Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Publicerat: 2018-09-27 21:32 Kommentarer (0)



Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på....

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner's World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Publicerat: 2018-09-07 16:00 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser