Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?


For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du bruker så lang tid?

Svaret på spørsmålet er veldig enkelt: Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg!

Det er de lange løpene som er mest morsomme, i alle fall synes jeg det. Det er også de lange løpene som gir mest opplevelse. Lengst mulig ute på tur gir mest mulig opplevelse.

Jeg skulle ønske at flere som meg, representanter for baktroppen, tok sjansen og ble med i de lange løpene. Jeg har hele tiden ønsket å vise at disse løpene er for alle, ikke bare for de sprekeste. Når jeg forteller andre at jeg har løpt både maraton og 50K, får jeg ofte en respons som «Wow, du er sprek!», «Det er helt rått!» og «Det hadde jeg aldri klart!».

De to første utsagnene er jo faktisk delvis sant, selv om jeg som regel svarer i ren refleks «Nei, jeg er ikke sprek, jeg er bare veldig glad i å løpe» og «Det er ikke så rått, det finnes mye som er langt råere». Selvfølgelig blir man sprek av å løpe mye, jeg må klare å ta til meg den. Jeg er langt sprekere nå enn det jeg var for 8 år siden, men jeg er langt fra de sprekeste. Langt derifra!

Og ja, det er rått å fullføre både maraton og Ecotrail 50K! Det er skikkelig rått, for meg! For 8 år siden trodde jeg ikke at det var mulig. Da turte jeg ikke å drømme om det en gang. Da var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre mitt aller første løp som var KK-mila på 10 km i 2011. Det er absolutt en rå prestasjon å fullføre maraton og lengre, og det noe jeg er veldig stolt av.

Når det kommer til det siste utsagnet, «Det hadde jeg aldri klart!», så er det ikke sant. Du kan også klare det, hvis du bare har nok lyst til å klare det! Både maraton og lange løp er en overkommelig utfordring, mulig å klare for veldig mange, hvis du bare trener og vil det nok.

Jeg brukte 6 timer på maraton og nesten 9 timer på Ecotrail 50K. Marthe Katrine Myhre, som vant dameklassen i maraton og som også blogger her på Runner`s World, løp på 2 timer og 46 minutter. Jeg brukte over dobbelt så lang tid, men det gjør meg ingen ting! I Ecotrail løp vinner av dameklassen på imponerende 4 timer og 12 minutter. Også her brukte jeg godt over dobbelt så lang tid. Hva så? Jeg skal ikke påstå at jeg hadde det dobbelt så moro som fikk løpe dobbelt så lenge, men jeg kan med ærlighet fortelle at jeg koste meg hver eneste time jeg var ute på tur.

I disse løpene er det også plass til oss som bruker det dobbelte av tiden til vinnerne. Det er plass til baktroppen, til oss som også flytter grenser og vinner! Vi vinner riktignok ikke pallplasser, men vi vinner over hva vi kanskje trodde var mulig for oss selv. Det er også store idrettsprestasjoner!

Jeg blir alltid nysgjerrig, imponert og inspirert når jeg kommer i prat med andre medlemmer i baktroppen under et løp. Jeg blir nysgjerrig på deres historie og imponert over hva de har fått tid. Ja, vi tar oss jo tid til å prate litt i baktroppen. Tempo er ikke høyere enn at pulsen tillater litt prating. Jeg har møtt mange flotte baktroppløpere og latt meg inspirere av dem alle.

Før Ecotrail i fjor hadde jeg løpt regelmessig over flere måneder med stort sett 4 økter per uke. Hver uke besto sånn omtrentlig av en langtur (det er prioøkt hver uke), en økt med langintervaller og to rolige, kortere turer. Ikke noe avansert treningsprogram. Jeg brukte januar – mars på å øke mengden gradvis. I januar var langturene på ca 10 km, i løpet av februar økte jeg opp til 15 km på langturen. I mars løp jeg noe tøffere intervaller og hadde ett par langturer på 20 km. I April løp jeg to langturer på rundt 25 km, de andre langturene på rundt 15 km. En av de første maidagene løp jeg siste lange tur på drøye 30 km. Det holdt! Etter det løp jeg kun turer på 5-12 km frem til Ecotrail i slutten av mai. Jeg har aldri løpt lengre enn drøye 30 km på treningsturer, hverken i fjor eller i årene før hvor jeg har deltatt i Ecotrail. De siste 20 km tar du på løpsdagen! De tar du på vilje, løpeglede og kicket av å være ute på tur i et langt løp. 

Hvis jeg skal ønske meg noe, så er det at både maratonløp og ultraløp blir enda romsligere med tanke på å få med flere i baktroppen. Legg opp til mulighet for tidlig starter og sett cut-off tidene med enda bedre margin. Gjør løpene mulig for enda flere å klare! Litt romsligere tider og cut-off ønskes fra meg. Utover det er folkene og miljøet i løpene, spesielt i ultraløp, mer enn rause nok for å romme oss i baktroppen. I Ecotrail blir du heiet på og får klapp på skulderen, uansett hvor raskt du løper. Uansett om du løper eller går. Jeg går mye i løpet av mine lange løp. Jeg har imidlertid en drøm om å prøve meg på 80K i Ecotrail. Distansen har jeg tro på at jeg skal kunne klare å fullføre, men cut-off tidene for 80K er nok ikke romslige nok for meg dessverre.

Til alle dere som tror at dere ikke kan klare det! Jeg vet at det er mulig, det har jeg vist flere ganger. Du må ha lyst til å være ute på tur lenge. Du bør også ha et treningsgrunnlag med jevnlig løping over noen måneder. Og til sist, du må tåle å være sliten, men likevel være bestemt på å fortsette. Da er det absolutt mulig, da kan du klare det! Følelsen når du krysser målstreken, ja den tror jeg faktisk er like god enten du løper på fire timer eller nesten 9 timer! Den følelsen er helt ubeskrivelig!

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg gidder å bli med i de lange løpene når jeg bruker så lang tid? Jeg blir med fordi jeg kan! Fordi jeg klarer det! Fordi jeg mestrer å løpe langt, selv om det tar lang tid! Jeg gidder, mest av alt fordi det er så utrolig gøy og det gir opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme!

Har du lyst til å prøve deg på Ecotrail 50K i år? Bli med da vel! Ta sjansen! Du klarer det! Og jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

 

 

 

Publicerat: 2019-02-10 20:05 Kommentarer (0)



Jeg er en sjokolade-junkie

Det aller beste jeg vet er melkesjokolade! Freia melkesjokolade, og gjerne en hel plate på 200 gram. Jeg er en skikkelig sjokolade junkie!

De siste 10 årene har jeg vært helt avhengig av sjokolade. Jeg har vel alltid vært glad i sjokolade og søtsaker, men de siste årene har det vært ekstremt. Jeg har spist sjokolade nesten hver dag. Litt kos i hverdagen hadde kanskje ikke vært et problem siden jeg også er ganske aktiv. Det har imidlertid ikke vært litt. Det har vært MYE! Altfor mye!

Jeg har spist langt flere kalorier med sjokolade per uke enn jeg har klart å løpe bort, og vekten har økt tilsvarende. Verst av alt, det siste året har jeg merket at kroppen ikke tåler alt sukkeret. Ustabilt blodsukker, trøtt og sliten, vondt i hodet og vondt i kroppen. Jeg har hatt en lei uvane med å spise sjokolade hver gang jeg er sulten, trøtt, sliten, trist, skal slappe av eller kose meg. Det finnes mange slike anledninger i løpet av en dag.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. Det har jeg visst hele tiden. Utallige ganger har jeg hatt planer om å slutte å spise sjokolade, men jeg har aldri klart det. De siste ti årene har dette vært et gjentagende nyttårsforsett. Mange mandager har jeg startet uken med frisk mot, men jeg har mislykkes hver eneste gang. Etter hvert ga jeg opp, mistet håpet og troen på at det var mulig å klare det.

Det som har forundret meg aller mest er hvor lite viljestyrke jeg har hatt på dette området. Ellers i livet, om det gjelder jobb, trening eller andre mål, så har jeg stort sett klart det. Jeg har som regel hatt mer enn nok viljestyrke til å holde ut og gjennomføre. Ecotrail 50K er et godt eksempel. Mange timer med løping, sliten og vondt underveis, men å gi opp var aldri et tema. Det var ikke noe problem å holde ut ubehaget. Jeg skulle fullføre!

Hvorfor har jeg aldri klart å fullføre målet om å få kontroll på sjokoladeavhengigheten? Hvorfor har viljestyrken og motet sviktet gang på gang, når det står så stødig i mange andre sammenhenger? Disse spørsmålene har jeg fundert mye på. I år har jeg kanskje funnet noen svar.

For 2019 har jeg satt meg noen mål som er viktige for meg. Ett av de handler om å slutte å spise så mye sjokolade. Jeg hadde i utgangspunktet ikke så stor tro på at jeg ville klare det, men jeg måtte jo prøve. Både vekten og kroppen ga signaler om at det var lurt. Hva skulle til for å lykkes denne gangen?

Å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat, er galskap ifølge Albert Einstein. Jeg visste at hvis jeg gjorde det samme som i tidligere år, så ville jeg mislykkes igjen. Å starte året med friskt mot til å holde meg unna sjokolade, uten å gjøre noen andre endringer, ville ikke være nok. Tidligere års strategier har falt for egen svakhet etter bare noen dager. Denne gangen måtte jeg gjøre noe annerledes og finne noen av svarene på hvorfor jeg ikke har klart det tidligere.

Vet dere hva? Jeg har jammen klart det denne gangen. Så langt i år har jeg ikke spist en eneste bit sjokolade! Ikke en eneste liten bit! Hurra og kryss i taket!

Vil dere vite hva jeg har gjort? 1. januar gikk lett! Utover dagen på 2. januar kom hodepinen og uvel i kroppen. Da kom sukkerabstinensen! Helt seriøst, jeg fikk skikkelig sukkerabstinens. Jeg har opplevd det før. Etter to dager uten sjokolade kommer sukkerabstinensen med hodepine, uvel og rastløs. Det er så ubehagelig at jeg tidligere ikke har holdt ut, gitt etter og spist sjokolade. Da forsvinner ubehaget ganske fort. Helt sykt og veldig skremmende. Det sier alt om hvor lite bra mye sukker er for kroppen vår.

3. januar hadde jeg så intens hodepine og var så uvel at jeg hadde problemer med å fungere på jobb. På kvelden måtte jeg legge meg samtidig med barna for å unngå å sprekke. Jeg begynte å tvile på dette prosjektet, men jeg måtte holde ut til 4. januar. Da skulle jeg gjøre noe som kanskje ville gjøre det annerledes denne gangen. I romjulen søkte jeg internett rundt etter suksesshistorier og mulige løsninger. Jeg kom over en artikkel om hypnose for å bli kvitt sjokoladeavhengighet. Sprøtt tenkte jeg, det der funker ikke! Så enkelt kan det ikke være! Artikkelen virket imidlertid troverdig og testpersonen hadde godt resultat. Hvorfor ikke prøve? Det kunne i alle fall ikke gjøre det verre.

Jeg bestilte time hos en psykolog som også tilbydde hypnose. Skeptisk og ganske nervøs møtte jeg opp til min første time 4. januar. I etterkant kan jeg si at den timen er noe av det mest verdifulle jeg har gjort. For å gjøre det klart, dette er ikke et reklameinnlegg for hypnose, kun en fortelling om min erfaring.

Psykologen snakket først om sukkeravhengighet, følelser knyttet til det og hvordan det påvirker oss. Det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg har så behov for denne sjokoladen. Så startet selve hypnosen. Jeg fikk beskjed om å lukke øynene og slappe av. Da fikk jeg en veldig viktig erkjennelse. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det slo meg at aldri slapper av på den måten, ved å bare sitte helt stille, uten lyder eller andre inntrykk. Når jeg skal slappe av så er det enten foran tv eller med mobilen i hånden, og med sjokolade! Jeg spiser alltid sjokolade når jeg skal slappe av. Så der satt jeg i hypnosestolen og bestemte meg for et kanskje enda viktigere mål: Jeg må lære meg å slappe av! Slappe av ved å gjøre ingen ting og la hodet få litt hvile.

Hypnose var ikke en skummel greie slik jeg hadde fryktet, men kun en behagelig og etter en stund også avslappende seanse. Så var det gjort! Jeg følte meg rolig og veldig klar i hodet da jeg gikk ut. Det første jeg gjorde etterpå var å dra ned på matbutikken for å sjekke om dette fungerte da jeg kom til sjokoladehyllen. Jeg kan fortelle dere at det er noe av det rareste jeg har opplevd. Der sto jeg foran mengder av Freia melkesjokolade og andre godsaker, og jeg hadde ikke det minste lyst på det! Helt sprøtt, men også helt sant!

Dagene gikk og lysten på sjokolade uteble. Helt underlig! Nå har det gått en hel måned, og jeg har fremdeles ikke lyst på sjokolade på den måten jeg hadde før. Jeg får fremdeles lyst på noe godt i blant, men nå går det helt fint å la være. Etter en måned er søtsuget borte. Det føles så bra og jeg er veldig glad for det!

Jeg tror ikke hypnose er en quick fix uten at du er motivert og har lyst til å bli kvitt sukkeravhengigheten. Jeg tror det kreves en del motivasjon og ønske om at det skal virke, og under hypnosen må du være villig til å la tankene dine følge ordene til hypnotisøren og se for deg bildene han forsøker å skape. For meg har det definitivt endret på noe. Om det er hypnosen i seg selv eller bare toren på at det har virket, spiller ingen rolle så lenge jeg klarer å holde meg unna sjokolade.

I løpet av januar har jeg også endret på en del vaner, og det har helt sikkert bidratt til vedvarende effekt. De første ukene passet jeg på å handle inn middag for flere dager, slik at jeg ikke måtte innom butikken på vei hjem fra jobb. Jeg ryddet også kjøkkenskapet tomt for godsaker. På kveldene etter trening har jeg begynt å strikke! Jeg drikker te og spiser frukt hvis jeg får lyst på noe i ukedagene. I helgene har jeg imidlertid innvilget litt chips og en hjemmebakt kanelbolle til kaffen. Litt kos må være lov, og dette blir uansett så lite sammenlignet med tidligere sjokoladeinntak. Jeg trener også på å slappe av uten lyder og inntrykk. En kveld i uken går jeg til sengs samtidig med barna, tar med en god kopp te og bare sitter der på sengen. Drikker te og hviler hodet, lukker øynene litt (og sovner som regel tidlig). Det gjør faktisk veldig godt!

Jeg er foreløpig usikker på om denne sjokoladestoppen skal vare for alltid, men jeg må i alle fall holde meg unna lenge nok til at jeg ikke faller tilbake i gammel vane. Når jeg løper lange løp har jeg en suksessformel med Kvik lunsj og seigmenn i sekken. Det tenker jeg å fortsette med, men da er det noe som kun er tillatt i de lange løpene. Kvik lunsj er uansett ikke det samme for meg som melkesjokolade.

I stedet for å tenke på alle ulempene ved å spise sjokolade, så har jeg heller begynt å fokusere på hva jeg oppnår hvis jeg klarer det. Det er mye mer motiverende! Jeg merker allerede et mer stabilt blodsukker på løpeturer. Nå går jeg ikke tom på samme måte som jeg kunne gjøre tidligere. Jeg er mindre trøtt og har mindre vondt i hodet. Vekten har også gått ned noen kilo i januar. Alt dette er godt å kjenne på og gir lyst til å fortsette. Det som motiverer meg aller mest er imidlertid å tenke på hvordan de lange løpeturene kan komme til å bli hvis jeg klarer dette lenge nok. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg løper i terrenget med en lettere kropp, mer energi og et sterkere hode. Det gir så mye mer motivasjon enn å tenke på hvorfor sjokolade ikke er bra. Jeg blir glad av å tenke på det, og det gir meg lyst til å fortsette.

Akkurat nå er jeg sjokoladefri og jeg nyter det!

Publicerat: 2019-02-03 21:25 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser