Bjørg Astrid Johannesen - Runner's World
Annonse

Bjørg Astrid Johannesen

Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?


For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du bruker så lang tid?

Svaret på spørsmålet er veldig enkelt: Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg!

Det er de lange løpene som er mest morsomme, i alle fall synes jeg det. Det er også de lange løpene som gir mest opplevelse. Lengst mulig ute på tur gir mest mulig opplevelse.

Jeg skulle ønske at flere som meg, representanter for baktroppen, tok sjansen og ble med i de lange løpene. Jeg har hele tiden ønsket å vise at disse løpene er for alle, ikke bare for de sprekeste. Når jeg forteller andre at jeg har løpt både maraton og 50K, får jeg ofte en respons som «Wow, du er sprek!», «Det er helt rått!» og «Det hadde jeg aldri klart!».

De to første utsagnene er jo faktisk delvis sant, selv om jeg som regel svarer i ren refleks «Nei, jeg er ikke sprek, jeg er bare veldig glad i å løpe» og «Det er ikke så rått, det finnes mye som er langt råere». Selvfølgelig blir man sprek av å løpe mye, jeg må klare å ta til meg den. Jeg er langt sprekere nå enn det jeg var for 8 år siden, men jeg er langt fra de sprekeste. Langt derifra!

Og ja, det er rått å fullføre både maraton og Ecotrail 50K! Det er skikkelig rått, for meg! For 8 år siden trodde jeg ikke at det var mulig. Da turte jeg ikke å drømme om det en gang. Da var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre mitt aller første løp som var KK-mila på 10 km i 2011. Det er absolutt en rå prestasjon å fullføre maraton og lengre, og det noe jeg er veldig stolt av.

Når det kommer til det siste utsagnet, «Det hadde jeg aldri klart!», så er det ikke sant. Du kan også klare det, hvis du bare har nok lyst til å klare det! Både maraton og lange løp er en overkommelig utfordring, mulig å klare for veldig mange, hvis du bare trener og vil det nok.

Jeg brukte 6 timer på maraton og nesten 9 timer på Ecotrail 50K. Marthe Katrine Myhre, som vant dameklassen i maraton og som også blogger her på Runner`s World, løp på 2 timer og 46 minutter. Jeg brukte over dobbelt så lang tid, men det gjør meg ingen ting! I Ecotrail løp vinner av dameklassen på imponerende 4 timer og 12 minutter. Også her brukte jeg godt over dobbelt så lang tid. Hva så? Jeg skal ikke påstå at jeg hadde det dobbelt så moro som fikk løpe dobbelt så lenge, men jeg kan med ærlighet fortelle at jeg koste meg hver eneste time jeg var ute på tur.

I disse løpene er det også plass til oss som bruker det dobbelte av tiden til vinnerne. Det er plass til baktroppen, til oss som også flytter grenser og vinner! Vi vinner riktignok ikke pallplasser, men vi vinner over hva vi kanskje trodde var mulig for oss selv. Det er også store idrettsprestasjoner!

Jeg blir alltid nysgjerrig, imponert og inspirert når jeg kommer i prat med andre medlemmer i baktroppen under et løp. Jeg blir nysgjerrig på deres historie og imponert over hva de har fått tid. Ja, vi tar oss jo tid til å prate litt i baktroppen. Tempo er ikke høyere enn at pulsen tillater litt prating. Jeg har møtt mange flotte baktroppløpere og latt meg inspirere av dem alle.

Før Ecotrail i fjor hadde jeg løpt regelmessig over flere måneder med stort sett 4 økter per uke. Hver uke besto sånn omtrentlig av en langtur (det er prioøkt hver uke), en økt med langintervaller og to rolige, kortere turer. Ikke noe avansert treningsprogram. Jeg brukte januar – mars på å øke mengden gradvis. I januar var langturene på ca 10 km, i løpet av februar økte jeg opp til 15 km på langturen. I mars løp jeg noe tøffere intervaller og hadde ett par langturer på 20 km. I April løp jeg to langturer på rundt 25 km, de andre langturene på rundt 15 km. En av de første maidagene løp jeg siste lange tur på drøye 30 km. Det holdt! Etter det løp jeg kun turer på 5-12 km frem til Ecotrail i slutten av mai. Jeg har aldri løpt lengre enn drøye 30 km på treningsturer, hverken i fjor eller i årene før hvor jeg har deltatt i Ecotrail. De siste 20 km tar du på løpsdagen! De tar du på vilje, løpeglede og kicket av å være ute på tur i et langt løp. 

Hvis jeg skal ønske meg noe, så er det at både maratonløp og ultraløp blir enda romsligere med tanke på å få med flere i baktroppen. Legg opp til mulighet for tidlig starter og sett cut-off tidene med enda bedre margin. Gjør løpene mulig for enda flere å klare! Litt romsligere tider og cut-off ønskes fra meg. Utover det er folkene og miljøet i løpene, spesielt i ultraløp, mer enn rause nok for å romme oss i baktroppen. I Ecotrail blir du heiet på og får klapp på skulderen, uansett hvor raskt du løper. Uansett om du løper eller går. Jeg går mye i løpet av mine lange løp. Jeg har imidlertid en drøm om å prøve meg på 80K i Ecotrail. Distansen har jeg tro på at jeg skal kunne klare å fullføre, men cut-off tidene for 80K er nok ikke romslige nok for meg dessverre.

Til alle dere som tror at dere ikke kan klare det! Jeg vet at det er mulig, det har jeg vist flere ganger. Du må ha lyst til å være ute på tur lenge. Du bør også ha et treningsgrunnlag med jevnlig løping over noen måneder. Og til sist, du må tåle å være sliten, men likevel være bestemt på å fortsette. Da er det absolutt mulig, da kan du klare det! Følelsen når du krysser målstreken, ja den tror jeg faktisk er like god enten du løper på fire timer eller nesten 9 timer! Den følelsen er helt ubeskrivelig!

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg gidder å bli med i de lange løpene når jeg bruker så lang tid? Jeg blir med fordi jeg kan! Fordi jeg klarer det! Fordi jeg mestrer å løpe langt, selv om det tar lang tid! Jeg gidder, mest av alt fordi det er så utrolig gøy og det gir opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme!

Har du lyst til å prøve deg på Ecotrail 50K i år? Bli med da vel! Ta sjansen! Du klarer det! Og jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

 

 

 

Publicerat: 2019-02-10 20:05 Kommentarer (0)



Jeg er en sjokolade-junkie

Det aller beste jeg vet er melkesjokolade! Freia melkesjokolade, og gjerne en hel plate på 200 gram. Jeg er en skikkelig sjokolade junkie!

De siste 10 årene har jeg vært helt avhengig av sjokolade. Jeg har vel alltid vært glad i sjokolade og søtsaker, men de siste årene har det vært ekstremt. Jeg har spist sjokolade nesten hver dag. Litt kos i hverdagen hadde kanskje ikke vært et problem siden jeg også er ganske aktiv. Det har imidlertid ikke vært litt. Det har vært MYE! Altfor mye!

Jeg har spist langt flere kalorier med sjokolade per uke enn jeg har klart å løpe bort, og vekten har økt tilsvarende. Verst av alt, det siste året har jeg merket at kroppen ikke tåler alt sukkeret. Ustabilt blodsukker, trøtt og sliten, vondt i hodet og vondt i kroppen. Jeg har hatt en lei uvane med å spise sjokolade hver gang jeg er sulten, trøtt, sliten, trist, skal slappe av eller kose meg. Det finnes mange slike anledninger i løpet av en dag.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. Det har jeg visst hele tiden. Utallige ganger har jeg hatt planer om å slutte å spise sjokolade, men jeg har aldri klart det. De siste ti årene har dette vært et gjentagende nyttårsforsett. Mange mandager har jeg startet uken med frisk mot, men jeg har mislykkes hver eneste gang. Etter hvert ga jeg opp, mistet håpet og troen på at det var mulig å klare det.

Det som har forundret meg aller mest er hvor lite viljestyrke jeg har hatt på dette området. Ellers i livet, om det gjelder jobb, trening eller andre mål, så har jeg stort sett klart det. Jeg har som regel hatt mer enn nok viljestyrke til å holde ut og gjennomføre. Ecotrail 50K er et godt eksempel. Mange timer med løping, sliten og vondt underveis, men å gi opp var aldri et tema. Det var ikke noe problem å holde ut ubehaget. Jeg skulle fullføre!

Hvorfor har jeg aldri klart å fullføre målet om å få kontroll på sjokoladeavhengigheten? Hvorfor har viljestyrken og motet sviktet gang på gang, når det står så stødig i mange andre sammenhenger? Disse spørsmålene har jeg fundert mye på. I år har jeg kanskje funnet noen svar.

For 2019 har jeg satt meg noen mål som er viktige for meg. Ett av de handler om å slutte å spise så mye sjokolade. Jeg hadde i utgangspunktet ikke så stor tro på at jeg ville klare det, men jeg måtte jo prøve. Både vekten og kroppen ga signaler om at det var lurt. Hva skulle til for å lykkes denne gangen?

Å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat, er galskap ifølge Albert Einstein. Jeg visste at hvis jeg gjorde det samme som i tidligere år, så ville jeg mislykkes igjen. Å starte året med friskt mot til å holde meg unna sjokolade, uten å gjøre noen andre endringer, ville ikke være nok. Tidligere års strategier har falt for egen svakhet etter bare noen dager. Denne gangen måtte jeg gjøre noe annerledes og finne noen av svarene på hvorfor jeg ikke har klart det tidligere.

Vet dere hva? Jeg har jammen klart det denne gangen. Så langt i år har jeg ikke spist en eneste bit sjokolade! Ikke en eneste liten bit! Hurra og kryss i taket!

Vil dere vite hva jeg har gjort? 1. januar gikk lett! Utover dagen på 2. januar kom hodepinen og uvel i kroppen. Da kom sukkerabstinensen! Helt seriøst, jeg fikk skikkelig sukkerabstinens. Jeg har opplevd det før. Etter to dager uten sjokolade kommer sukkerabstinensen med hodepine, uvel og rastløs. Det er så ubehagelig at jeg tidligere ikke har holdt ut, gitt etter og spist sjokolade. Da forsvinner ubehaget ganske fort. Helt sykt og veldig skremmende. Det sier alt om hvor lite bra mye sukker er for kroppen vår.

3. januar hadde jeg så intens hodepine og var så uvel at jeg hadde problemer med å fungere på jobb. På kvelden måtte jeg legge meg samtidig med barna for å unngå å sprekke. Jeg begynte å tvile på dette prosjektet, men jeg måtte holde ut til 4. januar. Da skulle jeg gjøre noe som kanskje ville gjøre det annerledes denne gangen. I romjulen søkte jeg internett rundt etter suksesshistorier og mulige løsninger. Jeg kom over en artikkel om hypnose for å bli kvitt sjokoladeavhengighet. Sprøtt tenkte jeg, det der funker ikke! Så enkelt kan det ikke være! Artikkelen virket imidlertid troverdig og testpersonen hadde godt resultat. Hvorfor ikke prøve? Det kunne i alle fall ikke gjøre det verre.

Jeg bestilte time hos en psykolog som også tilbydde hypnose. Skeptisk og ganske nervøs møtte jeg opp til min første time 4. januar. I etterkant kan jeg si at den timen er noe av det mest verdifulle jeg har gjort. For å gjøre det klart, dette er ikke et reklameinnlegg for hypnose, kun en fortelling om min erfaring.

Psykologen snakket først om sukkeravhengighet, følelser knyttet til det og hvordan det påvirker oss. Det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg har så behov for denne sjokoladen. Så startet selve hypnosen. Jeg fikk beskjed om å lukke øynene og slappe av. Da fikk jeg en veldig viktig erkjennelse. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det slo meg at aldri slapper av på den måten, ved å bare sitte helt stille, uten lyder eller andre inntrykk. Når jeg skal slappe av så er det enten foran tv eller med mobilen i hånden, og med sjokolade! Jeg spiser alltid sjokolade når jeg skal slappe av. Så der satt jeg i hypnosestolen og bestemte meg for et kanskje enda viktigere mål: Jeg må lære meg å slappe av! Slappe av ved å gjøre ingen ting og la hodet få litt hvile.

Hypnose var ikke en skummel greie slik jeg hadde fryktet, men kun en behagelig og etter en stund også avslappende seanse. Så var det gjort! Jeg følte meg rolig og veldig klar i hodet da jeg gikk ut. Det første jeg gjorde etterpå var å dra ned på matbutikken for å sjekke om dette fungerte da jeg kom til sjokoladehyllen. Jeg kan fortelle dere at det er noe av det rareste jeg har opplevd. Der sto jeg foran mengder av Freia melkesjokolade og andre godsaker, og jeg hadde ikke det minste lyst på det! Helt sprøtt, men også helt sant!

Dagene gikk og lysten på sjokolade uteble. Helt underlig! Nå har det gått en hel måned, og jeg har fremdeles ikke lyst på sjokolade på den måten jeg hadde før. Jeg får fremdeles lyst på noe godt i blant, men nå går det helt fint å la være. Etter en måned er søtsuget borte. Det føles så bra og jeg er veldig glad for det!

Jeg tror ikke hypnose er en quick fix uten at du er motivert og har lyst til å bli kvitt sukkeravhengigheten. Jeg tror det kreves en del motivasjon og ønske om at det skal virke, og under hypnosen må du være villig til å la tankene dine følge ordene til hypnotisøren og se for deg bildene han forsøker å skape. For meg har det definitivt endret på noe. Om det er hypnosen i seg selv eller bare toren på at det har virket, spiller ingen rolle så lenge jeg klarer å holde meg unna sjokolade.

I løpet av januar har jeg også endret på en del vaner, og det har helt sikkert bidratt til vedvarende effekt. De første ukene passet jeg på å handle inn middag for flere dager, slik at jeg ikke måtte innom butikken på vei hjem fra jobb. Jeg ryddet også kjøkkenskapet tomt for godsaker. På kveldene etter trening har jeg begynt å strikke! Jeg drikker te og spiser frukt hvis jeg får lyst på noe i ukedagene. I helgene har jeg imidlertid innvilget litt chips og en hjemmebakt kanelbolle til kaffen. Litt kos må være lov, og dette blir uansett så lite sammenlignet med tidligere sjokoladeinntak. Jeg trener også på å slappe av uten lyder og inntrykk. En kveld i uken går jeg til sengs samtidig med barna, tar med en god kopp te og bare sitter der på sengen. Drikker te og hviler hodet, lukker øynene litt (og sovner som regel tidlig). Det gjør faktisk veldig godt!

Jeg er foreløpig usikker på om denne sjokoladestoppen skal vare for alltid, men jeg må i alle fall holde meg unna lenge nok til at jeg ikke faller tilbake i gammel vane. Når jeg løper lange løp har jeg en suksessformel med Kvik lunsj og seigmenn i sekken. Det tenker jeg å fortsette med, men da er det noe som kun er tillatt i de lange løpene. Kvik lunsj er uansett ikke det samme for meg som melkesjokolade.

I stedet for å tenke på alle ulempene ved å spise sjokolade, så har jeg heller begynt å fokusere på hva jeg oppnår hvis jeg klarer det. Det er mye mer motiverende! Jeg merker allerede et mer stabilt blodsukker på løpeturer. Nå går jeg ikke tom på samme måte som jeg kunne gjøre tidligere. Jeg er mindre trøtt og har mindre vondt i hodet. Vekten har også gått ned noen kilo i januar. Alt dette er godt å kjenne på og gir lyst til å fortsette. Det som motiverer meg aller mest er imidlertid å tenke på hvordan de lange løpeturene kan komme til å bli hvis jeg klarer dette lenge nok. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg løper i terrenget med en lettere kropp, mer energi og et sterkere hode. Det gir så mye mer motivasjon enn å tenke på hvorfor sjokolade ikke er bra. Jeg blir glad av å tenke på det, og det gir meg lyst til å fortsette.

Akkurat nå er jeg sjokoladefri og jeg nyter det!

Publicerat: 2019-02-03 21:25 Kommentarer (0)



When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..

Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte...vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner's World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Publicerat: 2019-01-12 09:31 Kommentarer (0)



Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Publicerat: 2018-09-27 21:32 Kommentarer (0)



Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på....

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner's World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Publicerat: 2018-09-07 16:00 Kommentarer (0)



Erkjennelser etter oppussingsmaraton

Nå er det altfor lenge siden forrige blogginnlegg. De siste to måneder har vært et intensivt oppussingsmaraton med lite løping å rapportere om. Vi har flyttet på oss, fremdeles i vakre Drøbak, men nærmere sjøen som vi liker så godt. Vårt oppussingsmaraton nærmer seg sakte men sikkert målstreken, men de siste meterne nå er seige og går sakte. Oppussing er vel å beskrive dette forsiktig, total renovering er nok mer korrekt. Hver eneste overflate i huset har blitt fornyet med først gips, så sparkle, pusse og male. Et nytt kjøkken er i ferd med å ta form, likeså et nytt bad. Vi har kommet så langt at vi har flyttet inn, men det gjenstår fremdeles mye jobb før vi er helt i mål. Huset blir helt fantastisk og vi trives allerede veldig godt. Jeg kan drikke morgenkaffe til denne utsikten og har nærhet til vannet på alle løpeturer. Det er umulig å ikke like det!

Oppussingsmaraton er hardt og krevende. I sommerferien jobbet vi med huset fra klokken syv om morgenen til sene kvelder hver eneste dag. Jeg har forsøkt å snike meg til noen få løpeturer, men kroppen har vært helt kaputt. Det er sørgelig få kilometer som har blitt løpt siden slutten av juni. De få turene jeg har fått til har vært blytunge. Nå er jeg både nervøs og spent på løpeformen.

Da jeg avsluttet vårens løp med Blomstermila i Drøbak var jeg sliten. Skikkelig sliten. En intensiv vår både på jobb, hjemme og med mye løping hadde tøyd strikken til et ytterpunkt og jeg trengte en pause. Naivt tenkte jeg at et par måneder med oppussing ville gi meg et avbrekk, både for hodet og for løpekroppen. Underveis og i etterkant har jeg gjort meg noen erkjennelser!

Erkjennelse nr 1: Oppussing er ikke restitusjon! Oppussing er hardt arbeid som koster både tid og krefter. Det er fysisk jobbing som krever mye energi. Jeg har sjelden vært så fysisk sliten som jeg har vært disse ukene.

Erkjennelse nr 2: Løpekroppen er absolutt ikke det samme som oppussingskroppen! Jeg fikk tidlig erkjenne at en kropp trent for løping og kontorjobb ikke er det samme som en kropp trent for oppussing. Jeg har vært totalt ødelagt i kroppen, vondt i rygg, hofter og skuldre. Hver eneste lille muskel i kroppen verket den første uken, men så gikk det seg gradvis til etter som jeg ble vant til det. Jeg fikk noen kommentarer på at å løpe i skogen i 9 timer kunne jeg gjøre, men litt fysisk arbeid tok knekken på meg.......vel det er sant! Jeg er ikke vant til å jobbe så fysisk og det er jammen tungt og krevende. Det jeg imidlertid fikk god bruk for av erfaringer fra lange løp var viljen til å ikke gi opp, holde ut og vente på bedre tider. Akkurat der kan oppussing og lange løp sammenlignes. Det går i bølger og etter en tung periode venter en lettere. Den viktigste erkjennelsen i dette er at jeg faktisk ikke er fysisk sterk! Her er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at jeg er altfor dårlig trent når det kommer til styrke. Det bør absolutt gjøres noe med!

Erkjennelse nr 3: Oppussing er ikke så vanskelig som jeg trodde! Da vi startet hadde jeg lav mestringstro på egne oppussingsferdigheter. Jeg visste at jeg kunne male, bære, rydde og vaske, men var usikker på hva mer jeg kunne få til. Jeg har lært masse! Sparkle og pusse går som en lek, akryl er en fin ting som kurerer mer enn gruff, skru med drill er moro og det er så gøy å se resultatene. Google er også til god hjelp. Det finnes videoer og oppskrifter for det meste!

Erkjennelse nr 4: Interiør er faktisk litt spennende! Tidligere har jeg aldri vært av de som interesserer seg for interiør og oppussing. Det har vært viktig for meg å ha et rent og ryddig hjem, men møbler og interiør har ikke betydd noe. Vi har gjerne arvet eller kjøpt brukt, ting har ikke passet sammen eller vært i nærheten av noe du finner igjen i interiørbladene. Nå som nytt hus skal innredes og fylles med nye møbler, har jeg faktisk anskaffet en solid bunke interiørblader og det er overraskende spennende og moro! Det er imidlertid ingen fare for at jeg begynner å skrive interiørblogg. Det er fremdeles løping som ligger hjertet nærmest!

Erkjennelse nr 5: Alle går ikke ned i vekt når de holder på med oppussing hvis sjokoladepausene er for mange!

Erkjennelse nr 6: Humøret synker med synkende løpefrekvens! Dette er riktignok ingen ny erkjennelse, bare en bekreftelse av at det fremdeles er slik for meg.

Erkjennelse nr 7: Nå er det altfor kort tid til Oslo Maraton!!!

Mer om forberedelser til Oslo maraton kommer snart i nytt innlegg.

Publicerat: 2018-08-23 21:42 Kommentarer (0)



Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner's World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Publicerat: 2018-06-23 09:06 Kommentarer (0)



Birkebeinerløpet

Forrige helg løp jeg Birkebeinerløpet. Løpelysten kom heldigvis snikende tilbake i tide til start. Jeg var spent på hvordan det skulle gå. Uken i forveien var jeg sliten, trøtt og lite løpelysten. Heldigvis skjer det alltid noe mentalt når man kommer til start, får på startnummer og tar inn stemningen fra et arrangement som er helt i særklasse når det gjelder å invitere til løpefest. Da er det bare å nyte!

Jeg dro til Lillehammer med verdens beste reisefølge, barna mine og foreldrene mine. Bare mannen manglet, men han var opptatt med Færder seilasen og fortjente en guttetur. Vi bodde på Scandic Lillehammer hotell, perfekt beliggenhet i forhold til løp og supert for barna med svømmebasseng både inne og ute. Fredag hentet vi startnummer, handlet litt på Sport 1 messen i Håkons hall og ladet opp som best vi kunne. Både barna og jeg badet på hotellet, og vi fikk verdifull familietid. Jeg er så heldig som har foreldre som blir med på tur for å passe barna slik at jeg får løpt. Det setter jeg utrolig stor pris på! De stiller alltid opp som barnevakter når mor skal på løpeeventyr.

Helgen ble helt super og vi hadde det så moro. Det var bare ett problem, varmen under løpet på lørdag! Du verden så varmt det ble da Birkebeinerløpet skulle løpes! Jeg syntes varmen under Ecotrail var krevende, men på lørdag var det mer krevende enn noen gang. Det kan ha sammenheng med at jeg var sliten, og tempo noe høyere enn Ecotrail, men jeg kan ikke huske å ha hatt det så tøft under et løp noen gang.

Da jeg gikk til start og skulle ta bussen til Birkebeineren skistadion kjente jeg allerede at dette skulle bli tøft. Kroppen var tung og luften trykkende. Jeg passet på å drikke mye både dagen i forveien og på formiddagen før løpet, bekledningen ble minst mulig.

Birkebeinerløpet går i en helt fantastisk trase, flott terreng og fine stier. De første 7-8 kilometerne går det jevnt oppover. Ut fra start tok jeg det veldig rolig og håpet at jeg skulle klare varmen og oppoverbakkene uten problemer. Slik ble det ikke. Etter bare 2 kilometer kom hodepinen. Jeg får så lett vondt i hodet når jeg løper i varme, er det flere som opplever det? Finnes det noen lure triks foruten å drikke nok?

Med hodepine og litt svimmelhet var det bare å legge inn krabbegiret i alle stigninger. Jeg gikk i alle motbakker og løp rolig på flatene og nedover. Stoppet opp på hver drikkestasjon for å få i meg vann og løp innom spylestasjonene for å kjøle ned hodet. Det ble fryktelig tøft på lørdag. Jeg måtte virkelig jobbe med både bena og hode. Fokuset ble etter hvert ett ben foran det andre og komme seg til mål. Det var mange som slet med varmen og fikk det tøft. Jeg visste da etter 2 kilometer at jeg ikke ville klare en god tid, så jeg bestemte meg i stedet for å spare litt på kreftene.

Jeg nærmet meg etter hvert mål og gledet meg til å se barna mine. Jeg visste at de sto og ventet på meg like før målgang. Det er ikke så ofte at de er med meg på løp og kan heie, så denne gangen var det skikkelig stas. I tillegg var jeg ekstra spent på å høre hvordan det hadde gått med min datter Vilde som hadde løpt barnebirken mens jeg var ute i løypa.

Vilde hadde gjort en super innsats i sitt løp og var veldig fornøyd. Hun hoppet og spratt med medalje og ballong, og tok meg i mål med jubel. Følelsen av å komme i mål er alltid like god, og ekstra moro er det når familien er tilstede. Vilde og jeg var fornøyde Birkebeinere!

Jeg ble overrasket da jeg sjekket tiden min. Jeg løp på omtrent akkurat samme tid som i fjor, og det på en dag hvor det var tyngre enn noen gang og jeg tok det veldig med ro. Det var en positiv overraskelse og betyr at jeg kan klare bedre, bare litt mer energi og noen grader kjøligere. Jeg er klar for Birkebeiner løpet igjen neste år og gjentar suksessen med familien på tur. Neste år blir det heldigvis 3 uker i mellom Ecotrail og Birken, det tror jeg blir bra for min del. Jeg må også trene mer på å løpe nedoverbakker på sti. Der blir jeg lite offensiv og jogger rolig for å unngå fall. Det er dumt i et løp som Birken, for der er det mange nedoverbakker på slutten.

Arrangementet Birkebeinerløpet kan jeg ikke få fullrost. Det er virkelig et par hakk opp fra alle andre løp jeg har deltatt i. Super proft og helt knirkefritt. Løpet kan anbefales i aller høyeste grad, og det har flere distanser å velge mellom.

Sees igjen neste år Birken! Vi gleder oss!

Publicerat: 2018-06-16 19:39 Kommentarer (0)



Den forsvunne løpelysten

Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!

Publicerat: 2018-06-06 22:57 Kommentarer (0)



Ecotrail 2018 – Eventyret med alle følelsene

Jeg klarte det jeg! Ecotrail 50K er fullført! Distansepers og ultraløper! Det ble et eventyr fullt av følelser.

Først må jeg bare si – Ecotrail, tusen takk for et helt fantastisk løp og arrangement! Alt var helt perfekt; service, stemning, løype, matstasjoner og målgang. Jeg er så fornøyd!

Dagene før start var jeg uvanlig nervøs, selv om jeg også hadde stor tro på at det skulle være mulig å klare det. Magen var urolig, hodet var i kaos, jeg følte meg sliten og trodde jeg hadde vondt både her og der. Dette er helt vanlige pre-nerver, men denne gangen hadde jeg de mer enn noen gang før.

45 km i Ecotrail for to år siden sto sterkt i minnet, både hvor vondt det gjorde og hvor fantastisk det var å komme i mål. Jeg hadde så lyst til å oppleve den følelsen en gang til. Dagen før løpet måtte jeg ta en tur til målområdet på Salt. Jeg sto lenge foran målportalen og bare kjente på følelsen. Der skulle jeg klare å løpe i mål dagen etter!

Løpsdagen kom! Jeg sov dårlig sisten natten, veldig urolig og nervøs. Det faktum at solen stekte og temperaturen viste nesten 30 grader gjorde ikke nervene mindre. Var det forsvarlig for meg å løpe i denne varmen? Jeg er ikke av de som takler varme så godt, spesielt ikke når jeg skal løpe. Varmen denne dagen skremte meg litt. Frokosten var vanskelig å få ned, men kaffen smakte godt. I det jeg fant frem startnummeret og pakket løpesekken for en hel dag i marka, så endret følelsene seg noe fra nervøs gruing til forventningsfull spenning. Jeg var klar!

Til min store glede skulle jeg få selskap av min gode venninne Hege. Vi løp sammen for to år siden, og nå skulle vi prøve oss igjen. Planen hadde vi klar, ta det så rolig som mulig de første milene for å se hvordan kroppen taklet varmen og ha nok krefter igjen til at vi skulle komme oss i mål. Hege er en dame med lite nerver for slike ting som å løpe 5 mil og hun er alltid i godt humør. På t-banen opp til Frognerseteren var stemningen upåklagelig og jeg begynte bare å glede meg til å komme i gang. Vi traff på mange kjente og hyggelige løpere. Det er jo bare hyggelige folk som løper Ecotrail! Vi pratet og pratet til startskuddet gikk! Nå skulle eventyret begynne.

Første kilometer er nedoverbakke. Enkel start med nydelig utsikt over Oslo og Holmenkollen. Jeg følte meg så glad og takknemlig for jeg har mulighet til å være med på et løp som dette. Mange bekjentskaper har jeg fått av løpere, og jeg er heldig som får være med på disse opplevelsene.

Så kom stigningene, lange, bratte og tøffe. Du verden så varmt det var! Det kokte, både i hodet og resten av kroppen. Jeg kjente fort at beina ble hovne, fingrene likeså, og pulsen var minst 10 slag høyere enn vanlig. Varmen ble en prøvelse. Jeg kjente at det var tøffere enn vanlig for kroppen og en gryende hodepine snek seg frem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble både feig og lite offensiv, så jeg bestemte meg for å ta det så rolig som mulig frem til Fossum. Hvis jeg da hadde krefter igjen og håndterte varmen, så kunne jeg heller gi på litt siste to milene.

De tre første milene gikk vi mye, spesielt i alle oppoverbakker. Vi stoppet også opp ved alle vann for å så kaldt vann på både hodet og kropp. Det gjorde ufattelig godt med kaldt vann på kroppen og vi jublet av glede hver gang vi så et vann. Lykken var også stor da vi kom på at vi kunne kjøpe iskald Cola på Sørkedalen landhandel. De må ha hatt et godt salg på lørdag, for vi var lagt fra de eneste som stoppet innom der.

På matstasjonen i Sørkedalen tok vi oss god tid. Vi dusjet i vannspreder med kaldt vann (helt genialt), spiste appelsinbåter (også helt genialt) og plutselig oppdaget jeg Maria! Hun sto der midt i vannsprederen sammen med Hege, og der var også Sissel. Maria blogger også for Runner`s World og jeg gleder meg til å lese hennes historie om deres reise i 80 km. Jeg er stum av beundring over de to tøffe damene, og attpåtil så er de så utrolig hyggelige. Jeg fikk et skikkelig energiboost av å treffe dere Maria og Sissel! Dere så veldig sterke ut og gjennomførte på helt imponerende vis 80 km. Da jeg skulle starte på den 3 km lange oppoverbakken etter Sørkedalen så tenkte jeg på dere, og da ble ikke den bakken så ille likevel.

Etter Sørkedalen ventet flott skogsterreng ned til Fossum. Fine stier med gode skyggepartier. Beina fikk lyst til å gi på litt og jeg lot de få lov. De 10 kilometerne ned til Fossum og ny matstasjon gikk lett. På matstasjonen hadde jeg bestemt meg for å spise litt av matpakken. Det gikk trått, men noe ordentlig mat måtte jeg få i meg. Næringsinntaket for øvrig den dagen bestod av en energibar, seigmenn, saltsild, salte kjeks og de fantastiske appelsinbåtene på matstasjonene. Appelsiner på tur er alltid en vinner! Jeg klarte heldigvis også å drikke mye vann underveis i løpet, så væskebalansen var noenlunde ok.

Fra Fossum gikk turen ned mot Lysakerelven. Jeg både gledet og gruet med til det partiet. Gledet meg fordi det er så utrolig flott der, men gruet med fordi jeg visste at det var det det ville begynne å gjøre vondt. Det går opp og det går ned langs hele elva. Smale stier, trapper og røtter. Det er en prøvelse for slitne hofter. Mine hofter skrek høyt i denne delen av løypa. For det første hadde hovne føtter ført til gnagsår, blemmer og vonde tær. For det andre var hoftene helt kaputt. Det gikk greit å gå oppover, men nedover var så utrolig vondt. Det rare var at jo mer vondt det gjorde, jo mer rusa ble jeg på lykkefølelsen. Smerter betyr at jeg tøyer noen grenser, og jeg vet at det ikke er farlige smerter. Smerter samtidig som jeg klarer å komme meg fremover betyr at jeg mestrer. Jeg klarer å holde ut og jeg gir ikke opp.

Nede ved Lysaker begynner jeg å få troen på at dette skal gå bra, jeg skal klare å komme meg til mål! Det merkelige er at jeg har krefter igjen og løper store deler av løypa inn mot mål. Jeg hadde nok vært litt for feig i varmen og tatt det roligere enn nødvendig, men samtidig førte det til at jeg fikk en utrolig fin tur. Jeg gikk aldri ned i kjelleren slik jeg gjorde for to år siden da jeg løp 45 km.

Når jeg passerer Aker Brygge sender jeg en sms til mannen min om å gjøre seg klar til å ta imot meg i mål med kald Farris. Jeg hadde drømt om Farris helt siden Lysaker hvor jeg trodde jeg skulle løpe forbi en kiosk. Like før siste sving sender jeg en ny sms til min mann: «Nå er det like før jeg runder hjørnet. Jeg har klart det!» I det jeg trykker «send» på meldingen skjer det noe med både hodet og kroppen. Jeg blir svimmel, mister kreftene i beina, kjenner pulsen skyter i været og så renner det noen stille tårer. Jeg skjønner for alvor at jeg har klart det!

Når det går opp for meg blir det litt for mye følelser. Jeg er sliten, varm, og har vondt i hele kroppen. Dette har jeg drømt om hele det siste året, og jeg har så mange ganger sett for meg hvordan det skulle bli å løpe i mål etter 5 lange mil. Jeg trodde jeg skulle juble høyt og gråte av glede. I stedet løper jeg stille i mål, stopper klokken, får medaljen og synker ned på en pall. Jeg får servert kald Farris av mannen min og er helt tom, bortsett fra mestringsfølelsen. Den fyller både kroppen og hodet, og det er bare helt ubeskrivelig magisk og fantastisk.

Det er denne følelsen jeg trener for når jeg legger ut på tur året rundt i all slags vær. Det er denne følelsen jeg drømmer om når jeg skal hente motivasjon og det er denne følelsen som er drivkraften når det gjør vondt og jeg får lyst til å gi meg. Jeg digger denne følelsen, og på lørdag var den bedre enn noen gang. Da hadde jeg løpt 50 kilometer.

Jeg klarte det jammen jeg, for andre gang kan jeg kalle meg ultraløper. At tiden ble mye mer enn forventet den dagen tenkte jeg bare på et halvt sekund. Tanken på å ha klart 5 mil overgikk det meste!

To dager etter løpet har jeg gangsperre i alle retninger og føttene er så såre, men det er så absolutt verdt det. Jeg nyter synet av finisher trøyen med påskriften 50 km og den veldig fine medaljen. Den skal få sin hedersplass! Mestringsfølelsen skal jeg ta vare på og leve på en god stund til!

Ecotrail Oslo – Tusen takk for eventyret!

Publicerat: 2018-05-28 23:39 Kommentarer (0)



23 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

MerBjørg Astrid Johannesen

Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 36 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper at det kan inspirere! Følg meg gjerne også på instagram: bjorgastrid. Snapchat: bjorgastrid.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Et glimt av 2018 2018 har vært fantastisk, slitsomt, tøft, morsomt, lærerikt og givende. Jeg har ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Godt nytt år alle sammen...altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser