Bjørg Astrid Johannesen - Oslo Maraton – to sider av medaljen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Oslo Maraton – to sider av medaljen


For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton!

Lørdag 21. september 2019 skriver seg inn i minneboken som en spesielt fin dag, en dag verdt å huske, med en mestringsopplevelse som rager på toppen av mine opplevelser med løpeskoene på. Jeg løp mitt andre maraton. Det første løp jeg under Oslo maraton i fjor. I år løp jeg nesten 40 minutter raskere!

Maraton var en drøm for meg i veldig mange år, men det ble med drømmen veldig lenge fordi jeg var redd for å prøve. I fjor bestemte jeg meg for å ta sats og blåse i frykten for å mislykkes. Jeg ville gå for maratondrømmen. Jeg ville oppleve det, jeg ville føle på det! Det gikk, så vidt må jeg vel nesten si, men jeg kom meg i mål i fjor etter en lang dag. Jeg er evig glad for at jeg tok sats og løp i det. I år skulle jeg få oppleve det igjen!

På forhånd drømte jeg om denne dagen. Jeg har trent og jobbet hardt for å få til et nytt maraton. Jeg har løpt flere kilometer enn i fjor, løpt flere langturer, fått mer erfaring med lange løp, og ikke minst kommet i gang med styrketrening. Jeg er sikker på at styrketrening har vært veldig viktig for dette resultatet. Hofter og bena er sterkere, og da tåler de mer. Tre uker før maraton løp jeg en siste langtur på 31 km med en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Jeg følte meg så klar som det var mulig å bli.

Fredag, dagen før løpet, tok jeg bussen inn til Oslo. Jeg sjekket inn på hotell for helgen, klar for husmorferie, og en helg fylt med noe av det jeg liker aller best. Fredag ettermiddag ble tilbragt på Expo på standen til Runner`s Word. Der sto jeg sammen med flere av mine fine medbloggere og stjerneredaktør Sara som holdt det gående tre hele og lange dager til ende. Jeg traff så mange fine løpere som var innom Expo. Fantastisk koselig å stå der og så hyggelig å hilse på dere som stakk innom. Etter Expo var det middag med RW-gjengen. Vi ladet opp med pizza og løpeprat før jeg tok en tidlig kveld og sovnet godt.

Lørdag morgen strålte solen. Det er jo alltid fint vær under Oslo maraton og i år var intet unntak. Været kunne ikke blitt bedre. Shorts og t-skjorte, og løpesekken ble fylt opp med vann. Klar for å komme i gang gikk jeg ned mot Rådhusplassen. Stemningen var helt magisk. Sol fra skyfri himmel, spente og forventningsfulle løpere, hyggelig småprat, feste skolissene og så var vi i gang.

I det jeg løper ut fra start tenker jeg på hvor heldig jeg er! Jeg er så heldig som kan løpe, som får holde på med denne interessen, som skal få tilbringe hele denne fantastiske høstdagen ute i solen og gjøre det jeg liker best. Jeg er så heldig! Den følelsen satt i meg hele dagen. Løping har gitt meg så utrolig mye. Jeg er så takknemlig, og opplever så mye glede i å løpe disse 42,2 kilometerne.

Maraton i Oslo består av to like runder på 21,1 km. Første runde går lett. Overraskende lett. Jeg føler meg pigg, kjenner at det er en god dag og bena vil jobbe. Jeg må holde igjen flere ganger på den første runden fordi bena har lyst til mer enn det hodet tenker er fornuftig. På vei ned fra St. Hanshaugen første gang er jeg nesten euforisk. Det er så herlig, så moro, så nydelig å være ute og løpe maraton på en slik dag. Kroppen og bena har det bra og jeg passerer halvveis på en bedre tid enn i fjor. Det gir meg håp, samtidig som jeg så inderlig godt husker hvordan det røynet på utover andre runden i fjor. Da hadde jeg så vonde ben, så tom for energi og det ble en tøff mental kamp. I år kjenner jeg imidlertid at det er annerledes. På vei opp og rundt Frognerparken fikk jeg i meg litt næring og prøvde å drikke nok før jeg løper nedover igjen mot Skøyen.

Inn mot sentrum for andre gang, etter passert 30 kilometer, begynner det å kjennes. Solen står midt imot, det har blitt varmt og det begynner å bli tungt. Rundt 35 kilometer blir det virkelig tøft. Jeg visste at det ville komme en gang og jeg jubler lykkelig over at det skjer først nå. Det er bare 7 kilometer igjen. Jeg begynner å gå. Noen timers jobbing i varmen gjør at jeg kjenner meg litt svimmel. Det blir viktig å roe nok ned slik at jeg får i meg vann. Etter en titt på klokken ser jeg at det fremdeles blir en bedre tid selv om jeg må gå mye inn mot mål. Jeg bestemmer meg for å ikke ta noen sjanser, heller ta det litt for rolig, og komme meg vel i mål.

På nei ned den blå løperen blir jeg tatt igjen av min fantastiske medblogger og gode løpevenninne Maria som er i innspurten på sitt halvmaraton. Hun tar meg i hånden og sier «Nå løper vi i mål sammen!» Da kommer tårene, da kommer følelsene, da kommer mestringsfølelsen og gleden. Det er så fint å få dele den opplevelsen sammen med Maria. Vi strekker armene i været, krysser mållinjen, og jeg stopper klokken. Der står det, tiden som er 40 minutter raskere enn i fjor, det er helt utrolig. Det bobler over i kroppen og hodet, i noen minutter renner tårene ukontrollert og følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg forstår det ikke helt, samtidig som jeg kjenner på hele meg at i dag har jeg klart så mye mer enn jeg har fått til før. Jeg har løpt, jobbet på, kjempet og stått i det helt til siste meter. Denne opplevelsen betyr mye for meg!

 

Så er det slik at medaljen har to sider. Det ene siden er solen, stemningen, det flotte arrangementet Oslo maraton, gleden underveis og prestasjonen. Den andre siden har lett for å glemmes eller skjules, men den er en viktig del av totalopplevelsen. Den andre siden av medaljen inneholder nervene i forkant, smertene underveis, perioder hvor jeg måtte grave dypt og følelsen av det fremdeles er litt flaut å løpe så sakte. Sannheten er at jeg denne gangen var helt slått ut av nerver i dagene før løpet. Nervene kom av forventninger til meg selv fordi jeg visste at jeg var i stand til å få til ett bedre løp i år. Jeg var redd for å mislykkes. De to siste dagene før løpet var jeg så nervøs at jeg følte meg helt syk. Under frokosten på løpsdagen strevde hodet med så mye negative tanker at maten knapt ville ned, og jeg tenkte ut alle muligheter for at jeg kom til å bryte underveis.

Det kom også noen tunge perioder under løpet. På andre runden var jeg tidvis ganske svimmel, hadde mageknip og på ett tidspunkt der ved 35 kilometer må jeg virkelig grave dypt for å holde det gående. Da er det så smertefullt øverst bak i lårene og den ene fotsålen har kramper.

 

Slik ser det ut når jeg graver dypt. Det ser nesten ut som jeg står stille. Det gjør vondt, men jeg klarer heldigvis å mobilisere det siste som skal til.

Å løpe maraton har to sider. Den ene siden er gleden, mestringsfølelsen, løpelykken og endorfinene. Det er imidlertid også et slit og tidvis smertefullt. Det er den andre siden, og det er den jeg er mest stolt over å mestre. Til sammen gjør de to sidene maraton til en komplett opplevelse. Mestringsfølelsen ville ikke vært den samme uten slitet, gleden ville ikke vært det samme uten smertene. Det trengs to sider for å få til en medalje.

Å løpe maraton 40 minutter raskere enn i fjor var en stor opplevelse. Jeg er veldig stolt av det jeg har fått til. Tidligere har jeg skrevet at perser og tider ikke er viktig for meg, det viktigste er opplevelsene og løpegleden. Jeg står fremdeles for det, og det er ikke selve persen eller tiden som er viktig i denne sammenheng. Jeg løper fremdeles på en tid nesten bakerst i den flotte baktroppen. Det som likevel betyr noe for meg er følelsen av å klare mye mer i år. Jeg mestrer løpet bedre og fremgangen er god å kjenne på. Det er en helt vidunderlig følelse og gir mye motivasjon til å fortsette. Oppskriften for fremgangen er ikke komplisert. Kontinuitet, mer løping og jeg har begynt med styrketrening. Det aller viktigste tror jeg likevel var den mentale innstillingen. Maraton er noe for meg, jeg hører til i et startfelt på maraton og jeg har noe der å gjøre. Jeg kan klare det, jeg har klart det før og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er en løper!

 

Takk for i år Oslo maraton! Jeg kommer tilbake neste år!

Kategorier:
Løp Trening 
2019-09-26 22:19, visad 1323 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser