Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Det blir ingen god historie om maratondrømmen uten noen skjær i sjøen


Hverdagene mine den siste uken:

Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har vondt i et kne!

Jeg har vært for hissig på grøten i januar, for ivrig i det nye året med nye mål og drømmer. Det ble løpt langt flere kilometer enn jeg gjorde de siste månedene av forrige år, og det måtte bare gå galt. Dette er jo noe jeg vet så inderlig godt, men likevel så kan det skje. Når løpeendorfinene tar overhånd, er det lett at fornuften kommer til kort.

Over halvveis i januar kjente jeg litt stikking på forsiden av kneet i starten av løpeøktene, men det gikk seg til og jeg blås det bort med «det er bare litt stølhet». Likevel tok jeg en roligere uke og håpet at det var nok. Det var det altså ikke! Stikkingen i starten av løpeturene gikk brått over til verking etter løpeturene. Da skjønte jeg at noe var galt. Med tanke på at jeg også er utdannet fysioterapeut, har jeg trodd at jeg klarer å kjenne slike signaler så tidlig at det ikke får utviklet seg til skade. Det gjorde jeg for så vidt, men det er bare det at løpehjertet overstyrte det rasjonelle hodet et par uker før fornuften slo inn. Da var skaden et faktum.

Det er heldigvis ikke så altfor galt. Kneet er litt ømt, det er noe der som ikke er bra, men det er i bedring. Jeg har tatt en hel uke løpefri, og jeg kan love at det gjør langt mer vondt enn kneet! Det gjør nemlig vondt for hodet å ikke få løpe. Jeg kjenner hvor avhengig jeg er av de ukentlige løpeturene. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg ikke får det regelmessige påfyllet med endorfiner og tid for meg selv ute på tur. Kroppen blir vond og hodet blir helt tullete. Jeg er kanskje mer avhengig enn jeg trodde, men det lever jeg godt med. Det er jo lett å bli avhengig av slike opplevelser.


En uke uten så mye som et eneste løpesteg har riktignok gjort godt for kneet. Det kjennes bedre ut nå. Jeg har vært flink og gjort øvelser for styrke og stabilitet hver eneste dag, sammen med litt betennelsesdempende og massasje. Balanseputen og en treningsstrikk for styrkeøvelser har vært nok. Det er ikke så mye som skal til og styrkeøvelser er helt klart lurt. Jeg synes i utgangspunktet at det er skikkelig kjedelig å gjøre øvelser. Jeg vil jo helst bare være ute og løpe. Kanskje jeg lærer denne gangen at det må til som faste innslag hver eneste uke. Hvis det er det som skal til for å holde meg skadefri og løpende, så er det så absolutt verdt det.

Det er vel bare å erkjenne at kroppen har kommet opp i en alder som ikke lenger er vedlikeholdsfri. Jeg har igjennom årene vært veldig heldig når det gjelder skader. Foruten beinhinnebetennelse (som ble operert med godt resultat) har jeg sluppet veldig billig unna. Det har vært litt småvondt her og der, men det meste har gått raskt over av seg selv. Kneet har jeg aldri hatt vondt i før, så det er heldigvis ikke en gammel skade som kommer tilbake. Da er muligheten stor for at jeg får kontroll på kneet dersom jeg bare gjør det riktige nå. Øvelsene skal utføres hver dag, og jeg skal opprettholde løpefri noen dager til. Jeg drømmer om en liten testtur mot slutten av uken.

I mellomtiden kan jeg drømme, både drømme meg tilbake til gode løpsopplevelser og drømme om nye mål. Barnslig nok har jeg hengt alle medaljene fra løp på gardinstangen rett over sengen min. Da kan jeg titte opp på de før jeg sovner og titte opp på de før jeg står opp. Medaljene betyr overraskende mye, selv om de hverken består av gull eller førsteplasser. For meg består de av mye mestring og gode opplevelser. De er et synlig bevis på at jeg kan løpe, fullføre løp, noen av de ganske så lange. Det er en god følelse å ta meg seg både i drømmeland og før jeg starter dagene.

Det positive i denne knesituasjonen er at det skjer nå og ikke når vi nærmer oss mai. Jeg har over 3 måneder på meg før jeg skal løpe Ecotrail 26. mai. Det skal være nok tid til å få både kontroll på kneet og gjøre meg klar til løpet. Jeg må bare stole på at grunnlaget er godt nok. I tillegg får jeg nå lagt inn styrketrening og får forhåpentligvis en god og ny vane. Sett i et større perspektiv er et ømt kne når jeg løper kun en liten bagatell. Der er bare det at krisen er ganske så stor når du elsker å løpe!

Publicerat: 2018-02-18 21:27 Kommentarer (0)



Min historie om Ecotrail og forelskelsen i å løpe langt

Jeg har lyst til å dele min historie om Ecotrail. Løpet som for alvor fikk meg hektet på å teste grenser. Løpet som inneholder så mange opplevelser og en forelskelse i å løpe langt.

Historien starter i 2015 med et ønske om en ny utfordring. Jeg hadde løpt mange 10 km og flere halvmaraton, og det var distanser jeg var trygg på å mestre. Nå ønsket jeg en utfordring som jeg ikke var sikker på at jeg kom til å klare. Drømmen om maraton var der allerede da, men jeg hadde for stor respekt for ordet maraton. Jeg var redd for å ikke mestre distansen i et gateløp, og da var jeg ikke tøff nok til å prøve. Artikler og blogger om lange løp ble lest med stor fasinasjon og beundring. Jeg drømte om å løpe langt!

Våren 2015 så jeg omtale av Ecotrail i sosiale medier da løpet ble arrangert for første gang i Oslo. Jeg har alltid tenkt at slike løp ikke var for meg. Jeg trodde at dette var for spreke råtasser, og jeg var ikke en av dem. Jo mer jeg leste om Ecotrail og så bilder fra løpet, desto mer fikk jeg lyst til å være med på opplevelsen. Ville det være mulig for meg å klare det? Hvor tøft kom det til å bli? Hvor mye smerte måtte tåles?

En tidlig morgen 31. mai 2015 sendte jeg en SMS til min gode venninne Hege som jeg har løpt flere halvmaraton sammen med: «Hva sier du til å utfordre oss selv med å løpe Ecotrail 45 km neste år?» Hege svarte overraskende fort: «Jepp, nå har jeg meldt meg på!» Da var det ingen vei tilbake. Hodet var skrekkslagent, men magen og hjertet kriblet av spenning. Tenk om vi kunne klare det! På det tidspunktet var min lengste tur et halvmaraton på 21 km. Nå skulle jeg løpe over dobbelt så langt. Galskap ble nevnt noen ganger de kommende månedene.

Å løpe 45 km i terreng krever trening og forberedelse. Jeg gikk til innkjøp av en løpesekk med drikkesystem og noen nye løpesko så jeg hadde flere å variere med. Gjennom sommeren og høsten løp jeg jevnt og trutt, men hverdagene gjorde det utfordrende å få til de aller lengste turene. Det ble ingen turer over 20 km. Vinteren kom og tok med seg en seig forkjølelse. Jeg mistet mye trening, og mistet også troen på å løpe Ecotrail. Selv mamma, som alltid har tro på meg, syntes nok dette var i overkant galskap. Det er heldigvis noe i meg som har vanskelig for å gi opp. Jeg har en evne til å holde ut. I løpet av mars og april fikk jeg gjennomført noen flere langturer, den lengste var på 30 km. Nå fikk det bære eller briste. Jeg tok sats og holdt fast i troen på at hvis jeg bare ville det nok, så kunne det gå!

Morgenen på løpsdagen våknet jeg tidlig full av nerver og spenning. Vi hadde tatt inn på hotell i Oslo, jeg ønsket kortest mulig vei til en seng etter målgang. Frokosten var vanskelig å få ned, jeg følte meg i ulage og ble mer og mer usikker. Det er mange som ikke synes 45 km er langt, men for meg er det fryktelig langt. Jeg er ingen supermosjonist med talent for å løpe hverken fort eller langt, men jeg har utrolig stor glede av å løpe i mitt tempo. På med løpeklær, pakket sekken med vann, energibar, et rundstykke med spekeskinke, sjokolade og vingummi. Jeg møtte Hege for å ta t-banen opp til starten i Holmenkollen. Der ble jeg grepet av stemningen. Frem til da hadde jeg kun løpt gateløp med fokus på best mulig tid. Her var fokuset et helt annet. Stemningen før start var så avslappet. Løpere kom, satte seg i gresset og pratet med hverandre. Alle delte tips om disponering av krefter og næringsinntak underveis.  

Vi stilte opp til start, så var vi i gang! Løpet starter med motbakker opp til Tryvannstårnet. Jeg valgte å gå, noe annet ville vært galskap for meg den dagen. Jeg gikk de første kilometerne med motbakker og koste meg på tur med hyggelige løpere rundt meg. Det er ingen spisse albuer eller kniving om plassene i slike løp. Alle prater med alle, hjelper hverandre hvis det er behov og heier på hverandre underveis. Vel oppe ved Tryvann starter første nedoverbakke og utsikten over Oslo er fantastisk. Vi løp ned langs Wyller og satte retning mot Sørkedalen. Der kom vi til første matstasjon og 15 km var passert. Jeg fylte bare på litt drikke i sekken og fortsatte videre. Like etter Sørkedalen ventet nok noen kilometer med motbakker. Her gikk jeg på en gigantisk smell. Jeg gikk fullstendig tom for energi og følte meg elendig. Det var ganske varmt, og jeg hadde tatt til meg for lite vann og for lite mat.

Kroppen var helt tom og jeg var svimmel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre videre, men fortsatte gående ned mot Fossum og ny matstasjon. Der la jeg meg rett og slett ned, svimmel og trøtt. Jeg tenkte hit, men ikke lengre. Jeg tenkte at det ikke var forsvarlig å fortsette, jeg var ikke godt nok trent. Så er det dette med å aldri gi seg da! Jeg bestemte meg for å bli sittende mens jeg prøvde å spise. Rundstykket med spekeskinke gikk ned, og jeg fikk servert kald cola og appelsinbåter. Det gjorde susen! Etter nesten en halvtime på Fossum var svimmelheten borte. Google map ble sjekket for neste retrettmulighet dersom jeg fortsatte, men ikke klarte helt til mål. Så reiste jeg meg opp og fortsatte. Først gående for å kjenne etter hvordan kroppen hadde det, deretter løpende igjen. Hele løypa og naturen i Ecotrail er så flott. Den er full av opplevelser!  Da jeg kom til Lysakerelva var det helt magisk. Omgivelsene langs den elva er virkelig verdt en opplevelse.

Vel nede ved Lysaker var det igjen 10 km med flat asfalt inn til mål. Jeg var så sliten, hofter og tærne verket. Herfra og inn gikk alt på ren vilje. Nå var jeg så nære, ikke snakk om at jeg skulle gi meg. Taktikken ble å løpe noen meter, for så å gå noen metter. Sånn fortsatte jeg hele veien inn mot målgang på sukkerbiten på Operaen.

21. mai 2016 løp jeg Ecotrail 45 km! Jeg klarte det! Jeg stilte til start, kom meg til mål og jublet høyt over at jeg gjennomførte og løp et ultraløp på 45 km. Jeg er ingen rask løper og det tok meg en hel arbeidsdag å fullføre, men jeg klarte det! Når jeg kan klare det, så kan veldig mange klare å løpe langt. Det er kun en forutsetning, du må ha lyst til det!

Da jeg krysset mållinjen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hele kroppen gjorde så vondt, hoftene var verst. Jeg var redd for å sette meg ned, redd for å bli stående stille. Flotte funksjonærer serverte meg nystekt vaffel og cola. Det smakte himmelsk og jeg takket for et fantastisk løp. Turen tilbake til hotellet gjorde vondt, dusjen var et mareritt, så fikk jeg lagt meg ned på sengen. Da kom alle følelsene. Glad, vanvittig stolt, rørt og helt utmattet. Følelsen av å mestre et slikt løp var bare helt ubeskrivelig. Jeg flyttet et hav av grenser underveis og det gir en helt spesiell følelse. Når hodet tror at jeg ikke klarer mer, så har kroppen fremdeles mye igjen. Den opplevelsen har betydd mye for meg.

Jeg meldte meg raskt på Ecotrail 2017, men gikk dessverre ikke helt som ønsket. Jeg løp for lite i månedene før, jobbet for mye og hadde problemer med ryggen. I fjor var jeg rett og slett ikke modig nok til å prøve, så jeg endret distansen til 30 km. Da startet vi i Sørkedalen og fulgte samme løype som året før ned til sentrum. Klok av skade drakk jeg jevnlig og fikk i meg mat, kroppen var fin hele veien og det ble et løp hvor jeg bare koste meg fra start til mål. Jeg kunne nyte vakre Lysakerelva, og jeg fikk aldri kjent på følelsen av å ikke klare mer. Vel i mål var jeg så absolutt sliten og glad, men følelsen var ikke den samme som året før. 30 km var for kort. Mestringsfølelsen av å fullføre var ikke like berusende. Et par dager etterpå meldte jeg meg på Ecotrail 2018, 50 km denne gangen! Jeg har aldri løpt så langt før. Historien fortsetter 26. mai 2018. Bring the pain! I want the glory!

Publicerat: 2018-02-09 21:11 Kommentarer (0)



Winterrun Oslo 2018

Lørdag 3. februar var det klart for Winterrun 2018 i Oslo sentrum. Å løpe i Oslo sammen med hundrevis av medløpere er fantastisk. Dette er vinterens råeste løpefest!

Start og mål var på Rådhusplassen. Løypa gikk langs, rundt og på kryss og tvers over Akershus festning. Løypeprofilen er forholdsvis flat, men den har noen bratte kneiker og mye krappe svinger. Det gjør det til en morsom løype. Det var mye is og glatte partier. Jeg var Bambi på isen ute av balanse opptil flere ganger og enkelte steder føltes det som det ikke gikk fremover, men det var utrolig gøy!

Jeg var på plass og hentet startnummer en drøy time før starten gikk. På bussen inn til byen var kroppen litt nervøs, og jeg var ikke helt i løpsmodus. Det var kaldt i Oslo, 7-8 minusgrader og vind. Påkledningen bestod av ull, mer ull, og dun. Jeg gjemte meg inne på Espresso House med en stor kopp kaffe og håpet at kroppen skulle føles litt mer energisk. Løpsmoduset kom når jeg festet på startnummeret og tok inn stemningen fra startområdet. Det gjør det alltid og det er en stor del av hele opplevelsen. Kulden gjorde at det var lite fristende å forlate den tykke dunjakken, men den ble byttet ut med løpejakke og jeg var klar!

Før start var jeg så heldig å møte en av de andre bloggerne på Runner's World, nemlig Maria Sørbø og hennes venninner fra #høgepålivet. Det var veldig hyggelig! Flotte og spreke damer med store ambisjoner for vårens løp. Veldig inspirerende å høre deres opplevelser fra maraton og drømmer om nye mål. Gleder meg til å treffe Maria igjen ved senere løp. Vi gjorde et forsøk på oppvarming og få kroppen i gang før start, så var det bare å løpe. Lys, musikk og god stemning sparket festen i gang!

Starten gikk og vi løp på is, snø, bar asfalt, grus og brostein. Hele løypa var merket opp med fakler og stemningen i vintermørket var magisk. Akershus festning er stemningsfullt i seg selv. Det var et utrolig flott løp som frister til gjentakelse. Isen og kulden, samt mangel på hardøkter slik som dette, medførte imidlertid at løpstiden ble deretter. Det gjorde absolutt ingen ting i går. Målet var å nyte opplevelsen, løpe og ha det gøy! Jeg løp ganske jevnt, og løp runde nr 2 nesten to minutter raskere enn første runde. Det får være mer enn godt nok!

Den siste tiden har jeg løpt ukentlig intervalløkt, men ingen økter med slik fart og intensitet over tid. Det merket jeg godt i går, kroppen var rett og slett ikke vant til å jobbe på den måten. Lunger og legger la inn en liten protest. Det må nok legges inn jevnlige økter i konkurransefart før vårens løp. I dag, dagen derpå, kjenner jeg at jeg tok i mer enn vanlig i går. Litt ømme legger etter løping med piggsko på is, stive hofter etter anstrengelse og litt såre lunger. Jeg legger inn en rolig dag og er klar for ny løpeuke i morgen!

I love Winterrun!

#vinterløping #runhappy

Publicerat: 2018-02-04 10:22 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser