Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Konkurranse som trening. Del I - Prøv noe nytt

Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i denne serien om 'konkurranse som trening' og tre grunner til å ta på seg startnummer.

1) Prøv noe nytt; tør du utfordre deg selv på en ny distanse eller et annet underlag?
2) Gi deg selv en oppgave å trene på
3) Delta i et løp for det sosiale

Denne sommeren har, eller skal jeg, delta i løp for alle disse grunnene. Først ut var test av en ny distanse når jeg løp den vertikale kilometeren i Chamonix under arrangementet Marathon du Mont Blanc. (Vertikal kilometer: løp 1000 høydemeter opp på færrest mulig kilometer, i Chamonix var det 1000m+ på 3,8k)

Arrangørfoto

Etter mange lange dager med rolig intensitet på Korsika var jeg gira på å få inn et par harde økter før vi skulle finne frem klatreutstyret for noen flere lange og rolige dager i Alpene. At det var et stort løpsarrangement i Chamonix den uken vi var der så det passet jo bra. Det lange 90k løpet er et løp som virkelig står på ønskelisten min men etter vinterens skade og lave blodverdier igjen i mai var ikke det et alternativ, 23k løpet som kunne vært en fin langtur var utsolgt så da stod jeg igjen med den vertikale kilometeren. Kort og hardt.

Jeg tenkte på alle unnskyldninger for å ikke gjøre det men konkluderte med at målet var en ny utfordring og en hardøkt. Da er det ikke vits med unnskyldninger for det er jo ikke resultatet som teller men jeg ble ikke noe mindre spent av den grunn. Siden distansen og formen på konkurransen var såpass annerledes fra det jeg pleier å gjøre synes jeg også det var vanskelig å anslå tid. Jeg har vært igjennom vertikal løypa før men det har vært som en gåtur og ikke en tid å sammenlikne med. Så hva gjorde jeg da, jeg løp en relativt rolig vertikal opp fjellet på motsatt side av dalen dagen før konkurransen. En ting som er fint med å være i Alpene;  det er ikke vanskelig å finne 1000 meters stigninger. Testen min viste 1 time og 10 min og med det klarte jeg hvertfall å roe nervene noe.

Starten var også noe helt nytt for meg. Løperne startet en og en med 15 sekunders mellomrom. Litt beroligende var det å ha norske Roger fra Varegg startende rett bak. Han hadde jeg tilfeldigvis kommet i snakk med tidligere på dagen. Et par plasser bak Roger var et annet kjent fjes; Runar Gilberg fra Kondis. Men ekstra stas var det å ha både mannen min Skjalg og løpevenninne Margrethe med meg på start og det å vite at de skulle ta meg imot på toppen.

Med heiagjengen etter mål

Så var det min tur; jeg ble talt ned, fikk grønt lys og satte avgårde. Starten er en seig bit på asfalt med mye tilskuere så jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle prøve alt jeg kunne for å løpe den biten, det kom til å bli nok gåing senere uansett. Det klarte jeg. Så startet sikk sakk stien oppover, litt løping og mest gåing. Jeg tok igjen noen og ble tatt igjen selv av andre. Følte at jeg greide å holde god flyt. Ved et punkt slo det meg; 'dette her er jo nesten ikke vondt - neivel da tar jeg vel ikke nok i' og prøvde å pushe på hardere.

Et stykke oppi bakken passerte Runar Gilberg meg og vi heiet hverandre videre. I det Runar passerte neste sving kom det noe stort farende nedover fjellsiden. Det viste seg å være en stor stein som hadde løsnet. Etter noen lange sekunder var det klart at det ingen løpere var skadet. I ettertid fikk jeg vite at steinene hadde truffet Runar men heldigvis 'bare' sneiet låret hans.

Det er bratt på toppen (Arrangørfoto)

Jeg fortsatte stien videre opp det siste bratteste partiet hvor det også er fast vaier og noen metalltrinn skrudd fast i fjellet. Den siste lille biten inn stor Margrethe og Skjalg og heiet. Det gav akkurat det lille ekstra jeg trengte for å løpe i mål. Sjelden har jeg vel følt meg så stolt. Det var et skikkelig kick å gjøre noe nytt og annerledes og kjenne at jeg mestret det. Inn på under timen (55:18), spenningsmomentet var nå hvilken plass det ville gi. Det var jo fortsatt mange løpere igjen som skulle starte, deriblandt noen av de beste. Resultatet til slutt ble 9. plass i dameklassen av totalt 90 noe som innebar premiering (topp 10). Smilet gikk jo nesten rundt. Det bør jo også nevnes at 2. plass totalt gikk til en nordmann, Eirik Haugsnes.


Stolt!

Men uansett resultat, konklusjonen min er at det er gøy (og skummelt) å prøve seg på en ny gren/distanse. Men mestringsfølelsen det gir av å gjøre noe nytt og gå litt ut av komfortsonen var veldig verdt det. Jeg tror kroppen har godt av å gjøre litt nye ting og man trenger ikke nødvendigvis ha trent for det spesifikke løpet om man klarer å stille til start med innstillingen at 'dette er trening'. Tør du å utfordre deg selv med noe nytt? Det er mange måter å gjøre det på. Hvis du trener til maraton eller halvmaraton hva med å stille opp i et kortere terrengløp eller et motbakkeløp. Hvis du bare trener terreng hva med å prøve en 5k på asfalt eller grus. Eller hvis du trener til ultra tørr du ta utfordringen med en rask 10k? Det er mange måter å variere på bare pass på at variasjonene ikke er så stor at du risikerer skader. Det er kanskje ikke så lurt å plutselig skulle løpe en maraton på innfallsmetoden om du bare har trent til 10k løp tidligere 😉

Premieutdeling

Publicerat: 2018-07-20 12:37 Kommentarer (0)



GR20 - Korsika på langs i løpesko

Etter en vinter og vår som ikke gikk helt etter planen, løpeskade og mye stress på jobbfronten var det utrolig deilig å pakke sakene og sette seg på flyet til Korsika for å ta fatt på en drøy ukes løpeeventyr. Hytte- til hytteløping og ‘fastpacking’ er noe som jeg virkelig har fått sansen for og dere som har fulgt meg har kunnet lese om en langtur i Nepal, hytte-til-hytte løping i alpene og hjemme i den norske fjellheimen. Denne gangen var det GR20, Korsika nord til sør langs merket sti, som ventet. Også kjent som Europas tøffeste stitur; 16 etapper, ca 190 k og 13.000 positive høydemeter.

Det at ruten er såpass teknisk, og jeg visste at det ikke skulle bli veldig mye rask løping, gjorde at det føltes ut som en fin måte å få mye mengde uten alt for stor belastning på hofta. Samtidig kunne jeg ha med meg mannen min på eventyr, han løper ikke så mye men klarer fint lange dager i fjellet så jeg la opp en rute som innebar lange dager ute men forhåpentligvis ikke så lange at det skulle bli en stressende tur. Jeg estimerte at med lett sekk og løpeutstyr og muligheten til å bevege oss raskt burde vi lett klare turen på ca. halvparten av tiden av det guidebøkene beregner. Det vil si 8 dager i stedet for 16. Vi planla å bo på såkalte ‘Refuger’, veldig enkle hytter med sovesaler og/eller telt med mulighet til å kjøpe mat. En lett sovepose og liggeunderlag var derfor alt vi trengte å ha med oss for overnattingens del, vi belaget oss også på å kjøpe mat på hyttene for å slippe å bære med oss mer mat enn for cirka et døgn.

Vi reiste først til Calvi nord på Korsika, ikke lange biten fra Calenzana hvor GR20 offisielt starter. Her fikk vi tid til å slappe av i 2 dager, pakke utstyr og ordne de siste detaljene for turen. Med alt stress som hadde vært hjemme i Norge siste tiden var det godt å ‘lande’ og få tid til å finne roen før dette store eventyret.

Start i Calenzana

Dag 1 Refuge d’Ortu di u Piobbu, 12k 1500m+

Tirsdag morgen kl 08, ble vi hentet av taxien som skulle ta oss fra Calvi til Calenzana og så frakte den ekstra bagasjen vår til Porto Vecchio i sør hvor vi etter planen skulle være tirsdag om en uke. Det var bare å krysse fingrene for at vi hadde alt vi trengte for den neste uken for det er jo ikke sånn at ruta går igjennom steder med større butikker. Kort oppsummert innebar det klærne vi gikk i, en langarmet trøye, et skift til kvelden, ekstra undertøy, en varm jakke, lue og vanter, regntøy, sovepose og liggeunderlag, førstehjelpssaker, hodelykt, ministegjern, tannbørste og tannkrem, såpe og klut. Så hadde vi selvsagt vann, niste, sjokolade og nøtter. En kaffe tok vi oss tid til, så var det bare å begi seg opp og av sted.

Vi startet turen med kort dag for å varme opp, men med konstant stigning og totalt 1500m+ tok det sin tid likevel. Stien var ganske fin til å begynne med og innbød til løping. Opp, opp, svinget den seg igjennom åssiden og hele tiden kunne vi skimte kysten og havet i det fjerne. Mot slutten ble stien grovere, her og der var det greit å bruke hendene til å støtte seg. En liten forsmak på hva vi hadde i vente.

De første fjellene som møtte oss på vei opp fra Calenzana

Når vi til slutt var ved dagens mål, Refuge d’Orto di o Piobbu, fikk vi litt tid til å varme oss i solen før skyene, tåken og regnet kom snikende. Vi fikk installert oss i de store køyesengene, 5 personer i hver køye så var det bare å vente på middagen. Typisk hyttemat med 3 retter, suppe til å begynne med en linsegryte til hovedrett og så en sjokoladepudding til dessert. Var dette maten vi skulle få resten av uken skulle jeg virkelig ikke klage. Som jeg er vant med fra klatreturer i alpene er det bare å finne køya etter maten var fortært. Vi hadde planer om å stå opp tidlig for å være avgårde før 06 dagen etterpå. Værmeldingen sa regn med mulighet for torden på ettermiddagen og advarslene mot å ferdes høyt i fjellene under tordenvær var mange. På grunn av det varme kystklimaet og den kjølige luften i fjellene dannes det ofte ettermiddagsstormer og det er ikke vanskelig å skjønne at man på en naken fjellrygg eller topp er ganske utsatt.

Om natten våknet jeg og måtte ut for å tisse. Ute høljet det ned og det var disko på himmelen av alle lynene. Jeg la meg tilbake i soveposen og håpet inderlig at været skulle være over før vi dro av sted.

Dag 2 – Ascu Stagnu, 14k 1700m+

Lyset fra en hodelykt vekket meg. Jeg så på klokken, den viste litt over 05. Jaja, da kunne vi jo bare pakke sammen å komme oss avsted. Frokosten vi hadde bestilt dagen før stod klar i en plastboks merket med navnet mitt. Den var typisk fransk, en kaffe, en bit hvit baguette, litt smør og syltetøy (som smakte det samme uansett farge). Ikke mye drivstoff for en lang dag men bedre enn ingenting. Vannflaskene våre fikk vi fylt i bekken rett nedenfor hytta.

Skyene hang tunge og mørke rundt oss og det begynte så smått å regne igjen i det vi tok fatt på dagens første etappe. Opp igjennom stein og ur, forsiktig klatring over svaberg. I det vi bikket over turens første pass på rundt 2000moh, Boccu Piccaia, ble vi møtt av et majestetisk syn. Fjell på fjell innover, tåken og skyene som snodde seg som store skjerf rundt toppene. Regnet tiltok, og det var bare å jobbe seg målrettet videre. Høyt oppe på en egg hørte jeg det rumlet i skyene over oss. Ikke helt det stedet jeg ville være nå, bare glad jeg ikke var alene. I det vi nådde dagens første mål, Refuge Carozzu, tittet solen så vidt fram igjen og vi tok oss tid til å nyte en kaffe sammen med restene fra gårsdagens niste.

GR20 var nesten mer klyving enn løping

Veien videre var like teknisk. Store partier med sva som måtte forseres. Heldigvis varmet solen raskt opp fjellet og gjorde det relativt tørt og lettere å bevege seg over. Mange steder var det så bratt at jeg så på det som lett klatring og var veldig takknemlig jeg bare hadde en liten sekk å manøvrere opp og ned de trangeste partiene. Vi fikk en liten forsmak på snøen som vi visste ventet dagen etter. En bratt nordside, men heldigvis var det gode spor å gå i og stavene hjalp å holde balansen.

Vel fremme i Haut Ascu viste klokken at vi hadde brukt 7 timer på å tilbakelegge 14 kilometer! Og det var uten sommel så det sier litt om terrenget.

Dag 3 – Col de Vergio, 25k 2000m+

Vi hadde vurdert mye frem og tilbake om vi skulle begi oss ut på etappe 4 som gikk over skulderen Monte Cinto, Korsikas høyeste fjell. Det lå fortsatt mye snø og det var anbefalt at man gikk med stegjern og isøks. Etter å ha snakket med flere som hadde passert snøfeltene bestemte vi oss for å gjennomføre etappen og satset på at ministegjernene vi hadde til løpeskoene og stavene skulle være gode nok. Utstyret vårt holdt mål og jeg er så glad vi hadde det med, for det var flere bratte snøsider det ikke hadde vært gøy å skli ut og jeg hadde ikke følt meg helt trygg på festet fra bare gummisålen. Men for en opplevelse det ble. Masse morsom klyving og magisk utsikt fra Pointe des Eboulis på 2607 m.

Pimp my shoes...

Godt med litt ekstra grep under skoene i disse partiene

Dagens andre etappe var vesentlig lettere, til og med noen små partier hvor det gikk an å løpe. Litt mer klyving før det ventet en lang nedstigning til Col de Vergio. De siste kilometrene var tunge tross en fin og lettløp sti. Det hadde vært en lang dag og vi var begge klare for å komme frem. Etter å ha installert oss på sovesalen innrømte Skjalg at han hadde vondt i beinet, ankelen var hoven og rød. Det var mulig å komme seg fra Col de Verghio til Vizzavona med buss hvor planen var å tilbringe natten 2 dager senere. Men begav han seg ut på neste etappe ville det ikke være mulighet å avbryte før etter 50 kilometer. Beslutningen ble at Skjalg tok bussen rundt og at jeg skulle fortsette de to neste dagene alene. Håpet var at ankelen hans skulle bli bedre slik at vi kunne gjennomføre de siste tre dagene sammen.

Kontrastene langs GR20 er store fra klatring og snø til løpbare stier

Dag 4 – Vizzavona, 46k 2800m+

Klokken 06 var den nå velkjente frokosten bestående av hvitt brød og syltetøy, fortært og jeg var klar til å ta fatt på det som skulle bli en veldig lang dag. Tanken hadde jo slått meg; kanskje jeg kan klare 4 etapper på en dag? Stien var jo fortsatt teknisk men ikke i samme grad som den hadde vært to dager tidligere. Første etappe startet i løpbart skogsterreng før den første stigningen tok meg opp på en høyde og forbi Lac du Ninu. Her gikk villhestene og gresset og rundt neste sving ventet kuer og kalver. Ved Refuge Managanu var det tid før dagens første kaffe. Her møtte jeg også en løper som var ute på treningstur. Han kunne fortelle meg at han selv hadde løpt GR20 på tre dager. Når hyttevakten spurte om jeg skulle ta meg til Vizzavona i løpet av dagen visste jeg at det var det jeg skulle. Jeg tok sekken og fortsatte videre vel forberedt på mange timer på stien.

Villhestene ved Lac du Ninu

Etappe 7 tok meg over flere snøfelt, igjen var jeg sjeleglad for å ha mine ministegjern. Mer klatring, opp og ned. Møte med en gammel mann som mente jeg ikke skulle være ute på tur i eksponert terreng alene. Men solen skinte og jeg følte meg trygg. I det jeg fulgte sporene over det siste store snøfeltet ned mot refuge Pietra Piana endte jeg plutselig opp i et buskas. Jeg måtte slåss meg ut samtidig som jeg forbannet meg selv for å bare ha fulgt sporene i snøen og ikke fulgt med på hvor stien egentlig gikk.

Klokka var ca 13:30 når jeg var femme ved hytta hvor jeg etter planen skulle tilbringe den neste natten. 14:00 var tidsfristen jeg hadde satt meg selv, det betydde at jeg skulle videre. Jeg gikk inn og avbestilte sengeplassen og bestilte meg litt mat. Mer drivstoff måtte til skulle jeg klare nye 7 timer ute. Og i fjellet var det bare å ta det jeg kunne få tak i. Det vil si tørka kjøtt og hvitt brød.

Lunsj høyt oppe

Etappe 8 var relativt lett selv om jeg slet med å få til å løpe skikkelig på grunn av terrenget og mer vekt på ryggen enn jeg var vant til. Den siste biten opp til refuge de l’Onda begynte jeg virkelig å merke at jeg var sliten. En brus i systemet og fulle vannflasker før jeg begav meg ut på den siste etappen. Etter bare et par hundre høydemeter kom tåken drivende. Det var ingen klar sti å følge men heldigvis viste de kjente røde og hvite stripene vei selv om det tok litt ekstra tid å finne neste merke. GPS spor på klokken viste seg også å være til uvurderlig hjelp. Når jeg endelig nådde toppen rumlet det faretruende i skyene, så liten jeg følte meg da. En nedstigning igjen så skulle jeg være fremme. Men det jeg håpet at skulle være en lett tur ned viste seg å bli mer utfordrende. Jeg var sliten og burde sikkert ha spist mer men var mest opptatt av å komme meg ‘i mål’. Stien og svabergene var tekniske og krevde full konsentrasjon.

Dag 5 – Hviledag

Etter gårsdagens monsterdag lå vi en dag foran skjemaet noe som innebar en hviledag i Vizzavona. Jeg visste ikke at jeg skulle bli SÅ glad av muligheten for å skylle opp de svette løpeklærne mine. Dagen ble ellers tilbragt med å gjøre ingenting. Skjalg sin ankel var fortsatt hoven og vond så det var klart at om GR20 skulle gjennomføres i sin helhet kom jeg til å gjøre det alene. Det var litt rart å skulle forlate Skjalg men jeg hadde hans fulle støtte til å gjennomføre de siste dagene og han mente det ville vært leit om ingen av oss fikk gjennomført turen.

Dag 6 – Refuge de Prati, 34k 1800m+

Jeg vinket hadet til Skjalg og satte ut på en av turens lengste dager, det vil si i kilometer og ikke i tid. Det betydde bare en ting; stiene begynte å bli litt mer løpbare. Dagen gikk relativt greit, jeg hadde en kaffe og nistestopp halvveis ved Refuge Campanelle. Like etter jeg hadde forlatt hytta traff jeg på fire voksne folk, den ene damen satt midt i stien og jeg så at ankelen hennes var hoven og blå. De bekreftet at helikopteret var på vei så jeg fortsatte turen min videre ned i steinrøysa før stien bøyde av og begynte å følge langsmed fjellsidene. Jeg visste at jeg skulle avslutte dagen med en seig stigning og forsøkte å spare litt krefter til denne. Godt var det for den siste bakken var tung. Flere dager med mange høydemeter og timer på stien begynte kjennes på kroppen. Når jeg til slutt nærmet meg refuge de Prati som ligger på 1900 meters høyde ble jeg møtt av en fantastisk utsikt. Langt der nede kunne jeg se kysten og havet! På min elendige fransk og med hjelp av en tegneblokk fikk jeg bestilt mat og frokost for den påfølgende morgenen. Så var det bare å sette seg ned og vente, det var jo enda 5 timer til middag. Så hva gjør man alene på 2000 meters høyde uten dekning og omgitt av folk som kun snakker fransk (noe jeg dessverre ikke gjør)? Jeg satte meg ned på en stein, nøt utsikten og slumret litt i sola. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik ro, det er vel det som kalles mindfullness? Da middagen endelig ble servert var det et halvt lys brød, et par skiver spekemat og en bolle pasta. Jaja, man tar det man får.

På 2000 meters høyde med utsikt til kysten og havet

Dag 7 – Bavella, 44k 2350m+

Dagen startet med et nytt halvt brød av typen jeg hadde fått til middag kvelden før. På med litt smør og syltetøy og skylle det ned med en bolle te. Jeg visste jeg skulle forbi et annet refuge en liten mil senere og håpet jeg kunne få tak i litt mer mat der (problemet er jo at disse milene GR20 langs hadde vist seg ganske lange i tid). Det var et flott lys i det jeg fulgte stien som slynget seg frem og tilbake over en stor fjellrygg så det var bare å nyte turen. Når jeg til slutt kom frem til refuge d’Usciolu viste det seg at hyttevakten hadde gått ut en tur, hvor visste ingen og det var usikkert når han kom tilbake. Altså ingen mat å få. Jeg fortsatte videre over en smalere rygg med mye mer klatring. Der oppe fikk jeg bekreftet at det finnes slanger på Korsika (fant ut senere at de ikke er giftige) og holdt på å klatre meg fast (ikke begynn å klatre opp noe sted før du har sett et merke der oppe som viser at du skal opp). Energien holdt jeg ved like ved hjelp av Snickers og Bounty. Etter et stykke var jeg nede i lavlandet igjen, på løpbare stier og kom til slutt til en åpen hytte Bergeries de Bassetta. Her fikk jeg tilbud om omelett og fant bananer i kjøleskapet. Å lykke!

Passerer turens siste 2000m

Med skikkelig påfyll i kroppen og niste i sekken gikk turen videre i åpent landskap før jeg kom meg opp på turens siste pass over 2000 moh, Bocca di Chiralba. Langt der nede kunne jeg skimte brakken og teltene hvor jeg egentlig skulle tilbringe natten. Det var en vanskelig nedstigning av typen 2km/h hastighet. Men når jeg endelig var nede skinte solen fortsatt høyt og jeg tok en rask beslutning. Omtrent 13 kilometer videre visste jeg det lå et refuge langs med veien, bilvei = bedre tilgang på mat, jeg orket rett og slett ikke mere hvitt brød og pasta så beslutningen var enkel. Det endte med en 12 timers dag. Dagens siste ‘lille’ etappe viste seg å være hakket mer teknisk enn jeg hadde håpet men når jeg kom meg i hus og fikk middagen servert i Col de Bavella var det verdt det.

Dag 8 – Conca, 18k 650m+

Selv om middagen hadde vært verdt gårsdagens lange tur var ikke frokosten noe mer å skryte av. Men jeg fikk litt ristet loff og syltetøy i magen og kom meg av sted. Mot sivilisasjonen! Det var mye nedoverbakker men terrenget og slitne bein gjorde det likevel vanskelig for meg å holde høy fart. Jeg tok kilometer for kilometer, det var jo bare å telle ned. Varmen begynte virkelig å kjennes nå som jeg nærmet meg havnivå. Under hele turen hadde jeg klart meg med to 0,5l softflasker som jeg fylte opp med jevne mellomrom fra bekker, elver og kilder ved hyttene. Det var merkbart tørrere jo lenger sør jeg kom og jeg fant ingen bekker å fylle flaskene. Endelig kom de to nødflaskene med 0,33l vann jeg hadde hatt i sekken i de siste 8 dagene til nytte. Den siste biten inn til Conca var litt stress, jeg hadde fått beskjed at det kanskje gikk en buss 11:15, 11:17 var jeg på busstoppet. Heldigvis er var det skiltet til baren med det orginale navnet ‘GR20 bar’. Her viste det seg at de hadde en shuttle service til Porto Vecchio, den nærmeste byen hvor jeg skulle møte Skjalg og hvor vi hadde hotell booket for natten. Det ble ingen feiring med is som jeg hadde drømt om siste timen, isdisken på GR20 bar var tom, men en kald brus fikk gjøre nytten. Noe skulle jeg hvertfall ha for å ha gjennomført denne turen!

Alt jeg har hatt bruk for siste uken

Publicerat: 2018-06-26 23:09 Kommentarer (0)



Løpeglede

Nå er jeg lei. Er det lov å si det? Jeg er lei av ellipse og lange skiturer. Jeg vil ut å leke. Løpe fritt i skogen, lukte på våren og la tankene fly. Jeg vil hoppe fra stein til stein i teknisk terreng, pese opp bratte bakker og fly nedover stien igjen. Ikke stirre inn i en tvskjerm på et svett treningsstudio imens beina går i sirkel på ellipsen.


Det er ikke mye som skal til for å kjenne på løpegleden i disse dager.

Jeg vet jeg skal ikke klage over snø og vinter. Skulle jeg først gå på ski og få inn noe god alternativtrening kunne jeg ikke vært mer heldig med denne vinteren. Det er vel sesongens skiføre og mange langturer som har reddet meg i fra å gå helt i fra sans og samling når jeg ikke har fått løpt de langturene jeg har ønsket.

Men nå det begynner det å skje noe. I takt med at snøen har begynt å smelte har jeg fått meg flere og flere kilometer på mølla. Det som startet som 15 minutter for 4 uker siden har sakte men sikkert blitt til lengre turer. Stort sett kjennes det greit ut men et par episoder har skremt meg. Jeg merker jeg er veldig var for smerte. Så fort noe kjennes litt ugreit ut i hofta så stopper jeg. Livredd for å gjøre noe mer skade. Stiløping har jeg ikke fått testet ut noe særlig. Råtten snø er liksom ikke det beste underlaget for meg i dag.

Hva skulle jeg gjort uten skiturer denne tiden

Men en ting er sikkert, jeg føler jeg har benyttet denne tiden med lite løping til masse god alternativtrening. I hovedsak langrenn og ellipse samt noen bassengøkter. Styrkeøvelsene har blitt fast rutine og er virkelig noe som kommer til å fortsette og stå på planen fremover. Så jeg er faktisk ganske spent på hvordan formen har holdt seg. Foreløpig går det bare i rolige turer på mølla. Men jeg kan vel ikke påstå at jeg akkurat føler meg som en rakett. Hvor lang tid tar det før jeg er tilbake igjen i den (løpe)formen jeg var? Tiden vil vise.

Det er flere som rister på hodet når jeg forteller om skaden. Kan du ikke roe litt ned nå, trenger du å løpe SÅ mye? Men saken er jo at dette skadeavbrekket har bare økt motivasjonen til å komme meg ut i løpeskoene. Jeg vet at formen var bra i februar, det er jo ingen grunn til at den ikke skal bli det igjen. Løpepause gjør ikke at jeg drømmer noe mindre om løping heller. Drømmer om langturer med lett sekk fra hytte til hytte i fjellheimen. Drømmer om stiturer rett ut fra døren hjemme. Drømmer om løpeturer i skravletempo og med hyggelig selskap.

Det er mye løpeglede som venter på å komme ut, jeg gleder meg!

Publicerat: 2018-04-16 20:29 Kommentarer (0)



Hvorfor løper du?

Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide – hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som ‘hva er det du løper i fra?’ Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.

På blåstien i marka - et av stedene jeg føler meg mest hjemme.

Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er – jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.

Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en ‘big deal’, det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.

Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.

Min lokale topp - Kolsåstoppen

Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.

Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg.

Lykke på en sti

De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.

Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.

Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!

Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!

Publicerat: 2018-03-26 22:12 Kommentarer (0)



Rundt Alpene i løpesko

Med en form som var på vei oppover og tillatelse til å få begynne med rolig løping igjen var jeg glad for å få gjennomføre min lenge planlagte løpeuke i alpene i slutten av juli. Målet var å komme meg gjennom løypa som jeg skal løpe under konkurransen CCC (et av løpene som arrangeres under UTMB uka) 1 september.

Jeg ankom Chamonix en grå søndag kveld. Alpebyen i Frankrike ved foten av Mont Blanc godt kjent for skikjørere, klatrere og løpere. En by jeg etter hvert begynner å kjenne ganske godt etter mange turer, både sommer- og vinterstid. Mandagen bøttet regnet ned men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde ikke planlagt å starte turen før på tirsdagen og kroppen var bare fornøyd med en ekstra hviledag etter Blefjells beste.

Ikke alle dager i Chamonix ser slik ut.

Tirsdag morgen regnet det fortsatt når jeg satte meg på bussen over til Italia. Vel fremme i Courmayeur kunne jeg konstatere at det var opphold, selv om skyene var mørke og skjermet for den flotte utsikten. Jeg fikk meg i en skikkelig italiensk kaffe, så var det bare å begi seg av sted. Alt jeg trengte for de neste tre dagene hadde jeg med meg i sekken, og innholdet var trimmet ned til kun det mest nødvendige og pakket i en vanntett pakkpose siden værmeldingen ikke akkurat var oppløftende.

Løypa er tøff men landskapet hjelper på motivasjonen!

Starten var brutal, 1500 høydemeter på 9 kilometer. Jeg hadde jo sett på løypeprofilen men dette var jeg ikke forberedt på. Jaja, det var bare å ta det pent og rolig. Målet var jo ikke å komme igjennom så fort som mulig men å komme igjennom og nyte turen uten å presse kroppen for hardt. Etter ca 29 kilometer og 2400 høydemeter var jeg femme på Refugio Elena hvor jeg skulle tilbringe natten. Her fikk jeg mat i mengder og god mulighet til å slappe av. Ekstra fornøyd var jeg for å ha husket og pakke øreplugger og sovemaske som lettet natten på sovesal som jeg delte med 20-30 andre.

Jeg var ikke så høy i hatten når jeg så været som ventet meg dag 2. Utenfor Refugio Elena regnet det sidelengs. Frokosten var ikke stort å juble over heller, en stor kopp kaffe, litt hvitt tørt brød med tilhørende sjokoladepålegg og syltetøy. Heldigvis jeg hadde med noen skikkelige energibarer i sekken i nødstilfelle. På med regnjakke, regnbukse og vanntette hansker over vantene, ingen vits i å utsette avreisen. Jeg følte meg ganske liten og alene der jeg forlot de andre turgåerne inne i varmen og begav meg ut i ruskeværet og opp Grand Col Ferret. Et fjellpass på 2500 meters høyde og som også markerte grensen over til Sveits. Jeg sett mange fine bilder fra dette passet men alt jeg så var melkehvitt; tåke, snø og slaps. På vei ned på den sveitsiske siden lettet tåken, vinden løyet og regnet sluttet. En stor glede, for dette partiet er også den lengste og mest løpbare delen av hele ruta. Jeg koste meg med bein som bare rullet på, godt hjulpet av mye nedover, og prøvde å nyte den fantastiske utsikten. Været ble bare bedre og bedre utover dagen. Etter 42 tilbakelagte kilometer var jeg til slutt var fremme i Trient. Her skinte solen og jeg fikk mulighet til å tørke både klærne, sekken og meg selv. Lykke!

På vei opp Grand Col Ferret - ikke så fornøyd.

Alt var bedre når jeg våknet for å ta fatt på turens tredje og siste etappe inn til Chamonix. Det var opphold, frokosten var helt ok og jeg kjente store deler av løypa jeg skulle igjennom etter blant annet fjorårets deltakelse i OCC (UTMB’s korteste løype på 55 kilometer). Dagens etappe var ‘bare’ 28 kilometer, det var bare å prøve og nyte. Selv med 1750 positive høydemeter var det vanskelig å ikke gjøre annet enn å smile, utsikten når man kommer inn mot Chamonix fra denne kanten er virkelig noe!

Snart 'hjemme' igjen i Chamonix. Utsikten er det ingenting å si på!

Hytte til hytte løping (eller fastpacking) krever kanskje litt mer planlegging enn det vanlige gåturer med tung sekk krever (man har jo tross alt ikke med seg like mye utstyr) med det er virkelig noe som kan anbefales for eventyrlystne løpere. Og ikke trenger man helt ned til alpene heller. Med utgangspunkt i Turistforeningen sine hytter og stinettverk har vi uendelig med muligheter her hjemme. Har du lyst til å lese mer om ‘fastpacking’ eller hytte til hytte løping? Sjekk ut neste utgave av Runners World Norge for tips!

Publicerat: 2017-08-21 14:23 Kommentarer (0)



Lykkelig for å løpe igjen

5 uker har gått siden jeg ble sykemeldt og ble bedt om å stoppe med all fysisk aktivitet. Løpeskoene ble parkert til fordel for turer på sykehuset for masse tester. Det har gått mye i leverpostei og biff, alt for å få i meg mest mulig jern til å kunne begynne å produserer røde blodceller. Men det skal godt gjøres å få i seg de mengdene jeg trengte via mat så enden blev flytende jern rett inn i blodet for bare tre små uker siden. En uke etter jerninfusjonen var det tid for nye blodprøver. Disse viste at jernlagrene var fylt opp og blodprosenten var på vei oppover.


Når kroppen trenger litt hjelp for å ta opp jern

Lykken var stor da jeg fikk beskjed om jeg kunne begynne å trene lett igjen. Selv om jeg ennå må vente noen uker før jeg virkelig tar meg ut igjen har ikke det lagt noen demper på de turene jeg har hatt. Blir det tungt i bakkene så går jeg, føler jeg meg fin i formen på flatene så lar jeg beina gå. Litt etter litt merker jeg at formen stiger. Plutselig oppdaget jeg for eksempel at jeg kan gå opp to etasjer med trapper uten å stivne.

I stedet for løping i fjellet har det blitt flere fine fjellturer og turer i skogen. Ganske fint alternativ når jeg får lange dager ute med mye høydemeter uten at jeg sender pulsen i taket ved å løpe. Og med det beste turfølget har dagene egentlig vært helt topp. Men etter mange uker uten langturer hadde jeg lyst å kjenne hvordan det stod til med fysikken. Ultraløpet ‘Blefjells beste’ tenkte jeg kunne være en fin anledning. Et sosialt arrangement med masse hyggelige og inkluderende deltakere hvor jeg kunne få en langtur uten å skulle prestere noe. Avtalen var at jeg skulle ta det rolig og nyte en dag i fjellet med løpesko.

Fint i fjellet med tursko!

Løpet gikk fra den private hytta til arrangørene, Mona og Einar, i åpent fjellterreng på Blefjell. 57 kilometer og i overkant av 2000 høydemeter. En litt lang langtur altså. Jeg startet pent og rolig. Det var rett og slett veldig hyggelig å kunne skravle med de andre deltakerne, ta seg tid til å nyte den flotte naturen og bare glede meg over å få lov til å løpe igjen. Ikke minst å kjenne at formen er vesentlig mye bedre enn den var noen uker tidligere. Ekstra hyggelig var det å treffe igjen Eilidh som jeg løp med i Nepal i fjor. Men hun hadde et langt raskere tempo enn meg og jeg hadde ikke sjans å holde følge uten å gi maks. Etter litt skravling i løypa måtte jeg la Eilidh sige i fra meg og hun forsvant etter hvert helt ut av syne. Fornøyd med at jeg faktisk klarte å holde meg til planen om å ikke pushe på, og ikke vet jeg om jeg i det hele tatt hadde klart å holde følge heller selv om jeg hadde vært i toppform og ønsket det.

Halvveis inn i løpet begynte det å bli tyngre. For det første hadde jeg nok undervurdert løypa. Store deler gikk i myr og lyng utenfor sti og gjorde det til en ekstra utfordrende løype. At det var lenge siden jeg hadde hatt en skikkelig langtur hjalp vel heller ikke på og fakta er jo at jeg ikke er helt 100% igjen ennå. Her skulle jeg vel ha giret ned litt enda mer, men gleder over å kunne løpe fritt igjen fikk meg til å glemme litt hvor mye med ro jeg egentlig burde ta det.

Stolt 3. plass bak Eilidh Raistick og Helen Martinsen

Blefjells beste endte på en tredjeplass for meg. Veldig stas med pallplassering men et lite snev av dårlig samvittighet for å kanskje ha pushet på litt mer enn jeg burde. Men løpet var flott og det var gøy å løpe i litt annet terreng enn jeg pleier (holder meg som oftest på stien). Arrangørene fortjener masse skryt for en godt merket løype og en veldig god atmosfære. Vel i mål ventet grillpølser, saft, kaffe og diverse annet snacks.

Formen min er definitivt på vei oppover og frihetsfølelsen av å få komme meg ut i løpeskoene igjen overgår det meste. Jeg har ikke avskrevet CCC i begynnelsen av september. Selv om ambisjonene er justert ned noe skal jeg stille til start klar for å gjøre mitt beste med den formen jeg har. Nå venter en rolig løypegjennomgang i alpene. Hva annet kan jeg si, løping gjør meg glad! 

Kunne ikke annet enn å smile når jeg kom i mål. Bilde: Blefjells beste

Publicerat: 2017-07-24 14:40 Kommentarer (0)



Fjellseterløpet - konkurranse som trening

Konkurranse som trening? Ja absolutt! En fin måte å få lagt inn en hard treningsøkt. Nå spørs det jo selvsagt hva slags konkurranse. Et lengre ultraløp som trening 2,5 uke før et av årets hovedmål ville nok ikke vært så lurt. Men et 8 kilometer langt motbakkeløp passet godt inn som en tempoøkt nå i siste oppkjøringen mot Transvulcania. Fjellseterløpet i Trondheim, hvor jeg jobber i ukedagene, ble derfor satt på treningsplanen.

Løpet arrangeres av NTNUI friidrett og går på asfalt fra Lerkendal opp til Skistua i Bymarka, 8.1 kilometer og ca 420 m+. Løpet gikk av stapelen på onsdag og jeg var fryktelig spent i forkant. Det var lenge siden jeg hadde gruet meg sånn til en konkurranse, og det attpåtil en konkurranse som bare skulle være en treningstur! Men det er jo gjerne en sånn følelse som følger når man gjør noe litt utenfor komfortsonen. Hurtighet er ikke min sterke side og når jeg da stiller i et såpass kort løp som 8 km vet jeg jo at jeg ikke kommer til å briljere. Prøvde å minne meg på at til syvende og sist hvem andre enn meg selv er det det som bryr seg om jeg ender på første eller siste plass på en treningstur?

Det var lunefullt vær i Trondheim denne uken, snø og sol om hverandre så det var et vanskelig å bestemme seg for å la jakka ligge eller ikke. Minner etter helgens randokonkurranse på Galdhøpiggen i sterk vind hvor jeg klarte meg fint uten jakke avgjorde det, jakka fikk ligge. Solen skinte når jeg gikk til start og hentet startnummer. Litt oppvarming med noen raske drag så var jeg klar. I det vi stilte oss opp til start skyet det til og begynte og snø. Men det gjorde ikke noe, for nå hadde jeg sluttet å grue meg, jeg var klar til en god treningsøkt!

Starten gikk og flokken med 350++ løpere la på sprang. Den første kilometeren, som var flatt, kjentes fin. Så begynte klatringen, en 7 kilometer lang seig bakke. Jeg kom meg greit opp, passerte noen og ble passert av andre. Lårene var litt stive så fokuset ble å holde seg på grensen av å ikke stivne helt.

Glad og fornøyd i mål

I mål ved Skistua var det vinterstemning, men jeg hadde heldigvis en sekk med tørre klær og boblejakke som ventet. Arrangørene bød på bananer, saft og suppe og buss ned til byen igjen. Det er jo ikke verst for en treningsøkt på en helt vanlig onsdag! Resultatmessig var det ikke så mye å snakke om, helt midt på treet. Men jeg tok med meg følelsen av å ha fått tatt meg ut skikkelig og det var jo det som var målet for dagen. Konkurranse som trening, det tror jeg det kan bli mer av det fremover :)

Lykke til alle dere som løper Sentrumsløpet på lørdag, enten det er et viktig mål for sesongen eller god treningsøkt!

Publicerat: 2017-04-28 14:34 Kommentarer (0)



Påskemaraton

Påske for meg er fjell. Det var det også i år men denne gangen ble det en tur til fjell lenger sør. Skisesongen på Østlandet hadde ikke vært mye å skryte av denne vinteren. Med Transvulcania som nærmer seg virket det derfor som en god ide å hive seg rundt og ta en 'hoppepåtur' til Gran Canaria. Sammen med mannen min ble det derfor tid for fire fine dager i varmen. Jeg fikk endelig vist han denne øya jeg har snakket så mye om og besøkt så mange ganger. Han fikk utforsket stiene på stisykkel samtidig som jeg fikk noen lange dager med mye kilometer og høydemeter i bena.

I velkjente omgivelser

Søndagen startet med en kortere dag. En ‘liten’ rundtur på 20 kilometer ut i fra leiligheten vi bodde i oppe i fjellene. Vel tilbake igjen i byen Tejeda hører jeg plutselig en som roper navnet mitt. Det viste seg å være Lina, en svensk jente jeg møtte på løpesamling i Åre i høst. Hun hadde tatt seg en måned fri fra jobb og tilbragte tiden med å løpe i fjellene på Gran Canaria. Dette drømmelivet (i mine øyne i det minste) hadde dessverre satt sine spor i et kranglete kne hos Lina så vi fikk ikke muligheten til å utforske stiene på noen løpeturer sammen. Jeg krysser fingrene for at Lina kommer seg raskt tilbake i løpeskoene og får utnyttet tiden på den fina øya som hun hadde tenkt!

På mandagen var det tid for en lengre tur med mer høydemeter. Utforsking av nye stier gjorde at tidsskjemaet mitt sprakk og siden jeg hadde glemt å drikke og spise som jeg burde gikk jeg plutselig gått tom for energi. Det var et slit å komme seg ned til byen hvor jeg hadde bestemt meg for å ta lunsj. Selv med påfyll av både mat og drikke var det tungt å ta fatt på den lange veien tilbake. Jeg begynte faktisk å bli litt bekymret for at det skulle være noe galt; tenk om jeg ikke skulle få utnyttet disse dagene som jeg ønsket? Små trivielle problemer i den store sammenhengen men som for meg som løper der og da fremstod som verdensproblemer.
 
Lykke i løpesko

Tirsdag hjemme i Norge var det tid for PåskeHareMaraton. Min egen vri på dette ble å løpe maratonløypa som blir løpt under Transgrancanaria. Formen var heldigvis bedre denne dagen og jeg følte jeg hadde fin flyt i mange av de mer tekniske nedoverpartiene. Det største problemet denne dagen var varmen og at det ikke var mulighet for noe påfyll de siste 30 kilometerne. Med 1,5 liter i vesten krysset jeg fingrene for at det skulle holde. Men den forhatte elveleiet på slutten tok knekken på meg. Igjen! Skuffet over at jeg aldri klarer å overvinne denne steinrøysa, hverken på treningsturer eller i konkurranser. Men likevel, jeg kom meg igjennom, selv om det ikke ble med så stor grad av energi og styrke som jeg ønsket. Og med en mobil servicestasjon i form av mannen min som hadde syklet ferdig for dagen, fikk jeg påfyll av brus og vann før jeg tok fatt på de siste 5 kilometerne inn til fyret i Maspalomas. Snakk om luksus! Vel fremme viste klokken 41.1 kilometer. Som mange andre løpere henger jeg meg lett opp i tall så det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at det ble en ekstra runde på strandpromenaden for å krysse av årets påskemaraton.

Påskemaraton i boks. 

Den siste dagen på Gran Canaria ble tilbragt med en bakkeintervalløkt. Det var stekende varmt og beina kjentes ut som en blanding av sirup og tømmerstokker. Motivasjonen var ikke helt på topp men jeg kom meg igjennom. Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem vel vitende om at jeg hadde fått utnyttet disse dagene til best mulig opplading mot Transvulcania.

Tilbake på norsk jord bar det rett opp på hytta i Hallingdal. Påskekos, topptur og velfortjent avslapping på sofaen. Løpeskoene fikk ikke helt påskeferie men med tett snøvær hadde definitivt omgivelsene endret seg!

Håper dere alle har hatt en god påske, enten det har vært løping, skiturer eller påskekos med nære og kjære!

Påsken 2017 - fra sommer og sol til vinter og snø.

Publicerat: 2017-04-18 13:09 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 82k oppsummert

Bare fem uker etter sist tur til Gran Canaria satt jeg igjen på flyet ned til 'syden'. Det var vinterferie og det var definitivt mange andre nordmenn som søkte mot varme og sol. Men til forskjell fra de fleste andre var ikke mitt mål late dager på solsengen. Jeg var klar for å gjennomføre sesongens første store konkurranse. Ikke at Sandsjöabacka i januar ikke var stort, men Transgrancanaria Advanced var noe jeg hadde forberedt meg til lenge og her var det mange svært gode løpere på plass.

Treningen de siste månedene hadde vært veldig god. Med både en treningstur hvor jeg fikk løpt igjennom løypa og 'treningskonkurranser' for å få kjørt beina litt ekstra. Men de siste ukene før konkurransen hadde kroppen vært sliten og jeg hadde slitt en stund med tette bihuler. Jeg fikk beskjed av coach Sondre å kutte noen av de siste planlagte øktene. Og med god hvile den siste uken før løpet satset jeg på at jeg skulle stå på startstreken med energi til å gi god gass.

Vel på plass på Gran Canaria hadde jeg et par dager ekstra med tid til å ordne de siste små detaljene. Flere av løpevennene fra Norge var på plass for å løpe ulike distanser. Ekstra gøy var det at maratondistansen i år gikk på en annen dag en Advanced-distansen som jeg selv skulle løpe. Dette innebar at jeg fikk muligheten til å ta imot Monika og Angelika i mål.

Angelika og Monika etter målgang.

Natten før løpet ble det lite søvn. Jeg var så spent at det var vanskelig å få hodet til å falle til ro. Jeg var nesten glad når klokken endelig ringte 03:30. Yoghurt med müsli, en skive med avokado, spekeskinke og ost samt en etterlengtet kaffe fikk igang kroppen. Starten gikk på den andre siden av øya så reisen dit tok sin tid. Men når jeg 06:40 stod klar i startboksen roet nervene seg. Jeg var spent men klar til å gjøre mitt beste, klar til å nyte turen og forberedt på smerten jeg visste kom til å komme. Plutselig var jeg ikke lenger så stresset av de andre løperne eller konkurrentene. Jeg skulle gjøre mitt beste, om det endte med en 5 plass eller en 100 plass kunne ikke jeg kontrollere.

Løypa starter rett på en liten bakke men jeg følte at jeg fløy opp. Beina kjentes lette og klar til en lang dag. Jeg kom meg lett til Teror, sett bort i fra et uheldig møte med en kaktus), og forberedte hodet på den første virkelige monsterbakken. Jeg hadde vært opp her før, dette skulle jeg klare! Jeg fant fram stavene og startet på de 1200 høydemetrene som ventet. Været var grått og vinden blåste kjølig men med armvarmere slapp jeg å ta frem jakken. I det jeg startet på bakkene ned mot Tejeda begynte det å lette og jeg kunne skimte ikoniske Roque Nublo og toppen av neste mosterbakke.

På veien passerte jeg flere løpere fra 125k distansen, de hadde startet 23:00 kvelden før og de fleste holdt natulig nok et litt lavere tempo. Oppmuntrende ord ble utvekslet og jeg fikk vite at jeg lå som nummer 5/6 av jentene. Shit, det var jo bedre enn jeg hadde turt å håpe på men med godt over 40 kilometer til mål var det mye som kunne skje. Ved matstasjonen som lå på 40k ble den en rask sjekk av påbudt utstyr samt tilgang på dropbagen min hvor jeg hadde ekstra gel og litt ekstra klær og sko. Vesten ble raskt fylt opp med gel og sportsdrikke så var det bare å komme seg videre. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge igjen stavene halvveis for herifra var det mye nedover. Men med slitne bein følte jeg virkelig at stavene var til hjelp så de fikk bli med videre.

Turen videre gikk greit, beina var trøtte men det hadde jeg jo vært forberedt på så det var bare å bite tenna sammen. Dette var jo ikke noen kosetur. I de lange bakkene på vei ned mot Tunte ble jeg forbiløpt av en spansk jente. Jeg prøvde å henge meg på men måtte raskt innse at jeg ikke hadde sjans. Punkt for forbedring – nedoverløping!

De siste 10km av løpet er tunge, det er varmt og de går i et steinete elveleie. Men dette visste jeg jo fra før, jeg hadde vært igjennom her på to treningsturer og under fjorårets konkurranse så jeg visste hva som ventet. Likevel, jeg klarte ikke helt å gi det jeg hadde håpet på slutten. Det ble rett og slett for tungt. Punkt 2 for forbedring – litt mer råskap og tøffhet!

Før løpet hadde jeg hatt et eget mål om å komme inn på 11 timer, på vei igjennom elveleiet skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Å komme inn på oppløpet å se Monika, Angelika og Søren stå å heie på meg var stort. 10:46:34 ble tiden og det holdt til en sjetteplass. Så glad og så fornøyd, at beina var så stive at jeg knapt kunne gå fikk bare være. Jeg hadde klart det, jeg hadde klart å pushe meg selv enda litt lenger enn tidligere. 2017 sesongen har startet bra og jeg gleder meg til fortsettelsen. Nå blir det en måned med litt mer randonee og litt mindre løping. Ha det gøy med treningen er jo det som gjør at jeg klarer å holde på motivasjonen. Der fremme venter Transvulcania og nye mål. Men først skal kroppen få restituere og jeg skal glede meg over en god prestasjon.

Publicerat: 2017-03-03 16:03 Kommentarer (0)



Klar for et nytt løpeår!

Det har vært stille fra meg en stund nå. Jeg har ikke hatt så mye energi til overs til skriving med flytting, jul og oppstart i ny jobb. Men trening har det blitt. Selv med lite snø i fjellet på Østlandet fikk jeg tid til både langrenn, alpin og randonee, i tillegg til litt løping, i romjulen. Det var godt med litt avveksling fra løpingen og det har gjort at jeg nå går inn i det nye året veldig motivert for jobbe strukturert med treningen mot årets mål fremover. Nytt bosted betyr nye stier å utforske. En skikkelig motivasjon til å komme seg ut bare det.


Utforsker nye stier i nytt nabolag

Hele planen for 2017 er ikke lagt ennå. Men vårens store mål er å reise tilbake til La Palma og løpe Transvulcania igjen. Det er et løp som virkelig gav mersmak og i år håper jeg å kunne slå tiden min fra 2016 med god margin. Før den tid skal jeg også tilbake til Gran Canaria for å løpe Transgrancanaria. I år tar jeg skrittet opp fra maraton til 82k og jeg håper det løpet skal gi en god pekepinn på formen. Løp og treningmål er viktige for meg for å holde motivasjonen oppe og i det hele tatt ha en grunn for å trene. Utviklingen og den gleden med å lykkes som strukturert trening har gitt meg det siste året har også bare økt motivasjonen til å jobbe videre.

Hva med deg? Har du satt noen store eller små mål for det kommende året?  Jeg innser at mine ultramål ikke er normalen for løpere, men det finnes jo et hav av løp å velge mellom så alle kan finne noe som passer sitt nivå (eller litt over så man har noe å strekke seg mot). Har du for eksempel lyst å teste litt ulike distanser arrangeres Runners World Challange i år. I syv løp får du testet deg i blant annet 800 meter på bane, trappeløp, terrengløp, 5km, 10km og halv- eller helmaraton. Det første løpet går av stabelen med Winterrun i Oslo allerede 4 februar. Du kan lese mer om RWC her.
Grunntrening har fokus på denne tiden av året - godt å nyte flott natur underveis

Min oppfordring er å finne et mål som trigger deg. Enten det er dine første 5km eller dit første maraton. Benytt vinteren til å legge en god base og topp det med intervalløkter og fartstrening frem mot våren. Det trenger jo ikke være så komplisert. Det viktigste er å finne et realistisk mål som passer deg og som du kan få til å gå opp med resten av hverdagen. Det skal jo være gøy og en kilde til energi, ikke dårlig samvittighet.

Nå er jeg midt inne i grunntreningsperioden og de neste to ukene skal jeg virkelig få kjørt meg med høyere mengde enn normalt. Først noen treningsløp i Göteborg til helgen etterfulgt av treningstur til Gran Canaria. Det kaller jeg en bra start på året. Jeg er spent på oppdateringen jeg skal gi dere neste uke. Det blir en oppsummering av helgen i Göteborg. Forhåpentligvis et innlegg om å takle mange mil på vinterstier, hyggelige mennesker og om å utfordre egne grenser.
Nå venter en uke med mye mengde på vintersti

Publicerat: 2017-01-09 10:15 Kommentarer (0)



25 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


I sist innlegg skrev jeg om hvordan man kan bruke konkurranser til å variere treningen ved å delta ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser