Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Oslo Maraton – to sider av medaljen


For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton!

Lørdag 21. september 2019 skriver seg inn i minneboken som en spesielt fin dag, en dag verdt å huske, med en mestringsopplevelse som rager på toppen av mine opplevelser med løpeskoene på. Jeg løp mitt andre maraton. Det første løp jeg under Oslo maraton i fjor. I år løp jeg nesten 40 minutter raskere!

Maraton var en drøm for meg i veldig mange år, men det ble med drømmen veldig lenge fordi jeg var redd for å prøve. I fjor bestemte jeg meg for å ta sats og blåse i frykten for å mislykkes. Jeg ville gå for maratondrømmen. Jeg ville oppleve det, jeg ville føle på det! Det gikk, så vidt må jeg vel nesten si, men jeg kom meg i mål i fjor etter en lang dag. Jeg er evig glad for at jeg tok sats og løp i det. I år skulle jeg få oppleve det igjen!

På forhånd drømte jeg om denne dagen. Jeg har trent og jobbet hardt for å få til et nytt maraton. Jeg har løpt flere kilometer enn i fjor, løpt flere langturer, fått mer erfaring med lange løp, og ikke minst kommet i gang med styrketrening. Jeg er sikker på at styrketrening har vært veldig viktig for dette resultatet. Hofter og bena er sterkere, og da tåler de mer. Tre uker før maraton løp jeg en siste langtur på 31 km med en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Jeg følte meg så klar som det var mulig å bli.

Fredag, dagen før løpet, tok jeg bussen inn til Oslo. Jeg sjekket inn på hotell for helgen, klar for husmorferie, og en helg fylt med noe av det jeg liker aller best. Fredag ettermiddag ble tilbragt på Expo på standen til Runner`s Word. Der sto jeg sammen med flere av mine fine medbloggere og stjerneredaktør Sara som holdt det gående tre hele og lange dager til ende. Jeg traff så mange fine løpere som var innom Expo. Fantastisk koselig å stå der og så hyggelig å hilse på dere som stakk innom. Etter Expo var det middag med RW-gjengen. Vi ladet opp med pizza og løpeprat før jeg tok en tidlig kveld og sovnet godt.

Lørdag morgen strålte solen. Det er jo alltid fint vær under Oslo maraton og i år var intet unntak. Været kunne ikke blitt bedre. Shorts og t-skjorte, og løpesekken ble fylt opp med vann. Klar for å komme i gang gikk jeg ned mot Rådhusplassen. Stemningen var helt magisk. Sol fra skyfri himmel, spente og forventningsfulle løpere, hyggelig småprat, feste skolissene og så var vi i gang.

I det jeg løper ut fra start tenker jeg på hvor heldig jeg er! Jeg er så heldig som kan løpe, som får holde på med denne interessen, som skal få tilbringe hele denne fantastiske høstdagen ute i solen og gjøre det jeg liker best. Jeg er så heldig! Den følelsen satt i meg hele dagen. Løping har gitt meg så utrolig mye. Jeg er så takknemlig, og opplever så mye glede i å løpe disse 42,2 kilometerne.

Maraton i Oslo består av to like runder på 21,1 km. Første runde går lett. Overraskende lett. Jeg føler meg pigg, kjenner at det er en god dag og bena vil jobbe. Jeg må holde igjen flere ganger på den første runden fordi bena har lyst til mer enn det hodet tenker er fornuftig. På vei ned fra St. Hanshaugen første gang er jeg nesten euforisk. Det er så herlig, så moro, så nydelig å være ute og løpe maraton på en slik dag. Kroppen og bena har det bra og jeg passerer halvveis på en bedre tid enn i fjor. Det gir meg håp, samtidig som jeg så inderlig godt husker hvordan det røynet på utover andre runden i fjor. Da hadde jeg så vonde ben, så tom for energi og det ble en tøff mental kamp. I år kjenner jeg imidlertid at det er annerledes. På vei opp og rundt Frognerparken fikk jeg i meg litt næring og prøvde å drikke nok før jeg løper nedover igjen mot Skøyen.

Inn mot sentrum for andre gang, etter passert 30 kilometer, begynner det å kjennes. Solen står midt imot, det har blitt varmt og det begynner å bli tungt. Rundt 35 kilometer blir det virkelig tøft. Jeg visste at det ville komme en gang og jeg jubler lykkelig over at det skjer først nå. Det er bare 7 kilometer igjen. Jeg begynner å gå. Noen timers jobbing i varmen gjør at jeg kjenner meg litt svimmel. Det blir viktig å roe nok ned slik at jeg får i meg vann. Etter en titt på klokken ser jeg at det fremdeles blir en bedre tid selv om jeg må gå mye inn mot mål. Jeg bestemmer meg for å ikke ta noen sjanser, heller ta det litt for rolig, og komme meg vel i mål.

På nei ned den blå løperen blir jeg tatt igjen av min fantastiske medblogger og gode løpevenninne Maria som er i innspurten på sitt halvmaraton. Hun tar meg i hånden og sier «Nå løper vi i mål sammen!» Da kommer tårene, da kommer følelsene, da kommer mestringsfølelsen og gleden. Det er så fint å få dele den opplevelsen sammen med Maria. Vi strekker armene i været, krysser mållinjen, og jeg stopper klokken. Der står det, tiden som er 40 minutter raskere enn i fjor, det er helt utrolig. Det bobler over i kroppen og hodet, i noen minutter renner tårene ukontrollert og følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg forstår det ikke helt, samtidig som jeg kjenner på hele meg at i dag har jeg klart så mye mer enn jeg har fått til før. Jeg har løpt, jobbet på, kjempet og stått i det helt til siste meter. Denne opplevelsen betyr mye for meg!

 

Så er det slik at medaljen har to sider. Det ene siden er solen, stemningen, det flotte arrangementet Oslo maraton, gleden underveis og prestasjonen. Den andre siden har lett for å glemmes eller skjules, men den er en viktig del av totalopplevelsen. Den andre siden av medaljen inneholder nervene i forkant, smertene underveis, perioder hvor jeg måtte grave dypt og følelsen av det fremdeles er litt flaut å løpe så sakte. Sannheten er at jeg denne gangen var helt slått ut av nerver i dagene før løpet. Nervene kom av forventninger til meg selv fordi jeg visste at jeg var i stand til å få til ett bedre løp i år. Jeg var redd for å mislykkes. De to siste dagene før løpet var jeg så nervøs at jeg følte meg helt syk. Under frokosten på løpsdagen strevde hodet med så mye negative tanker at maten knapt ville ned, og jeg tenkte ut alle muligheter for at jeg kom til å bryte underveis.

Det kom også noen tunge perioder under løpet. På andre runden var jeg tidvis ganske svimmel, hadde mageknip og på ett tidspunkt der ved 35 kilometer må jeg virkelig grave dypt for å holde det gående. Da er det så smertefullt øverst bak i lårene og den ene fotsålen har kramper.

 

Slik ser det ut når jeg graver dypt. Det ser nesten ut som jeg står stille. Det gjør vondt, men jeg klarer heldigvis å mobilisere det siste som skal til.

Å løpe maraton har to sider. Den ene siden er gleden, mestringsfølelsen, løpelykken og endorfinene. Det er imidlertid også et slit og tidvis smertefullt. Det er den andre siden, og det er den jeg er mest stolt over å mestre. Til sammen gjør de to sidene maraton til en komplett opplevelse. Mestringsfølelsen ville ikke vært den samme uten slitet, gleden ville ikke vært det samme uten smertene. Det trengs to sider for å få til en medalje.

Å løpe maraton 40 minutter raskere enn i fjor var en stor opplevelse. Jeg er veldig stolt av det jeg har fått til. Tidligere har jeg skrevet at perser og tider ikke er viktig for meg, det viktigste er opplevelsene og løpegleden. Jeg står fremdeles for det, og det er ikke selve persen eller tiden som er viktig i denne sammenheng. Jeg løper fremdeles på en tid nesten bakerst i den flotte baktroppen. Det som likevel betyr noe for meg er følelsen av å klare mye mer i år. Jeg mestrer løpet bedre og fremgangen er god å kjenne på. Det er en helt vidunderlig følelse og gir mye motivasjon til å fortsette. Oppskriften for fremgangen er ikke komplisert. Kontinuitet, mer løping og jeg har begynt med styrketrening. Det aller viktigste tror jeg likevel var den mentale innstillingen. Maraton er noe for meg, jeg hører til i et startfelt på maraton og jeg har noe der å gjøre. Jeg kan klare det, jeg har klart det før og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er en løper!

 

Takk for i år Oslo maraton! Jeg kommer tilbake neste år!

Publicerat: 2019-09-26 22:19 Kommentarer (0)



Ikke akkurat en «førsteside løper»

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm....så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner's World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner's World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner's World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ....

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner's World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Publicerat: 2019-09-14 18:25 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser