Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Restitusjon etter ultraløp

En magisk sommer med masse fin fjelløping ble avsluttet 29 august med mitt hittil lengste løp; TDS under UTMBuka. Et løp som endte på ca 125 kilometer og 7.000 positive høydemeter, et virkelig eventyr altså. Flere har spurt meg om løpsrapporten. Kort oppsummert, det var oppturer og det var nedturer som i alle lange løp. Det var sol og det var storm med torden, lyn og hagel. Etter 19 timer på stien løp jeg inn til en 7 plass i dameklassen. En prestasjon jeg er mildt sagt stolt av. Hele rapporten fra løpet blir å lese i neste utgave av Runners World Norge.
En virkelig drømmesommer.

Så hva har jeg gjort de siste ukene? Hvordan restituerer man egentlig etter 125 kilometer? Løping var ikke det som kom i første rekke hvertfall. For å spole helt tilbake til løpet. Jeg hadde krefter til å mer eller mindre løpe de siste flate 8 kilometerne inn til mål. Det gikk ikke fort men det gikk bedre enn jeg hadde håpet på og jeg kunne krysse mållinjen med et smil. Men så var det som om noen skrudde av ‘powerknappen’. Plutselig begynte jeg å merke hvor slitne og såre beina var og jeg klarte ikke å gå opp en liten fortauskant uten støtte. Så en gang etter 03 på natten sjanglet jeg igjennom gatene i Chamonix støttet av mannen min Skjalg.

Etter alle harde fysiske aktiviteter og særlig etter en 19 timers økt er mat og næring det første jeg sørger for. Det vil si etter å ha fått på meg tørre klær. Under UTMB er det mulig for løperne å få mat servert hele døgnet på et ungdomsherberge. Det var ikke mye mat å finne når jeg kom inn døra men han som jobbet der fant frem en tørr fiskebit og enda tørrere bulgur. Men jeg fikk i det minste trykket i meg noe selv om mat var det siste jeg hadde lyst på. Så gikk turen hjemover, til en lang dusj før jeg kravlet meg i seng.
Målgang i Chamonix. Arrangørfoto

Dagene og ukene etter løpet etter løpet sørger jeg for å få i meg mye og næringsrik mat. Selv om det fysiske aktivitetsnivået mitt er relativt lavt er det viktig at kroppen får den energien den trenger for å reparere. Særlig natten etter løp kan jeg til og med våkne av sult og da er det best å gi kroppen det den trenger. Litt morsomme situasjoner kan jo oppstå, som andre gangen jeg løp Transvulcania og mannen min våknet midt på natten av at jeg satt i senga på hotellrommet med hodelykten på og spiste youghurt.

Så var det den viktige hvilen. Det er mye i kroppen som skal repareres. Etter at jeg har løpt en del ultraløp generelt, og nå også 3 løp på 100k eller lenger, merker jeg at det går raskerer og raskere å bli kvitt stølheten. Men selv om musklene kjennes greie ut vet jeg at det er mye annet i kroppen som skal leges. Sener og ledd har fått kjørt seg, får ikke disse restituert er det lett å sitte igjen med en skade. Sist men ikke minst er det alle organene inne i kroppen, spesielt lever og nyre. Disse blir virkelig belastet under lange løp og det er blitt sagt av flere at dersom man tar en blodprøve rett etter et langt ultraløp vil den gi resultater som at man er alvorlig syk. Alt dette er grunner til at jeg ikke pusher på å komme i gang med løpingen så fort som mulig. Jeg vet det kan ende med mer skade enn det det gir av glede.
Mye glede i andre aktiviteter enn løping, så lenge jeg får være ute i skogen.

Så skal det sies at det å bare ligge på sofaen heller ikke gjør at man restituerer raskest. Litt aktivitet er nok det beste så lenge den er rolig. Selv har jeg benyttet tiden til å gå turer og å komme meg litt på stisykkelen igjen. Etter de første løpeturene i september hadde jeg litt smerte i venstre kne. Jeg fikk sjekket det ut og bekreftet at det ikke var noen mekanisk skade. Ikke noe løping når kneet murrer, litt ekstra hvile og tøying, ser ut til å være det som trengtes for de siste ukene har jeg ikke kjent noe til det.

Denne kommende vinteren har jeg lovet meg selv en skikkelig sesongpause. Sett tilbake på fjoråret ble det nok for lite hvile mellom de de lange løpene og treningen til disse. Men sesongpausen min starter 18 november. Jeg har et mål til planene denne sesongen, en ny utfordring; et raskere og flatere ultraløp. Ut av komfortsonen!
Beste restitusjonen - gåturer i fjellet.

Publicerat: 2018-10-05 11:59 Kommentarer (0)



På vei tilbake

For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig som dette var den løpeturen hvor jeg hadde minst ubehag både under og etter løpeturen. Å lykke!

De siste ukene har det sakte men sikkert blitt litt og litt mer løping, men hofta kjennes fortsatt litt ruskete ut. En god følelse er at jeg kjenner jeg er sterkere i hofta, jeg har også fått kommentarer på at jeg løper fint. Det ser virkelig ut som de siste måneders styrketrening har hjulpet og det er hvertfall en motivasjon til å fortsette med de ‘kjedelige’ øvelsene!

Sist uke var en seier på så mange måter. Jeg hadde mine første turer på sti hjemme i marka. En av turene var med en glad gruppe løpere jeg ledet rundt Vettakollen i forbindelse med et arrangement Salomon og Intersport hadde på Sognsvann sist torsdag. Det å få dele stien med andre løpere gir alltid ekstra påfyll av energi. Så takk til alle som møtte opp!

Lørdag fikk jeg lov å sette på meg startnummer igjen. Det var Holmenkollstafetten og laget på jobben manglet folk. Jeg skal jo egentlig holde meg unna asfaltløping en stund til men med god oppvarming og nedjogg skulle det gå greit å løpe en drøy kilometer i litt raskere tempo. Jeg klarte ikke slutte å smile når jeg fikk stafettpinnen i hånden. Det var så herlig å la beina gå og ikke overraskende kom konkurranseinstinktet når jeg ante muligheten til å løpe forbi flere andre. Hofta kunne bekrefte at asfalt ikke er det beste underlaget ennå men heldigvis ingen større smerter.

Søndagen ble tilbragt på smale stier i marka sammen med en god venninne. Det var herlig vårvær, snøen var nesten helt borte, skogen var grønn og full av småblomster og fuglene kvitret. Snakk om å være høy på livet. Løping blir ikke stort bedre enn dette!

Mitt største problem nå er å klare og holde tilbake. I takt med at løpingen kjennes bedre og bedre ut får jeg jo lyst til å løpe på mer og mer. Et litt desperat ønske om å stille seg på mølla og gi det jeg har for å få tilbake løpekondisen. For det skal sies, løpingen kjennes hverken rask eller lett ut om dagen. Jeg vil så gjerne kjenne meg rask og utholdende igjen slik jeg var i januar. Men en dag av gangen, skyndte meg langsomt. Nå handler det om å kunne løpe fint helt uten ubehag og få bygget opp en viss mengde igjen. Jeg vet at det å bli for ivrig nå er den største risikoen for å rykke tilbake til start igjen. Det hjelper å ha en trener som trekker litt i bremsen. Nå prøver jeg å holde fokuset på gleden det er å få løpe fritt i skogen.

Til slutt et lite innslag av reklame – onsdag 9.5 skal jeg få lov å snakke om ultraløping i forbindelse med et arrangement som Salomon har på Sport 1 i Storgata. Håper på å se mange der :)


Vår i skogen!

Publicerat: 2018-05-07 10:18 Kommentarer (0)



Løpeglede

Nå er jeg lei. Er det lov å si det? Jeg er lei av ellipse og lange skiturer. Jeg vil ut å leke. Løpe fritt i skogen, lukte på våren og la tankene fly. Jeg vil hoppe fra stein til stein i teknisk terreng, pese opp bratte bakker og fly nedover stien igjen. Ikke stirre inn i en tvskjerm på et svett treningsstudio imens beina går i sirkel på ellipsen.


Det er ikke mye som skal til for å kjenne på løpegleden i disse dager.

Jeg vet jeg skal ikke klage over snø og vinter. Skulle jeg først gå på ski og få inn noe god alternativtrening kunne jeg ikke vært mer heldig med denne vinteren. Det er vel sesongens skiføre og mange langturer som har reddet meg i fra å gå helt i fra sans og samling når jeg ikke har fått løpt de langturene jeg har ønsket.

Men nå det begynner det å skje noe. I takt med at snøen har begynt å smelte har jeg fått meg flere og flere kilometer på mølla. Det som startet som 15 minutter for 4 uker siden har sakte men sikkert blitt til lengre turer. Stort sett kjennes det greit ut men et par episoder har skremt meg. Jeg merker jeg er veldig var for smerte. Så fort noe kjennes litt ugreit ut i hofta så stopper jeg. Livredd for å gjøre noe mer skade. Stiløping har jeg ikke fått testet ut noe særlig. Råtten snø er liksom ikke det beste underlaget for meg i dag.

Hva skulle jeg gjort uten skiturer denne tiden

Men en ting er sikkert, jeg føler jeg har benyttet denne tiden med lite løping til masse god alternativtrening. I hovedsak langrenn og ellipse samt noen bassengøkter. Styrkeøvelsene har blitt fast rutine og er virkelig noe som kommer til å fortsette og stå på planen fremover. Så jeg er faktisk ganske spent på hvordan formen har holdt seg. Foreløpig går det bare i rolige turer på mølla. Men jeg kan vel ikke påstå at jeg akkurat føler meg som en rakett. Hvor lang tid tar det før jeg er tilbake igjen i den (løpe)formen jeg var? Tiden vil vise.

Det er flere som rister på hodet når jeg forteller om skaden. Kan du ikke roe litt ned nå, trenger du å løpe SÅ mye? Men saken er jo at dette skadeavbrekket har bare økt motivasjonen til å komme meg ut i løpeskoene. Jeg vet at formen var bra i februar, det er jo ingen grunn til at den ikke skal bli det igjen. Løpepause gjør ikke at jeg drømmer noe mindre om løping heller. Drømmer om langturer med lett sekk fra hytte til hytte i fjellheimen. Drømmer om stiturer rett ut fra døren hjemme. Drømmer om løpeturer i skravletempo og med hyggelig selskap.

Det er mye løpeglede som venter på å komme ut, jeg gleder meg!

Publicerat: 2018-04-16 20:29 Kommentarer (0)



Hvorfor løper du?

Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide – hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som ‘hva er det du løper i fra?’ Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.

På blåstien i marka - et av stedene jeg føler meg mest hjemme.

Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er – jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.

Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en ‘big deal’, det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.

Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.

Min lokale topp - Kolsåstoppen

Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.

Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg.

Lykke på en sti

De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.

Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.

Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!

Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!

Publicerat: 2018-03-26 22:12 Kommentarer (0)



Alternativ trening

Når fysioen har lagt ned forbud mot løping i minimum to uker gjelder det å være kreativ. En ting er sikkert, fysisk aktivitet gjør meg glad. Men det betyr også at treningsstopp kan gjøre meg tilsvarende gretten. Ikke bare fordi jeg synes det er leit å ikke få løpe slik jeg ønsker men fordi jeg ikke får de fysiske gledene av å trene. Endorfiner er jo som mange vet et stoff som skilles ut når vi trener. Et stoff som reduserer stress og bedrer humøret. Rett og slett et slags lykkestoff. Hvor mange har ikke følt på den gode følelsen etter en treningsøkt. Følelsen av stress og bekymringer som er vekk og følelsen av økt energi. Det er noe jeg savner!

Endelig en lengre tur i ute i frisk luft, det begynte å bli et par uker siden sist. Foto: Skjalg Gjengedal

Men heldigvis er ikke løpeforbud det samme som totalt treningsforbud. Jeg har jo til og med blitt anbefalt lett aktivitet for å holde blodsirkulasjonen i gang, noe som hjelpe på å bli kvitt ødemet i hofta raskere. Forutsetningen er at jeg ikke gjør noe som trigger smerte eller irritasjon.

Den siste uken har jeg prøvd meg frem. Alternativ trening handler jo gjerne om å tenke positivt og se muligheter i stedet for å tenke på de begrensinger man har. Sykling og ellipse går ganske greit for meg. Det er ikke snakk om å bli skikkelig svett eller å holde pulsen oppe over lengre tid. Men det er godt å i det minste få gjøre noe. Sist torsdag fikk jeg prøve noe nytt; aquajogging. Kort fortalt, løping på dypt vann hvor man bruker et flytebelte for å unngå og synke. En aktivitet som viste seg å være overraskende tungt og som jeg synes fortjener et eget innlegg når jeg har fått testet det ut litt mer (ja det blir flere økter i vannet).

Sikten var kanskje ikke så mye å skryte av på søndagen men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre av den grunn. Foto: Skjalg Gjengedal

Men det som virkelig har reddet humøret har vært to gode skiturer nå i helgen. Jeg forsøkte meg på langrenn for en drøy uke siden også men da sa hofta klart og tydelig ifra at det kom ikke på tale. Denne helgen derimot gikk det riktig så greit. Ikke 100% smertefritt, jeg kjenner det godt når jeg glipper med høyrebeinet, men bra nok til at jeg tillot meg et par timers rolig tur både lørdag og søndag. Ikke bare var turene perfekt medisin for et litt frustrert hode (vi snakker om katt i bur, i et veldig lite bur...), men langrenn er jo også ganske fin alternativtrening til løping. Spesielt for en som meg som gjerne bruker staver på de lengre fjelløpene. Jeg må også innrømme at det er nesten lettere å få til lange turer på langrenn enn det det er å løpe langturer nå på de kaldeste vinterdagene. Med rolige turer på ski blir jeg ikke like svett som når jeg løper og det er derfor lettere å regulere temperaturen og holde varmen på ski.

Om en liten uke får jeg forhåpentligvis lov til å ta frem løpeskoene igjen, krysser fingre og tær for at hofta kjennes grei ut til å tillate det. Inntil da så fortsetter jeg å nyte de aktivitetene jeg kan utføre. All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet, selv om det bare er en liten rolig halvtime på sykkelen 😊

Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å endelig være ute igjen!

Publicerat: 2018-02-27 12:41 Kommentarer (0)



100 km rundt Cape Town som avslutning på 2017

Det har vært lite oppdateringer fra meg i det siste. Kort oppsummert kom jeg hjem fra Tenerife i november med et nytt fall i blodverdier, noe som gjorde meg mildt sagt deppa. Jeg hadde ikke lyst å avslutte sesongen med å måtte avlyse nok et løp av samme grunn som i sommer. Men denne gangen var det heldigvis langt fra så ille som sist og dyktige leger på sykehuset fikk raskt satt en ny jerninfusjon (en lengre oppdatering på dette temaet får komme senere). På den måten kunne jeg i det minste reise til Sør Afrika på stigende verdier og delta i løpet, selv om formen ikke var helt der jeg kunne ønske. Uansett form, dette er et løp jeg er veldig takknemlig jeg fikk delta i, for en opplevelse det ble.


J
ohannes tester beina langs UTCT løypa

Sammen med en venninne, Cathrine, og en løpekompis, Johannes (en av gutta bak løpegruppen Sky Blazers og Stirsdag), tok vi den lange turen fra Oslo til Cape Town. Selv om flyreisen er lang er det heldigvis liten tidsforskjell så man slipper problem med jetlag. Dagene i forkant av løpet ble benyttet til å se litt av Cape Town og samtidig sjekke ut deler av løypa, ordne det siste av utstyr og spise god mat (god mat var det mye av i Cape Town). 100k løpet som Johannes og jeg deltok i startet 04:00 på lørdag morgen, med vekkerklokken på 02:00 ble det ikke mye søvn denne siste natten. Men konkurransenerver gjorde heldigvis (?) at jeg ikke merket mye til søvnmangelen.

Småjentene spaner rute på sightseeingbuss :)

Det var en rolig stemning på start. Andre store løp jeg har deltatt i er det trengsel på startstreken allerede en time før start. I Cape Town der imot tok folk det med ro, først 10-15 minutter før start tok vi oppstilling sammen med deltakerne som skulle løpe 65k løypa. Startskuddet gikk og en bølge av løpere forsvant ut i mørkeret. Denne første kilometeren gikk på asfalt igjennom bygater, det føltes ganske stort å ligge på hjul etter en av verdens beste kvinnelige ultraløpere, Andrea Huser. Så kom vi inn på smal sti og løperne samlet seg på rekke som en lysslange oppover i skråningen rundt Lions Head og videre mot Signal Hill. For et syn det var å se solen stigen opp av Atlanterhavet og dagen gry over Cape Town. Jeg følte jeg gav bånn gass fra start, noe jeg vet er risikabelt i et såpass langt løp, det gjelder jo å ikke brenne kruttet for tidlig. Men jeg vet også, at for min del, klarer jeg sjelden å ta inn mye tid på slutten så det er bedre å starte litt offensivt. Videre fra Signal Hill fulgte vi en ganske lettløpt sti ned mot bunnen av Table Mountain før vi startet på løypas lengste stigning, nærmere 1000m+ fordelt på noen få kilometer opp til toppen av Table Mountain.


Morgengry over Cape Town. Foto: UTCT/Sportograf

Det var fascinerende å se hvor mange av de lokale som var ute på tidlig morgentur opp den samme ravinen vi kjempet oss opp. Det er lett å tenke at vi her hjemme i Norge er flinke til å gå tur i fjellet, men de er kanskje ikke så mye dårligere andre steder? Det var hvertfall veldig kult å se folk i alle aldre, størrelser og fasonger være ute en så tidlig morgen. Og selvsagt er det stas med heiing langs løypa også. Jeg forsøkte å holde fokus og jobbe meg opp den bratte siden. Jeg følte meg ikke kjempesprek men tempoet var jevnt og jeg lå ganske greit an i forhold til mitt eget tidsskjema. Fra toppen rullet det på greit i varmen gjennom fine tekniske stier, et lite stykke på betong og mer fine tekniske stier ned til Constantia hvor drop bagen min ventet. Her fikk jeg fylt opp med gels og Snickers.

Opp, opp, opp Foto: UTCT/Sportograf

Den neste strekningen gikk på sti igjennom frodig vegetasjon. Jeg slet med å få skikkelig flyten her for stien var smal og buktet seg som en slange. Et sted trodde jeg også at en trestokk var et menneske, noe som gjorde at jeg skvatt sånn at jeg skrek ut høyt. Ja ja, mulig løperen som kom et lite stykke bak meg trodde jeg så en slange. De finnes jo der de og, giftige sådanne også, heldigvis var ikke det noe som bekymret meg nevneverdig under selve løpet. Vel fremme ved væskestasjonen i Llandudno (45k) ble jeg tatt igjen av en annen jente. Jeg skjønte raskt at jeg ikke klarte å holde samme tempo og lot henne derfor forsvinne bortover stranden. Det var ikke hvilken som helst strand vi nå begav oss ut på, det var rett og slett en nudiststrand med 'innbyggere'. Jeg måtte bare le, for jeg tror dette blir en første og siste gangs opplevelse under løp. Noen kilometer langs strand, stier med sand og over ruglete svaberg. Jeg var halvveis i løpet men nå begynte det virkelig å bli tungt. Foran meg ventet stigningen opp til Suther Peak (som jeg senere lærte at de lokale kaller Suffer Peak, og det er ikke uten grunn). Bakken tok liksom aldri slutt og tidvis var det mer klyving og lett klatring enn løping. Det føltes ikke som jeg hadde noe ekstra krefter å gi men det å få oppleve en så annerledes og mer teknisk løype enn det jeg er vant med gjorde det likevel til en spesiell opplevelse.


Min første løpetur over en nudiststrand (!) Foto: UTCT/Sportograf

Så gikk det ned til Hout Bay og nok en væskestasjon bemannet med fantastiske frivillige. Er det en ting som bør nevnes fra dette løpet er det alle de frivillige. Aldri har jeg møtt SÅ mange hyggelige og omtenksomme mennesker. På alle væskestasjonene ble jeg møtt av smilende folk klare til å hjelpe meg med å fylle flaskene mine og helle Cola i koppen min.
Det neste stykket burde vært lettløpt. Men kreftene mine holdt ikke mer enn til gå, løp, gå, løp. Flere ganger måtte jeg finne meg et punkt lenger frem og så sa jeg til meg selv at 'du må i det minste løpe dit før du kan gå noen skritt'. Det var på denne strekningen jeg løp forbi et eldre ektepar som skulle bli et lite lyspunkt igjennom de siste milene. De stod og heiet langs med veien og takknemlig som jeg er for heiing smilte jeg stort og sendte over noen slengkyss. Jeg så dem igjen flere steder langs løypa og på de tre resterende væskestasjonene. De var ute for å følge sønnen sin som lå ganske likt med meg. Jeg hadde tydeligvis sjarmert dem for de hadde bestemt seg for å vente og heie på meg også den siste biten inn i mål. Jeg må jo innrømme at det gav ekstra energi når jeg gang på gang møtte smil og heiarop fra denne 'bonusfamilien'.

Ved 70 km hadde jeg et nytt gjensyn med drop bagen min. Tidligere i løpet var jeg litt plaget av smerter under en fot og jeg hadde derfor vurdert å bytte sko. Denne smerten var erstattet med (eller overdøvet av) av en følelse lik gangsperre så jeg bestemte meg for å beholde skoene på jobbe meg mot mål, det var jo 'bare' 3 mil igjen, og jo fortere ferdig jo bedre!


Igjennom bølgete skogsterreng Foto: UTCT/Sportograf

Ved 76 km fikk jeg tilbud om en kald svampdusj. For en følelse! Full sommer var et sjokk for kroppen som kom rett fra snø og minusgrader selv om vi var relativt heldige med løpeværet, det var jo ikke hetebølge. Veien videre mot den siste væskestasjonen gikk ganske greit i bølgete skogsterreng. Jeg forsøkte holde tempo så godt jeg klarte mot den siste drøye bakken jeg visste ventet. Med 10 km igjen var det bare bite tenna sammen og komme seg opp disse siste høydemeterne. Men på samme måte som jeg synes bakken opp til South Peak rundt 55k var mye verre enn forventet ble jeg her positivt overrasket, bakken var ikke så lang som fryktet.

På toppen kjente jeg energien steg, nå var det bare bortover og ned til mål. Men likevel, jeg så meg nervøst over skulderen, skulle jeg bli tatt igjen nå på oppløpet? Ingen andre jenter i syne, godt var det. Selv om jeg følte meg bedre kjente jeg at det var ikke mye ekstra energi å ta av og jeg hadde ikke krefter til noe spurtoppgjør denne gangen. 3-4 km fra mål ble jeg tatt igjen av en mann som het Christian og som jeg fikk følge med siste biten inn. Det hjelp å ha en å snakke med, fikk liksom fokuset vekk fra vonde bein og sliten kropp og jeg fikk nok en gang oppleve hvor hyggelige disse Sør Afrikanerne er.

Jeg kunne ikke annet enn å smile stort i det jeg gikk i mål, der stod 'bonusfamilien' min og ventet på meg (selv om sønnen deres allerede hadde kommet i mål). Like etterpå var Cathrine og Johannes, som hadde hatt tid å vente litt i mål, på plass. Cathrine hadde løpt 35k løpet på en veldig god tid på tross av at hun løp feil og fikk med noen bonus kilometer og Johannes hadde hatt en kjempedag og løp inn til en knallgod 17 plass i 100k løpet på 12:31.

Glede over å endelig komme i mål! Foto: UTCT/Sportograf

Selv kom jeg inn på 14:04, en tid jeg er godt fornøyd med, særlig med tanke på at jeg stilte til start med en form som var sånn passe. En 7. plass blant damene i et løp som inngår i Ultra Trail World Tour føles stort det også.

Ultra Trail Cape Town var så mye mer enn en fin tid og en god plassering, jeg hadde en tung dag men det er likevel gode minner som sitter igjen. En fantastisk løype, teknisk utfordrende til tider, med en variasjon av fjell, strender, skog og bush. Det var fantastiske frivillige og hyggelige lokale folk. Det var en lang reise for et løp, men med et supert reisefølge og mulighetene til litt sightseeing og god mat ble det jo som en liten ferie. Så om noen lurer, det er definitivt et løp jeg anbefaler for den som skulle ha muligheten!

Jeg gleder meg allerede til nye utfordringer i 2018. Gleder meg til å stille til start med en god form og til å føle meg sterk. Men først er det tid for hvile, løpeskoene er parkert og skal forbli det noen uker fremover.

Publicerat: 2017-12-07 19:57 Kommentarer (0)



Lykkelig for å løpe igjen

5 uker har gått siden jeg ble sykemeldt og ble bedt om å stoppe med all fysisk aktivitet. Løpeskoene ble parkert til fordel for turer på sykehuset for masse tester. Det har gått mye i leverpostei og biff, alt for å få i meg mest mulig jern til å kunne begynne å produserer røde blodceller. Men det skal godt gjøres å få i seg de mengdene jeg trengte via mat så enden blev flytende jern rett inn i blodet for bare tre små uker siden. En uke etter jerninfusjonen var det tid for nye blodprøver. Disse viste at jernlagrene var fylt opp og blodprosenten var på vei oppover.


Når kroppen trenger litt hjelp for å ta opp jern

Lykken var stor da jeg fikk beskjed om jeg kunne begynne å trene lett igjen. Selv om jeg ennå må vente noen uker før jeg virkelig tar meg ut igjen har ikke det lagt noen demper på de turene jeg har hatt. Blir det tungt i bakkene så går jeg, føler jeg meg fin i formen på flatene så lar jeg beina gå. Litt etter litt merker jeg at formen stiger. Plutselig oppdaget jeg for eksempel at jeg kan gå opp to etasjer med trapper uten å stivne.

I stedet for løping i fjellet har det blitt flere fine fjellturer og turer i skogen. Ganske fint alternativ når jeg får lange dager ute med mye høydemeter uten at jeg sender pulsen i taket ved å løpe. Og med det beste turfølget har dagene egentlig vært helt topp. Men etter mange uker uten langturer hadde jeg lyst å kjenne hvordan det stod til med fysikken. Ultraløpet ‘Blefjells beste’ tenkte jeg kunne være en fin anledning. Et sosialt arrangement med masse hyggelige og inkluderende deltakere hvor jeg kunne få en langtur uten å skulle prestere noe. Avtalen var at jeg skulle ta det rolig og nyte en dag i fjellet med løpesko.

Fint i fjellet med tursko!

Løpet gikk fra den private hytta til arrangørene, Mona og Einar, i åpent fjellterreng på Blefjell. 57 kilometer og i overkant av 2000 høydemeter. En litt lang langtur altså. Jeg startet pent og rolig. Det var rett og slett veldig hyggelig å kunne skravle med de andre deltakerne, ta seg tid til å nyte den flotte naturen og bare glede meg over å få lov til å løpe igjen. Ikke minst å kjenne at formen er vesentlig mye bedre enn den var noen uker tidligere. Ekstra hyggelig var det å treffe igjen Eilidh som jeg løp med i Nepal i fjor. Men hun hadde et langt raskere tempo enn meg og jeg hadde ikke sjans å holde følge uten å gi maks. Etter litt skravling i løypa måtte jeg la Eilidh sige i fra meg og hun forsvant etter hvert helt ut av syne. Fornøyd med at jeg faktisk klarte å holde meg til planen om å ikke pushe på, og ikke vet jeg om jeg i det hele tatt hadde klart å holde følge heller selv om jeg hadde vært i toppform og ønsket det.

Halvveis inn i løpet begynte det å bli tyngre. For det første hadde jeg nok undervurdert løypa. Store deler gikk i myr og lyng utenfor sti og gjorde det til en ekstra utfordrende løype. At det var lenge siden jeg hadde hatt en skikkelig langtur hjalp vel heller ikke på og fakta er jo at jeg ikke er helt 100% igjen ennå. Her skulle jeg vel ha giret ned litt enda mer, men gleder over å kunne løpe fritt igjen fikk meg til å glemme litt hvor mye med ro jeg egentlig burde ta det.

Stolt 3. plass bak Eilidh Raistick og Helen Martinsen

Blefjells beste endte på en tredjeplass for meg. Veldig stas med pallplassering men et lite snev av dårlig samvittighet for å kanskje ha pushet på litt mer enn jeg burde. Men løpet var flott og det var gøy å løpe i litt annet terreng enn jeg pleier (holder meg som oftest på stien). Arrangørene fortjener masse skryt for en godt merket løype og en veldig god atmosfære. Vel i mål ventet grillpølser, saft, kaffe og diverse annet snacks.

Formen min er definitivt på vei oppover og frihetsfølelsen av å få komme meg ut i løpeskoene igjen overgår det meste. Jeg har ikke avskrevet CCC i begynnelsen av september. Selv om ambisjonene er justert ned noe skal jeg stille til start klar for å gjøre mitt beste med den formen jeg har. Nå venter en rolig løypegjennomgang i alpene. Hva annet kan jeg si, løping gjør meg glad! 

Kunne ikke annet enn å smile når jeg kom i mål. Bilde: Blefjells beste

Publicerat: 2017-07-24 14:40 Kommentarer (0)



Når livet ikke går som planlagt

Ting går ikke alltid som planlagt. Selv skulle jeg nå vært i kjempeform og lagt inn de siste gode øktene før Eiger om to uker. Men i stedet sitter jeg i sofaen med forbud om harde treningsøkter. Hva skjedde?

Jeg har jo vært opptatt av skadeforebygging. Har jeg kjent det murre i hofte eller sete så oppsøker jeg hjelp med en gang, tar det litt rolig og gjør de kjedelige øvelsene for at det ikke skal utvikle seg fra murring til skade.
Men i lengre tid har jeg følt at jeg ikke har klart å gjennomføre øktene slik jeg vil, mye sliten og sure bein. Sånn har det jo egentlig vært siden begynnelsen av april. Jeg antok at det var mye trening i forbindelse med oppkjøringen til Transvulcania og var redd jeg hadde gått på en overtreningssmell. Etter løpet i mai ble det mye god hvile men likevel var det tungt å komme i gang igjen.

Kanskje det var maten, spiste jeg for lite/for mye eller rett og slett feil i forhold til treningsmengde? Jeg gikk derfor til en ernæringsfysiolog i starten av juni. Det ble kartlegging av hva jeg spiste og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur til legen min for å se hvordan det stod til med vitaminer og mineraler.


Stockholm trail - en flott løype men en tung dag

Fredag 9 juni tok jeg blodprøver og søndag 11 juni løp jeg Stockholm trail som en del av helgens langtur. Resultet var ikke så verst nr 17 av 63 damer, men tiden var ikke noe å skryte av og kroppen så sliten og sur at jeg måtte gå i de minste oppoverbakkene. Noe var virkelig ikke som det skulle. Riktig nok, den påfølgende uken fikk jeg beskjed fra legen min om å sette opp en ny time. Blodverdiene mine var kritisk lave.

Jernmangelanemi har jeg hatt før, derfor spiser jeg jerntabletter til vanlig og tar blodprøver med jevne mellomrom. Jeg har derfor ikke tenkt at det var tilfellet nå, siden jeg tross alt putter i meg disse tablettene og blodprøvene mine i januar var fine. Men til tross ser ut til at jeg har gått med lave/tomme jernlagre i noen måneder noe som gjør at kroppen ikke klarer å produsere røde blodceller. Og uten nok røde blodceller får ikke kroppen transportert nok oksygen til musklene. Ikke rart at treningen da har vært tung, ikke rart at Transvulcania ikke ble det jeg hadde sett for meg, ikke rart at jeg blir sur i beina av å gå opp en trapp (fjelløper sa du?).  

Heldigvis har vi flinke leger her i Norge og jeg blir hvertfall fulgt opp godt for å finne årsaken til at jern og blodverdier har falt så kraftig på kort tid. I mellomtiden skal jeg få jern intravenøst siden tarmene tydeligvis ikke klarer å ta opp jern fra tablettene. Som jeg gleder meg til å kunne snøre skoa og gå ut uten å grue meg til hvor tungt det kommer til å kjennes i dag. Slik som jeg faktisk har gjort en del de siste månedene. Et hint til at jeg burde gått til legen for lenge siden. Noe av det som er min sterke side i ultraløping, at jeg klarer å presse kroppen over lengre tid og er alt for sta til å gi meg, ble altså min store svakhet i treningen. Dyrkjøpt lærdom – av og til er det faktisk greit å ‘gi seg’ også, dvs ta en tur til legen.

Elisabeth Borgersen UTMB
Dagrdømmer om løping i alpene

Eiger ryker, naturlig nok. Oppkjøringen til CCC blir langt fra hva jeg hadde ønsket. Men jeg har ikke tenkt å gi opp planen om et godt løp i alpene helt ennå. Nå blir det noen rolige uker mens jeg får fylt opp jernlagrene og får opp blodverdiene igjen. Så håper jeg at jeg klarer å få gjennomført noen gode uker med trening til å løfte formen igjen. Jeg kommer ikke til å komme i mitt livs form på disse ukene men jeg startet vinteren med fin form og gode resultater og målet må være å komme dit igjen.

Tid for å dra frem mottoet mitt: Post nubila phoebus eller etter regn kommer sol som vi ville sagt på norsk :)

God sommer!

Publicerat: 2017-06-30 09:52 Kommentarer (0)



Treningstur til Gran Canaria

Med 5 uker igjen til årets første store konkurranse, Transgrancanaria 82k, var det tid for årets treningstur til Gran Canaria. Mitt første møte med Kanariøyene på treningsturen i fjor var en suksess med fantastiske stier, gode økter, mye læring og ikke minst hyggelige folk. Oppskriften var stort sett den samme i år; følge store deler av Trangrancanarialøypa og ta seg fra Agaete til Maspelonas i løpet av tre dager ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Mange av de samme deltakerne jeg ble kjent med i fjor skulle ned igjen. Også flere av dem jeg traff på turen til Sandsjöbacka helgen før skulle også være med.
Margrethe og Elisabeth Borgersen
Sammen på tur igjen, Margrethe Fjetland Løvold og meg.

Men jeg hadde en bekymring; jeg hadde bare 3 dagers hvile mellom de tre løpene i Sandsjöbacka og den første løpsdag på Gran Canaria. Frykten for å pådra meg en eller annen form for skade var stor. Det er spennende å se hvor langt man kan presse kroppen, men et sted går jo grensen og den berømte strikken ryker. I dagene i mellom konkurranser i Sverige og tur til GC gjorde jeg derfor det jeg kunne for å sørge for best mulig restitusjon. Sove godt, spise godt og gi beina god behandling i form av massasje og en tur til naprapaten. Generelt godt med hvile. Det skulle vise seg at kroppen fungerte godt. Faktisk overraskende godt.

Klare til start! Foto: Moses Løvstad

Første dagen startet med et gruppebilde på kaia i Agaete. Sekkene var pakket med alt vi trengte de neste tre dagene. Så bar det av gårde; opp, opp, opp. Stavene, som jeg hadde med i år, viste seg å ikke duge til annet enn ekstra vekt i sekken da den ene knakk etter bare få kilometer. Jeg valgte gruppen som skulle på den korteste løypa første dagen. Det var jo ingen vits å gå for hardt ut etter sist ukes påkjenning. Vel fremme på hotellet oppe i fjellene, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene, ble jeg innlosjert på rom med Monika og Wenche. En hyggelig reunion med mennesker jeg hadde sett siden Ecotrail sist mai.

Andre dagen føltes beina veldig bra. Det var nesten som om jeg ventet på at de skulle si stopp. Men glad og fornøyd så lenge alt føltes ok var det bare å kjøre på. Jeg var jo tross alt her for å få et godt treningsutbytte. Denne dagen våget jeg meg ut på dypt vann og ble med gruppen i front. Minnene fra et møte med veggen sist år gjorde at jeg var ekstra påpasselig med å få i meg energi underveis. Etter lunsj tok vi fatt på monsterbakken med stor M; 1200 høydemeter i ett jafs. Og her begynte det å røyne på. Den siste par hundre høydemetrene var det bare å bite tenna sammen og prøve å flytte beina som var stive som stokker.
Transgrancanaria
Andreas og Simen i fin flyt

Tredje og siste dagen hang jeg meg igjen på de raske gutta. De skulle løpe en litt annen rute enn de to andre gruppene og jeg ville gjerne få enn full gjennomkjøring av løypa jeg skal løpe under konkurransen i februar. Ned og opp i fantastisk landskap storkoste jeg meg. Det var godt å merke at løpingen kjentes lettere ut enn under fjorårets tur. Jeg er jo ikke i tvil om at formen har utviklet seg i 2016 med god treningsveiledning. Og nå føltes det ut som om løpegleden vokste i takt med mestringsfølelsen. Runners high om du vil.
Elisabeth Borgersen transgrancanaria
På vei opp til Roque Nublo Foto: Johannes Rummelhoff

På veien ned til Ayagaures fikk vi en ubehagelig påminnelse om at løping kan være risikosport det også. Der stod en ambulanse og i den var Angelika som hadde vært så uheldig å slå seg kraftig i et fall i den siste nedoverløpingen. Det så heldigvis ut til å gå bra og på kvelden var Angelika tilbake med sting i panna, forslått men med et velkjent stort smil. Dere kommer sikkert til å kunne lese mer om Angelikas historie i hennes blogg her på Runners World Norge.

Søndag morgen og tid for å komme seg på flyet hjem til Norge. Støl i lårene etter all nedoverløpingen dagen før gjorde ikke gleden over hva jeg hadde kommet meg igjennom de siste dagene noe mindre. 30+40+53 kilometer og mange tusen høydemeter. Kroppen hadde fungert. Og i tillegg hadde den fungert bedre enn jeg hadde turt å håpe. Jeg kunne ikke være noe annet enn kjempetakknemlig. Takknemlig for å ha en frisk kropp, takknemlig for å få reise og oppleve flotte steder og få utfordre meg selv, takknemlig for å reise på tur med flotte folk!
gran canaria moses lovstad
Ved veis ende! Foto Moses Løvstad

Publicerat: 2017-02-03 15:10 Kommentarer (0)



Sesongpause - godt for kropp og sjel

Høsten er her og betyr sesongpause for noen av oss. Hvordan er det med deg? Tar du noen gang en lengre pause fra løpeskoene eller holder du det gående jevnt gjennom hele året?

Når du trener mye gjennom hele året har jeg troa på å gi kroppen en skikkelig pause for å restituere og for å la hodet hvile. I fjor hadde jeg nesten en måned uten løping etter siste konkurranse. Det var fint å starte opp med et friskt hode og uthvilte bein når jeg skulle i gang med strukturert trening på den måten jeg har holdt på med i år. Det samme prinsippet gjelder i år, denne gangen kanskje enda viktigere. Mengde og intensitet, både når det kommer til trening og konkurranser, har tross alt nådd nye høyder denne sesongen.

Høst og sesongpause - to gode grunner for en rolig fjelltur

For å reduserer faren for belastningsskader, og ikke minst for å holde gleden og motivasjonen med løpingen oppe, ble det en lengre pause etter OCC (som du kan lese om her) i slutten av august. De to første ukene etter løpet fikk løpeskoene hvile og de siste tre ukene i september har jeg bare løpt noen kortere turer når jeg har følt for det (ok så er det kanskje ikke helt etter boka å løpe et maraton i sesongpausen). Poenget er at jeg ikke har fulgt noen form for strukturert trening. Det nærmeste jeg har holdt meg til av struktur var en beskjed om å ikke overstige 30 km i uka. Jeg liker uansett å være aktiv av natur så det har ikke vært noe problem at jeg skulle gro fast i sofaen (eller på solsengen på ferie).

Helt ærlig har det vært veldig godt med en periode uten hardtrening eller loggføring av det jeg gjør. Det hender det sniker seg inn tanker om frykten for å miste form eller gå opp i vekt. Men det er uansett umulig å holde toppformen året igjennom og for å bli bedre er det nødvendig å slippe seg selv ned en periode. Det er bare fakta. Til og med toppidrettsutøvere har sine sesongpauser. Og selv om det er sesongpause så betyr det jo ikke at man skal slutte å bevege seg. Gå tur i fjellet med gode venner eller familie, ta frem sykkelen, nyte høstfargene i skogen eller dra fram yogamatta som står og støver ned.

September ble for min del i stor grad tilbragt med å leke i, under og oppå vann.

Det gir meg en ekstra trygghet når jeg nå skal ta fatt på strukturert trening igjen at jeg har tillatt meg selv en god sesongpause. Med god hvile og restitusjon ligger også forholdene til rette for å utvikle meg selv videre neste sesong. Nå blir det i gang med rolig løping. Beina kjennes litt seige og kroppen tung men det er heldigvis lenge til beina skal prestere igjen. Grunnformen skal bygges opp igjen og styrketreningen skal også få litt mer fokus.

Publicerat: 2016-10-11 22:30 Kommentarer (0)



23 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser