Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Ikke akkurat en «førsteside løper»

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm....så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner's World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner's World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner's World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ....

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner's World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Publicerat: 2019-09-14 18:25 Kommentarer (0)



When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Hverdagsløping – blir du med?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til å løpe så mye? Full jobb, to aktive barn, studerer litt, nå også blogger litt, og løper 4-5 ganger per uke. Det er mange som spør: Hvordan klarer du alt? Svaret er enkelt. Jeg klarer ikke alt! Det er ikke mulig å klare alt!

Noen vil svare at det handler om prioritering. Vi lever alle med tidsklemma og hektiske hverdager, så det handler bare om å prioritere løping. Vel, jeg tror ikke at det er så enkelt for de fleste av oss. Det er vanskelig å prioritere. Hvordan skal man prioritere blant barn, familie, jobb, venner og alt man har lyst til å gjøre? Å prioritere noe frem noe annet føles ikke alltid like enkelt eller greit.

Jeg løper så mye som jeg gjør fordi jeg har innført «Hverdagsløping» i hverdagene mine. Hverdagsløping er et helt vanlig ord hos meg, like vanlig som hverdager, jobb, familie og venner. Betydningen av ordet sier seg selv, løping i hverdagene. Hverdagsløping betyr at løping hører til i hverdagene mine, på samme måte som jobb og familien gjør det.

Jeg har bestemt meg for at løping er en del av hverdagene mine. Det skal være der og da bruker jeg også tid på det. Det er så viktig for meg! Jeg trenger løpingen for å ha det bra og fungere, like mye som jeg trenger familien min og en meningsfull jobb. For meg føles det ikke så bra hvis jeg skal tenke at jeg prioriterer det ene fremfor det andre, så jeg lager plass til de viktigste tingene i hverdagen min. De hører hjemme der!

Når dette er sagt så har døgnet mitt også bare 24 timer. 7-8 av timene bør jeg sove, og drøyt 8 av timene jobber jeg. Likevel er det fremdeles 8 timer igjen til å fylle med det jeg vil, og i helgene er det enda mer tid. Jeg fyller timene med det som er viktig for meg; familie, venner og løping! Det er ekstra fint når jeg kan kombinere disse. Noen av de fineste løpeturene har jeg når barna sykler ved siden av meg. Både barna og jeg liker disse turene. De får en rolig sykkeltur ute i frisk luft, tid sammen og gode opplevelser. Jeg får løpt langtur med verdens beste selskap. Ofte avslutter vi turen med en is på kiosken før vi tar den siste bakken hjem. Noen ganger fortsetter jeg å løpe videre etter at jeg fulgt de hjem. Da er de slitne og takker gladelig ja til en rolig time uten for mye mas fra meg.

Løpe- eller gåturer med venninner er jo også helt fantastisk. Tid til skravling i rolig tempo, eller pushe hverandre på hardere intervalløkter. Jeg tar meg gjerne en løpetur alene også med god samvittighet. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha dårlig samvittighet når jeg drar ut for å løpe i hverdagene. Både jeg, mannen, barna og jobben er best tjent med at jeg får løpt mine ukentlige kilometer. Det er bra for oss alle.

Å dra ut for å løpe er noe som bare skal gjøres, på samme måte som jeg skal være mamma og dra på jobb. På de mest hektiske hverdagene er det selvfølgelig mer utfordrende å få det til, men det finnes alltid noen små «løpelommer». En økt på mølla før barna står opp (ja, da må jeg legge meg tidligere og stå opp tidligere), en kort tur rett etter jobb før ettermiddagsaktiviteter starter, eller en tur etter at barna er i seng (selv om det begynner å bli ganske sent).

Å fylle hverdagene med det som er viktig for meg, betyr riktignok at det er mange ting jeg ikke bruker tid på. Jeg bruker lite tid foran tv, jeg bruker lite tid til husarbeid og interiør, jeg bruker ikke veldig mye tid på kjøkkenet og jeg bruker lite tid på det som ikke er så viktig for meg. Husarbeid og interiør er bare ikke så interessant. Jeg kommer aldri til å skrive en interiørblogg. Nå skal vi riktignok flytte og pusse opp nytt hus, så jeg har faktisk anskaffet noen interiørblader, men foreløpig passer ikke mitt hjem inn i de bladene. Husarbeid er en nødvendighet, så det må gjøres til en viss grad. Jeg trives best med å ha det ryddig og rent. Husarbeid gjøres etter metoden «ett rom nå og da». Jeg vasker badet en dag, kjøkkenet en annen dag osv. På den måten bruker jeg lite tid per dag på husarbeid, og huset blir rent nok. På kjøkkenet er jeg opptatt av at vi får i oss nok mat som gir energi, men jeg er på ingen måte noen hobbykokk. Jeg har en mor som er fantastisk på kjøkkenet og som har prøvd å overføre det til meg. Hun er muligens litt frustrert over at det ikke har smittet over, men det er bare ikke så viktig for meg. Barna og familien er uten tvil det aller, aller viktigste i livet mitt. Jeg kan likevel løpe mye og fremdeles være en god mor.

Så tilbake til spørsmålet om hvordan jeg får til alt? Jeg får altså ikke til alt, det er bare ikke mulig. Jeg får til det som er viktigst for meg, for der ligger all min motivasjon og drivkraft. Alt det andre får jeg ikke så bra til, men det er godt nok!

Jeg tagger bildene med #hverdagsløping på min Instagram @bjorgastrid. Foreløpig har taggen 31 innlegg, de fleste av dem er mine. Bli med du også! Innfør hverdagsløping i dine hverdager og tagg dine bilder. Hvor mye hverdagsløping klarer vi å få til?

#hverdagsløping

Publicerat: 2018-04-30 20:34 Kommentarer (0)



Løpehelg i Oslo – Langtur og Sentrumsløpet

Forrige fredag dro jeg tidlig inn til Oslo med løpesekken pakket for langtur. Jeg hadde behov for en skikkelig langtur i banken, så en fridag fra jobb ble gladelig benyttet for å løpe. Planen var å starte turen fra Sognsvann, løpe innover i Nordmarka og se hvor lenge jeg hadde lyst til å løpe. Jeg må ha vært ufattelig naiv da jeg planla denne turen, for i mitt hode skulle det være sol hele dagen og snøfrie stier i Nordmarka. Jeg hadde tatt på meg solbriller og løpesko for tørt og fint føre.....Realitetene slo raskt inn da jeg gikk av t-banen på Sognsvann.

Det var tåke som ramlet ned i hodet mitt og masse snø. Løpelysten og motet sank noen hakk der jeg sto, men langtur skulle det bli. Jeg begynte forsiktig på veien opp mot Ullevålseter, men det var for mye is til at det var mulig å løpe. Alternative løperuter måtte vurderes. Fra årene jeg bodde i Oslo har jeg løpt mye i Nordmarka, så jeg kom på en fin løype fra Sognsvann mot Vettakollen og opp til Frognerseteren. Jeg startet frisk ut, løp med snø til over anklene og tenkte at 10 km med dette går helt fint. Etter et par kilometer var følelsen en helt annen. Det var blytungt føre, farten på Garmin viste krabbetempo og jeg var våt på beina. Været var grått og tåken fortsatte å ramle ned. Jeg så ikke et eneste menneske på denne stien (kanskje ikke så rart med tanke på føre) og humøret var på bunn. Google map ble nøye undersøkt for alternative fluktruter. Hvilken idiot er det som bruker av fridagene sine til å vasse i snø helt alene inne i marka?

Jeg har en greie meg å aldri gi meg. Selv om jeg fant en alternativ fluktrute ut fra snøen, så føltes det bare ikke bra å gi opp. Planen var å komme meg til Frognerseteren og dit skulle jeg! Det var bare å fortsette i snøen, ta bakke for bakke, og tenke at for hvert skritt i dette snøføret blir både ankler og hofter sterkere. Det er på slike turer man bygger karakter og styrke. Det er på slike turer at mestringsfølelsen er på sitt beste, og den følelsen ville jeg ikke gå glipp av.

Plutselig var skiltet der som viste kun 1,5 km igjen til Frognerseteren. Derfra møtte jeg på flere folk, både turgåere, joggere og skiløpere. Nå var det bare hyggelig med litt snø og en siste følelse av vinter. Mestringsfølelsen steg i takt med at jeg nærmet meg første stopp. Da jeg nådde Frognerseteren sprakk tåken opp og solen kom igjennom, og jeg var igjen helt sikker på at dette var den beste måten å benytte en fridag på.

Etter et lite næringsstop i solen på Frognerseteren og 10 km tilbakelagt, bestemte jeg meg for at det fikk være nok med snøkledde stier for denne gang. Jeg tok en grusvei nedover mot Holmenkollen og Midtstuen. Derfra løp jeg på asfalten ned til Majorstuen. I Frognerparken tok jeg en gående matpakke-pause. Da fikk jeg lyst til å trene på de siste kilometerne av Ecotrail. Det er jo bare en måned igjen. Jeg løp fra Majorstuen til Skøyen, og derfra langs vannet inn til Ecotrail sin målgang på Langkaia.

Jeg stoppet klokken på 4 timer med løping og var veldig godt fornøyd. Det ble en bra langtur. Kroppen var overraskende bra underveis. Ikke vondt et eneste sted. Kneet er herved erklært helt bra, og jeg ble heller aldri skikkelig sliten. Det var utrolig viktig for meg å få gjennomført en slik langtur nå. Jeg har vært så usikker på om både kneet og formen er god nok til å løpe 50 km i Ecotrail 26. mai. Flere ganger har jeg vurdert å endre distansen til 31 km. Nå vet jeg at jeg kan løpe 3 mil helt uten problemer, og da klarer jeg fint 2 mil til.... Det skal jo føles som en utfordring!

Lørdag våknet jeg til strålende sol og skikkelig vårvær. Solen skinner som regel på Sentrumsløpet og dette året var intet unntak. Jeg gledet meg veldig til start! Sentrumsløpet er alltid moro. Flott løype og bra arrangement. Før løpet møtte jeg min spreke løpevenninne og triatlonutøver Anette Isabelle Jensen. Kulere og råere dame skal man lete lenge etter! Anette løp som en rakett og satte ny pers! Anbefaler dere å følge Anette sin Instagram for mye bra treningsinspirasjon @3run4aij

Mitt eget løp gikk som forventet, grei gjennomføring, men ingen pers. Jeg kjente godt i bena at jeg hadde løpt 4 timer dagen i forveien. Opp Slottsbakken var bena blytunge, likevel holdt jeg jevn fart oppover mot Frognerparken. Derfra og inn hadde jeg ønske om å gi på litt, men det var ikke mer å hente. Jeg fortsette i jevn fart og var godt fornøyd med det. Det ble ingen god tid, men en helt ok gjennomkjøring med litt høyere puls over tid. Målet for helgen var å samle kilometer. Det klarte jeg!

I dag er det akkurat 1 måned igjen til Ecotrail. Hvis det ikke skjer noe spesielt den neste måneden så stiller jeg til start på 50K. Jeg tror at det skal være mulig å gjennomføre. Jeg må bare ta dagen til hjelp, ta noen rolige perioder underveis og spise nok. Det er en spesiell følelse og spenning knyttet til å stille til start når jeg er litt usikker på om jeg vil klare å fullføre. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer det, og det er jo ikke så ille!

Publicerat: 2018-04-26 21:46 Kommentarer (0)



Motivasjon og drivkraft for løpegleden

Motivasjon handler om å treffe på følelser. Det er følelsene som beveger oss, som skaper motivasjon og drivkraft. Det er følelsene som driver oss til å oppnå et mål.

Hvordan skapes motivasjon for å løpe? Det som motiverer meg, er ikke nødvendigvis det samme som motiverer deg. Hva som treffer våre følelser vil være helt individuelt. Min motivasjon kan være til inspirasjon for andre, men alle bør ta seg tid til å lete frem sin egen motivasjon. Det kan noen ganger ta litt tid å finne den. Hvilke følelser er det som gjør at nettopp du får motivasjon og drivkraft for å løpe?

Motivasjonsteoriene skiller mellom ytre og indre motivasjon. Den ytre motivasjonen oppstår når vi gjør noe for å oppnå et mål eller en belønning som ligger utenfor selve løpingen. Det kan for eksempel være å gå ned i vekt eller få anerkjennelse fra andre. Indre motivasjon er derimot en drivkraft som skapes av selve løpingen, av interessen og gleden i å løpe. Når vi har en indre motivasjon for å løpe, så er det å løpe belønning nok i seg selv. Den indre motivasjonen er en naturlig motivasjon som kommer innenfra. Den får oss til å løpe fordi vi liker nettopp løpingen. Forskning viser at det er den indre motivasjonen som får deg til å prestere over tid. Den er mer «langvarig», øker prestasjonene og bidrar til mer trivsel.

Ta deg tid til å finne frem til din indre motivasjon for å løpe! De fleste som løper kilometer etter kilometer, dag etter dag og år etter år, har en indre motivasjon for å løpe. Løpingen i seg selv er målet.

Min indre motivasjon for å løpe kan oppsummeres i to stikkord: mestringsfølelse og turopplevelser. Disse to treffer på noen følelser i meg som skaper en sterk drivkraft.

Å være ute på tur er noe som gjør at jeg trives. Opplevelsene, sanseinntrykkene, frisk luft og kunne bevege meg for egen maskin. Jeg liker meg best ute, hele året rundt. Å være på tur handler ikke om avanserte toppturer eller lange ekspedisjoner. En runde i nabolaget en kveld er også en tur. Jeg slår et slag for lavterskelturer. Det viktigste er å komme meg ut, kunne bevege meg og få den roen og påfyllet som turopplevelser gir. Jeg er heldig som bor i vakre Drøbak. Løpeturer langs Drøbakssundet gir meg gode følelser. Vannet skaper ro og opplevelser. Det samme gjør turer i marka, men jeg får det også av å løpe gatelangs.

Jeg har en instagramkonto (bjorgastrid) som handler om løping. Dersom du titter på den ser du raskt av det er svært få bilder av meg. Den inneholder stort sett bilder av turopplevelsene. Det er de som betyr noe for meg, og som skaper følelsene til den indre motivasjonen.

Den aller største motivasjonsfaktoren for meg er nok mestringsfølelsen. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om. Jeg begynte å løpe etter at jeg fikk barn nummer to fordi jeg trengte å komme meg i form igjen. Etter ganske så kort tid oppdaget jeg hvilken mestringsfølelse det å løpe gir meg, og den oppdagelsen har betydd utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva denne mestringsfølelsen består i. Den er kompleks og inneholder flere sider. Først og fremst handler det om å få til noe, nå mål og klare utfordringer. Når jeg først begynte å løpe, kom resultatene raskt. Jeg klarte stadig å løpe litt lengre og følelsen av å løpe ble stadig bedre. Løping er veldig målbart. Du kan måle både distanse, fart og puls. Det gjør det så enkelt å se fremgang, og det gir en god følelse å se at du stadig blir bedre.

Da jeg skulle melde meg på mitt første løp, var jeg redd for at 10 km var for langt. Nå, noen år senere, vet jeg at jeg i alle fall kan løpe 45 km. Jeg tror at jeg kan løpe mye lengre. Jeg har en indre driv for å finne ut hvor langt det faktisk er mulig for meg å løpe.

Da jeg løp Ecotrail 45K første gang, kjente jeg på noen følelser av mestring underveis og etterpå som var helt rått. Det er en følelse av å være totalt utslitt, men også se at både kropp og hode klarer mer. Det er en følelse som for meg er helt vanvittig. Det er helt rått å kjenne på at du er helt utmattet og hver eneste lille celle i kroppen gjør vondt, men likevel klarer du å fortsette. Mestringsfølelsen da jeg kom i mål er umulig å beskrive, men den er så god at jeg nå trener jevnt og trutt i håp om å få kjenne på denne følelsen igjen.

Jeg får også mye mestringsfølelse av de vanlige treningsturene mine. Jeg må ikke løpe lange distanser eller nå mye mål for å kjenne på følelsen. Å komme meg ut på løpeturer i hverdagene gir mye mestringsfølelse det også. Det er en god følelse å klare å bevege meg helt for egen maskin, selv når jeg er sliten etter arbeidsdagen, eller en tidlig morgen før dagen i det hele tatt har begynt. Når jeg løper er det selvfølgelig slitsomt, men det gir også en følelse av ro og velbehag. En fot foran den andre, monotont og repeterende, men også mediterende. Jeg kobler ut hodet, og lar bena, hjertet og lungene jobbe. Å løpe gir et velbehag både mentalt og fysisk, og det er belønning nok i hverdagene. Når jeg sliter med motivasjon for å komme meg ut på tur, minner jeg meg på denne følelsen. Jeg liker den, og den treffer noe i meg som skaper motivasjon og drivkraft.

Hva er din indre motivasjon for å løpe?

#liveterbestute #mestringsfølelse #løpeglede

Publicerat: 2018-04-09 22:46 Kommentarer (0)



Løpingens mentale pleie

Nå har jeg nesten ikke løpt de siste tre ukene på grunn av smerter i et kne. Foruten frustrasjon over tapte treningstimer og manglende form, så er det aller verst for hodet. Å løpe er nødvendig for at mitt hode skal fungere godt i hverdagene. Uten jevnlig påfyll av løpeturer så stopper hodet litt opp. En løpetur er ikke bare en fysisk aktivitet, det er også mental pleie.

Når jeg løper er det først og fremst opplevelsene og følelsene som er triggeren for motivasjon. I bunn og grunn er nok konkurranseinstinktet mitt godt aktivert, men prestasjonsfokuset skyves alltid i bakgrunnen når jeg legger ut på en tur. Da er det opplevelsen av å være på tur, frisk luft, kjenne at kroppen jobber og tid for meg selv som er det viktigste. Den mentale siden ved løping er for meg et mål i seg selv.

Hvorfor løper vi? Er det noe vi løper fra, eller noe vi løper til? Vi har alle vår egen løpehistorie. Jeg løper både fra noe og til noe. Løping gir mitt hode en mulighet for å tømme seg for tanker, mentalt stress og slitenhet. Det løper jeg gjerne fra, legger det igjen når jeg er ute på tur. Løping akkurat så fysisk krevende at jeg ikke samtidig klarer å tenke så avansert. Hodet får derfor en fritime og mulighet for å nullstille seg. Det jeg løper til er uten tvil mestringsfølelsen! Den er jeg opptatt av, for den gir meg så mye. Følelsen av å kjenne at kroppen kan jobbe over tid, klare utfordringer, holde ut og tøye mentale grenser. Det er følelser som jeg lett blir avhengig av, og grunnen til at jeg alltid klarer å komme meg ut på løpetur.

Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet har positive effekter på vår psykiske helse. Det bedrer humøret, reduserer stress og gir energi. Fysisk aktivitet kan både forebygge og behandle, og det er ikke mye som skal til for å oppnå effekt. Løping er utvilsomt det som bidrar mest til å gi meg mental styrke og stayerevne. Vissheten om at jeg kan løpe langt, også lengre enn hodet trodde var mulig, gjør at jeg er trygg på egen evne til å holde ut. Det handler ikke bare om å holde ut i fysiske anstrengelser, men også i de hverdagslige og arbeidssituasjoner. Løping gir meg mulighet til å trene på å ikke gi meg, og effektene av denne treningen kan overføres til hverdagslivet.

Det snakkes om «runner's high», et slags mentalt velvære som kan oppstå på løpeturer. Jeg vet ikke nok til å si at det er faktum, men jeg er helt sikker på at løping gir meg et mentalt velvære. Det første som skjer når jeg ikke får løpt regelmessig er at energien forsvinner, jeg begynner å tvile mer, blir usikker og tenker mer komplisert om ting. Tre uker uten jevnlig løping er for meg en skikkelig mental prøvelse. Dørstokken vokser og jeg gir litt opp. Heldigvis vet jeg at dette bare er forbigående. Så fort kneet tillater normal trening igjen, så kommer hodet seg også på plass.

Hvordan oppnår man den mentale pleien ved løping? Svaret på det er latterlig enkelt: bare løp! Ikke tenk så mye på treningsprogram, pulsklokke, tider og prestasjoner. Bare løp! Legg ut på tur, nyt opplevelsene og la tankene flyte. Etter en tids løping forsvinner noe av mitt tankekaos, og jeg blir mer oppmerksom på det som er rundt meg. Følelsen når jeg er ferdig er både mer ro og energi.

Nå ser det heldigvis ut til at kneet er så godt som bra og jeg kan komme i gang med normal løperytme igjen. Fra mandag er det tilbake til maratonplanen, jeg skal bare passe litt ekstra på signaler fra både kne og andre kroppsdeler. Snart kommer våren, bare veier og lettere påkledning. Da venter noen av de beste løpeturene som finnes. Det er tidlige morgener før familien står opp med løping langs vakre Drøbaksundet, og kvikk lunsj pause. Det er mental pleie det!

#runhappy

Publicerat: 2018-03-10 09:11 Kommentarer (0)



Treningsstatus maratondrømmen januar 2018

Januar er straks over og maratontreningen den første måneden er gjennomført som planlagt. Jeg har en treningsplan som er veldig enkel. Den må være enkel for at jeg skal klare å gjennomføre over tid.

Utgangspunktet er et treningsprogram for maraton laget av Runner's World. Link til programmet. Jeg har gjort noen justeringer for å tilpasse det til min form og hverdager, samt at jeg ønsker forholdvis like treningsuker den første perioden. Det gjør det lettere å planlegge inn i hverdagene, samt enkelt å huske når øktene skal gjennomføres.

Treningsplanen for januar:

Mandag: Intervaller 6-8 x 4 min

Tirsdag: Rolig løpetur 60 min

Onsdag: Hviledag

Torsdag: Rolig løpetur 50 min

Fredag: Veldig rolig jogg 40-45 min eller hviledag

Lørdag: Rolig langtur 1,5-2 timer

Søndag: Hviledag

Målet for januar var å løpe minst 100 km. Jeg kommer til å ende på omtrent 135 km med mange flotte turer. Det er viktig å ikke bli for ivrig. Min utfordring er at hodet og hjertet har lyst til å løpe mye mer enn kroppen er trent for akkurat nå. Høsten inneholdt mindre trening og dårligere form, så jeg må bruke tid på å trene meg opp. Det er en kunst å holde igjen. Vi er nok mange som har gått i den klassiske fellen «too much too soon». Å sette opp en treningsplan og å være tro mot den, er et godt verktøy for å unngå for rask progresjon. Planen trenger på ingen måte å være avansert. På nett finnes veldig mange ferdige treningsprogrammer, og det er enkelt å gjøre små justeringer så det passer spesielt for deg. Jeg har to nøkkeløkter hver uke; intervalløkt og langtur. Utover det legger jeg foreløpig til kun rolige turer. Keep it simple!

Jeg er utdannet fysioterapeut og naturligvis opptatt av en velfungerende kropp. Hver minste lille antydning til noe vondt tas på alvor, og jeg er ikke redd for å legge inn ekstra hviledager når det trengs. Midtveis i januar kjente jeg murring i et kne, og da ble det mindre løping den uken for å la kneet hente seg inn. Det er så viktig å ta slike signaler med en gang. Da er sjansen størst for å unngå skader som kan sette oss ut av løping i flere måneder. Når det gjelder å gjøre forebyggende øvelser er jeg derimot ikke like flink. Her må jeg bare ta meg sammen!

I snitt har jeg løpt 4-5 ganger per uke, men turene har ofte bare vært rundt 5 km. Tanken er kontinuitet og å venne kroppen til hyppige løpeturer, men ikke så lange og harde foreløpig. Det viktigste fokuset har vært å ha lav nok puls på de rolige turene. Det er også en kunst! Jeg blir altfor lett ivrig og har de siste årene hatt en uvane med å løpe for hardt. Det er jo så fristende å sanke kilometer i stedet for å holde pulsen nede. I januar har jeg konsentrert meg om puls i stedet for antall kilometer, og det gir jammen resultater! Den siste langturen føltes lettere enn på veldig lenge og jeg har klart å øke farten på intervallene.

Intervalløkten gjennomføres på tredemølle. Det gjør det enklest for meg å styre fart og puls.  Oppvarming i 15 minutter, så 6-8 x 4 minutters intervaller med 2 min pause i mellom. Økten gir jevn puls og beina får jobbet.

Treningsplanen for februar blir omtrent lik som januar, men jeg skal gi litt mer på intervallene og øke lengden litt på langturen. I tillegg skal jeg på torsdagene legge inn en fartsøkning midtveis for å gradvis venne kroppen til å jobbe med mer intensitet over tid.

Jeg har en foreløpig plan for deltakelse i løp. Forhåpentligvis sniker det seg inn noen til, men jeg er allerede påmeldt:

Oslo Winterrun (3. februar)

Sentrumsløpet (21. april)

Ecotrail 50 km (26. mai)

Birkebeinerløpet (9.juni)

OSLO MARATON (15. september)

Det store målet og drømmen i år er Oslo maraton, men det kommer jo faktisk et løp i mai som er enda lengre. Av en eller annen grunn synes jeg 50 km terrengløp er mindre skummelt enn maraton gateløp. Terrengløp er en annen greie med lavere skuldre og for min del fokus på turopplevelsen. 50 km er fryktelig langt, med det skal være mulig å gjennomføre hvis jeg tar dagen til hjelp. I Ecotrail er det innafor med pauser og mye gåing underveis. Et maraton i Oslos gater føles annerledes, selv om målet også der kun er å fullføre.

Siden jeg skal løpe Ecotrail 50 km i mai, må det inn en god periode med mengde og lengre langturer i mars og april. I slutten av februar blir det en mini-vinterferie på Svenskekysten hvor våren har kommet med bare veier. Fridager gir mulighet for ekstra løping. I påsken skal jeg og mannen på treningscamp til Mallorca en uke. Det vil si, mannen tror han skal på ferie en uke uten barn, men sannheten er altså treningscamp! Jeg har planer om daglige løpeturer, to av de med skikkelig lengde, og han skal være «følgebil» på sykkel. Utover det skal jeg sykle, gjøre øvelser og hvile. Og litt ferie da J

Først ut er altså Winterrun i Oslo på lørdag! Det er fortsatt mulig å etteranmelde seg i sekretariatet på løpsdagen. Bli med!

#drømmenommaraton

Publicerat: 2018-01-29 22:56 Kommentarer (0)



Vinterløping

Det fine med løping er at det kan gjøres hvor som helst, når som helst og året rundt. Det finnes ikke dårlig vær for en løpetur! Jeg løper hele året og de aller fleste øktene er utendørs.

Løpetur i flott norsk vinterlandskap gir turopplevelser av høy kvalitet.

Marka kan benyttes selv med snø på stiene. Litt ekstra motstand gir god trening for løpesteget. Jeg løper på all slags føre. Gode terrengsko er i de fleste tilfeller nok til å få godt feste på snø. Når det er blank is er det tryggest med pigger, men ellers holder jeg en knapp på terrengsko med gode knaster til vinterløping. Jeg har i perioder vært plaget med beinhinnebetennelse i leggene. Mye løping med piggsko på is gjør at mine beinhinner skriker høyt. Da fungerer det bedre med godt dempede terrengsko, litt mindre feste og roligere turer. Rask gange i bakker og å ta seg frem på snøfylte stier er nok for å få pulsen opp. Det viktigste for meg er å komme meg ut på tur.

I vintermånedene legges grunnlaget for løpene som kommer til våren. Nå er treningsplanen preget av mye rolige turer, og de kan fint gjennomføres på vinterføre. Jeg må innrømme at jeg trekker inn på mølla en gang i uken når jeg skal gjennomføre intervalløkten. Det er lettere å styre fart inne om vinteren, og det reduserer risiko for fall for meg som er litt bambi på isen.

I år har vi vært så heldige med vinterværet at det gir mulighet for å bytte ut løpesko med langrennsski i noen av treningsøktene. Jeg er glad i å gå på ski og alternativ trening kommer godt med. Derimot er jeg ikke så glad i å gjøre styrkeøvelser. Det er jo så lurt, men jeg synes bare ikke at det er gøy. Er det flere som har det slik? Jeg hadde et nyttårsforsett om å komme i gang med noen faste øvelser, men det forsettet ble brutt allerede første uken. Både rygg og hofter ber om å bli sterkere, men hodet er ikke helt med på tanken. Her må jeg bare ta meg sammen, finne frem til noen få enkle øvelser og sette de inn i planen. Der er så lett å tenke at jeg løper først, så ser jeg hva jeg rekker etterpå.....

Nå er jeg i gang med forberedelsene til årets første løp. Heldigvis finnes det noen muligheter for å vekke konkurransemodus også om vinteren. Lørdag 3. februar arrangeres Winterrun 2018 i Oslo. Der kan du velge om du vil løpe 5 km eller 10 km. Løpet går i Oslo sentrum når vintermørket senker seg på ettermiddagen. Det loves løpefest og lysshow.  Jeg legger løpet inn i planen som ukens langtur og har ingen mål om å løpe fortest mulig akkurat nå. Det viktigste blir opplevelsen, møte andre løpeglade og kjenne på den gode følelsen av å ta på seg startnummer. Det er noe med den startnummerfølelsen altså!

Jeg stiller til start på 10 km! Er det noen som har lyst til å løpe sammen med meg?

Link til påmelding i Oslo:

https://winterrun.com/

Bli med!

#runhappy #winterrun

Publicerat: 2018-01-24 23:26 Kommentarer (0)



MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser