Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Til topps på trening

På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store mål; Madeira Island Ultra Trail. Planen var lange rolige dager i fjellet med mye høydemeter, sånne dager som er vanskelig å få til hjemme på denne tiden av året. En og annen hardøkt stod også på skjemaet så hva var vel bedre enn å legge inn et kortere treningsløp når det ble arrangert et 22 kilometers løp på øya samtidig som jeg var der.

Løpet ‘Santo da Serra’ er en del av ‘Madeira trail series’, en årlig cup her på øya. Dette løpet gikk i området rundt Machico, øst på Madeira. Terrenget er mye skog, en obligatorisk tur forbi en levada (en type vannkanal de har her) og selvsagt en god del trapper, noe man ikke kommer unna på denne øya. Selv om løpet ikke går langt opp i høyden var det likevel ganske tøft med 1200 positive høydemeter på 22 kilometer.

P
å vei ned en av Madeiras mange trapper. Arrangørfoto

Selv om løpet bare var for trening, for å få en god hardøkt og pushe meg selv hardere enn jeg ville klart alene på trening så kom konkurransenervene snikende i det jeg reiste mot starten tidlig en søndag morgen. Beina hadde, ikke overraskende, kjentes ut som bly dagen før. Noe annet kunnet jeg kanskje ikke forvente etter å ha lagt ned rundt 140 kilometer og godt over 8000 høydemeter allerede den uken. Men fra å grave meg selv ned og bekymre meg over plassering og tid klarte jeg å snu innstillingen mentalt. Jeg bestemte meg for å gi det jeg hadde og ha en skikkelig bra økt, jeg løper fordi jeg synes det er gøy og ingen forventer noe av meg. På en eller annen måte var det som om jeg kjente innstillingen endret seg og skuldrene senket seg.

Været var litt vekslende, ganske grått men det var i det minste opphold. Det var mye mennesker og liv og røre ved startområdet med rundt 500 startende, fordelt omtrent 50/50 på to distanser (11k og 22k). Jeg hadde ikke så store forventninger til resultat så jeg fant meg en plass midt i startfeltet og ventet på det berømte startskuddet.

Fullt fokus Foto: Andreia Camara

Starten gikk bratt oppover først på asfaltvei før det smalnet og inn på en liten sti. Det var trangt om plassen så jeg hadde ingen anelse om hvor mange damer som var foran meg. Det beste av alt var at jeg egentlig ikke brydde meg, jeg skulle nyte stien, gi maks gass og se hvor lenge det holdt.  Etter den første stigningen ventet en bratt lang seksjon med nedoverløping på tekniske stier. Jeg hadde det faktisk virkelig gøy der jeg slapp meg løs og passerte masse raske mannfolk. Det var da det slo meg; jeg gir totalt beng i resultatet for nå pusher jeg meg selv på maks og bedre enn dette her kan jeg ikke gjøre det. Og jeg digget det, følelsen av å kjenne at jeg virkelig ‘gunnet’ på. Usikker på om jeg kom til å gå på en real smell mot slutten, uten at det hadde gjort noe for dette var et løp for å teste grensene. På den første av de to drikkestasjonen snappet jeg med meg en kakebit i farten men de frivillige var ikke like hjelpsomme som de pleier, jeg følte mer at de feide meg avgårde med et ‘Forza’.

I det jeg rundet en sving for å ta fatt på løypas virkelige monsterbakke ropte en av løypevaktene til meg ‘primavera’. Jeg tenkte jo at det betyr vel egentlig først, men meg? Nei det kan ikke stemme. Så var det inn i sonen igjen for å jobbe seg opp 7 kilometer med oppoverbakke. Det var seigt siste biten mot toppen, såpass flatt at jeg burde løpe men likevel så bratt at det var vanskelig. På toppen var løypas andre og siste drikkestasjon. Her fikk jeg bekreftet at jo da, jeg var første dame. Litt skremmende men det var jo bare et alternativ; kjempe på. Så jeg droppet også her å bruke tid på å spise eller fylle flasker. Den literen jeg hadde med energidrikk fra start burde holde hele veien inn.

H
erlig singeltrack sti. Arrangørfoto.

Tanken om at jeg kunne stå øverst på pallen var blendene. Men jeg visste ikke hvor langt bak det var til nummer 2 og det var fortsatt 7 kilometer igjen til mål i varierende terreng så jeg la fra meg tanken, ville ikke risikere å skuffe meg selv nå som innstillingen hadde vært så god til å begynne med. Men fortsatte sporet jeg hadde begynt på, nemlig å løpe det jeg orket. Jo nærmere jeg kom mål jo større ble lysten og håpet på å komme inn som nummer en. Begge flaskene nærmet seg tomme og et lite øyeblikk ble jeg bekymret for om jeg egentlig ikke burde ha fylt på litt ekstra på siste drikkestasjon.

I det jeg setter utfor siste bakken og trappene ned mot mål hører jeg navnet mitt på en speaker langt der borte så var det faktisk sant da. For en herlig følelse å få løpe igjennom målsnoren, og på et 22 kilometers løp da. Jeg som trodde jeg var bedre på de lange distansene. Men det viser kanskje at vinterens fartstrening har gitt større avkastning enn jeg trodde.  


F
ørst over målstreken. Foto Donald Zutterman 

For en dag med så mange positive erfaringer å ta med seg i sekken. Selvsagt er en førsteplass utrolig gøy. Men mest av alt er jeg fornøyd med at jeg klarte å snu innstillingen min før start og at jeg klarte å løpe et løp hvor jeg virkelig følte jeg fikk gitt det jeg hadde og kjente at jeg var fornøyd med det uavhengig av plassering.

Så når starten går nå på lørdag 00:00 for det virkelig store løpet skal jeg prøve å huske på det jeg opplevde tidligere denne måneden; Gi alt du har og ha det litt gøy på veien så får resultatet bli det det blir.


Foto Donald Zutterman 

Publicerat: 2019-04-26 09:50 Kommentarer (0)



Livet er mer enn bare løping

Synes nesten jeg må begynne med et skikkelig ‘hei!’.
Det har gått lenge uten noen oppdatering fra meg, alt for lenge. Og for de som lurte, jeg løper fortsatt. Det har vært en relativ skadefri vinter. Noen småvondter blir det jo alltids her og der, men ingenting alvorlig. Jeg løper jevnt og trutt og trener mot noen lange løp med mye høydemeter. Det er heller ikke det at jeg ikke har hatt noen oppdateringer å komme med. Det har vært konkurranser, småskader, treningstur, løpeforedrag og jeg vet ikke hva. Nok å skrive om altså, men så er det det der som skjer i blant. Livet.


S
nøløping ble det jo noe av i vinter - når jeg først var hjemme.

Med mye som har stresset meg på både privaten og på jobb med ukependlig og sykdom i familien har jeg rett og slett ikke hatt kreftene eller motivasjonen til å få noe ned på papiret. Men nå begynner ting å roe seg, jeg ser det berømte lyset i tunnelen. Etter litt ferie (og mere løping) begynner endelig brikkene og falle litt på plass igjen. Hva er vel bedre da enn å finne tilbake til skrivegleden?

Problemet nå er jo bare hvor skal jeg begynne? Jeg har jo så mye jeg vil skrive om etter disse månedene med ‘tørke’. Racerapport fra Sandsjöbacka ultratrippel kanskje? Hvor konkurranseinstinktet overgikk fornuft og det var ikke bare pallplass jeg fikk med meg hjem. Også en inflammasjon i leggen. Fornuften var heldigvis i behold da jeg stod over Bislett 50k med en murrende akilles. Men DNS (did not start) på Bislett kom ikke uten noe positivt. I forkant av løpet har det vært mer fartstrening, flat sådan, enn hva jeg tidligere har hatt på treningsplanen og det har vært utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk har blitt raskere. Så var det en ukes treningsleir på Gran Canaria hvor det gikk i ‘løpe, sove, spise’. Hjem kom jeg med 220k og 13.000 høydemeter i banken, ingen vondter, bare et stort smil.


M
asse flott fjelløping på Gran Canaria

Nå sitter jeg altså her på Madeira og lader opp til sesongens første virkelig store løp. Et løp som uten tvil kommer til å overgå alt jeg har gjort tidligere selv om det ikke kommer til å være det lengste. Stiene her er virkelig noe av det tøffeste jeg har vært borti. Men det som til å begynne med var en følelse av overveldelse og frykt har nå blitt erstattet med en god form for spenning for den styrkeprøven som venter lørdag 27 april.

Men før den tid ville jeg ønske alle Runners World Norge sine lesere en riktig god påske! Nyt noen ekstra fridager med familie eller venner. Kanskje årets første turer på bare stier. Eller noen solfulle dager på fjellet med ski på beina Litt ekstra god mat og påskegodt.

Så er det bare å huske på en ting; Balansen - livet er mer enn bare løping.

Publicerat: 2019-04-17 16:58 Kommentarer (0)



Det enkle er ofte det beste

Test av Silva Trail Runner 4 Ultra - sponset innhold

I høst fikk jeg muligheten å teste en hodelykt fra Silva. Etter mange løpeturer, både korte og lange, konkurranser i mørkeret og nattlige skiturer føler jeg at jeg har fått testet lykten under de fleste forhold og nå har et godt grunnlag til å gi mine synspunkter.

Silva Trail Runner 4 Ultra markedsføres som en lykt med lav vekt som skal gi godt lys med ekstra lang batteritid, altså perfekt for en ultraløper.

Jeg har til nå løpt en del konkurranser som enten starter eller avsluttes med flere timer i mørkeret og har derfor fått erfare hvor viktig det er for meg å kunne stole på at den lykten jeg bruker fungerer som den skal. Men enda viktigere, jeg løper jeg ute i skogen året rundt og er derfor avhengig av hodelykt i hverdagen store deler av året.
Hodelykt - et viktig verktøy i hverdagen

Førsteinntrykket.

Rett ut av esken oppfatter jeg Silva Trail Runner 4 Ultra som en lett og enkel lykt. En stor av og på knapp som betjener begge led lysene. En pære for nærlys med god spredning og en pære for et smalere langlys med lang rekkevidde. Silvas egen teknologi kalt Intelligent Light® gjør at når du tilter lyktehodet nedover vil lyset distribueres mer mot nærlys. Tilter du lyktehodet oppover/fremover distribueres lyset mer mot fjernlys. Med en silikonstripe på innsiden av hodebåndet sitter lykten godt på hodet under løpingen. Lykten kommer med to batteriløsninger. En pakke for 3xAAA batterier og en oppladbar batteripakke. Pakken for de 3xAAA batteripakke gir ca. 5 ganger lenger brennetid (hvor lenge lykta lyser) sammenliknet med den oppladbare pakken (se nøyaktig brenntid lenger ned). I tillegg til hodelykten følger det også med en kjekk liten rød baklykt. Både nyttig når man er på løpetur, særlig hvor du kan risikere å møte på biler eller syklister, og også påbudt i noen konkurranser jeg har deltatt i.

På stien

Mange av turene mine med Silva Trail Runner 4 Ultra har foregått i stummende mørke, rett og slett fordi det ikke har vært mye snø så langt i vinter. For første gang på lenge har jeg hatt en lykt som er enkel å bruke. Et trykk på av-og påknappen for å slå på lykten. Et eller flere små trykk på samme knapp for å justere lysstyrken. Tidligere lykter jeg har prøvd har hatt lyssensorer for å automatisk justere lysstyrken eller mulighet for å koble opp lykten mot en mobilapp for å gjøre innstillinger. For meg medfører ikke det annet enn frustrasjon, lys som endrer styrke opp og ned når jeg ikke ønsker og det har medført å gå tom for strøm i konkurranse på grunn av feil innstilling. Jeg var derfor spent på Silvas Intelligent Light® teknologi men jeg opplevde aldri at denne medførte  forstyrrelser under løpeturen eller merkbar blafring i lysstyrke. Det å nå ha en lykt som var så enkel å operere var rett og slett en lettelse. Av og på – ikke noe mer tull enn det. 

Silva Trail Runner 4 Ultra sprer lyset godt og langt nok på grusvei og på enklere sti. På grusvei har har jeg til og med klart meg på det midterste av de tre lysstyrkene. Den laveste syntes jeg gav litt for lav lysstyrke. På de aller mest tekniske stiene kunne jeg ønske meg litt mer lysstyrke, særlig i konkurransesammenheng. Jeg brukte lykten under Sandsjöbacka trail 11-13 januar, et arrangement som blandt annet innebar ett 25k nattløp. Dersom jeg skal løpe lengre løp igjennom en hel natt hadde nok valget falt på en lykt med høyere lumen (lysstyrke) som for eksempel Silva Trail Speed 3XT. En lykt tilsvarende den jeg fikk låne og teste på teknisk sti under Silva Nightrun i Oslo i november.

I mål etter 25 kilometer løping i mørkeret. Foto: Sandsjöbacka Trail 

Batteri.

Med to batteriløsninger skal det mye til for å gå tom for strøm under en løpetur. Med mindre du har glemt å lade eller skifte batteri da. På lengre løpeturer og i konkurranse har jeg stort sett valgt løsningen med 3xAAA batteri av den grunnen at jeg helst løper med lykten på maks styrke. På kortere løpeturer bruker jeg ofte det oppladbare batteriet slik at jeg kan holde forbruket av AAA batteriene lavest mulig. Når det gjelder AAA batteriene har jeg opplevd at kvalitet på batteriene har en del å si for lysstyrke og brennetid. Første gangen jeg brukte 3xAAA pakken ble jeg skuffet over lysstyrken. Men etter å ha skiftet til bedre, nye batterier skinte lykta som en sol, et tips å ha i bakhodet. Med nye gode batterier kan du løpe mange og lange turer uten å måtte tenke på å lade eller skifte batteri.

På ski og på snø

Med (litt) snø og vinter kom også muligheten til å teste Silva Trail Runner 4 Ultra på langrenn. Snøen lyser opp og gjør at kravet til hodelykt blir mindre. På den andre siden gjør en noe høyere fart på ski kontra løping at behovet for lys kan bli større. Det skal vel sies at jeg ikke er av de raskeste på ski og med snøen som reflekterte var lyset mer enn bra nok. Med en brennetid på opp til 10 timer på maks styrke i -5 grader skulle jeg tro Silva Trail Runner 4 ultra være en god kandidat også på langrennsløp som Nattavasan.

Oppsummering og anbefaling

Jeg kan helt klart anbefale Silva Trail Runner 4 Ultra som en veldig god hodelykt for lange (og korte) løpeturer i mørkeret. Det er en lykt som er lett håndterlig uten masse mikkmakk og spesialinnstillinger med en batterikapasitet som er mer enn bra nok for folk flest. Lysstyrken er generelt god men på de mest tekniske stiene i konkurransesituasjon manglet det litt for meg på lysstyrke for å kunne gi aller høyeste score. Men en lykt som Silva Trail Speed 3XT som gir en høyere lysstyrke ligger igjen vesentlig høyere i pris og sånn sett vil jeg si at Silva Trail Runner 4 Ultra gir mye lys for pengene og bør dekke behovet til de aller fleste.

Fakta om lykten:

  • Maks lysstyrke: 350 lumen
  • Maks lyslengde: 75 meter
  • Batteritid, oppladbart batteri: 2-18 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
  • Batteritid, 3 x AAA: 10-90 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
  • Oppladbart batteri: 2,4 Ah oppladbart Li-Po
  • Ladetid: Ca 4 timer
  • Vekt, lykt: 49 gram
  • Vekt, oppladbart batteri: 84 gram
  • Vanntetthet: IPX5 (tåler kraftig sprut fra alle kanter)
  • Leveres med hodebånd, oppladbart batteri, batteriboks for AAA-batterier, skjøtekabel, USB-ladekabel, og rødtlysende baklykt



(red.anm: Testen er utført av Elisabeth og ikke av Runner's World).

Publicerat: 2019-01-21 14:33 Kommentarer (0)



Årets ultraeventyr

Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under UTMB i august. Løpsrapporten min ble publisert i Runners World magasinet tidligere i høst men for dere som ikke har hatt anledning til å lese den var det på tide å få lagt ut rapporten her på bloggen også. Og i 2019 bærer det tilbake, men denne gangen er løypa 25k og 2000 høydemeter lenger. Gjett om jeg gleder meg!

Målgang etter 125k og 7000 høydemeter.

TDS – årets ultraeventyr

Helt siden jeg i januar fikk beskjeden om at jeg hadde vært heldig i lotteriet og fått plass i årets TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie), hadde jeg gledet meg til nok en gang å stå på startstreken under UTMBuken. I 2016 løp jeg OCC og i 2017 CCC. Det å få ta del i dette arrangementet hadde tidligere gitt meg både glede og utfordringer. I tillegg gledet jeg meg stort til å få tilbringe litt tid i Alpene og ikke minst i Chamonix. En by som igjennom de 10 siste årene har gitt meg masse opplevelser og minner gjennom klatring og ski og nå de siste årene løping. Veien frem til årets løp hadde vært en skikkelig berg- og dalbane, med en hofteskade i vinter og svingende blodverdier. Men utfordringene til tross, jeg hadde hatt gode resultater på de løpene jeg hadde deltatt på i løpet av sommeren, så jeg var klar til å gi det jeg hadde og nyte eventyret etter beste evne.

Da dagen nærmet seg begynte jeg virkelig å glede meg til å komme i gang. Dagen før løpet var sekken allerede pakket med den omfattende listen av obligatorisk utstyr. Det er nemlig ikke bare bare å hente ut startnummer. ID fremvisning, sjekk av obligatorisk utstyr, tagging av løpesekken og på med armbåndet som viser hvilket løp man skal løpe. Når det gjelder sjekk av obligatorisk utstyr gjøres dette virkelig grundig. Blant annet har mellomlagstrøyen krav til vekt og denne veies faktisk!

Med utstyret godkjent og startnummer på plass reiste jeg over til Italia og Courmayeur, hvor starten skulle gå 06:00 morgenen etter. Det var meldt et skikkelig ruskevær under løpet og 12 timer før starten skulle gå tikket det inn en melding på mobilen. Starten var utsatt to timer fra 06 til 08 på grunn av uværet. Selv om det betydde mer søvn natten før innebar det også at jeg kom til å måtte løpe to timer lenger i mørke, noe jeg ikke var like glad for. Uværet medførte også en endring av løypa for å unngå et av de høyere passene. Noen hundre høydemeter mindre, men til gjengjeld flere kilometer i lengde.

Klar til start i Courmayeur

Onsdag morgen og løpsdag. Den utsatte starten gjorde at jeg fikk roen til å nyte en god frokost og en stor kopp italiensk kaffe før det var på tide og rusle bort til startområdet. Erfaringsmessig visste jeg at det obligatoriske utstyres skulle sjekkes nok en gang så jeg gikk rett bort til løypemannskapet som drev med dette, viste frem utstyret og fikk et klistremerke på startnummeret som viste at jeg var sjekket. Så var det bare å vente på at startboksen fylte seg opp med løpere og at klokken skulle slå 08:00. Konkurransenervene var selvsagt med, men ikke så ille som ved tidligere løp. Skuldrene var senket, jeg hadde lovet meg selv og ikke stresse over tid og resultat. Fokus skulle være på å gjøre mitt beste. Det hadde tydeligvis sunket inn for jeg hadde til og med fått meg noen timer med god søvn, noe jeg ellers har slitt med natten før store løp.


K
lar til start. Foto: Skjalg Gjengedal

Musikken steg og speakeren begynte å telle ned til start. Så var det bare å sette av sted sammen med nærmere 1.800 andre løpere, ut på mitt lengste ultraeventyr så langt i karrieren. Tempo var høyt i starten, og jeg forsøkte å flyte med uten å sprenge meg helt. De første 7 kilometerne gikk stort sett på grusvei så jeg visste det ikke skulle bli noen store trafikkorker slik det blir på blant annet CCC, hvor 2.000 løpere skal inn på en smal sti samtidig. Blå himmel, sol og passelig løpetemperatur, om enn litt høy, men jeg visste at været i fjellene skifter fort så det var best å nyte det så lenge det varte. De første par og tjue kilometerne opp til Col du Chavanne, og løypas høyeste punkt på 2.600moh fløt på ganske greit. Det var også det første punktet jeg tillot meg å sjekke tiden, godt foran det jeg hadde forventet. Så var det bare å slippe på og la beina gå i den 8 kilometer lange og lettløpte nedoverbakken. Jeg kunne til og med smile og konkludere med at følelsen var mye bedre enn den gangen jeg hadde løpt igjennom ruta tidligere på sommeren. Tilbake igjen på den smale stien og oppover mot Col Petit St. Bernard begynte himmelen å mørkne. Det kunne se ut til at værmeldingen skulle slå til tross alt.

Arrangørfoto.

Fra sol og glede til regn og kvalme

Vel fremme på mat og drikkestasjonen som ligger på grensen mellom Italia og Frankrike så jeg Johannes, en løpekompis hjemme i fra Norge. Han kunne bekrefte at beina ikke var helt med han i dag. Med tanke på den bragden han hadde gjennomført ved å løpe fra operaen i Oslo til toppen av Galdhøpiggen bare få uker tidligere var det kanskje ikke overraskende. Men Johannes fortsatte tappert videre, litt ekstra motivasjon for min del å få noen kjente bein å henge på i de neste 15 kilometerne med bare nedoverløping. Ikke lenge etter at vi hadde forlatt matstasjonen åpnet himmelen seg. Jeg ønsket at det bare skulle være et lite skyll men innså raskt at jeg måtte stoppe for å ta på regnjakke. Det øste ned og jeg oppdaget at solskjerm ikke bare er bra for å holde solen unna øynene men også for å skjerme for regnet.

En ting som hjalp meg å holde fokus på løpingen var at jeg visste at i bunnen av denne lange bakken lå byen Bourg St. Maurice. Matstasjonen her var en av to stasjoner langs løypa hvor det var lov å motta hjelp fra familie eller en venn. Her skulle etter planen Skjalg, mannen min være med både påfyll av mat og energidrikk. Ikke at det er noe å utsette på hverken mat eller drikke som serves under løpet, men det er godt å se et kjent fjes, ha tilgang på maten som du vet passer deg og litt flere valgmuligheter. Skjalg var på plass og jeg fikk trykt i meg brødskiver med ost og skinke, litt Red Bull og fylt opp løpevesten med sjokolade og nye flasker med energidrikk.

K
ontroll av obligatorisk utstyr i Bourg st. Maurice

51 kilometer var forsert, rundt 75 kilometer gjenstod. Det var bare å komme seg videre. Regnet hadde heldigvis gitt seg så jakken fikk igjen plass i sekken. Men før jeg fikk forlate matstasjonen var det stikkprøvekontroll av det obligatoriske utstyret, og sjekk av at jeg hadde det blå TDS armbåndet på. Nå ventet en lang oppoverbakke med nesten 1400 høydemeters stigning opp til Cormet du Roselend. Med meg på turen hadde jeg nå fått en ny ‘venn’; kvalmen. Jeg hadde vært veldig flink å få i meg næring så langt i løpet. Jeg visste at nøkkelen for meg til å kunne gjennomføre et godt løp er nok næring, men hadde jeg nå vært for flink? Det gikk litt lenger mellom hver matbit men av frykt for å gå tom turte jeg ikke å la det gå for lenge, da fikk jeg heller leve med kvalmen.

Utfordrende vær

Motivasjonen var ikke helt på topp, den alternative ruten vi måtte ta for å unngå de mest utsatte partiene i tordenvær medførte også noen lengre partier med asfalt. Jeg hadde valgt sko for å være forberedt på gjørme og tekniske stier, føttene og skinnleggene verket derfor etter mye hardt underlag. Gleden var derfor stor når løypa endelig var tilbake på smal og våt sti. Men den gleden skulle snart bli erstattet av ren dødsangst. Himmelen hadde mørknet og jeg hørte det rumlet i det fjerne. Så kom regnet, etterfulgt av et skikkelig tordenvær. På vei ned over en stor slette lynte det kraftig rundt meg, og det var ingen steder å gjemme seg. Jeg tok sikte på kontrollposten som lå på andre siden av den åpne dalen og løp det jeg maktet med en tanke i hodet; jeg vil ikke dø her. På kontrollposten fikk jeg beskjed at jeg kunne gå inn i et hus for å få ly fra uværet eller fortsette. Valget var mitt. Klokka gikk, og vel vitende om at en bratt oppoverbakke som ville føles litt beskyttende mot lynet ventet, var valget lett. Jeg skulle videre, selv om det nå haglet kraftig. Flere ganger på vei oppover var jeg likevel i tvil. Tenk om det skulle skje meg noe? Ikke en konkurranse i verden ville være verdt det.

Tordenværet ble heldigvis fjernere og fjernere og i det dagen gikk mot natt slapp noen solstråler igjennom skylaget og lyste opp fjellene på magisk vis. Mørket kom fort så det var bare å fiske frem hodelykten. Jeg var sliten, lei og følte ikke at jeg hadde noe ekstra å gi. En fot foran den andre, det fikk være godt nok nå. Men på vei ned til Col de Joly tok jeg plutselig igjen en jente som hadde passert meg tidlig i løpet. Dette gav meg litt ny energi, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen nok en jente. Neste delmål var matstasjonen i Les Contamines, her skulle jeg nok en gang få møte Skjalg, mannen min, og få litt ekstra påfyll før de siste 30 kilometerne inn til mål i Chamonix. På matstasjonen fikk jeg både mat og drikke. Kvalmen hadde og gitt seg uten at jeg helt klarte å huske når.

En sterk avslutning

Med oppmuntrende ord fra flere av tilskuerne forlot jeg det varme opplyste teltet og tok fatt på løpets siste monsterbakke. Den første biten fikk jeg følge av Megan Kimmel fra USA. Det var hyggelig å ha noen å snakke med oppover og utveksle litt erfaringer fra løpet, frem til vi i bakkens bratteste parti skilte lag. Vel over toppen ventet en lengre parti med gjørmete og teknisk nedoverløping. I mørket klarte jeg ikke holde flyten så lårene fikk virkelig kjørt seg på vei ned til Les Houches Men med 8 relativt flate kilometer igjen var jeg ikke i tvil, jeg skulle klare å komme meg i mål på en bra tid. Spørsmålet var bare hvor bra? For å løpe bortover etter ca 116 kilometer med nesten bare opp eller ned, er ikke så lett som det høres ut.

Løpssteget kom seg, og jeg ble ekstra motivert til å gi det siste lille jeg hadde inne når jeg merket at det fløt på så greit som det gjorde. I etterkant var det litt interessant å se at det som da kjentes ut som fin flyt i virkeligheten var skikkelig snegletempo. Midt i natten løp jeg igjennom Chamonix sine folketomme gater. 50 meter fra mål hørte jeg glade rop fra Jane, en jente jeg kjenner fra Chamonix som hadde kommet ut for å heie meg i mål. Noe som betydde utrolig mye for meg. Og idet klokken slo 03 passerte jeg målstreken. 19 timer på stien. 19 timer med glede, frykt, smerte og mestring. En berg- og dalbane av følelser som bare et tøft ultraløp kan gi, ble belønnet med ny personlig distanserekord og en 7 plass. Ingen tvil om at jeg innvendig svevde høyt, selv om jeg nå plutselig slet med å komme meg opp en fortauskant.


Etter målgang med Jane.

Publicerat: 2019-01-01 19:00 Kommentarer (0)



Sesongavslutningen som gikk opp i røyk

I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San Francisco; et av nord Amerikas største ultraløp som samler noen av verdens beste og raskeste ultraløpere. Dette var et løp jeg virkelig hadde gledet meg og gruet meg til. Gledet meg til å få stå på startstreken i et løp jeg hadde hørt så mye, gledet meg til og endelig få se hva som var greia med de amerikanske, såkalt lettløpte, stiene. Men gruet meg til å stå på startstreken i et såpass raskt sakt løp når jeg vet at jeg er bedre på å jobbe meg opp lange bakker fremfor å løpe veldig raskt. Jeg hadde lagt ned et godt stykke arbeid med fartstrening denne høsten og det at jeg også hadde fått navnet mitt på ‘one to whatch’ lista til irunfar.com gjorde at jeg virkelig var klar til å gi gass.

Tahoe Rim Trail. 

Men en lite uke før avreise begynte det brenne i California. Noen av historiens største og mest ødeleggende skogbranner røykla enorme områder. Herunder San Francisco og hele Bay Area. Det ble tidlig spekulasjoner i om løpet skulle bli avlyst. Selv var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men jeg turte ikke ta risken på å avbestille billetter i håp om at løpet faktisk skulle bli gjennomført. Det ble klart at den endelige avgjørelsen fra arrangøren sin side skulle komme omtrent samtidig som jeg skulle reise til flyplassen. Altså for sent til å avbestille.

Som fryktet etter å ha lest de siste værmeldingene ble løpet avlyst. Det var rett og slett helseskadelig å oppholde seg i den røykfylte luften og enda verre å skulle bedrive noen form for fysisk aktivitet. Det er klart jeg var skuffet men hva er vel et løp når man leser om alle de tragiske dødsfallene, en hel by som er utslettet og millioner som blir oppfordret til å holde seg innendørs med vinduer igjen for å unngå den forurensede luften.

San Francisco ble ikke helt som planlagt.

Men jeg var heldig å ha med et godt reisefølge; Skjalg mannen min. Vi var begge innstilt på å gjøre det beste av turen. Litt omorganisering og endring av hotell så var vi plutselig på vei til Lake Tahoe og frisk luft. For en ultranerd som meg selv var det ikke et dårlig alternativ. Western States område og Tahoe 200 stier (Tahoe 200 er et 200 miles løp som går rundt Lake Tahoe). Strålende solskinn gjorde dagene ganske så behagelige selv på 2000 meters høyde i november.

Så årets siste konkurranse ble til en skikkelig ferie i stedet. I stedet for 80k med løping ble det nesten 80k med stisykling, store amerikanske frokoster og generell hygge. Ok et par små løpeturer ble det jo også, med møtte dessverre/heldigvis ikke på noe bjørn som det visstnok skulle være masse av.


K
an ikke klage på denne ferien!

Turen ble avsluttet med to halve dager i San Francisco. Men å gå rundt i tåka med maske på var liksom ikke så veldig stas. Jeg forsøkte bare å minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er som kunne reise derifra når jeg ville og ikke trengte å bo i den røyken.

En ting er sikkert, til San Francisco må jeg tilbake en gang. Årets startnummer blir overført til 2019, så kanskje allerede neste år 😊

Publicerat: 2018-12-03 19:47 Kommentarer (0)



Jakten på fart

Jeg kan si at fjelløp er noe som passer meg. Kanskje jeg til og med kan tørre å gå så langt og si at jeg har blitt ganske god på de lange løpene med mye høydemeter. I oppkjøringen til årets siste konkurranse er fjell byttet ut med fart, det vil si et forsøk på å få litt fart i disse beina som foretrekker å slite oppover. I søken etter farten ble tre uker med fartstrening avsluttet med Amsterdam Marathon (snakk om tempoøkt!).I jakten på fart. Arrangørfoto.

Sent fredag etter jobb gikk turen til Amsterdam. Vel fremme på hotellet var det bare å stupe i seng og forsøke å få en god natt søvn. Mye reising den siste tiden, og spesielt den siste uken, la ikke akkurat grunnlaget for en uthvilt kropp. Nå gjaldt det bare å sove når jeg kunne. Lørdag startet rolig med en lang frokost. Det vil si en lettfordøyelig frokost. De siste ukene med fartstrening hadde minnet meg på at magen min ikke er så glad i fartstrening, hvertfall ikke med grønnsaker, frukt og grovbrød som en del av kosten. Livredd for at magen skulle slå seg vrang nå under løpet spiste jeg nå bare lettfordøyelig mat (hvitt brød, ris og pasta).

Etter frokost bar det av sted for å hente startnummer. Amsterdam maraton var for lengst fullt så jeg hadde derfor fått kjøpe og overta startnummer fra en Belgisk jente som ikke hadde anledning å stille selv på grunn av skade. Sykler fikk vi låne på hotellet og det kjentes ut som en fin måte å spare beina på innfor morgendagen, samtidig en fin måte å få sett litt av byen på. Etter startnummer var hentet og byttet (det er en historie i seg selv om startpuljer og krangling for å få starte i riktig pulje) var det tid for litt sightseeing, lunsj og et kjapt møte med Monika; en løpevenninne fra Lofoten som også var i Amsterdam for å løpe. Resten av dagen ble i hovedsak benyttet til å slappe av og spise.Sightseeing i godt selskap.

Selv om jeg hadde vært trøtt når jeg la meg hadde konkurransenervene kommet krypende og gjorde det umulig å sovne. Men når vekkerklokken tilslutt ringte på løpsdagen kunne jeg konstatere at jeg  i det minste hadde sovet i noen timer. Jeg hadde god tid til start, men frykten for mageproblemer hadde gjort at jeg hadde bestemt meg for å spise frokost 3 timer før. En god time før start var det igjen å hoppe på sykkelen. Denne gangen var jeg bare passasjer på bagasjebrettet mens Skjalg, mannen min, var sjåfør. Glad for å ha noen der for støtte og som kunne ta overtrekksklærne mine, det var ikke akkurat varmt på morgenen.

På plass i startbåsen stod jeg igjen med et spørsmål, hvilket flagg skulle jeg følge 3:10 eller 3:20. Helst ville jeg jo hatt et flagg med 3:15 å henge på. Fulgte jeg 3:10 var jeg redd jeg skulle gå på en smell og for 3:20 fryktet jeg at jeg ikke skulle få ut alt jeg hadde. Konsekvensen av å gå på en smell ved å starte for hardt var et ødelagt løp, så valget falt til slutt ned på 3:20. Jeg stilte meg opp bak de to eldre herremennene med flagg. Stor respekt for at de tydeligvis var klare for en roligere økt i samme tempo som jeg skulle måtte kjempe med alt jeg hadde for å holde.
Harene med flagg som jeg hang på igjennom hele løpet til høyre i bildet. Kan såvidt skimte meg selv rett bak. Arrangørfoto.

Så var vi i gang. Jeg la meg bak flaggbærerne fast bestemt på å ikke slippe dem av syne. I dag handlet det ikke om en kosetur, om å nyte byen, stemningen eller været. I dag handlet det om å pushe mine egne grenser, jobbe med hodet og holde hele veien inn til mål. For å klare det skjønte jeg at fartsholderne var viktige.  Det kjentes lett og fint ut til å begynne, jeg fløt igjennom Amsterdams gater, smilte og koste meg. Stemmen inni meg sa; nyt mens du kan for dette kan jo ikke vare. Riktig nok, etter å ha passert 15 kilometer fløt det ikke på riktig like lett. Etter 18 kilometer en gang skjønte jeg at det begynte å bli tid å jobbe.

Jeg slet litt med å drikke fra pappkrusene i fart noe som resulterte i at jeg satte oppfarten og løp forbi fartsholderne før hver drikkestasjon, fikk fylt på med litt isostar og vann og så løp videre for å ta igjen fartsholderne som da allerede hadde rukket å passere meg. I stedetfor gel hadde jeg med med et par porsjonstuber med nugatti. Av erfaring pleier det funke ganske greit for magen. Også denne gangen, problemet var bare at jeg skulle hatt med noen flere. Allerede på 30k hadde jeg tømt de to tubene. En bit med Snickers forsvant i en søppeldunk, for det å tygge i den farta var vanskelig. Derfor gjenstod det et alternativ; ta en gel fra en drikkestasjon som jeg aldri hadde testet tidligere (en dødssynd på lik linje med det å stille opp i en konkurranse i helt nye sko). På det tidspunktet nærmet jeg meg 33-34 kilometer og den ukjente gelen var det eneste alternativet, jeg måtte ha noe!

Det handlet definitivt ikke om å få det flotteste målfotoet men å gi alt til siste slutt. Arrangørfoto.

Til alt hell ble deg ingen klaging fra magen. Og jeg kunne fortsette videre, blikket festet på flagget foran og en indre kamp om å ville slakke ned på den ene siden og om å ville se hvor langt jeg kunne holde på den andre siden. Det var mange argumenter for å slakke av, men jeg hadde bestemt meg; jeg skulle ikke gi meg før det ikke gikk lenger. Og merkelig nok, beina fortsatte å gå og hodet klarte jeg å holde delvis i sjakk så lenge jeg fortsatte å fylle på med litt sukker jevnlig. Med 3 kilometer igjen lå jeg 150 meter bak den ene av de to fartsholderne, den andre slakket litt av og kom med noen oppmuntrende ord til meg, påpekte at jeg fortsatt hadde fin og avslappet teknikk (avslappet var så langt fra det jeg følte meg…). Det hjalp med gode ord, nå skulle jeg bare komme meg i mål. I det jeg nærmet meg mål på Olympiastadioen forsøkte jeg å sette opp farten det jeg kunne (det var ikke mye kunne klokken avsløre i etterkant). Mållinjen krysset jeg på 3:18:59, en tid jeg er mildt sagt stolt av.

Jeg ser på meg selv som en terreng- og fjelløper men det har vært overraskende gøy å få kjenne litt på farten de tre siste ukene og for en mestringsfølelse det var å få krysse mållinjen etter å ha gitt alt i 42.2 kilometer. Ser ikke bort ifra at det blir flere fartsperioder i treningen og kanskje lengre perioder også. Tror virkelig disse fjellbeina har godt av å bli ‘sjokka’ litt innimellom. Men nå, nå lengter jeg tilbake til skogen!

Sliten og veldig, veldig stolt. Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2018-10-31 10:13 Kommentarer (0)



Ivar Formos Minneløp

Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på et vesentlig lavere nivå nå enn det den gjorde i sommer har intensiteten gått opp. Målet er nemlig å få litt fart i disse seige fjellbeina før sesongens siste konkurranse; The North Face 50 mile i San Fransisco i midten av november.

Så nå som pendelen har svingt den andre veien fra høye fjell til flate grusveier, asfalt og mølle kjentes det bra å få sjokket kroppen litt med er lokalt terrengløp; Ivar Formos minneløp som går på stier i området rundt Sognsvann i Oslo. 17k ganske teknisk løype med ca. 450 høydemeter. Personlig synes jeg alltids det er ekstra skummelt på disse korte løpene siden fart ikke er min styrke. Men man blir jo ikke bedre på noe uten å øve. Og når premien er boller er jeg ikke vanskelig å be 😊
Kort og hardt men veldig gøy.

På plass på Sognsvann sammen med min kjære som skulle løpe 9k løpet (snakk om løpemotstanderen som har blitt løper på eget initiativ) var det bare å hente nummerlapp og stille seg i dokø. Rakk heldigvis en liten oppvarming før start.

Løypa kalles ikke 3 opp og ned for ingenting. Den første og lengste bakken går opp til Vettakollen, så passeres Frønsvollen og til slutt Skjennungen etter ca 8 kilometer. Her snur løypa og tar deltakerne tilbake til Lyn klubbhus gjennom teknisk sti og noen partier med grus. Det var glatt og vått i skogen noe som kanskje bidro til at jeg møtte på flere løpere som hadde tatt anklene sine på den utfordrende stien.
Vettakollen. Arrangørfoto.

Målet for dagen var en god hardøkt, men ikke å gi 110% siden jeg hadde en maraton på planen bare en uke etter. Men jeg må jo innrømme; det er vanskelig å holde tilbake når jeg får det startnummeret på brystet.  Vel i mål var det bare å innkassere bollepremien. Allerede i mål og ferdig skiftet ventet Skjalg som for lengst hadde gått i mål på sin 9k løype.

Ivar Formos var et fint arrangement. Kort (det vil si kort i min forvridde målestokk), hardt og veldig gøy er sånn jeg vil oppsummere løpet. Det er nok ikke siste gangen jeg løper den løypa med startnummer på 😊
Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd; Skjalg som hadde vunnet klassen sin eller jeg som hadde fått bolle.

Publicerat: 2018-10-18 13:43 Kommentarer (0)



Konkurranse som trening. Del III - Det er sosialt

Sommerens siste konkurranse som trening var Blefjells Beste. Dette var et løp jeg virkelig gledet meg til rett og slett fordi det er så hyggelig. Jeg deltok i fjor og har sjelden opplevd en triveligere atmosfære i både rundt start og mål og ikke minst under selv løpet. Blefjells Beste arrangeres av Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, godt kjente navn i ultra miljøet og start og mål er på hytta deres på Blefjell. Løperne kan velge mellom tre distanser; 57k, 21k, 10k og 6k. Selv skulle jeg, som i fjor,  løpe 57k distansen men med flere muligheter på de kortere distansene tok jeg sjansen på å utfordre min kjære for å gjøre turen til Blefjell til en hyggelig utflukt. Selv om han ikke er noen løpemann var han sporty nok til å ta utfordringen og meldte seg på 10k løpet.

Skjalg med sin første skikkelige løpemedalje. Arrangørfoto

Så en tidlig, tidlig lørdagsmorgen drog vi av sted til Blefjell. Jeg fikk nummerlapp og stilte meg klar til start (57k startet tidligere enn 10k løpet). Løpevesten var tyngre enn normalt. Sommerens tørke hadde gjort at det var lite vann i fjellet og få steder å fylle. Løsningen ble derfor å løpe med en ekstra liter vann på ryggen. Ikke noe å klage over, jeg fikk heller se på det som god trening mot TDS hvor listen over obligatorisk utstyr er lang og vesten tung.

Det var smil og god stemning på start men det er jo konkurranse tross alt så jeg klarte ikke helt å kvitte meg med konkurransenervene selv om dagens store mål var en rask langtur i hyggelig lag. Løpet starter med en seig liten kneik, Helen Martinsen som kom på plassen før meg i fjor løp nå rett foran meg. Tanken min var først at dette var et greit tempo, tenk om vi kan veksle på å dra og komme oss raskt igjennom løypa? Men det tok ikke mange minuttene før jeg slo den tanken fra meg og jeg lot Helen forsvinne oppover. Skulle jeg klare å henge på der måtte jeg gi 100%, og etter å ha løpt et fjellultra i Italia helgen før hadde jeg ikke 100% å gi. Jeg minte meg selv på formålet med løpet og fortsatte videre i et tempo jeg følte kunne holde hele veien inn.


Målgang! Bilde: Skjalg Gjengedal

Blefjells beste går i litt annet terreng enn jeg vanligvis pleier løpe på men desto bedre med en forandring. Mange deler av løypa går utenfor sti, i lyng og over myr. Men etter sommerens hetebølge var ikke myrene det største problemet. Jeg fulgte nøye meg på klokka underveis for å holde oversikt over antall kilometer løpt. Ikke fordi jeg hadde noe tidsskjema å følge men rett og slett fordi vi hadde fått vite ved hvilke kilometer det var bekker eller vann hvor vi kunne fylle. Det var nok en varm sommerdag og jeg drikker mye i varmen. Ved to tilfeller fylte jeg opp flaskene i ganske stillestående vann. Tenkte at her ville jeg nok ikke drukket vannet om det ikke hadde vært løp, men skit au... det går nok bra.
Podium er alltid stas. Arrangørfoto

Jeg endte med å løpe i et tempo som gjorde at jeg løp mye av løpet alene. Men gjennom et par mil ble det jojoløping med et par menn. Jeg løp eller gikk forbi dem i motbakkene mens de løp forbi meg i nedoverbakkene. Uansett hyggelig med litt selskap på stien. De siste kilometerne mot mål går på lettløpt grusvei. Det vil si i teorien lettløpt. Beina mine var slitne og hadde ikke så lyst å løpe mer samtidig som konkurranseinstinktet sa at jeg kunne jo ikke la meg bli forbiløpt sånn på oppløpet. Jeg visste jo ikke hvor langt eller kort bak meg neste mann eller kvinne lå.

I mål var det store smil. Der ventet Skjalg som stolt hadde fullført sin 10 kilometer og mottatt sin første løpemedalje. Abelone gav meg en stor klem og gratulerte meg med andre plassen. Andre plass?? Det var stort! Så ble det tid til pølsespising i sola på terrassen til Mona og Einar og utveksling av løpshistorier med de andre løperne. Runar som hadde satt en solid løyperekord på 21k løpet hadde satset friskt og gått i bakken underveis. Dessverre viste det seg i etterkant fallet hadde resultert i flere brudd i armen. Stiløping er ikke bare bare!
Men en ting er sikkert, jeg skal tilbake til Blefjell neste år. Triveligere løpsarrangement skal du lete lenge etter :) 

Sammen med Abelone som selv tok 2 plassen på 21k Bilde: Abelone Lyng

Publicerat: 2018-08-17 12:15 Kommentarer (0)



Konkurranse som trening. Del I - Prøv noe nytt

Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i denne serien om 'konkurranse som trening' og tre grunner til å ta på seg startnummer.

1) Prøv noe nytt; tør du utfordre deg selv på en ny distanse eller et annet underlag?
2) Gi deg selv en oppgave å trene på
3) Delta i et løp for det sosiale

Denne sommeren har, eller skal jeg, delta i løp for alle disse grunnene. Først ut var test av en ny distanse når jeg løp den vertikale kilometeren i Chamonix under arrangementet Marathon du Mont Blanc. (Vertikal kilometer: løp 1000 høydemeter opp på færrest mulig kilometer, i Chamonix var det 1000m+ på 3,8k)

Arrangørfoto

Etter mange lange dager med rolig intensitet på Korsika var jeg gira på å få inn et par harde økter før vi skulle finne frem klatreutstyret for noen flere lange og rolige dager i Alpene. At det var et stort løpsarrangement i Chamonix den uken vi var der så det passet jo bra. Det lange 90k løpet er et løp som virkelig står på ønskelisten min men etter vinterens skade og lave blodverdier igjen i mai var ikke det et alternativ, 23k løpet som kunne vært en fin langtur var utsolgt så da stod jeg igjen med den vertikale kilometeren. Kort og hardt.

Jeg tenkte på alle unnskyldninger for å ikke gjøre det men konkluderte med at målet var en ny utfordring og en hardøkt. Da er det ikke vits med unnskyldninger for det er jo ikke resultatet som teller men jeg ble ikke noe mindre spent av den grunn. Siden distansen og formen på konkurransen var såpass annerledes fra det jeg pleier å gjøre synes jeg også det var vanskelig å anslå tid. Jeg har vært igjennom vertikal løypa før men det har vært som en gåtur og ikke en tid å sammenlikne med. Så hva gjorde jeg da, jeg løp en relativt rolig vertikal opp fjellet på motsatt side av dalen dagen før konkurransen. En ting som er fint med å være i Alpene;  det er ikke vanskelig å finne 1000 meters stigninger. Testen min viste 1 time og 10 min og med det klarte jeg hvertfall å roe nervene noe.

Starten var også noe helt nytt for meg. Løperne startet en og en med 15 sekunders mellomrom. Litt beroligende var det å ha norske Roger fra Varegg startende rett bak. Han hadde jeg tilfeldigvis kommet i snakk med tidligere på dagen. Et par plasser bak Roger var et annet kjent fjes; Runar Gilberg fra Kondis. Men ekstra stas var det å ha både mannen min Skjalg og løpevenninne Margrethe med meg på start og det å vite at de skulle ta meg imot på toppen.

Med heiagjengen etter mål

Så var det min tur; jeg ble talt ned, fikk grønt lys og satte avgårde. Starten er en seig bit på asfalt med mye tilskuere så jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle prøve alt jeg kunne for å løpe den biten, det kom til å bli nok gåing senere uansett. Det klarte jeg. Så startet sikk sakk stien oppover, litt løping og mest gåing. Jeg tok igjen noen og ble tatt igjen selv av andre. Følte at jeg greide å holde god flyt. Ved et punkt slo det meg; 'dette her er jo nesten ikke vondt - neivel da tar jeg vel ikke nok i' og prøvde å pushe på hardere.

Et stykke oppi bakken passerte Runar Gilberg meg og vi heiet hverandre videre. I det Runar passerte neste sving kom det noe stort farende nedover fjellsiden. Det viste seg å være en stor stein som hadde løsnet. Etter noen lange sekunder var det klart at det ingen løpere var skadet. I ettertid fikk jeg vite at steinene hadde truffet Runar men heldigvis 'bare' sneiet låret hans.

Det er bratt på toppen (Arrangørfoto)

Jeg fortsatte stien videre opp det siste bratteste partiet hvor det også er fast vaier og noen metalltrinn skrudd fast i fjellet. Den siste lille biten inn stor Margrethe og Skjalg og heiet. Det gav akkurat det lille ekstra jeg trengte for å løpe i mål. Sjelden har jeg vel følt meg så stolt. Det var et skikkelig kick å gjøre noe nytt og annerledes og kjenne at jeg mestret det. Inn på under timen (55:18), spenningsmomentet var nå hvilken plass det ville gi. Det var jo fortsatt mange løpere igjen som skulle starte, deriblandt noen av de beste. Resultatet til slutt ble 9. plass i dameklassen av totalt 90 noe som innebar premiering (topp 10). Smilet gikk jo nesten rundt. Det bør jo også nevnes at 2. plass totalt gikk til en nordmann, Eirik Haugsnes.


Stolt!

Men uansett resultat, konklusjonen min er at det er gøy (og skummelt) å prøve seg på en ny gren/distanse. Men mestringsfølelsen det gir av å gjøre noe nytt og gå litt ut av komfortsonen var veldig verdt det. Jeg tror kroppen har godt av å gjøre litt nye ting og man trenger ikke nødvendigvis ha trent for det spesifikke løpet om man klarer å stille til start med innstillingen at 'dette er trening'. Tør du å utfordre deg selv med noe nytt? Det er mange måter å gjøre det på. Hvis du trener til maraton eller halvmaraton hva med å stille opp i et kortere terrengløp eller et motbakkeløp. Hvis du bare trener terreng hva med å prøve en 5k på asfalt eller grus. Eller hvis du trener til ultra tørr du ta utfordringen med en rask 10k? Det er mange måter å variere på bare pass på at variasjonene ikke er så stor at du risikerer skader. Det er kanskje ikke så lurt å plutselig skulle løpe en maraton på innfallsmetoden om du bare har trent til 10k løp tidligere 😉

Premieutdeling

Publicerat: 2018-07-20 12:37 Kommentarer (0)



GR20 - Korsika på langs i løpesko

Etter en vinter og vår som ikke gikk helt etter planen, løpeskade og mye stress på jobbfronten var det utrolig deilig å pakke sakene og sette seg på flyet til Korsika for å ta fatt på en drøy ukes løpeeventyr. Hytte- til hytteløping og ‘fastpacking’ er noe som jeg virkelig har fått sansen for og dere som har fulgt meg har kunnet lese om en langtur i Nepal, hytte-til-hytte løping i alpene og hjemme i den norske fjellheimen. Denne gangen var det GR20, Korsika nord til sør langs merket sti, som ventet. Også kjent som Europas tøffeste stitur; 16 etapper, ca 190 k og 13.000 positive høydemeter.

Det at ruten er såpass teknisk, og jeg visste at det ikke skulle bli veldig mye rask løping, gjorde at det føltes ut som en fin måte å få mye mengde uten alt for stor belastning på hofta. Samtidig kunne jeg ha med meg mannen min på eventyr, han løper ikke så mye men klarer fint lange dager i fjellet så jeg la opp en rute som innebar lange dager ute men forhåpentligvis ikke så lange at det skulle bli en stressende tur. Jeg estimerte at med lett sekk og løpeutstyr og muligheten til å bevege oss raskt burde vi lett klare turen på ca. halvparten av tiden av det guidebøkene beregner. Det vil si 8 dager i stedet for 16. Vi planla å bo på såkalte ‘Refuger’, veldig enkle hytter med sovesaler og/eller telt med mulighet til å kjøpe mat. En lett sovepose og liggeunderlag var derfor alt vi trengte å ha med oss for overnattingens del, vi belaget oss også på å kjøpe mat på hyttene for å slippe å bære med oss mer mat enn for cirka et døgn.

Vi reiste først til Calvi nord på Korsika, ikke lange biten fra Calenzana hvor GR20 offisielt starter. Her fikk vi tid til å slappe av i 2 dager, pakke utstyr og ordne de siste detaljene for turen. Med alt stress som hadde vært hjemme i Norge siste tiden var det godt å ‘lande’ og få tid til å finne roen før dette store eventyret.

Start i Calenzana

Dag 1 Refuge d’Ortu di u Piobbu, 12k 1500m+

Tirsdag morgen kl 08, ble vi hentet av taxien som skulle ta oss fra Calvi til Calenzana og så frakte den ekstra bagasjen vår til Porto Vecchio i sør hvor vi etter planen skulle være tirsdag om en uke. Det var bare å krysse fingrene for at vi hadde alt vi trengte for den neste uken for det er jo ikke sånn at ruta går igjennom steder med større butikker. Kort oppsummert innebar det klærne vi gikk i, en langarmet trøye, et skift til kvelden, ekstra undertøy, en varm jakke, lue og vanter, regntøy, sovepose og liggeunderlag, førstehjelpssaker, hodelykt, ministegjern, tannbørste og tannkrem, såpe og klut. Så hadde vi selvsagt vann, niste, sjokolade og nøtter. En kaffe tok vi oss tid til, så var det bare å begi seg opp og av sted.

Vi startet turen med kort dag for å varme opp, men med konstant stigning og totalt 1500m+ tok det sin tid likevel. Stien var ganske fin til å begynne med og innbød til løping. Opp, opp, svinget den seg igjennom åssiden og hele tiden kunne vi skimte kysten og havet i det fjerne. Mot slutten ble stien grovere, her og der var det greit å bruke hendene til å støtte seg. En liten forsmak på hva vi hadde i vente.

De første fjellene som møtte oss på vei opp fra Calenzana

Når vi til slutt var ved dagens mål, Refuge d’Orto di o Piobbu, fikk vi litt tid til å varme oss i solen før skyene, tåken og regnet kom snikende. Vi fikk installert oss i de store køyesengene, 5 personer i hver køye så var det bare å vente på middagen. Typisk hyttemat med 3 retter, suppe til å begynne med en linsegryte til hovedrett og så en sjokoladepudding til dessert. Var dette maten vi skulle få resten av uken skulle jeg virkelig ikke klage. Som jeg er vant med fra klatreturer i alpene er det bare å finne køya etter maten var fortært. Vi hadde planer om å stå opp tidlig for å være avgårde før 06 dagen etterpå. Værmeldingen sa regn med mulighet for torden på ettermiddagen og advarslene mot å ferdes høyt i fjellene under tordenvær var mange. På grunn av det varme kystklimaet og den kjølige luften i fjellene dannes det ofte ettermiddagsstormer og det er ikke vanskelig å skjønne at man på en naken fjellrygg eller topp er ganske utsatt.

Om natten våknet jeg og måtte ut for å tisse. Ute høljet det ned og det var disko på himmelen av alle lynene. Jeg la meg tilbake i soveposen og håpet inderlig at været skulle være over før vi dro av sted.

Dag 2 – Ascu Stagnu, 14k 1700m+

Lyset fra en hodelykt vekket meg. Jeg så på klokken, den viste litt over 05. Jaja, da kunne vi jo bare pakke sammen å komme oss avsted. Frokosten vi hadde bestilt dagen før stod klar i en plastboks merket med navnet mitt. Den var typisk fransk, en kaffe, en bit hvit baguette, litt smør og syltetøy (som smakte det samme uansett farge). Ikke mye drivstoff for en lang dag men bedre enn ingenting. Vannflaskene våre fikk vi fylt i bekken rett nedenfor hytta.

Skyene hang tunge og mørke rundt oss og det begynte så smått å regne igjen i det vi tok fatt på dagens første etappe. Opp igjennom stein og ur, forsiktig klatring over svaberg. I det vi bikket over turens første pass på rundt 2000moh, Boccu Piccaia, ble vi møtt av et majestetisk syn. Fjell på fjell innover, tåken og skyene som snodde seg som store skjerf rundt toppene. Regnet tiltok, og det var bare å jobbe seg målrettet videre. Høyt oppe på en egg hørte jeg det rumlet i skyene over oss. Ikke helt det stedet jeg ville være nå, bare glad jeg ikke var alene. I det vi nådde dagens første mål, Refuge Carozzu, tittet solen så vidt fram igjen og vi tok oss tid til å nyte en kaffe sammen med restene fra gårsdagens niste.

GR20 var nesten mer klyving enn løping

Veien videre var like teknisk. Store partier med sva som måtte forseres. Heldigvis varmet solen raskt opp fjellet og gjorde det relativt tørt og lettere å bevege seg over. Mange steder var det så bratt at jeg så på det som lett klatring og var veldig takknemlig jeg bare hadde en liten sekk å manøvrere opp og ned de trangeste partiene. Vi fikk en liten forsmak på snøen som vi visste ventet dagen etter. En bratt nordside, men heldigvis var det gode spor å gå i og stavene hjalp å holde balansen.

Vel fremme i Haut Ascu viste klokken at vi hadde brukt 7 timer på å tilbakelegge 14 kilometer! Og det var uten sommel så det sier litt om terrenget.

Dag 3 – Col de Vergio, 25k 2000m+

Vi hadde vurdert mye frem og tilbake om vi skulle begi oss ut på etappe 4 som gikk over skulderen Monte Cinto, Korsikas høyeste fjell. Det lå fortsatt mye snø og det var anbefalt at man gikk med stegjern og isøks. Etter å ha snakket med flere som hadde passert snøfeltene bestemte vi oss for å gjennomføre etappen og satset på at ministegjernene vi hadde til løpeskoene og stavene skulle være gode nok. Utstyret vårt holdt mål og jeg er så glad vi hadde det med, for det var flere bratte snøsider det ikke hadde vært gøy å skli ut og jeg hadde ikke følt meg helt trygg på festet fra bare gummisålen. Men for en opplevelse det ble. Masse morsom klyving og magisk utsikt fra Pointe des Eboulis på 2607 m.

Pimp my shoes...

Godt med litt ekstra grep under skoene i disse partiene

Dagens andre etappe var vesentlig lettere, til og med noen små partier hvor det gikk an å løpe. Litt mer klyving før det ventet en lang nedstigning til Col de Vergio. De siste kilometrene var tunge tross en fin og lettløp sti. Det hadde vært en lang dag og vi var begge klare for å komme frem. Etter å ha installert oss på sovesalen innrømte Skjalg at han hadde vondt i beinet, ankelen var hoven og rød. Det var mulig å komme seg fra Col de Verghio til Vizzavona med buss hvor planen var å tilbringe natten 2 dager senere. Men begav han seg ut på neste etappe ville det ikke være mulighet å avbryte før etter 50 kilometer. Beslutningen ble at Skjalg tok bussen rundt og at jeg skulle fortsette de to neste dagene alene. Håpet var at ankelen hans skulle bli bedre slik at vi kunne gjennomføre de siste tre dagene sammen.

Kontrastene langs GR20 er store fra klatring og snø til løpbare stier

Dag 4 – Vizzavona, 46k 2800m+

Klokken 06 var den nå velkjente frokosten bestående av hvitt brød og syltetøy, fortært og jeg var klar til å ta fatt på det som skulle bli en veldig lang dag. Tanken hadde jo slått meg; kanskje jeg kan klare 4 etapper på en dag? Stien var jo fortsatt teknisk men ikke i samme grad som den hadde vært to dager tidligere. Første etappe startet i løpbart skogsterreng før den første stigningen tok meg opp på en høyde og forbi Lac du Ninu. Her gikk villhestene og gresset og rundt neste sving ventet kuer og kalver. Ved Refuge Managanu var det tid før dagens første kaffe. Her møtte jeg også en løper som var ute på treningstur. Han kunne fortelle meg at han selv hadde løpt GR20 på tre dager. Når hyttevakten spurte om jeg skulle ta meg til Vizzavona i løpet av dagen visste jeg at det var det jeg skulle. Jeg tok sekken og fortsatte videre vel forberedt på mange timer på stien.

Villhestene ved Lac du Ninu

Etappe 7 tok meg over flere snøfelt, igjen var jeg sjeleglad for å ha mine ministegjern. Mer klatring, opp og ned. Møte med en gammel mann som mente jeg ikke skulle være ute på tur i eksponert terreng alene. Men solen skinte og jeg følte meg trygg. I det jeg fulgte sporene over det siste store snøfeltet ned mot refuge Pietra Piana endte jeg plutselig opp i et buskas. Jeg måtte slåss meg ut samtidig som jeg forbannet meg selv for å bare ha fulgt sporene i snøen og ikke fulgt med på hvor stien egentlig gikk.

Klokka var ca 13:30 når jeg var femme ved hytta hvor jeg etter planen skulle tilbringe den neste natten. 14:00 var tidsfristen jeg hadde satt meg selv, det betydde at jeg skulle videre. Jeg gikk inn og avbestilte sengeplassen og bestilte meg litt mat. Mer drivstoff måtte til skulle jeg klare nye 7 timer ute. Og i fjellet var det bare å ta det jeg kunne få tak i. Det vil si tørka kjøtt og hvitt brød.

Lunsj høyt oppe

Etappe 8 var relativt lett selv om jeg slet med å få til å løpe skikkelig på grunn av terrenget og mer vekt på ryggen enn jeg var vant til. Den siste biten opp til refuge de l’Onda begynte jeg virkelig å merke at jeg var sliten. En brus i systemet og fulle vannflasker før jeg begav meg ut på den siste etappen. Etter bare et par hundre høydemeter kom tåken drivende. Det var ingen klar sti å følge men heldigvis viste de kjente røde og hvite stripene vei selv om det tok litt ekstra tid å finne neste merke. GPS spor på klokken viste seg også å være til uvurderlig hjelp. Når jeg endelig nådde toppen rumlet det faretruende i skyene, så liten jeg følte meg da. En nedstigning igjen så skulle jeg være fremme. Men det jeg håpet at skulle være en lett tur ned viste seg å bli mer utfordrende. Jeg var sliten og burde sikkert ha spist mer men var mest opptatt av å komme meg ‘i mål’. Stien og svabergene var tekniske og krevde full konsentrasjon.

Dag 5 – Hviledag

Etter gårsdagens monsterdag lå vi en dag foran skjemaet noe som innebar en hviledag i Vizzavona. Jeg visste ikke at jeg skulle bli SÅ glad av muligheten for å skylle opp de svette løpeklærne mine. Dagen ble ellers tilbragt med å gjøre ingenting. Skjalg sin ankel var fortsatt hoven og vond så det var klart at om GR20 skulle gjennomføres i sin helhet kom jeg til å gjøre det alene. Det var litt rart å skulle forlate Skjalg men jeg hadde hans fulle støtte til å gjennomføre de siste dagene og han mente det ville vært leit om ingen av oss fikk gjennomført turen.

Dag 6 – Refuge de Prati, 34k 1800m+

Jeg vinket hadet til Skjalg og satte ut på en av turens lengste dager, det vil si i kilometer og ikke i tid. Det betydde bare en ting; stiene begynte å bli litt mer løpbare. Dagen gikk relativt greit, jeg hadde en kaffe og nistestopp halvveis ved Refuge Campanelle. Like etter jeg hadde forlatt hytta traff jeg på fire voksne folk, den ene damen satt midt i stien og jeg så at ankelen hennes var hoven og blå. De bekreftet at helikopteret var på vei så jeg fortsatte turen min videre ned i steinrøysa før stien bøyde av og begynte å følge langsmed fjellsidene. Jeg visste at jeg skulle avslutte dagen med en seig stigning og forsøkte å spare litt krefter til denne. Godt var det for den siste bakken var tung. Flere dager med mange høydemeter og timer på stien begynte kjennes på kroppen. Når jeg til slutt nærmet meg refuge de Prati som ligger på 1900 meters høyde ble jeg møtt av en fantastisk utsikt. Langt der nede kunne jeg se kysten og havet! På min elendige fransk og med hjelp av en tegneblokk fikk jeg bestilt mat og frokost for den påfølgende morgenen. Så var det bare å sette seg ned og vente, det var jo enda 5 timer til middag. Så hva gjør man alene på 2000 meters høyde uten dekning og omgitt av folk som kun snakker fransk (noe jeg dessverre ikke gjør)? Jeg satte meg ned på en stein, nøt utsikten og slumret litt i sola. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik ro, det er vel det som kalles mindfullness? Da middagen endelig ble servert var det et halvt lys brød, et par skiver spekemat og en bolle pasta. Jaja, man tar det man får.

På 2000 meters høyde med utsikt til kysten og havet

Dag 7 – Bavella, 44k 2350m+

Dagen startet med et nytt halvt brød av typen jeg hadde fått til middag kvelden før. På med litt smør og syltetøy og skylle det ned med en bolle te. Jeg visste jeg skulle forbi et annet refuge en liten mil senere og håpet jeg kunne få tak i litt mer mat der (problemet er jo at disse milene GR20 langs hadde vist seg ganske lange i tid). Det var et flott lys i det jeg fulgte stien som slynget seg frem og tilbake over en stor fjellrygg så det var bare å nyte turen. Når jeg til slutt kom frem til refuge d’Usciolu viste det seg at hyttevakten hadde gått ut en tur, hvor visste ingen og det var usikkert når han kom tilbake. Altså ingen mat å få. Jeg fortsatte videre over en smalere rygg med mye mer klatring. Der oppe fikk jeg bekreftet at det finnes slanger på Korsika (fant ut senere at de ikke er giftige) og holdt på å klatre meg fast (ikke begynn å klatre opp noe sted før du har sett et merke der oppe som viser at du skal opp). Energien holdt jeg ved like ved hjelp av Snickers og Bounty. Etter et stykke var jeg nede i lavlandet igjen, på løpbare stier og kom til slutt til en åpen hytte Bergeries de Bassetta. Her fikk jeg tilbud om omelett og fant bananer i kjøleskapet. Å lykke!

Passerer turens siste 2000m

Med skikkelig påfyll i kroppen og niste i sekken gikk turen videre i åpent landskap før jeg kom meg opp på turens siste pass over 2000 moh, Bocca di Chiralba. Langt der nede kunne jeg skimte brakken og teltene hvor jeg egentlig skulle tilbringe natten. Det var en vanskelig nedstigning av typen 2km/h hastighet. Men når jeg endelig var nede skinte solen fortsatt høyt og jeg tok en rask beslutning. Omtrent 13 kilometer videre visste jeg det lå et refuge langs med veien, bilvei = bedre tilgang på mat, jeg orket rett og slett ikke mere hvitt brød og pasta så beslutningen var enkel. Det endte med en 12 timers dag. Dagens siste ‘lille’ etappe viste seg å være hakket mer teknisk enn jeg hadde håpet men når jeg kom meg i hus og fikk middagen servert i Col de Bavella var det verdt det.

Dag 8 – Conca, 18k 650m+

Selv om middagen hadde vært verdt gårsdagens lange tur var ikke frokosten noe mer å skryte av. Men jeg fikk litt ristet loff og syltetøy i magen og kom meg av sted. Mot sivilisasjonen! Det var mye nedoverbakker men terrenget og slitne bein gjorde det likevel vanskelig for meg å holde høy fart. Jeg tok kilometer for kilometer, det var jo bare å telle ned. Varmen begynte virkelig å kjennes nå som jeg nærmet meg havnivå. Under hele turen hadde jeg klart meg med to 0,5l softflasker som jeg fylte opp med jevne mellomrom fra bekker, elver og kilder ved hyttene. Det var merkbart tørrere jo lenger sør jeg kom og jeg fant ingen bekker å fylle flaskene. Endelig kom de to nødflaskene med 0,33l vann jeg hadde hatt i sekken i de siste 8 dagene til nytte. Den siste biten inn til Conca var litt stress, jeg hadde fått beskjed at det kanskje gikk en buss 11:15, 11:17 var jeg på busstoppet. Heldigvis er var det skiltet til baren med det orginale navnet ‘GR20 bar’. Her viste det seg at de hadde en shuttle service til Porto Vecchio, den nærmeste byen hvor jeg skulle møte Skjalg og hvor vi hadde hotell booket for natten. Det ble ingen feiring med is som jeg hadde drømt om siste timen, isdisken på GR20 bar var tom, men en kald brus fikk gjøre nytten. Noe skulle jeg hvertfall ha for å ha gjennomført denne turen!

Alt jeg har hatt bruk for siste uken

Publicerat: 2018-06-26 23:09 Kommentarer (0)



46 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser