Bjørg Astrid Johannesen - Når det sier stopp, hvordan løper jeg da? - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Når det sier stopp, hvordan løper jeg da?


Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår!

Året er imidlertid ikke over enda. Det er fremdeles halvannen måned igjen til å løpe mer og samle kilometer. Problemet er bare at det har sagt stopp!


For løpeåret 2019 har jeg hatt fire klare mål:

  • Løpe minst 1200 km

  • Komme i gang med styrketrening

  • Gjennomføre et nytt ultraløp – Ecotrail 50K

  • Løpe mitt andre maraton

Jeg har innfridd på alle punkter. Det er med stor glede, og stolthet, at jeg kan krysse av på alle fire.

Året har gått på skinner når det kommer til løping. Jeg har løpt mer enn tidligere, trent bedre, holdt meg skadefri og hatt det så utrolig moro på veien. Det har stort sett bare vært glede.

Målene er kanskje ikke de mest hårete sett med en løpers øyne, men de har jammen vært krevende nok for meg. De innebærer en god del timer med løpeskoene på, de har krevd tålmodighet, mot, håp og en god porsjon slit. Likevel har de mest av alt ført til tonnevis med løpeglede og mestringsfølelse.

Det første målet, løpe minst 1200 km, har handlet om å øke mengden for å kunne tåle mer. De siste årene har jeg ikke løpt mer enn rundt 900 kilometer. Jeg har ikke klart mer. Å øke mengden har vært viktig for å kunne klare de lange løpene bedre. Planen var å løpe minst 100 kilometer per måned og dermed 1200 km totalt for året. Det har gått lettere enn forventet og målet om 1200 km kunne krysses av i slutten av oktober. Jeg har dermed satt inn et solid innskudd i løpebanken dette året som forhåpentligvis forrenter seg utover våren neste år.  

Lenge har jeg hatt et mål om å starte med styrketrening. I mange år har jeg tenkt på det, men du verden så vanskelig det har vært å komme i gang. Dette målet har kostet mest når det gjelder motivasjon. Jeg trives ikke så godt inne på et treningssenter og styrketrening finnes ikke morsomt for meg. Aller helst vil jeg være ute og løpe. Likevel har jeg vært rimelig overbevist om at styrketrening er lurt, både for å forebygge skader og for å kunne løpe lengre. I juli fant jeg endelig nok mot og satte i gang. Minimum en styrkeøkt per uke, av og til to de ukene hvor det er mulig. Jeg har utvilsomt blitt sterkere siden juli og det har gjort godt for hele kroppen. De merkbare resultatene gir motivasjon til å fortsette.  Ukentlig styrketrening har kommet for å bli! 

Ecotrail 50K og Oslo maraton har vært hovedmålene for årets løp. Begge ble en suksess på dager som skriver seg inn i minneboken for alltid. Nydelig vær og fantastiske medløpere og løpevenner. Løpene gikk lettere, og raskere, enn i fjor. Opplevelsene helt fantastiske. Maratonpersen var mye mer enn jeg hadde turt å drømme om. Målgangen på disse løpene boblet over av følelser. Glede, lettelse, mestring og enormt mye stolthet.

Målene for året er nådd! Rett etter maraton var jeg høy på mestringsrus og pågangsmot. Så sa det plutselig stopp!

Treningssmell? Nei, det er nok ikke forklaringen. Løpelivet har vært kontrollert og harmonisk. Det øvrige livet, det som når det kommer til stykket er viktigst av alt, har derimot bydd på noen ultra anstrengelser som jeg ikke har mestret så bra.

Jeg tror jeg er sliten, skikkelig sliten. Det er et ord jeg ikke er så glad i for det er på en måte litt oppbrukt. Psykiater Finn Skårderud har nylig oppfordret til karantene av ordet «sliten». Han mener at hvis du sier det ofte nok, så blir du det også. Jeg finner likevel ikke et annet ord som er mer beskrivende nå. Følelsen har jeg kjent på en stund, egentlig veldig lenge, uten å ville vedkjenne meg det. Det var først uken før Ecotrail i mai at jeg fikk de første faresignalene. Da hadde jeg en periode med ukontrollert puls, urolig, kvalm og lite nattesøvn. Før løpet skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg funderte på om det skyltes løpsnerver.  

Etter Ecotrail har det gått i bølger. Sommerferie og seilbåtlivet gjorde utvilsomt godt, men jeg følte meg ikke helt pigg. Forberedelsene til maraton og løpsdagen ble en drøm, men en underliggende følelse har ulmet. Når høstmørke kom ble jeg helt slått ut. Jeg føler meg tom for krefter. Alt jeg har lyst til er å trekke dynen over hodet og bare bli liggende. Pulsen skyter i været av det minste og nattesøvnen har forsvunnet. Jeg føler meg dårlig. Uvel og ukonsentrert, urolig og umotivert. Hodet har det tungt.

En grundig sjekk hos legen fant ikke noe galt, men følelsen jeg kjenner på er langt ifra fin. Sannheten er at jeg er ganske så dårlig til å håndtere bekymring, usikkerhet og stress, og spesielt når det kommer fra noe jeg ikke kan kontrollere. De fire siste årene har min datter vært syk, ganske alvorlig syk, selv om det heldigvis ikke er på en slik måte at det er livstruende. Det fører likevel med seg mye usikkerhet og bekymring, smerte over å se henne ha det vondt og hjelpeløshet over at jeg ikke bare kan fikse det. Disse fire årene har vært tøffe, og løping har vært veldig viktig for meg for å gi nok energi og mestringsfølelse. Likevel kjenner jeg på å ha mislykkes i å håndtere belastningen. Jeg fikser det ikke helt, stresset og følelsene tærer for mye.

Livet har gått sin gang. Hverdager med barn og jobb, tidvis for hektiske, men likevel fine. Det har på sitt vis gått bra. Det er utrolig fascinerende å kjenne på at man klarer det man må. Kroppen og hodet klarer imponerende mye, langt mer enn jeg trodde var mulig. Jeg har vært for sliten altfor lenge, men likevel så er det mulig å holde det gående. Det har ikke vært noe alternativ. Det at kroppen klarer langt mer enn vi tror har jeg fått erfare, både i løp og i livet. Når du tror at det ikke går mer, så er det alltid mer å hente.

Min første reaksjon når jeg blir for sliten er å legge meg ned. Jeg orker rett og slett ikke noe annet, og har i hvert fall ikke ork til å løpe. Det skjer hver gang det tar slutt på kreftene. Jeg legger meg ned. Problemet er imidlertid at når jeg slutter å løpe, så blir jeg dårligere. Da mister jeg enda mer energi og hodet får det enda tyngre. Jeg har opplevd det før, gang på gang. Å slutte å løpe er sjelden løsningen. Jo lengre tid jeg ligger nede, desto vanskeligere blir det å komme seg ut på løpetur igjen.

De siste ukene har vært tunge. Det har blitt svært få løpeturer og uker uten styrketrening. Alt føles som er ork, og jeg mangler lysten til å komme meg ut. Jeg er langt ifra der jeg var i september når 42 kilometer gikk lekende lett. Nå klarer jeg ikke en gang å løpe 2 kilometer.

Å løpe betyr nå plutselig noe annet enn det gjorde i september. Da var fokus på strukturert trening for å nå målet om maraton. Nå må jeg legge lista langt lavere. Jeg må være fornøyd med det jeg får til, og ikke stresse over det jeg burde ha gjort. Det er jammen en kunst. Jeg må være fornøyd med at jeg har nådd årets mål, og tillate meg en periode hvor det å trene mot nye mål ikke er det viktigste. Jeg må lære meg å slappe av mer og finne krefter til å komme meg en liten tur ut, om ikke annet for å bare gå litt. Forhåpentligvis gir turer i løpesko litt energi tilbake, litt mestringsfølelse og tro på at jeg klarer, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Jeg vet at løping gjør meg roligere og mer avslappet, det gjør meg gladere og lettere i hodet. Løping gjør meg tryggere på at jeg klarer og evner å holde ut. Ingen medisin virker så godt som å komme meg ut på løpetur. Det har alltid vært min terapi når livet går trått. Jeg føler meg alltid bedre etter en løpetur, alltid! Det krever bare litt mer motivasjon i en slik situasjon sammenlignet med når målet er løp som skal gjennomføres.

Når det sier stopp, hvordan løper jeg da? Jeg skal finne nok krefter til å klare det!

Vi løpes, i gode og onde dager!

 Bjørg Astid 

 

 

 

Kategorier:
Kom i gang Trening 
2019-11-15 20:59, visad 1305 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser