Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Ecotrail - observasjoner fra sidelinjen

I helgen var det Ecotrail og en skikkelig løpsfest i Oslo. I år innebar det rekordmange påmeldte, over 3000 stykker, fordelt på 5 distanser; 80k, 50k, 31k, 21k og 10k (6 inkludert 21k Nordic Walk). Se resultater i alle distansene under.

Selv om jeg er i gang med løpingen igjen selv var ikke denne løpekroppen helt klar for konkurranser ennå. Men siden jeg likevel var hjemme og løypa bokstavelig talt passer i nabolaget var det en god anledning til å ta del i arrangementet som tilskuer, heiagjeng og langer. Jeg vet jo hvor glad jeg blir bare for et lite smil eller heiarop når jeg løper selv så det skulle vel bare mangle at jeg kunne prøve å gi noe tilbake.

Johannes Rummelhoff (Sky Blazers) på vei mot en 2. plass på 50k distansen. Foto: Felipe Hefler

Ikke minst var det en fin anledning til å hilse på Ultrafamilien, både de jeg treffer jevnlig og de jeg bare kjenner igjennom sosiale medier. For er det en ting jeg setter pris på med terreng- og ultraløpere er det det inkluderende fellesskapet og det gode miljøet. Man trenger ikke løpe konkurranser selv for å kjenne seg som en del av dette miljøet.

Jeg tok stien hjemmefra til Fossum. Her rakk jeg å hilse på Joann før hun startet, så var det bare å vente i sola på de andre distansene. Det var lett å se at arrangørene hadde gjort en skikkelig innsats med å heve nivået på matstasjonene fra året før, i hvertfall på Fossum som var den stasjonen jeg fikk oppleve, både i fjor og i år. Og med gledesspreder Nicoline som sjef på stasjonen på Fossum var det nok mange løpere som fikk litt ekstra oppmuntring underveis.

Løpefamilien! Ekstra hyggelig å hilse på folk man har snakket mye løping med men aldri truffet IRL som Joann.

Det var imponerende å se alle løperne som passerte, hvordan de kjempet seg igjennom løypa i stekende varme. Fra sjefen sjøl, Didrik Hermansen og vinner av herrenes 80k til de som kom etter, de fleste så ut til å være påvirket av varmen. Det var inspirerende å se fokuset til løperne, fra de som gav alt for pallen til de som gav alt for å komme i mål. Fra hun som gledet seg over å i det hele tatt kunne gjennomføre et langløp uten å være kvalm, til han som egentlig hadde tenkt å kaste inn håndkledet på grunn av sterke kramper men lot seg overtale til å fortsette (og fullførte hele veien inn). Det var mange inspirerende historier underveis. En ting er sikkert, løp handler ikke bare om kampen om pallen. Det handler om alle de personlige målene, enten det er å komme i mål før cut off, gjennomføre sitt første ultraløp eller det er å komme i mål til en spesiell tid.

Det var mange kjentfolk i løypa, jeg er imponert over alle som stilte til start, ingen nevnt og ingen glemt. Bare beklager til de jeg ikke fikk med at passerte Fossum når jeg var der 😊


Inspirerende prestasjoner. Her Molly Bazilchuk (OSI friidrett) som kom først i mål av damene på 80K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal


Erika Wollner  (Sky Blazers) rakk en liten stopp før hun suste videre og tok 3.plassen av damene på 50K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal

Resultat

80K

1   Molly Bazilchuk                     1   Didrik Hermansen
2   Ingrid Lid                             2   Jarle Risa
3   Liss Vallestrand                     3   Tobias Øgrim

50K

1   Sylvia Nordskar                      1   Paul Ogier
2   Rita Nordsveen                      2   Johannes Rummelhoff
3   Erika Wollner                         3   Jo Nordskar

31K

1   Julie Aspesletten                    1   Ole André Hagen
2   Sigrid Fæhn Oftebro               2   Lars Christian Vold
3   Hanna Sæverås Breivold         3   Sondre Fylling

21K

1   Hilde Aders                            1   Ola Sisselberg
2   Anita Kildahl                           2   Fredrik Torgersen
3   Nicoline Baartvedt                   3   Thomas V Schuler

21K Walk

1   Monica W.eriksen                     1   Nils Hänsch
2   Helen Kristiansen                     2   Trond Thilesen
3   Nina Berg                                3   Melvin Oluwagbemi

10K

1   Ingeborg Lind                           1   Lars Lewin
2   Marte Sendstad                         2   Petter Søberg
3   Barbro Sætha                           3   Petter Sisselberg

Publicerat: 2018-05-28 20:35 Kommentarer (0)



På vei tilbake

For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig som dette var den løpeturen hvor jeg hadde minst ubehag både under og etter løpeturen. Å lykke!

De siste ukene har det sakte men sikkert blitt litt og litt mer løping, men hofta kjennes fortsatt litt ruskete ut. En god følelse er at jeg kjenner jeg er sterkere i hofta, jeg har også fått kommentarer på at jeg løper fint. Det ser virkelig ut som de siste måneders styrketrening har hjulpet og det er hvertfall en motivasjon til å fortsette med de ‘kjedelige’ øvelsene!

Sist uke var en seier på så mange måter. Jeg hadde mine første turer på sti hjemme i marka. En av turene var med en glad gruppe løpere jeg ledet rundt Vettakollen i forbindelse med et arrangement Salomon og Intersport hadde på Sognsvann sist torsdag. Det å få dele stien med andre løpere gir alltid ekstra påfyll av energi. Så takk til alle som møtte opp!

Lørdag fikk jeg lov å sette på meg startnummer igjen. Det var Holmenkollstafetten og laget på jobben manglet folk. Jeg skal jo egentlig holde meg unna asfaltløping en stund til men med god oppvarming og nedjogg skulle det gå greit å løpe en drøy kilometer i litt raskere tempo. Jeg klarte ikke slutte å smile når jeg fikk stafettpinnen i hånden. Det var så herlig å la beina gå og ikke overraskende kom konkurranseinstinktet når jeg ante muligheten til å løpe forbi flere andre. Hofta kunne bekrefte at asfalt ikke er det beste underlaget ennå men heldigvis ingen større smerter.

Søndagen ble tilbragt på smale stier i marka sammen med en god venninne. Det var herlig vårvær, snøen var nesten helt borte, skogen var grønn og full av småblomster og fuglene kvitret. Snakk om å være høy på livet. Løping blir ikke stort bedre enn dette!

Mitt største problem nå er å klare og holde tilbake. I takt med at løpingen kjennes bedre og bedre ut får jeg jo lyst til å løpe på mer og mer. Et litt desperat ønske om å stille seg på mølla og gi det jeg har for å få tilbake løpekondisen. For det skal sies, løpingen kjennes hverken rask eller lett ut om dagen. Jeg vil så gjerne kjenne meg rask og utholdende igjen slik jeg var i januar. Men en dag av gangen, skyndte meg langsomt. Nå handler det om å kunne løpe fint helt uten ubehag og få bygget opp en viss mengde igjen. Jeg vet at det å bli for ivrig nå er den største risikoen for å rykke tilbake til start igjen. Det hjelper å ha en trener som trekker litt i bremsen. Nå prøver jeg å holde fokuset på gleden det er å få løpe fritt i skogen.

Til slutt et lite innslag av reklame – onsdag 9.5 skal jeg få lov å snakke om ultraløping i forbindelse med et arrangement som Salomon har på Sport 1 i Storgata. Håper på å se mange der :)


Vår i skogen!

Publicerat: 2018-05-07 10:18 Kommentarer (0)



Løpeglede

Nå er jeg lei. Er det lov å si det? Jeg er lei av ellipse og lange skiturer. Jeg vil ut å leke. Løpe fritt i skogen, lukte på våren og la tankene fly. Jeg vil hoppe fra stein til stein i teknisk terreng, pese opp bratte bakker og fly nedover stien igjen. Ikke stirre inn i en tvskjerm på et svett treningsstudio imens beina går i sirkel på ellipsen.


Det er ikke mye som skal til for å kjenne på løpegleden i disse dager.

Jeg vet jeg skal ikke klage over snø og vinter. Skulle jeg først gå på ski og få inn noe god alternativtrening kunne jeg ikke vært mer heldig med denne vinteren. Det er vel sesongens skiføre og mange langturer som har reddet meg i fra å gå helt i fra sans og samling når jeg ikke har fått løpt de langturene jeg har ønsket.

Men nå det begynner det å skje noe. I takt med at snøen har begynt å smelte har jeg fått meg flere og flere kilometer på mølla. Det som startet som 15 minutter for 4 uker siden har sakte men sikkert blitt til lengre turer. Stort sett kjennes det greit ut men et par episoder har skremt meg. Jeg merker jeg er veldig var for smerte. Så fort noe kjennes litt ugreit ut i hofta så stopper jeg. Livredd for å gjøre noe mer skade. Stiløping har jeg ikke fått testet ut noe særlig. Råtten snø er liksom ikke det beste underlaget for meg i dag.

Hva skulle jeg gjort uten skiturer denne tiden

Men en ting er sikkert, jeg føler jeg har benyttet denne tiden med lite løping til masse god alternativtrening. I hovedsak langrenn og ellipse samt noen bassengøkter. Styrkeøvelsene har blitt fast rutine og er virkelig noe som kommer til å fortsette og stå på planen fremover. Så jeg er faktisk ganske spent på hvordan formen har holdt seg. Foreløpig går det bare i rolige turer på mølla. Men jeg kan vel ikke påstå at jeg akkurat føler meg som en rakett. Hvor lang tid tar det før jeg er tilbake igjen i den (løpe)formen jeg var? Tiden vil vise.

Det er flere som rister på hodet når jeg forteller om skaden. Kan du ikke roe litt ned nå, trenger du å løpe SÅ mye? Men saken er jo at dette skadeavbrekket har bare økt motivasjonen til å komme meg ut i løpeskoene. Jeg vet at formen var bra i februar, det er jo ingen grunn til at den ikke skal bli det igjen. Løpepause gjør ikke at jeg drømmer noe mindre om løping heller. Drømmer om langturer med lett sekk fra hytte til hytte i fjellheimen. Drømmer om stiturer rett ut fra døren hjemme. Drømmer om løpeturer i skravletempo og med hyggelig selskap.

Det er mye løpeglede som venter på å komme ut, jeg gleder meg!

Publicerat: 2018-04-16 20:29 Kommentarer (0)



Hvorfor løper du?

Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide – hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som ‘hva er det du løper i fra?’ Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.

På blåstien i marka - et av stedene jeg føler meg mest hjemme.

Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er – jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.

Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en ‘big deal’, det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.

Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.

Min lokale topp - Kolsåstoppen

Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.

Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg.

Lykke på en sti

De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.

Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.

Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!

Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!

Publicerat: 2018-03-26 22:12 Kommentarer (0)



Alternativ trening

Når fysioen har lagt ned forbud mot løping i minimum to uker gjelder det å være kreativ. En ting er sikkert, fysisk aktivitet gjør meg glad. Men det betyr også at treningsstopp kan gjøre meg tilsvarende gretten. Ikke bare fordi jeg synes det er leit å ikke få løpe slik jeg ønsker men fordi jeg ikke får de fysiske gledene av å trene. Endorfiner er jo som mange vet et stoff som skilles ut når vi trener. Et stoff som reduserer stress og bedrer humøret. Rett og slett et slags lykkestoff. Hvor mange har ikke følt på den gode følelsen etter en treningsøkt. Følelsen av stress og bekymringer som er vekk og følelsen av økt energi. Det er noe jeg savner!

Endelig en lengre tur i ute i frisk luft, det begynte å bli et par uker siden sist. Foto: Skjalg Gjengedal

Men heldigvis er ikke løpeforbud det samme som totalt treningsforbud. Jeg har jo til og med blitt anbefalt lett aktivitet for å holde blodsirkulasjonen i gang, noe som hjelpe på å bli kvitt ødemet i hofta raskere. Forutsetningen er at jeg ikke gjør noe som trigger smerte eller irritasjon.

Den siste uken har jeg prøvd meg frem. Alternativ trening handler jo gjerne om å tenke positivt og se muligheter i stedet for å tenke på de begrensinger man har. Sykling og ellipse går ganske greit for meg. Det er ikke snakk om å bli skikkelig svett eller å holde pulsen oppe over lengre tid. Men det er godt å i det minste få gjøre noe. Sist torsdag fikk jeg prøve noe nytt; aquajogging. Kort fortalt, løping på dypt vann hvor man bruker et flytebelte for å unngå og synke. En aktivitet som viste seg å være overraskende tungt og som jeg synes fortjener et eget innlegg når jeg har fått testet det ut litt mer (ja det blir flere økter i vannet).

Sikten var kanskje ikke så mye å skryte av på søndagen men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre av den grunn. Foto: Skjalg Gjengedal

Men det som virkelig har reddet humøret har vært to gode skiturer nå i helgen. Jeg forsøkte meg på langrenn for en drøy uke siden også men da sa hofta klart og tydelig ifra at det kom ikke på tale. Denne helgen derimot gikk det riktig så greit. Ikke 100% smertefritt, jeg kjenner det godt når jeg glipper med høyrebeinet, men bra nok til at jeg tillot meg et par timers rolig tur både lørdag og søndag. Ikke bare var turene perfekt medisin for et litt frustrert hode (vi snakker om katt i bur, i et veldig lite bur...), men langrenn er jo også ganske fin alternativtrening til løping. Spesielt for en som meg som gjerne bruker staver på de lengre fjelløpene. Jeg må også innrømme at det er nesten lettere å få til lange turer på langrenn enn det det er å løpe langturer nå på de kaldeste vinterdagene. Med rolige turer på ski blir jeg ikke like svett som når jeg løper og det er derfor lettere å regulere temperaturen og holde varmen på ski.

Om en liten uke får jeg forhåpentligvis lov til å ta frem løpeskoene igjen, krysser fingre og tær for at hofta kjennes grei ut til å tillate det. Inntil da så fortsetter jeg å nyte de aktivitetene jeg kan utføre. All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet, selv om det bare er en liten rolig halvtime på sykkelen 😊

Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å endelig være ute igjen!

Publicerat: 2018-02-27 12:41 Kommentarer (0)



Når kroppen sier stopp

Da jeg startet å skrive for Runners World Norge var det med utgangspunkt i at jeg hadde trent meg opp fra skade og med fokus på hvordan jeg da la opp treningen min. Skaden var et avrevet korsbånd og påfølgende rekonstruksjon. En skade som i utgangspunktet ikke var løperelatert men forårsaket av en skiulykke. Likevel, opptreningen etter korsbåndsskaden påvirket i stor grad løpingen. Et halvt år uten et eneste løpetrinn for å så gradvis trene meg opp fra fem minutters økter på mølla.

Løping hadde allerede betydd utrolig mye for meg i mange år men det var under denne opptreningsprosessen jeg virkelig oppdaget terrengløp og det som etter hvert har blitt en stor lidenskap, de lengre fjelløpene.

Lykke på en sti.

Etter det jeg opplevde i forbindelse med korsbåndsoperasjonen har jeg vært ekstra påpasselig på å stoppe opp og kjenne etter så fort jeg merker tendenser til noen vondter. Heller en ekstra hviledag i stedet for å trene på seg en skade. I mitt hode kommer løpeskader snikende, noe man kan oppdage før de utvikler seg til det helt store. Men hovmod står for fall. Plutselig sitter jeg her og lurer på ‘hva skjedde’?

Planen min var jo å stå på startlinjen på Gran Canaria neste fredag og løpe Transgrancanaria. Et løp jeg har deltatt i de to siste årene, men da på de kortere distansene. I år skulle jeg endelig ta steget opp til det ‘ordentlige’ løpet (ikke for å gjøre det noe mindre imponerende for de som løper de kortere distansene, de er lange de også, men for at det for meg er en stor greie). Jeg visste det var kort tid siden Ultra Trail Cape Town og jeg har vært innstilt på at dette ikke kom til å være det viktigste løpet for sesongen. Men likevel. Formen var allerede ganske god, jeg følte jeg hadde fått testet det når jeg løp med gutta på treningstur i januar. Men hodet var ikke helt der, det vil si motivasjonen var ikke helt der den burde være for å komme meg igjennom 125 km og tusenvis av høydemeter. I stedet for å glede meg til Transgrancanaria angret jeg litt på at jeg hadde meldt meg på et løp så tidlig i sesongen, men men det skulle vel gå bra uansett. Jeg hadde allerede vært igjennom to 100k løp så distansen var ikke det jeg fryktet mest.

En av mange herlige langturer i det siste - kanskje for mange?

Men sett i ettertid prøvde kanskje hodet mitt å fortelle meg noe? Fortelle meg at jeg burde tatt en lengre sesongpause. Tenke på noe annet og la kroppen hvile og hente seg inn igjen etter en god sesong. For selv om 2017 bød på sine utfordringer hadde jeg jo alt i alt prestert veldig bra. Men nå sitter jeg altså her med en vond hofte og løpeforbud. Hva skal man si? Det er jo ‘bare’ løping. Men jeg tror vel de fleste som leser dette vet at løping er ikke bare løping, det er så mye mer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la 2018 gå uten kamp.

De siste dagene har vært tunge. En mulig stressfraktur i hofta og tanken om at hele sesongen har gått i vasken før den i det hele tatt hadde startet. MR bildene jeg fikk i dag viser heldigvis ‘bare’ kraftig margødem og en betent hofteleddsbøyer. Å starte med to uker løpepause føles plutselig ut som en lettelse når jeg hadde blitt forespeilet en mulig lengre periode på krykker. Jeg har virkelig fått meg en støkk. Alvorlige skader kan komme plutselig og jeg vil jo ikke løpe meg selv i stykker. Ja løping er viktig, men en frisk kropp er viktigere. Ikke noe mer unnasluntring fra prehab øvelsene. Ja de er kanskje kjedelige, men de blir enda kjedeligere når det er rehab øvelser. Treningsmengde og crosstraining er to andre viktige faktorer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la resten av 2018 gå uten kamp. Nå er det ‘back to basic’ som gjelder.

Jeg kommer til å savne turene i marka de nærmeste ukene

Publicerat: 2018-02-16 17:43 Kommentarer (0)



Vintertrening - på treningsleir i syden

Det er mørkt og vått ute, stien veksler mellom gjørme og hålke. Er du heldig har snøen lagt seg, et mykt teppe å løpe på og lysere omgivelser, men nå er det kanskje kuldegradene som er den største utfordringen? En ting er sikkert, uansett forhold kan det være vanskelig å gjennomføre gode løpeøkter om vinteren her i nord. Løsningene er flere; riktige klær og sko for vinterløping, du kan søke tilflukt inne på mølla eller på en innendørsbane. Et annet alternativ er å ta en langhelg i varmere strøk dersom tid og lommebok tillater. For min egen del har det nærmest blitt tradisjon med en langhelg på Gran Canaria i januar. For tredje året på rad reiste jeg sist helg ned til varmen sammen 18 andre skandinaver for den årlige treningsturen arrangert av Sondre Amdahl.

Meg selv på vei opp mot Roque Nublo. Foto: Runar Sæther

En langhelg i varmen gir meg så mye. Først og fremst en god dose motivasjon til å gjennomføre løpeøktene mine hjemme i vintervær. Gran Canariaturen blir en form for belønning, en belønning både for de øktene som gjennomføres i forkant av turen men også ekstra motivasjon når jeg er kommet hjem. Jeg kan jo ikke begynne å sluntre unna øktene før en slik tur. Etter å ha investert både egen tid, penger og (enda en) ferie borte fra mannen min kan jeg heller ikke tillate meg å la grunnlaget jeg får etter en sånn helg renne ut i sanden. Altså en ekstra motivasjon til å følge opp treningen også når jeg er hjemme igjen.

I tillegg til god trening og en knallstart på løpesesongen har jeg erfart at en løpetur med likesinnede gir mye på mange plan. Det er inspirerende å se andre løpere pushe seg selv ut fra sine egne forutsetninger enten det er å se eliteløpere som Didrik Hermansen frese opp bakke etter bakke uten noe særlig tegn til å bli sliten eller det er å se mindre erfarne ultraløpere nekte å gi opp og gjennomføre økter på over 4 mil selv om det betyr å bli ute til etter solen har gått ned. Det er interessant å diskutere utstyr, sko, næring og andre nerdete løpetemaer med likesinnede og spennende å høre om andre løperes mål og ambisjoner for den kommende sesongen.

Mer eller mindre klare til start... Foto: Neil Dryland

Det var mange nye fjes på årets tur men også kjentfolk som har vært med de to foregående årene jeg selv har deltatt. Tradisjon tro stilte Sondre Amdahl og Didrik Hermansen som guider. Den tredje og siste guiden Moses Løvstad hadde andre forpliktelser men i hans sted stilte en annen hyggelig danske, Knut Korczak. Turen følger i hovedsak Transgrancanaria løypa og er på denne måten er perfekt forberedelse for oss som skal løpe løpet i februar. Selv skal jeg i år, for første gang, løpe den fulle løypa på 125k (i 2017 løp jeg Advancedløypa på 82k og i 2016 løp jeg Marathonløypa på 44k) noe som var enda en god grunn for meg å delta på denne turen – muligheten til å gjøre meg kjent med løypa på forhånd.

Årets løp følger en ny løype de 80 første kilometerne. Starten går nå i Las Palmas og gjorde at dag 1 og 2 (av 3) fulgte andre ruter enn de tidligere årene. For egen del synes jeg bare det er gøy å få prøve en ny rute selv om det skal sies at de første milene av den gamle ruten var litt mer ‘scenic’ (til info – selve løpet starter 23:00 på kvelden så det blir ikke så mye utsikt å nyte da uansett).

Mannen med mikrofonen... Hans Kristian Smedsrød spiller inn Podcast mens han løper.

Allerede fra dag 1 meldte jeg meg på den raske gruppen til Didrik. Typisk jentete var jeg litt bekymret over om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Tenk om jeg ikke var rask nok og sinket de andre. Jaja, målet mitt for turen var å få pushet meg skikkelig. Jeg visste at mye av treningen frem mot Transgrancanaria kom til å foregå innendørs på kortere mølleøkter, det var derfor viktig for meg å få tatt i nå som jeg hadde sjansen. Det viste seg at det ikke var grunn til bekymring, jeg beit meg fast og hang på. Denne første dagen ble det også anledning til å starte løpeturen med en live Podcast. Hans Kristian Smedsrød (Sky blazers) tilbrakte første timen av løpeturen til å gjøre et intervju av Didrik (Podcasten 'Nå er det alvor' kan dere høre her). Jaja tenkte jeg, glad det ikke var jeg som skulle prate der i flere kilometer med jevn stigning, jeg hadde nok med min egen pust. Men disse sterke gutta kunne like godt ha sittet ved kaffebordet og pratet, så lite anstrengt var de av oppoverløpingen, snakk om inspirasjon! Siste del av den første dagen hang jeg med nebbet. Jeg gikk rett og slett tom. Men klokken viste godt over 5 mil når vi var fremme ved hotellet så det var kanskje lov å kjenne på det.

Det var bare å stå på for og henge på disse gutta

Basen vår var, som de siste årene, på Cruz de Tejeda. Forskjellen var at vi dette året bodde på et nytt hotell grunnet en skogbrann som hadde herjet i 2017 og ødelagt store deler av det ‘vanlige’ hotellet vårt. Men god mat og varm seng, vi hadde det vi trengte. Når vi startet ut dag 2 skinte solen og det var overraskende varmt. Løypa frem til lunsj var i hovedsak en lang nedoverbakke etterfulgt av en lang oppoverbakke. Jeg forsøkte å spise jevnt hele veien men likevel kjente jeg at jeg lå helt på grensen. Når vi nærmet oss lunsj hadde jeg nesten bestemt meg for å kaste inn håndkledet, dette tempoet ble for høyt. Men det er rart hva litt skikkelig mat kan gjøre. Løypa fra lunsj i Artenara tilbake til hotellet kjente jeg godt. Jeg bestemte meg for å fortsette med de raske gutta, klarte jeg ikke holde følge kunne jeg jo i det minste veien hjem. Men energien var plutselig tilbake og jeg hadde til og med energi til å gi litt ekstra. Det er jo nettopp dette som er så herlig med ultraløpingen; innimellom får man noen uventede oppturer.

I samlet flokk - 19 løpere på tur, Margrethe leder an.

Vel tilbake på hotellet var jeg sikker på en ting, det ble ikke noen ekstra kveldstur på meg. En ettermiddag i solen kjentes helt greit ut etter 36 kilometer og mange høydemeter, særlig når jeg visste at det ventet nok en 5 mils tur dagen etter. Dag 3 bød på enda en dag i strålende sol og denne dagen skulle vi følge en velkjent del av løypen. Energien var på topp og jeg hadde masse å gi. Jeg gav det jeg hadde i den lange stigningen fra Tejeda opp til Roque Nublo. I bakhodet kjente jeg litt på bekymringen for dagens siste 10 kilometer. Det beryktede elveleiet i stekende varme, en strekning av løypa jeg aldri tidligere har klart å gjennomføre med en god følelse hverken på trening eller under løp. Brente jeg nå kruttet for tidlig og kom jeg nok en gang til å hate disse siste kilometerne? Men nei, jeg ville ikke holde tilbake nå. Etter Roque Nublo fikk jeg en liten knekk. Den seige biten på asfalt med en svak stigning sved i dette tempoet. Jeg fokuserte på neste sving, i hodet kvernet det «du kan ikke begynne å gå i dette selskapet, dette klarer du, bare en sving til». Det gikk! Nå ventet en lang nedoverbakke og lunsj for å samle litt energi før de siste seige 30 kilometerne. Kort fortalt, jeg kom meg igjennom elveleiet løpende. Det gikk ikke så fort men det gikk, og det kjentes bedre enn noen gang tidligere. I hovedsak fordi jeg ikke gikk tom slik jeg har gjort så mange ganger før. Så enkelt men likevel så vanskelig, sukker og mat. Jeg vet at dette kommer til å være nøkkelen under løpet i februar.

Vel fremme ved fyret i Maspalomes var det en blid gjeng som samlet seg til ‘målfoto’. Vi hadde alle pushet grenser, våre egne grenser og da er det liten vits å sammenlikne hvor fort eller hvor langt de andre har løpt. En hyggelig fellesmiddag på kvelden avrundet årets kryssing av Gran Canaria. For noen av oss ble det også tid til en liten luftetur i løpesko langs stranden i Maspalomas før vi satte oss på flyet hjem til Norge og vinter. Med påfyll av energi, D-vitaminer og klar til å ta fatt løpeutfordringer på snø og is. Hvordan jeg løser vinterens utfordringer her hjemme kan du lese om i mitt neste innlegg på Runners World Norge.

En blid gjeng fremme i mål etter tre lange dager i løpesko

Publicerat: 2018-01-22 18:00 Kommentarer (0)



Sesongpause - tørr du å la løpeskoene hvile?

Det har vært lenge siden jeg har postet noe her. En ble en skikkelig løpepause og en slags sesongpause etter Ultra Trail Cape Town, i tillegg ble det jul og jobbing på sjøen. Tiden fløy, samtidig har det vært godt å slippe fokuset på løpingen. Kose meg på nedoverski, en aktivitet som betyr veldig mye for meg men som har blitt satt litt til side for fokuset på løpingen. Ellers bare være, ikke skulle eller måtte så mye. Hvordan er det med deg, tørr du la løpeskoene få seg en pause i blant? Lar du kroppen få en skikkelig pause for å hente seg inn?


Godt å løpe igjen etter noen ukers løpepause!

2017 sesongen ble lang for min del, konkurranser fra januar til desember er kanskje ikke helt etter boka. Men mitt inntrykk er at ultraløpere generelt ikke følger tradisjonelle periodiseringsplaner gjennom året. Så lenge kroppen fungerer og hodet vil. Selv hadde jeg også en ufrivillig løpepause i sommer med lave blodverdier så på en måte fikk jeg jo litt ekstra pause midt i sesongen. Den pausen var jo også grunnen til at jeg valgte å delta i løpet i Cape Town. Hadde året gått som planlagt og jeg hadde fått løpt Eiger 100 k i juli hadde jeg også avsluttet sesongen tidligere. Men sett tilbake så ble 2017 ganske så bra likevel, men gode resultater i flere løp.

Tilbake til løpepausen og et par uker uten trening. Jeg tror kroppen trenger en pause fra løpingen i blandt for å skikkelig hente seg inn, restituere og unngå skader. På samme måte tror jeg hodet trenger en pause fra en disiplinert hverdag for å ikke miste motivasjonen. Men det har jo en pris også. Selv om jeg kjenner at jeg er sliten og har godt av denne hvilen betyr ikke det at humøret er på topp. Trening blir som en avhengighet og får jeg ikke brukt kroppen skikkelig blir jeg sur og gretten. Jeg vet ikke hvem som var mest glad, meg selv eller mannen min, når jeg sa at jeg hadde tenkt å finne frem løpeskoene igjen.

Fint å bytte ut løping med andre aktiviteter

Men løpepause betyr jo ikke bare å ligge på sofaen. Selv om det ikke har vært mye intensitet i aktivitetene har jeg uansett rørt litt på meg. Det har blitt mye turgåing og vinteren startet bra med kuldegrader og snø så det har blitt både langrennsturer, et par randoturer og lufting av alpinskiene. Yoga, spinning eller styrketrening, det er mange alternativer for å holde sirkulasjonen i gang, bare sørg for å bruke tiden på noe som gir deg noe positivt tilbake, noe du har lyst til å gjøre. Jeg tenker at under en sesongpause skal man hvertfall ikke bruke mentale krefter og viljestyrke på å ‘måtte’ gjøre noe. Den energien er best å spare til en våt og grå lørdagsmorgen hvor du måtte sette på vekkerklokken ekstra tidlig for å få tid til din planlagte langtur før resten av helgens gjøremål.

Klar for å starte 2018-sesongen med en ny langhelg i dette miljøet

Strukturert løpetrening er i gang igjen for min del. Hode og kropp har fått hvile og jeg er klar for nye utfordringer. Sesongen får en skikkelig start med den årlige langhelgen på Gran Canaria denne uken. Det skal bli godt med noen skikkelige langøkter i varmen, med både kjente og nye fjes. Og det skal bli godt å fyre opp under motivasjonen for løpet i februar. Ja planen er i år å delta i hovedløpet, Transgrancanaria 125k, men mer om det, og om planene for 2018, senere.

En ting er sikkert, det er at jeg er så heldig å få fortsette og dele min løpehverdag med dere her på bloggen på Runners World Norge. Håper dere har lyst å følge meg også i 2018, jeg klar for en ny sesong med lange løp. Kommenter gjerne under dersom dere har ønsker til spesielle temaer dere vil jeg skal skrive mer om.

Vi løpes!

Publicerat: 2018-01-10 16:27 Kommentarer (0)



100 km rundt Cape Town som avslutning på 2017

Det har vært lite oppdateringer fra meg i det siste. Kort oppsummert kom jeg hjem fra Tenerife i november med et nytt fall i blodverdier, noe som gjorde meg mildt sagt deppa. Jeg hadde ikke lyst å avslutte sesongen med å måtte avlyse nok et løp av samme grunn som i sommer. Men denne gangen var det heldigvis langt fra så ille som sist og dyktige leger på sykehuset fikk raskt satt en ny jerninfusjon (en lengre oppdatering på dette temaet får komme senere). På den måten kunne jeg i det minste reise til Sør Afrika på stigende verdier og delta i løpet, selv om formen ikke var helt der jeg kunne ønske. Uansett form, dette er et løp jeg er veldig takknemlig jeg fikk delta i, for en opplevelse det ble.


J
ohannes tester beina langs UTCT løypa

Sammen med en venninne, Cathrine, og en løpekompis, Johannes (en av gutta bak løpegruppen Sky Blazers og Stirsdag), tok vi den lange turen fra Oslo til Cape Town. Selv om flyreisen er lang er det heldigvis liten tidsforskjell så man slipper problem med jetlag. Dagene i forkant av løpet ble benyttet til å se litt av Cape Town og samtidig sjekke ut deler av løypa, ordne det siste av utstyr og spise god mat (god mat var det mye av i Cape Town). 100k løpet som Johannes og jeg deltok i startet 04:00 på lørdag morgen, med vekkerklokken på 02:00 ble det ikke mye søvn denne siste natten. Men konkurransenerver gjorde heldigvis (?) at jeg ikke merket mye til søvnmangelen.

Småjentene spaner rute på sightseeingbuss :)

Det var en rolig stemning på start. Andre store løp jeg har deltatt i er det trengsel på startstreken allerede en time før start. I Cape Town der imot tok folk det med ro, først 10-15 minutter før start tok vi oppstilling sammen med deltakerne som skulle løpe 65k løypa. Startskuddet gikk og en bølge av løpere forsvant ut i mørkeret. Denne første kilometeren gikk på asfalt igjennom bygater, det føltes ganske stort å ligge på hjul etter en av verdens beste kvinnelige ultraløpere, Andrea Huser. Så kom vi inn på smal sti og løperne samlet seg på rekke som en lysslange oppover i skråningen rundt Lions Head og videre mot Signal Hill. For et syn det var å se solen stigen opp av Atlanterhavet og dagen gry over Cape Town. Jeg følte jeg gav bånn gass fra start, noe jeg vet er risikabelt i et såpass langt løp, det gjelder jo å ikke brenne kruttet for tidlig. Men jeg vet også, at for min del, klarer jeg sjelden å ta inn mye tid på slutten så det er bedre å starte litt offensivt. Videre fra Signal Hill fulgte vi en ganske lettløpt sti ned mot bunnen av Table Mountain før vi startet på løypas lengste stigning, nærmere 1000m+ fordelt på noen få kilometer opp til toppen av Table Mountain.


Morgengry over Cape Town. Foto: UTCT/Sportograf

Det var fascinerende å se hvor mange av de lokale som var ute på tidlig morgentur opp den samme ravinen vi kjempet oss opp. Det er lett å tenke at vi her hjemme i Norge er flinke til å gå tur i fjellet, men de er kanskje ikke så mye dårligere andre steder? Det var hvertfall veldig kult å se folk i alle aldre, størrelser og fasonger være ute en så tidlig morgen. Og selvsagt er det stas med heiing langs løypa også. Jeg forsøkte å holde fokus og jobbe meg opp den bratte siden. Jeg følte meg ikke kjempesprek men tempoet var jevnt og jeg lå ganske greit an i forhold til mitt eget tidsskjema. Fra toppen rullet det på greit i varmen gjennom fine tekniske stier, et lite stykke på betong og mer fine tekniske stier ned til Constantia hvor drop bagen min ventet. Her fikk jeg fylt opp med gels og Snickers.

Opp, opp, opp Foto: UTCT/Sportograf

Den neste strekningen gikk på sti igjennom frodig vegetasjon. Jeg slet med å få skikkelig flyten her for stien var smal og buktet seg som en slange. Et sted trodde jeg også at en trestokk var et menneske, noe som gjorde at jeg skvatt sånn at jeg skrek ut høyt. Ja ja, mulig løperen som kom et lite stykke bak meg trodde jeg så en slange. De finnes jo der de og, giftige sådanne også, heldigvis var ikke det noe som bekymret meg nevneverdig under selve løpet. Vel fremme ved væskestasjonen i Llandudno (45k) ble jeg tatt igjen av en annen jente. Jeg skjønte raskt at jeg ikke klarte å holde samme tempo og lot henne derfor forsvinne bortover stranden. Det var ikke hvilken som helst strand vi nå begav oss ut på, det var rett og slett en nudiststrand med 'innbyggere'. Jeg måtte bare le, for jeg tror dette blir en første og siste gangs opplevelse under løp. Noen kilometer langs strand, stier med sand og over ruglete svaberg. Jeg var halvveis i løpet men nå begynte det virkelig å bli tungt. Foran meg ventet stigningen opp til Suther Peak (som jeg senere lærte at de lokale kaller Suffer Peak, og det er ikke uten grunn). Bakken tok liksom aldri slutt og tidvis var det mer klyving og lett klatring enn løping. Det føltes ikke som jeg hadde noe ekstra krefter å gi men det å få oppleve en så annerledes og mer teknisk løype enn det jeg er vant med gjorde det likevel til en spesiell opplevelse.


Min første løpetur over en nudiststrand (!) Foto: UTCT/Sportograf

Så gikk det ned til Hout Bay og nok en væskestasjon bemannet med fantastiske frivillige. Er det en ting som bør nevnes fra dette løpet er det alle de frivillige. Aldri har jeg møtt SÅ mange hyggelige og omtenksomme mennesker. På alle væskestasjonene ble jeg møtt av smilende folk klare til å hjelpe meg med å fylle flaskene mine og helle Cola i koppen min.
Det neste stykket burde vært lettløpt. Men kreftene mine holdt ikke mer enn til gå, løp, gå, løp. Flere ganger måtte jeg finne meg et punkt lenger frem og så sa jeg til meg selv at 'du må i det minste løpe dit før du kan gå noen skritt'. Det var på denne strekningen jeg løp forbi et eldre ektepar som skulle bli et lite lyspunkt igjennom de siste milene. De stod og heiet langs med veien og takknemlig som jeg er for heiing smilte jeg stort og sendte over noen slengkyss. Jeg så dem igjen flere steder langs løypa og på de tre resterende væskestasjonene. De var ute for å følge sønnen sin som lå ganske likt med meg. Jeg hadde tydeligvis sjarmert dem for de hadde bestemt seg for å vente og heie på meg også den siste biten inn i mål. Jeg må jo innrømme at det gav ekstra energi når jeg gang på gang møtte smil og heiarop fra denne 'bonusfamilien'.

Ved 70 km hadde jeg et nytt gjensyn med drop bagen min. Tidligere i løpet var jeg litt plaget av smerter under en fot og jeg hadde derfor vurdert å bytte sko. Denne smerten var erstattet med (eller overdøvet av) av en følelse lik gangsperre så jeg bestemte meg for å beholde skoene på jobbe meg mot mål, det var jo 'bare' 3 mil igjen, og jo fortere ferdig jo bedre!


Igjennom bølgete skogsterreng Foto: UTCT/Sportograf

Ved 76 km fikk jeg tilbud om en kald svampdusj. For en følelse! Full sommer var et sjokk for kroppen som kom rett fra snø og minusgrader selv om vi var relativt heldige med løpeværet, det var jo ikke hetebølge. Veien videre mot den siste væskestasjonen gikk ganske greit i bølgete skogsterreng. Jeg forsøkte holde tempo så godt jeg klarte mot den siste drøye bakken jeg visste ventet. Med 10 km igjen var det bare bite tenna sammen og komme seg opp disse siste høydemeterne. Men på samme måte som jeg synes bakken opp til South Peak rundt 55k var mye verre enn forventet ble jeg her positivt overrasket, bakken var ikke så lang som fryktet.

På toppen kjente jeg energien steg, nå var det bare bortover og ned til mål. Men likevel, jeg så meg nervøst over skulderen, skulle jeg bli tatt igjen nå på oppløpet? Ingen andre jenter i syne, godt var det. Selv om jeg følte meg bedre kjente jeg at det var ikke mye ekstra energi å ta av og jeg hadde ikke krefter til noe spurtoppgjør denne gangen. 3-4 km fra mål ble jeg tatt igjen av en mann som het Christian og som jeg fikk følge med siste biten inn. Det hjelp å ha en å snakke med, fikk liksom fokuset vekk fra vonde bein og sliten kropp og jeg fikk nok en gang oppleve hvor hyggelige disse Sør Afrikanerne er.

Jeg kunne ikke annet enn å smile stort i det jeg gikk i mål, der stod 'bonusfamilien' min og ventet på meg (selv om sønnen deres allerede hadde kommet i mål). Like etterpå var Cathrine og Johannes, som hadde hatt tid å vente litt i mål, på plass. Cathrine hadde løpt 35k løpet på en veldig god tid på tross av at hun løp feil og fikk med noen bonus kilometer og Johannes hadde hatt en kjempedag og løp inn til en knallgod 17 plass i 100k løpet på 12:31.

Glede over å endelig komme i mål! Foto: UTCT/Sportograf

Selv kom jeg inn på 14:04, en tid jeg er godt fornøyd med, særlig med tanke på at jeg stilte til start med en form som var sånn passe. En 7. plass blant damene i et løp som inngår i Ultra Trail World Tour føles stort det også.

Ultra Trail Cape Town var så mye mer enn en fin tid og en god plassering, jeg hadde en tung dag men det er likevel gode minner som sitter igjen. En fantastisk løype, teknisk utfordrende til tider, med en variasjon av fjell, strender, skog og bush. Det var fantastiske frivillige og hyggelige lokale folk. Det var en lang reise for et løp, men med et supert reisefølge og mulighetene til litt sightseeing og god mat ble det jo som en liten ferie. Så om noen lurer, det er definitivt et løp jeg anbefaler for den som skulle ha muligheten!

Jeg gleder meg allerede til nye utfordringer i 2018. Gleder meg til å stille til start med en god form og til å føle meg sterk. Men først er det tid for hvile, løpeskoene er parkert og skal forbli det noen uker fremover.

Publicerat: 2017-12-07 19:57 Kommentarer (0)



Grand Trail des Templiers - løpefest i Frankrike

Løpssesongen 2017 er ikke over for min del. Ultra Trail Cape Town står på planen 2 desember og veien dit hadde jeg sett for meg gå gjennom god hvile etter CCC og en god treningsbolk nå på høsten. Men når muligheten plutselig bød seg til å få stille til start i det anerkjente franske løpet Grand Trails des Templiers ble det endring i planene.

Festival des Templiers er en av de største løpefestivalene i Frankrike hvor 12 løp blir arrangert i løpet av en helg med mer enn 8000 deltakere. Hovedløpet er søndagens 76 kilometer lange Grand Trail des Templiers som ble arrangert for første gang i 1995 og ansees som starten av ultrabølgen i Frankrike. Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg til å oppleve denne terrengløpingens ‘hellige gral’ noe trener Sondre Amdahl heldigvis var helt enig i. På den andre siden betød det at jeg kun hadde tre uker på å forberede meg til et litt annet type løp enn det jeg har hatt fokus på tidligere i år. Løpet går i et mer lettløpt terreng og uten de lange, lange stigningene jeg er vant med fra Alpene.


S
pennende terreng når det nærmer seg mål

Fredag reiste jeg ned til Millau sammen med mannen min Skjalg. Vi skulle egentlig reist på ferie til Tenerife den samme dagen, men Tenerifeturen ble utsatt noen dagen for at jeg skulle få med meg løpet i Frankrike. Heldige meg som har en som støtter løpingen min på den måten og er sporty nok til å endre på ferieplanene i siste liten, det er virkelig ikke noe jeg tar som en selvfølge.

Lørdagen ble det tid til å lade batteriene, rusle rundt i byen samt en lunsj med Bjørnar, en kompis fra Norge som hadde løpt 100 kilometersløpet på fredagen. Det var Bjørnars første 100 k og han hadde løpt inn til en solid 68. plass. Det ble et forsøk på en tidlig kveld siden jeg skulle starte 06:00, men det ble ikke mye søvn å få. Jeg var temmelig nervøs og grudde meg voldsomt til løpet. Hva hadde jeg her å gjøre, lite fart i beina og på startstreken med mange av de beste damene i verden? Jeg sovnet til slutt, men når vekkerklokken ringte klokken 04 var jeg klar til start og klar for å gjøre mitt beste.

04:00 gikk starten

Jeg rakk en liten oppvarming før start. Første gang med oppvarming før et ultraløp men det var også første gangen jeg startet med 4 flate kilometer på asfalt, det kom til å gå unna. Så stod jeg der på startstreken, sammen med flere av dem som inspirerer meg i mitt daglige ‘løpeliv.’ Hodelykter på, så smalt det og 2300 løpere la på sprang ut i mørkeret. Asfalten ble forsert og vi begynte på første stigning. Løpbart til å begynne med, men så ble det skikkelig bratt. Rett under 500 høydemeter opp, og så flatet det ut til 14 kilometer med lettløpt sti. Jeg prøvde å holde tempoet så godt jeg kunne men i mørkret var det vanskelig å skjønne om det faktisk gikk fort eller sakte. Da det begynte å lysne i horisonten kom også den første regnskuren. Så glad jeg var for at jeg hadde valgt å pakke med meg en tynn vindjakke, jeg fikk den på meg i fart over vesten og holdt meg rimelig tørr.

Morgenen lysnet og løypa fortsatte på smal sti ned mot første matstasjon. Jeg var ved godt mot, regnet hadde gitt seg og jeg fikk dyttet i meg godt med påfyll. En 500 meter stigning ventet før et nytt løpbart parti, denne gangen på smalere og mer tekniske stier. Naturen endret seg mange ganger underveis. Fra tett skog i fantastiske høstfarger til store åpne vidder. Tekniske stier på kanten av klipper med fantastisk utsikt. Jeg rakk flere ganger å kjenne litt på gleden og takknemligheten for at jeg fikk sjansen til å delta. Det er jo mye disse naturopplevelsene som gjør det verdt slitet.

Ved den andre matstasjonen ble jeg litt for ivrig og puttet i meg litt for mye. Ikke hjalp det at jeg rett før matstasjonen hadde dyttet innpå en Snickers i tillegg. Ikke hadde jeg kommet meg mange hundre meterne ut av matstasjonen før kvalmen tok meg. Jeg prøvde å holde fokus på løpinga; ‘du løper med beina ikke med magen, ikke bry deg om kvalmen’. På et punkt lurte jeg på om det rett og slett ville være best om jeg fikk alt opp igjen. Men det slapp jeg, for etter hvert gav kvalmen seg og jeg kunne igjen konsentrere meg om løpet.
 
Løpet passerer igjennom flere gamle landsbyer på veien

Frem til omtrent 50 kilometer hadde jeg ligget omtrent på skjema til min best estimerte tid, men nå begynte det virkelig å bli tungt. Jeg fikk kjenne på at jeg over så lang tid hadde holdt et høyre tempo enn vanlig og pushet på. Husket ikke lenger løypeprofilen og begynte å forbanne hver lille oppoverbakke. Det hjalp ikke heller at jeg hadde en mann som fulgte rett bak i nesten en mil og som nektet å bytte på å dra. Ikke en gang når jeg nærmest stoppet opp gadd han å passere så det var bare å fortsette og fokusere på å jobbe seg fremover.

Drøyt 11 kilometer fra mål kom jeg ned i en dal, her var det en vannpost og til min store overraskelse stod Skjalg og heiet. Han hadde møtt meg på to av matstasjonene men jeg forventet ikke å se han her. Jeg klarte ikke si så mye annet enn ‘jeg er såååå sliten’ men inni meg fikk jeg litt ekstra krefter til å kjempe meg videre de to tøffe siste bakkene inn mot mål. Det er ikke de lengste bakkene jeg har vært borti men noen av de bratteste. Det var klyving og bruk av henda flere steder men til slutt var jeg oppe ved masten jeg visste betydde siste topp. Jeg enset ikke lenger verkingen jeg hadde hatt i beina de siste 20 kilometerne, nå var det bare en ting som gjaldt; ned og i mål!


G
lad og fornøyd i mål

Jeg kunne ikke annet enn å smile i det jeg kom inn på oppløpet. Masse mennesker som heiet. Skjalg og også noen jeg etterpå skjønte var en norsk gjeng med blant annet Runar Sæther som hadde tatt en kjempesterk 5. plass i 65 kilometers løpet på fredagen.

Og resultatet? 9 timer og 48 minutter. Jeg hadde håpet jeg skulle klare en litt bedre tid men de siste 25 kilometerne ble mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Uansett er jeg veldig fornøyd med innsatsen, jeg gav virkelig det jeg hadde!  Det holdt til en 16. plass av damene (av 198 damer) og 175. plass totalt (av 2271 løpere) og kan vel sies å være temmelig bra i det sterke feltet av løpere som stilte til start.  

Publicerat: 2017-10-27 12:02 Kommentarer (0)



62 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser