Elisabeth Borgersen - GR20 - Korsika på langs i løpesko - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

GR20 - Korsika på langs i løpesko

Etter en vinter og vår som ikke gikk helt etter planen, løpeskade og mye stress på jobbfronten var det utrolig deilig å pakke sakene og sette seg på flyet til Korsika for å ta fatt på en drøy ukes løpeeventyr. Hytte- til hytteløping og ‘fastpacking’ er noe som jeg virkelig har fått sansen for og dere som har fulgt meg har kunnet lese om en langtur i Nepal, hytte-til-hytte løping i alpene og hjemme i den norske fjellheimen. Denne gangen var det GR20, Korsika nord til sør langs merket sti, som ventet. Også kjent som Europas tøffeste stitur; 16 etapper, ca 190 k og 13.000 positive høydemeter.

Det at ruten er såpass teknisk, og jeg visste at det ikke skulle bli veldig mye rask løping, gjorde at det føltes ut som en fin måte å få mye mengde uten alt for stor belastning på hofta. Samtidig kunne jeg ha med meg mannen min på eventyr, han løper ikke så mye men klarer fint lange dager i fjellet så jeg la opp en rute som innebar lange dager ute men forhåpentligvis ikke så lange at det skulle bli en stressende tur. Jeg estimerte at med lett sekk og løpeutstyr og muligheten til å bevege oss raskt burde vi lett klare turen på ca. halvparten av tiden av det guidebøkene beregner. Det vil si 8 dager i stedet for 16. Vi planla å bo på såkalte ‘Refuger’, veldig enkle hytter med sovesaler og/eller telt med mulighet til å kjøpe mat. En lett sovepose og liggeunderlag var derfor alt vi trengte å ha med oss for overnattingens del, vi belaget oss også på å kjøpe mat på hyttene for å slippe å bære med oss mer mat enn for cirka et døgn.

Vi reiste først til Calvi nord på Korsika, ikke lange biten fra Calenzana hvor GR20 offisielt starter. Her fikk vi tid til å slappe av i 2 dager, pakke utstyr og ordne de siste detaljene for turen. Med alt stress som hadde vært hjemme i Norge siste tiden var det godt å ‘lande’ og få tid til å finne roen før dette store eventyret.

Start i Calenzana

Dag 1 Refuge d’Ortu di u Piobbu, 12k 1500m+

Tirsdag morgen kl 08, ble vi hentet av taxien som skulle ta oss fra Calvi til Calenzana og så frakte den ekstra bagasjen vår til Porto Vecchio i sør hvor vi etter planen skulle være tirsdag om en uke. Det var bare å krysse fingrene for at vi hadde alt vi trengte for den neste uken for det er jo ikke sånn at ruta går igjennom steder med større butikker. Kort oppsummert innebar det klærne vi gikk i, en langarmet trøye, et skift til kvelden, ekstra undertøy, en varm jakke, lue og vanter, regntøy, sovepose og liggeunderlag, førstehjelpssaker, hodelykt, ministegjern, tannbørste og tannkrem, såpe og klut. Så hadde vi selvsagt vann, niste, sjokolade og nøtter. En kaffe tok vi oss tid til, så var det bare å begi seg opp og av sted.

Vi startet turen med kort dag for å varme opp, men med konstant stigning og totalt 1500m+ tok det sin tid likevel. Stien var ganske fin til å begynne med og innbød til løping. Opp, opp, svinget den seg igjennom åssiden og hele tiden kunne vi skimte kysten og havet i det fjerne. Mot slutten ble stien grovere, her og der var det greit å bruke hendene til å støtte seg. En liten forsmak på hva vi hadde i vente.

De første fjellene som møtte oss på vei opp fra Calenzana

Når vi til slutt var ved dagens mål, Refuge d’Orto di o Piobbu, fikk vi litt tid til å varme oss i solen før skyene, tåken og regnet kom snikende. Vi fikk installert oss i de store køyesengene, 5 personer i hver køye så var det bare å vente på middagen. Typisk hyttemat med 3 retter, suppe til å begynne med en linsegryte til hovedrett og så en sjokoladepudding til dessert. Var dette maten vi skulle få resten av uken skulle jeg virkelig ikke klage. Som jeg er vant med fra klatreturer i alpene er det bare å finne køya etter maten var fortært. Vi hadde planer om å stå opp tidlig for å være avgårde før 06 dagen etterpå. Værmeldingen sa regn med mulighet for torden på ettermiddagen og advarslene mot å ferdes høyt i fjellene under tordenvær var mange. På grunn av det varme kystklimaet og den kjølige luften i fjellene dannes det ofte ettermiddagsstormer og det er ikke vanskelig å skjønne at man på en naken fjellrygg eller topp er ganske utsatt.

Om natten våknet jeg og måtte ut for å tisse. Ute høljet det ned og det var disko på himmelen av alle lynene. Jeg la meg tilbake i soveposen og håpet inderlig at været skulle være over før vi dro av sted.

Dag 2 – Ascu Stagnu, 14k 1700m+

Lyset fra en hodelykt vekket meg. Jeg så på klokken, den viste litt over 05. Jaja, da kunne vi jo bare pakke sammen å komme oss avsted. Frokosten vi hadde bestilt dagen før stod klar i en plastboks merket med navnet mitt. Den var typisk fransk, en kaffe, en bit hvit baguette, litt smør og syltetøy (som smakte det samme uansett farge). Ikke mye drivstoff for en lang dag men bedre enn ingenting. Vannflaskene våre fikk vi fylt i bekken rett nedenfor hytta.

Skyene hang tunge og mørke rundt oss og det begynte så smått å regne igjen i det vi tok fatt på dagens første etappe. Opp igjennom stein og ur, forsiktig klatring over svaberg. I det vi bikket over turens første pass på rundt 2000moh, Boccu Piccaia, ble vi møtt av et majestetisk syn. Fjell på fjell innover, tåken og skyene som snodde seg som store skjerf rundt toppene. Regnet tiltok, og det var bare å jobbe seg målrettet videre. Høyt oppe på en egg hørte jeg det rumlet i skyene over oss. Ikke helt det stedet jeg ville være nå, bare glad jeg ikke var alene. I det vi nådde dagens første mål, Refuge Carozzu, tittet solen så vidt fram igjen og vi tok oss tid til å nyte en kaffe sammen med restene fra gårsdagens niste.

GR20 var nesten mer klyving enn løping

Veien videre var like teknisk. Store partier med sva som måtte forseres. Heldigvis varmet solen raskt opp fjellet og gjorde det relativt tørt og lettere å bevege seg over. Mange steder var det så bratt at jeg så på det som lett klatring og var veldig takknemlig jeg bare hadde en liten sekk å manøvrere opp og ned de trangeste partiene. Vi fikk en liten forsmak på snøen som vi visste ventet dagen etter. En bratt nordside, men heldigvis var det gode spor å gå i og stavene hjalp å holde balansen.

Vel fremme i Haut Ascu viste klokken at vi hadde brukt 7 timer på å tilbakelegge 14 kilometer! Og det var uten sommel så det sier litt om terrenget.

Dag 3 – Col de Vergio, 25k 2000m+

Vi hadde vurdert mye frem og tilbake om vi skulle begi oss ut på etappe 4 som gikk over skulderen Monte Cinto, Korsikas høyeste fjell. Det lå fortsatt mye snø og det var anbefalt at man gikk med stegjern og isøks. Etter å ha snakket med flere som hadde passert snøfeltene bestemte vi oss for å gjennomføre etappen og satset på at ministegjernene vi hadde til løpeskoene og stavene skulle være gode nok. Utstyret vårt holdt mål og jeg er så glad vi hadde det med, for det var flere bratte snøsider det ikke hadde vært gøy å skli ut og jeg hadde ikke følt meg helt trygg på festet fra bare gummisålen. Men for en opplevelse det ble. Masse morsom klyving og magisk utsikt fra Pointe des Eboulis på 2607 m.

Pimp my shoes...

Godt med litt ekstra grep under skoene i disse partiene

Dagens andre etappe var vesentlig lettere, til og med noen små partier hvor det gikk an å løpe. Litt mer klyving før det ventet en lang nedstigning til Col de Vergio. De siste kilometrene var tunge tross en fin og lettløp sti. Det hadde vært en lang dag og vi var begge klare for å komme frem. Etter å ha installert oss på sovesalen innrømte Skjalg at han hadde vondt i beinet, ankelen var hoven og rød. Det var mulig å komme seg fra Col de Verghio til Vizzavona med buss hvor planen var å tilbringe natten 2 dager senere. Men begav han seg ut på neste etappe ville det ikke være mulighet å avbryte før etter 50 kilometer. Beslutningen ble at Skjalg tok bussen rundt og at jeg skulle fortsette de to neste dagene alene. Håpet var at ankelen hans skulle bli bedre slik at vi kunne gjennomføre de siste tre dagene sammen.

Kontrastene langs GR20 er store fra klatring og snø til løpbare stier

Dag 4 – Vizzavona, 46k 2800m+

Klokken 06 var den nå velkjente frokosten bestående av hvitt brød og syltetøy, fortært og jeg var klar til å ta fatt på det som skulle bli en veldig lang dag. Tanken hadde jo slått meg; kanskje jeg kan klare 4 etapper på en dag? Stien var jo fortsatt teknisk men ikke i samme grad som den hadde vært to dager tidligere. Første etappe startet i løpbart skogsterreng før den første stigningen tok meg opp på en høyde og forbi Lac du Ninu. Her gikk villhestene og gresset og rundt neste sving ventet kuer og kalver. Ved Refuge Managanu var det tid før dagens første kaffe. Her møtte jeg også en løper som var ute på treningstur. Han kunne fortelle meg at han selv hadde løpt GR20 på tre dager. Når hyttevakten spurte om jeg skulle ta meg til Vizzavona i løpet av dagen visste jeg at det var det jeg skulle. Jeg tok sekken og fortsatte videre vel forberedt på mange timer på stien.

Villhestene ved Lac du Ninu

Etappe 7 tok meg over flere snøfelt, igjen var jeg sjeleglad for å ha mine ministegjern. Mer klatring, opp og ned. Møte med en gammel mann som mente jeg ikke skulle være ute på tur i eksponert terreng alene. Men solen skinte og jeg følte meg trygg. I det jeg fulgte sporene over det siste store snøfeltet ned mot refuge Pietra Piana endte jeg plutselig opp i et buskas. Jeg måtte slåss meg ut samtidig som jeg forbannet meg selv for å bare ha fulgt sporene i snøen og ikke fulgt med på hvor stien egentlig gikk.

Klokka var ca 13:30 når jeg var femme ved hytta hvor jeg etter planen skulle tilbringe den neste natten. 14:00 var tidsfristen jeg hadde satt meg selv, det betydde at jeg skulle videre. Jeg gikk inn og avbestilte sengeplassen og bestilte meg litt mat. Mer drivstoff måtte til skulle jeg klare nye 7 timer ute. Og i fjellet var det bare å ta det jeg kunne få tak i. Det vil si tørka kjøtt og hvitt brød.

Lunsj høyt oppe

Etappe 8 var relativt lett selv om jeg slet med å få til å løpe skikkelig på grunn av terrenget og mer vekt på ryggen enn jeg var vant til. Den siste biten opp til refuge de l’Onda begynte jeg virkelig å merke at jeg var sliten. En brus i systemet og fulle vannflasker før jeg begav meg ut på den siste etappen. Etter bare et par hundre høydemeter kom tåken drivende. Det var ingen klar sti å følge men heldigvis viste de kjente røde og hvite stripene vei selv om det tok litt ekstra tid å finne neste merke. GPS spor på klokken viste seg også å være til uvurderlig hjelp. Når jeg endelig nådde toppen rumlet det faretruende i skyene, så liten jeg følte meg da. En nedstigning igjen så skulle jeg være fremme. Men det jeg håpet at skulle være en lett tur ned viste seg å bli mer utfordrende. Jeg var sliten og burde sikkert ha spist mer men var mest opptatt av å komme meg ‘i mål’. Stien og svabergene var tekniske og krevde full konsentrasjon.

Dag 5 – Hviledag

Etter gårsdagens monsterdag lå vi en dag foran skjemaet noe som innebar en hviledag i Vizzavona. Jeg visste ikke at jeg skulle bli SÅ glad av muligheten for å skylle opp de svette løpeklærne mine. Dagen ble ellers tilbragt med å gjøre ingenting. Skjalg sin ankel var fortsatt hoven og vond så det var klart at om GR20 skulle gjennomføres i sin helhet kom jeg til å gjøre det alene. Det var litt rart å skulle forlate Skjalg men jeg hadde hans fulle støtte til å gjennomføre de siste dagene og han mente det ville vært leit om ingen av oss fikk gjennomført turen.

Dag 6 – Refuge de Prati, 34k 1800m+

Jeg vinket hadet til Skjalg og satte ut på en av turens lengste dager, det vil si i kilometer og ikke i tid. Det betydde bare en ting; stiene begynte å bli litt mer løpbare. Dagen gikk relativt greit, jeg hadde en kaffe og nistestopp halvveis ved Refuge Campanelle. Like etter jeg hadde forlatt hytta traff jeg på fire voksne folk, den ene damen satt midt i stien og jeg så at ankelen hennes var hoven og blå. De bekreftet at helikopteret var på vei så jeg fortsatte turen min videre ned i steinrøysa før stien bøyde av og begynte å følge langsmed fjellsidene. Jeg visste at jeg skulle avslutte dagen med en seig stigning og forsøkte å spare litt krefter til denne. Godt var det for den siste bakken var tung. Flere dager med mange høydemeter og timer på stien begynte kjennes på kroppen. Når jeg til slutt nærmet meg refuge de Prati som ligger på 1900 meters høyde ble jeg møtt av en fantastisk utsikt. Langt der nede kunne jeg se kysten og havet! På min elendige fransk og med hjelp av en tegneblokk fikk jeg bestilt mat og frokost for den påfølgende morgenen. Så var det bare å sette seg ned og vente, det var jo enda 5 timer til middag. Så hva gjør man alene på 2000 meters høyde uten dekning og omgitt av folk som kun snakker fransk (noe jeg dessverre ikke gjør)? Jeg satte meg ned på en stein, nøt utsikten og slumret litt i sola. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik ro, det er vel det som kalles mindfullness? Da middagen endelig ble servert var det et halvt lys brød, et par skiver spekemat og en bolle pasta. Jaja, man tar det man får.

På 2000 meters høyde med utsikt til kysten og havet

Dag 7 – Bavella, 44k 2350m+

Dagen startet med et nytt halvt brød av typen jeg hadde fått til middag kvelden før. På med litt smør og syltetøy og skylle det ned med en bolle te. Jeg visste jeg skulle forbi et annet refuge en liten mil senere og håpet jeg kunne få tak i litt mer mat der (problemet er jo at disse milene GR20 langs hadde vist seg ganske lange i tid). Det var et flott lys i det jeg fulgte stien som slynget seg frem og tilbake over en stor fjellrygg så det var bare å nyte turen. Når jeg til slutt kom frem til refuge d’Usciolu viste det seg at hyttevakten hadde gått ut en tur, hvor visste ingen og det var usikkert når han kom tilbake. Altså ingen mat å få. Jeg fortsatte videre over en smalere rygg med mye mer klatring. Der oppe fikk jeg bekreftet at det finnes slanger på Korsika (fant ut senere at de ikke er giftige) og holdt på å klatre meg fast (ikke begynn å klatre opp noe sted før du har sett et merke der oppe som viser at du skal opp). Energien holdt jeg ved like ved hjelp av Snickers og Bounty. Etter et stykke var jeg nede i lavlandet igjen, på løpbare stier og kom til slutt til en åpen hytte Bergeries de Bassetta. Her fikk jeg tilbud om omelett og fant bananer i kjøleskapet. Å lykke!

Passerer turens siste 2000m

Med skikkelig påfyll i kroppen og niste i sekken gikk turen videre i åpent landskap før jeg kom meg opp på turens siste pass over 2000 moh, Bocca di Chiralba. Langt der nede kunne jeg skimte brakken og teltene hvor jeg egentlig skulle tilbringe natten. Det var en vanskelig nedstigning av typen 2km/h hastighet. Men når jeg endelig var nede skinte solen fortsatt høyt og jeg tok en rask beslutning. Omtrent 13 kilometer videre visste jeg det lå et refuge langs med veien, bilvei = bedre tilgang på mat, jeg orket rett og slett ikke mere hvitt brød og pasta så beslutningen var enkel. Det endte med en 12 timers dag. Dagens siste ‘lille’ etappe viste seg å være hakket mer teknisk enn jeg hadde håpet men når jeg kom meg i hus og fikk middagen servert i Col de Bavella var det verdt det.

Dag 8 – Conca, 18k 650m+

Selv om middagen hadde vært verdt gårsdagens lange tur var ikke frokosten noe mer å skryte av. Men jeg fikk litt ristet loff og syltetøy i magen og kom meg av sted. Mot sivilisasjonen! Det var mye nedoverbakker men terrenget og slitne bein gjorde det likevel vanskelig for meg å holde høy fart. Jeg tok kilometer for kilometer, det var jo bare å telle ned. Varmen begynte virkelig å kjennes nå som jeg nærmet meg havnivå. Under hele turen hadde jeg klart meg med to 0,5l softflasker som jeg fylte opp med jevne mellomrom fra bekker, elver og kilder ved hyttene. Det var merkbart tørrere jo lenger sør jeg kom og jeg fant ingen bekker å fylle flaskene. Endelig kom de to nødflaskene med 0,33l vann jeg hadde hatt i sekken i de siste 8 dagene til nytte. Den siste biten inn til Conca var litt stress, jeg hadde fått beskjed at det kanskje gikk en buss 11:15, 11:17 var jeg på busstoppet. Heldigvis er var det skiltet til baren med det orginale navnet ‘GR20 bar’. Her viste det seg at de hadde en shuttle service til Porto Vecchio, den nærmeste byen hvor jeg skulle møte Skjalg og hvor vi hadde hotell booket for natten. Det ble ingen feiring med is som jeg hadde drømt om siste timen, isdisken på GR20 bar var tom, men en kald brus fikk gjøre nytten. Noe skulle jeg hvertfall ha for å ha gjennomført denne turen!

Alt jeg har hatt bruk for siste uken

Kategorier:
Kom i gang Løp Trening 
2018-06-26 23:09, visad 1330 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Null struktur. Det går bare fortsatt ikke i vår hverdag, men jeg får til det jeg får til, og det ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser