Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Ecotrail - observasjoner fra sidelinjen

I helgen var det Ecotrail og en skikkelig løpsfest i Oslo. I år innebar det rekordmange påmeldte, over 3000 stykker, fordelt på 5 distanser; 80k, 50k, 31k, 21k og 10k (6 inkludert 21k Nordic Walk). Se resultater i alle distansene under.

Selv om jeg er i gang med løpingen igjen selv var ikke denne løpekroppen helt klar for konkurranser ennå. Men siden jeg likevel var hjemme og løypa bokstavelig talt passer i nabolaget var det en god anledning til å ta del i arrangementet som tilskuer, heiagjeng og langer. Jeg vet jo hvor glad jeg blir bare for et lite smil eller heiarop når jeg løper selv så det skulle vel bare mangle at jeg kunne prøve å gi noe tilbake.

Johannes Rummelhoff (Sky Blazers) på vei mot en 2. plass på 50k distansen. Foto: Felipe Hefler

Ikke minst var det en fin anledning til å hilse på Ultrafamilien, både de jeg treffer jevnlig og de jeg bare kjenner igjennom sosiale medier. For er det en ting jeg setter pris på med terreng- og ultraløpere er det det inkluderende fellesskapet og det gode miljøet. Man trenger ikke løpe konkurranser selv for å kjenne seg som en del av dette miljøet.

Jeg tok stien hjemmefra til Fossum. Her rakk jeg å hilse på Joann før hun startet, så var det bare å vente i sola på de andre distansene. Det var lett å se at arrangørene hadde gjort en skikkelig innsats med å heve nivået på matstasjonene fra året før, i hvertfall på Fossum som var den stasjonen jeg fikk oppleve, både i fjor og i år. Og med gledesspreder Nicoline som sjef på stasjonen på Fossum var det nok mange løpere som fikk litt ekstra oppmuntring underveis.

Løpefamilien! Ekstra hyggelig å hilse på folk man har snakket mye løping med men aldri truffet IRL som Joann.

Det var imponerende å se alle løperne som passerte, hvordan de kjempet seg igjennom løypa i stekende varme. Fra sjefen sjøl, Didrik Hermansen og vinner av herrenes 80k til de som kom etter, de fleste så ut til å være påvirket av varmen. Det var inspirerende å se fokuset til løperne, fra de som gav alt for pallen til de som gav alt for å komme i mål. Fra hun som gledet seg over å i det hele tatt kunne gjennomføre et langløp uten å være kvalm, til han som egentlig hadde tenkt å kaste inn håndkledet på grunn av sterke kramper men lot seg overtale til å fortsette (og fullførte hele veien inn). Det var mange inspirerende historier underveis. En ting er sikkert, løp handler ikke bare om kampen om pallen. Det handler om alle de personlige målene, enten det er å komme i mål før cut off, gjennomføre sitt første ultraløp eller det er å komme i mål til en spesiell tid.

Det var mange kjentfolk i løypa, jeg er imponert over alle som stilte til start, ingen nevnt og ingen glemt. Bare beklager til de jeg ikke fikk med at passerte Fossum når jeg var der 😊


Inspirerende prestasjoner. Her Molly Bazilchuk (OSI friidrett) som kom først i mål av damene på 80K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal


Erika Wollner  (Sky Blazers) rakk en liten stopp før hun suste videre og tok 3.plassen av damene på 50K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal

Resultat

80K

1   Molly Bazilchuk                     1   Didrik Hermansen
2   Ingrid Lid                             2   Jarle Risa
3   Liss Vallestrand                     3   Tobias Øgrim

50K

1   Sylvia Nordskar                      1   Paul Ogier
2   Rita Nordsveen                      2   Johannes Rummelhoff
3   Erika Wollner                         3   Jo Nordskar

31K

1   Julie Aspesletten                    1   Ole André Hagen
2   Sigrid Fæhn Oftebro               2   Lars Christian Vold
3   Hanna Sæverås Breivold         3   Sondre Fylling

21K

1   Hilde Aders                            1   Ola Sisselberg
2   Anita Kildahl                           2   Fredrik Torgersen
3   Nicoline Baartvedt                   3   Thomas V Schuler

21K Walk

1   Monica W.eriksen                     1   Nils Hänsch
2   Helen Kristiansen                     2   Trond Thilesen
3   Nina Berg                                3   Melvin Oluwagbemi

10K

1   Ingeborg Lind                           1   Lars Lewin
2   Marte Sendstad                         2   Petter Søberg
3   Barbro Sætha                           3   Petter Sisselberg

Publicerat: 2018-05-28 20:35 Kommentarer (0)



Distanserekord og følelsen av mestring

100 kilometer og mitt lengste løp hittil. Over tre uker siden allerede. Med travle dager og lite fokus på løping disse ukene har løpsrapporten blitt liggende. Men nå som jeg har startet opp treningen var det på tide å gjøre en liten oppsummering av eventyret rundt Alpene.

Allerede 5 dager før løpet ankom jeg Chamonix, alpebyen som allerede har gitt meg så mange minner. Minner fra klatreferier, skiferier, løpeferier og ikke minst fjorårets deltakelse i OCC. Chamonix er stedet hvor jeg møtte mannen min og stedet hvor jeg røyk et korsbånd for 3,5 år siden. Denne gangen stod en ny utfordring for tur; CCC. Dagene før løpet ble benyttet til å slappe av, rusle rundt i byen, og nyte utsikten til fjellene. På løpeexpoen traff jeg også kjentfolk som jeg ikke har sett siden turen rundt Manaslu i Nepal i fjor. Dagen før løpet kom Skjalg, mannen min, ned. Han hadde fått jobben som support underveis. Trener min Sondre Amdahl var også på plass i byen og en lunsj med han hjalp å roe konkurransenervene.

CCC, som løpet kalles for, står for Courmayeur - Champex - Chamonix (enkelt forklart ruta som løpet følger) og er et av de fem løpene som går under UTMB uka.. Start går altså i Courmayeur i Italia og jeg valgte av den grunn å bo i her natten før løpet. Dette gjorde at jeg kunne sove lenger og slippe å ta buss grytidlig fra Chamonix for å komme meg til starten. At starten ikke gikk før 09:00 gjorde morgenen ganske behagelig. En god frokost, så var det bare å rusle de 200 meterne det var til start og få sjekket alt det obligatoriske utstyret. I dagene før løpet var det mye usikkerhet rundt løypa. Kaldt vær skulle komme inn. Med fare for snø var det også en mulighet at løypa ble lagt om. Men ettermiddagen før start fikk vi heldigvis beskjed om at løpet skulle gå fra Courmayeur som planlagt.

CCC løypa - 3 land, 101 kilometer og 6100 positive høydemeter

På plass i startboksen forsøkte jeg å glede meg over eventyret som ventet. Oppladningen hadde ikke vært optimal med lave blodverdier og treningsforbud første del av sommeren. Men nå var jeg her og takknemlig og spent på timene som lå foran meg. Følelsen av stress økte når jeg tenkte på hvor bra jeg hadde ønsket å gjøre det og vissheten om at det var et utrolig sterkt startfelt av damer på plass. Men til syvende og sist, det eneste som teller er min egen innsats. Det er jo det eneste jeg selv har kontroll over. Det var også målet mitt; å gjøre så godt jeg kunne! Og med klarte jeg på et vis å finne roen på startstreken.

09:00 – start! En liten sløyfe igjennom byen, jeg løp det jeg orket. Langt over tempoet for et 100k løp. Men jeg hadde vært igjennom løypa, jeg visste at etter 2 seige kilometer oppover på vei så skulle vi inn på en bratt, smal sti som skulle ta oss 1500 høydemeter opp. Jeg hadde ikke tenkt å bli stående fast i noen flaskehals der! En fot foran den andre, jevnt og trutt jobbet jeg meg opp mot Tete de la Tronche (2584 moh). Et raskt blikk på min Spartanklokke i det jeg passerte toppen viste at jeg lå greit an i forhold til mitt beste tidsestimat. De 6 neste lette kilometerne ned til Bertonehytta ble forsert med et stort smil. Her var det en drikkestasjon før løypa holdt en ganske jevn høyde på ca 2100 moh den neste milen. Dette var en løpbar del men en snikende kvalme gjorde det vanskelig å ta til meg så mye næring som jeg ønsket og farten var ikke helt der jeg følte den burde være. Men kvalmen gav seg på vei ned til Arnouvaz. Her var det bare å samle krefter før neste lange oppoverbakke, opp til Gran Col Ferret (2537 moh) og inn i Sveits.

Ved godt mot på den italienske siden

Vi hadde på forhånd blitt advart mot lave temperaturer og dårlig vær men for min ble denne monsterbakken en god opplevelse. Sikten, været og temperaturen hadde jo vært mye verre når jeg var igjennom løypa i slutten av juli. Grensen til Sveits markerte også starten på et langt løpbart parti med mye nedover. Jeg forsøkte å slippe opp og la beina gå i nedoverbakkene, følelsen av å ha energi og kjenne at jeg klarte å presse var herlig! Ca halvveis i løpet ventet en mindre stigning, opp til Chapex-Lac hvor jeg visste Skjalg ventet med påfyll. Formen føltes fin og jeg passerte et par stykker i den bakken. Etter 55 kilometer var det godt å se et kjent fjes og få påfyll av egen energidrikk som jeg vet jeg liker. Den som ble servert på drikkestasjonene i falt ikke akkurat i smak hos meg og etter perioden med kvalme tidligere i løpet ble avgjørelsen å holde meg til vann inntil jeg fikk mer av min egen energidrikk. Litt cola i magen og ekstra sjokolade og gel i vesten så var det bare å komme seg videre. Men før jeg fikk løpe videre, en ny kontroll av obligatorisk utstyr. Jeg benyttet sjansen til å ta på regnjakken, det så ut til å bli en våt fortsettelse.

Resten av løypa kjente jeg ganske godt etter å ha løpt OCC i fjor (det 'korte' 55k løpet under UTMB) og på treningstur i juli. Formen var fin, regnet kom og gikk. Til meg selv så sa jeg at jeg hadde jo løpt Hornindal rundt i skikkelig øs-pøs vær i fjor, dette var ikke noe problem, jeg hadde jo gjort det før! Tre store stigninger igjen før mål, dette skulle jeg klare! På sjekkpunktet 'La Giete' var kontrollen inni et lite fjøs. Her spilte de musikk og det ble et par dansetrinn på vei ut i regnet igjen. Til stor jubel og heiarop fra 'kontrollørene', og litt ekstra energi til meg og større motivasjon til å gi bånn gass ned mot Trient. På vei inn på denne kontrollstasjonen passerte jeg en jente som var på vei ut. Vi utvekslet smil og jeg fikk et 'good job!' fra jenta jeg senere skulle finne ut het Liz. På vei opp den nest siste stigningen passerte klokken 20:00 og det begynte det å mørkne. Jeg begynte virkelig å kjenne at jeg var sliten nå men jeg visste at jeg skulle klare å komme i mål, spørsmålet var bare hvor mye jeg skulle klare å pushe den siste biten inn. Hodelykten måtte frem, men tett tåke gjorde at sikten var ganske dårlig uansett. Nærmest i blinde og seilende på gjørma gikk veien ned til Vallorcine. Jeg måtte ned og hilse på bakken et par ganger, og følte meg ikke akkurat offensiv i løpssteget.

Bilde fra tidlig i løpet når været fortsatt var fint

Inne på matstasjonen i Vallorcine møtte jeg Skjalg igjen. På grunn av regnet hadde jeg gitt han beskjed om å ha tørre klær klare til meg. Men på matstasjonen så jeg minst tre andre jenter, inkludert Liz. Jeg kjente etter, ok jeg er våt men jeg fryser ikke. Det er mindre enn 2 mil igjen, dette fikser jeg. Jeg trykte i meg litt mat så var det bare å komme seg ut igjen. De neste 4 kilometerne var tøffe, bare svakt oppover, men etter mer enn 82 kilometer kjentes det ut som fjell. Jeg lengtet etter den siste skikkelige oppoverbakken sånn at jeg kunne 'få lov' å gå. Bakken kom, regnet øste ned og jeg gikk på det jeg klarte men beina var bly. Bak meg hørte jeg at jeg ble tatt igjen av en liten gruppe, noen gutter og så Liz. Jeg prøvde å henge meg på gruppen men merket at de var hakket sterkere enn meg oppover. Men det var ikke lenge igjen til det begynte å bli mer kupert, litt ned, litt bort og litt opp. Nedover passerte jeg Liz, men hun tok meg igjen oppover. Den siste seige bakken opp til Flegere ble vi gående i lag. Det var fint å ha en og pushe på sammen med, selv om man er konkurrenter kan man jo faktisk ha det hyggelig også. I det vi kom inn på den siste drikkestasjonen på Flegere sa Liz 'vi sees i mål'. Det var 8 kilometer og bare nedoverbakke igjen til Chamonix, så jeg forsvant videre. Klokken var 23:30, jeg visste nå at jeg kunne klare det på 15:30 timer, men jeg hadde ingen tid å miste!

Jeg gav på det jeg hadde, i regn, mørke og på teknisk sti. I skogen på vei ned mot Chamonix så jeg hodelyktene til noen andre løpere og jeg merket at jeg tok innpå. Jeg passerte en jente og så at jeg hadde en til litt lenger foran. I et par hundre meter ble jeg liggende bak. Jeg visste den smale stien snart ble til en bredere grusvei, skulle jeg klare å passere? Det var som jeg fikk ny energi, jeg gav alt og fortsatte på. Jeg hørte jeg hadde noen bak meg men var ikke sikker på hvem. Turte ikke snu meg, tanken var bare å fortsette i maks fart og se om det holdt. Så var det bare lyden av mine egne skritt igjen. Inne på asfalten og med en kilometer igjen til mål var det plutselig en annen der igjen, den første jenta jeg passerte på vei ned fra Flegere, Amanda fra Columbia. Vi uvekslet noen ord og store smil, så ble vi liggende side om side igjennom gågaten. Jeg kjente jeg hadde en liten prosent til å gi men skjønte at jeg måtte spare det til helt til slutt. Forsøkte jeg meg på en spurt for tidlig ville jeg ikke holde hele veien inn.

I spurt på vei mot mål

Vi rundet siste sving og jeg gav på alt jeg hadde. Jeg var sikker på Amanda fulgte på, men det gjorde hun ikke. 100 kilometer, 6100 positive høydemeter, 15 timer, 24 minutter og 11 sekunder. Jeg hadde klart det! Det holdt til en 15 plass i et veldig sterkt felt med damer og en 148 plass blant totalt 2150 startende. Vel i mål var det eneste jeg klarte å si 'det er for pokker meg ikke meningen at man skal spurte etter 100 kilometer!'.

Jeg klarte det!

Publicerat: 2017-09-25 22:03 Kommentarer (0)



Transvulcania - Høye forventninger på La Palma

Hvordan høye forventninger til seg selv kan få en 35 minutters pers til å føles ut som en diger skuffelse? Det er essensen i min histore fra årets store begivenhet på La Palma.

En hel uke før løpet reiste jeg til La Palma sammen med Skjalg, mannen min. Jeg gledet meg til å endelig få vise han denne flotte øya som jeg hadde snakket om i et år. Og jeg gledet meg til endelig å skulle få stå på startstreken ved Faro de Fuencaliente igjen og gi alt. For med mye god trening det siste året og gode resultater så langt i 2017 lå det meste til rette for en solid pers.
transvulcania elisabeth borgersen


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde gått igjennom løpet i hodet men jeg var sikker på at jeg var forberedt på å hente frem alt av krefter. Den eneste følelsen av uro kom av at jeg ikke syntes at kroppen hadde fungert optimalt de siste ukene på trening. Beina hadde vært sure og kroppen sliten men jeg antok at det bare kom av at jeg var inne i en tøff treningsperiode, noe som kanskje også er tilfellet. Trener Sondre hadde bedt meg ta det litt ekstra med ro i de siste oppladningsukene og jeg krysset fingrene for at det skulle gi meg tilbake den gode følelsen av sterke bein og mye energi.

Dagene på La Palma ble tilbragt med å se seg rundt på øya, et par korte rolige løpeturer og generell livsnyting. Det ble også tid til å være tilskuer under motbakkeløpet som ble arrangert to dager før resten av løpene. Ekstra gøy å heie når det det i tillegg ble norsk seier (og løyperekord) til Stian Angermund Vik.

Stian Angermund Vik løper inn til seier på 'vertikalen'

Løpsdagen kom. Jeg visste hvordan ‘innsjekkingen’ i startboksen fungerte og klarte å få en bra startposisjon. Så var det bare å vente. 1 time med venting ble det før klokka nærmet seg 06:00 og jeg hørte AC/DC’s Thunderstruck over høytalerne (startlåta). Opp, opp, opp i svart lavasand. Tempoet lå ikke langt under det jeg hadde planlagt. Men det var tungt. Jeg savnet godfølelsen jeg hadde fra starten av på Gran Canaria i februar. Men det skulle ikke stoppe meg, jeg hadde jo kommet hit for å kjempe. Jeg registrerte soloppgangen, men rakk ikke ta innover meg det fantastiske skuet og flotte landskapet. Fokuset var å komme meg videre. Etter 2000 positive høydemeter og rundt 24k kom jeg til den første store mat og drikkestasjonen, kun fem minutter etter estimert tid. Til min store glede stod Skjalg der, klar til å gi meg det jeg måtte ønske av påfyll av egen mat. Han hadde funnet en liten vei som gjorde at han rakk å komme innom denne matstasjonen i tillegg til den avtalte på toppen. Det ble ikke tid til annet enn å formidle at dette var en tung dag men at jeg var klar til kamp og at vi sees på Roque de los Muchachos (matstasjonen på toppen).

Jeg kom meg videre. En lengre relativt flat strekke før det neste store stigning. Det var ved denne stigningen det virkelig begynte å bli tungt. Og stigningen varte og varte. Jeg kunne ikke huske at den var SÅ lang. Men så litt deilig nedoverløping før den siste bratta opp til Pico de la Nieve. Her gikk det sakte, fryktelig sakte. Men jeg klarte å snakke offensivt til meg selv. Måtte jeg gå, skulle jeg i det minste gå så fort jeg klarte! Bildene fra løpet viser at det var en fokusert jente på løpetur; ikke mange smil å spore der.

Alvor over skyene

Den siste mila inn mot toppen på var en fin blanding av svimmelhet og kvalme og en kamp for å komme seg fremover. Jeg så att tiden gikk og att tidsskjemaet mitt hadde sprukket fullstendig. Men å gi opp var aldri ett tema. Målet var å komme i mål og vite at jeg hadde gitt det jeg hadde og det målet var fortsatt oppnåelig. På toppen ventet Skjalg med dropbag. Men ingen tid til småprat, fulle drikkeflasker og jeg var av gårde. Herifra nedover og med hjelp av gravitasjonen. 2500 høydemeter ned på under 20k. Den første milen ned gikk greit, men så ble det veldig bratt og teknisk. Jeg gjorde mitt beste, glad for å passere en jente på veien ned for å så bli tatt igjen av en annen. Status quo.

Siste bratte biten på vei ned til Tazacorte

Så de siste 5k, igjennom et elveleie og opp 350 høydemeter. Jeg var sliten, skuffa og rett og slett drittlei. Løpet hadde ikke gått som planlagt, nå var det bare å komme seg i mål selv om jeg så skulle gå resten av veien. Jeg kikket meg stadig over skulderen av frykt for at noen jente skulle komme bakfra. Så nei, konkurranseinstinktet var ikke lagt helt dødt, selv om viljen til å kjempe var ganske redusert. Noen hundre meter fra mål så jeg Skjalg stå å vente. Han hadde spurt arrangørene om lov til å løpe siste biten inn sammen med meg.

Satistikken:74.33k på 11:24:41 Det holdt til en 26. plass av 147 fullførende kvinner og 386 av totalt 1507 fullførende. Kanskje ikke dårlig i seg selv men fryktelig frustrerende når jeg vet jeg kan så mye mer, det har jo årets tidligere løp vist.

Ekstra hyggelig å bli tatt i mot i mål når humøret var på bånn

Hva som egentlig er årsaken til at kroppen ikke ville prestere slik jeg vet den kan er jeg fortsatt ikke sikker på. Sammen med trener Sondre håper jeg å kunne finne noen svar og gjøre de nødvendige endringene. Kanskje har jeg slurvet med hvile og ernæring i en periode med mye tøff trening, reising og hektiske dager på jobb slik at restitusjonen har blitt for dårlig? Kanskje er det så enkelt som en skikkelig dårlig dag? Men en ting er sikkert; jeg har ikke tenkt å slutte og sette meg høye mål av frykt for å feile. Kanskje jeg bare trenger litt mer tid å for å nå dem. Og etter å ha reflektert over helgens løp har jeg kommet frem til at jeg strengt tatt ikke feilet heller. Jeg kjempet meg igjennom en fryktelig tøff dag og i tillegg perset med 35 minutter. Det er en ganske bra prestasjon det og!

Publicerat: 2017-05-18 22:02 Kommentarer (0)



Alternativ trening om vinteren

Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen "1609" på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter

Publicerat: 2017-03-16 15:49 Kommentarer (0)



OCC i Ultra Trail du Mont Blanc - en stor løpsopplevelse

Så var det tid for Chamonix og et av de største arrangementene i terreng og ultraverden; UTMB (Ultra-Trail du Mont-Blanc). Selve arrangementet, som går over en uke i slutten av august, består av 5 løp; PTL på 290km (26 500m+), TDS på 119km (7 250m+), CCC på 101km (6 100 m+), OCC på 55km (3 500m+) og hovedløpet UTMB på 170km (10 000m+).

Selv skulle jeg delta i OCC løpet. Det føltes ikke noe mindre selv om det 'bare' var det 'korte' løpet. Ikke var det det bare for å få ta del i UTMB uka at jeg gledet meg til å reise tilbake til Chamonix. Jeg har mange minner her i fra turer både sommer- og vinterstid og synes rett og slett det er en fantastisk lekeplass med masse muligheter for klatring, sykling, løping og selvsagt ski om vinteren. Chamonix var også stedet jeg røk korsbåndet på ski for 2.5 år siden så det føltes ekstra godt å være tilbake med fullt fungerende ben.

Rolige løpeturer i fantastiske omgivelser

Så glad var jeg for å komme ned at jeg ikke rakk å sjekke treningsplanen skikkelig før jeg satte meg på gondolen opp til Plan de l' Aiguille for en rolig løpetur mot Mer de Glace. Planen var egentlig at jeg skulle holde meg unna høyden første dagen og ikke stresse kroppen for mye. Når jeg oppdaget dette (vel tilbake i byen) ble jeg bekymret over at jeg hadde gjort noe veldig dumt som skulle gå ut over prestasjonen på torsdagens løp. Heldigvis var det bare beroligende ord fra coach Sondre (Amdahl), det skulle nok gå greit likevel.

Det ble tid til noen rolige turer i fjellene i dagene før løpet. Også en fin liten tur sammen med Sondre (som skulle delta i TDS som trening til hans neste store løp Tor des Geants) og Robert som også trenes av Sondre og som skulle delta i UTMB. Det var veldig varmt og det bekymret meg før løpet siden jeg ikke ser på meg selv som en person som takler varme særlig godt. Jeg liker jo ikke engang å ligge å steke på stranden. I tillegg hadde jeg hatt en lang stund hvor jeg hadde følt meg litt i minus på grunn av mye reising, jobb og forkjølelse. Men jeg fikk brukt dagene i Chamonix til å lade skikkelig og fikk noen gode netter med søvn.


På løpetur med Sondre og Robert

Torsdag 05:00 var det klart for avreise med buss til Orsieres i Sveits hvor mitt løp skulle starte 08:15. Allerede så tidlig på morgenen var det varmt så jeg var forberedt på en tøff dag. Jeg startet ut i et bra tempo for å unngå i bli sittende fast i en trafikkork lenger bak. Solen stekte bra i fjellsidene så jeg benyttet alle muligheter jeg så til å avkjøle hodet med vann. På vei inn til den første drikkestasjonen fikk jeg beskjed om at jeg lå som nummer 6 av damene. Men siden jeg hadde måttet tisse siden start fikk jeg benytte sjansen her og jeg så da flere damer passere. Jeg prøvde å ikke la meg stresse men å fortsette i et jevnt godt tempo og få i meg næring. På grunn av varmen ble jeg kvalm bare av tanken på gel så jeg var veldig glad jeg hadde valgt å ta med litt ekstra næring til å blande i vannet, det var det ikke noen problemer å få ned.

Oppover og nedover på flotte alpestier. Tross varmen var det en fantastisk opplevelse. Når jeg passerte Trient fikk jeg beskjed om at jeg var nr 10. Når jeg senere i løpet begynte å passere noen damer gav det ekstra motivasjon til å fortsette å jobbe på videre. Når jeg kom til matstasjonen på Vallorcine var det en ivrig frivillig som skulle hjelpe meg å fylle flaskene. En misforståelse gjorde at jeg fikk mitt eget Tailwindpulver bladet med 50/50 ferdig sportsdrikk og vann i stedet for bare vann. Jeg er så takknemlig for at magen tålte den miksen, det kunne endt i katastrofe.

Varmen stekte og jeg begynte med å slenge buffen i de bekkene jeg passerte for å så legge den våte filla på hodet. Den siste bakken opp til Flegere var fryktelig tung. I hodet mitt gikk 'jeg kan, jeg vil, jeg får det til' på repeat. Så var det bare å trøste seg med at jeg hadde det bedre enn han stakkaren som lå i kanten og spøy.  På vei ned de siste kilometrene til Chamonix var jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde noen rett bak meg og at jeg skulle klare å fullføre på rett under 8 timer hvis jeg klarte å holde tempoet helt inn. Det var veldig stas å se coach Sondre stå å heie siste biten inn, virkelig en ekstra dose energi. En dose energi jeg virkelig trengte for det ble plutselig action på oppløpet. Totalt overrasket ble jeg når det kom en dame som en kule bakfra med 200 meter igjen til mål. Jeg samlet alt jeg hadde av krefter, hun tok innersvingen og så jeg måtte gå på utsiden, opp og forbi. Men jeg klarte det! For en avslutning det ble.

I mål på 7:54. Det holdt til en 6. plass av 356 damer (en 71. plass totalt av 1414 deltakere). Om jeg er fornøyd? Et stort JA! Det å løpe inn til en sånn plassering i det selskapet og i den varmen er jeg veldig stolt av. Med kun 20 min opp til 2. plassen blant damene har jeg allerede begynt å drømme om neste løpssesong.
Etter målgang Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2016-08-30 10:50 Kommentarer (0)



GORE-TEX Transalpine run

I et innlegget 'Mellom bakkar og berg' jeg skrev for et par uker siden nevnte jeg at jeg hadde vært i Alpene og løpt. Bakgrunnen var en pressetur i regi av Gore-Tex og Transalpine run for å presentere nye produkter og vise frem første av den nye Transalpine run løypen.

Transalpine run er et anerkjent etappeløp som også blir sett på som et av de klassiske løpene i Alpene. Løpet arrangeres i september og årets utgave blir det 12. i rekken. I løpet av 7 dager tilbakelegger løperne nærmere 250km og 15000 positive høydemeter. Starten går i Garmisch-Partenkirchen, via Østerrike til mål i Brixen i Italia. Det som er litt spesielt med dette løpet er at man stiller i lag på 2. Alt er godt tilrettelagt med transport av bagasje fra start til mål hver dag samt flere mat- og drikkestasjoner underveis. Dere kan lese mer om dette løpet i kommende Runners World.

Transalpine run

Jeg fikk anledning til å være med hele første etappen fra Garmisch til Lermoos, samt halve andre etappe fra Lermoos til Imst. Selv har jeg tidligere ikke kjent noe stort ønske om å gjennomføre etappeløp som konkurranseform, hvertfall ikke de nærmeste årene. Men det er rart med det, etter to dager på Tyske og Østerrikske stier dro jeg hjem med et stort ønske om å se mer. Tanken om å gjennomføre løpet neste år er definitivt til stede. Men det er en god stund til løpskalenderen for neste år spikres så det blir bare å vente og se om det passer inn.

Kanskje det blir tilbake hit neste år under Transalpine run 2017?

På pressemøtet dagen før vi skulle ut å testløpe etappe 1 av Transalpine run fikk vi ikke bare presentert info om løypa. Vi fikk også se noen av de siste nyhetene fra Gore-Tex. Jeg kjenner godt til produkter med Gore-Tex stoff men da gjerne i klær som jeg bruker ved andre anledninger enn løping som klatring, ski og fjellturer. Det var spennede å se de siste utviklingene av materialet, en type stoff som heter Active, og se at utviklingen nå faktisk har nådd så langt at det nå lages pustende løpejakker i Gore-Tex. I første omgang er det Arc'teryx, Gore Running wear, The North Face og Castelli som lager løpeklær i dette materialet.

Løpejakke i Gore-Tex Active materiale

Den kommende sesongens Gore-Tex sko ble også presentert. Så og si alle de store produsentene av terrengsko tilbyr i dag modeller med Gore-Tex membran. Det er litt smak og behag om man liker å løpe med sko med Gore-Tex membran. De er veldig gode til å holde fuktighet ute og sørge for at man holder seg tørr på beina. Problemet oppstår dersom man løper i dammer, myr osv og får vann ned i skoen siden dette vannet ikke slipper så lett ut igjen. Personlig foretrekker jeg sko hvor vannet både kommer lett inn og ut når jeg løper og Gore-Tex sko ved fotturer. Men en ting jeg kan skrive under på er at de nyeste Gore-Tex skoene er like lette som de fleste 'vanlige' terrengsko.

Test av noen av kommende sesongs nye terrensko med Gore-tex membran

Publicerat: 2016-07-22 00:38 Kommentarer (0)



Hornindal rundt - en skikkelig utfordring

Hornindal rundt er et løp som tar utgangspunkt i 20 poster rundt Hornindal og linker disse sammen til en runde. Løypa går fra lavland til fjelltopp, ned til setrer, opp på topper og ned igjen. Til sammen utgjør løypa 75km og 5600 positive høydemetre. Løperne er selvforsynt under løpet sett bort i fra en mat og drikkestasjon halvveis i løpet (og mål for halv distanse). En ting er sikkert – etter forrige helg skjønner jeg virkelig hvorfor dette løpet blir kalt Norges tøffeste fjelløp.
Hornindal rundt høydeprofil

Jeg var veldig klar for å gjennomføre den fulle distansen i år. I fjor ble det halv distanse og det var tøft nok det. Med all tid jeg har lagt ned på trening gjennom vinteren og våren, all god veiledning fra Sondre (Amdahl, trener) og ikke minst den positive opplevelsen jeg hadde under Transvulcania i mai hadde jeg troen på at jeg skulle komme meg greit i mål. Selv om jeg aldri var i tvil om at det skulle bli tøft.

Jeg startet fredagen med en kort lett løpetur hjemme før jeg fløy over til Ålesund for å kjøre den siste biten til Grodås som er startsted for løpet. Jeg kjente at jeg var litt trøtt, det hadde vært mye reising med jobb de siste dagene, men ikke noe som bekymret meg nevneverdig. Siste natten skulle tilbringes på gulvet på Grodås skole. På skolen var det hyggelig å treffe igjen flere av løperne jeg møtte under fjorårets løp og Mari som jeg møtte på Gran Canaria i mars.

Suprise support - før start

Lørdag morgen før start fikk jeg en skikkelig hyggelig overraskelse. Marie, en veldig god venninne, og hennes samboer Bjørn, hadde bestemt seg for å stille opp som heiagjeng og support. Det er vanskelig å beskrive hvor takknemlig jeg er for dette. Det er ikke mange jeg vet om som ville reist lang vei for å bruke en dag på å få med seg et ultraløp i den norske fjellheimen.

Jeg hadde en god følelse for dagen før starten gikk. Bare noen få kilometer etter start møtte vi på den første stigningen. Det ble med ett fryktelig tungt, en følelse jeg hadde med meg resten av dagen. Det var som om jeg bare hadde et gir, fremover, men ikke noe ekstra å gi på. Jeg innså etter hvert at dette var en dag å komme seg igjennom og ikke en dag hvor jeg kom til å klare og pushe på. Det ble en lang og tung dag på et ganske vanskelig og vått føre. Jeg som trodde jeg likte teknisk terreng. I alpene to uker tidligere hadde jeg fått følelsen av å fly i nedoverbakkene, men dette var noe helt annet.

Fantastisk utsikt når sikten er god. Foto: Kyle Meyr

Jeg hadde heldigvis gjort en god jobb med hodet på forhånd, for det å gi opp ble aldri et tema. Jeg skulle i mål selv om det ble enda litt tøffere enn det jeg hadde håpet på. Næring og utstyr fungerte bra gjennom hele dagen så jeg kan ikke skylde på noe av dette for at jeg ikke fikk den gode følelsen og flyten som jeg ønsket. Jeg var kjempefornøyd med løse armer som gjorde det lett å regulere temperaturen sammen med en regnjakke. Jeg fryser lett og mister lett kreftene i hendene i vått og kaldt vær, men dette ble aldri et problem denne dagen. Jeg fikk i meg næring, en god blanding av gel, gele, brødskiver og ekstra næring i drikkeflaskene, gjennom hele dagen. Litt ekstra banan og Cola når jeg møtte på Marie og Bjørn i løypa. Bare det å møte på kjentfolk som heier på deg flere ganger langs med ruta gav meg mer energi enn noen gel kunne gi.

Opp og ned fjell gjennom hele dagen, stort sett i eget selskap. Men på vei ned Hjortedalen kom jeg i snakk med en fyr fra Alaska som hadde reist i ens ærend til Norge for å delta i Hornindal rundt, med ett gikk det litt lettere. Jeg hadde også en periode med selskap fra Kviven ned til Otredalssætra. Dette er en læring jeg skal ta med meg til senere, det å forsøke å finne noen å løpe i lag med. Jeg tror det gjør at tøffe stunder kan føles litt lettere og at man hjelpe på å dra hverandre med.

Snart i mål! Foto: Bjørn Carlsen

Den siste biten opp fra Otredalssætra over Storevarden til Ytrehornsætra skinte solen igjen og gav den ekstra energien jeg trengte for å komme meg i mål. Det var faktisk godt å komme ut på veien og kunne la beina gå litt skikkelig de siste femhundre meterne inn. Når jeg i tillegg fikk selskap fra verdens beste heiagjeng inn var gleden stor.

Hornindal rundt – gjennomført. Kroppen kjentes totalt ødelagt ut i dagene som fulgte. Jeg tror aldri jeg har vært så støl og sliten. Blåmerker og skrubbsår, men heldigvis ingen såre kneledd denne gangen. Resultatet ble en 13 plass totalt av 40 kvinner og best i min klasse, og premie er jo alltid stas.  Nå blir det noen gode dager med hvile og rolige gåturer i marka. Kroppen, og ikke minst hodet, skal få hente seg inn igjen før jeg begir meg ut på nye eventyr. Neste mål er OCC-løpet i Frankrike under UTMB. Det kommer til å bli en tøff utfordring med harde stigninger men tanken om mer løpbare partier gleder meg.

Premieutdeling. Foto: Hornindal rundt

Publicerat: 2016-07-14 15:55 Kommentarer (0)



Mellom bakkar og berg

Hornindal rundt nærmer seg og spenningen foran dette løpet stiger. En travel uke på sjøen og mølletreningen var ikke helt det jeg så for meg som optimal trening foran bakkene jeg vet venter meg på Vestlandet. Tilbake på land sist uke fikk jeg definitivt tatt igjen noen høydemeter. I overkant av 6000 høydemeter ble det til og med.

Jeg hadde fått en utfordring om å klare 2500 positive høydemeter på en dag. I mangel av de høye fjellene rundt Oslo har jeg heldigvis oppdaget Varingskollen. At jeg ble introdusert for denne bakken i mitt eget utdrikningslag tidlige i juni er en helt annen historie, men likevel et morsomt minne. Med 370 høydemeter på 1.7 km er det en super bakke å trene på bratte stigninger. 7 ganger opp og ned ble det. Mange timer senere var jeg veldig fornøyd med å ha klart målet men beina var rimelig slitne så jeg var spent på hvordan resten av uken skulle gå. Jeg skulle avgårde til Garmisch for å teste de to første etappene av Transalpine Run. Dette var en fantastisk mulighet jeg hadde fått til å utfordre meg selv på herlige Alpestier og nyte fantastisk natur, uten startnummer på brystet, og samtidig å få både kilometer og høydemeter i banken før Hornindal. Jeg hadde derfor naturlig nok lyst å ankomme alpene med litt futt i beina.

Sånn ser høydekurvene ut etter 7 ganger opp og ned Varingskollen

Men før avreise til alpene ble det en rolig tur i Lillomarka hvor jeg fikk samlet opp nok 500 positive høydemeter. Om jeg hadde vært litt støl etter onsdagens monsterdag var jeg nå enda mer sår i musklene.

Lørdagen var det klart for første etappe av Transalpine Run. Løypa er ny for året og det var derfor et ønske om å få testløpt løypa i forkant av løpet i september. Dagens etappe gikk fra Garmisch i Tyskland til Lermoos i Østerrike. 36,5km og 2100 positive høydemeter gjennom alpint landskap. Det var skikkelig gøy å kjenne at beina fungerte godt selv etter ukens tidligere utfordringer. Det var ekstra moro å kjenne at beina endelig fungerte godt i de tekniske nedoverpartiene hvor selvtilliten ikke har vært som den skal. Selv med temperaturer opp mot 25-30 grader hadde jeg en fantastisk dag i fjellene.

Jeg kan ikke tenke meg stort bedre omgivelser å løpe i. Foto: Daniel Breece

Søndagen stod andre etappe av Transalpine Run for tur. Denne etappen går fra Lermoos til Imst i Østerrike. For min del fikk jeg ikke løpt hele etappen da jeg og resten av presserepresentantene måtte bli kjørt tilbake til Flyplassen i München. Men 15km og 1000 positive høydemeter var likevel en god dag. Igjen føltes det ut som bein, kropp og hode var klar for utfordrende bakker, både oppover og nedover.

I bilen tilbake til flyplassen kjente jeg at jeg var sliten, litt dårlig søvn, mye reising og trening den siste uken hadde tatt på. Nå er jeg ekstra spent på Hornindal. Jeg vet, at med mindre det skjer noe uforutsett, så kommer jeg til å få en mye bedre opplevelse enn i fjor. Jeg skal fullføre hele løpet, nyte turen og smile underveis.

Men først en uke med lading av batterier. En uke med lading som gir ekstra tid til å skrive mer om turen til Garmisch, Transalpine Run og spennende produktnyheter fra Gore-Tex. Jeg har masse spennende å fortelle så følg med for oppdateringer!
Selv med lett regn og tåke er Alpene et magisk sted for løping

Publicerat: 2016-06-30 16:10 Kommentarer (0)



Skotest med en god dose inspirasjon


Foredrag om Skyrunning

Sist uke var Yngvild Kaspersen fra Tromsø på besøk i Oslo. Torsdag var hun hos Sport1 Storgata for å snakke om Skyrunning og lørdag tilstede på et skotest-arrangement på Sognsvann. Yngvild er jenta som har gått fra en plass på J19-landslaget i fotball til hevde seg i verdenstoppen innen Skyrunning. Den nå 21 år gamle jenta tok senest i mai seieren i det anerkjente Zegama-Aizkorri Marathon i Spania. Det bør også nevnes at dette faktisk var første gangen Yngvild deltok på en maraton distanse(!).

Det var veldig interessant å høre om hvordan Yngvild gikk fra fotball til å finne fjelløping som sin idrett. Hun fortalte litt om hvordan hun trener. For eksempel at hun inkluderer en god del alternativtrening som sykling, randonee og rulleski i tillegg til styrke- og bevegelighetstreningen. Det skal bli spennende å følge Yngvild utover sesongen, det ser ut til at det er dekket for gode resultater. Et 23km løp i Chamonix er det neste som står på planen for Yngvild, det er bare å ønske lykke til! (du kan følge Yngvild på Facebook her)

Yngvild forteller om Skyrunning hos Sport1 Storgata

Skotest og teknikktips
Lørdag var Yngvild på plass på Sognsvann hvor Salomon Norge tilbød test av flere av årets nye skomodeller i terrenget (S-lab Sense Ultra 5 HG, S-lab Wings SG, Speedcross Pro og S-lab Speed). Det er ikke ofte man får mulighet å 'prøvekjøre' skoene før man faktisk kjøper dem. Vi var en god gjeng som travet avgårde mot Vettakollen, stort sett alle med testsko på føttene. Underveis ble det et par stop hvor Yngvild kom med noen løptekniske tips, særlig med tanke på opp- og nedoverløping.

Litt regn fikk vi også. Dette gav gode forhold for å teste grep på glatte steiner. Selv hadde jeg tatt meg en runde i samme løype i forkant av testturen med mine egne S-lab Sense Ultra 5 HG for å se om jeg kjente mye forskjell med en annen modell og grovere såle. Min testsko ble S-lab Wings SG (soft ground). Selve modellen kjenner jeg godt fra før men da med såle med mindre knaster beregnet for hardere og tørrere underlag (HG, hard ground).
Foto: Salomon Norge

S-lab Wings SG er en unisex sko beregnet for lange distanser på mykt underlag og har en skosåle designet spesielt for å takle bratte nedoverbakker. Skoen er utstyrt med den nye Contagrip® yttersålen med en ny type gummiblanding som skal sikre ekstra godt feste på vått og sleipt underlag. S-lab Wings SG har 9mm drop (29mm/20mm) og veier 292g (str 42.5).

S-lab Wings har en ganske kraftig såle som gjør at skoen ser litt klumpete og tung ut. Dette inntrykket forsvinner derimot med skoen på foten hvor den viser seg å gi en veldig god og responsiv løpsfølelse. Skoen kjennes veldig stabil og sitter godt på foten. Det føles ut som tåboksen er noe større på denne modellen en det jeg er vant med fra en del andre Salomon modeller (i mitt tilfelle, med en ganske bred fot, en positiv ting). Jeg er ikke i tvil om at den nye gummiblandingen i Salomon sine sko har noe for seg. Det var veldig gøy å tørre og stole på skoen nedover det bratte og steinet partiet på Vettakollen for her satt skoen virkelig. Tilbakemeldingen fra de andre testløperne var også et overraskende godt grep.

Sålen med knaster på hælen spesielt for bedre grep i nedoverbakkene

Minuset for min del er at jeg savner følelsen med kontakt med terrenget som jeg synes at jeg får i en sko med lavere drop og mindre volum i sålen slik som med en S-lab Sense Ultra. For min bruk vil denne skoen i passe som en mengdetreningssko for bløte (norske?) forhold. Skoen er fortsatt en konkurransepreget sko designet for ytelse men den gir noe mer demping og stabilitet Salomon Sense Ultra modellen.

Publicerat: 2016-05-31 14:17 Kommentarer (0)



Transvulcania - oppdrag gjennomført!

For en drøy uke siden reiste jeg til La Palma for å løpe ultraløpet Transvulcania 74.33 km, 4350 høydemeter opp og 4057 høydemeter ned. Dette var årets virkelige A-løp for meg og første gangen jeg skulle prøve meg på en distanse over 45km. Og si at jeg var spent var heller en underdrivelse.

Reisen til La Palma inkluderte en natt på flyplassen. Men det er ikke første gangen jeg har en litt utfordrende reiserute. Med sovepose, øyemaske og øreplugger fikk jeg i det minste noen timers god hvile. Det vil si på en benk i avgangshallen med bagen min som pute og sekken rundt beina for å våkne om noen skulle prøve seg på å rappe noe. Jeg var glad jeg hadde mulighet for tre gode netter i hotellseng for å lade opp før løpet etter denne natten.

Klar for en natt på flyplassen

Dagene før løpet benyttet jeg til sightseeing. Det ble et besøk på Roque de los Muchachos, høyeste punkt på øya, en tur til de naturlige bassengene i Barlevento og en rusletur i Los Tilos skogen. Jeg fikk reist til Tazacorte og fikk med meg mye av VK konkurransen som gikk på torsdagen. Og det ble tid et par små treningsturer for å holde beina i gang.

Selve ultraløpet startet kl 06:00, bussen gikk fra hotellet kl 04:00. Dette innebar at jeg stod opp kl 03:00 for å rekke frokost før avreise. Stummende mørkt, stjerneklart og nesten ikke vind var dette en ganske spesiell opplevelse for en førstereis ultraløper (da teller jeg ikke med de 44-45k løpene jeg har gjennomført). På hotellet dagen før hadde jeg møtt noen andre norske/spanske/svenske og jeg kan si det føltes veldig godt å ha noen 'kjentfolk' å stå sammen på start (tusen takk for hyggelig selskap Katarina, Cecilie, Johan og Alejandro!).

Kl 06:00 akkompagnert av AC/DC satte vi av gårde. Jeg visste det var viktig å holde meg langt frem de første 300 meterne før stien smalnet og det ble en naturlig trafikkork. Dette resulterte i et tryn i knuffingen rett etter start men heldigvis ikke verre enn et sår på kneet. Så var det opp-opp-opp, nærmere 2000 høydemeter på de første 18 kilometrene. Ja det var tøft, men med startnummer på magen, en soloppgang underveis og et helt unikt landskap fikk jeg ekstra krefter. Tidsmessig lå jeg fint an i forhold til hva jeg hadde estimert jeg burde klare å komme i mål på. Den neste milen var det flatere og mer nedover før jeg etter 31km startet på klatringen opp mot Roque de los Muchachos. Jeg synes at jeg kunne merke høyden når jeg kom opp over 2000m men etter en liten stund fikk jeg beina i gir og merket at jeg holdt et høyere tempo en mange rundt meg. Det ble mye 'pardon' (unnskyld) og 'paso' (jeg passerer), men heller det enn å bli holdt igjen.

Løpere klare til start Foto: CanoFotoSports

Etter 52km og på øyas høyeste punkt Roque de los Muchachos. Ekstra energi påfyll (pasta fristet lite men det fantes heldigvis mer å velge imellom) før det gikk nedover. Nedover gikk det, på flere måter. Jeg skulle fra 2420 m til 0m over 17 km men i det jeg begav meg ut fra kontrollpunktet skylte en fryktelig kvalme innover. Usikker på om det det var høyden, for mye gel, for mye mat på matstasjonen eller rett og slett det at jeg hadde vært ute såpass lenge.

Sakte men sikkert, på utfordrende sti, jobbet jeg meg nedover til Tazacorte. Herifra gjenstod det 5 km og 350 høydemeter opp til mål. En fantastisk følelse av å skulle klare det men jeg var ikke klar for å ta det rolig for det. Jeg hadde passert en jente på veien ned og jeg var redd hun skulle ta meg igjen den siste biten. I tillegg så jeg at jeg stadig tok innpå en annen som lå foran meg mens jeg jobbet meg den siste biten mot mål. Jeg klarte å mobilisere krefter til å komme meg forbi ca 1 km før mål men på oppløpet så jeg at hun gav det siste hun hadde for å komme før meg i mål.

Glede underveis Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Denne gangen var jeg ikke klar for å gi fra meg plasseringen slik jeg hadde gjort under Transgrancanaria Marathon. Jeg klarte å samle det siste jeg hadde og spurtet mot klokka som viste 11h:59min (ok det føltes ut som jeg spurtet, men i virkeligheten gikk det nok ikke så fort). Det viktigste var at jeg kom forbi, tiden ble 11:59:29. Jeg er en ultraløper! Med 31 plass blant damene etter å ha stått på startstreken med så mange høyt rangerte løpere var dette virkelig stort for meg!

Kroppen føles bedre enn jeg hadde forventet etter et slikt løp. Selv med en infeksjon i såret på kneet, noen gnagsår på kroppen og litt ruskete form. Jeg vet at nå må jeg hvile, jeg skal ikke pushe på før kroppen er klar igjen. Inni meg har jeg virkelig fått tent en lyst til å løpe mer og brattere, trene godt og bli raskere, sterkere. Med strukturert trening med hjelp fra en trener slik som Sondre Amdahl har hjulpet meg føler jeg virkelig at jeg har fått utvikle løpingen det siste halve året. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobbingen mot nye mål. En ting er sikkert, det er ikke punktum etter Transvulcania, dette var bare starten. I hodet surrer drømmer om store løp de kommende årene.

Jeg klarte det! Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Publicerat: 2016-05-11 16:15 Kommentarer (0)



19 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser