Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Ikke akkurat en «førsteside løper»

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm....så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner's World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner's World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner's World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ....

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner's World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Publicerat: 2019-09-14 18:25 Kommentarer (0)



Sommerferie, sommerløping og maratontrening

Plutselig er sommeren over og på søndag er det allerede 1. september! Tiden har gått altfor fort, men sommeren har gjort meg godt. Det var etterlengtet med sol, roligere dager, mer tid utendørs og, selvfølgelig, løping i sommerværet.

Det er lenge siden min forrige oppdatering her på bloggen. Altfor lenge i grunn, men slik ble det altså. Pausen er et resultat av at jeg har klart å koble ut fra det meste og bare har nytt sommerdagene. Nå har hverdagen kommet i gang igjen, og med den kom også skrivelyst og tid for en oppdatering.

Mitt forrige blogginnlegg handlet om Ecotrail, og jammen levde jeg lenge på den opplevelsen. I fjor etter Ecotrail var jeg så sliten at luften gikk fullstendig ut av ballongen, og jeg løp veldig lite i tiden etterpå. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg tålte påkjenningen bedre og kom meg igjen ganske raskt etter løpet. Opplevelsen har også trigget noe i meg, en lyst og nysgjerrighet til å delta i flere lignende løp og, muligens, til å løpe enda lengre.

Tre uker etter Ecotrail tok jeg med meg barna, min mor og far til Lillehammer for en helg med Birkebeinerløpet og familietid. Dette ble mitt tredje Birkebeinerløp, og andre året jeg tar med meg familien på tur, til stor suksess for alle sammen. Barna synes det er stor stas med en helg på hotell, jeg liker Birkebeinerløpet utrolig godt og mine foreldre, som er verdens snilleste, blir med som barnevakter når jeg skal løpe og ellers holder oss med koselig selskap igjennom helgen. Til stor glede traff jeg også medblogger Thea på hotellet. Veldig hyggelig å endelig få treffe på henne. Hun er virkelig en inspirerende og positiv jente som har motivert meg en god stund allerede gjennom sin sine bilder og tekster på Instagram, og nå også blogginnlegg HER.

Selve Birkebeinerløpet gikk sånn passe, omtrent som de to forrige årene, men jeg hadde en tung dag. Litt uventet varme slo til den helgen og jeg hadde rett og slett ikke dagen. Tung i kroppen og lite energi, men likevel en flott opplevelse å delta. Jeg skrev om Birkebeinerløpet også i fjor. Det er et helt fantastisk arrangement, av de proffeste jeg er med på, og løypa er veldig fin. Vilde, min datter på 10 år deltok også i barnebirken. Jeg og familien har allerede booket hotell for neste års løp!

Dagen etter Birkebeinerløpet ble Blomstermila arrangert her hjemme i Drøbak. Jeg hadde ikke planlagt å løpe den, men da jeg kom hjem fra Lillehammer og så ut på terrassen så så jeg rett ned på målseilet. Det er jammen vanskelig å se på et løp, på et mål, uten å få lyst til å være med. Minstemann i huset ville gjerne være med og vips så sto mor også med et startnummer til 10K i hånden. Beina var stokk stive etter gjørmeløping dagen i forveien, så det var bare å bite tennene sammen. Løpet gikk egentlig overraskende greit, ingen tid å snakke om, men følelsen var god. Jeg ble overrasket over hva jeg klarte å få til med sliten kropp og stive bein. Jeg klarte å gi mer enn jeg hadde gjort på en stund. Veldig god følelse å ta med seg inn i sommerferien som startet helgen etter.

Vi har en seilbåt, mannen er ivrig båtmann, og jeg har heldigvis lært meg til å bli veldig glad i det. Som oppvokst landkrabbe i Hallingdal med faktisk litt vannskrekk, lå ikke akkurat båtlivet naturlig for meg, men etter omtrent hver eneste sommer på sjøen siden 2006 så har jeg blitt veldig glad i det. Jeg er overhodet ingen seiler, jeg blir redd når det blåser eller krenger for mye, men jeg elsker utelivet og livet om bord til det fulle. Å bo i båten, være ute hele dagen, familien tett rundt meg og ta dagene som de kommer, det er helt magisk. For ikke å snakke om alle solnedgangene som kommer så tett på der ute på sjøen.

Første seiltur varte i drøye tre uker og kursen ble satt mot ett av mine desiderte favorittsteder – nemlig svenske Bohuslän. Der er det så fint, helt ubeskrivelig nydelige omgivelser.

I løpet av disse tre ukene tok jeg det veldig med ro, hvilte mye og kjente behov for å gjøre litt annet enn å løpe de fleste av ettermiddagene. Det fristet mer med strikketøy og gode bøker, men det ble også noen løpeturer på kyststiene og jeg brukte en del tid på å drømme om nye løpeplaner.

Etter første seiltur var vi hjemme i Drøbak en måneds tid for å jobbe før vi skulle av gårde på en ny uke på sjøen. Den perioden hjemme fikk jeg løpt mye. Bra med kilometer og kontinuitet, og hipp hipp hurra og kryss i taket, jeg kom også endelig i gang med styrketrening. Det har jeg tenkt på så lenge, men aldri klart å komme i gang med. Jeg synes i grunn ikke styrketrening er moro, aller helst vil jeg være ute i løpeskoene, men med årene har jeg faktisk kjent behovet for å trene litt styrke. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg. Siden midten av juli har jeg altså trent styrke, stort sett to ganger per uke, og det har allerede gitt noen resultater. Moro er del vel fortsatt ikke, men jeg begynner å like det litt når jeg kjenner at det gjør godt for skrotten.

Etter en siste uke til sjøs kom vi hjem rett før skolestart og nå er virkelig hverdagen i gang igjen for fullt. Barna er tilbake til skole, lekser og aktiviteter og dagene på jobb blir stadig travlere. Jeg liker det heldigvis også sånn, hverdagene er som regel like fine som feriedagene til sjøs, og løpe gjør jeg faktisk mest av når dagene har sin rutine.

Etter ferien har forberedelsene til høstens store løpemål startet for fullt, nemlig Oslo Maraton 21. September. Det blir mitt andre maraton, men mitt 5. løp som er et maraton eller lengre. Jeg har ikke lengre så altfor store nerver knyttet til om jeg kommer til å klare det eller ikke, men spenningen ved det å gjennomføre og gleden ved opplevelsen er fremdeles like stor. Det er godt å ha med meg tryggheten på at jeg vet at jeg kan klare det, og treningen så langt dette året har vært bra. Den siste perioden har vært veldig bra med mye løping, faktisk mer løping enn jeg trodde at jeg kunne tåle, og det er godt å kjenne på at kroppen både håndterer det og responderer på det. Jeg har løpt noen økter de siste ukene som jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere. Så langt i år har jeg løpt mer enn jeg gjorde i hele fjor, og jeg har fremdeles lyst til å løpe mer. Flere år med trening og løping har begynt å gi noen resultater, og jeg føler meg faktisk sterkere enn noen gang, både i beina og i hodet.

Jeg er forventningsfull til å løpe ett nytt maraton. Målet er å få en like god opplevelse og nyte følelsen av å klare å løpe et maraton like mye som jeg gjorde i fjor. Jeg drømmer nok også om å få til en bedre tid på maraton, det er nesten umulig å ikke drømme om det når jeg føler meg i bedre slag enn jeg gjorde i fjor, men det er helt oppriktig langt i fra det viktigste. For meg er det viktigst å ta min plass i baktroppen og nok en gang få den medaljen hvor det står MARATON!

Publicerat: 2019-08-28 22:35 Kommentarer (0)



When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Birkebeinerløpet

Forrige helg løp jeg Birkebeinerløpet. Løpelysten kom heldigvis snikende tilbake i tide til start. Jeg var spent på hvordan det skulle gå. Uken i forveien var jeg sliten, trøtt og lite løpelysten. Heldigvis skjer det alltid noe mentalt når man kommer til start, får på startnummer og tar inn stemningen fra et arrangement som er helt i særklasse når det gjelder å invitere til løpefest. Da er det bare å nyte!

Jeg dro til Lillehammer med verdens beste reisefølge, barna mine og foreldrene mine. Bare mannen manglet, men han var opptatt med Færder seilasen og fortjente en guttetur. Vi bodde på Scandic Lillehammer hotell, perfekt beliggenhet i forhold til løp og supert for barna med svømmebasseng både inne og ute. Fredag hentet vi startnummer, handlet litt på Sport 1 messen i Håkons hall og ladet opp som best vi kunne. Både barna og jeg badet på hotellet, og vi fikk verdifull familietid. Jeg er så heldig som har foreldre som blir med på tur for å passe barna slik at jeg får løpt. Det setter jeg utrolig stor pris på! De stiller alltid opp som barnevakter når mor skal på løpeeventyr.

Helgen ble helt super og vi hadde det så moro. Det var bare ett problem, varmen under løpet på lørdag! Du verden så varmt det ble da Birkebeinerløpet skulle løpes! Jeg syntes varmen under Ecotrail var krevende, men på lørdag var det mer krevende enn noen gang. Det kan ha sammenheng med at jeg var sliten, og tempo noe høyere enn Ecotrail, men jeg kan ikke huske å ha hatt det så tøft under et løp noen gang.

Da jeg gikk til start og skulle ta bussen til Birkebeineren skistadion kjente jeg allerede at dette skulle bli tøft. Kroppen var tung og luften trykkende. Jeg passet på å drikke mye både dagen i forveien og på formiddagen før løpet, bekledningen ble minst mulig.

Birkebeinerløpet går i en helt fantastisk trase, flott terreng og fine stier. De første 7-8 kilometerne går det jevnt oppover. Ut fra start tok jeg det veldig rolig og håpet at jeg skulle klare varmen og oppoverbakkene uten problemer. Slik ble det ikke. Etter bare 2 kilometer kom hodepinen. Jeg får så lett vondt i hodet når jeg løper i varme, er det flere som opplever det? Finnes det noen lure triks foruten å drikke nok?

Med hodepine og litt svimmelhet var det bare å legge inn krabbegiret i alle stigninger. Jeg gikk i alle motbakker og løp rolig på flatene og nedover. Stoppet opp på hver drikkestasjon for å få i meg vann og løp innom spylestasjonene for å kjøle ned hodet. Det ble fryktelig tøft på lørdag. Jeg måtte virkelig jobbe med både bena og hode. Fokuset ble etter hvert ett ben foran det andre og komme seg til mål. Det var mange som slet med varmen og fikk det tøft. Jeg visste da etter 2 kilometer at jeg ikke ville klare en god tid, så jeg bestemte meg i stedet for å spare litt på kreftene.

Jeg nærmet meg etter hvert mål og gledet meg til å se barna mine. Jeg visste at de sto og ventet på meg like før målgang. Det er ikke så ofte at de er med meg på løp og kan heie, så denne gangen var det skikkelig stas. I tillegg var jeg ekstra spent på å høre hvordan det hadde gått med min datter Vilde som hadde løpt barnebirken mens jeg var ute i løypa.

Vilde hadde gjort en super innsats i sitt løp og var veldig fornøyd. Hun hoppet og spratt med medalje og ballong, og tok meg i mål med jubel. Følelsen av å komme i mål er alltid like god, og ekstra moro er det når familien er tilstede. Vilde og jeg var fornøyde Birkebeinere!

Jeg ble overrasket da jeg sjekket tiden min. Jeg løp på omtrent akkurat samme tid som i fjor, og det på en dag hvor det var tyngre enn noen gang og jeg tok det veldig med ro. Det var en positiv overraskelse og betyr at jeg kan klare bedre, bare litt mer energi og noen grader kjøligere. Jeg er klar for Birkebeiner løpet igjen neste år og gjentar suksessen med familien på tur. Neste år blir det heldigvis 3 uker i mellom Ecotrail og Birken, det tror jeg blir bra for min del. Jeg må også trene mer på å løpe nedoverbakker på sti. Der blir jeg lite offensiv og jogger rolig for å unngå fall. Det er dumt i et løp som Birken, for der er det mange nedoverbakker på slutten.

Arrangementet Birkebeinerløpet kan jeg ikke få fullrost. Det er virkelig et par hakk opp fra alle andre løp jeg har deltatt i. Super proft og helt knirkefritt. Løpet kan anbefales i aller høyeste grad, og det har flere distanser å velge mellom.

Sees igjen neste år Birken! Vi gleder oss!

Publicerat: 2018-06-16 19:39 Kommentarer (0)



Ecotrail 2018 – Eventyret med alle følelsene

Jeg klarte det jeg! Ecotrail 50K er fullført! Distansepers og ultraløper! Det ble et eventyr fullt av følelser.

Først må jeg bare si – Ecotrail, tusen takk for et helt fantastisk løp og arrangement! Alt var helt perfekt; service, stemning, løype, matstasjoner og målgang. Jeg er så fornøyd!

Dagene før start var jeg uvanlig nervøs, selv om jeg også hadde stor tro på at det skulle være mulig å klare det. Magen var urolig, hodet var i kaos, jeg følte meg sliten og trodde jeg hadde vondt både her og der. Dette er helt vanlige pre-nerver, men denne gangen hadde jeg de mer enn noen gang før.

45 km i Ecotrail for to år siden sto sterkt i minnet, både hvor vondt det gjorde og hvor fantastisk det var å komme i mål. Jeg hadde så lyst til å oppleve den følelsen en gang til. Dagen før løpet måtte jeg ta en tur til målområdet på Salt. Jeg sto lenge foran målportalen og bare kjente på følelsen. Der skulle jeg klare å løpe i mål dagen etter!

Løpsdagen kom! Jeg sov dårlig sisten natten, veldig urolig og nervøs. Det faktum at solen stekte og temperaturen viste nesten 30 grader gjorde ikke nervene mindre. Var det forsvarlig for meg å løpe i denne varmen? Jeg er ikke av de som takler varme så godt, spesielt ikke når jeg skal løpe. Varmen denne dagen skremte meg litt. Frokosten var vanskelig å få ned, men kaffen smakte godt. I det jeg fant frem startnummeret og pakket løpesekken for en hel dag i marka, så endret følelsene seg noe fra nervøs gruing til forventningsfull spenning. Jeg var klar!

Til min store glede skulle jeg få selskap av min gode venninne Hege. Vi løp sammen for to år siden, og nå skulle vi prøve oss igjen. Planen hadde vi klar, ta det så rolig som mulig de første milene for å se hvordan kroppen taklet varmen og ha nok krefter igjen til at vi skulle komme oss i mål. Hege er en dame med lite nerver for slike ting som å løpe 5 mil og hun er alltid i godt humør. På t-banen opp til Frognerseteren var stemningen upåklagelig og jeg begynte bare å glede meg til å komme i gang. Vi traff på mange kjente og hyggelige løpere. Det er jo bare hyggelige folk som løper Ecotrail! Vi pratet og pratet til startskuddet gikk! Nå skulle eventyret begynne.

Første kilometer er nedoverbakke. Enkel start med nydelig utsikt over Oslo og Holmenkollen. Jeg følte meg så glad og takknemlig for jeg har mulighet til å være med på et løp som dette. Mange bekjentskaper har jeg fått av løpere, og jeg er heldig som får være med på disse opplevelsene.

Så kom stigningene, lange, bratte og tøffe. Du verden så varmt det var! Det kokte, både i hodet og resten av kroppen. Jeg kjente fort at beina ble hovne, fingrene likeså, og pulsen var minst 10 slag høyere enn vanlig. Varmen ble en prøvelse. Jeg kjente at det var tøffere enn vanlig for kroppen og en gryende hodepine snek seg frem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble både feig og lite offensiv, så jeg bestemte meg for å ta det så rolig som mulig frem til Fossum. Hvis jeg da hadde krefter igjen og håndterte varmen, så kunne jeg heller gi på litt siste to milene.

De tre første milene gikk vi mye, spesielt i alle oppoverbakker. Vi stoppet også opp ved alle vann for å så kaldt vann på både hodet og kropp. Det gjorde ufattelig godt med kaldt vann på kroppen og vi jublet av glede hver gang vi så et vann. Lykken var også stor da vi kom på at vi kunne kjøpe iskald Cola på Sørkedalen landhandel. De må ha hatt et godt salg på lørdag, for vi var lagt fra de eneste som stoppet innom der.

På matstasjonen i Sørkedalen tok vi oss god tid. Vi dusjet i vannspreder med kaldt vann (helt genialt), spiste appelsinbåter (også helt genialt) og plutselig oppdaget jeg Maria! Hun sto der midt i vannsprederen sammen med Hege, og der var også Sissel. Maria blogger også for Runner`s World og jeg gleder meg til å lese hennes historie om deres reise i 80 km. Jeg er stum av beundring over de to tøffe damene, og attpåtil så er de så utrolig hyggelige. Jeg fikk et skikkelig energiboost av å treffe dere Maria og Sissel! Dere så veldig sterke ut og gjennomførte på helt imponerende vis 80 km. Da jeg skulle starte på den 3 km lange oppoverbakken etter Sørkedalen så tenkte jeg på dere, og da ble ikke den bakken så ille likevel.

Etter Sørkedalen ventet flott skogsterreng ned til Fossum. Fine stier med gode skyggepartier. Beina fikk lyst til å gi på litt og jeg lot de få lov. De 10 kilometerne ned til Fossum og ny matstasjon gikk lett. På matstasjonen hadde jeg bestemt meg for å spise litt av matpakken. Det gikk trått, men noe ordentlig mat måtte jeg få i meg. Næringsinntaket for øvrig den dagen bestod av en energibar, seigmenn, saltsild, salte kjeks og de fantastiske appelsinbåtene på matstasjonene. Appelsiner på tur er alltid en vinner! Jeg klarte heldigvis også å drikke mye vann underveis i løpet, så væskebalansen var noenlunde ok.

Fra Fossum gikk turen ned mot Lysakerelven. Jeg både gledet og gruet med til det partiet. Gledet meg fordi det er så utrolig flott der, men gruet med fordi jeg visste at det var det det ville begynne å gjøre vondt. Det går opp og det går ned langs hele elva. Smale stier, trapper og røtter. Det er en prøvelse for slitne hofter. Mine hofter skrek høyt i denne delen av løypa. For det første hadde hovne føtter ført til gnagsår, blemmer og vonde tær. For det andre var hoftene helt kaputt. Det gikk greit å gå oppover, men nedover var så utrolig vondt. Det rare var at jo mer vondt det gjorde, jo mer rusa ble jeg på lykkefølelsen. Smerter betyr at jeg tøyer noen grenser, og jeg vet at det ikke er farlige smerter. Smerter samtidig som jeg klarer å komme meg fremover betyr at jeg mestrer. Jeg klarer å holde ut og jeg gir ikke opp.

Nede ved Lysaker begynner jeg å få troen på at dette skal gå bra, jeg skal klare å komme meg til mål! Det merkelige er at jeg har krefter igjen og løper store deler av løypa inn mot mål. Jeg hadde nok vært litt for feig i varmen og tatt det roligere enn nødvendig, men samtidig førte det til at jeg fikk en utrolig fin tur. Jeg gikk aldri ned i kjelleren slik jeg gjorde for to år siden da jeg løp 45 km.

Når jeg passerer Aker Brygge sender jeg en sms til mannen min om å gjøre seg klar til å ta imot meg i mål med kald Farris. Jeg hadde drømt om Farris helt siden Lysaker hvor jeg trodde jeg skulle løpe forbi en kiosk. Like før siste sving sender jeg en ny sms til min mann: «Nå er det like før jeg runder hjørnet. Jeg har klart det!» I det jeg trykker «send» på meldingen skjer det noe med både hodet og kroppen. Jeg blir svimmel, mister kreftene i beina, kjenner pulsen skyter i været og så renner det noen stille tårer. Jeg skjønner for alvor at jeg har klart det!

Når det går opp for meg blir det litt for mye følelser. Jeg er sliten, varm, og har vondt i hele kroppen. Dette har jeg drømt om hele det siste året, og jeg har så mange ganger sett for meg hvordan det skulle bli å løpe i mål etter 5 lange mil. Jeg trodde jeg skulle juble høyt og gråte av glede. I stedet løper jeg stille i mål, stopper klokken, får medaljen og synker ned på en pall. Jeg får servert kald Farris av mannen min og er helt tom, bortsett fra mestringsfølelsen. Den fyller både kroppen og hodet, og det er bare helt ubeskrivelig magisk og fantastisk.

Det er denne følelsen jeg trener for når jeg legger ut på tur året rundt i all slags vær. Det er denne følelsen jeg drømmer om når jeg skal hente motivasjon og det er denne følelsen som er drivkraften når det gjør vondt og jeg får lyst til å gi meg. Jeg digger denne følelsen, og på lørdag var den bedre enn noen gang. Da hadde jeg løpt 50 kilometer.

Jeg klarte det jammen jeg, for andre gang kan jeg kalle meg ultraløper. At tiden ble mye mer enn forventet den dagen tenkte jeg bare på et halvt sekund. Tanken på å ha klart 5 mil overgikk det meste!

To dager etter løpet har jeg gangsperre i alle retninger og føttene er så såre, men det er så absolutt verdt det. Jeg nyter synet av finisher trøyen med påskriften 50 km og den veldig fine medaljen. Den skal få sin hedersplass! Mestringsfølelsen skal jeg ta vare på og leve på en god stund til!

Ecotrail Oslo – Tusen takk for eventyret!

Publicerat: 2018-05-28 23:39 Kommentarer (0)



På lørdag er det Ecotrail! Er jeg godt nok forberedt?

På lørdag er det klart for Ecotrail i Oslo! Løpet arrangeres for fjerde gang og er et supert arrangement med en fantastisk løype rundt Oslo. Dette blir min tredje deltakelse. For to år siden løp jeg 45 km og var ruset på mestringsfølelse i flere måneder etterpå. I fjor var jeg så usikker på formen at jeg endret distansen til 30 km. I år skal jeg løpe 50 kilometer! Så langt har jeg aldri løpt før, så det går sikkert bra!

Er jeg godt nok forberedt? Er både kroppen og hodet klar for det? Ja, jeg tror faktisk det!

Min fysiske form og kropp er vel bare sånn passe klar. Jeg kunne alltids trent mer, løpt flere lange turer, trent mer styrke, spist mindre sjokolade og gått ned de ekstra kiloene.......det er mye jeg kunne gjort bedre, men det jeg har gjort får være  godt nok! Jeg tror at jeg har trent nok, og noe av det som motiverer meg er å vise at det er mulig å løpe lange løp selv om vekten er for høy og formen langt fra topptrent. Det siste året har jeg løpt jevnt og trutt. Kontinuiteten har ført til at jeg er i bedre form nå enn de to siste årene og motivasjonen er bra. Viktigst av alt, å løpe har aldri vært mer moro enn det er nå!

De siste to månedene har jeg fått gjennomført noen få, men veldig gode langturer på rundt 30 km. Det har gitt meg nok trygghet til at jeg vet at jeg klarer de første 3 milene uten problemer. Jeg vet også at det kommer til å bli tøft de to siste milene, men jeg har troen på at jeg skal klare det om det så skal gå på ren vilje og stahet. Jeg er god på å holde ut og ikke gi meg, og tanken på å krysse mållinjen etter 5 mil gir meg utrolig mye motivasjon. Jeg har så lyst til å kjenne på den følelsen!

Jeg har ikke bare trent kroppen, men også hodet. Mental styrketrening har vært fast på programmet de siste månedene. Jeg kan på det varmeste anbefale boken «Mental styrketrening» av Cecilie Ystenes Myhre. Lettskrevet og god bok med praktiske øvelser. Den har hjulpet meg mye og jeg håper at det skal gi resultater på lørdag. Mer om den mentale treningen kommer i et senere blogginnlegg.

De siste to ukene har det vært tid for å roe ned og samle krefter til lørdagens krafttak. Det er viktig å trappe ned treningen de siste ukene inn mot et så langt løp for at kroppen skal få hentet seg inn og fine overskudd. Jeg synes det er litt ekkelt å løpe så lite den siste tiden, fordi da blir jeg med en gang usikker på hvor formen ligger. Nå må jeg bare stole på at jeg er klar!

Jeg har allerede begynt å finne frem utstyret til lørdag. Sekken er klar og skovalget er tatt. Jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. Det ryktes om tørre og fine stier i Oslo og ta er Hoka Bondi helt perfekt for en så lang tur. Fantastiske sko med nok demping til mange timer på beina. Sekken blir pakket med vann, nøtteblanding, energibarer, litt sjokolade, salt lakris og et rundstykke med spekeskinke. Når jeg skal løpe så lenge, må jeg få i meg noe ordentlig mat underveis. Jeg kommer til å ta meg tid til en roligere periode omtrent midtveis for å få i meg mat. Akkurat nå bekymrer værmeldingen meg litt. Det er spådd så varmt vær og jeg liker ikke å løpe i varmen. Det blir viktig å drikke nok underveis!

Lykke til alle sammen som løper Ecotrail på lørdag! Jeg gleder meg til å treffe på løpevenner både før start, underveis og i mål. Forhåpentligvis blir det flere kjente ansikter etter lørdags løp. Si hei når dere løper forbi meg!

En ekstra hilsen sendes til min medblogger Maria Sørbø og hennes venninne Sissel som virkelig er noen tøffe damer. De skal løpe 80 km og jeg er så imponert (og en smule misunnelig på at de har mot nok til å gjøre det). Jeg ønsker dere begge en fantastisk tur på lørdag! Håper vi sees i løypa eller i mål!

Har du lyst til å følge med på min 50 km lange tur på lørdag, så følg med på min snapchat: bjorgastrid. Der blir det noen oppdateringer både før, underveis og etterpå. Jeg gleder meg!

Ecotrail 50K – Jeg er klar!

Publicerat: 2018-05-23 22:31 Kommentarer (0)



Hverdagsløping – blir du med?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til å løpe så mye? Full jobb, to aktive barn, studerer litt, nå også blogger litt, og løper 4-5 ganger per uke. Det er mange som spør: Hvordan klarer du alt? Svaret er enkelt. Jeg klarer ikke alt! Det er ikke mulig å klare alt!

Noen vil svare at det handler om prioritering. Vi lever alle med tidsklemma og hektiske hverdager, så det handler bare om å prioritere løping. Vel, jeg tror ikke at det er så enkelt for de fleste av oss. Det er vanskelig å prioritere. Hvordan skal man prioritere blant barn, familie, jobb, venner og alt man har lyst til å gjøre? Å prioritere noe frem noe annet føles ikke alltid like enkelt eller greit.

Jeg løper så mye som jeg gjør fordi jeg har innført «Hverdagsløping» i hverdagene mine. Hverdagsløping er et helt vanlig ord hos meg, like vanlig som hverdager, jobb, familie og venner. Betydningen av ordet sier seg selv, løping i hverdagene. Hverdagsløping betyr at løping hører til i hverdagene mine, på samme måte som jobb og familien gjør det.

Jeg har bestemt meg for at løping er en del av hverdagene mine. Det skal være der og da bruker jeg også tid på det. Det er så viktig for meg! Jeg trenger løpingen for å ha det bra og fungere, like mye som jeg trenger familien min og en meningsfull jobb. For meg føles det ikke så bra hvis jeg skal tenke at jeg prioriterer det ene fremfor det andre, så jeg lager plass til de viktigste tingene i hverdagen min. De hører hjemme der!

Når dette er sagt så har døgnet mitt også bare 24 timer. 7-8 av timene bør jeg sove, og drøyt 8 av timene jobber jeg. Likevel er det fremdeles 8 timer igjen til å fylle med det jeg vil, og i helgene er det enda mer tid. Jeg fyller timene med det som er viktig for meg; familie, venner og løping! Det er ekstra fint når jeg kan kombinere disse. Noen av de fineste løpeturene har jeg når barna sykler ved siden av meg. Både barna og jeg liker disse turene. De får en rolig sykkeltur ute i frisk luft, tid sammen og gode opplevelser. Jeg får løpt langtur med verdens beste selskap. Ofte avslutter vi turen med en is på kiosken før vi tar den siste bakken hjem. Noen ganger fortsetter jeg å løpe videre etter at jeg fulgt de hjem. Da er de slitne og takker gladelig ja til en rolig time uten for mye mas fra meg.

Løpe- eller gåturer med venninner er jo også helt fantastisk. Tid til skravling i rolig tempo, eller pushe hverandre på hardere intervalløkter. Jeg tar meg gjerne en løpetur alene også med god samvittighet. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha dårlig samvittighet når jeg drar ut for å løpe i hverdagene. Både jeg, mannen, barna og jobben er best tjent med at jeg får løpt mine ukentlige kilometer. Det er bra for oss alle.

Å dra ut for å løpe er noe som bare skal gjøres, på samme måte som jeg skal være mamma og dra på jobb. På de mest hektiske hverdagene er det selvfølgelig mer utfordrende å få det til, men det finnes alltid noen små «løpelommer». En økt på mølla før barna står opp (ja, da må jeg legge meg tidligere og stå opp tidligere), en kort tur rett etter jobb før ettermiddagsaktiviteter starter, eller en tur etter at barna er i seng (selv om det begynner å bli ganske sent).

Å fylle hverdagene med det som er viktig for meg, betyr riktignok at det er mange ting jeg ikke bruker tid på. Jeg bruker lite tid foran tv, jeg bruker lite tid til husarbeid og interiør, jeg bruker ikke veldig mye tid på kjøkkenet og jeg bruker lite tid på det som ikke er så viktig for meg. Husarbeid og interiør er bare ikke så interessant. Jeg kommer aldri til å skrive en interiørblogg. Nå skal vi riktignok flytte og pusse opp nytt hus, så jeg har faktisk anskaffet noen interiørblader, men foreløpig passer ikke mitt hjem inn i de bladene. Husarbeid er en nødvendighet, så det må gjøres til en viss grad. Jeg trives best med å ha det ryddig og rent. Husarbeid gjøres etter metoden «ett rom nå og da». Jeg vasker badet en dag, kjøkkenet en annen dag osv. På den måten bruker jeg lite tid per dag på husarbeid, og huset blir rent nok. På kjøkkenet er jeg opptatt av at vi får i oss nok mat som gir energi, men jeg er på ingen måte noen hobbykokk. Jeg har en mor som er fantastisk på kjøkkenet og som har prøvd å overføre det til meg. Hun er muligens litt frustrert over at det ikke har smittet over, men det er bare ikke så viktig for meg. Barna og familien er uten tvil det aller, aller viktigste i livet mitt. Jeg kan likevel løpe mye og fremdeles være en god mor.

Så tilbake til spørsmålet om hvordan jeg får til alt? Jeg får altså ikke til alt, det er bare ikke mulig. Jeg får til det som er viktigst for meg, for der ligger all min motivasjon og drivkraft. Alt det andre får jeg ikke så bra til, men det er godt nok!

Jeg tagger bildene med #hverdagsløping på min Instagram @bjorgastrid. Foreløpig har taggen 31 innlegg, de fleste av dem er mine. Bli med du også! Innfør hverdagsløping i dine hverdager og tagg dine bilder. Hvor mye hverdagsløping klarer vi å få til?

#hverdagsløping

Publicerat: 2018-04-30 20:34 Kommentarer (0)



Løpehelg i Oslo – Langtur og Sentrumsløpet

Forrige fredag dro jeg tidlig inn til Oslo med løpesekken pakket for langtur. Jeg hadde behov for en skikkelig langtur i banken, så en fridag fra jobb ble gladelig benyttet for å løpe. Planen var å starte turen fra Sognsvann, løpe innover i Nordmarka og se hvor lenge jeg hadde lyst til å løpe. Jeg må ha vært ufattelig naiv da jeg planla denne turen, for i mitt hode skulle det være sol hele dagen og snøfrie stier i Nordmarka. Jeg hadde tatt på meg solbriller og løpesko for tørt og fint føre.....Realitetene slo raskt inn da jeg gikk av t-banen på Sognsvann.

Det var tåke som ramlet ned i hodet mitt og masse snø. Løpelysten og motet sank noen hakk der jeg sto, men langtur skulle det bli. Jeg begynte forsiktig på veien opp mot Ullevålseter, men det var for mye is til at det var mulig å løpe. Alternative løperuter måtte vurderes. Fra årene jeg bodde i Oslo har jeg løpt mye i Nordmarka, så jeg kom på en fin løype fra Sognsvann mot Vettakollen og opp til Frognerseteren. Jeg startet frisk ut, løp med snø til over anklene og tenkte at 10 km med dette går helt fint. Etter et par kilometer var følelsen en helt annen. Det var blytungt føre, farten på Garmin viste krabbetempo og jeg var våt på beina. Været var grått og tåken fortsatte å ramle ned. Jeg så ikke et eneste menneske på denne stien (kanskje ikke så rart med tanke på føre) og humøret var på bunn. Google map ble nøye undersøkt for alternative fluktruter. Hvilken idiot er det som bruker av fridagene sine til å vasse i snø helt alene inne i marka?

Jeg har en greie meg å aldri gi meg. Selv om jeg fant en alternativ fluktrute ut fra snøen, så føltes det bare ikke bra å gi opp. Planen var å komme meg til Frognerseteren og dit skulle jeg! Det var bare å fortsette i snøen, ta bakke for bakke, og tenke at for hvert skritt i dette snøføret blir både ankler og hofter sterkere. Det er på slike turer man bygger karakter og styrke. Det er på slike turer at mestringsfølelsen er på sitt beste, og den følelsen ville jeg ikke gå glipp av.

Plutselig var skiltet der som viste kun 1,5 km igjen til Frognerseteren. Derfra møtte jeg på flere folk, både turgåere, joggere og skiløpere. Nå var det bare hyggelig med litt snø og en siste følelse av vinter. Mestringsfølelsen steg i takt med at jeg nærmet meg første stopp. Da jeg nådde Frognerseteren sprakk tåken opp og solen kom igjennom, og jeg var igjen helt sikker på at dette var den beste måten å benytte en fridag på.

Etter et lite næringsstop i solen på Frognerseteren og 10 km tilbakelagt, bestemte jeg meg for at det fikk være nok med snøkledde stier for denne gang. Jeg tok en grusvei nedover mot Holmenkollen og Midtstuen. Derfra løp jeg på asfalten ned til Majorstuen. I Frognerparken tok jeg en gående matpakke-pause. Da fikk jeg lyst til å trene på de siste kilometerne av Ecotrail. Det er jo bare en måned igjen. Jeg løp fra Majorstuen til Skøyen, og derfra langs vannet inn til Ecotrail sin målgang på Langkaia.

Jeg stoppet klokken på 4 timer med løping og var veldig godt fornøyd. Det ble en bra langtur. Kroppen var overraskende bra underveis. Ikke vondt et eneste sted. Kneet er herved erklært helt bra, og jeg ble heller aldri skikkelig sliten. Det var utrolig viktig for meg å få gjennomført en slik langtur nå. Jeg har vært så usikker på om både kneet og formen er god nok til å løpe 50 km i Ecotrail 26. mai. Flere ganger har jeg vurdert å endre distansen til 31 km. Nå vet jeg at jeg kan løpe 3 mil helt uten problemer, og da klarer jeg fint 2 mil til.... Det skal jo føles som en utfordring!

Lørdag våknet jeg til strålende sol og skikkelig vårvær. Solen skinner som regel på Sentrumsløpet og dette året var intet unntak. Jeg gledet meg veldig til start! Sentrumsløpet er alltid moro. Flott løype og bra arrangement. Før løpet møtte jeg min spreke løpevenninne og triatlonutøver Anette Isabelle Jensen. Kulere og råere dame skal man lete lenge etter! Anette løp som en rakett og satte ny pers! Anbefaler dere å følge Anette sin Instagram for mye bra treningsinspirasjon @3run4aij

Mitt eget løp gikk som forventet, grei gjennomføring, men ingen pers. Jeg kjente godt i bena at jeg hadde løpt 4 timer dagen i forveien. Opp Slottsbakken var bena blytunge, likevel holdt jeg jevn fart oppover mot Frognerparken. Derfra og inn hadde jeg ønske om å gi på litt, men det var ikke mer å hente. Jeg fortsette i jevn fart og var godt fornøyd med det. Det ble ingen god tid, men en helt ok gjennomkjøring med litt høyere puls over tid. Målet for helgen var å samle kilometer. Det klarte jeg!

I dag er det akkurat 1 måned igjen til Ecotrail. Hvis det ikke skjer noe spesielt den neste måneden så stiller jeg til start på 50K. Jeg tror at det skal være mulig å gjennomføre. Jeg må bare ta dagen til hjelp, ta noen rolige perioder underveis og spise nok. Det er en spesiell følelse og spenning knyttet til å stille til start når jeg er litt usikker på om jeg vil klare å fullføre. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer det, og det er jo ikke så ille!

Publicerat: 2018-04-26 21:46 Kommentarer (0)



Klart for sesongens første løp

Nå er det april! Det er vår og klart for sesongens første løp!

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet i Oslo. Sentrumsløpet er et like sikkert vårtegn som hvitveisen. Solen skinner vanligvis på den dagen og temperaturen pleier å svare til shorts og t-skjorte. Været ser ut til å bli bra også dette året!

Jeg skal delta i Sentrumsløpet for 7. år på rad. Det er et flott løp i og rundt Oslo sentrum. Det har blitt en slags tradisjon for å løpe våren inn. Jeg og mannen har også etablert en god vane med å ta inn på hotell i Oslo både helgen under Sentrumsløpet på våren og Oslo Maraton på høsten. Da får vi en helg med barnefri, tid for oss selv og tid til å gjøre det jeg liker aller best. Løpe!

Vanligvis pleier Sentrumsløpet å være en første test av årets form. I år vet jeg at formen er ok, men farten er totalt fraværende. Jeg står derfor over et forsøk på å løpe inn til forbedring av tidligere tider.

På fredag skal jeg ha en feriedag fra jobb, dra tidlig inn til Oslo og løpe lantur i Nordmarka. Det finnes jo ikke bedre måter å benytte feriedager på enn å løpe. Jeg trenger flere langturer før Ecotrail om en drøy måned. Denne helgen blir det fokus på å sanke kilometer fremfor gode kilometertider.

Planen er å løpe ca 20-25 km på fredag. Sentrumsløpet på lørdag inngår som en ny langtur med tillegg av litt oppvarmingskilometer og nedtrappingskilometer. Jeg mener at det må være lov å delta i løp uten å alltid gi full gass. Løpsdeltakelse kan også benyttes til fine treningsturer med mange likesinnede og god stemning.

Lykke til alle som løper Sentrumsløpet på lørdag!

Håper jeg ser noen av dere!

 

 

Publicerat: 2018-04-19 21:34 Kommentarer (0)



Motivasjon og drivkraft for løpegleden

Motivasjon handler om å treffe på følelser. Det er følelsene som beveger oss, som skaper motivasjon og drivkraft. Det er følelsene som driver oss til å oppnå et mål.

Hvordan skapes motivasjon for å løpe? Det som motiverer meg, er ikke nødvendigvis det samme som motiverer deg. Hva som treffer våre følelser vil være helt individuelt. Min motivasjon kan være til inspirasjon for andre, men alle bør ta seg tid til å lete frem sin egen motivasjon. Det kan noen ganger ta litt tid å finne den. Hvilke følelser er det som gjør at nettopp du får motivasjon og drivkraft for å løpe?

Motivasjonsteoriene skiller mellom ytre og indre motivasjon. Den ytre motivasjonen oppstår når vi gjør noe for å oppnå et mål eller en belønning som ligger utenfor selve løpingen. Det kan for eksempel være å gå ned i vekt eller få anerkjennelse fra andre. Indre motivasjon er derimot en drivkraft som skapes av selve løpingen, av interessen og gleden i å løpe. Når vi har en indre motivasjon for å løpe, så er det å løpe belønning nok i seg selv. Den indre motivasjonen er en naturlig motivasjon som kommer innenfra. Den får oss til å løpe fordi vi liker nettopp løpingen. Forskning viser at det er den indre motivasjonen som får deg til å prestere over tid. Den er mer «langvarig», øker prestasjonene og bidrar til mer trivsel.

Ta deg tid til å finne frem til din indre motivasjon for å løpe! De fleste som løper kilometer etter kilometer, dag etter dag og år etter år, har en indre motivasjon for å løpe. Løpingen i seg selv er målet.

Min indre motivasjon for å løpe kan oppsummeres i to stikkord: mestringsfølelse og turopplevelser. Disse to treffer på noen følelser i meg som skaper en sterk drivkraft.

Å være ute på tur er noe som gjør at jeg trives. Opplevelsene, sanseinntrykkene, frisk luft og kunne bevege meg for egen maskin. Jeg liker meg best ute, hele året rundt. Å være på tur handler ikke om avanserte toppturer eller lange ekspedisjoner. En runde i nabolaget en kveld er også en tur. Jeg slår et slag for lavterskelturer. Det viktigste er å komme meg ut, kunne bevege meg og få den roen og påfyllet som turopplevelser gir. Jeg er heldig som bor i vakre Drøbak. Løpeturer langs Drøbakssundet gir meg gode følelser. Vannet skaper ro og opplevelser. Det samme gjør turer i marka, men jeg får det også av å løpe gatelangs.

Jeg har en instagramkonto (bjorgastrid) som handler om løping. Dersom du titter på den ser du raskt av det er svært få bilder av meg. Den inneholder stort sett bilder av turopplevelsene. Det er de som betyr noe for meg, og som skaper følelsene til den indre motivasjonen.

Den aller største motivasjonsfaktoren for meg er nok mestringsfølelsen. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om. Jeg begynte å løpe etter at jeg fikk barn nummer to fordi jeg trengte å komme meg i form igjen. Etter ganske så kort tid oppdaget jeg hvilken mestringsfølelse det å løpe gir meg, og den oppdagelsen har betydd utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva denne mestringsfølelsen består i. Den er kompleks og inneholder flere sider. Først og fremst handler det om å få til noe, nå mål og klare utfordringer. Når jeg først begynte å løpe, kom resultatene raskt. Jeg klarte stadig å løpe litt lengre og følelsen av å løpe ble stadig bedre. Løping er veldig målbart. Du kan måle både distanse, fart og puls. Det gjør det så enkelt å se fremgang, og det gir en god følelse å se at du stadig blir bedre.

Da jeg skulle melde meg på mitt første løp, var jeg redd for at 10 km var for langt. Nå, noen år senere, vet jeg at jeg i alle fall kan løpe 45 km. Jeg tror at jeg kan løpe mye lengre. Jeg har en indre driv for å finne ut hvor langt det faktisk er mulig for meg å løpe.

Da jeg løp Ecotrail 45K første gang, kjente jeg på noen følelser av mestring underveis og etterpå som var helt rått. Det er en følelse av å være totalt utslitt, men også se at både kropp og hode klarer mer. Det er en følelse som for meg er helt vanvittig. Det er helt rått å kjenne på at du er helt utmattet og hver eneste lille celle i kroppen gjør vondt, men likevel klarer du å fortsette. Mestringsfølelsen da jeg kom i mål er umulig å beskrive, men den er så god at jeg nå trener jevnt og trutt i håp om å få kjenne på denne følelsen igjen.

Jeg får også mye mestringsfølelse av de vanlige treningsturene mine. Jeg må ikke løpe lange distanser eller nå mye mål for å kjenne på følelsen. Å komme meg ut på løpeturer i hverdagene gir mye mestringsfølelse det også. Det er en god følelse å klare å bevege meg helt for egen maskin, selv når jeg er sliten etter arbeidsdagen, eller en tidlig morgen før dagen i det hele tatt har begynt. Når jeg løper er det selvfølgelig slitsomt, men det gir også en følelse av ro og velbehag. En fot foran den andre, monotont og repeterende, men også mediterende. Jeg kobler ut hodet, og lar bena, hjertet og lungene jobbe. Å løpe gir et velbehag både mentalt og fysisk, og det er belønning nok i hverdagene. Når jeg sliter med motivasjon for å komme meg ut på tur, minner jeg meg på denne følelsen. Jeg liker den, og den treffer noe i meg som skaper motivasjon og drivkraft.

Hva er din indre motivasjon for å løpe?

#liveterbestute #mestringsfølelse #løpeglede

Publicerat: 2018-04-09 22:46 Kommentarer (0)



12 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser