Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på....

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner's World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Publicerat: 2018-09-07 16:00 Kommentarer (0)



Erkjennelser etter oppussingsmaraton

Nå er det altfor lenge siden forrige blogginnlegg. De siste to måneder har vært et intensivt oppussingsmaraton med lite løping å rapportere om. Vi har flyttet på oss, fremdeles i vakre Drøbak, men nærmere sjøen som vi liker så godt. Vårt oppussingsmaraton nærmer seg sakte men sikkert målstreken, men de siste meterne nå er seige og går sakte. Oppussing er vel å beskrive dette forsiktig, total renovering er nok mer korrekt. Hver eneste overflate i huset har blitt fornyet med først gips, så sparkle, pusse og male. Et nytt kjøkken er i ferd med å ta form, likeså et nytt bad. Vi har kommet så langt at vi har flyttet inn, men det gjenstår fremdeles mye jobb før vi er helt i mål. Huset blir helt fantastisk og vi trives allerede veldig godt. Jeg kan drikke morgenkaffe til denne utsikten og har nærhet til vannet på alle løpeturer. Det er umulig å ikke like det!

Oppussingsmaraton er hardt og krevende. I sommerferien jobbet vi med huset fra klokken syv om morgenen til sene kvelder hver eneste dag. Jeg har forsøkt å snike meg til noen få løpeturer, men kroppen har vært helt kaputt. Det er sørgelig få kilometer som har blitt løpt siden slutten av juni. De få turene jeg har fått til har vært blytunge. Nå er jeg både nervøs og spent på løpeformen.

Da jeg avsluttet vårens løp med Blomstermila i Drøbak var jeg sliten. Skikkelig sliten. En intensiv vår både på jobb, hjemme og med mye løping hadde tøyd strikken til et ytterpunkt og jeg trengte en pause. Naivt tenkte jeg at et par måneder med oppussing ville gi meg et avbrekk, både for hodet og for løpekroppen. Underveis og i etterkant har jeg gjort meg noen erkjennelser!

Erkjennelse nr 1: Oppussing er ikke restitusjon! Oppussing er hardt arbeid som koster både tid og krefter. Det er fysisk jobbing som krever mye energi. Jeg har sjelden vært så fysisk sliten som jeg har vært disse ukene.

Erkjennelse nr 2: Løpekroppen er absolutt ikke det samme som oppussingskroppen! Jeg fikk tidlig erkjenne at en kropp trent for løping og kontorjobb ikke er det samme som en kropp trent for oppussing. Jeg har vært totalt ødelagt i kroppen, vondt i rygg, hofter og skuldre. Hver eneste lille muskel i kroppen verket den første uken, men så gikk det seg gradvis til etter som jeg ble vant til det. Jeg fikk noen kommentarer på at å løpe i skogen i 9 timer kunne jeg gjøre, men litt fysisk arbeid tok knekken på meg.......vel det er sant! Jeg er ikke vant til å jobbe så fysisk og det er jammen tungt og krevende. Det jeg imidlertid fikk god bruk for av erfaringer fra lange løp var viljen til å ikke gi opp, holde ut og vente på bedre tider. Akkurat der kan oppussing og lange løp sammenlignes. Det går i bølger og etter en tung periode venter en lettere. Den viktigste erkjennelsen i dette er at jeg faktisk ikke er fysisk sterk! Her er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at jeg er altfor dårlig trent når det kommer til styrke. Det bør absolutt gjøres noe med!

Erkjennelse nr 3: Oppussing er ikke så vanskelig som jeg trodde! Da vi startet hadde jeg lav mestringstro på egne oppussingsferdigheter. Jeg visste at jeg kunne male, bære, rydde og vaske, men var usikker på hva mer jeg kunne få til. Jeg har lært masse! Sparkle og pusse går som en lek, akryl er en fin ting som kurerer mer enn gruff, skru med drill er moro og det er så gøy å se resultatene. Google er også til god hjelp. Det finnes videoer og oppskrifter for det meste!

Erkjennelse nr 4: Interiør er faktisk litt spennende! Tidligere har jeg aldri vært av de som interesserer seg for interiør og oppussing. Det har vært viktig for meg å ha et rent og ryddig hjem, men møbler og interiør har ikke betydd noe. Vi har gjerne arvet eller kjøpt brukt, ting har ikke passet sammen eller vært i nærheten av noe du finner igjen i interiørbladene. Nå som nytt hus skal innredes og fylles med nye møbler, har jeg faktisk anskaffet en solid bunke interiørblader og det er overraskende spennende og moro! Det er imidlertid ingen fare for at jeg begynner å skrive interiørblogg. Det er fremdeles løping som ligger hjertet nærmest!

Erkjennelse nr 5: Alle går ikke ned i vekt når de holder på med oppussing hvis sjokoladepausene er for mange!

Erkjennelse nr 6: Humøret synker med synkende løpefrekvens! Dette er riktignok ingen ny erkjennelse, bare en bekreftelse av at det fremdeles er slik for meg.

Erkjennelse nr 7: Nå er det altfor kort tid til Oslo Maraton!!!

Mer om forberedelser til Oslo maraton kommer snart i nytt innlegg.

Publicerat: 2018-08-23 21:42 Kommentarer (0)



Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner's World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Publicerat: 2018-06-23 09:06 Kommentarer (0)



Den forsvunne løpelysten

Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!

Publicerat: 2018-06-06 22:57 Kommentarer (0)



På lørdag er det Ecotrail! Er jeg godt nok forberedt?

På lørdag er det klart for Ecotrail i Oslo! Løpet arrangeres for fjerde gang og er et supert arrangement med en fantastisk løype rundt Oslo. Dette blir min tredje deltakelse. For to år siden løp jeg 45 km og var ruset på mestringsfølelse i flere måneder etterpå. I fjor var jeg så usikker på formen at jeg endret distansen til 30 km. I år skal jeg løpe 50 kilometer! Så langt har jeg aldri løpt før, så det går sikkert bra!

Er jeg godt nok forberedt? Er både kroppen og hodet klar for det? Ja, jeg tror faktisk det!

Min fysiske form og kropp er vel bare sånn passe klar. Jeg kunne alltids trent mer, løpt flere lange turer, trent mer styrke, spist mindre sjokolade og gått ned de ekstra kiloene.......det er mye jeg kunne gjort bedre, men det jeg har gjort får være  godt nok! Jeg tror at jeg har trent nok, og noe av det som motiverer meg er å vise at det er mulig å løpe lange løp selv om vekten er for høy og formen langt fra topptrent. Det siste året har jeg løpt jevnt og trutt. Kontinuiteten har ført til at jeg er i bedre form nå enn de to siste årene og motivasjonen er bra. Viktigst av alt, å løpe har aldri vært mer moro enn det er nå!

De siste to månedene har jeg fått gjennomført noen få, men veldig gode langturer på rundt 30 km. Det har gitt meg nok trygghet til at jeg vet at jeg klarer de første 3 milene uten problemer. Jeg vet også at det kommer til å bli tøft de to siste milene, men jeg har troen på at jeg skal klare det om det så skal gå på ren vilje og stahet. Jeg er god på å holde ut og ikke gi meg, og tanken på å krysse mållinjen etter 5 mil gir meg utrolig mye motivasjon. Jeg har så lyst til å kjenne på den følelsen!

Jeg har ikke bare trent kroppen, men også hodet. Mental styrketrening har vært fast på programmet de siste månedene. Jeg kan på det varmeste anbefale boken «Mental styrketrening» av Cecilie Ystenes Myhre. Lettskrevet og god bok med praktiske øvelser. Den har hjulpet meg mye og jeg håper at det skal gi resultater på lørdag. Mer om den mentale treningen kommer i et senere blogginnlegg.

De siste to ukene har det vært tid for å roe ned og samle krefter til lørdagens krafttak. Det er viktig å trappe ned treningen de siste ukene inn mot et så langt løp for at kroppen skal få hentet seg inn og fine overskudd. Jeg synes det er litt ekkelt å løpe så lite den siste tiden, fordi da blir jeg med en gang usikker på hvor formen ligger. Nå må jeg bare stole på at jeg er klar!

Jeg har allerede begynt å finne frem utstyret til lørdag. Sekken er klar og skovalget er tatt. Jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. Det ryktes om tørre og fine stier i Oslo og ta er Hoka Bondi helt perfekt for en så lang tur. Fantastiske sko med nok demping til mange timer på beina. Sekken blir pakket med vann, nøtteblanding, energibarer, litt sjokolade, salt lakris og et rundstykke med spekeskinke. Når jeg skal løpe så lenge, må jeg få i meg noe ordentlig mat underveis. Jeg kommer til å ta meg tid til en roligere periode omtrent midtveis for å få i meg mat. Akkurat nå bekymrer værmeldingen meg litt. Det er spådd så varmt vær og jeg liker ikke å løpe i varmen. Det blir viktig å drikke nok underveis!

Lykke til alle sammen som løper Ecotrail på lørdag! Jeg gleder meg til å treffe på løpevenner både før start, underveis og i mål. Forhåpentligvis blir det flere kjente ansikter etter lørdags løp. Si hei når dere løper forbi meg!

En ekstra hilsen sendes til min medblogger Maria Sørbø og hennes venninne Sissel som virkelig er noen tøffe damer. De skal løpe 80 km og jeg er så imponert (og en smule misunnelig på at de har mot nok til å gjøre det). Jeg ønsker dere begge en fantastisk tur på lørdag! Håper vi sees i løypa eller i mål!

Har du lyst til å følge med på min 50 km lange tur på lørdag, så følg med på min snapchat: bjorgastrid. Der blir det noen oppdateringer både før, underveis og etterpå. Jeg gleder meg!

Ecotrail 50K – Jeg er klar!

Publicerat: 2018-05-23 22:31 Kommentarer (0)



Hverdagsløping – blir du med?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til å løpe så mye? Full jobb, to aktive barn, studerer litt, nå også blogger litt, og løper 4-5 ganger per uke. Det er mange som spør: Hvordan klarer du alt? Svaret er enkelt. Jeg klarer ikke alt! Det er ikke mulig å klare alt!

Noen vil svare at det handler om prioritering. Vi lever alle med tidsklemma og hektiske hverdager, så det handler bare om å prioritere løping. Vel, jeg tror ikke at det er så enkelt for de fleste av oss. Det er vanskelig å prioritere. Hvordan skal man prioritere blant barn, familie, jobb, venner og alt man har lyst til å gjøre? Å prioritere noe frem noe annet føles ikke alltid like enkelt eller greit.

Jeg løper så mye som jeg gjør fordi jeg har innført «Hverdagsløping» i hverdagene mine. Hverdagsløping er et helt vanlig ord hos meg, like vanlig som hverdager, jobb, familie og venner. Betydningen av ordet sier seg selv, løping i hverdagene. Hverdagsløping betyr at løping hører til i hverdagene mine, på samme måte som jobb og familien gjør det.

Jeg har bestemt meg for at løping er en del av hverdagene mine. Det skal være der og da bruker jeg også tid på det. Det er så viktig for meg! Jeg trenger løpingen for å ha det bra og fungere, like mye som jeg trenger familien min og en meningsfull jobb. For meg føles det ikke så bra hvis jeg skal tenke at jeg prioriterer det ene fremfor det andre, så jeg lager plass til de viktigste tingene i hverdagen min. De hører hjemme der!

Når dette er sagt så har døgnet mitt også bare 24 timer. 7-8 av timene bør jeg sove, og drøyt 8 av timene jobber jeg. Likevel er det fremdeles 8 timer igjen til å fylle med det jeg vil, og i helgene er det enda mer tid. Jeg fyller timene med det som er viktig for meg; familie, venner og løping! Det er ekstra fint når jeg kan kombinere disse. Noen av de fineste løpeturene har jeg når barna sykler ved siden av meg. Både barna og jeg liker disse turene. De får en rolig sykkeltur ute i frisk luft, tid sammen og gode opplevelser. Jeg får løpt langtur med verdens beste selskap. Ofte avslutter vi turen med en is på kiosken før vi tar den siste bakken hjem. Noen ganger fortsetter jeg å løpe videre etter at jeg fulgt de hjem. Da er de slitne og takker gladelig ja til en rolig time uten for mye mas fra meg.

Løpe- eller gåturer med venninner er jo også helt fantastisk. Tid til skravling i rolig tempo, eller pushe hverandre på hardere intervalløkter. Jeg tar meg gjerne en løpetur alene også med god samvittighet. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha dårlig samvittighet når jeg drar ut for å løpe i hverdagene. Både jeg, mannen, barna og jobben er best tjent med at jeg får løpt mine ukentlige kilometer. Det er bra for oss alle.

Å dra ut for å løpe er noe som bare skal gjøres, på samme måte som jeg skal være mamma og dra på jobb. På de mest hektiske hverdagene er det selvfølgelig mer utfordrende å få det til, men det finnes alltid noen små «løpelommer». En økt på mølla før barna står opp (ja, da må jeg legge meg tidligere og stå opp tidligere), en kort tur rett etter jobb før ettermiddagsaktiviteter starter, eller en tur etter at barna er i seng (selv om det begynner å bli ganske sent).

Å fylle hverdagene med det som er viktig for meg, betyr riktignok at det er mange ting jeg ikke bruker tid på. Jeg bruker lite tid foran tv, jeg bruker lite tid til husarbeid og interiør, jeg bruker ikke veldig mye tid på kjøkkenet og jeg bruker lite tid på det som ikke er så viktig for meg. Husarbeid og interiør er bare ikke så interessant. Jeg kommer aldri til å skrive en interiørblogg. Nå skal vi riktignok flytte og pusse opp nytt hus, så jeg har faktisk anskaffet noen interiørblader, men foreløpig passer ikke mitt hjem inn i de bladene. Husarbeid er en nødvendighet, så det må gjøres til en viss grad. Jeg trives best med å ha det ryddig og rent. Husarbeid gjøres etter metoden «ett rom nå og da». Jeg vasker badet en dag, kjøkkenet en annen dag osv. På den måten bruker jeg lite tid per dag på husarbeid, og huset blir rent nok. På kjøkkenet er jeg opptatt av at vi får i oss nok mat som gir energi, men jeg er på ingen måte noen hobbykokk. Jeg har en mor som er fantastisk på kjøkkenet og som har prøvd å overføre det til meg. Hun er muligens litt frustrert over at det ikke har smittet over, men det er bare ikke så viktig for meg. Barna og familien er uten tvil det aller, aller viktigste i livet mitt. Jeg kan likevel løpe mye og fremdeles være en god mor.

Så tilbake til spørsmålet om hvordan jeg får til alt? Jeg får altså ikke til alt, det er bare ikke mulig. Jeg får til det som er viktigst for meg, for der ligger all min motivasjon og drivkraft. Alt det andre får jeg ikke så bra til, men det er godt nok!

Jeg tagger bildene med #hverdagsløping på min Instagram @bjorgastrid. Foreløpig har taggen 31 innlegg, de fleste av dem er mine. Bli med du også! Innfør hverdagsløping i dine hverdager og tagg dine bilder. Hvor mye hverdagsløping klarer vi å få til?

#hverdagsløping

Publicerat: 2018-04-30 20:34 Kommentarer (0)



Løpehelg i Oslo – Langtur og Sentrumsløpet

Forrige fredag dro jeg tidlig inn til Oslo med løpesekken pakket for langtur. Jeg hadde behov for en skikkelig langtur i banken, så en fridag fra jobb ble gladelig benyttet for å løpe. Planen var å starte turen fra Sognsvann, løpe innover i Nordmarka og se hvor lenge jeg hadde lyst til å løpe. Jeg må ha vært ufattelig naiv da jeg planla denne turen, for i mitt hode skulle det være sol hele dagen og snøfrie stier i Nordmarka. Jeg hadde tatt på meg solbriller og løpesko for tørt og fint føre.....Realitetene slo raskt inn da jeg gikk av t-banen på Sognsvann.

Det var tåke som ramlet ned i hodet mitt og masse snø. Løpelysten og motet sank noen hakk der jeg sto, men langtur skulle det bli. Jeg begynte forsiktig på veien opp mot Ullevålseter, men det var for mye is til at det var mulig å løpe. Alternative løperuter måtte vurderes. Fra årene jeg bodde i Oslo har jeg løpt mye i Nordmarka, så jeg kom på en fin løype fra Sognsvann mot Vettakollen og opp til Frognerseteren. Jeg startet frisk ut, løp med snø til over anklene og tenkte at 10 km med dette går helt fint. Etter et par kilometer var følelsen en helt annen. Det var blytungt føre, farten på Garmin viste krabbetempo og jeg var våt på beina. Været var grått og tåken fortsatte å ramle ned. Jeg så ikke et eneste menneske på denne stien (kanskje ikke så rart med tanke på føre) og humøret var på bunn. Google map ble nøye undersøkt for alternative fluktruter. Hvilken idiot er det som bruker av fridagene sine til å vasse i snø helt alene inne i marka?

Jeg har en greie meg å aldri gi meg. Selv om jeg fant en alternativ fluktrute ut fra snøen, så føltes det bare ikke bra å gi opp. Planen var å komme meg til Frognerseteren og dit skulle jeg! Det var bare å fortsette i snøen, ta bakke for bakke, og tenke at for hvert skritt i dette snøføret blir både ankler og hofter sterkere. Det er på slike turer man bygger karakter og styrke. Det er på slike turer at mestringsfølelsen er på sitt beste, og den følelsen ville jeg ikke gå glipp av.

Plutselig var skiltet der som viste kun 1,5 km igjen til Frognerseteren. Derfra møtte jeg på flere folk, både turgåere, joggere og skiløpere. Nå var det bare hyggelig med litt snø og en siste følelse av vinter. Mestringsfølelsen steg i takt med at jeg nærmet meg første stopp. Da jeg nådde Frognerseteren sprakk tåken opp og solen kom igjennom, og jeg var igjen helt sikker på at dette var den beste måten å benytte en fridag på.

Etter et lite næringsstop i solen på Frognerseteren og 10 km tilbakelagt, bestemte jeg meg for at det fikk være nok med snøkledde stier for denne gang. Jeg tok en grusvei nedover mot Holmenkollen og Midtstuen. Derfra løp jeg på asfalten ned til Majorstuen. I Frognerparken tok jeg en gående matpakke-pause. Da fikk jeg lyst til å trene på de siste kilometerne av Ecotrail. Det er jo bare en måned igjen. Jeg løp fra Majorstuen til Skøyen, og derfra langs vannet inn til Ecotrail sin målgang på Langkaia.

Jeg stoppet klokken på 4 timer med løping og var veldig godt fornøyd. Det ble en bra langtur. Kroppen var overraskende bra underveis. Ikke vondt et eneste sted. Kneet er herved erklært helt bra, og jeg ble heller aldri skikkelig sliten. Det var utrolig viktig for meg å få gjennomført en slik langtur nå. Jeg har vært så usikker på om både kneet og formen er god nok til å løpe 50 km i Ecotrail 26. mai. Flere ganger har jeg vurdert å endre distansen til 31 km. Nå vet jeg at jeg kan løpe 3 mil helt uten problemer, og da klarer jeg fint 2 mil til.... Det skal jo føles som en utfordring!

Lørdag våknet jeg til strålende sol og skikkelig vårvær. Solen skinner som regel på Sentrumsløpet og dette året var intet unntak. Jeg gledet meg veldig til start! Sentrumsløpet er alltid moro. Flott løype og bra arrangement. Før løpet møtte jeg min spreke løpevenninne og triatlonutøver Anette Isabelle Jensen. Kulere og råere dame skal man lete lenge etter! Anette løp som en rakett og satte ny pers! Anbefaler dere å følge Anette sin Instagram for mye bra treningsinspirasjon @3run4aij

Mitt eget løp gikk som forventet, grei gjennomføring, men ingen pers. Jeg kjente godt i bena at jeg hadde løpt 4 timer dagen i forveien. Opp Slottsbakken var bena blytunge, likevel holdt jeg jevn fart oppover mot Frognerparken. Derfra og inn hadde jeg ønske om å gi på litt, men det var ikke mer å hente. Jeg fortsette i jevn fart og var godt fornøyd med det. Det ble ingen god tid, men en helt ok gjennomkjøring med litt høyere puls over tid. Målet for helgen var å samle kilometer. Det klarte jeg!

I dag er det akkurat 1 måned igjen til Ecotrail. Hvis det ikke skjer noe spesielt den neste måneden så stiller jeg til start på 50K. Jeg tror at det skal være mulig å gjennomføre. Jeg må bare ta dagen til hjelp, ta noen rolige perioder underveis og spise nok. Det er en spesiell følelse og spenning knyttet til å stille til start når jeg er litt usikker på om jeg vil klare å fullføre. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer det, og det er jo ikke så ille!

Publicerat: 2018-04-26 21:46 Kommentarer (0)



Klart for sesongens første løp

Nå er det april! Det er vår og klart for sesongens første løp!

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet i Oslo. Sentrumsløpet er et like sikkert vårtegn som hvitveisen. Solen skinner vanligvis på den dagen og temperaturen pleier å svare til shorts og t-skjorte. Været ser ut til å bli bra også dette året!

Jeg skal delta i Sentrumsløpet for 7. år på rad. Det er et flott løp i og rundt Oslo sentrum. Det har blitt en slags tradisjon for å løpe våren inn. Jeg og mannen har også etablert en god vane med å ta inn på hotell i Oslo både helgen under Sentrumsløpet på våren og Oslo Maraton på høsten. Da får vi en helg med barnefri, tid for oss selv og tid til å gjøre det jeg liker aller best. Løpe!

Vanligvis pleier Sentrumsløpet å være en første test av årets form. I år vet jeg at formen er ok, men farten er totalt fraværende. Jeg står derfor over et forsøk på å løpe inn til forbedring av tidligere tider.

På fredag skal jeg ha en feriedag fra jobb, dra tidlig inn til Oslo og løpe lantur i Nordmarka. Det finnes jo ikke bedre måter å benytte feriedager på enn å løpe. Jeg trenger flere langturer før Ecotrail om en drøy måned. Denne helgen blir det fokus på å sanke kilometer fremfor gode kilometertider.

Planen er å løpe ca 20-25 km på fredag. Sentrumsløpet på lørdag inngår som en ny langtur med tillegg av litt oppvarmingskilometer og nedtrappingskilometer. Jeg mener at det må være lov å delta i løp uten å alltid gi full gass. Løpsdeltakelse kan også benyttes til fine treningsturer med mange likesinnede og god stemning.

Lykke til alle som løper Sentrumsløpet på lørdag!

Håper jeg ser noen av dere!

 

 

Publicerat: 2018-04-19 21:34 Kommentarer (0)



Motivasjon og drivkraft for løpegleden

Motivasjon handler om å treffe på følelser. Det er følelsene som beveger oss, som skaper motivasjon og drivkraft. Det er følelsene som driver oss til å oppnå et mål.

Hvordan skapes motivasjon for å løpe? Det som motiverer meg, er ikke nødvendigvis det samme som motiverer deg. Hva som treffer våre følelser vil være helt individuelt. Min motivasjon kan være til inspirasjon for andre, men alle bør ta seg tid til å lete frem sin egen motivasjon. Det kan noen ganger ta litt tid å finne den. Hvilke følelser er det som gjør at nettopp du får motivasjon og drivkraft for å løpe?

Motivasjonsteoriene skiller mellom ytre og indre motivasjon. Den ytre motivasjonen oppstår når vi gjør noe for å oppnå et mål eller en belønning som ligger utenfor selve løpingen. Det kan for eksempel være å gå ned i vekt eller få anerkjennelse fra andre. Indre motivasjon er derimot en drivkraft som skapes av selve løpingen, av interessen og gleden i å løpe. Når vi har en indre motivasjon for å løpe, så er det å løpe belønning nok i seg selv. Den indre motivasjonen er en naturlig motivasjon som kommer innenfra. Den får oss til å løpe fordi vi liker nettopp løpingen. Forskning viser at det er den indre motivasjonen som får deg til å prestere over tid. Den er mer «langvarig», øker prestasjonene og bidrar til mer trivsel.

Ta deg tid til å finne frem til din indre motivasjon for å løpe! De fleste som løper kilometer etter kilometer, dag etter dag og år etter år, har en indre motivasjon for å løpe. Løpingen i seg selv er målet.

Min indre motivasjon for å løpe kan oppsummeres i to stikkord: mestringsfølelse og turopplevelser. Disse to treffer på noen følelser i meg som skaper en sterk drivkraft.

Å være ute på tur er noe som gjør at jeg trives. Opplevelsene, sanseinntrykkene, frisk luft og kunne bevege meg for egen maskin. Jeg liker meg best ute, hele året rundt. Å være på tur handler ikke om avanserte toppturer eller lange ekspedisjoner. En runde i nabolaget en kveld er også en tur. Jeg slår et slag for lavterskelturer. Det viktigste er å komme meg ut, kunne bevege meg og få den roen og påfyllet som turopplevelser gir. Jeg er heldig som bor i vakre Drøbak. Løpeturer langs Drøbakssundet gir meg gode følelser. Vannet skaper ro og opplevelser. Det samme gjør turer i marka, men jeg får det også av å løpe gatelangs.

Jeg har en instagramkonto (bjorgastrid) som handler om løping. Dersom du titter på den ser du raskt av det er svært få bilder av meg. Den inneholder stort sett bilder av turopplevelsene. Det er de som betyr noe for meg, og som skaper følelsene til den indre motivasjonen.

Den aller største motivasjonsfaktoren for meg er nok mestringsfølelsen. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om. Jeg begynte å løpe etter at jeg fikk barn nummer to fordi jeg trengte å komme meg i form igjen. Etter ganske så kort tid oppdaget jeg hvilken mestringsfølelse det å løpe gir meg, og den oppdagelsen har betydd utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva denne mestringsfølelsen består i. Den er kompleks og inneholder flere sider. Først og fremst handler det om å få til noe, nå mål og klare utfordringer. Når jeg først begynte å løpe, kom resultatene raskt. Jeg klarte stadig å løpe litt lengre og følelsen av å løpe ble stadig bedre. Løping er veldig målbart. Du kan måle både distanse, fart og puls. Det gjør det så enkelt å se fremgang, og det gir en god følelse å se at du stadig blir bedre.

Da jeg skulle melde meg på mitt første løp, var jeg redd for at 10 km var for langt. Nå, noen år senere, vet jeg at jeg i alle fall kan løpe 45 km. Jeg tror at jeg kan løpe mye lengre. Jeg har en indre driv for å finne ut hvor langt det faktisk er mulig for meg å løpe.

Da jeg løp Ecotrail 45K første gang, kjente jeg på noen følelser av mestring underveis og etterpå som var helt rått. Det er en følelse av å være totalt utslitt, men også se at både kropp og hode klarer mer. Det er en følelse som for meg er helt vanvittig. Det er helt rått å kjenne på at du er helt utmattet og hver eneste lille celle i kroppen gjør vondt, men likevel klarer du å fortsette. Mestringsfølelsen da jeg kom i mål er umulig å beskrive, men den er så god at jeg nå trener jevnt og trutt i håp om å få kjenne på denne følelsen igjen.

Jeg får også mye mestringsfølelse av de vanlige treningsturene mine. Jeg må ikke løpe lange distanser eller nå mye mål for å kjenne på følelsen. Å komme meg ut på løpeturer i hverdagene gir mye mestringsfølelse det også. Det er en god følelse å klare å bevege meg helt for egen maskin, selv når jeg er sliten etter arbeidsdagen, eller en tidlig morgen før dagen i det hele tatt har begynt. Når jeg løper er det selvfølgelig slitsomt, men det gir også en følelse av ro og velbehag. En fot foran den andre, monotont og repeterende, men også mediterende. Jeg kobler ut hodet, og lar bena, hjertet og lungene jobbe. Å løpe gir et velbehag både mentalt og fysisk, og det er belønning nok i hverdagene. Når jeg sliter med motivasjon for å komme meg ut på tur, minner jeg meg på denne følelsen. Jeg liker den, og den treffer noe i meg som skaper motivasjon og drivkraft.

Hva er din indre motivasjon for å løpe?

#liveterbestute #mestringsfølelse #løpeglede

Publicerat: 2018-04-09 22:46 Kommentarer (0)



14 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser