Bjørg Astrid Johannesen - Min historie om Ecotrail og forelskelsen i å løpe langt - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Min historie om Ecotrail og forelskelsen i å løpe langt

Jeg har lyst til å dele min historie om Ecotrail. Løpet som for alvor fikk meg hektet på å teste grenser. Løpet som inneholder så mange opplevelser og en forelskelse i å løpe langt.

Historien starter i 2015 med et ønske om en ny utfordring. Jeg hadde løpt mange 10 km og flere halvmaraton, og det var distanser jeg var trygg på å mestre. Nå ønsket jeg en utfordring som jeg ikke var sikker på at jeg kom til å klare. Drømmen om maraton var der allerede da, men jeg hadde for stor respekt for ordet maraton. Jeg var redd for å ikke mestre distansen i et gateløp, og da var jeg ikke tøff nok til å prøve. Artikler og blogger om lange løp ble lest med stor fasinasjon og beundring. Jeg drømte om å løpe langt!

Våren 2015 så jeg omtale av Ecotrail i sosiale medier da løpet ble arrangert for første gang i Oslo. Jeg har alltid tenkt at slike løp ikke var for meg. Jeg trodde at dette var for spreke råtasser, og jeg var ikke en av dem. Jo mer jeg leste om Ecotrail og så bilder fra løpet, desto mer fikk jeg lyst til å være med på opplevelsen. Ville det være mulig for meg å klare det? Hvor tøft kom det til å bli? Hvor mye smerte måtte tåles?

En tidlig morgen 31. mai 2015 sendte jeg en SMS til min gode venninne Hege som jeg har løpt flere halvmaraton sammen med: «Hva sier du til å utfordre oss selv med å løpe Ecotrail 45 km neste år?» Hege svarte overraskende fort: «Jepp, nå har jeg meldt meg på!» Da var det ingen vei tilbake. Hodet var skrekkslagent, men magen og hjertet kriblet av spenning. Tenk om vi kunne klare det! På det tidspunktet var min lengste tur et halvmaraton på 21 km. Nå skulle jeg løpe over dobbelt så langt. Galskap ble nevnt noen ganger de kommende månedene.

Å løpe 45 km i terreng krever trening og forberedelse. Jeg gikk til innkjøp av en løpesekk med drikkesystem og noen nye løpesko så jeg hadde flere å variere med. Gjennom sommeren og høsten løp jeg jevnt og trutt, men hverdagene gjorde det utfordrende å få til de aller lengste turene. Det ble ingen turer over 20 km. Vinteren kom og tok med seg en seig forkjølelse. Jeg mistet mye trening, og mistet også troen på å løpe Ecotrail. Selv mamma, som alltid har tro på meg, syntes nok dette var i overkant galskap. Det er heldigvis noe i meg som har vanskelig for å gi opp. Jeg har en evne til å holde ut. I løpet av mars og april fikk jeg gjennomført noen flere langturer, den lengste var på 30 km. Nå fikk det bære eller briste. Jeg tok sats og holdt fast i troen på at hvis jeg bare ville det nok, så kunne det gå!

Morgenen på løpsdagen våknet jeg tidlig full av nerver og spenning. Vi hadde tatt inn på hotell i Oslo, jeg ønsket kortest mulig vei til en seng etter målgang. Frokosten var vanskelig å få ned, jeg følte meg i ulage og ble mer og mer usikker. Det er mange som ikke synes 45 km er langt, men for meg er det fryktelig langt. Jeg er ingen supermosjonist med talent for å løpe hverken fort eller langt, men jeg har utrolig stor glede av å løpe i mitt tempo. På med løpeklær, pakket sekken med vann, energibar, et rundstykke med spekeskinke, sjokolade og vingummi. Jeg møtte Hege for å ta t-banen opp til starten i Holmenkollen. Der ble jeg grepet av stemningen. Frem til da hadde jeg kun løpt gateløp med fokus på best mulig tid. Her var fokuset et helt annet. Stemningen før start var så avslappet. Løpere kom, satte seg i gresset og pratet med hverandre. Alle delte tips om disponering av krefter og næringsinntak underveis.  

Vi stilte opp til start, så var vi i gang! Løpet starter med motbakker opp til Tryvannstårnet. Jeg valgte å gå, noe annet ville vært galskap for meg den dagen. Jeg gikk de første kilometerne med motbakker og koste meg på tur med hyggelige løpere rundt meg. Det er ingen spisse albuer eller kniving om plassene i slike løp. Alle prater med alle, hjelper hverandre hvis det er behov og heier på hverandre underveis. Vel oppe ved Tryvann starter første nedoverbakke og utsikten over Oslo er fantastisk. Vi løp ned langs Wyller og satte retning mot Sørkedalen. Der kom vi til første matstasjon og 15 km var passert. Jeg fylte bare på litt drikke i sekken og fortsatte videre. Like etter Sørkedalen ventet nok noen kilometer med motbakker. Her gikk jeg på en gigantisk smell. Jeg gikk fullstendig tom for energi og følte meg elendig. Det var ganske varmt, og jeg hadde tatt til meg for lite vann og for lite mat.

Kroppen var helt tom og jeg var svimmel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre videre, men fortsatte gående ned mot Fossum og ny matstasjon. Der la jeg meg rett og slett ned, svimmel og trøtt. Jeg tenkte hit, men ikke lengre. Jeg tenkte at det ikke var forsvarlig å fortsette, jeg var ikke godt nok trent. Så er det dette med å aldri gi seg da! Jeg bestemte meg for å bli sittende mens jeg prøvde å spise. Rundstykket med spekeskinke gikk ned, og jeg fikk servert kald cola og appelsinbåter. Det gjorde susen! Etter nesten en halvtime på Fossum var svimmelheten borte. Google map ble sjekket for neste retrettmulighet dersom jeg fortsatte, men ikke klarte helt til mål. Så reiste jeg meg opp og fortsatte. Først gående for å kjenne etter hvordan kroppen hadde det, deretter løpende igjen. Hele løypa og naturen i Ecotrail er så flott. Den er full av opplevelser!  Da jeg kom til Lysakerelva var det helt magisk. Omgivelsene langs den elva er virkelig verdt en opplevelse.

Vel nede ved Lysaker var det igjen 10 km med flat asfalt inn til mål. Jeg var så sliten, hofter og tærne verket. Herfra og inn gikk alt på ren vilje. Nå var jeg så nære, ikke snakk om at jeg skulle gi meg. Taktikken ble å løpe noen meter, for så å gå noen metter. Sånn fortsatte jeg hele veien inn mot målgang på sukkerbiten på Operaen.

21. mai 2016 løp jeg Ecotrail 45 km! Jeg klarte det! Jeg stilte til start, kom meg til mål og jublet høyt over at jeg gjennomførte og løp et ultraløp på 45 km. Jeg er ingen rask løper og det tok meg en hel arbeidsdag å fullføre, men jeg klarte det! Når jeg kan klare det, så kan veldig mange klare å løpe langt. Det er kun en forutsetning, du må ha lyst til det!

Da jeg krysset mållinjen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hele kroppen gjorde så vondt, hoftene var verst. Jeg var redd for å sette meg ned, redd for å bli stående stille. Flotte funksjonærer serverte meg nystekt vaffel og cola. Det smakte himmelsk og jeg takket for et fantastisk løp. Turen tilbake til hotellet gjorde vondt, dusjen var et mareritt, så fikk jeg lagt meg ned på sengen. Da kom alle følelsene. Glad, vanvittig stolt, rørt og helt utmattet. Følelsen av å mestre et slikt løp var bare helt ubeskrivelig. Jeg flyttet et hav av grenser underveis og det gir en helt spesiell følelse. Når hodet tror at jeg ikke klarer mer, så har kroppen fremdeles mye igjen. Den opplevelsen har betydd mye for meg.

Jeg meldte meg raskt på Ecotrail 2017, men gikk dessverre ikke helt som ønsket. Jeg løp for lite i månedene før, jobbet for mye og hadde problemer med ryggen. I fjor var jeg rett og slett ikke modig nok til å prøve, så jeg endret distansen til 30 km. Da startet vi i Sørkedalen og fulgte samme løype som året før ned til sentrum. Klok av skade drakk jeg jevnlig og fikk i meg mat, kroppen var fin hele veien og det ble et løp hvor jeg bare koste meg fra start til mål. Jeg kunne nyte vakre Lysakerelva, og jeg fikk aldri kjent på følelsen av å ikke klare mer. Vel i mål var jeg så absolutt sliten og glad, men følelsen var ikke den samme som året før. 30 km var for kort. Mestringsfølelsen av å fullføre var ikke like berusende. Et par dager etterpå meldte jeg meg på Ecotrail 2018, 50 km denne gangen! Jeg har aldri løpt så langt før. Historien fortsetter 26. mai 2018. Bring the pain! I want the glory!


2018-02-09 21:11, visad 550 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 35 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg har lenge drømt om å løpe maraton. I år har jeg bestemt meg for å prøve! Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Forhåpentligvis blir maratondrømmen realisert når jeg stiller til start i Oslo maraton i september. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Hurra! Endelig fikk jeg deltatt på mitt første Oslo winterrun. Det var på tide, og det var veldig ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

Maraton trening krever tid men hver time er en investering. På de lange rolige løpeturene mine ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser