Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Ikke akkurat en «førsteside løper»

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm....så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner's World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner's World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner's World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ....

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner's World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Publicerat: 2019-09-14 18:25 Kommentarer (0)



Sommerferie, sommerløping og maratontrening

Plutselig er sommeren over og på søndag er det allerede 1. september! Tiden har gått altfor fort, men sommeren har gjort meg godt. Det var etterlengtet med sol, roligere dager, mer tid utendørs og, selvfølgelig, løping i sommerværet.

Det er lenge siden min forrige oppdatering her på bloggen. Altfor lenge i grunn, men slik ble det altså. Pausen er et resultat av at jeg har klart å koble ut fra det meste og bare har nytt sommerdagene. Nå har hverdagen kommet i gang igjen, og med den kom også skrivelyst og tid for en oppdatering.

Mitt forrige blogginnlegg handlet om Ecotrail, og jammen levde jeg lenge på den opplevelsen. I fjor etter Ecotrail var jeg så sliten at luften gikk fullstendig ut av ballongen, og jeg løp veldig lite i tiden etterpå. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg tålte påkjenningen bedre og kom meg igjen ganske raskt etter løpet. Opplevelsen har også trigget noe i meg, en lyst og nysgjerrighet til å delta i flere lignende løp og, muligens, til å løpe enda lengre.

Tre uker etter Ecotrail tok jeg med meg barna, min mor og far til Lillehammer for en helg med Birkebeinerløpet og familietid. Dette ble mitt tredje Birkebeinerløp, og andre året jeg tar med meg familien på tur, til stor suksess for alle sammen. Barna synes det er stor stas med en helg på hotell, jeg liker Birkebeinerløpet utrolig godt og mine foreldre, som er verdens snilleste, blir med som barnevakter når jeg skal løpe og ellers holder oss med koselig selskap igjennom helgen. Til stor glede traff jeg også medblogger Thea på hotellet. Veldig hyggelig å endelig få treffe på henne. Hun er virkelig en inspirerende og positiv jente som har motivert meg en god stund allerede gjennom sin sine bilder og tekster på Instagram, og nå også blogginnlegg HER.

Selve Birkebeinerløpet gikk sånn passe, omtrent som de to forrige årene, men jeg hadde en tung dag. Litt uventet varme slo til den helgen og jeg hadde rett og slett ikke dagen. Tung i kroppen og lite energi, men likevel en flott opplevelse å delta. Jeg skrev om Birkebeinerløpet også i fjor. Det er et helt fantastisk arrangement, av de proffeste jeg er med på, og løypa er veldig fin. Vilde, min datter på 10 år deltok også i barnebirken. Jeg og familien har allerede booket hotell for neste års løp!

Dagen etter Birkebeinerløpet ble Blomstermila arrangert her hjemme i Drøbak. Jeg hadde ikke planlagt å løpe den, men da jeg kom hjem fra Lillehammer og så ut på terrassen så så jeg rett ned på målseilet. Det er jammen vanskelig å se på et løp, på et mål, uten å få lyst til å være med. Minstemann i huset ville gjerne være med og vips så sto mor også med et startnummer til 10K i hånden. Beina var stokk stive etter gjørmeløping dagen i forveien, så det var bare å bite tennene sammen. Løpet gikk egentlig overraskende greit, ingen tid å snakke om, men følelsen var god. Jeg ble overrasket over hva jeg klarte å få til med sliten kropp og stive bein. Jeg klarte å gi mer enn jeg hadde gjort på en stund. Veldig god følelse å ta med seg inn i sommerferien som startet helgen etter.

Vi har en seilbåt, mannen er ivrig båtmann, og jeg har heldigvis lært meg til å bli veldig glad i det. Som oppvokst landkrabbe i Hallingdal med faktisk litt vannskrekk, lå ikke akkurat båtlivet naturlig for meg, men etter omtrent hver eneste sommer på sjøen siden 2006 så har jeg blitt veldig glad i det. Jeg er overhodet ingen seiler, jeg blir redd når det blåser eller krenger for mye, men jeg elsker utelivet og livet om bord til det fulle. Å bo i båten, være ute hele dagen, familien tett rundt meg og ta dagene som de kommer, det er helt magisk. For ikke å snakke om alle solnedgangene som kommer så tett på der ute på sjøen.

Første seiltur varte i drøye tre uker og kursen ble satt mot ett av mine desiderte favorittsteder – nemlig svenske Bohuslän. Der er det så fint, helt ubeskrivelig nydelige omgivelser.

I løpet av disse tre ukene tok jeg det veldig med ro, hvilte mye og kjente behov for å gjøre litt annet enn å løpe de fleste av ettermiddagene. Det fristet mer med strikketøy og gode bøker, men det ble også noen løpeturer på kyststiene og jeg brukte en del tid på å drømme om nye løpeplaner.

Etter første seiltur var vi hjemme i Drøbak en måneds tid for å jobbe før vi skulle av gårde på en ny uke på sjøen. Den perioden hjemme fikk jeg løpt mye. Bra med kilometer og kontinuitet, og hipp hipp hurra og kryss i taket, jeg kom også endelig i gang med styrketrening. Det har jeg tenkt på så lenge, men aldri klart å komme i gang med. Jeg synes i grunn ikke styrketrening er moro, aller helst vil jeg være ute i løpeskoene, men med årene har jeg faktisk kjent behovet for å trene litt styrke. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg. Siden midten av juli har jeg altså trent styrke, stort sett to ganger per uke, og det har allerede gitt noen resultater. Moro er del vel fortsatt ikke, men jeg begynner å like det litt når jeg kjenner at det gjør godt for skrotten.

Etter en siste uke til sjøs kom vi hjem rett før skolestart og nå er virkelig hverdagen i gang igjen for fullt. Barna er tilbake til skole, lekser og aktiviteter og dagene på jobb blir stadig travlere. Jeg liker det heldigvis også sånn, hverdagene er som regel like fine som feriedagene til sjøs, og løpe gjør jeg faktisk mest av når dagene har sin rutine.

Etter ferien har forberedelsene til høstens store løpemål startet for fullt, nemlig Oslo Maraton 21. September. Det blir mitt andre maraton, men mitt 5. løp som er et maraton eller lengre. Jeg har ikke lengre så altfor store nerver knyttet til om jeg kommer til å klare det eller ikke, men spenningen ved det å gjennomføre og gleden ved opplevelsen er fremdeles like stor. Det er godt å ha med meg tryggheten på at jeg vet at jeg kan klare det, og treningen så langt dette året har vært bra. Den siste perioden har vært veldig bra med mye løping, faktisk mer løping enn jeg trodde at jeg kunne tåle, og det er godt å kjenne på at kroppen både håndterer det og responderer på det. Jeg har løpt noen økter de siste ukene som jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere. Så langt i år har jeg løpt mer enn jeg gjorde i hele fjor, og jeg har fremdeles lyst til å løpe mer. Flere år med trening og løping har begynt å gi noen resultater, og jeg føler meg faktisk sterkere enn noen gang, både i beina og i hodet.

Jeg er forventningsfull til å løpe ett nytt maraton. Målet er å få en like god opplevelse og nyte følelsen av å klare å løpe et maraton like mye som jeg gjorde i fjor. Jeg drømmer nok også om å få til en bedre tid på maraton, det er nesten umulig å ikke drømme om det når jeg føler meg i bedre slag enn jeg gjorde i fjor, men det er helt oppriktig langt i fra det viktigste. For meg er det viktigst å ta min plass i baktroppen og nok en gang få den medaljen hvor det står MARATON!

Publicerat: 2019-08-28 22:35 Kommentarer (0)



Maratontrening for baktroppen

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg faktisk trener for å klare å gjennomføre disse løpene.

Først må jeg bare si, det er utrolig gledelig og hyggelig at flere potensielle baktroppløpere tar kontakt fordi dere har lyst til å prøve! Det er så gøy at flere drømmer om maraton og lange løp. Det gleder mitt baktropp-hjerte stort!

Mitt budskap til dere er: Gå for drømmen, gi det et forsøk! Jeg har tro på at du klarer det!

Min treningsfilosofi for å gjøre meg rustet til de lange løpene er svært enkel. Det viktigste er å løpe, glede deg over hver løpetur og nyte opplevelsen av å være ute på tur. Jeg tror noe av det viktigste er å trene på løpegleden. Det høres kanskje sprøtt ut, trene på løpegleden, er det mulig? Ja, det er mulig! Tren på å være ute på tur noen timer, tren på å glede deg over det, ta inn inntrykkene og tren på å nye opplevelsen.

Jeg har hentet inspirasjon og ideer fra ulike treningsprogrammer og kan anbefale å ta en titt på maratonprogrammene til Runner`s World. De finner du HER.

For meg er det vanskelig å ha en treningsplan som skal følges slavisk. Det er mulig at jeg ikke er disiplinert nok, men det er heller ikke like lett i en hverdag med to barn og aktiviteter. Jeg må derfor ha en treningsplan som gir rom for fleksibilitet, kan tilpasses hver uke og lett endres på hvis det er nødvendig. Jeg løper når jeg har lyst og hviler når jeg kjenner at kropp eller hode ikke henger helt med. Jeg løper når jeg kan glede meg over løpeturen og hviler når det bare kjennes ut som plikt-løping. Det høres banalt ut, litt for klisje og kanskje ikke så troverdig? Vel, for meg er det slik! Jeg esker jo å løpe i utgangspunktet, så det skal mye til for at jeg ikke har lyst. Det handler også om at jeg trener mye på løpegleden. Trener på å glede meg over løpeturene, nyte opplevelsene og kose meg på tur. Når jeg kjenner at kropp og hode ikke vil, ikke orker, så er det som regel en grunn til det. Med årene har jeg blitt mindre redd for å hvile litt ekstra, og det er nok en av årsakene til at jeg nå sjelden opplever skader. Jeg tror også at å løpe når man har lyst bidrar til positive løpsopplevelser, som igjen gir økt lyst til å løpe. Å løpe av plikt derimot, er med på å knekke løpelysten hos meg.  

Treningen min er i stor grad preget at lyst- og innfallsmetoden, men jeg har likevel en slags struktur eller ramme som jeg holder meg innenfor. Her beskriver jeg min plan når målene for året er Ecotrail 50K i mai og Oslo maraton i september.

Jeg løper som regel 4 økter per uke. Noen uker blir der 5 ganger, men også noen uker 3 økter. Hver uke inneholder:

  • 1 langtur

  • 1 intervalløkt eller hurtigere langkjøring

  • 1-3 rolige og korte turer

Den viktigste og prioriterte økten er ukens langtur. Skal du løpe langt så må du trene på det. Jeg tror at det er helt nødvendig. Både kropp og hode trenger å kjenne på og venne seg til hvordan det er å løpe over tid. En langtur betyr imidlertid ikke at du skal løpe 3-4 mil. Mine langturer er mye kortere enn det. I vintermånedene er langturene kun på 10-12 km. I mars og april øker jeg gradvis lengden på langturene fra 13 km til opp mot 20 km. I månedsskifte april/mai løper jeg 1-2 langturer på rundt 30 km som forberedelse til Ecotrail 50 K. Jeg har aldri løpt en langtur på trening som er lengre enn 3 mil. Det er nok for å kunne gjennomføre både maraton og 50K.

De første ukene i mai roer jeg ned langturene og samler overskudd til Ecotrail som i år er 25. mai. Det koster krefter for meg å løpe langturer på 2 mil og lengre, så det er viktig å samle krefter før et løp. De siste to ukene før Ecotrail kommer jeg bare til å løpe korte og rolige turer. Etter Ecotrail legger jeg også inn et par uker uten langtur for at kroppen skal få restituert og reparert seg etter løpet. I år skal jeg løpe Birkebeinerløpet 21K tre uker etter Ecotrail. Tre uker imellom er akkurat nok for min del.

I løpet av sommeren blir det noen nye langturer, men da også som regel mellom 13 – 20 km, før jeg i august og begynnelsen av september på nytt legger inn 1-2 langturer opp mot 30 K som forberedelse til Oslo Maraton.

Langturene løpes som regel på lørdag eller søndag morgen. Nå som våren har kommet med lyse morgenen og god temperatur, liker jeg å komme meg tidlig ut på tur. Forberedelsene er alltid den klassiske med havregrøt, juice og kaffe. Med på langtur har jeg vann, nøtter, kvik lunsj og powergels shots med colasmak fra Powerbar. Når jeg løper de lengste turene opp mot 3 mil har jeg også med en brødskive.

Jeg elsker langturene! De er absolutt favorittøktene. Mine langturer er veldig rolige, behagelig tempo og jeg går mye underveis. Det viktigste for meg med disse øktene er å trene på å være i bevegelse over tid, og å nyte det underveis! Det er fullt mulig å nyte langturer når tempo er behagelig nok og fokuset er å være på tur.

Jeg hater å løpe intervaller! Jeg virkelig hater det! Intervaller er helt pyton for meg. Det skyldes nok at jeg opplever å ikke mestre intervalløkter noe sørlig. Jeg er jo ikke akkurat bygget for fart, og intervaller innebærer gjerne å få opp farten. Jeg er ikke god på å løpe fort og da opplever jeg lite mestring. Ikke liker jeg så veldig godt den høye pulsen heller. Det føles mye bedre for meg en jevnere belastning over tid. Til tross for dette, så opplever jeg at intervalløkter gir effekt på formen og derfor forsøker jeg å få inn en slik økt hver uke. Det var en periode tidligere hvor jeg løp alle intervalløktene inne på mølle. Det har jeg helt sluttet med. Mølleløping med fart tar knekken på både bena mine og løpegleden. Jeg må ut! De intervalløktene jeg liker best er lange intervaller i motbakke. Da trenger jeg ikke å løpe fort for å få opp pulsen. Det holder til og med å gå enkelte steder for å få høy nok puls. Noen intervalløkter byttes også ut med en hurtigere langkjøring. Da løper jeg 5-8 km i noe høyere tempo enn jeg pleier. Til sist skal jeg være så ærlig å innrømme at det er flere uker jeg ikke løper intervaller i det hele tatt. Det hender at jeg rett og slett har så lite lyst, så jeg skulker intervaller og løper kosetur i stedet.

Utover en langtur og en intervalløkt per uke så fyller jeg på med rolige og fine turer. Treningsplanen er ganske lik gjennom året, med unntak av langturene som gradvis blir lengre frem mot de lange løpene. Jeg trener jo en del, men ikke spesielt mye sammenlignet med de gode mosjonistene. Det er likevel nok til å klare de lange løpene. Jeg trener lite alternativt, men går mye turer og sykler litt i sommerhalvåret. Og styrketrening, vel, der er det lite å fortelle om. Jeg har stadige planer om å komme i gang med regelmessige styrkeøvelser. Fysioterapeuten i meg sier at det er veldig lurt! Kanskje jeg kommer i gang denne våren!

Ta gjerne kontakt dersom du går med en drøm om å løpe langt, men er litt usikker på om du tør, lurer på hvordan du bør forberede deg eller vil høre mer om hvordan det oppleves. Jeg setter veldig pris på interessen for baktroppen og svarer gladelig på hver eneste henvendelse. Ta sjansen og bli med på Ecotrail 50K i mai. Jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

Publicerat: 2019-03-30 09:42 Kommentarer (0)



When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Publicerat: 2018-09-27 21:32 Kommentarer (0)



Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på....

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner's World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Publicerat: 2018-09-07 16:00 Kommentarer (0)



Erkjennelser etter oppussingsmaraton

Nå er det altfor lenge siden forrige blogginnlegg. De siste to måneder har vært et intensivt oppussingsmaraton med lite løping å rapportere om. Vi har flyttet på oss, fremdeles i vakre Drøbak, men nærmere sjøen som vi liker så godt. Vårt oppussingsmaraton nærmer seg sakte men sikkert målstreken, men de siste meterne nå er seige og går sakte. Oppussing er vel å beskrive dette forsiktig, total renovering er nok mer korrekt. Hver eneste overflate i huset har blitt fornyet med først gips, så sparkle, pusse og male. Et nytt kjøkken er i ferd med å ta form, likeså et nytt bad. Vi har kommet så langt at vi har flyttet inn, men det gjenstår fremdeles mye jobb før vi er helt i mål. Huset blir helt fantastisk og vi trives allerede veldig godt. Jeg kan drikke morgenkaffe til denne utsikten og har nærhet til vannet på alle løpeturer. Det er umulig å ikke like det!

Oppussingsmaraton er hardt og krevende. I sommerferien jobbet vi med huset fra klokken syv om morgenen til sene kvelder hver eneste dag. Jeg har forsøkt å snike meg til noen få løpeturer, men kroppen har vært helt kaputt. Det er sørgelig få kilometer som har blitt løpt siden slutten av juni. De få turene jeg har fått til har vært blytunge. Nå er jeg både nervøs og spent på løpeformen.

Da jeg avsluttet vårens løp med Blomstermila i Drøbak var jeg sliten. Skikkelig sliten. En intensiv vår både på jobb, hjemme og med mye løping hadde tøyd strikken til et ytterpunkt og jeg trengte en pause. Naivt tenkte jeg at et par måneder med oppussing ville gi meg et avbrekk, både for hodet og for løpekroppen. Underveis og i etterkant har jeg gjort meg noen erkjennelser!

Erkjennelse nr 1: Oppussing er ikke restitusjon! Oppussing er hardt arbeid som koster både tid og krefter. Det er fysisk jobbing som krever mye energi. Jeg har sjelden vært så fysisk sliten som jeg har vært disse ukene.

Erkjennelse nr 2: Løpekroppen er absolutt ikke det samme som oppussingskroppen! Jeg fikk tidlig erkjenne at en kropp trent for løping og kontorjobb ikke er det samme som en kropp trent for oppussing. Jeg har vært totalt ødelagt i kroppen, vondt i rygg, hofter og skuldre. Hver eneste lille muskel i kroppen verket den første uken, men så gikk det seg gradvis til etter som jeg ble vant til det. Jeg fikk noen kommentarer på at å løpe i skogen i 9 timer kunne jeg gjøre, men litt fysisk arbeid tok knekken på meg.......vel det er sant! Jeg er ikke vant til å jobbe så fysisk og det er jammen tungt og krevende. Det jeg imidlertid fikk god bruk for av erfaringer fra lange løp var viljen til å ikke gi opp, holde ut og vente på bedre tider. Akkurat der kan oppussing og lange løp sammenlignes. Det går i bølger og etter en tung periode venter en lettere. Den viktigste erkjennelsen i dette er at jeg faktisk ikke er fysisk sterk! Her er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at jeg er altfor dårlig trent når det kommer til styrke. Det bør absolutt gjøres noe med!

Erkjennelse nr 3: Oppussing er ikke så vanskelig som jeg trodde! Da vi startet hadde jeg lav mestringstro på egne oppussingsferdigheter. Jeg visste at jeg kunne male, bære, rydde og vaske, men var usikker på hva mer jeg kunne få til. Jeg har lært masse! Sparkle og pusse går som en lek, akryl er en fin ting som kurerer mer enn gruff, skru med drill er moro og det er så gøy å se resultatene. Google er også til god hjelp. Det finnes videoer og oppskrifter for det meste!

Erkjennelse nr 4: Interiør er faktisk litt spennende! Tidligere har jeg aldri vært av de som interesserer seg for interiør og oppussing. Det har vært viktig for meg å ha et rent og ryddig hjem, men møbler og interiør har ikke betydd noe. Vi har gjerne arvet eller kjøpt brukt, ting har ikke passet sammen eller vært i nærheten av noe du finner igjen i interiørbladene. Nå som nytt hus skal innredes og fylles med nye møbler, har jeg faktisk anskaffet en solid bunke interiørblader og det er overraskende spennende og moro! Det er imidlertid ingen fare for at jeg begynner å skrive interiørblogg. Det er fremdeles løping som ligger hjertet nærmest!

Erkjennelse nr 5: Alle går ikke ned i vekt når de holder på med oppussing hvis sjokoladepausene er for mange!

Erkjennelse nr 6: Humøret synker med synkende løpefrekvens! Dette er riktignok ingen ny erkjennelse, bare en bekreftelse av at det fremdeles er slik for meg.

Erkjennelse nr 7: Nå er det altfor kort tid til Oslo Maraton!!!

Mer om forberedelser til Oslo maraton kommer snart i nytt innlegg.

Publicerat: 2018-08-23 21:42 Kommentarer (0)



Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner's World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Publicerat: 2018-06-23 09:06 Kommentarer (0)



Birkebeinerløpet

Forrige helg løp jeg Birkebeinerløpet. Løpelysten kom heldigvis snikende tilbake i tide til start. Jeg var spent på hvordan det skulle gå. Uken i forveien var jeg sliten, trøtt og lite løpelysten. Heldigvis skjer det alltid noe mentalt når man kommer til start, får på startnummer og tar inn stemningen fra et arrangement som er helt i særklasse når det gjelder å invitere til løpefest. Da er det bare å nyte!

Jeg dro til Lillehammer med verdens beste reisefølge, barna mine og foreldrene mine. Bare mannen manglet, men han var opptatt med Færder seilasen og fortjente en guttetur. Vi bodde på Scandic Lillehammer hotell, perfekt beliggenhet i forhold til løp og supert for barna med svømmebasseng både inne og ute. Fredag hentet vi startnummer, handlet litt på Sport 1 messen i Håkons hall og ladet opp som best vi kunne. Både barna og jeg badet på hotellet, og vi fikk verdifull familietid. Jeg er så heldig som har foreldre som blir med på tur for å passe barna slik at jeg får løpt. Det setter jeg utrolig stor pris på! De stiller alltid opp som barnevakter når mor skal på løpeeventyr.

Helgen ble helt super og vi hadde det så moro. Det var bare ett problem, varmen under løpet på lørdag! Du verden så varmt det ble da Birkebeinerløpet skulle løpes! Jeg syntes varmen under Ecotrail var krevende, men på lørdag var det mer krevende enn noen gang. Det kan ha sammenheng med at jeg var sliten, og tempo noe høyere enn Ecotrail, men jeg kan ikke huske å ha hatt det så tøft under et løp noen gang.

Da jeg gikk til start og skulle ta bussen til Birkebeineren skistadion kjente jeg allerede at dette skulle bli tøft. Kroppen var tung og luften trykkende. Jeg passet på å drikke mye både dagen i forveien og på formiddagen før løpet, bekledningen ble minst mulig.

Birkebeinerløpet går i en helt fantastisk trase, flott terreng og fine stier. De første 7-8 kilometerne går det jevnt oppover. Ut fra start tok jeg det veldig rolig og håpet at jeg skulle klare varmen og oppoverbakkene uten problemer. Slik ble det ikke. Etter bare 2 kilometer kom hodepinen. Jeg får så lett vondt i hodet når jeg løper i varme, er det flere som opplever det? Finnes det noen lure triks foruten å drikke nok?

Med hodepine og litt svimmelhet var det bare å legge inn krabbegiret i alle stigninger. Jeg gikk i alle motbakker og løp rolig på flatene og nedover. Stoppet opp på hver drikkestasjon for å få i meg vann og løp innom spylestasjonene for å kjøle ned hodet. Det ble fryktelig tøft på lørdag. Jeg måtte virkelig jobbe med både bena og hode. Fokuset ble etter hvert ett ben foran det andre og komme seg til mål. Det var mange som slet med varmen og fikk det tøft. Jeg visste da etter 2 kilometer at jeg ikke ville klare en god tid, så jeg bestemte meg i stedet for å spare litt på kreftene.

Jeg nærmet meg etter hvert mål og gledet meg til å se barna mine. Jeg visste at de sto og ventet på meg like før målgang. Det er ikke så ofte at de er med meg på løp og kan heie, så denne gangen var det skikkelig stas. I tillegg var jeg ekstra spent på å høre hvordan det hadde gått med min datter Vilde som hadde løpt barnebirken mens jeg var ute i løypa.

Vilde hadde gjort en super innsats i sitt løp og var veldig fornøyd. Hun hoppet og spratt med medalje og ballong, og tok meg i mål med jubel. Følelsen av å komme i mål er alltid like god, og ekstra moro er det når familien er tilstede. Vilde og jeg var fornøyde Birkebeinere!

Jeg ble overrasket da jeg sjekket tiden min. Jeg løp på omtrent akkurat samme tid som i fjor, og det på en dag hvor det var tyngre enn noen gang og jeg tok det veldig med ro. Det var en positiv overraskelse og betyr at jeg kan klare bedre, bare litt mer energi og noen grader kjøligere. Jeg er klar for Birkebeiner løpet igjen neste år og gjentar suksessen med familien på tur. Neste år blir det heldigvis 3 uker i mellom Ecotrail og Birken, det tror jeg blir bra for min del. Jeg må også trene mer på å løpe nedoverbakker på sti. Der blir jeg lite offensiv og jogger rolig for å unngå fall. Det er dumt i et løp som Birken, for der er det mange nedoverbakker på slutten.

Arrangementet Birkebeinerløpet kan jeg ikke få fullrost. Det er virkelig et par hakk opp fra alle andre løp jeg har deltatt i. Super proft og helt knirkefritt. Løpet kan anbefales i aller høyeste grad, og det har flere distanser å velge mellom.

Sees igjen neste år Birken! Vi gleder oss!

Publicerat: 2018-06-16 19:39 Kommentarer (0)



Den forsvunne løpelysten

Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!

Publicerat: 2018-06-06 22:57 Kommentarer (0)



13 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser