Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Publicerat: 2018-09-27 21:32 Kommentarer (0)



Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på....

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner's World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Publicerat: 2018-09-07 16:00 Kommentarer (0)



Erkjennelser etter oppussingsmaraton

Nå er det altfor lenge siden forrige blogginnlegg. De siste to måneder har vært et intensivt oppussingsmaraton med lite løping å rapportere om. Vi har flyttet på oss, fremdeles i vakre Drøbak, men nærmere sjøen som vi liker så godt. Vårt oppussingsmaraton nærmer seg sakte men sikkert målstreken, men de siste meterne nå er seige og går sakte. Oppussing er vel å beskrive dette forsiktig, total renovering er nok mer korrekt. Hver eneste overflate i huset har blitt fornyet med først gips, så sparkle, pusse og male. Et nytt kjøkken er i ferd med å ta form, likeså et nytt bad. Vi har kommet så langt at vi har flyttet inn, men det gjenstår fremdeles mye jobb før vi er helt i mål. Huset blir helt fantastisk og vi trives allerede veldig godt. Jeg kan drikke morgenkaffe til denne utsikten og har nærhet til vannet på alle løpeturer. Det er umulig å ikke like det!

Oppussingsmaraton er hardt og krevende. I sommerferien jobbet vi med huset fra klokken syv om morgenen til sene kvelder hver eneste dag. Jeg har forsøkt å snike meg til noen få løpeturer, men kroppen har vært helt kaputt. Det er sørgelig få kilometer som har blitt løpt siden slutten av juni. De få turene jeg har fått til har vært blytunge. Nå er jeg både nervøs og spent på løpeformen.

Da jeg avsluttet vårens løp med Blomstermila i Drøbak var jeg sliten. Skikkelig sliten. En intensiv vår både på jobb, hjemme og med mye løping hadde tøyd strikken til et ytterpunkt og jeg trengte en pause. Naivt tenkte jeg at et par måneder med oppussing ville gi meg et avbrekk, både for hodet og for løpekroppen. Underveis og i etterkant har jeg gjort meg noen erkjennelser!

Erkjennelse nr 1: Oppussing er ikke restitusjon! Oppussing er hardt arbeid som koster både tid og krefter. Det er fysisk jobbing som krever mye energi. Jeg har sjelden vært så fysisk sliten som jeg har vært disse ukene.

Erkjennelse nr 2: Løpekroppen er absolutt ikke det samme som oppussingskroppen! Jeg fikk tidlig erkjenne at en kropp trent for løping og kontorjobb ikke er det samme som en kropp trent for oppussing. Jeg har vært totalt ødelagt i kroppen, vondt i rygg, hofter og skuldre. Hver eneste lille muskel i kroppen verket den første uken, men så gikk det seg gradvis til etter som jeg ble vant til det. Jeg fikk noen kommentarer på at å løpe i skogen i 9 timer kunne jeg gjøre, men litt fysisk arbeid tok knekken på meg.......vel det er sant! Jeg er ikke vant til å jobbe så fysisk og det er jammen tungt og krevende. Det jeg imidlertid fikk god bruk for av erfaringer fra lange løp var viljen til å ikke gi opp, holde ut og vente på bedre tider. Akkurat der kan oppussing og lange løp sammenlignes. Det går i bølger og etter en tung periode venter en lettere. Den viktigste erkjennelsen i dette er at jeg faktisk ikke er fysisk sterk! Her er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at jeg er altfor dårlig trent når det kommer til styrke. Det bør absolutt gjøres noe med!

Erkjennelse nr 3: Oppussing er ikke så vanskelig som jeg trodde! Da vi startet hadde jeg lav mestringstro på egne oppussingsferdigheter. Jeg visste at jeg kunne male, bære, rydde og vaske, men var usikker på hva mer jeg kunne få til. Jeg har lært masse! Sparkle og pusse går som en lek, akryl er en fin ting som kurerer mer enn gruff, skru med drill er moro og det er så gøy å se resultatene. Google er også til god hjelp. Det finnes videoer og oppskrifter for det meste!

Erkjennelse nr 4: Interiør er faktisk litt spennende! Tidligere har jeg aldri vært av de som interesserer seg for interiør og oppussing. Det har vært viktig for meg å ha et rent og ryddig hjem, men møbler og interiør har ikke betydd noe. Vi har gjerne arvet eller kjøpt brukt, ting har ikke passet sammen eller vært i nærheten av noe du finner igjen i interiørbladene. Nå som nytt hus skal innredes og fylles med nye møbler, har jeg faktisk anskaffet en solid bunke interiørblader og det er overraskende spennende og moro! Det er imidlertid ingen fare for at jeg begynner å skrive interiørblogg. Det er fremdeles løping som ligger hjertet nærmest!

Erkjennelse nr 5: Alle går ikke ned i vekt når de holder på med oppussing hvis sjokoladepausene er for mange!

Erkjennelse nr 6: Humøret synker med synkende løpefrekvens! Dette er riktignok ingen ny erkjennelse, bare en bekreftelse av at det fremdeles er slik for meg.

Erkjennelse nr 7: Nå er det altfor kort tid til Oslo Maraton!!!

Mer om forberedelser til Oslo maraton kommer snart i nytt innlegg.

Publicerat: 2018-08-23 21:42 Kommentarer (0)



Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner's World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Publicerat: 2018-06-23 09:06 Kommentarer (0)



Hverdagsløping – blir du med?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til å løpe så mye? Full jobb, to aktive barn, studerer litt, nå også blogger litt, og løper 4-5 ganger per uke. Det er mange som spør: Hvordan klarer du alt? Svaret er enkelt. Jeg klarer ikke alt! Det er ikke mulig å klare alt!

Noen vil svare at det handler om prioritering. Vi lever alle med tidsklemma og hektiske hverdager, så det handler bare om å prioritere løping. Vel, jeg tror ikke at det er så enkelt for de fleste av oss. Det er vanskelig å prioritere. Hvordan skal man prioritere blant barn, familie, jobb, venner og alt man har lyst til å gjøre? Å prioritere noe frem noe annet føles ikke alltid like enkelt eller greit.

Jeg løper så mye som jeg gjør fordi jeg har innført «Hverdagsløping» i hverdagene mine. Hverdagsløping er et helt vanlig ord hos meg, like vanlig som hverdager, jobb, familie og venner. Betydningen av ordet sier seg selv, løping i hverdagene. Hverdagsløping betyr at løping hører til i hverdagene mine, på samme måte som jobb og familien gjør det.

Jeg har bestemt meg for at løping er en del av hverdagene mine. Det skal være der og da bruker jeg også tid på det. Det er så viktig for meg! Jeg trenger løpingen for å ha det bra og fungere, like mye som jeg trenger familien min og en meningsfull jobb. For meg føles det ikke så bra hvis jeg skal tenke at jeg prioriterer det ene fremfor det andre, så jeg lager plass til de viktigste tingene i hverdagen min. De hører hjemme der!

Når dette er sagt så har døgnet mitt også bare 24 timer. 7-8 av timene bør jeg sove, og drøyt 8 av timene jobber jeg. Likevel er det fremdeles 8 timer igjen til å fylle med det jeg vil, og i helgene er det enda mer tid. Jeg fyller timene med det som er viktig for meg; familie, venner og løping! Det er ekstra fint når jeg kan kombinere disse. Noen av de fineste løpeturene har jeg når barna sykler ved siden av meg. Både barna og jeg liker disse turene. De får en rolig sykkeltur ute i frisk luft, tid sammen og gode opplevelser. Jeg får løpt langtur med verdens beste selskap. Ofte avslutter vi turen med en is på kiosken før vi tar den siste bakken hjem. Noen ganger fortsetter jeg å løpe videre etter at jeg fulgt de hjem. Da er de slitne og takker gladelig ja til en rolig time uten for mye mas fra meg.

Løpe- eller gåturer med venninner er jo også helt fantastisk. Tid til skravling i rolig tempo, eller pushe hverandre på hardere intervalløkter. Jeg tar meg gjerne en løpetur alene også med god samvittighet. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha dårlig samvittighet når jeg drar ut for å løpe i hverdagene. Både jeg, mannen, barna og jobben er best tjent med at jeg får løpt mine ukentlige kilometer. Det er bra for oss alle.

Å dra ut for å løpe er noe som bare skal gjøres, på samme måte som jeg skal være mamma og dra på jobb. På de mest hektiske hverdagene er det selvfølgelig mer utfordrende å få det til, men det finnes alltid noen små «løpelommer». En økt på mølla før barna står opp (ja, da må jeg legge meg tidligere og stå opp tidligere), en kort tur rett etter jobb før ettermiddagsaktiviteter starter, eller en tur etter at barna er i seng (selv om det begynner å bli ganske sent).

Å fylle hverdagene med det som er viktig for meg, betyr riktignok at det er mange ting jeg ikke bruker tid på. Jeg bruker lite tid foran tv, jeg bruker lite tid til husarbeid og interiør, jeg bruker ikke veldig mye tid på kjøkkenet og jeg bruker lite tid på det som ikke er så viktig for meg. Husarbeid og interiør er bare ikke så interessant. Jeg kommer aldri til å skrive en interiørblogg. Nå skal vi riktignok flytte og pusse opp nytt hus, så jeg har faktisk anskaffet noen interiørblader, men foreløpig passer ikke mitt hjem inn i de bladene. Husarbeid er en nødvendighet, så det må gjøres til en viss grad. Jeg trives best med å ha det ryddig og rent. Husarbeid gjøres etter metoden «ett rom nå og da». Jeg vasker badet en dag, kjøkkenet en annen dag osv. På den måten bruker jeg lite tid per dag på husarbeid, og huset blir rent nok. På kjøkkenet er jeg opptatt av at vi får i oss nok mat som gir energi, men jeg er på ingen måte noen hobbykokk. Jeg har en mor som er fantastisk på kjøkkenet og som har prøvd å overføre det til meg. Hun er muligens litt frustrert over at det ikke har smittet over, men det er bare ikke så viktig for meg. Barna og familien er uten tvil det aller, aller viktigste i livet mitt. Jeg kan likevel løpe mye og fremdeles være en god mor.

Så tilbake til spørsmålet om hvordan jeg får til alt? Jeg får altså ikke til alt, det er bare ikke mulig. Jeg får til det som er viktigst for meg, for der ligger all min motivasjon og drivkraft. Alt det andre får jeg ikke så bra til, men det er godt nok!

Jeg tagger bildene med #hverdagsløping på min Instagram @bjorgastrid. Foreløpig har taggen 31 innlegg, de fleste av dem er mine. Bli med du også! Innfør hverdagsløping i dine hverdager og tagg dine bilder. Hvor mye hverdagsløping klarer vi å få til?

#hverdagsløping

Publicerat: 2018-04-30 20:34 Kommentarer (0)



Løpehelg i Oslo – Langtur og Sentrumsløpet

Forrige fredag dro jeg tidlig inn til Oslo med løpesekken pakket for langtur. Jeg hadde behov for en skikkelig langtur i banken, så en fridag fra jobb ble gladelig benyttet for å løpe. Planen var å starte turen fra Sognsvann, løpe innover i Nordmarka og se hvor lenge jeg hadde lyst til å løpe. Jeg må ha vært ufattelig naiv da jeg planla denne turen, for i mitt hode skulle det være sol hele dagen og snøfrie stier i Nordmarka. Jeg hadde tatt på meg solbriller og løpesko for tørt og fint føre.....Realitetene slo raskt inn da jeg gikk av t-banen på Sognsvann.

Det var tåke som ramlet ned i hodet mitt og masse snø. Løpelysten og motet sank noen hakk der jeg sto, men langtur skulle det bli. Jeg begynte forsiktig på veien opp mot Ullevålseter, men det var for mye is til at det var mulig å løpe. Alternative løperuter måtte vurderes. Fra årene jeg bodde i Oslo har jeg løpt mye i Nordmarka, så jeg kom på en fin løype fra Sognsvann mot Vettakollen og opp til Frognerseteren. Jeg startet frisk ut, løp med snø til over anklene og tenkte at 10 km med dette går helt fint. Etter et par kilometer var følelsen en helt annen. Det var blytungt føre, farten på Garmin viste krabbetempo og jeg var våt på beina. Været var grått og tåken fortsatte å ramle ned. Jeg så ikke et eneste menneske på denne stien (kanskje ikke så rart med tanke på føre) og humøret var på bunn. Google map ble nøye undersøkt for alternative fluktruter. Hvilken idiot er det som bruker av fridagene sine til å vasse i snø helt alene inne i marka?

Jeg har en greie meg å aldri gi meg. Selv om jeg fant en alternativ fluktrute ut fra snøen, så føltes det bare ikke bra å gi opp. Planen var å komme meg til Frognerseteren og dit skulle jeg! Det var bare å fortsette i snøen, ta bakke for bakke, og tenke at for hvert skritt i dette snøføret blir både ankler og hofter sterkere. Det er på slike turer man bygger karakter og styrke. Det er på slike turer at mestringsfølelsen er på sitt beste, og den følelsen ville jeg ikke gå glipp av.

Plutselig var skiltet der som viste kun 1,5 km igjen til Frognerseteren. Derfra møtte jeg på flere folk, både turgåere, joggere og skiløpere. Nå var det bare hyggelig med litt snø og en siste følelse av vinter. Mestringsfølelsen steg i takt med at jeg nærmet meg første stopp. Da jeg nådde Frognerseteren sprakk tåken opp og solen kom igjennom, og jeg var igjen helt sikker på at dette var den beste måten å benytte en fridag på.

Etter et lite næringsstop i solen på Frognerseteren og 10 km tilbakelagt, bestemte jeg meg for at det fikk være nok med snøkledde stier for denne gang. Jeg tok en grusvei nedover mot Holmenkollen og Midtstuen. Derfra løp jeg på asfalten ned til Majorstuen. I Frognerparken tok jeg en gående matpakke-pause. Da fikk jeg lyst til å trene på de siste kilometerne av Ecotrail. Det er jo bare en måned igjen. Jeg løp fra Majorstuen til Skøyen, og derfra langs vannet inn til Ecotrail sin målgang på Langkaia.

Jeg stoppet klokken på 4 timer med løping og var veldig godt fornøyd. Det ble en bra langtur. Kroppen var overraskende bra underveis. Ikke vondt et eneste sted. Kneet er herved erklært helt bra, og jeg ble heller aldri skikkelig sliten. Det var utrolig viktig for meg å få gjennomført en slik langtur nå. Jeg har vært så usikker på om både kneet og formen er god nok til å løpe 50 km i Ecotrail 26. mai. Flere ganger har jeg vurdert å endre distansen til 31 km. Nå vet jeg at jeg kan løpe 3 mil helt uten problemer, og da klarer jeg fint 2 mil til.... Det skal jo føles som en utfordring!

Lørdag våknet jeg til strålende sol og skikkelig vårvær. Solen skinner som regel på Sentrumsløpet og dette året var intet unntak. Jeg gledet meg veldig til start! Sentrumsløpet er alltid moro. Flott løype og bra arrangement. Før løpet møtte jeg min spreke løpevenninne og triatlonutøver Anette Isabelle Jensen. Kulere og råere dame skal man lete lenge etter! Anette løp som en rakett og satte ny pers! Anbefaler dere å følge Anette sin Instagram for mye bra treningsinspirasjon @3run4aij

Mitt eget løp gikk som forventet, grei gjennomføring, men ingen pers. Jeg kjente godt i bena at jeg hadde løpt 4 timer dagen i forveien. Opp Slottsbakken var bena blytunge, likevel holdt jeg jevn fart oppover mot Frognerparken. Derfra og inn hadde jeg ønske om å gi på litt, men det var ikke mer å hente. Jeg fortsette i jevn fart og var godt fornøyd med det. Det ble ingen god tid, men en helt ok gjennomkjøring med litt høyere puls over tid. Målet for helgen var å samle kilometer. Det klarte jeg!

I dag er det akkurat 1 måned igjen til Ecotrail. Hvis det ikke skjer noe spesielt den neste måneden så stiller jeg til start på 50K. Jeg tror at det skal være mulig å gjennomføre. Jeg må bare ta dagen til hjelp, ta noen rolige perioder underveis og spise nok. Det er en spesiell følelse og spenning knyttet til å stille til start når jeg er litt usikker på om jeg vil klare å fullføre. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer det, og det er jo ikke så ille!

Publicerat: 2018-04-26 21:46 Kommentarer (0)



Klart for sesongens første løp

Nå er det april! Det er vår og klart for sesongens første løp!

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet i Oslo. Sentrumsløpet er et like sikkert vårtegn som hvitveisen. Solen skinner vanligvis på den dagen og temperaturen pleier å svare til shorts og t-skjorte. Været ser ut til å bli bra også dette året!

Jeg skal delta i Sentrumsløpet for 7. år på rad. Det er et flott løp i og rundt Oslo sentrum. Det har blitt en slags tradisjon for å løpe våren inn. Jeg og mannen har også etablert en god vane med å ta inn på hotell i Oslo både helgen under Sentrumsløpet på våren og Oslo Maraton på høsten. Da får vi en helg med barnefri, tid for oss selv og tid til å gjøre det jeg liker aller best. Løpe!

Vanligvis pleier Sentrumsløpet å være en første test av årets form. I år vet jeg at formen er ok, men farten er totalt fraværende. Jeg står derfor over et forsøk på å løpe inn til forbedring av tidligere tider.

På fredag skal jeg ha en feriedag fra jobb, dra tidlig inn til Oslo og løpe lantur i Nordmarka. Det finnes jo ikke bedre måter å benytte feriedager på enn å løpe. Jeg trenger flere langturer før Ecotrail om en drøy måned. Denne helgen blir det fokus på å sanke kilometer fremfor gode kilometertider.

Planen er å løpe ca 20-25 km på fredag. Sentrumsløpet på lørdag inngår som en ny langtur med tillegg av litt oppvarmingskilometer og nedtrappingskilometer. Jeg mener at det må være lov å delta i løp uten å alltid gi full gass. Løpsdeltakelse kan også benyttes til fine treningsturer med mange likesinnede og god stemning.

Lykke til alle som løper Sentrumsløpet på lørdag!

Håper jeg ser noen av dere!

 

 

Publicerat: 2018-04-19 21:34 Kommentarer (0)



Treningscamp Mallorca

Årets påskeferie ble tilbragt på Mallorca. Jeg hadde et ønske om lange, rolige løpeturer i shorts. Takket være verdens beste besteforeldre fikk jeg og mannen mulighet til å dra av gårde en hel uke på vår egen lille treningscamp. På planen sto løping, sykling, avkobling og sol!

Valg av destinasjon ble Santa Ponsa, en liten by ca. 2 mil sørvest for hovedstaden Palma. Stedet er ikke så stort, men veldig idyllisk og rolig. Det var akkurat det vi hadde behov for. Vi bodde på Globales Verdemar hvor vi leide en leilighet, noe som absolutt kan anbefales. Santa Ponsa var et supert utgangspunkt for fine løpeturer.

Foruten litt kjølig regnvær den dagen vi kom, har vi hatt helt suverent sommervær med sol og varme. Det har vært shorts og t-skjorte hver dag, og akkurat passe varmt for å være i aktivitet. Jeg har løpt noen helt fantastiske turer på Mallorca. Det er virkelig en perle av en øy for både løping og sykling. Øya har både flate veier, litt kuperte kyststier og flotte fjell. Her finnes alle muligheter for en vellykket treningscamp.

Vi dro til Mallorca primært for å trene, koble ut hverdagen, hvile, være ute og gå turer. Dagene besto av en lang frokost med påfølgende gåtur. Deretter ble det hvile i solen, så løpetur, og mer hvile i solen. Det var bare helt fantastisk og akkurat hva vi hadde behov for. Følelsen av å løpe i shorts igjen var helt vidunderlig. Vinteren her hjemme har vært lang og kald i år. Bare legger og sol i ansiktet har gjort utrolig godt en ukes tid.  

Jeg fikk løpt en god tur hver dag på 10-15 km. Foreløpig har jeg vært forsiktig med å løpe lengre på grunn av problemer med kneet, men nå ser det ut til at kneet har tålt denne uken svært godt. Det er betryggende, da er jeg forhåpentligvis tilbake i vanlig løping igjen. En av dagene leide vi også sykkel og dro på rolig dagstur med sightseeing.


Jeg løp fra Santa Ponsa til nabobyene, både El Toro og Peguera ble besøkt. Idylliske små steder og det var mulig å løpe på flotte kystveier og stier for å komme seg dit.

Mallorca kan virkelig anbefales for en treningsferie. Fantastisk flott øy med helt suverene treningsmuligheter. Løpeturer til palmesus, havbris og blågrønt vann gjør godt for både hode og kropp. Vi har allerede planlagt neste påskeferie.

Nå er vi hjemme igjen i Drøbak og her begynner det heldigvis også å bli vår. Mye av snøen har smeltet og gangveiene har fått bar asfalt. Det nærmer seg vårens mål på løpefronten med Ecotrail 50K og Birkebeinerløpet som de viktigste. I morgen er det tilbake til den fine hverdagen som jeg liker så godt, med hverdagsløping og masse løpeglede.

#hverdagsløping #løpeglede

Publicerat: 2018-04-02 08:07 Kommentarer (0)



Det blir ingen god historie om maratondrømmen uten noen skjær i sjøen


Hverdagene mine den siste uken:

Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har vondt i et kne!

Jeg har vært for hissig på grøten i januar, for ivrig i det nye året med nye mål og drømmer. Det ble løpt langt flere kilometer enn jeg gjorde de siste månedene av forrige år, og det måtte bare gå galt. Dette er jo noe jeg vet så inderlig godt, men likevel så kan det skje. Når løpeendorfinene tar overhånd, er det lett at fornuften kommer til kort.

Over halvveis i januar kjente jeg litt stikking på forsiden av kneet i starten av løpeøktene, men det gikk seg til og jeg blås det bort med «det er bare litt stølhet». Likevel tok jeg en roligere uke og håpet at det var nok. Det var det altså ikke! Stikkingen i starten av løpeturene gikk brått over til verking etter løpeturene. Da skjønte jeg at noe var galt. Med tanke på at jeg også er utdannet fysioterapeut, har jeg trodd at jeg klarer å kjenne slike signaler så tidlig at det ikke får utviklet seg til skade. Det gjorde jeg for så vidt, men det er bare det at løpehjertet overstyrte det rasjonelle hodet et par uker før fornuften slo inn. Da var skaden et faktum.

Det er heldigvis ikke så altfor galt. Kneet er litt ømt, det er noe der som ikke er bra, men det er i bedring. Jeg har tatt en hel uke løpefri, og jeg kan love at det gjør langt mer vondt enn kneet! Det gjør nemlig vondt for hodet å ikke få løpe. Jeg kjenner hvor avhengig jeg er av de ukentlige løpeturene. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg ikke får det regelmessige påfyllet med endorfiner og tid for meg selv ute på tur. Kroppen blir vond og hodet blir helt tullete. Jeg er kanskje mer avhengig enn jeg trodde, men det lever jeg godt med. Det er jo lett å bli avhengig av slike opplevelser.


En uke uten så mye som et eneste løpesteg har riktignok gjort godt for kneet. Det kjennes bedre ut nå. Jeg har vært flink og gjort øvelser for styrke og stabilitet hver eneste dag, sammen med litt betennelsesdempende og massasje. Balanseputen og en treningsstrikk for styrkeøvelser har vært nok. Det er ikke så mye som skal til og styrkeøvelser er helt klart lurt. Jeg synes i utgangspunktet at det er skikkelig kjedelig å gjøre øvelser. Jeg vil jo helst bare være ute og løpe. Kanskje jeg lærer denne gangen at det må til som faste innslag hver eneste uke. Hvis det er det som skal til for å holde meg skadefri og løpende, så er det så absolutt verdt det.

Det er vel bare å erkjenne at kroppen har kommet opp i en alder som ikke lenger er vedlikeholdsfri. Jeg har igjennom årene vært veldig heldig når det gjelder skader. Foruten beinhinnebetennelse (som ble operert med godt resultat) har jeg sluppet veldig billig unna. Det har vært litt småvondt her og der, men det meste har gått raskt over av seg selv. Kneet har jeg aldri hatt vondt i før, så det er heldigvis ikke en gammel skade som kommer tilbake. Da er muligheten stor for at jeg får kontroll på kneet dersom jeg bare gjør det riktige nå. Øvelsene skal utføres hver dag, og jeg skal opprettholde løpefri noen dager til. Jeg drømmer om en liten testtur mot slutten av uken.

I mellomtiden kan jeg drømme, både drømme meg tilbake til gode løpsopplevelser og drømme om nye mål. Barnslig nok har jeg hengt alle medaljene fra løp på gardinstangen rett over sengen min. Da kan jeg titte opp på de før jeg sovner og titte opp på de før jeg står opp. Medaljene betyr overraskende mye, selv om de hverken består av gull eller førsteplasser. For meg består de av mye mestring og gode opplevelser. De er et synlig bevis på at jeg kan løpe, fullføre løp, noen av de ganske så lange. Det er en god følelse å ta meg seg både i drømmeland og før jeg starter dagene.

Det positive i denne knesituasjonen er at det skjer nå og ikke når vi nærmer oss mai. Jeg har over 3 måneder på meg før jeg skal løpe Ecotrail 26. mai. Det skal være nok tid til å få både kontroll på kneet og gjøre meg klar til løpet. Jeg må bare stole på at grunnlaget er godt nok. I tillegg får jeg nå lagt inn styrketrening og får forhåpentligvis en god og ny vane. Sett i et større perspektiv er et ømt kne når jeg løper kun en liten bagatell. Der er bare det at krisen er ganske så stor når du elsker å løpe!

Publicerat: 2018-02-18 21:27 Kommentarer (0)



11 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Hei dere! Søndag 30. september deltok jeg på rosasløyfe-løpet i Tromsø sammen med mange andre ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Test av Silva Trail Runner 4 Ultra - sponset innhold I høst fikk jeg muligheten å teste en hodelykt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser