hadde hatt en kjempedag og løp inn til en knallgod 17 plass i 100k løpet på 12:31.

Glede over å endelig komme i mål! Foto: UTCT/Sportograf

Selv kom jeg inn på 14:04, en tid jeg er godt fornøyd med, særlig med tanke på at jeg stilte til start med en form som var sånn passe. En 7. plass blant damene i et løp som inngår i Ultra Trail World Tour føles stort det også.

Ultra Trail Cape Town var så mye mer enn en fin tid og en god plassering, jeg hadde en tung dag men det er likevel gode minner som sitter igjen. En fantastisk løype, teknisk utfordrende til tider, med en variasjon av fjell, strender, skog og bush. Det var fantastiske frivillige og hyggelige lokale folk. Det var en lang reise for et løp, men med et supert reisefølge og mulighetene til litt sightseeing og god mat ble det jo som en liten ferie. Så om noen lurer, det er definitivt et løp jeg anbefaler for den som skulle ha muligheten!

Jeg gleder meg allerede til nye utfordringer i 2018. Gleder meg til å stille til start med en god form og til å føle meg sterk. Men først er det tid for hvile, løpeskoene er parkert og skal forbli det noen uker fremover.

Publicerat: 2017-12-07 19:57 Kommentarer (0)



Distanserekord og følelsen av mestring

100 kilometer og mitt lengste løp hittil. Over tre uker siden allerede. Med travle dager og lite fokus på løping disse ukene har løpsrapporten blitt liggende. Men nå som jeg har startet opp treningen var det på tide å gjøre en liten oppsummering av eventyret rundt Alpene.

Allerede 5 dager før løpet ankom jeg Chamonix, alpebyen som allerede har gitt meg så mange minner. Minner fra klatreferier, skiferier, løpeferier og ikke minst fjorårets deltakelse i OCC. Chamonix er stedet hvor jeg møtte mannen min og stedet hvor jeg røyk et korsbånd for 3,5 år siden. Denne gangen stod en ny utfordring for tur; CCC. Dagene før løpet ble benyttet til å slappe av, rusle rundt i byen, og nyte utsikten til fjellene. På løpeexpoen traff jeg også kjentfolk som jeg ikke har sett siden turen rundt Manaslu i Nepal i fjor. Dagen før løpet kom Skjalg, mannen min, ned. Han hadde fått jobben som support underveis. Trener min Sondre Amdahl var også på plass i byen og en lunsj med han hjalp å roe konkurransenervene.

CCC, som løpet kalles for, står for Courmayeur - Champex - Chamonix (enkelt forklart ruta som løpet følger) og er et av de fem løpene som går under UTMB uka.. Start går altså i Courmayeur i Italia og jeg valgte av den grunn å bo i her natten før løpet. Dette gjorde at jeg kunne sove lenger og slippe å ta buss grytidlig fra Chamonix for å komme meg til starten. At starten ikke gikk før 09:00 gjorde morgenen ganske behagelig. En god frokost, så var det bare å rusle de 200 meterne det var til start og få sjekket alt det obligatoriske utstyret. I dagene før løpet var det mye usikkerhet rundt løypa. Kaldt vær skulle komme inn. Med fare for snø var det også en mulighet at løypa ble lagt om. Men ettermiddagen før start fikk vi heldigvis beskjed om at løpet skulle gå fra Courmayeur som planlagt.

CCC løypa - 3 land, 101 kilometer og 6100 positive høydemeter

På plass i startboksen forsøkte jeg å glede meg over eventyret som ventet. Oppladningen hadde ikke vært optimal med lave blodverdier og treningsforbud første del av sommeren. Men nå var jeg her og takknemlig og spent på timene som lå foran meg. Følelsen av stress økte når jeg tenkte på hvor bra jeg hadde ønsket å gjøre det og vissheten om at det var et utrolig sterkt startfelt av damer på plass. Men til syvende og sist, det eneste som teller er min egen innsats. Det er jo det eneste jeg selv har kontroll over. Det var også målet mitt; å gjøre så godt jeg kunne! Og med klarte jeg på et vis å finne roen på startstreken.

09:00 – start! En liten sløyfe igjennom byen, jeg løp det jeg orket. Langt over tempoet for et 100k løp. Men jeg hadde vært igjennom løypa, jeg visste at etter 2 seige kilometer oppover på vei så skulle vi inn på en bratt, smal sti som skulle ta oss 1500 høydemeter opp. Jeg hadde ikke tenkt å bli stående fast i noen flaskehals der! En fot foran den andre, jevnt og trutt jobbet jeg meg opp mot Tete de la Tronche (2584 moh). Et raskt blikk på min Spartanklokke i det jeg passerte toppen viste at jeg lå greit an i forhold til mitt beste tidsestimat. De 6 neste lette kilometerne ned til Bertonehytta ble forsert med et stort smil. Her var det en drikkestasjon før løypa holdt en ganske jevn høyde på ca 2100 moh den neste milen. Dette var en løpbar del men en snikende kvalme gjorde det vanskelig å ta til meg så mye næring som jeg ønsket og farten var ikke helt der jeg følte den burde være. Men kvalmen gav seg på vei ned til Arnouvaz. Her var det bare å samle krefter før neste lange oppoverbakke, opp til Gran Col Ferret (2537 moh) og inn i Sveits.

Ved godt mot på den italienske siden

Vi hadde på forhånd blitt advart mot lave temperaturer og dårlig vær men for min ble denne monsterbakken en god opplevelse. Sikten, været og temperaturen hadde jo vært mye verre når jeg var igjennom løypa i slutten av juli. Grensen til Sveits markerte også starten på et langt løpbart parti med mye nedover. Jeg forsøkte å slippe opp og la beina gå i nedoverbakkene, følelsen av å ha energi og kjenne at jeg klarte å presse var herlig! Ca halvveis i løpet ventet en mindre stigning, opp til Chapex-Lac hvor jeg visste Skjalg ventet med påfyll. Formen føltes fin og jeg passerte et par stykker i den bakken. Etter 55 kilometer var det godt å se et kjent fjes og få påfyll av egen energidrikk som jeg vet jeg liker. Den som ble servert på drikkestasjonene i falt ikke akkurat i smak hos meg og etter perioden med kvalme tidligere i løpet ble avgjørelsen å holde meg til vann inntil jeg fikk mer av min egen energidrikk. Litt cola i magen og ekstra sjokolade og gel i vesten så var det bare å komme seg videre. Men før jeg fikk løpe videre, en ny kontroll av obligatorisk utstyr. Jeg benyttet sjansen til å ta på regnjakken, det så ut til å bli en våt fortsettelse.

Resten av løypa kjente jeg ganske godt etter å ha løpt OCC i fjor (det 'korte' 55k løpet under UTMB) og på treningstur i juli. Formen var fin, regnet kom og gikk. Til meg selv så sa jeg at jeg hadde jo løpt Hornindal rundt i skikkelig øs-pøs vær i fjor, dette var ikke noe problem, jeg hadde jo gjort det før! Tre store stigninger igjen før mål, dette skulle jeg klare! På sjekkpunktet 'La Giete' var kontrollen inni et lite fjøs. Her spilte de musikk og det ble et par dansetrinn på vei ut i regnet igjen. Til stor jubel og heiarop fra 'kontrollørene', og litt ekstra energi til meg og større motivasjon til å gi bånn gass ned mot Trient. På vei inn på denne kontrollstasjonen passerte jeg en jente som var på vei ut. Vi utvekslet smil og jeg fikk et 'good job!' fra jenta jeg senere skulle finne ut het Liz. På vei opp den nest siste stigningen passerte klokken 20:00 og det begynte det å mørkne. Jeg begynte virkelig å kjenne at jeg var sliten nå men jeg visste at jeg skulle klare å komme i mål, spørsmålet var bare hvor mye jeg skulle klare å pushe den siste biten inn. Hodelykten måtte frem, men tett tåke gjorde at sikten var ganske dårlig uansett. Nærmest i blinde og seilende på gjørma gikk veien ned til Vallorcine. Jeg måtte ned og hilse på bakken et par ganger, og følte meg ikke akkurat offensiv i løpssteget.

Bilde fra tidlig i løpet når været fortsatt var fint

Inne på matstasjonen i Vallorcine møtte jeg Skjalg igjen. På grunn av regnet hadde jeg gitt han beskjed om å ha tørre klær klare til meg. Men på matstasjonen så jeg minst tre andre jenter, inkludert Liz. Jeg kjente etter, ok jeg er våt men jeg fryser ikke. Det er mindre enn 2 mil igjen, dette fikser jeg. Jeg trykte i meg litt mat så var det bare å komme seg ut igjen. De neste 4 kilometerne var tøffe, bare svakt oppover, men etter mer enn 82 kilometer kjentes det ut som fjell. Jeg lengtet etter den siste skikkelige oppoverbakken sånn at jeg kunne 'få lov' å gå. Bakken kom, regnet øste ned og jeg gikk på det jeg klarte men beina var bly. Bak meg hørte jeg at jeg ble tatt igjen av en liten gruppe, noen gutter og så Liz. Jeg prøvde å henge meg på gruppen men merket at de var hakket sterkere enn meg oppover. Men det var ikke lenge igjen til det begynte å bli mer kupert, litt ned, litt bort og litt opp. Nedover passerte jeg Liz, men hun tok meg igjen oppover. Den siste seige bakken opp til Flegere ble vi gående i lag. Det var fint å ha en og pushe på sammen med, selv om man er konkurrenter kan man jo faktisk ha det hyggelig også. I det vi kom inn på den siste drikkestasjonen på Flegere sa Liz 'vi sees i mål'. Det var 8 kilometer og bare nedoverbakke igjen til Chamonix, så jeg forsvant videre. Klokken var 23:30, jeg visste nå at jeg kunne klare det på 15:30 timer, men jeg hadde ingen tid å miste!

Jeg gav på det jeg hadde, i regn, mørke og på teknisk sti. I skogen på vei ned mot Chamonix så jeg hodelyktene til noen andre løpere og jeg merket at jeg tok innpå. Jeg passerte en jente og så at jeg hadde en til litt lenger foran. I et par hundre meter ble jeg liggende bak. Jeg visste den smale stien snart ble til en bredere grusvei, skulle jeg klare å passere? Det var som jeg fikk ny energi, jeg gav alt og fortsatte på. Jeg hørte jeg hadde noen bak meg men var ikke sikker på hvem. Turte ikke snu meg, tanken var bare å fortsette i maks fart og se om det holdt. Så var det bare lyden av mine egne skritt igjen. Inne på asfalten og med en kilometer igjen til mål var det plutselig en annen der igjen, den første jenta jeg passerte på vei ned fra Flegere, Amanda fra Columbia. Vi uvekslet noen ord og store smil, så ble vi liggende side om side igjennom gågaten. Jeg kjente jeg hadde en liten prosent til å gi men skjønte at jeg måtte spare det til helt til slutt. Forsøkte jeg meg på en spurt for tidlig ville jeg ikke holde hele veien inn.

I spurt på vei mot mål

Vi rundet siste sving og jeg gav på alt jeg hadde. Jeg var sikker på Amanda fulgte på, men det gjorde hun ikke. 100 kilometer, 6100 positive høydemeter, 15 timer, 24 minutter og 11 sekunder. Jeg hadde klart det! Det holdt til en 15 plass i et veldig sterkt felt med damer og en 148 plass blant totalt 2150 startende. Vel i mål var det eneste jeg klarte å si 'det er for pokker meg ikke meningen at man skal spurte etter 100 kilometer!'.

Jeg klarte det!

Publicerat: 2017-09-25 22:03 Kommentarer (0)



Rundt Alpene i løpesko

Med en form som var på vei oppover og tillatelse til å få begynne med rolig løping igjen var jeg glad for å få gjennomføre min lenge planlagte løpeuke i alpene i slutten av juli. Målet var å komme meg gjennom løypa som jeg skal løpe under konkurransen CCC (et av løpene som arrangeres under UTMB uka) 1 september.

Jeg ankom Chamonix en grå søndag kveld. Alpebyen i Frankrike ved foten av Mont Blanc godt kjent for skikjørere, klatrere og løpere. En by jeg etter hvert begynner å kjenne ganske godt etter mange turer, både sommer- og vinterstid. Mandagen bøttet regnet ned men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde ikke planlagt å starte turen før på tirsdagen og kroppen var bare fornøyd med en ekstra hviledag etter Blefjells beste.

Ikke alle dager i Chamonix ser slik ut.

Tirsdag morgen regnet det fortsatt når jeg satte meg på bussen over til Italia. Vel fremme i Courmayeur kunne jeg konstatere at det var opphold, selv om skyene var mørke og skjermet for den flotte utsikten. Jeg fikk meg i en skikkelig italiensk kaffe, så var det bare å begi seg av sted. Alt jeg trengte for de neste tre dagene hadde jeg med meg i sekken, og innholdet var trimmet ned til kun det mest nødvendige og pakket i en vanntett pakkpose siden værmeldingen ikke akkurat var oppløftende.

Løypa er tøff men landskapet hjelper på motivasjonen!

Starten var brutal, 1500 høydemeter på 9 kilometer. Jeg hadde jo sett på løypeprofilen men dette var jeg ikke forberedt på. Jaja, det var bare å ta det pent og rolig. Målet var jo ikke å komme igjennom så fort som mulig men å komme igjennom og nyte turen uten å presse kroppen for hardt. Etter ca 29 kilometer og 2400 høydemeter var jeg femme på Refugio Elena hvor jeg skulle tilbringe natten. Her fikk jeg mat i mengder og god mulighet til å slappe av. Ekstra fornøyd var jeg for å ha husket og pakke øreplugger og sovemaske som lettet natten på sovesal som jeg delte med 20-30 andre.

Jeg var ikke så høy i hatten når jeg så været som ventet meg dag 2. Utenfor Refugio Elena regnet det sidelengs. Frokosten var ikke stort å juble over heller, en stor kopp kaffe, litt hvitt tørt brød med tilhørende sjokoladepålegg og syltetøy. Heldigvis jeg hadde med noen skikkelige energibarer i sekken i nødstilfelle. På med regnjakke, regnbukse og vanntette hansker over vantene, ingen vits i å utsette avreisen. Jeg følte meg ganske liten og alene der jeg forlot de andre turgåerne inne i varmen og begav meg ut i ruskeværet og opp Grand Col Ferret. Et fjellpass på 2500 meters høyde og som også markerte grensen over til Sveits. Jeg sett mange fine bilder fra dette passet men alt jeg så var melkehvitt; tåke, snø og slaps. På vei ned på den sveitsiske siden lettet tåken, vinden løyet og regnet sluttet. En stor glede, for dette partiet er også den lengste og mest løpbare delen av hele ruta. Jeg koste meg med bein som bare rullet på, godt hjulpet av mye nedover, og prøvde å nyte den fantastiske utsikten. Været ble bare bedre og bedre utover dagen. Etter 42 tilbakelagte kilometer var jeg til slutt var fremme i Trient. Her skinte solen og jeg fikk mulighet til å tørke både klærne, sekken og meg selv. Lykke!

På vei opp Grand Col Ferret - ikke så fornøyd.

Alt var bedre når jeg våknet for å ta fatt på turens tredje og siste etappe inn til Chamonix. Det var opphold, frokosten var helt ok og jeg kjente store deler av løypa jeg skulle igjennom etter blant annet fjorårets deltakelse i OCC (UTMB’s korteste løype på 55 kilometer). Dagens etappe var ‘bare’ 28 kilometer, det var bare å prøve og nyte. Selv med 1750 positive høydemeter var det vanskelig å ikke gjøre annet enn å smile, utsikten når man kommer inn mot Chamonix fra denne kanten er virkelig noe!

Snart 'hjemme' igjen i Chamonix. Utsikten er det ingenting å si på!

Hytte til hytte løping (eller fastpacking) krever kanskje litt mer planlegging enn det vanlige gåturer med tung sekk krever (man har jo tross alt ikke med seg like mye utstyr) med det er virkelig noe som kan anbefales for eventyrlystne løpere. Og ikke trenger man helt ned til alpene heller. Med utgangspunkt i Turistforeningen sine hytter og stinettverk har vi uendelig med muligheter her hjemme. Har du lyst til å lese mer om ‘fastpacking’ eller hytte til hytte løping? Sjekk ut neste utgave av Runners World Norge for tips!

Publicerat: 2017-08-21 14:23 Kommentarer (0)



Lykkelig for å løpe igjen

5 uker har gått siden jeg ble sykemeldt og ble bedt om å stoppe med all fysisk aktivitet. Løpeskoene ble parkert til fordel for turer på sykehuset for masse tester. Det har gått mye i leverpostei og biff, alt for å få i meg mest mulig jern til å kunne begynne å produserer røde blodceller. Men det skal godt gjøres å få i seg de mengdene jeg trengte via mat så enden blev flytende jern rett inn i blodet for bare tre små uker siden. En uke etter jerninfusjonen var det tid for nye blodprøver. Disse viste at jernlagrene var fylt opp og blodprosenten var på vei oppover.


Når kroppen trenger litt hjelp for å ta opp jern

Lykken var stor da jeg fikk beskjed om jeg kunne begynne å trene lett igjen. Selv om jeg ennå må vente noen uker før jeg virkelig tar meg ut igjen har ikke det lagt noen demper på de turene jeg har hatt. Blir det tungt i bakkene så går jeg, føler jeg meg fin i formen på flatene så lar jeg beina gå. Litt etter litt merker jeg at formen stiger. Plutselig oppdaget jeg for eksempel at jeg kan gå opp to etasjer med trapper uten å stivne.

I stedet for løping i fjellet har det blitt flere fine fjellturer og turer i skogen. Ganske fint alternativ når jeg får lange dager ute med mye høydemeter uten at jeg sender pulsen i taket ved å løpe. Og med det beste turfølget har dagene egentlig vært helt topp. Men etter mange uker uten langturer hadde jeg lyst å kjenne hvordan det stod til med fysikken. Ultraløpet ‘Blefjells beste’ tenkte jeg kunne være en fin anledning. Et sosialt arrangement med masse hyggelige og inkluderende deltakere hvor jeg kunne få en langtur uten å skulle prestere noe. Avtalen var at jeg skulle ta det rolig og nyte en dag i fjellet med løpesko.

Fint i fjellet med tursko!

Løpet gikk fra den private hytta til arrangørene, Mona og Einar, i åpent fjellterreng på Blefjell. 57 kilometer og i overkant av 2000 høydemeter. En litt lang langtur altså. Jeg startet pent og rolig. Det var rett og slett veldig hyggelig å kunne skravle med de andre deltakerne, ta seg tid til å nyte den flotte naturen og bare glede meg over å få lov til å løpe igjen. Ikke minst å kjenne at formen er vesentlig mye bedre enn den var noen uker tidligere. Ekstra hyggelig var det å treffe igjen Eilidh som jeg løp med i Nepal i fjor. Men hun hadde et langt raskere tempo enn meg og jeg hadde ikke sjans å holde følge uten å gi maks. Etter litt skravling i løypa måtte jeg la Eilidh sige i fra meg og hun forsvant etter hvert helt ut av syne. Fornøyd med at jeg faktisk klarte å holde meg til planen om å ikke pushe på, og ikke vet jeg om jeg i det hele tatt hadde klart å holde følge heller selv om jeg hadde vært i toppform og ønsket det.

Halvveis inn i løpet begynte det å bli tyngre. For det første hadde jeg nok undervurdert løypa. Store deler gikk i myr og lyng utenfor sti og gjorde det til en ekstra utfordrende løype. At det var lenge siden jeg hadde hatt en skikkelig langtur hjalp vel heller ikke på og fakta er jo at jeg ikke er helt 100% igjen ennå. Her skulle jeg vel ha giret ned litt enda mer, men gleder over å kunne løpe fritt igjen fikk meg til å glemme litt hvor mye med ro jeg egentlig burde ta det.

Stolt 3. plass bak Eilidh Raistick og Helen Martinsen

Blefjells beste endte på en tredjeplass for meg. Veldig stas med pallplassering men et lite snev av dårlig samvittighet for å kanskje ha pushet på litt mer enn jeg burde. Men løpet var flott og det var gøy å løpe i litt annet terreng enn jeg pleier (holder meg som oftest på stien). Arrangørene fortjener masse skryt for en godt merket løype og en veldig god atmosfære. Vel i mål ventet grillpølser, saft, kaffe og diverse annet snacks.

Formen min er definitivt på vei oppover og frihetsfølelsen av å få komme meg ut i løpeskoene igjen overgår det meste. Jeg har ikke avskrevet CCC i begynnelsen av september. Selv om ambisjonene er justert ned noe skal jeg stille til start klar for å gjøre mitt beste med den formen jeg har. Nå venter en rolig løypegjennomgang i alpene. Hva annet kan jeg si, løping gjør meg glad! 

Kunne ikke annet enn å smile når jeg kom i mål. Bilde: Blefjells beste

Publicerat: 2017-07-24 14:40 Kommentarer (0)



Når livet ikke går som planlagt

Ting går ikke alltid som planlagt. Selv skulle jeg nå vært i kjempeform og lagt inn de siste gode øktene før Eiger om to uker. Men i stedet sitter jeg i sofaen med forbud om harde treningsøkter. Hva skjedde?

Jeg har jo vært opptatt av skadeforebygging. Har jeg kjent det murre i hofte eller sete så oppsøker jeg hjelp med en gang, tar det litt rolig og gjør de kjedelige øvelsene for at det ikke skal utvikle seg fra murring til skade.
Men i lengre tid har jeg følt at jeg ikke har klart å gjennomføre øktene slik jeg vil, mye sliten og sure bein. Sånn har det jo egentlig vært siden begynnelsen av april. Jeg antok at det var mye trening i forbindelse med oppkjøringen til Transvulcania og var redd jeg hadde gått på en overtreningssmell. Etter løpet i mai ble det mye god hvile men likevel var det tungt å komme i gang igjen.

Kanskje det var maten, spiste jeg for lite/for mye eller rett og slett feil i forhold til treningsmengde? Jeg gikk derfor til en ernæringsfysiolog i starten av juni. Det ble kartlegging av hva jeg spiste og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur til legen min for å se hvordan det stod til med vitaminer og mineraler.


Stockholm trail - en flott løype men en tung dag

Fredag 9 juni tok jeg blodprøver og søndag 11 juni løp jeg Stockholm trail som en del av helgens langtur. Resultet var ikke så verst nr 17 av 63 damer, men tiden var ikke noe å skryte av og kroppen så sliten og sur at jeg måtte gå i de minste oppoverbakkene. Noe var virkelig ikke som det skulle. Riktig nok, den påfølgende uken fikk jeg beskjed fra legen min om å sette opp en ny time. Blodverdiene mine var kritisk lave.

Jernmangelanemi har jeg hatt før, derfor spiser jeg jerntabletter til vanlig og tar blodprøver med jevne mellomrom. Jeg har derfor ikke tenkt at det var tilfellet nå, siden jeg tross alt putter i meg disse tablettene og blodprøvene mine i januar var fine. Men til tross ser ut til at jeg har gått med lave/tomme jernlagre i noen måneder noe som gjør at kroppen ikke klarer å produsere røde blodceller. Og uten nok røde blodceller får ikke kroppen transportert nok oksygen til musklene. Ikke rart at treningen da har vært tung, ikke rart at Transvulcania ikke ble det jeg hadde sett for meg, ikke rart at jeg blir sur i beina av å gå opp en trapp (fjelløper sa du?).  

Heldigvis har vi flinke leger her i Norge og jeg blir hvertfall fulgt opp godt for å finne årsaken til at jern og blodverdier har falt så kraftig på kort tid. I mellomtiden skal jeg få jern intravenøst siden tarmene tydeligvis ikke klarer å ta opp jern fra tablettene. Som jeg gleder meg til å kunne snøre skoa og gå ut uten å grue meg til hvor tungt det kommer til å kjennes i dag. Slik som jeg faktisk har gjort en del de siste månedene. Et hint til at jeg burde gått til legen for lenge siden. Noe av det som er min sterke side i ultraløping, at jeg klarer å presse kroppen over lengre tid og er alt for sta til å gi meg, ble altså min store svakhet i treningen. Dyrkjøpt lærdom – av og til er det faktisk greit å ‘gi seg’ også, dvs ta en tur til legen.

Elisabeth Borgersen UTMB
Dagrdømmer om løping i alpene

Eiger ryker, naturlig nok. Oppkjøringen til CCC blir langt fra hva jeg hadde ønsket. Men jeg har ikke tenkt å gi opp planen om et godt løp i alpene helt ennå. Nå blir det noen rolige uker mens jeg får fylt opp jernlagrene og får opp blodverdiene igjen. Så håper jeg at jeg klarer å få gjennomført noen gode uker med trening til å løfte formen igjen. Jeg kommer ikke til å komme i mitt livs form på disse ukene men jeg startet vinteren med fin form og gode resultater og målet må være å komme dit igjen.

Tid for å dra frem mottoet mitt: Post nubila phoebus eller etter regn kommer sol som vi ville sagt på norsk :)

God sommer!

Publicerat: 2017-06-30 09:52 Kommentarer (0)



Transvulcania - Høye forventninger på La Palma

Hvordan høye forventninger til seg selv kan få en 35 minutters pers til å føles ut som en diger skuffelse? Det er essensen i min histore fra årets store begivenhet på La Palma.

En hel uke før løpet reiste jeg til La Palma sammen med Skjalg, mannen min. Jeg gledet meg til å endelig få vise han denne flotte øya som jeg hadde snakket om i et år. Og jeg gledet meg til endelig å skulle få stå på startstreken ved Faro de Fuencaliente igjen og gi alt. For med mye god trening det siste året og gode resultater så langt i 2017 lå det meste til rette for en solid pers.
transvulcania elisabeth borgersen


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde gått igjennom løpet i hodet men jeg var sikker på at jeg var forberedt på å hente frem alt av krefter. Den eneste følelsen av uro kom av at jeg ikke syntes at kroppen hadde fungert optimalt de siste ukene på trening. Beina hadde vært sure og kroppen sliten men jeg antok at det bare kom av at jeg var inne i en tøff treningsperiode, noe som kanskje også er tilfellet. Trener Sondre hadde bedt meg ta det litt ekstra med ro i de siste oppladningsukene og jeg krysset fingrene for at det skulle gi meg tilbake den gode følelsen av sterke bein og mye energi.

Dagene på La Palma ble tilbragt med å se seg rundt på øya, et par korte rolige løpeturer og generell livsnyting. Det ble også tid til å være tilskuer under motbakkeløpet som ble arrangert to dager før resten av løpene. Ekstra gøy å heie når det det i tillegg ble norsk seier (og løyperekord) til Stian Angermund Vik.

Stian Angermund Vik løper inn til seier på 'vertikalen'

Løpsdagen kom. Jeg visste hvordan ‘innsjekkingen’ i startboksen fungerte og klarte å få en bra startposisjon. Så var det bare å vente. 1 time med venting ble det før klokka nærmet seg 06:00 og jeg hørte AC/DC’s Thunderstruck over høytalerne (startlåta). Opp, opp, opp i svart lavasand. Tempoet lå ikke langt under det jeg hadde planlagt. Men det var tungt. Jeg savnet godfølelsen jeg hadde fra starten av på Gran Canaria i februar. Men det skulle ikke stoppe meg, jeg hadde jo kommet hit for å kjempe. Jeg registrerte soloppgangen, men rakk ikke ta innover meg det fantastiske skuet og flotte landskapet. Fokuset var å komme meg videre. Etter 2000 positive høydemeter og rundt 24k kom jeg til den første store mat og drikkestasjonen, kun fem minutter etter estimert tid. Til min store glede stod Skjalg der, klar til å gi meg det jeg måtte ønske av påfyll av egen mat. Han hadde funnet en liten vei som gjorde at han rakk å komme innom denne matstasjonen i tillegg til den avtalte på toppen. Det ble ikke tid til annet enn å formidle at dette var en tung dag men at jeg var klar til kamp og at vi sees på Roque de los Muchachos (matstasjonen på toppen).

Jeg kom meg videre. En lengre relativt flat strekke før det neste store stigning. Det var ved denne stigningen det virkelig begynte å bli tungt. Og stigningen varte og varte. Jeg kunne ikke huske at den var SÅ lang. Men så litt deilig nedoverløping før den siste bratta opp til Pico de la Nieve. Her gikk det sakte, fryktelig sakte. Men jeg klarte å snakke offensivt til meg selv. Måtte jeg gå, skulle jeg i det minste gå så fort jeg klarte! Bildene fra løpet viser at det var en fokusert jente på løpetur; ikke mange smil å spore der.

Alvor over skyene

Den siste mila inn mot toppen på var en fin blanding av svimmelhet og kvalme og en kamp for å komme seg fremover. Jeg så att tiden gikk og att tidsskjemaet mitt hadde sprukket fullstendig. Men å gi opp var aldri ett tema. Målet var å komme i mål og vite at jeg hadde gitt det jeg hadde og det målet var fortsatt oppnåelig. På toppen ventet Skjalg med dropbag. Men ingen tid til småprat, fulle drikkeflasker og jeg var av gårde. Herifra nedover og med hjelp av gravitasjonen. 2500 høydemeter ned på under 20k. Den første milen ned gikk greit, men så ble det veldig bratt og teknisk. Jeg gjorde mitt beste, glad for å passere en jente på veien ned for å så bli tatt igjen av en annen. Status quo.

Siste bratte biten på vei ned til Tazacorte

Så de siste 5k, igjennom et elveleie og opp 350 høydemeter. Jeg var sliten, skuffa og rett og slett drittlei. Løpet hadde ikke gått som planlagt, nå var det bare å komme seg i mål selv om jeg så skulle gå resten av veien. Jeg kikket meg stadig over skulderen av frykt for at noen jente skulle komme bakfra. Så nei, konkurranseinstinktet var ikke lagt helt dødt, selv om viljen til å kjempe var ganske redusert. Noen hundre meter fra mål så jeg Skjalg stå å vente. Han hadde spurt arrangørene om lov til å løpe siste biten inn sammen med meg.

Satistikken:74.33k på 11:24:41 Det holdt til en 26. plass av 147 fullførende kvinner og 386 av totalt 1507 fullførende. Kanskje ikke dårlig i seg selv men fryktelig frustrerende når jeg vet jeg kan så mye mer, det har jo årets tidligere løp vist.

Ekstra hyggelig å bli tatt i mot i mål når humøret var på bånn

Hva som egentlig er årsaken til at kroppen ikke ville prestere slik jeg vet den kan er jeg fortsatt ikke sikker på. Sammen med trener Sondre håper jeg å kunne finne noen svar og gjøre de nødvendige endringene. Kanskje har jeg slurvet med hvile og ernæring i en periode med mye tøff trening, reising og hektiske dager på jobb slik at restitusjonen har blitt for dårlig? Kanskje er det så enkelt som en skikkelig dårlig dag? Men en ting er sikkert; jeg har ikke tenkt å slutte og sette meg høye mål av frykt for å feile. Kanskje jeg bare trenger litt mer tid å for å nå dem. Og etter å ha reflektert over helgens løp har jeg kommet frem til at jeg strengt tatt ikke feilet heller. Jeg kjempet meg igjennom en fryktelig tøff dag og i tillegg perset med 35 minutter. Det er en ganske bra prestasjon det og!

Publicerat: 2017-05-18 22:02 Kommentarer (0)



Fjellseterløpet - konkurranse som trening

Konkurranse som trening? Ja absolutt! En fin måte å få lagt inn en hard treningsøkt. Nå spørs det jo selvsagt hva slags konkurranse. Et lengre ultraløp som trening 2,5 uke før et av årets hovedmål ville nok ikke vært så lurt. Men et 8 kilometer langt motbakkeløp passet godt inn som en tempoøkt nå i siste oppkjøringen mot Transvulcania. Fjellseterløpet i Trondheim, hvor jeg jobber i ukedagene, ble derfor satt på treningsplanen.

Løpet arrangeres av NTNUI friidrett og går på asfalt fra Lerkendal opp til Skistua i Bymarka, 8.1 kilometer og ca 420 m+. Løpet gikk av stapelen på onsdag og jeg var fryktelig spent i forkant. Det var lenge siden jeg hadde gruet meg sånn til en konkurranse, og det attpåtil en konkurranse som bare skulle være en treningstur! Men det er jo gjerne en sånn følelse som følger når man gjør noe litt utenfor komfortsonen. Hurtighet er ikke min sterke side og når jeg da stiller i et såpass kort løp som 8 km vet jeg jo at jeg ikke kommer til å briljere. Prøvde å minne meg på at til syvende og sist hvem andre enn meg selv er det det som bryr seg om jeg ender på første eller siste plass på en treningstur?

Det var lunefullt vær i Trondheim denne uken, snø og sol om hverandre så det var et vanskelig å bestemme seg for å la jakka ligge eller ikke. Minner etter helgens randokonkurranse på Galdhøpiggen i sterk vind hvor jeg klarte meg fint uten jakke avgjorde det, jakka fikk ligge. Solen skinte når jeg gikk til start og hentet startnummer. Litt oppvarming med noen raske drag så var jeg klar. I det vi stilte oss opp til start skyet det til og begynte og snø. Men det gjorde ikke noe, for nå hadde jeg sluttet å grue meg, jeg var klar til en god treningsøkt!

Starten gikk og flokken med 350++ løpere la på sprang. Den første kilometeren, som var flatt, kjentes fin. Så begynte klatringen, en 7 kilometer lang seig bakke. Jeg kom meg greit opp, passerte noen og ble passert av andre. Lårene var litt stive så fokuset ble å holde seg på grensen av å ikke stivne helt.

Glad og fornøyd i mål

I mål ved Skistua var det vinterstemning, men jeg hadde heldigvis en sekk med tørre klær og boblejakke som ventet. Arrangørene bød på bananer, saft og suppe og buss ned til byen igjen. Det er jo ikke verst for en treningsøkt på en helt vanlig onsdag! Resultatmessig var det ikke så mye å snakke om, helt midt på treet. Men jeg tok med meg følelsen av å ha fått tatt meg ut skikkelig og det var jo det som var målet for dagen. Konkurranse som trening, det tror jeg det kan bli mer av det fremover :)

Lykke til alle dere som løper Sentrumsløpet på lørdag, enten det er et viktig mål for sesongen eller god treningsøkt!

Publicerat: 2017-04-28 14:34 Kommentarer (0)



Påskemaraton

Påske for meg er fjell. Det var det også i år men denne gangen ble det en tur til fjell lenger sør. Skisesongen på Østlandet hadde ikke vært mye å skryte av denne vinteren. Med Transvulcania som nærmer seg virket det derfor som en god ide å hive seg rundt og ta en 'hoppepåtur' til Gran Canaria. Sammen med mannen min ble det derfor tid for fire fine dager i varmen. Jeg fikk endelig vist han denne øya jeg har snakket så mye om og besøkt så mange ganger. Han fikk utforsket stiene på stisykkel samtidig som jeg fikk noen lange dager med mye kilometer og høydemeter i bena.

I velkjente omgivelser

Søndagen startet med en kortere dag. En ‘liten’ rundtur på 20 kilometer ut i fra leiligheten vi bodde i oppe i fjellene. Vel tilbake igjen i byen Tejeda hører jeg plutselig en som roper navnet mitt. Det viste seg å være Lina, en svensk jente jeg møtte på løpesamling i Åre i høst. Hun hadde tatt seg en måned fri fra jobb og tilbragte tiden med å løpe i fjellene på Gran Canaria. Dette drømmelivet (i mine øyne i det minste) hadde dessverre satt sine spor i et kranglete kne hos Lina så vi fikk ikke muligheten til å utforske stiene på noen løpeturer sammen. Jeg krysser fingrene for at Lina kommer seg raskt tilbake i løpeskoene og får utnyttet tiden på den fina øya som hun hadde tenkt!

På mandagen var det tid for en lengre tur med mer høydemeter. Utforsking av nye stier gjorde at tidsskjemaet mitt sprakk og siden jeg hadde glemt å drikke og spise som jeg burde gikk jeg plutselig gått tom for energi. Det var et slit å komme seg ned til byen hvor jeg hadde bestemt meg for å ta lunsj. Selv med påfyll av både mat og drikke var det tungt å ta fatt på den lange veien tilbake. Jeg begynte faktisk å bli litt bekymret for at det skulle være noe galt; tenk om jeg ikke skulle få utnyttet disse dagene som jeg ønsket? Små trivielle problemer i den store sammenhengen men som for meg som løper der og da fremstod som verdensproblemer.
 
Lykke i løpesko

Tirsdag hjemme i Norge var det tid for PåskeHareMaraton. Min egen vri på dette ble å løpe maratonløypa som blir løpt under Transgrancanaria. Formen var heldigvis bedre denne dagen og jeg følte jeg hadde fin flyt i mange av de mer tekniske nedoverpartiene. Det største problemet denne dagen var varmen og at det ikke var mulighet for noe påfyll de siste 30 kilometerne. Med 1,5 liter i vesten krysset jeg fingrene for at det skulle holde. Men den forhatte elveleiet på slutten tok knekken på meg. Igjen! Skuffet over at jeg aldri klarer å overvinne denne steinrøysa, hverken på treningsturer eller i konkurranser. Men likevel, jeg kom meg igjennom, selv om det ikke ble med så stor grad av energi og styrke som jeg ønsket. Og med en mobil servicestasjon i form av mannen min som hadde syklet ferdig for dagen, fikk jeg påfyll av brus og vann før jeg tok fatt på de siste 5 kilometerne inn til fyret i Maspalomas. Snakk om luksus! Vel fremme viste klokken 41.1 kilometer. Som mange andre løpere henger jeg meg lett opp i tall så det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at det ble en ekstra runde på strandpromenaden for å krysse av årets påskemaraton.

Påskemaraton i boks. 

Den siste dagen på Gran Canaria ble tilbragt med en bakkeintervalløkt. Det var stekende varmt og beina kjentes ut som en blanding av sirup og tømmerstokker. Motivasjonen var ikke helt på topp men jeg kom meg igjennom. Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem vel vitende om at jeg hadde fått utnyttet disse dagene til best mulig opplading mot Transvulcania.

Tilbake på norsk jord bar det rett opp på hytta i Hallingdal. Påskekos, topptur og velfortjent avslapping på sofaen. Løpeskoene fikk ikke helt påskeferie men med tett snøvær hadde definitivt omgivelsene endret seg!

Håper dere alle har hatt en god påske, enten det har vært løping, skiturer eller påskekos med nære og kjære!

Påsken 2017 - fra sommer og sol til vinter og snø.

Publicerat: 2017-04-18 13:09 Kommentarer (0)



46 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser