Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Ecotrail 2018 – Eventyret med alle følelsene

Jeg klarte det jeg! Ecotrail 50K er fullført! Distansepers og ultraløper! Det ble et eventyr fullt av følelser.

Først må jeg bare si – Ecotrail, tusen takk for et helt fantastisk løp og arrangement! Alt var helt perfekt; service, stemning, løype, matstasjoner og målgang. Jeg er så fornøyd!

Dagene før start var jeg uvanlig nervøs, selv om jeg også hadde stor tro på at det skulle være mulig å klare det. Magen var urolig, hodet var i kaos, jeg følte meg sliten og trodde jeg hadde vondt både her og der. Dette er helt vanlige pre-nerver, men denne gangen hadde jeg de mer enn noen gang før.

45 km i Ecotrail for to år siden sto sterkt i minnet, både hvor vondt det gjorde og hvor fantastisk det var å komme i mål. Jeg hadde så lyst til å oppleve den følelsen en gang til. Dagen før løpet måtte jeg ta en tur til målområdet på Salt. Jeg sto lenge foran målportalen og bare kjente på følelsen. Der skulle jeg klare å løpe i mål dagen etter!

Løpsdagen kom! Jeg sov dårlig sisten natten, veldig urolig og nervøs. Det faktum at solen stekte og temperaturen viste nesten 30 grader gjorde ikke nervene mindre. Var det forsvarlig for meg å løpe i denne varmen? Jeg er ikke av de som takler varme så godt, spesielt ikke når jeg skal løpe. Varmen denne dagen skremte meg litt. Frokosten var vanskelig å få ned, men kaffen smakte godt. I det jeg fant frem startnummeret og pakket løpesekken for en hel dag i marka, så endret følelsene seg noe fra nervøs gruing til forventningsfull spenning. Jeg var klar!

Til min store glede skulle jeg få selskap av min gode venninne Hege. Vi løp sammen for to år siden, og nå skulle vi prøve oss igjen. Planen hadde vi klar, ta det så rolig som mulig de første milene for å se hvordan kroppen taklet varmen og ha nok krefter igjen til at vi skulle komme oss i mål. Hege er en dame med lite nerver for slike ting som å løpe 5 mil og hun er alltid i godt humør. På t-banen opp til Frognerseteren var stemningen upåklagelig og jeg begynte bare å glede meg til å komme i gang. Vi traff på mange kjente og hyggelige løpere. Det er jo bare hyggelige folk som løper Ecotrail! Vi pratet og pratet til startskuddet gikk! Nå skulle eventyret begynne.

Første kilometer er nedoverbakke. Enkel start med nydelig utsikt over Oslo og Holmenkollen. Jeg følte meg så glad og takknemlig for jeg har mulighet til å være med på et løp som dette. Mange bekjentskaper har jeg fått av løpere, og jeg er heldig som får være med på disse opplevelsene.

Så kom stigningene, lange, bratte og tøffe. Du verden så varmt det var! Det kokte, både i hodet og resten av kroppen. Jeg kjente fort at beina ble hovne, fingrene likeså, og pulsen var minst 10 slag høyere enn vanlig. Varmen ble en prøvelse. Jeg kjente at det var tøffere enn vanlig for kroppen og en gryende hodepine snek seg frem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble både feig og lite offensiv, så jeg bestemte meg for å ta det så rolig som mulig frem til Fossum. Hvis jeg da hadde krefter igjen og håndterte varmen, så kunne jeg heller gi på litt siste to milene.

De tre første milene gikk vi mye, spesielt i alle oppoverbakker. Vi stoppet også opp ved alle vann for å så kaldt vann på både hodet og kropp. Det gjorde ufattelig godt med kaldt vann på kroppen og vi jublet av glede hver gang vi så et vann. Lykken var også stor da vi kom på at vi kunne kjøpe iskald Cola på Sørkedalen landhandel. De må ha hatt et godt salg på lørdag, for vi var lagt fra de eneste som stoppet innom der.

På matstasjonen i Sørkedalen tok vi oss god tid. Vi dusjet i vannspreder med kaldt vann (helt genialt), spiste appelsinbåter (også helt genialt) og plutselig oppdaget jeg Maria! Hun sto der midt i vannsprederen sammen med Hege, og der var også Sissel. Maria blogger også for Runner`s World og jeg gleder meg til å lese hennes historie om deres reise i 80 km. Jeg er stum av beundring over de to tøffe damene, og attpåtil så er de så utrolig hyggelige. Jeg fikk et skikkelig energiboost av å treffe dere Maria og Sissel! Dere så veldig sterke ut og gjennomførte på helt imponerende vis 80 km. Da jeg skulle starte på den 3 km lange oppoverbakken etter Sørkedalen så tenkte jeg på dere, og da ble ikke den bakken så ille likevel.

Etter Sørkedalen ventet flott skogsterreng ned til Fossum. Fine stier med gode skyggepartier. Beina fikk lyst til å gi på litt og jeg lot de få lov. De 10 kilometerne ned til Fossum og ny matstasjon gikk lett. På matstasjonen hadde jeg bestemt meg for å spise litt av matpakken. Det gikk trått, men noe ordentlig mat måtte jeg få i meg. Næringsinntaket for øvrig den dagen bestod av en energibar, seigmenn, saltsild, salte kjeks og de fantastiske appelsinbåtene på matstasjonene. Appelsiner på tur er alltid en vinner! Jeg klarte heldigvis også å drikke mye vann underveis i løpet, så væskebalansen var noenlunde ok.

Fra Fossum gikk turen ned mot Lysakerelven. Jeg både gledet og gruet med til det partiet. Gledet meg fordi det er så utrolig flott der, men gruet med fordi jeg visste at det var det det ville begynne å gjøre vondt. Det går opp og det går ned langs hele elva. Smale stier, trapper og røtter. Det er en prøvelse for slitne hofter. Mine hofter skrek høyt i denne delen av løypa. For det første hadde hovne føtter ført til gnagsår, blemmer og vonde tær. For det andre var hoftene helt kaputt. Det gikk greit å gå oppover, men nedover var så utrolig vondt. Det rare var at jo mer vondt det gjorde, jo mer rusa ble jeg på lykkefølelsen. Smerter betyr at jeg tøyer noen grenser, og jeg vet at det ikke er farlige smerter. Smerter samtidig som jeg klarer å komme meg fremover betyr at jeg mestrer. Jeg klarer å holde ut og jeg gir ikke opp.

Nede ved Lysaker begynner jeg å få troen på at dette skal gå bra, jeg skal klare å komme meg til mål! Det merkelige er at jeg har krefter igjen og løper store deler av løypa inn mot mål. Jeg hadde nok vært litt for feig i varmen og tatt det roligere enn nødvendig, men samtidig førte det til at jeg fikk en utrolig fin tur. Jeg gikk aldri ned i kjelleren slik jeg gjorde for to år siden da jeg løp 45 km.

Når jeg passerer Aker Brygge sender jeg en sms til mannen min om å gjøre seg klar til å ta imot meg i mål med kald Farris. Jeg hadde drømt om Farris helt siden Lysaker hvor jeg trodde jeg skulle løpe forbi en kiosk. Like før siste sving sender jeg en ny sms til min mann: «Nå er det like før jeg runder hjørnet. Jeg har klart det!» I det jeg trykker «send» på meldingen skjer det noe med både hodet og kroppen. Jeg blir svimmel, mister kreftene i beina, kjenner pulsen skyter i været og så renner det noen stille tårer. Jeg skjønner for alvor at jeg har klart det!

Når det går opp for meg blir det litt for mye følelser. Jeg er sliten, varm, og har vondt i hele kroppen. Dette har jeg drømt om hele det siste året, og jeg har så mange ganger sett for meg hvordan det skulle bli å løpe i mål etter 5 lange mil. Jeg trodde jeg skulle juble høyt og gråte av glede. I stedet løper jeg stille i mål, stopper klokken, får medaljen og synker ned på en pall. Jeg får servert kald Farris av mannen min og er helt tom, bortsett fra mestringsfølelsen. Den fyller både kroppen og hodet, og det er bare helt ubeskrivelig magisk og fantastisk.

Det er denne følelsen jeg trener for når jeg legger ut på tur året rundt i all slags vær. Det er denne følelsen jeg drømmer om når jeg skal hente motivasjon og det er denne følelsen som er drivkraften når det gjør vondt og jeg får lyst til å gi meg. Jeg digger denne følelsen, og på lørdag var den bedre enn noen gang. Da hadde jeg løpt 50 kilometer.

Jeg klarte det jammen jeg, for andre gang kan jeg kalle meg ultraløper. At tiden ble mye mer enn forventet den dagen tenkte jeg bare på et halvt sekund. Tanken på å ha klart 5 mil overgikk det meste!

To dager etter løpet har jeg gangsperre i alle retninger og føttene er så såre, men det er så absolutt verdt det. Jeg nyter synet av finisher trøyen med påskriften 50 km og den veldig fine medaljen. Den skal få sin hedersplass! Mestringsfølelsen skal jeg ta vare på og leve på en god stund til!

Ecotrail Oslo – Tusen takk for eventyret!

Publicerat: 2018-05-28 23:39 Kommentarer (0)



På lørdag er det Ecotrail! Er jeg godt nok forberedt?

På lørdag er det klart for Ecotrail i Oslo! Løpet arrangeres for fjerde gang og er et supert arrangement med en fantastisk løype rundt Oslo. Dette blir min tredje deltakelse. For to år siden løp jeg 45 km og var ruset på mestringsfølelse i flere måneder etterpå. I fjor var jeg så usikker på formen at jeg endret distansen til 30 km. I år skal jeg løpe 50 kilometer! Så langt har jeg aldri løpt før, så det går sikkert bra!

Er jeg godt nok forberedt? Er både kroppen og hodet klar for det? Ja, jeg tror faktisk det!

Min fysiske form og kropp er vel bare sånn passe klar. Jeg kunne alltids trent mer, løpt flere lange turer, trent mer styrke, spist mindre sjokolade og gått ned de ekstra kiloene.......det er mye jeg kunne gjort bedre, men det jeg har gjort får være  godt nok! Jeg tror at jeg har trent nok, og noe av det som motiverer meg er å vise at det er mulig å løpe lange løp selv om vekten er for høy og formen langt fra topptrent. Det siste året har jeg løpt jevnt og trutt. Kontinuiteten har ført til at jeg er i bedre form nå enn de to siste årene og motivasjonen er bra. Viktigst av alt, å løpe har aldri vært mer moro enn det er nå!

De siste to månedene har jeg fått gjennomført noen få, men veldig gode langturer på rundt 30 km. Det har gitt meg nok trygghet til at jeg vet at jeg klarer de første 3 milene uten problemer. Jeg vet også at det kommer til å bli tøft de to siste milene, men jeg har troen på at jeg skal klare det om det så skal gå på ren vilje og stahet. Jeg er god på å holde ut og ikke gi meg, og tanken på å krysse mållinjen etter 5 mil gir meg utrolig mye motivasjon. Jeg har så lyst til å kjenne på den følelsen!

Jeg har ikke bare trent kroppen, men også hodet. Mental styrketrening har vært fast på programmet de siste månedene. Jeg kan på det varmeste anbefale boken «Mental styrketrening» av Cecilie Ystenes Myhre. Lettskrevet og god bok med praktiske øvelser. Den har hjulpet meg mye og jeg håper at det skal gi resultater på lørdag. Mer om den mentale treningen kommer i et senere blogginnlegg.

De siste to ukene har det vært tid for å roe ned og samle krefter til lørdagens krafttak. Det er viktig å trappe ned treningen de siste ukene inn mot et så langt løp for at kroppen skal få hentet seg inn og fine overskudd. Jeg synes det er litt ekkelt å løpe så lite den siste tiden, fordi da blir jeg med en gang usikker på hvor formen ligger. Nå må jeg bare stole på at jeg er klar!

Jeg har allerede begynt å finne frem utstyret til lørdag. Sekken er klar og skovalget er tatt. Jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. Det ryktes om tørre og fine stier i Oslo og ta er Hoka Bondi helt perfekt for en så lang tur. Fantastiske sko med nok demping til mange timer på beina. Sekken blir pakket med vann, nøtteblanding, energibarer, litt sjokolade, salt lakris og et rundstykke med spekeskinke. Når jeg skal løpe så lenge, må jeg få i meg noe ordentlig mat underveis. Jeg kommer til å ta meg tid til en roligere periode omtrent midtveis for å få i meg mat. Akkurat nå bekymrer værmeldingen meg litt. Det er spådd så varmt vær og jeg liker ikke å løpe i varmen. Det blir viktig å drikke nok underveis!

Lykke til alle sammen som løper Ecotrail på lørdag! Jeg gleder meg til å treffe på løpevenner både før start, underveis og i mål. Forhåpentligvis blir det flere kjente ansikter etter lørdags løp. Si hei når dere løper forbi meg!

En ekstra hilsen sendes til min medblogger Maria Sørbø og hennes venninne Sissel som virkelig er noen tøffe damer. De skal løpe 80 km og jeg er så imponert (og en smule misunnelig på at de har mot nok til å gjøre det). Jeg ønsker dere begge en fantastisk tur på lørdag! Håper vi sees i løypa eller i mål!

Har du lyst til å følge med på min 50 km lange tur på lørdag, så følg med på min snapchat: bjorgastrid. Der blir det noen oppdateringer både før, underveis og etterpå. Jeg gleder meg!

Ecotrail 50K – Jeg er klar!

Publicerat: 2018-05-23 22:31 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser