Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Ivar Formos Minneløp

Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på et vesentlig lavere nivå nå enn det den gjorde i sommer har intensiteten gått opp. Målet er nemlig å få litt fart i disse seige fjellbeina før sesongens siste konkurranse; The North Face 50 mile i San Fransisco i midten av november.

Så nå som pendelen har svingt den andre veien fra høye fjell til flate grusveier, asfalt og mølle kjentes det bra å få sjokket kroppen litt med er lokalt terrengløp; Ivar Formos minneløp som går på stier i området rundt Sognsvann i Oslo. 17k ganske teknisk løype med ca. 450 høydemeter. Personlig synes jeg alltids det er ekstra skummelt på disse korte løpene siden fart ikke er min styrke. Men man blir jo ikke bedre på noe uten å øve. Og når premien er boller er jeg ikke vanskelig å be 😊
Kort og hardt men veldig gøy.

På plass på Sognsvann sammen med min kjære som skulle løpe 9k løpet (snakk om løpemotstanderen som har blitt løper på eget initiativ) var det bare å hente nummerlapp og stille seg i dokø. Rakk heldigvis en liten oppvarming før start.

Løypa kalles ikke 3 opp og ned for ingenting. Den første og lengste bakken går opp til Vettakollen, så passeres Frønsvollen og til slutt Skjennungen etter ca 8 kilometer. Her snur løypa og tar deltakerne tilbake til Lyn klubbhus gjennom teknisk sti og noen partier med grus. Det var glatt og vått i skogen noe som kanskje bidro til at jeg møtte på flere løpere som hadde tatt anklene sine på den utfordrende stien.
Vettakollen. Arrangørfoto.

Målet for dagen var en god hardøkt, men ikke å gi 110% siden jeg hadde en maraton på planen bare en uke etter. Men jeg må jo innrømme; det er vanskelig å holde tilbake når jeg får det startnummeret på brystet.  Vel i mål var det bare å innkassere bollepremien. Allerede i mål og ferdig skiftet ventet Skjalg som for lengst hadde gått i mål på sin 9k løype.

Ivar Formos var et fint arrangement. Kort (det vil si kort i min forvridde målestokk), hardt og veldig gøy er sånn jeg vil oppsummere løpet. Det er nok ikke siste gangen jeg løper den løypa med startnummer på 😊
Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd; Skjalg som hadde vunnet klassen sin eller jeg som hadde fått bolle.

Publicerat: 2018-10-18 13:43 Kommentarer (0)



Restitusjon etter ultraløp

En magisk sommer med masse fin fjelløping ble avsluttet 29 august med mitt hittil lengste løp; TDS under UTMBuka. Et løp som endte på ca 125 kilometer og 7.000 positive høydemeter, et virkelig eventyr altså. Flere har spurt meg om løpsrapporten. Kort oppsummert, det var oppturer og det var nedturer som i alle lange løp. Det var sol og det var storm med torden, lyn og hagel. Etter 19 timer på stien løp jeg inn til en 7 plass i dameklassen. En prestasjon jeg er mildt sagt stolt av. Hele rapporten fra løpet blir å lese i neste utgave av Runners World Norge.
En virkelig drømmesommer.

Så hva har jeg gjort de siste ukene? Hvordan restituerer man egentlig etter 125 kilometer? Løping var ikke det som kom i første rekke hvertfall. For å spole helt tilbake til løpet. Jeg hadde krefter til å mer eller mindre løpe de siste flate 8 kilometerne inn til mål. Det gikk ikke fort men det gikk bedre enn jeg hadde håpet på og jeg kunne krysse mållinjen med et smil. Men så var det som om noen skrudde av ‘powerknappen’. Plutselig begynte jeg å merke hvor slitne og såre beina var og jeg klarte ikke å gå opp en liten fortauskant uten støtte. Så en gang etter 03 på natten sjanglet jeg igjennom gatene i Chamonix støttet av mannen min Skjalg.

Etter alle harde fysiske aktiviteter og særlig etter en 19 timers økt er mat og næring det første jeg sørger for. Det vil si etter å ha fått på meg tørre klær. Under UTMB er det mulig for løperne å få mat servert hele døgnet på et ungdomsherberge. Det var ikke mye mat å finne når jeg kom inn døra men han som jobbet der fant frem en tørr fiskebit og enda tørrere bulgur. Men jeg fikk i det minste trykket i meg noe selv om mat var det siste jeg hadde lyst på. Så gikk turen hjemover, til en lang dusj før jeg kravlet meg i seng.
Målgang i Chamonix. Arrangørfoto

Dagene og ukene etter løpet etter løpet sørger jeg for å få i meg mye og næringsrik mat. Selv om det fysiske aktivitetsnivået mitt er relativt lavt er det viktig at kroppen får den energien den trenger for å reparere. Særlig natten etter løp kan jeg til og med våkne av sult og da er det best å gi kroppen det den trenger. Litt morsomme situasjoner kan jo oppstå, som andre gangen jeg løp Transvulcania og mannen min våknet midt på natten av at jeg satt i senga på hotellrommet med hodelykten på og spiste youghurt.

Så var det den viktige hvilen. Det er mye i kroppen som skal repareres. Etter at jeg har løpt en del ultraløp generelt, og nå også 3 løp på 100k eller lenger, merker jeg at det går raskerer og raskere å bli kvitt stølheten. Men selv om musklene kjennes greie ut vet jeg at det er mye annet i kroppen som skal leges. Sener og ledd har fått kjørt seg, får ikke disse restituert er det lett å sitte igjen med en skade. Sist men ikke minst er det alle organene inne i kroppen, spesielt lever og nyre. Disse blir virkelig belastet under lange løp og det er blitt sagt av flere at dersom man tar en blodprøve rett etter et langt ultraløp vil den gi resultater som at man er alvorlig syk. Alt dette er grunner til at jeg ikke pusher på å komme i gang med løpingen så fort som mulig. Jeg vet det kan ende med mer skade enn det det gir av glede.
Mye glede i andre aktiviteter enn løping, så lenge jeg får være ute i skogen.

Så skal det sies at det å bare ligge på sofaen heller ikke gjør at man restituerer raskest. Litt aktivitet er nok det beste så lenge den er rolig. Selv har jeg benyttet tiden til å gå turer og å komme meg litt på stisykkelen igjen. Etter de første løpeturene i september hadde jeg litt smerte i venstre kne. Jeg fikk sjekket det ut og bekreftet at det ikke var noen mekanisk skade. Ikke noe løping når kneet murrer, litt ekstra hvile og tøying, ser ut til å være det som trengtes for de siste ukene har jeg ikke kjent noe til det.

Denne kommende vinteren har jeg lovet meg selv en skikkelig sesongpause. Sett tilbake på fjoråret ble det nok for lite hvile mellom de de lange løpene og treningen til disse. Men sesongpausen min starter 18 november. Jeg har et mål til planene denne sesongen, en ny utfordring; et raskere og flatere ultraløp. Ut av komfortsonen!
Beste restitusjonen - gåturer i fjellet.

Publicerat: 2018-10-05 11:59 Kommentarer (0)



Konkurranse som trening. Del III - Det er sosialt

Sommerens siste konkurranse som trening var Blefjells Beste. Dette var et løp jeg virkelig gledet meg til rett og slett fordi det er så hyggelig. Jeg deltok i fjor og har sjelden opplevd en triveligere atmosfære i både rundt start og mål og ikke minst under selv løpet. Blefjells Beste arrangeres av Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, godt kjente navn i ultra miljøet og start og mål er på hytta deres på Blefjell. Løperne kan velge mellom tre distanser; 57k, 21k, 10k og 6k. Selv skulle jeg, som i fjor,  løpe 57k distansen men med flere muligheter på de kortere distansene tok jeg sjansen på å utfordre min kjære for å gjøre turen til Blefjell til en hyggelig utflukt. Selv om han ikke er noen løpemann var han sporty nok til å ta utfordringen og meldte seg på 10k løpet.

Skjalg med sin første skikkelige løpemedalje. Arrangørfoto

Så en tidlig, tidlig lørdagsmorgen drog vi av sted til Blefjell. Jeg fikk nummerlapp og stilte meg klar til start (57k startet tidligere enn 10k løpet). Løpevesten var tyngre enn normalt. Sommerens tørke hadde gjort at det var lite vann i fjellet og få steder å fylle. Løsningen ble derfor å løpe med en ekstra liter vann på ryggen. Ikke noe å klage over, jeg fikk heller se på det som god trening mot TDS hvor listen over obligatorisk utstyr er lang og vesten tung.

Det var smil og god stemning på start men det er jo konkurranse tross alt så jeg klarte ikke helt å kvitte meg med konkurransenervene selv om dagens store mål var en rask langtur i hyggelig lag. Løpet starter med en seig liten kneik, Helen Martinsen som kom på plassen før meg i fjor løp nå rett foran meg. Tanken min var først at dette var et greit tempo, tenk om vi kan veksle på å dra og komme oss raskt igjennom løypa? Men det tok ikke mange minuttene før jeg slo den tanken fra meg og jeg lot Helen forsvinne oppover. Skulle jeg klare å henge på der måtte jeg gi 100%, og etter å ha løpt et fjellultra i Italia helgen før hadde jeg ikke 100% å gi. Jeg minte meg selv på formålet med løpet og fortsatte videre i et tempo jeg følte kunne holde hele veien inn.


Målgang! Bilde: Skjalg Gjengedal

Blefjells beste går i litt annet terreng enn jeg vanligvis pleier løpe på men desto bedre med en forandring. Mange deler av løypa går utenfor sti, i lyng og over myr. Men etter sommerens hetebølge var ikke myrene det største problemet. Jeg fulgte nøye meg på klokka underveis for å holde oversikt over antall kilometer løpt. Ikke fordi jeg hadde noe tidsskjema å følge men rett og slett fordi vi hadde fått vite ved hvilke kilometer det var bekker eller vann hvor vi kunne fylle. Det var nok en varm sommerdag og jeg drikker mye i varmen. Ved to tilfeller fylte jeg opp flaskene i ganske stillestående vann. Tenkte at her ville jeg nok ikke drukket vannet om det ikke hadde vært løp, men skit au... det går nok bra.
Podium er alltid stas. Arrangørfoto

Jeg endte med å løpe i et tempo som gjorde at jeg løp mye av løpet alene. Men gjennom et par mil ble det jojoløping med et par menn. Jeg løp eller gikk forbi dem i motbakkene mens de løp forbi meg i nedoverbakkene. Uansett hyggelig med litt selskap på stien. De siste kilometerne mot mål går på lettløpt grusvei. Det vil si i teorien lettløpt. Beina mine var slitne og hadde ikke så lyst å løpe mer samtidig som konkurranseinstinktet sa at jeg kunne jo ikke la meg bli forbiløpt sånn på oppløpet. Jeg visste jo ikke hvor langt eller kort bak meg neste mann eller kvinne lå.

I mål var det store smil. Der ventet Skjalg som stolt hadde fullført sin 10 kilometer og mottatt sin første løpemedalje. Abelone gav meg en stor klem og gratulerte meg med andre plassen. Andre plass?? Det var stort! Så ble det tid til pølsespising i sola på terrassen til Mona og Einar og utveksling av løpshistorier med de andre løperne. Runar som hadde satt en solid løyperekord på 21k løpet hadde satset friskt og gått i bakken underveis. Dessverre viste det seg i etterkant fallet hadde resultert i flere brudd i armen. Stiløping er ikke bare bare!
Men en ting er sikkert, jeg skal tilbake til Blefjell neste år. Triveligere løpsarrangement skal du lete lenge etter :) 

Sammen med Abelone som selv tok 2 plassen på 21k Bilde: Abelone Lyng

Publicerat: 2018-08-17 12:15 Kommentarer (0)



Konkurranse som trening. Del II – Gi deg selv en oppgave å trene på.

I sist innlegg skrev jeg om hvordan man kan bruke konkurranser til å variere treningen ved å delta i en annen distanse eller på et annet terreng enn det du vanligvis trener på/til. Men konkurranser kan også brukes som spesifikk trening mot de store løpemålene. Siden mitt store mål denne sommeren er TDS (det nest lengste løpet under UTMB – Ultra Trail du Mont Blanc) ønsket jeg å delta i et løp for å teste formen i liknende terreng. Jeg lette i terminlister for å finne et løp i Alpene den siste uken av ferien og kom over Gran Trail Courmayeur (GTC). 105k løypa hadde jeg så vidt snust på før men igjen jeg var ikke helt klar for den distansen etter vinterens plager og det ville kreve mye restitusjon i etterkant og dermed gå ut over den siste treningsbolken før TDS. Men GTC hadde også en 55k løype og en 30k løype. Med 4700 positive høydemeter skulle nok 55k løypa bli en real utfordring det også!
Arrangørfoto

Siden fokuset mitt med disse 'treningskonkurransene' er nettopp trening og ikke resultat ble det mye trening og lite 'tapering' (hvile/oppladning) i uken før løpet. Dette benyttet jeg til å ta meg en tur som inkluderte de to første milene av treningsløpet og det meste av Monsterbakken med stor M. Ja med nesten 2000 meters stignining i en bolk var det virkelig en monsterbakke men det kjentes godt ut å være litt forberedt på hva som ventet 4 dager senere.

Så kom løpsdagen, start kl 07 var ikke så alt for ille. Den største bekymringen var likevel at det var så varmt at jeg ikke trengte jakke når jeg gikk mot startområdet litt etter 06. Det var bare å forberede seg på en varm dag. Jeg hadde gitt meg selv en oppgave før løpet det var å ha fokus på næringsinntak og å få i meg jevnlig med energi og drikke. Det var målet jeg skulle ha fokus på, ikke tid eller resultat i første omgang.

Løpet startet med 6k flatt og litt nedover på grus og asfalt så det var bare å henge på. Den ene hamstringen begynte senere i løpet å klage litt over den tøffe starten. Et tempo langt over det jeg pleier å løpe i, og det i tillegg uten oppvarming. Læring å ta med seg; det kan hende det er lurt å varme opp litt selv om det er et ultraløp! Så smalnet stien og 105k løperne tok til venstre mens vi som løp 55k løpet tok til høyre og startet på den lange, lange stigningen. Det var varmt og det var tungt men ikke noen grunn til å ta det rolig. Flere ganger på vei opp denne bakken kom jeg til å tenke på Mari Mauland og hennes race rapport etter Westerns States i juni. Hun kom seg igjennom den tøffe 160k løypa på en imponerende tid mens hun slet med oppkast i 16 av timene! Ikke pokker om jeg kunne syte over at det var litt tungt nå, jeg skulle jo 'bare' igjennom 55k og var ikke kvalm engang. (Takk Mari for masse inspirasjon underveis, det hjalp!).
Utfordrende stier og magisk utsikt (tilfeldig løper). Arrangørfoto

Halvveis opp i den lange bakken hadde jeg lagt merke til at det var en drikkefontene langs veien når jeg løp igjennom noen dager tidligere. Jeg sparte derfor ikke noe på vannet jeg hadde med. Men tror dere jeg ble lang i maska når jeg rundet svingen og så at bonden hadde koblet opp vanningsanlegget til denne kranen? Ingenting å gjøre med det, fokus på å komme seg opp og videre i 5k til den første skikkelige mat- og drikkestasjon. Jeg nådde matstasjonen greit selv med lite vann og gleden var desto større når jeg endelig fikk fylt opp softflaskene. I det jeg løper ut av matstasjonen kommer det en jente inn. Æsj, jeg skulle jo ikke la meg stresse av tid eller plassering men klarer ikke å legge fra meg tanken at jeg ikke ville bli forbiløpt. Jobba på, opp, opp, opp er det som står i hodet mitt. Bakken tar jo aldri slutt. Men heldigvis går denne lille traktoren jevnt og trutt. (Ja det er det jeg føler kroppen min er, ingen rask racerbil på superfuel men en en sterk liten dieseldrevet traktor). Jeg var flink til å ha fokus på oppgaven; få i meg næring. Kanskje ikke så mye som jeg ønsket men i det minste så ofte som jeg ville.

I det jeg passerte et bratt snøfelt som var sikret med tau og en fjellguide til å passe på fikk jeg bekreftet at jeg lå som 3. dame. Ønsket om å beholde den plasseringen var sterkt. Så jeg jobbet meg videre. Smale, øde stier med en fantastisk utsikt. Dette var et helt nytt område å løpe på i Alpene for min del og jeg gleder meg over at jeg klarte å nyte fjellene selv om det var konkurranse. I det vi kom til den Franske grensen snudde løypa tilbake mot Courmayeur og dropper ned på Tour de Mont Blanc løypa og etterhvert de første milene jeg kommer til å løpe under TDS, bare motsatt vei. Det slo meg mange ganger; det kommer til å bli en tøff og seig start på løpet i august.

Etter et par lange flate kilometer på grus hvor jeg slet med å holde tempoet tok jeg fatt på den siste virkelig lange stigningen. Jeg tok igjen flere menn og passerte dem i bakken, det gav litt ekstra energi ned mot fjerde og siste matstasjon. Et par kopper Cola og jeg var klar for de siste kilometerne. Jeg visste jeg skulle over en liten kamelhump av en bakke før det gikk rett ned til byen igjen. Kamelhumpen viste seg å være heller stor og i tillegg ganske så teknisk. I det jeg var på toppen braket det himmelen og det begynte å regne. Men det var fortsatt varmt og med 5k igjen til mål tenkte jeg ikke stoppe for å bruke tid på å få på meg regnjakke.
På vei over målstreken. Arrangørfoto.

På vei ned den siste lange bratte bakken hører jeg plutselig noe bak meg. En løper med staver i en voldsom fart. Jeg heier litt på han i det han passerer. I svingen nedenfor stopper han og snur seg til meg; 'Allez, Allez!'. En liten frykt inni meg om han prøvde å si at jeg skulle få opp farten fordi jeg holdt på å bli tatt igjen. Men jeg prøver jo, så godt jeg kan. I det jeg løper inn igjennom hovedgaten mot mål, ser jeg plutselig et kjent fjes; Jani en britisk jente fra Chamonix som selv hadde løpt 30k. Det ble med ett enda mer stas å løpe i mål og få bekreftet at 3. plassen var min med kjentfolk å dele gleden med!

Litt småforvirra og sliten synes jeg plutselig at jeg hører et annet kjent navn bli ropt opp på høyttaleren; Marta Poretti. Jeg måtte gå bort til sekretariatet å spørre. Og riktig, Marta løp, 55k hun også og var nå inn på vei til 4. plass. Det var SÅ hyggelig å treffe romkameraten min fra Nepal igjen!

Alt i alt ble GTC 55k en kjempeopplevelse for meg. Det startet tøft men etter hvert så fant jeg flyten. Jeg klarte å få i meg jevnt med energi og dermed jobbe på jevnt og trutt. Det var tross alt det som var hovedmålet. Jeg fikk bekreftet at formen ikke er så ille som jeg fryktet og jeg har fått sett deler av TDS løypa. Det å få stå på podiet dagen etter å motta et fint trofe ble toppen av kransekaka.
Nytt trofe.

Publicerat: 2018-07-26 09:56 Kommentarer (0)



Konkurranse som trening. Del I - Prøv noe nytt

Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i denne serien om 'konkurranse som trening' og tre grunner til å ta på seg startnummer.

1) Prøv noe nytt; tør du utfordre deg selv på en ny distanse eller et annet underlag?
2) Gi deg selv en oppgave å trene på
3) Delta i et løp for det sosiale

Denne sommeren har, eller skal jeg, delta i løp for alle disse grunnene. Først ut var test av en ny distanse når jeg løp den vertikale kilometeren i Chamonix under arrangementet Marathon du Mont Blanc. (Vertikal kilometer: løp 1000 høydemeter opp på færrest mulig kilometer, i Chamonix var det 1000m+ på 3,8k)

Arrangørfoto

Etter mange lange dager med rolig intensitet på Korsika var jeg gira på å få inn et par harde økter før vi skulle finne frem klatreutstyret for noen flere lange og rolige dager i Alpene. At det var et stort løpsarrangement i Chamonix den uken vi var der så det passet jo bra. Det lange 90k løpet er et løp som virkelig står på ønskelisten min men etter vinterens skade og lave blodverdier igjen i mai var ikke det et alternativ, 23k løpet som kunne vært en fin langtur var utsolgt så da stod jeg igjen med den vertikale kilometeren. Kort og hardt.

Jeg tenkte på alle unnskyldninger for å ikke gjøre det men konkluderte med at målet var en ny utfordring og en hardøkt. Da er det ikke vits med unnskyldninger for det er jo ikke resultatet som teller men jeg ble ikke noe mindre spent av den grunn. Siden distansen og formen på konkurransen var såpass annerledes fra det jeg pleier å gjøre synes jeg også det var vanskelig å anslå tid. Jeg har vært igjennom vertikal løypa før men det har vært som en gåtur og ikke en tid å sammenlikne med. Så hva gjorde jeg da, jeg løp en relativt rolig vertikal opp fjellet på motsatt side av dalen dagen før konkurransen. En ting som er fint med å være i Alpene;  det er ikke vanskelig å finne 1000 meters stigninger. Testen min viste 1 time og 10 min og med det klarte jeg hvertfall å roe nervene noe.

Starten var også noe helt nytt for meg. Løperne startet en og en med 15 sekunders mellomrom. Litt beroligende var det å ha norske Roger fra Varegg startende rett bak. Han hadde jeg tilfeldigvis kommet i snakk med tidligere på dagen. Et par plasser bak Roger var et annet kjent fjes; Runar Gilberg fra Kondis. Men ekstra stas var det å ha både mannen min Skjalg og løpevenninne Margrethe med meg på start og det å vite at de skulle ta meg imot på toppen.

Med heiagjengen etter mål

Så var det min tur; jeg ble talt ned, fikk grønt lys og satte avgårde. Starten er en seig bit på asfalt med mye tilskuere så jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle prøve alt jeg kunne for å løpe den biten, det kom til å bli nok gåing senere uansett. Det klarte jeg. Så startet sikk sakk stien oppover, litt løping og mest gåing. Jeg tok igjen noen og ble tatt igjen selv av andre. Følte at jeg greide å holde god flyt. Ved et punkt slo det meg; 'dette her er jo nesten ikke vondt - neivel da tar jeg vel ikke nok i' og prøvde å pushe på hardere.

Et stykke oppi bakken passerte Runar Gilberg meg og vi heiet hverandre videre. I det Runar passerte neste sving kom det noe stort farende nedover fjellsiden. Det viste seg å være en stor stein som hadde løsnet. Etter noen lange sekunder var det klart at det ingen løpere var skadet. I ettertid fikk jeg vite at steinene hadde truffet Runar men heldigvis 'bare' sneiet låret hans.

Det er bratt på toppen (Arrangørfoto)

Jeg fortsatte stien videre opp det siste bratteste partiet hvor det også er fast vaier og noen metalltrinn skrudd fast i fjellet. Den siste lille biten inn stor Margrethe og Skjalg og heiet. Det gav akkurat det lille ekstra jeg trengte for å løpe i mål. Sjelden har jeg vel følt meg så stolt. Det var et skikkelig kick å gjøre noe nytt og annerledes og kjenne at jeg mestret det. Inn på under timen (55:18), spenningsmomentet var nå hvilken plass det ville gi. Det var jo fortsatt mange løpere igjen som skulle starte, deriblandt noen av de beste. Resultatet til slutt ble 9. plass i dameklassen av totalt 90 noe som innebar premiering (topp 10). Smilet gikk jo nesten rundt. Det bør jo også nevnes at 2. plass totalt gikk til en nordmann, Eirik Haugsnes.


Stolt!

Men uansett resultat, konklusjonen min er at det er gøy (og skummelt) å prøve seg på en ny gren/distanse. Men mestringsfølelsen det gir av å gjøre noe nytt og gå litt ut av komfortsonen var veldig verdt det. Jeg tror kroppen har godt av å gjøre litt nye ting og man trenger ikke nødvendigvis ha trent for det spesifikke løpet om man klarer å stille til start med innstillingen at 'dette er trening'. Tør du å utfordre deg selv med noe nytt? Det er mange måter å gjøre det på. Hvis du trener til maraton eller halvmaraton hva med å stille opp i et kortere terrengløp eller et motbakkeløp. Hvis du bare trener terreng hva med å prøve en 5k på asfalt eller grus. Eller hvis du trener til ultra tørr du ta utfordringen med en rask 10k? Det er mange måter å variere på bare pass på at variasjonene ikke er så stor at du risikerer skader. Det er kanskje ikke så lurt å plutselig skulle løpe en maraton på innfallsmetoden om du bare har trent til 10k løp tidligere 😉

Premieutdeling

Publicerat: 2018-07-20 12:37 Kommentarer (0)



GR20 - Korsika på langs i løpesko

Etter en vinter og vår som ikke gikk helt etter planen, løpeskade og mye stress på jobbfronten var det utrolig deilig å pakke sakene og sette seg på flyet til Korsika for å ta fatt på en drøy ukes løpeeventyr. Hytte- til hytteløping og ‘fastpacking’ er noe som jeg virkelig har fått sansen for og dere som har fulgt meg har kunnet lese om en langtur i Nepal, hytte-til-hytte løping i alpene og hjemme i den norske fjellheimen. Denne gangen var det GR20, Korsika nord til sør langs merket sti, som ventet. Også kjent som Europas tøffeste stitur; 16 etapper, ca 190 k og 13.000 positive høydemeter.

Det at ruten er såpass teknisk, og jeg visste at det ikke skulle bli veldig mye rask løping, gjorde at det føltes ut som en fin måte å få mye mengde uten alt for stor belastning på hofta. Samtidig kunne jeg ha med meg mannen min på eventyr, han løper ikke så mye men klarer fint lange dager i fjellet så jeg la opp en rute som innebar lange dager ute men forhåpentligvis ikke så lange at det skulle bli en stressende tur. Jeg estimerte at med lett sekk og løpeutstyr og muligheten til å bevege oss raskt burde vi lett klare turen på ca. halvparten av tiden av det guidebøkene beregner. Det vil si 8 dager i stedet for 16. Vi planla å bo på såkalte ‘Refuger’, veldig enkle hytter med sovesaler og/eller telt med mulighet til å kjøpe mat. En lett sovepose og liggeunderlag var derfor alt vi trengte å ha med oss for overnattingens del, vi belaget oss også på å kjøpe mat på hyttene for å slippe å bære med oss mer mat enn for cirka et døgn.

Vi reiste først til Calvi nord på Korsika, ikke lange biten fra Calenzana hvor GR20 offisielt starter. Her fikk vi tid til å slappe av i 2 dager, pakke utstyr og ordne de siste detaljene for turen. Med alt stress som hadde vært hjemme i Norge siste tiden var det godt å ‘lande’ og få tid til å finne roen før dette store eventyret.

Start i Calenzana

Dag 1 Refuge d’Ortu di u Piobbu, 12k 1500m+

Tirsdag morgen kl 08, ble vi hentet av taxien som skulle ta oss fra Calvi til Calenzana og så frakte den ekstra bagasjen vår til Porto Vecchio i sør hvor vi etter planen skulle være tirsdag om en uke. Det var bare å krysse fingrene for at vi hadde alt vi trengte for den neste uken for det er jo ikke sånn at ruta går igjennom steder med større butikker. Kort oppsummert innebar det klærne vi gikk i, en langarmet trøye, et skift til kvelden, ekstra undertøy, en varm jakke, lue og vanter, regntøy, sovepose og liggeunderlag, førstehjelpssaker, hodelykt, ministegjern, tannbørste og tannkrem, såpe og klut. Så hadde vi selvsagt vann, niste, sjokolade og nøtter. En kaffe tok vi oss tid til, så var det bare å begi seg opp og av sted.

Vi startet turen med kort dag for å varme opp, men med konstant stigning og totalt 1500m+ tok det sin tid likevel. Stien var ganske fin til å begynne med og innbød til løping. Opp, opp, svinget den seg igjennom åssiden og hele tiden kunne vi skimte kysten og havet i det fjerne. Mot slutten ble stien grovere, her og der var det greit å bruke hendene til å støtte seg. En liten forsmak på hva vi hadde i vente.

De første fjellene som møtte oss på vei opp fra Calenzana

Når vi til slutt var ved dagens mål, Refuge d’Orto di o Piobbu, fikk vi litt tid til å varme oss i solen før skyene, tåken og regnet kom snikende. Vi fikk installert oss i de store køyesengene, 5 personer i hver køye så var det bare å vente på middagen. Typisk hyttemat med 3 retter, suppe til å begynne med en linsegryte til hovedrett og så en sjokoladepudding til dessert. Var dette maten vi skulle få resten av uken skulle jeg virkelig ikke klage. Som jeg er vant med fra klatreturer i alpene er det bare å finne køya etter maten var fortært. Vi hadde planer om å stå opp tidlig for å være avgårde før 06 dagen etterpå. Værmeldingen sa regn med mulighet for torden på ettermiddagen og advarslene mot å ferdes høyt i fjellene under tordenvær var mange. På grunn av det varme kystklimaet og den kjølige luften i fjellene dannes det ofte ettermiddagsstormer og det er ikke vanskelig å skjønne at man på en naken fjellrygg eller topp er ganske utsatt.

Om natten våknet jeg og måtte ut for å tisse. Ute høljet det ned og det var disko på himmelen av alle lynene. Jeg la meg tilbake i soveposen og håpet inderlig at været skulle være over før vi dro av sted.

Dag 2 – Ascu Stagnu, 14k 1700m+

Lyset fra en hodelykt vekket meg. Jeg så på klokken, den viste litt over 05. Jaja, da kunne vi jo bare pakke sammen å komme oss avsted. Frokosten vi hadde bestilt dagen før stod klar i en plastboks merket med navnet mitt. Den var typisk fransk, en kaffe, en bit hvit baguette, litt smør og syltetøy (som smakte det samme uansett farge). Ikke mye drivstoff for en lang dag men bedre enn ingenting. Vannflaskene våre fikk vi fylt i bekken rett nedenfor hytta.

Skyene hang tunge og mørke rundt oss og det begynte så smått å regne igjen i det vi tok fatt på dagens første etappe. Opp igjennom stein og ur, forsiktig klatring over svaberg. I det vi bikket over turens første pass på rundt 2000moh, Boccu Piccaia, ble vi møtt av et majestetisk syn. Fjell på fjell innover, tåken og skyene som snodde seg som store skjerf rundt toppene. Regnet tiltok, og det var bare å jobbe seg målrettet videre. Høyt oppe på en egg hørte jeg det rumlet i skyene over oss. Ikke helt det stedet jeg ville være nå, bare glad jeg ikke var alene. I det vi nådde dagens første mål, Refuge Carozzu, tittet solen så vidt fram igjen og vi tok oss tid til å nyte en kaffe sammen med restene fra gårsdagens niste.

GR20 var nesten mer klyving enn løping

Veien videre var like teknisk. Store partier med sva som måtte forseres. Heldigvis varmet solen raskt opp fjellet og gjorde det relativt tørt og lettere å bevege seg over. Mange steder var det så bratt at jeg så på det som lett klatring og var veldig takknemlig jeg bare hadde en liten sekk å manøvrere opp og ned de trangeste partiene. Vi fikk en liten forsmak på snøen som vi visste ventet dagen etter. En bratt nordside, men heldigvis var det gode spor å gå i og stavene hjalp å holde balansen.

Vel fremme i Haut Ascu viste klokken at vi hadde brukt 7 timer på å tilbakelegge 14 kilometer! Og det var uten sommel så det sier litt om terrenget.

Dag 3 – Col de Vergio, 25k 2000m+

Vi hadde vurdert mye frem og tilbake om vi skulle begi oss ut på etappe 4 som gikk over skulderen Monte Cinto, Korsikas høyeste fjell. Det lå fortsatt mye snø og det var anbefalt at man gikk med stegjern og isøks. Etter å ha snakket med flere som hadde passert snøfeltene bestemte vi oss for å gjennomføre etappen og satset på at ministegjernene vi hadde til løpeskoene og stavene skulle være gode nok. Utstyret vårt holdt mål og jeg er så glad vi hadde det med, for det var flere bratte snøsider det ikke hadde vært gøy å skli ut og jeg hadde ikke følt meg helt trygg på festet fra bare gummisålen. Men for en opplevelse det ble. Masse morsom klyving og magisk utsikt fra Pointe des Eboulis på 2607 m.

Pimp my shoes...

Godt med litt ekstra grep under skoene i disse partiene

Dagens andre etappe var vesentlig lettere, til og med noen små partier hvor det gikk an å løpe. Litt mer klyving før det ventet en lang nedstigning til Col de Vergio. De siste kilometrene var tunge tross en fin og lettløp sti. Det hadde vært en lang dag og vi var begge klare for å komme frem. Etter å ha installert oss på sovesalen innrømte Skjalg at han hadde vondt i beinet, ankelen var hoven og rød. Det var mulig å komme seg fra Col de Verghio til Vizzavona med buss hvor planen var å tilbringe natten 2 dager senere. Men begav han seg ut på neste etappe ville det ikke være mulighet å avbryte før etter 50 kilometer. Beslutningen ble at Skjalg tok bussen rundt og at jeg skulle fortsette de to neste dagene alene. Håpet var at ankelen hans skulle bli bedre slik at vi kunne gjennomføre de siste tre dagene sammen.

Kontrastene langs GR20 er store fra klatring og snø til løpbare stier

Dag 4 – Vizzavona, 46k 2800m+

Klokken 06 var den nå velkjente frokosten bestående av hvitt brød og syltetøy, fortært og jeg var klar til å ta fatt på det som skulle bli en veldig lang dag. Tanken hadde jo slått meg; kanskje jeg kan klare 4 etapper på en dag? Stien var jo fortsatt teknisk men ikke i samme grad som den hadde vært to dager tidligere. Første etappe startet i løpbart skogsterreng før den første stigningen tok meg opp på en høyde og forbi Lac du Ninu. Her gikk villhestene og gresset og rundt neste sving ventet kuer og kalver. Ved Refuge Managanu var det tid før dagens første kaffe. Her møtte jeg også en løper som var ute på treningstur. Han kunne fortelle meg at han selv hadde løpt GR20 på tre dager. Når hyttevakten spurte om jeg skulle ta meg til Vizzavona i løpet av dagen visste jeg at det var det jeg skulle. Jeg tok sekken og fortsatte videre vel forberedt på mange timer på stien.

Villhestene ved Lac du Ninu

Etappe 7 tok meg over flere snøfelt, igjen var jeg sjeleglad for å ha mine ministegjern. Mer klatring, opp og ned. Møte med en gammel mann som mente jeg ikke skulle være ute på tur i eksponert terreng alene. Men solen skinte og jeg følte meg trygg. I det jeg fulgte sporene over det siste store snøfeltet ned mot refuge Pietra Piana endte jeg plutselig opp i et buskas. Jeg måtte slåss meg ut samtidig som jeg forbannet meg selv for å bare ha fulgt sporene i snøen og ikke fulgt med på hvor stien egentlig gikk.

Klokka var ca 13:30 når jeg var femme ved hytta hvor jeg etter planen skulle tilbringe den neste natten. 14:00 var tidsfristen jeg hadde satt meg selv, det betydde at jeg skulle videre. Jeg gikk inn og avbestilte sengeplassen og bestilte meg litt mat. Mer drivstoff måtte til skulle jeg klare nye 7 timer ute. Og i fjellet var det bare å ta det jeg kunne få tak i. Det vil si tørka kjøtt og hvitt brød.

Lunsj høyt oppe

Etappe 8 var relativt lett selv om jeg slet med å få til å løpe skikkelig på grunn av terrenget og mer vekt på ryggen enn jeg var vant til. Den siste biten opp til refuge de l’Onda begynte jeg virkelig å merke at jeg var sliten. En brus i systemet og fulle vannflasker før jeg begav meg ut på den siste etappen. Etter bare et par hundre høydemeter kom tåken drivende. Det var ingen klar sti å følge men heldigvis viste de kjente røde og hvite stripene vei selv om det tok litt ekstra tid å finne neste merke. GPS spor på klokken viste seg også å være til uvurderlig hjelp. Når jeg endelig nådde toppen rumlet det faretruende i skyene, så liten jeg følte meg da. En nedstigning igjen så skulle jeg være fremme. Men det jeg håpet at skulle være en lett tur ned viste seg å bli mer utfordrende. Jeg var sliten og burde sikkert ha spist mer men var mest opptatt av å komme meg ‘i mål’. Stien og svabergene var tekniske og krevde full konsentrasjon.

Dag 5 – Hviledag

Etter gårsdagens monsterdag lå vi en dag foran skjemaet noe som innebar en hviledag i Vizzavona. Jeg visste ikke at jeg skulle bli SÅ glad av muligheten for å skylle opp de svette løpeklærne mine. Dagen ble ellers tilbragt med å gjøre ingenting. Skjalg sin ankel var fortsatt hoven og vond så det var klart at om GR20 skulle gjennomføres i sin helhet kom jeg til å gjøre det alene. Det var litt rart å skulle forlate Skjalg men jeg hadde hans fulle støtte til å gjennomføre de siste dagene og han mente det ville vært leit om ingen av oss fikk gjennomført turen.

Dag 6 – Refuge de Prati, 34k 1800m+

Jeg vinket hadet til Skjalg og satte ut på en av turens lengste dager, det vil si i kilometer og ikke i tid. Det betydde bare en ting; stiene begynte å bli litt mer løpbare. Dagen gikk relativt greit, jeg hadde en kaffe og nistestopp halvveis ved Refuge Campanelle. Like etter jeg hadde forlatt hytta traff jeg på fire voksne folk, den ene damen satt midt i stien og jeg så at ankelen hennes var hoven og blå. De bekreftet at helikopteret var på vei så jeg fortsatte turen min videre ned i steinrøysa før stien bøyde av og begynte å følge langsmed fjellsidene. Jeg visste at jeg skulle avslutte dagen med en seig stigning og forsøkte å spare litt krefter til denne. Godt var det for den siste bakken var tung. Flere dager med mange høydemeter og timer på stien begynte kjennes på kroppen. Når jeg til slutt nærmet meg refuge de Prati som ligger på 1900 meters høyde ble jeg møtt av en fantastisk utsikt. Langt der nede kunne jeg se kysten og havet! På min elendige fransk og med hjelp av en tegneblokk fikk jeg bestilt mat og frokost for den påfølgende morgenen. Så var det bare å sette seg ned og vente, det var jo enda 5 timer til middag. Så hva gjør man alene på 2000 meters høyde uten dekning og omgitt av folk som kun snakker fransk (noe jeg dessverre ikke gjør)? Jeg satte meg ned på en stein, nøt utsikten og slumret litt i sola. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik ro, det er vel det som kalles mindfullness? Da middagen endelig ble servert var det et halvt lys brød, et par skiver spekemat og en bolle pasta. Jaja, man tar det man får.

På 2000 meters høyde med utsikt til kysten og havet

Dag 7 – Bavella, 44k 2350m+

Dagen startet med et nytt halvt brød av typen jeg hadde fått til middag kvelden før. På med litt smør og syltetøy og skylle det ned med en bolle te. Jeg visste jeg skulle forbi et annet refuge en liten mil senere og håpet jeg kunne få tak i litt mer mat der (problemet er jo at disse milene GR20 langs hadde vist seg ganske lange i tid). Det var et flott lys i det jeg fulgte stien som slynget seg frem og tilbake over en stor fjellrygg så det var bare å nyte turen. Når jeg til slutt kom frem til refuge d’Usciolu viste det seg at hyttevakten hadde gått ut en tur, hvor visste ingen og det var usikkert når han kom tilbake. Altså ingen mat å få. Jeg fortsatte videre over en smalere rygg med mye mer klatring. Der oppe fikk jeg bekreftet at det finnes slanger på Korsika (fant ut senere at de ikke er giftige) og holdt på å klatre meg fast (ikke begynn å klatre opp noe sted før du har sett et merke der oppe som viser at du skal opp). Energien holdt jeg ved like ved hjelp av Snickers og Bounty. Etter et stykke var jeg nede i lavlandet igjen, på løpbare stier og kom til slutt til en åpen hytte Bergeries de Bassetta. Her fikk jeg tilbud om omelett og fant bananer i kjøleskapet. Å lykke!

Passerer turens siste 2000m

Med skikkelig påfyll i kroppen og niste i sekken gikk turen videre i åpent landskap før jeg kom meg opp på turens siste pass over 2000 moh, Bocca di Chiralba. Langt der nede kunne jeg skimte brakken og teltene hvor jeg egentlig skulle tilbringe natten. Det var en vanskelig nedstigning av typen 2km/h hastighet. Men når jeg endelig var nede skinte solen fortsatt høyt og jeg tok en rask beslutning. Omtrent 13 kilometer videre visste jeg det lå et refuge langs med veien, bilvei = bedre tilgang på mat, jeg orket rett og slett ikke mere hvitt brød og pasta så beslutningen var enkel. Det endte med en 12 timers dag. Dagens siste ‘lille’ etappe viste seg å være hakket mer teknisk enn jeg hadde håpet men når jeg kom meg i hus og fikk middagen servert i Col de Bavella var det verdt det.

Dag 8 – Conca, 18k 650m+

Selv om middagen hadde vært verdt gårsdagens lange tur var ikke frokosten noe mer å skryte av. Men jeg fikk litt ristet loff og syltetøy i magen og kom meg av sted. Mot sivilisasjonen! Det var mye nedoverbakker men terrenget og slitne bein gjorde det likevel vanskelig for meg å holde høy fart. Jeg tok kilometer for kilometer, det var jo bare å telle ned. Varmen begynte virkelig å kjennes nå som jeg nærmet meg havnivå. Under hele turen hadde jeg klart meg med to 0,5l softflasker som jeg fylte opp med jevne mellomrom fra bekker, elver og kilder ved hyttene. Det var merkbart tørrere jo lenger sør jeg kom og jeg fant ingen bekker å fylle flaskene. Endelig kom de to nødflaskene med 0,33l vann jeg hadde hatt i sekken i de siste 8 dagene til nytte. Den siste biten inn til Conca var litt stress, jeg hadde fått beskjed at det kanskje gikk en buss 11:15, 11:17 var jeg på busstoppet. Heldigvis er var det skiltet til baren med det orginale navnet ‘GR20 bar’. Her viste det seg at de hadde en shuttle service til Porto Vecchio, den nærmeste byen hvor jeg skulle møte Skjalg og hvor vi hadde hotell booket for natten. Det ble ingen feiring med is som jeg hadde drømt om siste timen, isdisken på GR20 bar var tom, men en kald brus fikk gjøre nytten. Noe skulle jeg hvertfall ha for å ha gjennomført denne turen!

Alt jeg har hatt bruk for siste uken

Publicerat: 2018-06-26 23:09 Kommentarer (0)



Ecotrail - observasjoner fra sidelinjen

I helgen var det Ecotrail og en skikkelig løpsfest i Oslo. I år innebar det rekordmange påmeldte, over 3000 stykker, fordelt på 5 distanser; 80k, 50k, 31k, 21k og 10k (6 inkludert 21k Nordic Walk). Se resultater i alle distansene under.

Selv om jeg er i gang med løpingen igjen selv var ikke denne løpekroppen helt klar for konkurranser ennå. Men siden jeg likevel var hjemme og løypa bokstavelig talt passer i nabolaget var det en god anledning til å ta del i arrangementet som tilskuer, heiagjeng og langer. Jeg vet jo hvor glad jeg blir bare for et lite smil eller heiarop når jeg løper selv så det skulle vel bare mangle at jeg kunne prøve å gi noe tilbake.

Johannes Rummelhoff (Sky Blazers) på vei mot en 2. plass på 50k distansen. Foto: Felipe Hefler

Ikke minst var det en fin anledning til å hilse på Ultrafamilien, både de jeg treffer jevnlig og de jeg bare kjenner igjennom sosiale medier. For er det en ting jeg setter pris på med terreng- og ultraløpere er det det inkluderende fellesskapet og det gode miljøet. Man trenger ikke løpe konkurranser selv for å kjenne seg som en del av dette miljøet.

Jeg tok stien hjemmefra til Fossum. Her rakk jeg å hilse på Joann før hun startet, så var det bare å vente i sola på de andre distansene. Det var lett å se at arrangørene hadde gjort en skikkelig innsats med å heve nivået på matstasjonene fra året før, i hvertfall på Fossum som var den stasjonen jeg fikk oppleve, både i fjor og i år. Og med gledesspreder Nicoline som sjef på stasjonen på Fossum var det nok mange løpere som fikk litt ekstra oppmuntring underveis.

Løpefamilien! Ekstra hyggelig å hilse på folk man har snakket mye løping med men aldri truffet IRL som Joann.

Det var imponerende å se alle løperne som passerte, hvordan de kjempet seg igjennom løypa i stekende varme. Fra sjefen sjøl, Didrik Hermansen og vinner av herrenes 80k til de som kom etter, de fleste så ut til å være påvirket av varmen. Det var inspirerende å se fokuset til løperne, fra de som gav alt for pallen til de som gav alt for å komme i mål. Fra hun som gledet seg over å i det hele tatt kunne gjennomføre et langløp uten å være kvalm, til han som egentlig hadde tenkt å kaste inn håndkledet på grunn av sterke kramper men lot seg overtale til å fortsette (og fullførte hele veien inn). Det var mange inspirerende historier underveis. En ting er sikkert, løp handler ikke bare om kampen om pallen. Det handler om alle de personlige målene, enten det er å komme i mål før cut off, gjennomføre sitt første ultraløp eller det er å komme i mål til en spesiell tid.

Det var mange kjentfolk i løypa, jeg er imponert over alle som stilte til start, ingen nevnt og ingen glemt. Bare beklager til de jeg ikke fikk med at passerte Fossum når jeg var der 😊


Inspirerende prestasjoner. Her Molly Bazilchuk (OSI friidrett) som kom først i mål av damene på 80K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal


Erika Wollner  (Sky Blazers) rakk en liten stopp før hun suste videre og tok 3.plassen av damene på 50K distansen. Foto: Skjalg Gjengedal

Resultat

80K

1   Molly Bazilchuk                     1   Didrik Hermansen
2   Ingrid Lid                             2   Jarle Risa
3   Liss Vallestrand                     3   Tobias Øgrim

50K

1   Sylvia Nordskar                      1   Paul Ogier
2   Rita Nordsveen                      2   Johannes Rummelhoff
3   Erika Wollner                         3   Jo Nordskar

31K

1   Julie Aspesletten                    1   Ole André Hagen
2   Sigrid Fæhn Oftebro               2   Lars Christian Vold
3   Hanna Sæverås Breivold         3   Sondre Fylling

21K

1   Hilde Aders                            1   Ola Sisselberg
2   Anita Kildahl                           2   Fredrik Torgersen
3   Nicoline Baartvedt                   3   Thomas V Schuler

21K Walk

1   Monica W.eriksen                     1   Nils Hänsch
2   Helen Kristiansen                     2   Trond Thilesen
3   Nina Berg                                3   Melvin Oluwagbemi

10K

1   Ingeborg Lind                           1   Lars Lewin
2   Marte Sendstad                         2   Petter Søberg
3   Barbro Sætha                           3   Petter Sisselberg

Publicerat: 2018-05-28 20:35 Kommentarer (0)



På vei tilbake

For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig som dette var den løpeturen hvor jeg hadde minst ubehag både under og etter løpeturen. Å lykke!

De siste ukene har det sakte men sikkert blitt litt og litt mer løping, men hofta kjennes fortsatt litt ruskete ut. En god følelse er at jeg kjenner jeg er sterkere i hofta, jeg har også fått kommentarer på at jeg løper fint. Det ser virkelig ut som de siste måneders styrketrening har hjulpet og det er hvertfall en motivasjon til å fortsette med de ‘kjedelige’ øvelsene!

Sist uke var en seier på så mange måter. Jeg hadde mine første turer på sti hjemme i marka. En av turene var med en glad gruppe løpere jeg ledet rundt Vettakollen i forbindelse med et arrangement Salomon og Intersport hadde på Sognsvann sist torsdag. Det å få dele stien med andre løpere gir alltid ekstra påfyll av energi. Så takk til alle som møtte opp!

Lørdag fikk jeg lov å sette på meg startnummer igjen. Det var Holmenkollstafetten og laget på jobben manglet folk. Jeg skal jo egentlig holde meg unna asfaltløping en stund til men med god oppvarming og nedjogg skulle det gå greit å løpe en drøy kilometer i litt raskere tempo. Jeg klarte ikke slutte å smile når jeg fikk stafettpinnen i hånden. Det var så herlig å la beina gå og ikke overraskende kom konkurranseinstinktet når jeg ante muligheten til å løpe forbi flere andre. Hofta kunne bekrefte at asfalt ikke er det beste underlaget ennå men heldigvis ingen større smerter.

Søndagen ble tilbragt på smale stier i marka sammen med en god venninne. Det var herlig vårvær, snøen var nesten helt borte, skogen var grønn og full av småblomster og fuglene kvitret. Snakk om å være høy på livet. Løping blir ikke stort bedre enn dette!

Mitt største problem nå er å klare og holde tilbake. I takt med at løpingen kjennes bedre og bedre ut får jeg jo lyst til å løpe på mer og mer. Et litt desperat ønske om å stille seg på mølla og gi det jeg har for å få tilbake løpekondisen. For det skal sies, løpingen kjennes hverken rask eller lett ut om dagen. Jeg vil så gjerne kjenne meg rask og utholdende igjen slik jeg var i januar. Men en dag av gangen, skyndte meg langsomt. Nå handler det om å kunne løpe fint helt uten ubehag og få bygget opp en viss mengde igjen. Jeg vet at det å bli for ivrig nå er den største risikoen for å rykke tilbake til start igjen. Det hjelper å ha en trener som trekker litt i bremsen. Nå prøver jeg å holde fokuset på gleden det er å få løpe fritt i skogen.

Til slutt et lite innslag av reklame – onsdag 9.5 skal jeg få lov å snakke om ultraløping i forbindelse med et arrangement som Salomon har på Sport 1 i Storgata. Håper på å se mange der :)


Vår i skogen!

Publicerat: 2018-05-07 10:18 Kommentarer (0)



Løpeglede

Nå er jeg lei. Er det lov å si det? Jeg er lei av ellipse og lange skiturer. Jeg vil ut å leke. Løpe fritt i skogen, lukte på våren og la tankene fly. Jeg vil hoppe fra stein til stein i teknisk terreng, pese opp bratte bakker og fly nedover stien igjen. Ikke stirre inn i en tvskjerm på et svett treningsstudio imens beina går i sirkel på ellipsen.


Det er ikke mye som skal til for å kjenne på løpegleden i disse dager.

Jeg vet jeg skal ikke klage over snø og vinter. Skulle jeg først gå på ski og få inn noe god alternativtrening kunne jeg ikke vært mer heldig med denne vinteren. Det er vel sesongens skiføre og mange langturer som har reddet meg i fra å gå helt i fra sans og samling når jeg ikke har fått løpt de langturene jeg har ønsket.

Men nå det begynner det å skje noe. I takt med at snøen har begynt å smelte har jeg fått meg flere og flere kilometer på mølla. Det som startet som 15 minutter for 4 uker siden har sakte men sikkert blitt til lengre turer. Stort sett kjennes det greit ut men et par episoder har skremt meg. Jeg merker jeg er veldig var for smerte. Så fort noe kjennes litt ugreit ut i hofta så stopper jeg. Livredd for å gjøre noe mer skade. Stiløping har jeg ikke fått testet ut noe særlig. Råtten snø er liksom ikke det beste underlaget for meg i dag.

Hva skulle jeg gjort uten skiturer denne tiden

Men en ting er sikkert, jeg føler jeg har benyttet denne tiden med lite løping til masse god alternativtrening. I hovedsak langrenn og ellipse samt noen bassengøkter. Styrkeøvelsene har blitt fast rutine og er virkelig noe som kommer til å fortsette og stå på planen fremover. Så jeg er faktisk ganske spent på hvordan formen har holdt seg. Foreløpig går det bare i rolige turer på mølla. Men jeg kan vel ikke påstå at jeg akkurat føler meg som en rakett. Hvor lang tid tar det før jeg er tilbake igjen i den (løpe)formen jeg var? Tiden vil vise.

Det er flere som rister på hodet når jeg forteller om skaden. Kan du ikke roe litt ned nå, trenger du å løpe SÅ mye? Men saken er jo at dette skadeavbrekket har bare økt motivasjonen til å komme meg ut i løpeskoene. Jeg vet at formen var bra i februar, det er jo ingen grunn til at den ikke skal bli det igjen. Løpepause gjør ikke at jeg drømmer noe mindre om løping heller. Drømmer om langturer med lett sekk fra hytte til hytte i fjellheimen. Drømmer om stiturer rett ut fra døren hjemme. Drømmer om løpeturer i skravletempo og med hyggelig selskap.

Det er mye løpeglede som venter på å komme ut, jeg gleder meg!

Publicerat: 2018-04-16 20:29 Kommentarer (0)



Hvorfor løper du?

Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide – hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som ‘hva er det du løper i fra?’ Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.

På blåstien i marka - et av stedene jeg føler meg mest hjemme.

Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er – jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.

Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en ‘big deal’, det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.

Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.

Min lokale topp - Kolsåstoppen

Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.

Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg.

Lykke på en sti

De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.

Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.

Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!

Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!

Publicerat: 2018-03-26 22:12 Kommentarer (0)



68 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser