Bjørg Astrid Johannesen - Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet! - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Kategorier:
Løp 
2018-09-27 21:32, visad 3159 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 35 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg har lenge drømt om å løpe maraton. I år har jeg bestemt meg for å prøve! Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Forhåpentligvis blir maratondrømmen realisert når jeg stiller til start i Oslo maraton i september. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser