Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Løpingens mentale pleie

Nå har jeg nesten ikke løpt de siste tre ukene på grunn av smerter i et kne. Foruten frustrasjon over tapte treningstimer og manglende form, så er det aller verst for hodet. Å løpe er nødvendig for at mitt hode skal fungere godt i hverdagene. Uten jevnlig påfyll av løpeturer så stopper hodet litt opp. En løpetur er ikke bare en fysisk aktivitet, det er også mental pleie.

Når jeg løper er det først og fremst opplevelsene og følelsene som er triggeren for motivasjon. I bunn og grunn er nok konkurranseinstinktet mitt godt aktivert, men prestasjonsfokuset skyves alltid i bakgrunnen når jeg legger ut på en tur. Da er det opplevelsen av å være på tur, frisk luft, kjenne at kroppen jobber og tid for meg selv som er det viktigste. Den mentale siden ved løping er for meg et mål i seg selv.

Hvorfor løper vi? Er det noe vi løper fra, eller noe vi løper til? Vi har alle vår egen løpehistorie. Jeg løper både fra noe og til noe. Løping gir mitt hode en mulighet for å tømme seg for tanker, mentalt stress og slitenhet. Det løper jeg gjerne fra, legger det igjen når jeg er ute på tur. Løping akkurat så fysisk krevende at jeg ikke samtidig klarer å tenke så avansert. Hodet får derfor en fritime og mulighet for å nullstille seg. Det jeg løper til er uten tvil mestringsfølelsen! Den er jeg opptatt av, for den gir meg så mye. Følelsen av å kjenne at kroppen kan jobbe over tid, klare utfordringer, holde ut og tøye mentale grenser. Det er følelser som jeg lett blir avhengig av, og grunnen til at jeg alltid klarer å komme meg ut på løpetur.

Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet har positive effekter på vår psykiske helse. Det bedrer humøret, reduserer stress og gir energi. Fysisk aktivitet kan både forebygge og behandle, og det er ikke mye som skal til for å oppnå effekt. Løping er utvilsomt det som bidrar mest til å gi meg mental styrke og stayerevne. Vissheten om at jeg kan løpe langt, også lengre enn hodet trodde var mulig, gjør at jeg er trygg på egen evne til å holde ut. Det handler ikke bare om å holde ut i fysiske anstrengelser, men også i de hverdagslige og arbeidssituasjoner. Løping gir meg mulighet til å trene på å ikke gi meg, og effektene av denne treningen kan overføres til hverdagslivet.

Det snakkes om «runner's high», et slags mentalt velvære som kan oppstå på løpeturer. Jeg vet ikke nok til å si at det er faktum, men jeg er helt sikker på at løping gir meg et mentalt velvære. Det første som skjer når jeg ikke får løpt regelmessig er at energien forsvinner, jeg begynner å tvile mer, blir usikker og tenker mer komplisert om ting. Tre uker uten jevnlig løping er for meg en skikkelig mental prøvelse. Dørstokken vokser og jeg gir litt opp. Heldigvis vet jeg at dette bare er forbigående. Så fort kneet tillater normal trening igjen, så kommer hodet seg også på plass.

Hvordan oppnår man den mentale pleien ved løping? Svaret på det er latterlig enkelt: bare løp! Ikke tenk så mye på treningsprogram, pulsklokke, tider og prestasjoner. Bare løp! Legg ut på tur, nyt opplevelsene og la tankene flyte. Etter en tids løping forsvinner noe av mitt tankekaos, og jeg blir mer oppmerksom på det som er rundt meg. Følelsen når jeg er ferdig er både mer ro og energi.

Nå ser det heldigvis ut til at kneet er så godt som bra og jeg kan komme i gang med normal løperytme igjen. Fra mandag er det tilbake til maratonplanen, jeg skal bare passe litt ekstra på signaler fra både kne og andre kroppsdeler. Snart kommer våren, bare veier og lettere påkledning. Da venter noen av de beste løpeturene som finnes. Det er tidlige morgener før familien står opp med løping langs vakre Drøbaksundet, og kvikk lunsj pause. Det er mental pleie det!

#runhappy

Publicerat: 2018-03-10 09:11 Kommentarer (0)



Det blir ingen god historie om maratondrømmen uten noen skjær i sjøen


Hverdagene mine den siste uken:

Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har vondt i et kne!

Jeg har vært for hissig på grøten i januar, for ivrig i det nye året med nye mål og drømmer. Det ble løpt langt flere kilometer enn jeg gjorde de siste månedene av forrige år, og det måtte bare gå galt. Dette er jo noe jeg vet så inderlig godt, men likevel så kan det skje. Når løpeendorfinene tar overhånd, er det lett at fornuften kommer til kort.

Over halvveis i januar kjente jeg litt stikking på forsiden av kneet i starten av løpeøktene, men det gikk seg til og jeg blås det bort med «det er bare litt stølhet». Likevel tok jeg en roligere uke og håpet at det var nok. Det var det altså ikke! Stikkingen i starten av løpeturene gikk brått over til verking etter løpeturene. Da skjønte jeg at noe var galt. Med tanke på at jeg også er utdannet fysioterapeut, har jeg trodd at jeg klarer å kjenne slike signaler så tidlig at det ikke får utviklet seg til skade. Det gjorde jeg for så vidt, men det er bare det at løpehjertet overstyrte det rasjonelle hodet et par uker før fornuften slo inn. Da var skaden et faktum.

Det er heldigvis ikke så altfor galt. Kneet er litt ømt, det er noe der som ikke er bra, men det er i bedring. Jeg har tatt en hel uke løpefri, og jeg kan love at det gjør langt mer vondt enn kneet! Det gjør nemlig vondt for hodet å ikke få løpe. Jeg kjenner hvor avhengig jeg er av de ukentlige løpeturene. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg ikke får det regelmessige påfyllet med endorfiner og tid for meg selv ute på tur. Kroppen blir vond og hodet blir helt tullete. Jeg er kanskje mer avhengig enn jeg trodde, men det lever jeg godt med. Det er jo lett å bli avhengig av slike opplevelser.


En uke uten så mye som et eneste løpesteg har riktignok gjort godt for kneet. Det kjennes bedre ut nå. Jeg har vært flink og gjort øvelser for styrke og stabilitet hver eneste dag, sammen med litt betennelsesdempende og massasje. Balanseputen og en treningsstrikk for styrkeøvelser har vært nok. Det er ikke så mye som skal til og styrkeøvelser er helt klart lurt. Jeg synes i utgangspunktet at det er skikkelig kjedelig å gjøre øvelser. Jeg vil jo helst bare være ute og løpe. Kanskje jeg lærer denne gangen at det må til som faste innslag hver eneste uke. Hvis det er det som skal til for å holde meg skadefri og løpende, så er det så absolutt verdt det.

Det er vel bare å erkjenne at kroppen har kommet opp i en alder som ikke lenger er vedlikeholdsfri. Jeg har igjennom årene vært veldig heldig når det gjelder skader. Foruten beinhinnebetennelse (som ble operert med godt resultat) har jeg sluppet veldig billig unna. Det har vært litt småvondt her og der, men det meste har gått raskt over av seg selv. Kneet har jeg aldri hatt vondt i før, så det er heldigvis ikke en gammel skade som kommer tilbake. Da er muligheten stor for at jeg får kontroll på kneet dersom jeg bare gjør det riktige nå. Øvelsene skal utføres hver dag, og jeg skal opprettholde løpefri noen dager til. Jeg drømmer om en liten testtur mot slutten av uken.

I mellomtiden kan jeg drømme, både drømme meg tilbake til gode løpsopplevelser og drømme om nye mål. Barnslig nok har jeg hengt alle medaljene fra løp på gardinstangen rett over sengen min. Da kan jeg titte opp på de før jeg sovner og titte opp på de før jeg står opp. Medaljene betyr overraskende mye, selv om de hverken består av gull eller førsteplasser. For meg består de av mye mestring og gode opplevelser. De er et synlig bevis på at jeg kan løpe, fullføre løp, noen av de ganske så lange. Det er en god følelse å ta meg seg både i drømmeland og før jeg starter dagene.

Det positive i denne knesituasjonen er at det skjer nå og ikke når vi nærmer oss mai. Jeg har over 3 måneder på meg før jeg skal løpe Ecotrail 26. mai. Det skal være nok tid til å få både kontroll på kneet og gjøre meg klar til løpet. Jeg må bare stole på at grunnlaget er godt nok. I tillegg får jeg nå lagt inn styrketrening og får forhåpentligvis en god og ny vane. Sett i et større perspektiv er et ømt kne når jeg løper kun en liten bagatell. Der er bare det at krisen er ganske så stor når du elsker å løpe!

Publicerat: 2018-02-18 21:27 Kommentarer (0)



Min historie om Ecotrail og forelskelsen i å løpe langt

Jeg har lyst til å dele min historie om Ecotrail. Løpet som for alvor fikk meg hektet på å teste grenser. Løpet som inneholder så mange opplevelser og en forelskelse i å løpe langt.

Historien starter i 2015 med et ønske om en ny utfordring. Jeg hadde løpt mange 10 km og flere halvmaraton, og det var distanser jeg var trygg på å mestre. Nå ønsket jeg en utfordring som jeg ikke var sikker på at jeg kom til å klare. Drømmen om maraton var der allerede da, men jeg hadde for stor respekt for ordet maraton. Jeg var redd for å ikke mestre distansen i et gateløp, og da var jeg ikke tøff nok til å prøve. Artikler og blogger om lange løp ble lest med stor fasinasjon og beundring. Jeg drømte om å løpe langt!

Våren 2015 så jeg omtale av Ecotrail i sosiale medier da løpet ble arrangert for første gang i Oslo. Jeg har alltid tenkt at slike løp ikke var for meg. Jeg trodde at dette var for spreke råtasser, og jeg var ikke en av dem. Jo mer jeg leste om Ecotrail og så bilder fra løpet, desto mer fikk jeg lyst til å være med på opplevelsen. Ville det være mulig for meg å klare det? Hvor tøft kom det til å bli? Hvor mye smerte måtte tåles?

En tidlig morgen 31. mai 2015 sendte jeg en SMS til min gode venninne Hege som jeg har løpt flere halvmaraton sammen med: «Hva sier du til å utfordre oss selv med å løpe Ecotrail 45 km neste år?» Hege svarte overraskende fort: «Jepp, nå har jeg meldt meg på!» Da var det ingen vei tilbake. Hodet var skrekkslagent, men magen og hjertet kriblet av spenning. Tenk om vi kunne klare det! På det tidspunktet var min lengste tur et halvmaraton på 21 km. Nå skulle jeg løpe over dobbelt så langt. Galskap ble nevnt noen ganger de kommende månedene.

Å løpe 45 km i terreng krever trening og forberedelse. Jeg gikk til innkjøp av en løpesekk med drikkesystem og noen nye løpesko så jeg hadde flere å variere med. Gjennom sommeren og høsten løp jeg jevnt og trutt, men hverdagene gjorde det utfordrende å få til de aller lengste turene. Det ble ingen turer over 20 km. Vinteren kom og tok med seg en seig forkjølelse. Jeg mistet mye trening, og mistet også troen på å løpe Ecotrail. Selv mamma, som alltid har tro på meg, syntes nok dette var i overkant galskap. Det er heldigvis noe i meg som har vanskelig for å gi opp. Jeg har en evne til å holde ut. I løpet av mars og april fikk jeg gjennomført noen flere langturer, den lengste var på 30 km. Nå fikk det bære eller briste. Jeg tok sats og holdt fast i troen på at hvis jeg bare ville det nok, så kunne det gå!

Morgenen på løpsdagen våknet jeg tidlig full av nerver og spenning. Vi hadde tatt inn på hotell i Oslo, jeg ønsket kortest mulig vei til en seng etter målgang. Frokosten var vanskelig å få ned, jeg følte meg i ulage og ble mer og mer usikker. Det er mange som ikke synes 45 km er langt, men for meg er det fryktelig langt. Jeg er ingen supermosjonist med talent for å løpe hverken fort eller langt, men jeg har utrolig stor glede av å løpe i mitt tempo. På med løpeklær, pakket sekken med vann, energibar, et rundstykke med spekeskinke, sjokolade og vingummi. Jeg møtte Hege for å ta t-banen opp til starten i Holmenkollen. Der ble jeg grepet av stemningen. Frem til da hadde jeg kun løpt gateløp med fokus på best mulig tid. Her var fokuset et helt annet. Stemningen før start var så avslappet. Løpere kom, satte seg i gresset og pratet med hverandre. Alle delte tips om disponering av krefter og næringsinntak underveis.  

Vi stilte opp til start, så var vi i gang! Løpet starter med motbakker opp til Tryvannstårnet. Jeg valgte å gå, noe annet ville vært galskap for meg den dagen. Jeg gikk de første kilometerne med motbakker og koste meg på tur med hyggelige løpere rundt meg. Det er ingen spisse albuer eller kniving om plassene i slike løp. Alle prater med alle, hjelper hverandre hvis det er behov og heier på hverandre underveis. Vel oppe ved Tryvann starter første nedoverbakke og utsikten over Oslo er fantastisk. Vi løp ned langs Wyller og satte retning mot Sørkedalen. Der kom vi til første matstasjon og 15 km var passert. Jeg fylte bare på litt drikke i sekken og fortsatte videre. Like etter Sørkedalen ventet nok noen kilometer med motbakker. Her gikk jeg på en gigantisk smell. Jeg gikk fullstendig tom for energi og følte meg elendig. Det var ganske varmt, og jeg hadde tatt til meg for lite vann og for lite mat.

Kroppen var helt tom og jeg var svimmel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre videre, men fortsatte gående ned mot Fossum og ny matstasjon. Der la jeg meg rett og slett ned, svimmel og trøtt. Jeg tenkte hit, men ikke lengre. Jeg tenkte at det ikke var forsvarlig å fortsette, jeg var ikke godt nok trent. Så er det dette med å aldri gi seg da! Jeg bestemte meg for å bli sittende mens jeg prøvde å spise. Rundstykket med spekeskinke gikk ned, og jeg fikk servert kald cola og appelsinbåter. Det gjorde susen! Etter nesten en halvtime på Fossum var svimmelheten borte. Google map ble sjekket for neste retrettmulighet dersom jeg fortsatte, men ikke klarte helt til mål. Så reiste jeg meg opp og fortsatte. Først gående for å kjenne etter hvordan kroppen hadde det, deretter løpende igjen. Hele løypa og naturen i Ecotrail er så flott. Den er full av opplevelser!  Da jeg kom til Lysakerelva var det helt magisk. Omgivelsene langs den elva er virkelig verdt en opplevelse.

Vel nede ved Lysaker var det igjen 10 km med flat asfalt inn til mål. Jeg var så sliten, hofter og tærne verket. Herfra og inn gikk alt på ren vilje. Nå var jeg så nære, ikke snakk om at jeg skulle gi meg. Taktikken ble å løpe noen meter, for så å gå noen metter. Sånn fortsatte jeg hele veien inn mot målgang på sukkerbiten på Operaen.

21. mai 2016 løp jeg Ecotrail 45 km! Jeg klarte det! Jeg stilte til start, kom meg til mål og jublet høyt over at jeg gjennomførte og løp et ultraløp på 45 km. Jeg er ingen rask løper og det tok meg en hel arbeidsdag å fullføre, men jeg klarte det! Når jeg kan klare det, så kan veldig mange klare å løpe langt. Det er kun en forutsetning, du må ha lyst til det!

Da jeg krysset mållinjen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hele kroppen gjorde så vondt, hoftene var verst. Jeg var redd for å sette meg ned, redd for å bli stående stille. Flotte funksjonærer serverte meg nystekt vaffel og cola. Det smakte himmelsk og jeg takket for et fantastisk løp. Turen tilbake til hotellet gjorde vondt, dusjen var et mareritt, så fikk jeg lagt meg ned på sengen. Da kom alle følelsene. Glad, vanvittig stolt, rørt og helt utmattet. Følelsen av å mestre et slikt løp var bare helt ubeskrivelig. Jeg flyttet et hav av grenser underveis og det gir en helt spesiell følelse. Når hodet tror at jeg ikke klarer mer, så har kroppen fremdeles mye igjen. Den opplevelsen har betydd mye for meg.

Jeg meldte meg raskt på Ecotrail 2017, men gikk dessverre ikke helt som ønsket. Jeg løp for lite i månedene før, jobbet for mye og hadde problemer med ryggen. I fjor var jeg rett og slett ikke modig nok til å prøve, så jeg endret distansen til 30 km. Da startet vi i Sørkedalen og fulgte samme løype som året før ned til sentrum. Klok av skade drakk jeg jevnlig og fikk i meg mat, kroppen var fin hele veien og det ble et løp hvor jeg bare koste meg fra start til mål. Jeg kunne nyte vakre Lysakerelva, og jeg fikk aldri kjent på følelsen av å ikke klare mer. Vel i mål var jeg så absolutt sliten og glad, men følelsen var ikke den samme som året før. 30 km var for kort. Mestringsfølelsen av å fullføre var ikke like berusende. Et par dager etterpå meldte jeg meg på Ecotrail 2018, 50 km denne gangen! Jeg har aldri løpt så langt før. Historien fortsetter 26. mai 2018. Bring the pain! I want the glory!

Publicerat: 2018-02-09 21:11 Kommentarer (0)



Winterrun Oslo 2018

Lørdag 3. februar var det klart for Winterrun 2018 i Oslo sentrum. Å løpe i Oslo sammen med hundrevis av medløpere er fantastisk. Dette er vinterens råeste løpefest!

Start og mål var på Rådhusplassen. Løypa gikk langs, rundt og på kryss og tvers over Akershus festning. Løypeprofilen er forholdsvis flat, men den har noen bratte kneiker og mye krappe svinger. Det gjør det til en morsom løype. Det var mye is og glatte partier. Jeg var Bambi på isen ute av balanse opptil flere ganger og enkelte steder føltes det som det ikke gikk fremover, men det var utrolig gøy!

Jeg var på plass og hentet startnummer en drøy time før starten gikk. På bussen inn til byen var kroppen litt nervøs, og jeg var ikke helt i løpsmodus. Det var kaldt i Oslo, 7-8 minusgrader og vind. Påkledningen bestod av ull, mer ull, og dun. Jeg gjemte meg inne på Espresso House med en stor kopp kaffe og håpet at kroppen skulle føles litt mer energisk. Løpsmoduset kom når jeg festet på startnummeret og tok inn stemningen fra startområdet. Det gjør det alltid og det er en stor del av hele opplevelsen. Kulden gjorde at det var lite fristende å forlate den tykke dunjakken, men den ble byttet ut med løpejakke og jeg var klar!

Før start var jeg så heldig å møte en av de andre bloggerne på Runner's World, nemlig Maria Sørbø og hennes venninner fra #høgepålivet. Det var veldig hyggelig! Flotte og spreke damer med store ambisjoner for vårens løp. Veldig inspirerende å høre deres opplevelser fra maraton og drømmer om nye mål. Gleder meg til å treffe Maria igjen ved senere løp. Vi gjorde et forsøk på oppvarming og få kroppen i gang før start, så var det bare å løpe. Lys, musikk og god stemning sparket festen i gang!

Starten gikk og vi løp på is, snø, bar asfalt, grus og brostein. Hele løypa var merket opp med fakler og stemningen i vintermørket var magisk. Akershus festning er stemningsfullt i seg selv. Det var et utrolig flott løp som frister til gjentakelse. Isen og kulden, samt mangel på hardøkter slik som dette, medførte imidlertid at løpstiden ble deretter. Det gjorde absolutt ingen ting i går. Målet var å nyte opplevelsen, løpe og ha det gøy! Jeg løp ganske jevnt, og løp runde nr 2 nesten to minutter raskere enn første runde. Det får være mer enn godt nok!

Den siste tiden har jeg løpt ukentlig intervalløkt, men ingen økter med slik fart og intensitet over tid. Det merket jeg godt i går, kroppen var rett og slett ikke vant til å jobbe på den måten. Lunger og legger la inn en liten protest. Det må nok legges inn jevnlige økter i konkurransefart før vårens løp. I dag, dagen derpå, kjenner jeg at jeg tok i mer enn vanlig i går. Litt ømme legger etter løping med piggsko på is, stive hofter etter anstrengelse og litt såre lunger. Jeg legger inn en rolig dag og er klar for ny løpeuke i morgen!

I love Winterrun!

#vinterløping #runhappy

Publicerat: 2018-02-04 10:22 Kommentarer (0)



Treningsstatus maratondrømmen januar 2018

Januar er straks over og maratontreningen den første måneden er gjennomført som planlagt. Jeg har en treningsplan som er veldig enkel. Den må være enkel for at jeg skal klare å gjennomføre over tid.

Utgangspunktet er et treningsprogram for maraton laget av Runner's World. Link til programmet. Jeg har gjort noen justeringer for å tilpasse det til min form og hverdager, samt at jeg ønsker forholdvis like treningsuker den første perioden. Det gjør det lettere å planlegge inn i hverdagene, samt enkelt å huske når øktene skal gjennomføres.

Treningsplanen for januar:

Mandag: Intervaller 6-8 x 4 min

Tirsdag: Rolig løpetur 60 min

Onsdag: Hviledag

Torsdag: Rolig løpetur 50 min

Fredag: Veldig rolig jogg 40-45 min eller hviledag

Lørdag: Rolig langtur 1,5-2 timer

Søndag: Hviledag

Målet for januar var å løpe minst 100 km. Jeg kommer til å ende på omtrent 135 km med mange flotte turer. Det er viktig å ikke bli for ivrig. Min utfordring er at hodet og hjertet har lyst til å løpe mye mer enn kroppen er trent for akkurat nå. Høsten inneholdt mindre trening og dårligere form, så jeg må bruke tid på å trene meg opp. Det er en kunst å holde igjen. Vi er nok mange som har gått i den klassiske fellen «too much too soon». Å sette opp en treningsplan og å være tro mot den, er et godt verktøy for å unngå for rask progresjon. Planen trenger på ingen måte å være avansert. På nett finnes veldig mange ferdige treningsprogrammer, og det er enkelt å gjøre små justeringer så det passer spesielt for deg. Jeg har to nøkkeløkter hver uke; intervalløkt og langtur. Utover det legger jeg foreløpig til kun rolige turer. Keep it simple!

Jeg er utdannet fysioterapeut og naturligvis opptatt av en velfungerende kropp. Hver minste lille antydning til noe vondt tas på alvor, og jeg er ikke redd for å legge inn ekstra hviledager når det trengs. Midtveis i januar kjente jeg murring i et kne, og da ble det mindre løping den uken for å la kneet hente seg inn. Det er så viktig å ta slike signaler med en gang. Da er sjansen størst for å unngå skader som kan sette oss ut av løping i flere måneder. Når det gjelder å gjøre forebyggende øvelser er jeg derimot ikke like flink. Her må jeg bare ta meg sammen!

I snitt har jeg løpt 4-5 ganger per uke, men turene har ofte bare vært rundt 5 km. Tanken er kontinuitet og å venne kroppen til hyppige løpeturer, men ikke så lange og harde foreløpig. Det viktigste fokuset har vært å ha lav nok puls på de rolige turene. Det er også en kunst! Jeg blir altfor lett ivrig og har de siste årene hatt en uvane med å løpe for hardt. Det er jo så fristende å sanke kilometer i stedet for å holde pulsen nede. I januar har jeg konsentrert meg om puls i stedet for antall kilometer, og det gir jammen resultater! Den siste langturen føltes lettere enn på veldig lenge og jeg har klart å øke farten på intervallene.

Intervalløkten gjennomføres på tredemølle. Det gjør det enklest for meg å styre fart og puls.  Oppvarming i 15 minutter, så 6-8 x 4 minutters intervaller med 2 min pause i mellom. Økten gir jevn puls og beina får jobbet.

Treningsplanen for februar blir omtrent lik som januar, men jeg skal gi litt mer på intervallene og øke lengden litt på langturen. I tillegg skal jeg på torsdagene legge inn en fartsøkning midtveis for å gradvis venne kroppen til å jobbe med mer intensitet over tid.

Jeg har en foreløpig plan for deltakelse i løp. Forhåpentligvis sniker det seg inn noen til, men jeg er allerede påmeldt:

Oslo Winterrun (3. februar)

Sentrumsløpet (21. april)

Ecotrail 50 km (26. mai)

Birkebeinerløpet (9.juni)

OSLO MARATON (15. september)

Det store målet og drømmen i år er Oslo maraton, men det kommer jo faktisk et løp i mai som er enda lengre. Av en eller annen grunn synes jeg 50 km terrengløp er mindre skummelt enn maraton gateløp. Terrengløp er en annen greie med lavere skuldre og for min del fokus på turopplevelsen. 50 km er fryktelig langt, med det skal være mulig å gjennomføre hvis jeg tar dagen til hjelp. I Ecotrail er det innafor med pauser og mye gåing underveis. Et maraton i Oslos gater føles annerledes, selv om målet også der kun er å fullføre.

Siden jeg skal løpe Ecotrail 50 km i mai, må det inn en god periode med mengde og lengre langturer i mars og april. I slutten av februar blir det en mini-vinterferie på Svenskekysten hvor våren har kommet med bare veier. Fridager gir mulighet for ekstra løping. I påsken skal jeg og mannen på treningscamp til Mallorca en uke. Det vil si, mannen tror han skal på ferie en uke uten barn, men sannheten er altså treningscamp! Jeg har planer om daglige løpeturer, to av de med skikkelig lengde, og han skal være «følgebil» på sykkel. Utover det skal jeg sykle, gjøre øvelser og hvile. Og litt ferie da J

Først ut er altså Winterrun i Oslo på lørdag! Det er fortsatt mulig å etteranmelde seg i sekretariatet på løpsdagen. Bli med!

#drømmenommaraton

Publicerat: 2018-01-29 22:56 Kommentarer (0)



Vinterløping

Det fine med løping er at det kan gjøres hvor som helst, når som helst og året rundt. Det finnes ikke dårlig vær for en løpetur! Jeg løper hele året og de aller fleste øktene er utendørs.

Løpetur i flott norsk vinterlandskap gir turopplevelser av høy kvalitet.

Marka kan benyttes selv med snø på stiene. Litt ekstra motstand gir god trening for løpesteget. Jeg løper på all slags føre. Gode terrengsko er i de fleste tilfeller nok til å få godt feste på snø. Når det er blank is er det tryggest med pigger, men ellers holder jeg en knapp på terrengsko med gode knaster til vinterløping. Jeg har i perioder vært plaget med beinhinnebetennelse i leggene. Mye løping med piggsko på is gjør at mine beinhinner skriker høyt. Da fungerer det bedre med godt dempede terrengsko, litt mindre feste og roligere turer. Rask gange i bakker og å ta seg frem på snøfylte stier er nok for å få pulsen opp. Det viktigste for meg er å komme meg ut på tur.

I vintermånedene legges grunnlaget for løpene som kommer til våren. Nå er treningsplanen preget av mye rolige turer, og de kan fint gjennomføres på vinterføre. Jeg må innrømme at jeg trekker inn på mølla en gang i uken når jeg skal gjennomføre intervalløkten. Det er lettere å styre fart inne om vinteren, og det reduserer risiko for fall for meg som er litt bambi på isen.

I år har vi vært så heldige med vinterværet at det gir mulighet for å bytte ut løpesko med langrennsski i noen av treningsøktene. Jeg er glad i å gå på ski og alternativ trening kommer godt med. Derimot er jeg ikke så glad i å gjøre styrkeøvelser. Det er jo så lurt, men jeg synes bare ikke at det er gøy. Er det flere som har det slik? Jeg hadde et nyttårsforsett om å komme i gang med noen faste øvelser, men det forsettet ble brutt allerede første uken. Både rygg og hofter ber om å bli sterkere, men hodet er ikke helt med på tanken. Her må jeg bare ta meg sammen, finne frem til noen få enkle øvelser og sette de inn i planen. Der er så lett å tenke at jeg løper først, så ser jeg hva jeg rekker etterpå.....

Nå er jeg i gang med forberedelsene til årets første løp. Heldigvis finnes det noen muligheter for å vekke konkurransemodus også om vinteren. Lørdag 3. februar arrangeres Winterrun 2018 i Oslo. Der kan du velge om du vil løpe 5 km eller 10 km. Løpet går i Oslo sentrum når vintermørket senker seg på ettermiddagen. Det loves løpefest og lysshow.  Jeg legger løpet inn i planen som ukens langtur og har ingen mål om å løpe fortest mulig akkurat nå. Det viktigste blir opplevelsen, møte andre løpeglade og kjenne på den gode følelsen av å ta på seg startnummer. Det er noe med den startnummerfølelsen altså!

Jeg stiller til start på 10 km! Er det noen som har lyst til å løpe sammen med meg?

Link til påmelding i Oslo:

https://winterrun.com/

Bli med!

#runhappy #winterrun

Publicerat: 2018-01-24 23:26 Kommentarer (0)



Hverdagsløping, glede og maratondrømmen

Jeg har alltid vært glad i å være ute! Å komme seg ut på tur, til fots eller på ski, har vært en del av oppveksten. I det voksne arbeidsliv med hverdager, barn og forpliktelser, har løping blitt løsningen på å komme seg jevnlig ut på tur. Jeg elsker hverdager, de er de fineste! Hverdagene kan riktignok være hektiske, travle og utfordrende. Hverdagsløping handler om å løpe når jeg kan og har lyst, og om å prioritere det som er viktig for meg og gleden det gir.

Motivasjonen for å komme seg ut på alle løpeturene er først om fremst opplevelsene:

Jeg liker meg aller best ute på tur. Det er opplevelsene som er den grunnleggende motivasjonen, ikke tider og rekorder. Løpingen gir meg energien og mestringsfølelsen jeg har behov for. Det har etter hvert også blitt motiverende å se hvor mye jeg kan klare. Det er alltid så mye mer enn jeg tror! Den oppdagelsen har betydd mye.

Jeg løp min første 10 km høsten 2011 på et relativt tynt treningsgrunnlag. 10 kilometer føltes langt, men opplevelsen av å delta i løp var fantastisk. Stemningen og energien med startnummer på brystet er vanedannende. Året etter var veien kort til halvmaraton. Regelmessig løping gir rask fremgang, og halvmaraton er en overkommelig utfordring. Siden har det blitt mange 10K og flere halvmaraton. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve meg på de lengre distansene, men frykten for å ikke mestre har holdt meg tilbake. I 2016 sendte jeg en sms til en god venninne med spørsmål om vi skulle utfordre oss selv til å løpe Ecotrail 45 km. Hun svarte med å melde seg på! Av en eller annen grunn virket det mindre skummelt enn å løpe et vanlig maraton. Ecotrail er fantastisk og turopplevelse på aller beste vis. Det ble en tøff utfordring, 45 km er langt, men det var mulig. Jeg kom meg i mål og flyttet et hav av grenser underveis.


Drømmen om maraton slipper ikke taket. I år har jeg bestemt meg for å prøve! Jeg tror at det skal være mulig for meg å trene meg opp til å gjennomføre et maraton, selv om jeg ikke er en superløper som konkurrerer i øvre delen av resultatlistene. Jeg løper ikke fort, men jeg har evnen til å ikke gi meg. Det håper jeg skal være nok til å realisere maratondrømmen i Oslo Maraton i september.
Hjemme henger 6 halvmaraton medaljer. Jeg har ingen hvor det står «Maraton» og det må jeg bare ha!

Følg med på veien med hverdagsløping og maratontrening! Man trenger hverken å være toppidrettsutøver eller proff-mosjonist for å sette seg store mål. Jeg tror at alle kan løpe langt, det gjelder bare å bestemme seg for det. Drømmer er til for å oppfylles, men det krever en god dose disiplin på veien!
#runhappy #liveterbestute #drømmenommaraton

Publicerat: 2018-01-20 13:59 Kommentarer (0)



27 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser