Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner's World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Publicerat: 2018-06-23 09:06 Kommentarer (0)



Birkebeinerløpet

Forrige helg løp jeg Birkebeinerløpet. Løpelysten kom heldigvis snikende tilbake i tide til start. Jeg var spent på hvordan det skulle gå. Uken i forveien var jeg sliten, trøtt og lite løpelysten. Heldigvis skjer det alltid noe mentalt når man kommer til start, får på startnummer og tar inn stemningen fra et arrangement som er helt i særklasse når det gjelder å invitere til løpefest. Da er det bare å nyte!

Jeg dro til Lillehammer med verdens beste reisefølge, barna mine og foreldrene mine. Bare mannen manglet, men han var opptatt med Færder seilasen og fortjente en guttetur. Vi bodde på Scandic Lillehammer hotell, perfekt beliggenhet i forhold til løp og supert for barna med svømmebasseng både inne og ute. Fredag hentet vi startnummer, handlet litt på Sport 1 messen i Håkons hall og ladet opp som best vi kunne. Både barna og jeg badet på hotellet, og vi fikk verdifull familietid. Jeg er så heldig som har foreldre som blir med på tur for å passe barna slik at jeg får løpt. Det setter jeg utrolig stor pris på! De stiller alltid opp som barnevakter når mor skal på løpeeventyr.

Helgen ble helt super og vi hadde det så moro. Det var bare ett problem, varmen under løpet på lørdag! Du verden så varmt det ble da Birkebeinerløpet skulle løpes! Jeg syntes varmen under Ecotrail var krevende, men på lørdag var det mer krevende enn noen gang. Det kan ha sammenheng med at jeg var sliten, og tempo noe høyere enn Ecotrail, men jeg kan ikke huske å ha hatt det så tøft under et løp noen gang.

Da jeg gikk til start og skulle ta bussen til Birkebeineren skistadion kjente jeg allerede at dette skulle bli tøft. Kroppen var tung og luften trykkende. Jeg passet på å drikke mye både dagen i forveien og på formiddagen før løpet, bekledningen ble minst mulig.

Birkebeinerløpet går i en helt fantastisk trase, flott terreng og fine stier. De første 7-8 kilometerne går det jevnt oppover. Ut fra start tok jeg det veldig rolig og håpet at jeg skulle klare varmen og oppoverbakkene uten problemer. Slik ble det ikke. Etter bare 2 kilometer kom hodepinen. Jeg får så lett vondt i hodet når jeg løper i varme, er det flere som opplever det? Finnes det noen lure triks foruten å drikke nok?

Med hodepine og litt svimmelhet var det bare å legge inn krabbegiret i alle stigninger. Jeg gikk i alle motbakker og løp rolig på flatene og nedover. Stoppet opp på hver drikkestasjon for å få i meg vann og løp innom spylestasjonene for å kjøle ned hodet. Det ble fryktelig tøft på lørdag. Jeg måtte virkelig jobbe med både bena og hode. Fokuset ble etter hvert ett ben foran det andre og komme seg til mål. Det var mange som slet med varmen og fikk det tøft. Jeg visste da etter 2 kilometer at jeg ikke ville klare en god tid, så jeg bestemte meg i stedet for å spare litt på kreftene.

Jeg nærmet meg etter hvert mål og gledet meg til å se barna mine. Jeg visste at de sto og ventet på meg like før målgang. Det er ikke så ofte at de er med meg på løp og kan heie, så denne gangen var det skikkelig stas. I tillegg var jeg ekstra spent på å høre hvordan det hadde gått med min datter Vilde som hadde løpt barnebirken mens jeg var ute i løypa.

Vilde hadde gjort en super innsats i sitt løp og var veldig fornøyd. Hun hoppet og spratt med medalje og ballong, og tok meg i mål med jubel. Følelsen av å komme i mål er alltid like god, og ekstra moro er det når familien er tilstede. Vilde og jeg var fornøyde Birkebeinere!

Jeg ble overrasket da jeg sjekket tiden min. Jeg løp på omtrent akkurat samme tid som i fjor, og det på en dag hvor det var tyngre enn noen gang og jeg tok det veldig med ro. Det var en positiv overraskelse og betyr at jeg kan klare bedre, bare litt mer energi og noen grader kjøligere. Jeg er klar for Birkebeiner løpet igjen neste år og gjentar suksessen med familien på tur. Neste år blir det heldigvis 3 uker i mellom Ecotrail og Birken, det tror jeg blir bra for min del. Jeg må også trene mer på å løpe nedoverbakker på sti. Der blir jeg lite offensiv og jogger rolig for å unngå fall. Det er dumt i et løp som Birken, for der er det mange nedoverbakker på slutten.

Arrangementet Birkebeinerløpet kan jeg ikke få fullrost. Det er virkelig et par hakk opp fra alle andre løp jeg har deltatt i. Super proft og helt knirkefritt. Løpet kan anbefales i aller høyeste grad, og det har flere distanser å velge mellom.

Sees igjen neste år Birken! Vi gleder oss!

Publicerat: 2018-06-16 19:39 Kommentarer (0)



Den forsvunne løpelysten

Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!

Publicerat: 2018-06-06 22:57 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser