Anna Tien Nguyen-Skaret - Runner's World
Annonse

Anna Tien Nguyen-Skaret

Et maraton er det nærmeste en mann kan komme en fødsel!

| innholder sponsede produkter fra ASICS |

Ny og hemmelig fødsel

Jeg har tidligere sammenlignet maraton med en fødsel, så oppkjøringen til maraton er jo det samme som et svangerskap, nesten. Det er mange tanker, følelser, bekymringer du møter underveis. Du vil jo gjerne være mest mulig forberedt både mentalt og fysisk, men uansett hvor godt forberedt du er, kan du ikke kontrollere eller styre en fødsel eller et maratonløp. Det er mange andre faktorer som også spiller inn: dagsformen, værforholdet, løypa, type sko, løpeantrekket, hårsveisen, fargen på neglelakken etc. Et svangerskap er som berg og dalbane. Noen dager føler du deg sterk og uovervinnelig, neste dag føler du deg svak og ubrukelig. Da er det best å holde deg langt unna dette kvinnfolket!

img_0972

Selv om det kanskje ikke er helt normalt å sette seg mål om å bruke minst mulig tid på fødestua som du setter deg tidsmål på maratondistansen, så har du et ønske om å bli ferdig med fødselen (eller løpet) så fort som mulig. Det går som regel fint i starten, men så blir riene bare mer og mer intense. Du blir sliten, du blir utmattet, du blir lei, du får negative tanker, du banner, du gråter, du smiler, og du vil gi opp. Noen er så heldig at de er ferdig med fødselen etter 2 timer, mens andre må ligge og presse og slite seg ut i mange timer. Når fødselen er over føler du deg som en dronning. Du er lykkelig, glad, takknemlig, rørt og stolt. Så kommer ikke her å si at jeg ikke er en kvinne hvis jeg bruker over 36 timer på å føde et barn! Med andre ord, har du fullført et maratonløp så er du en maratonløper, uavhengig av tiden! Men nok om det! Tilbake til racerapporten som jeg egentlig skulle skrive om!

Den røde tråden fortsetter...


Hamar maraton

Årets første åsted - Mitt fjerde maraton i all stillhet og litt på sparket.

IMG_3261 

I utgangspunktet hadde jeg to maratonløp i år. Stockholm maraton 1.juni og Berlin maraton 29.september som er årets viktigste mål. Siden Stockholm gikk i vasken, trodde jeg at jeg kunne «slappe av» i noen mnd frem mot Berlin. Men neida! «Du må løpe ETT maraton før Berlin som gjennomkjøring for å vite hvilken fart og tid du skal satse på i Berlin! Hamar er sikkert bra, der skal du løpe!» sa Didrik. Jeg svarte BESTEMT «øh, greit». Jeg meldte meg på tre uker før løpet startet uten å fortelle det til hele verden slik jeg bruker å gjøre. Min PB fra Amsterdam maraton oktober 2018 er 4:24:46. Realistisk sett kan jeg satse på sub 4:10, selv om min indre gudinne påstår at jeg kan klare sub 4 dersom ingen spenne bein på meg denne gangen....

 

Løypeprofil:

Store deler av løpet skjer langs Mjøskanten. Vi startet på Stortorget og fikk med oss blant annet Domkirkeodden, Jernbanemuseet og gamle Torp Legesenter.

Løpetrasèen foregår i all hovedsak på asfalt og grus. Litt for mye grus for meg som kun løper på mølla, asfalt og på idrettsbane. Mindre stabilitet og tyngre for beina mine når jeg løper på grus og små steiner (viktig å komme med alle unnsyldnigner i forkant dersom det går skeis! haha). I tilleg er det også flere høydemeter enn jeg hadde sett for meg. 10k løper 1 runde, 21,1k løper 2 runder og 42,2 løper 3 runder.

(Bildet lånt fra hamar maraton)

 

Morgenritualer

IMG_3026

Fineste raceantrekket jeg har hatt på meg ever!

Vekkerklokken ringer 06:06. Jeg spretter opp av sengen som et dovendyr. Sengen, dyna, puta virker som en magnet. Tanken på maraton om tre timer gjør meg både sliten og sulten. Jeg ruller elegant ut av sengen som en fyllesyk 70-åring. Føler meg akkurat som en oldemor.

IMG_3073

Endelig hotellfrokost! Lenge siden sist. Selv om øynene og hodet sier «ta bacon, eggerøre, tomatbønner, wienerbrød og masse sjokoladekjeks!» ender jeg opp med tre brødskiver; to med ost og skinke og en med syltetøy. Drikker et glass eplejuice og et glass vann og en kopp kaffe (som er til pynt). Veldig uvant å ikke ha venninne mine (Siri, Karianne og Jeanette) her i dag. Vi har reist på maratonreiser sammen de siste to årene. Valencia, Barcelona og Amsterdam har vært en fryd. I dag savner jeg dem ekstra mye. Spesielt når jeg samler sammen brødsmulene fra bordet og plutselig "mister" alt på gulvet uten at noen ser sjokkert på meg <3 

Halvtime etter frokosten: Ferdigskiftet og klar for ny fødsel, men aller først den obligatoriske racedayselfien foran speilet og i heisen. Check Check. 

bilde10

bilde11


Ready, set, action!

FØDSELEN ER I GANG! Riene kommer og vannet går. Nå er startnummeret hentet, sekken er levert inn og alle rutinene er unnagjort. Det er fint vær i dag, litt for fint etter min mening med tanke på hvor dårlig jeg egentlig tåler varmen. Har fått varmefobi etter Ecotrail 80 km i fjor hvor jeg brukte 14 timer og 30 minutter i 30 varmegrader! Har du ikke lest om dette løpet må du klikke inn på linken under NU! Det er en reise som ingen kan gå glipp av :) 

https://www.runnersworld.no/blogs/anna/14-5-timer-galskap-i-nevada.htm

IMG_3110

bilde6

Biceps poseringen min får jo alle til å skjelve av reddsel! For ikke nevne de solbrune beina mine som ingen legger merke til, uæhhhh :(

IMG_3437

Noen varmer opp ute, andre velger innendørs... 


...og tilbake til den røde tråden... 

Riene forsvinner fort med en gang jeg kommer til startområdet og møter overraskende mange kjente løpevenner. Altfor lenge siden jeg har løpt løp og har glemt helt bort hvor hyggelig det egentlig er å snakke med likesinnede i startområdet. 

Bare fire minutter igjen til start! Siden det er et lite arrangement og få deltakere, tillater jeg meg selv å stå helt fremst sammen med de aller raskeste for å kjenne på følelsen av å være en potensiell vinner (fikk du kaffen i halsen?). Veldig spesielt og litt skummelt, men utrolig kult å være blant de beste...*hoster opp kamferdropsen*.  Nå vet jeg hvordan Didrik Hermansen (coachen min) har det hver gang han stiller til start! Det er rett og slett en stor nytelse å stå der! De som står rundt meg må jo tro at jeg er sabla rå og rask! Jeg sier bare: Rett dame på rett plass! hahaha  

IMG_3438

Noen er mer offensive enn andre, men det er viktig å ikke gå for hardt ut guttaboys! Hahaha  

Da starter nedtellingen...7-6-5-4-3-2-1 kjør!

Etter 10 sekunder: Hvor ble det av nytelsen? En etter en, rettere sagt en stor flokk av lettkledde mannfolk suser forbi meg, som om det kun er meg som er med i en slowmotion film.

IMG_3265

Har de andre rullesko på seg eller??? 

Jeg ler høyt for seg selv, mens jeg nyter DEN utsikten! Utsikten av de flotte skoene til mennene. For ikke snakke om håret og klokkene, for jeg legger jo egentlig ikke merke til andre ting... Det er mange menn i dag. Fantastisk mange menn. I et lite øyeblikk drømmer jeg meg litt bort. «Tenk hvis jeg vinner kvinneklassen i dag?» Ikke fordi jeg løper så vanvittig raskt men fordi det er så få kvinner som deltar at sjansen for seier kan være større, kanskje? Drømmen forsvinner og jeg er tilbake til virkeligheten når jeg ser en kvinne løper forbi meg, deretter kommer en annen og etterhvert veldig mange flere!


Anna på fødestua minutt for minutt

Første runden har jeg full kontroll hele veien. Det går så uanstrengt, akkurat som jeg håper på. Eneste negative er at temperaturen er for høy. Altfor varmt for en asiatisk jålejogger.

-Ække du fra Asia da? Du bør vel tåle varmen bedre enn oss nordmenn?

-Ja i solsengen tåler jeg nok bedre enn veldig mange, men ikke når jeg løper. Kroppen min yter best og foretrekker å løpe i regnet og maks 10 grader.

For første gang i hele maratonkarrieren min hører jeg underbevisstheten min sier «ROOOOLIG NÅ!» da jeg ser klokka viser 5:05min/km. «Dette er altfor raskt i forhold til planen og du kan ikke brenne opp alt kruttet allerede nå». Jeg smiler mens farten senkes og løpet nytes. Jeg i flytesonen og kosesonen.

bilde8

Ikke hver dag du er "fartsholder" for en haug med lettkledde mannfolk! 

Andre runden går overraskene bra. Uforskammet lette bein. Fin flyt og fin fart, og jeg smiler hver gang jeg ser en fotograf. Så kommer tredje runden; siste delen av fødselen. Pressriene kommer sakte men sikkert. Store deler i løypa blir smilet byttet ut med banning, kjefting og gråting. Krampene i tærne og leggene kommer og går, litt tidligere enn forventet. Det er lite folk som står langs løypa, men når det dukker opp mennesker som skriker navnet mitt, kommer smilet tilbake.

bilde3

Tidenes mest naturlige smil! Mitt motto: Det er bedre å smile falskt enn å ikke smile i det hele tatt.

Denne runden er definitivt verste og tyngste, men også hyggeligste. Først kommer en kjenning som holder på å varme opp til 10k bort til meg. Vi slår følge et lite stykke og han sier masse gode ord og heier meg videre. Etter vendepunktet dukker det opp en ny fyr som løper ved siden av meg. Han har fått skikkelig smell i kneet men vil følge meg helt inn. Etter 2 km stopper han for å ta en liten pust i bakken pga smertene.

bilde4

DEN følelsen når du løper "forbi" en (stillestående) syklist og side om side med Halvmarton folka.

30 km er unnagjort på 2:48:51! Fortsetter dette så er jo 3:55-3:59 godt innen rekkevidde. Altså sub 4!

Så passerer jeg 36 km og hører plutselig «kom igjen Anna, du er råflink, vær stolt av deg selv!». Gud bedre jeg rister på hodet og sier «åh jeg klarer ikke mer». Det er helt umulig å holde igjen tårene. Nesten som da jeg lå på fødestua og jordmoren sa «pust dypt inn og press, flink jente, jeg er så stolt av deg!». Da måtte jeg også gråte. Eneste forskjellen her er at jeg hadde lyst til å si «hold kjeft kjerring!» til jordmoren. Jeg var alt annet enn rørt og glad i det øyeblikket. Sorry folkens, dårlig metafor!

Den siste halvtimen av hver maraton tenker jeg alltid “fy faen, hva i huleste driver jeg med nå, igjen?!”, men likevel blir det nye runder hvert år. Det er som å ha vært på fest hvor du ligger døende på sofaen dagen derpå og mumler «aldri mer fest og alkohol» mens du synes synd på deg selv, likevel er du en av de første som aksepterer festinvitasjon fra venninne på facern en mnd etterpå. Der satt metaforen som et skudd!

De siste kilometerne er bare grusomt og slitsomt. Beina er så tunge og krampene gjør meg gal! At på til har jeg vondt i tærne noe som gjør at jeg endret løpestilen min. Fra oldemor stil til tipptippoldemor stil. Det er jo så vidt jeg klarer å løpe forbi trærne, buskene, steinene og soltørkede brunsneglene langs veien!

bilde2

Jeg ser drikkestasjon. Hodet bare «få ræva i gir», mens beina «kan noen bære meg?!».

En km igjen, jeg ignorer kramper og smerter i tærne og løper så fort jeg klarer. Jeg spurter smilende inn på 3:56:46! Fy søren crazymaddafakka jeg klarte sub 4! Det er helt uvirkelig. Folk kommer og gratulerer meg og gir meg klem. Etterhvert står jeg alene og gråter for meg selv. Jeg gråter fordi jeg klarte målet mitt. Jeg gråter fordi det gjør vondt i tærne. Og jeg gråter fordi jeg er lykkelig og så hinsides stolt over å ha perset med 28 minutter!

bilde7

Lykke er å få kramper i hytt og gevær mens du har medaljen rundt halsen!


Hvor lenge var Adam i paradis?

Det tok noen dager før jeg fikk med meg om at løpet ikke var godkjent fordi løypa var for kort. Grøsninger i hele kroppen. Det kom som et lynnedslag og slo meg rett ned i bakken. For en nedtur! Jeg ble frustrert, sint og skuffet, men får ikke gjort noe med det. Forsøkte å tenke positivt og det klarte jeg tilslutt, kremt.

4 maraton har blitt til 3. Det betyr at min PB fortsatt er 4:24:46! Men vet dere hva det egentlig betyr? Det betyr at jeg skal knuse PB’n min med 40 minutter og ikke 30 minutter i Berlin om tre mnd!

Ny PB jakt - sub 3:44:46 !!

Jeg vet. Det er så vanvittig hårete mål at jeg nesten tisser på meg og skjelver så hele verden rister når jeg tenker på tiden! Vet ikke om jeg klarer sub 3.50 engang, men livet er for kort til å ikke satse høyt og langt. Det verste som kan skje er at jeg kan falle og lande hardt dersom jeg ikke klarer å oppnå målet mitt. Men det er det lov å være sårbar og skuffet når jeg møter motgang. Dessuten er det ingen nederlag å falle, for det viktigste er at jeg ikke blir liggende nede, men reiser meg opp igjen og gjør meg klar for ny revansj.

BERLIN MARATON, jeg gleder meg til første daten vår!

bilde13

Vil jeg anbefale Hamar maraton?

Se bort ifra feilmålte løype, så vil jeg anbefale på det varmeste. Jeg er jo fra bygda som ligger ikke så langt unna Hamar. Men ikke bare pga det, også pga at det er et lite og veldig hyggelig løp. Sjansen for å møte kjente folk og bli kjent med nye løpevenner er større. Dessuten er de som jobber der veldig hyggelige, blide og hjelpsomme. Sist men ikke minst, de har INNEDO! Som jålejogger hater jeg festivaltoaletter! Kommer jo tross alt fra en umøblert familie og aldri har hørt ordet festival før i voksen alder, haha.

Link til Hamar maraton til de som er litt nysgjerrig på løpet https://www.hamarmaraton.no/

Bilde1

Tusen takk til løpevennene mine som har gitt meg så mye motivasjon, inspirasjon og støtte de siste årene. Takk til coachen min som minner meg på at jeg er bedre enn jeg tror og må ha mer trua på meg selv hver dag. Takk til mannen min som stakk av på kurs i over 3 mnd. Etter disse tre mnd har jeg lært å sette mer pris på alt som kalles "normalt" og blitt flinkere til å se og utnytte mulighetene når de dukker opp. Jeg har også blitt enda flinkere til å glemme både husvasken, klesvasken og oppvasken i denne perioden. Livet er for kort til å ha det pent og ryddig rundt seg hele tiden! 

Da gjenstår det bare å ønske DEG lykke til med dine mål og veien mot nye eventyr. Håper vi sees i Berlin eller et annet løp ved en senere anledning.

Jeg kan også røpe at mitt neste blogginnlegg handler om en profilert maratonløper. Del 2 av "Annas spørretime"! 

God sommer!

//Anna

Takk til alle fotografene og venner som har sendt meg mange flotte og morsomme bilder fra løpet. Setter stor pris på det!

Link til fotografene:

Tomasz Koryl https://www.instagram.com/tomaszkoryl/

S.H. Photography https://www.instagram.com/stianhogsveenphoto/

Eivind Flensborg https://www.instagram.com/ef.sportsfoto/

Publicerat: 2019-07-06 23:04 Kommentarer (0)



Gressenke, full jobb og 6-7 treningsøkter i uken

Det handler om tid, det handler om overskudd, det handler om prioriteringer og det handler om mål og motivasjon

|Sponset produkter fra ASICS|

gule anna

Ni helvetes uker som gressenke er nå over, det gjenstår BARE 5 uker igjen. Når jeg ser tilbake til de ni ukene som har gått må jeg få lov til å si at jeg er litt stolt over meg selv. Litt stolt over at jeg har klart å takle disse ukene helt på egenhånd uten hjelp fra noen andre. I en hektisk hverdag der du er alene om alt, fra levering og henting på skolen, pendling til og fra jobb, lekseoppfølging, middagslaging, matpakkelaging, kjøring til fotballtrening, lufting av Bobbi (lille valpen vår), vasking av klær (nå jukset jeg litt, ble lite klesvask de siste ukene, har bare shoppet nye klær, haha), og tillegg følger du et treningsprogram som består av seks til sju økter i uken, helt slavisk.

Anna bane

Hvordan får jeg egentlig tid til dette? Hvor henter jeg energi fra? Hvor kommer motivasjonen fra?

Flere jeg kjenner sier at de er utslitte etter jobb. Det eneste som frister dem etter middagen er å ligge og sløve på sofaen. Tanken på å skifte til treningstøy gjør dem dårlige. Det er et valg man tar og man har alltid muligheten til å velge hvordan dagen skal være. Alt handler om hvordan vi prioriterer i hverdagen. Velger det ene framover det andre som du mener er mest riktig for deg selv. Det finnes ingen rette eller gale svar. De fleste av oss tar som oftest de enkleste valgene inkludert meg, de som er komfortable. Men det som er mest komfortabelt betyr nødvendigvis ikke det beste valget. Igjen, handler dette mye om målene dine og hvor sterkt du ønsker å oppnå dem.

Anna langtur

Så, hvordan så gressenke ukene mine ut? (Tid for litt selvskryt juhu, haha).

9 uker – 777 km løpt! De fleste øktene mine ble gjennomført sent på kvelden, mens dattera mi var på fotballtrening, når jeg luftet Bobbi og sammen med dattera mi.

Lea og mamma

jentesko

Bobbi

anna-bobbi.jpg

Jeg forsøkte å løpe tidlig om morgenen også, men det funket ikke så bra, ble jo helt ødelagt resten av dagen. En gang B-menneske, alltid B-menneske! Jeg innrømmer at jeg hadde mange dårlige dager i løpet av denne perioden. Det har vært mange dager hvor jeg vurderte å skrive ut skilsmissepapirene, haha! Har til og med sendt melding til mannen min og bedt ham om å komme hjem med en gang, hvis ikke ville han ikke se meg igjen (dramaqueen delux, haha). Motivasjonen har heller ikke alltid vært på topp, men jeg har klart å tvinge meg ut hver eneste dag, nettopp pga mestringsfølelsen som jeg får etter hver treningsøkt. Det sies at man angrer sjelden på en treningsøkt, og det er så sant!

kveldsøkt

Det som driver meg er målene mine. Det som motivere meg er å oppnå målene mine. Så før arbeidsdagen er over, planlegger jeg når jeg kan gjennomføre treningsøkten min. Det skjer som oftest etter at dattera har lagt seg eller mens hun gjør lekser. Det finnes flere unnskyldninger for å slippe unna trening, men det finnes kún en grunn for å få unna trening, det er at du er et skritt nærmere målet ditt når treningsøkten er over.

Gressenkelivet er ikke helt over ennå, men jeg gir meg ikke, med mindre jeg blir skadet eller blir syk. Bare tanken på årets mål som er Berlin maraton i september, får jeg en enorm lykkerus i hele kroppen!

//Anna

Anna fornøyd

Publicerat: 2019-05-20 00:39 Kommentarer (0)



Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.

|Sponset av Asics|

JEG, ANNA TIEN NGUYEN-SKARET HAR BLITT AMBASSADØR FOR ASICS!
JEG, LØPEOLDEMOR FRA EN BYGD SOM INGEN HAR HØRT OM HAR BLITT ASICS FRONTRUNNER I NORGE!

Kan i samme slengen nominere meg selv til CAPSLOCK-dronning 2019, haha!

Du kan lese offentliggjøringen på Asics FrontRunner sin FB side her: https://www.facebook.com/ASICSFRONTRUNNER/posts/

DET UVIRKELIGE HAR BLITT VIRKELIG

Det har gått en uke siden dette ble offentliggjort, likevel virker det fortsatt uvirkelig og jeg svever høyere enn noensinne! Jeg trodde aldri at et av verdens største sportsmerker som ASICS skulle ønske å ha meg, som verken er en av de sterkeste, eller sprekeste, eller raskeste med på laget. Det var over 25.000 søkere rundt omkring i verden, og jeg var en av de 140 griseheldige som ble valgt ut. De første nettene etter at jeg fikk vite at jeg skulle bli Asics FrontRunner Norge, våknet jeg flere ganger om natten og måtte klype meg selv i armen (eller, mageflesken) mens jeg tenkte på telefonsamtalen med Veronica Halstensen. 

Søndag 15.mars 2019 kl.10.57 fikk jeg et anrop med ukjent telefonnummer. Først tenkte jeg at det var telefonselger så jeg hadde tenkt å bare la være å svare (slik jeg bruker å gjøre spesielt på en søndag), men av en eller merkelig grunn svarte jeg:
– Hallo, det er Anna.
Så hørte jeg en damestemme med flott dialekt som sa:
– Hei Anna, det er Veronica.
Jeg ble stille mens hjertet slo skikkelig fort og jeg fikk frysninger på ryggen uten at jeg visste hva hun kom til å si. Så fortsatte hun:
– Gratulerer Anna!
I løpet av de få sekundene klarte jeg å besvime innvendig før jeg fikk stammet frem noen «konstruktive» ord:
– Tuuuuuuller du? Nei nei, herregud! Er det sant?
Og den vennlige og blide stemmen på andre siden svarte:
– Ja, det er sant. Du har blitt ASICS FrontRunner.
Jeg tror jeg jukset litt nå, for sannheten var at jeg ikke fikk med meg alt hun sa i starten. Jeg hørte «gratulerer», jeg hørte «ASICS», og jeg hørte «FrontRunner.» Og til å være helt elendig på hoderegning og midt i en sjokktilstand klarte jeg utrolig nok å regne sammen 1+1=2, og jeg ble helt satt ut og stum av den gode nyheten.
Jeg ble skikkelig rørt over alt som ble sagt etterhvert som jeg fikk hentet meg inn igjen. Mange gode og flotte ord som varmet hjertet mitt veldig.
Selv om det har gått en uke, sitter jeg fortsatt her en god del tanker og følelse, og med masse sommerfugler i magen. Jeg har blitt tatt godt imot av alle sammen og jeg føler at jeg er en del av denne flotte familien allerede. Vi er 15 personer med forskjellige bakgrunn, forskjellige treningsmål, forskjellige alderstrinn, forskjellige kjønn, forskjellige interesser, men samtidige er vi så like. Vi elsker å trene, vi liker å inspirere og motivere andre til å være i aktivitet, og vi liker å spille hverandre gode. 

Jeg er så hinsides stolt og føler meg så beæret over å kunne være en ASICS Frontrunner sammen med så mange spreke, flotte, blide, positive, glade, støttende, engasjerte og inspirerende mennesker i denne herlige familien.

Så, la meg presente min nye familie med den aller aller største stolthet!

ASICS FrontRunner Norge: 

Kim Borge (Kaptein)
Født: 1981
Sted: Jessheim
IG: @kimbokol
Info: HR rådgiver og pappa som brenner for løping og satser på lengre distanser. Har lang erfaring fra styrketrening og som spinning- og kettle bell-instruktør.

portrait

Veronica Halstensen
Fødd:05.01.85
Fra:Austevoll sør for Bergen
IG: @vero9cah
Info: Jobber som Bootcamp-coach/ instruktør, PT og resepsjonist v/Livsstilsenter.Brenner for en aktiv livsstil #livet er best ute:i frisk natur og fjell!

Bildet kan inneholde: 1 person, står og utendørs

Veronica Undseth
Født: 1994.
Sted: Oslo.
IG: @veronicaundseth
Info: Student og stort talent innen mellomdistanse. Personlig rekord på 800m på 2:11. En løper med hjertet på rett sted.

portrait

Andreas Iden.
Født: 1995.
Sted: Bergen.
IG: @andreasiden
Info: Student som jobber på Löplabbet i Bergen og konkurrerer for IL Gneist. Personlig rekord på halvmaraton på 01:09:54 og har løpt 3000m på 08:32.

portrait

Anniken Johansen
Født: 1988
Sted: Oslo
IG: @annikenjohansen
Info: Brand Manager og mellomdistanseløper for IL i BUL. Personlig rekord på 800-meter på 2.10 og har løpt 1500-meter på 4.27.

portrait

Marco Anelli.
Født: 1986.
Sted: Tromsö
IG: @marco_pt_ocr
Info: Mattematikklærer, personlig trener og et skikkelig powerhouse innen OCR.

portrait

Marius Sørli
IG: @marius.sorli
Marius Garmann Sørli, 21år gammel.kommer fra Askøy utenfor Bergen. studerer grunnskolelærer 5-10.trinn på HVL i Bergen og satser på løping ved siden av studiet.Startet med løping/friidrett i 2016 etter en overgang fra fotball.Han har utviklet seg raskt som løper og går nå inn i sin fjerde sesong, hvor han løper for lokalklubben Ask Friidrett. spesial distanse/hoved distanse er 5000m.
Når det kommer til trening ligger han på en treningsmengde på 140km+- i uken fordelt på 14 treningsøkter.
Pers:
* 3000m: 8.29 (fra 2018)
* 5000m: 14.51 (fra 2018)

Bildet kan inneholde: 1 person, står

Mari Ragnes
IG: @Marirang
35 år gammel løpegærn dame fra Molde som bor i Oslo.
jobbe som PT og løpe-coach.
I tillegg til utdannelse fra Norges idrettshøgskole, har hun utdannelse som allmenn- lærer samt grunnfag i psykologi.
kurs innen kondisjonstrening fra Aukland brødrene, kostholdsveiledning fra Norges Idrettshøgskole, crossfit, catslide og kettlebels. Hun har en 6. plass fra Oslo halvmaraton i 2014 og en 5. plass fra NM Oslo halvmaraton i 2016. Får jeg noen gang sjansen til å løpe New York maraton skal jeg det.

Bildet kan inneholde: 4 personer, folk som står

Jørgen Slettvold Tellefsen
IG: @ultrarunner_he_became
En glad trønder på 41 fra Stjørdal. Har en løpende og herlig kone og to aktive bonusbarn på 6 og 9, samt en liten ultraløperbaby som har meldt sin ankomst i sommer.
Har funnet kjempegleden i å løpe saktere men mye lengre enn før, og det er 100miles som er tingen. Løper for Hell Ultraløperklubb og kan da med rette kalle meg en Ultrarunner from Hell

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, står, fjell, utendørs og natur

Simen Tollersrud
IG: @Si_men
33 år, oppvokst i Rudsbygd i Lillehammer. Bor i Oslo.
Jobber med salg og markedsføring.
Driver med Triatlon og langrenn og har deltatt i flere ultraløp.
Har sort trøye i Norseman
Har planer om flere løp og triatlon i 2019, og er allerede påmeldt noen.
Drømmer om å løpe NEW YORK maraton

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, står, fjell, utendørs, vann og natur

Cathrine Melsom Walle
IG: @Catwal
Sykepleier fra Tønsberg. Løp sitt første maraton i 2015 og har siden dette foretrukket de lange løpene. Løp i 2018: 6 ultraløp og 4 maraton.

Bildet kan inneholde: 2 personer, personer smiler, folk som står og utendørs

Adna Tahirovic
IG: @adnatahirovic
24 år.Bor i Oslo. Jobber som fysioterapeut på Jessheim.
Idrett og aktivitet har alltid vært og er en stor del i livet.Løping, styrke og OCR-løp er tingen. Kvalifisert og deltatt på EM og VM.

Bildet kan inneholde: 1 person, utendørs

Nauy Vu Nguyen
IG: @nuggert
Fra Holmlia/Oslo. Konkurrerer i parafriidrett i 100m. Trener styrke. Jobber ellers på hovedkontoret i SATS Norge.

Bildet kan inneholde: 1 person, står, sko og utendørs

Linn Ravn
IG: @runninglinnravn
42 år fra Frogner i Sørum. Jobber i et casting byrå og selvstendig næringsdrivende som aktør. Løping er en stor lidenskap, alltid vert aktiv.Trent taekwondo i 2år og deltar i konkurranser.

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, sko, gress, utendørs og natur

Og Meg: Den lille gule Anna fra Skotbu som hatet å løpe. Nå blir hun muggen og gretten hvis hun ikke får løpt. Mitt aller aller første løp var Holmenkollstafetten med jobben i 2014.  Jeg ble mer eller mindre tvunget til å delta. Kollegaene lokket meg med å si at det var skikkelig god mat på banketten. Og som et matvrak kunne jeg ikke la sjansen gå forbi meg så jeg stilte til start uten en eneste treningøkt i forkant. Den gang virket 1000 meter uendelig langt og jeg brukte i over 8 minutter for å komme meg gjennom den "jævla etappen" (som jeg kalte der og da). Etter at jeg ga stafettpinnen til kollegaen, gikk jeg rett ned på bakken og begynte å brekke meg. "ALDRI MER LØPING!" skrek jeg. To år senere startet løpeevnetyret for meg. Jeg kom over løpekneiken og ble etterhvert virkelig glad i løping og avheningig av alle de gode følelsene som følger med. Jeg unner virkelig alle å få oppleve den intense og herlige lykkefølselsen etter hver eneste treningtur eller hvert eneste løp.

Så til deg der ute som har lyst til å begynne å løpe men tror at man må være i god form hele livet for å bli en løper: Dere tar helt feil og det samme gjorde også jeg.

ALLE kan bli en løper, uavhengig av treningsgrunnlag, kjønn, alder etc. Start rolig og fokuser heller på tiden enn på farten. Ta et og et skritt av gangen, og husk at hver meter er en seier! Så nå er det bare å ta på deg løpeskoene, komme deg ut, ha det gøy og nyt lykkefølelsen etterpå :)

IG: @lopeoldemor

Anna smiler

HAR DU SETT SÅ FLOTT ASICS BUKETT? 

Dere er også hjertelig velkommen til å besøke oss på ASICS FrontRuner sin hjemmeside : https://www.asics.com/no/no-no/frontrunner/team og la deg inspirere og motivere! Sammen er vi sterke <3

Første samling for ASICS Frontrunnerne i Norge er helgen der det arrangeres Sentrumsløpet i Oslo 27.april. Jeg gleder meg som en liten unge til å møte alle i familien og bli bedre kjent med hver og en. Selv har jeg aldri løpt Sentrumsløpet, så jeg gleder meg til å se byen vår på en helt annen måte sammen med masse løpeglade mennensker rundt meg. Jeg skal løpe 10 km, så hvis DU allerede har meldt deg på så sees vi om noen få uker.  

//Anna

Publicerat: 2019-03-27 23:21 Kommentarer (0)



"Du kan ikke krysse havet bare ved å stå og stirre på vannet"

Bli kjent med årets ultraløper og maratondronningen, Therese Falk! 

Føler meg ganske heldig som får muligheten til å bli bedre kjent med denne dama gjennom et lite og uformelt intervju.

Til de som ikke har fått med seg, løp Therese Tokyo Marathon forrige helg og kom inn til imponerende tiden 3:02:02. Ny og fabelaktig pers! Gratulerer så mye!

IMG_4749


Tid for spørretimen!

Som økonom er jeg veldig opptatt av tall og statistikk, men innrømmer også at jeg er elendig på hoderegning. Så da starter vi først med tallrelaterte spørsmål!

Hvor mange år har du drevet med løping?

-Jeg har drevet med løping siden ja, si det… Jeg husker ikke. Men løp min første maraton i 2012. Før det hadde jeg løpt et par 10km løp og to halvmaraton. Og 15km under Nordmarkstravern. Så kanskje jeg begynte å jogge rundt 2009-2019?

Hvor mange treningsøkter har du i løpet av en uke?

-Jeg har ingen treningsplan, men jogger ofte tur/retur jobb, pluss noen gode økter i helgene. Så 3 t/r jobb, og 2-3 andre økter i løpet av en uke.

Hvor mange løpeskjørt har du?

-Jeg tror jeg har et løpeskjørt liggende nede i boden ett sted.

I boden??? Mine 10 ligger pent brettet på stuebordet..

Hvor mange løpesko har du?

-Oj. Si det! Prøvde å telle. Kom til 30 par. Men varierer nok mest med 10 par.

Så mange høyheltesko har jeg også.

Hvor mange ganger spiser du om dagen og hva spiser du helst?

-Jeg spiser ca fem ganger om dagen. Helst havregrøt til frokost. Og så blir det en del nøtter. Spiser aller helst burger og søtpotetfries til middag. 

Eliud Kipchoge løp inn til ny verdensrekord på maraton i Berlin i fjor med tiden 2.01.39. Han er 167 cm høy og veier 56 kg. Så da spør jeg deg. Hvor høy er du og hvor mye veier du? (Føler meg frekk som spør om noe så personlig, men jeg holder på å lage en maratonanalyse…veldig spennende analyse!).

-Jeg er 164 cm høy, og ca 60 kg. 

IMG_4748

Nå er det på tide å bevege oss over til de ikke-tallfestede spørsmålene. Har du farget håret ditt eller er det din naturlige hårfarge?

-Jeg er naturlig grå, så her stripes det for å skjule alderen.

For å si det sånn, jeg ser til og med gråere ut enn min egen mor!

Jeg lakker alltid neglene mine to dager før et løp (og skifter neglelakk minst tre ganger i uken). Fargen er alltid rød, som står for kjærlighet, kraft, energi, mot, vilje og glede. Sminker/ pynter du deg når du løper et løp?

-Nei. Lakket neglene én gang før et mesterskap (VM 24-timers). Da ble de røde med det norske flagget på tommelneglene. 

Det var et godt tips, takk! Skjønnhetsblogg next!

Du ble nok en gang kåret til «årets ultraløper» i år, altså 3. året på rad (er det riktig?). Hva tror du er grunnen til at folk stemte deg frem?

-Resultater.

Det var et veldig kort svar. Jeg kan legge til noen flere punker. Det er nettopp fordi du er den du er. Du har utstråling og viser en hel masse løpeglede, du er jordnær, du er omgjengelig og du viser gode resultater om og om igjen.  

Hva er din største motivasjon?

-Trass! Jeg liker å bevise at jeg klarer. På min måte. 

Har du noen forbilder? Hvem? Og hvorfor denne personen?

-Ja. Har mange. Folk som har vært skikkelig gode, så blir de syke/skadet/møter store hindringer. Og så reiser de seg og kjemper seg tilbake, selv om de vet at de aldri kan bli så gode som de en gang var. Det er forbilder!

Hvordan trener du den siste uken før et løp?

-Stort sett som vanlig fram til to-tre dager før et løp. Da er det rolig. Gjerne ikke noe trening. Men prøver å være flink til å trene hoftene de siste ukene før et viktig løp. 

Det er så godt å høre ang trening av kjernemuskulaturen, for coachen min Didrik sier også det samme.

Hva skjer i hodet ditt under et løp?

-Det skjer mye rart i hodet mitt. Både under løp og ellers. Som nå under Tokyo maraton var alt bare glede! Jeg gråt litt underveis da jeg begynte å tenke på hvor heldig jeg var. Alt jeg får oppleve, og alt kroppen min klarer. Og så er det noen ganger alt er tungt. Tankene da er lite konstruktive… 

Foretrekker du å løpe bak en fartsholder eller styre farten din selv? Fordeler og ulpemper?

-Stort sett liker jeg å løpe i mitt eget tempo. Men jeg vil heller ligge bak noen enn å ha folk rett bak meg. Blir litt stressa av å bli tråkket på hælen. Men jeg får ofte litt dårlig samvittighet når jeg tar en rygg. Så ja, aller helst for meg selv eller sammen med en venn. 

Jeg er en skikkelig jålejogger og er opptatt av å se bra ut på bildene når jeg løper «image is everything». Hva er ditt favoritt race antrekk?

-En shorts som ikke gir gnagsår mellom lårene, og som er passe løs rundt livet. Og så har jeg noen fine t-skjorter å velge mellom. Litt vel mange… 

Jeg er veldig glad i å hekle når jeg ikke løper. Men jeg hekler bare enkle ting som luer, votter og pannebånd. Hva gjør du når du ikke løper?

-Jeg studerer matte på OsloMet ved siden av jobben, så det går mest i regning nå for tiden. Og det er moro! Ellers liker jeg å gå på fredagsquiz på Bohemen, kose med kattene mine: Hassan og Bastian, og så har jeg heklet noen pledd etter lange løp (når kroppen trenger litt mer ro enn vanlig). 

Din PB på maraton er 3:02:02 (er helt målløs av å se tallet), og min er 4:24:46. Tror du det finnes en liten mulighet for meg (en nybegynner førtiåring) å komme under 3:10 i fremtiden? (Blir uggen av tanken.)

-Ja! Du må bare ta ett steg om gangen. Og du må tåle å ha det vondt. Også på treningsturer. Jeg vet at du har en veldig bra coach i Didrik, men du er din sterkeste motivator og pådriver selv. Du må ville det! Og tro på det! 

IMG_4747

Hva er ditt neste mål eller løp?

-Mitt neste løp tror jeg er Paris Marathon i april. Men mitt neste mål er over 240km på 24-timers. Og så hadde det vært gøy å løpe skikkelig langt under 12-timers i Praha i mai. 

Dette kaller jeg «ekstremsport»!

Jeg er veldig inspirert av deg og jeg blir glad når jeg ser noen lykkes. Av de maratonløpene du har løpt, hvilket er det beste løpet? Dvs løype, opplevelse, stemning, organisering etc.

-Tusen takk! Min beste løpeopplevelse tror jeg er Halden Ultraintervaller i 2014. Mitt første ordentlige møte med ultrafolket, og et fantastisk døgn! Ellers er litt mindre, lokale løp det jeg egentlig liker best. Rallarvegsløpet, Ringerike 6-timers, Maratonkarusellen i Bergen. Mange fine frivillige, og alltid sosialt med kjente. Gleder meg derfor stort til Bømlo Ultrafestival i sommer, med femdagers etappeløp. 

Tokyo maraton er en av mine største drømmer. Ikke fordi det er et fint løp og et av de største løpene i verden, men fordi det ligger i Asia. En verdensdel som ligger mitt hjerte nært. Har du andre maratonløp i Asia som du vil anbefale? (Ps. Jeg er ikke så glad i motbakker og kupert løype..).

-Jeg løp Kyoto Marathon for to år siden, og det er skikkelig fint! Og da slipper du å løpe så mye i kø. Så det anbefaler jeg veldig. 

Et av mine langsiktige mål er å fullføre Abbott World Marathon Majors innen jeg fyller 50 år (det er så deilig å vite at jeg har gooooooood tid på meg!). Har du løpt alle seks maratonløpene? Hvis ja: Hvilket er et must å få med seg? Hvis nei: Hvilke mangler du og vurderer du å ta alle i fremtiden? 

-Har løpt Berlin og Tokyo, og er egentlig ikke så opptatt av å måtte løpe alle. 

Til de som ikke vet hva Abbott World Marathon Majors er kan dere lese mer om det her: http://springtime.no/wmm/

Siste men også viktigste spørsmålet: Ser du har løp en del løp gjennom årene og har garantert fått med deg utrolig mye både før, under og etter et løp. Hvilket land har flest kjekke mannlige løpere? Haha.

-Jeg sier som Anders Hompland sa det: Finn deg en damerumpe! Damer løper jevnere og fullfører oftere. Og når det kommer til rumper er jeg kjønnsnøytral. Like fine! 

Okey, aller aller siste spørsmål. Hva er ditt livsmotto?

-Prøv å være grei. Man vet aldri hva folk rundt sliter med... 

IMG_4750

Utrolig inspirerende og herlige svar. Kjenner meg selv igjen i det Therese sier. Spesielt det hun spiser helst til middag, det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg begynner å se koplingen mellom oss..hihi. Innrømmer også at jeg synes det er litt kult at både Therese og jeg liker å hekle (mvh Anna 14 år). Dette betyr veldig mye for meg og min maratonnalyse. For når Therese som kun er 5 cm høyere enn meg og liker hekling og hamburger, og løper maraton på 3:02:02, betyr det at det forsatt er et lite håp for meg å komme under 3:10, sant? Jeg er ganske så sikker på at verdens raskeste maratonløper også er veldig flink til å hekle og glad i hamburger…

hekle.jpeg

Vi alle utgjør en forskjell

I motsetning til Therese som vinner løp i hytt og pine, finner dere meg alltid på den andre enden av skalaen. Likevel har vi noe tilfelles. Vi kan hekle, vi har grå hår (en av oss har mer synlig enn den andre), vi liker hamburger og søtpotetpomfrits, vi er nesten like høye, og er vi veldig glad i å løpe og vi viser løpeglede på hver vår måte. Therese er en stor inspirasjon og et stort forbilde for mange. Hun sikter høyt og langt, og treffer hver gang. En innstilling som jeg bare digger! Jeg liker også å sikte høyt og langt, men jeg treffer bakken oftere enn jeg treffer målet, haha! Men jeg gir meg aldri før jeg har gjort alt jeg kan for å treffe målet.

Jeg satt med gåsehud og ble litt rørt mens jeg leste svarene. Det er alltid morsomt og spennende å høre hvordan andre tenker, føler, og hva som driver dem. I tillegg er det fascinerende å se hvordan andre lykkes, hvordan de takler motgang, og hva som er deres nøkkel til suksess. Det finnes ingen fasit på hvordan man kan lykkes i det man gjør. Dette er noe hver enkelte av oss må finne løsningen selv.

Tusen takk til Therese for fantastiske svar og flotte bilder. Jeg er så imponert og inspirert av henne nå at motivasjonen bruser i kroppen min. Faktisk så inspirert at jeg har satt meg et nytt og hårete mål: Maraton sub 3:10 innen jeg blir 45 år! 

Hva tror dere? Jeg tror veien dit er både lang, slitsomt, tung og krevende men når jeg spør Didrik om han har trua på at jeg får sub 3:10 innen fem år, og han svarer: "Det klarer du, men fem år er syykt lenge!", er det veldig lett å bli ekstra gira og motivert til å oppnå målet mitt!

Til slutt ønsker jeg Therese masse lykke til med sine mål og sine løp i år! Gleder meg til å følge henne videre. 

Til dere som leser bloggen min, spesielt de som trykker "liker" og "del" (håper folk kjenner meg såppass at de fortår at dette er ment som spøk, haha): Masse lykke til med treningen og målene deres. Om du har lyst kan du gjerne dele dine mål for i år med meg og Runner´s World sine lesere ved å legge inn kommentar i kommentarfeltet. Gleder meg til å høre fra DEG! 

img_8021.jpg


Therese Falk på sosiale medier:

Instagram: theresefalk8

Blogg: Ultraglad

Facebook: therese.falk

Publicerat: 2019-03-07 11:20 Kommentarer (0)



Godt nytt løpeår!



Et glimt av 2018

2018 har vært fantastisk, slitsomt, tøft, morsomt, lærerikt og givende. Jeg har vokst enormt, jeg har lært mye og ikke minst har jeg truffet fantastiske mennesker. Jeg har lært å se min egen verdi, jeg har blitt flinkere til å forstå at ikke alle kan like meg eller like det jeg holder på med og jeg har lært at ting aldri blir helt som man ser for seg – men at det kan bli bra likevel. 

Jeg har løpt, masse. Jeg har ledd, masse. Jeg har gråtet, masse. 

Dette året har jeg løpt mer enn jeg trodde at jeg egentlig var i stand til, det har vært mange sene kvelder på mølla, mange hundre runder på idrettsbanen og mange km på asfalten. 

Gikk på en smell

I slutten av november møtte jeg en slags vegg. Mye trening, mye jobb, mye sykdom, mye skade og mye tid alene som gressenke gjorde at jeg fikk nok av alt. Jeg var veldig sliten og tom, og hadde et behov for å bare ha noen uker til å bare være Anna/Tinni/Tien. Til å danse på kjøkkenet med oldemor tøflene mine på, spise pepperkaker og krumkaker med vietnamesisk musikk i bakgrunnen, se dramaserie, gråte av dramaserie og romaner, hekle luer og votter til de jeg er glad i, løpe når jeg har lyst og være med de menneskene som gjør meg til den beste utgaven av meg selv. Ja, jeg har rett og slett ladet batteriene igjen og er klar for å ta imot 2019 med et stort smil.

Men tilbake til 2018. Hva har skjedd i 2018? Hvor mange løp gjennomførte jeg i 2018? Hva var mitt beste løp i 2018? Hva var mitt verste løp i 2018?

Jeg hadde mine drømmer og mål for 2018. Det meste ligger ute på Instagramkontoen min. Men når jeg ser tilbake så er det ikke antall løp eller antall km eller antall pers som har vært hovedfokuset mitt. Jeg løp Ecotrail 80 km og kom sist i mål, men følte likevel som en vinner. Jeg vant over meg selv, over min frykt. Jeg kan sikkert løpe 80 km flere ganger i fremtiden, men opplevelsen som jeg hadde i år får jeg aldri oppleve igjen. Det var en unik opplevelse. Et fantastisk eventyr som jeg sent vil glemme.

Så for meg er opplevelsen etter hver treningsøkt og etter hvert løp er mer verdifullt enn den tiden jeg bruker på å komme i mål. Likevel er tid også viktig for meg. Å ha tidsmål på enkelte distanser får meg til føle mestring når målene er nådd. Det å mestre er noe vi mennesker instinktivt søker etter. Følelsen av å mestre, det «å få til noe» og lykkes med utfordrende oppgaver, er noe alle kan kjenne seg igjen i. Det er en god følelse. Som oftest er det slik at det man får til og lykkes med, er gøy og tilfredsstillende, mens det man ikke får til, er kjedelig eller lite givende. 

Mål for fremtiden

Det finnes mange unnskyldninger for å slippe unna trening (det vet jeg alt om! Haha), men det finnes kún en grunn for å få unna en treningsøkt, det er at du er et skritt nærmere målet ditt når treningsøkten er over. I forhold til løping, bør du derfor alltid sette realistiske mål og begynne forsiktig, slik at du opplever å få til det du har bestemt deg for.

Lag deg noen små delmål, du vil dermed oppleve mer glede av å trene og du vil være mer villig til å gi litt ekstra for å oppnå målene. 

Under har jeg et sitat hentet fra boken «Mental trening» av Erik Bertrand Larssen:

«Et godt mål skal skape godfølelse bare ved at du tenker på det. Et godt mål skal være motiverende. Et godt mål skal gjøre det enkelt å ta flere riktige valg i hverdagen. Et godt mål skal gjøre det enkelt å brenne noen broer og satse fullt og helt.»

Et av mine viktigste mål for fremtiden er å fortsette å elske og løpe til jeg blir oldemor. 

Hovedmålet for 2019 er å løpe når jeg har lyst og tid, og være flinkere til å slappe av når kroppen sier ifra. 

Planer for 2019: Jeg har allerede lagt noen planer for året som kommer. Første løp ut er halvmaraton i Barcelona 10.februar sammen med mannen min. Målet mitt er å gruse ham selvsagt! (Er lov å drømme seg litt bort).

Til slutt: Tusen takk til alle som følger meg, som heier, støtter, deler og som inspirerer meg hver eneste dag.

Måtte 2019 og årene som kommer blir fylt av masse løpeglede og uforglemmelige løpeeventyr sammen med mennesker dere er glad i.

//Anna

Publicerat: 2018-12-31 03:09 Kommentarer (0)



«Mamma, puppene dine henger og slenger»

|Sponset innlegg|

Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si store senger». Jeg sa: «store senger». Hun la til: «puppene dine henger og slenger».

For en herlig og ærlig kompliment! Det forteller jo bare at jeg har en fin historie bak meg. Å få barn er både krevende og fantastisk givende. Det er klart graviditeten har satt sine preg, men brystvortene peker fremdeles riktige veien da, haha. Det er ikke bare ammingen som får puppene til å endre seg, men også svangerskapet. Uansett, jeg er glad for at jeg fikk til å amme. Det som har skjedd med puppene mine utseendemessig er bare bagateller i forhold til opplevelsen av ammingen. Og denne opplevelsen er uerstattelig.

Jeg kunne aldri tenkt meg å ligge under kniven for å få tilbake kroppen eller for å se ut som 20 åring. Da ville jeg på en måte slette en del av historien i livet mitt. Det er de små historiene og de store øyeblikkene i fortiden som har gjort meg til den kvinnen jeg er i dag. For min del handler det ikke om hvordan jeg er ser ut, men hvordan jeg har det. Noen vil kanskje si: «ja det sier hun som er kjent for å være superjålete». Å være jålete eller forfengelig trenger nødvendigvis ikke å bety at jeg er misfornøyd med meg selv eller ønsker å endre utseendet mitt, men at jeg bare rett og slett ønsker å se velstelt ut for min egen del. Men folk skal få lov til å gjøre det de føler er rett for dem.

IMG_5742

Det er utrolig mange som har brystkreft. Derfor har vi Rosa Sløyfe aksjonen hvert år. Årets tema er «Senskader av behandling». Målet med denne aksjonen er å vise omtanke og solidaritet med de som er rammet. Pengene går til brystkreftforskning og andre brystkreftrelaterte prosjekter.

Jeg føler meg veldig privilegert og beæret over å få lov til å være ambassadør for Rosa Sløyfe-løpet i Oslo. Dette løpet har blitt arrangert i Oslo to ganger tidligere og jeg har deltatt alle gangene og kommer til å delta hvert år fremover. Å kunne løpe, noe jeg er veldig glad i, samtidig som jeg kan bidra til å hjelpe andre og glede andre, finnes det noe som er bedre enn dette? I den anledning vil jeg oppfordre dere alle til å melde dere på Rosa Sløyfe-løpet som arrangeres i Oslo 11.oktober. Håper å se mange engasjerte og løpeglade deltakere som ønsker å støtte en svært viktig og god sak. Du kan lese mer om løpet og melde deg på her: https://www.rosasloyfelopet.no/

Mitt budskap til alle kvinner er: Uansett puppeform: Lange, skjeve, runde, korte, flate, stripete, bulkete, pløsete, prikkete – det viktigste er at de er FRISKE! Så, vær stolt over dem.

//Anna

Rosa Sløyfe Anna

Publicerat: 2018-09-09 13:16 Kommentarer (0)



14,5 timer galskap i "Nevada"


Vinn eller forsvinn? Nei, det handler ikke om å vinne men å overvinne meg selv!

 

Jeg startet å skrive dette innlegget allerede søndag kveld med litt feber, hodepine, slapphet og en stor dose sentimentalitet. Med en gang jeg lot tankene vende tilbake til lørdagens løp, trykket på tastaturet, fikk jeg voldsom klump i halsen min. Da måtte jeg bare slutte å skrive. Slutte å tenke. Slutte å føle.

Hvorfor blir jeg rørt av å tenke tilbake til lørdagen? Hallo! Det er jo bare et løp (mener noen).

Nei! Det ikke bare et løp. Det er et ultraløp på over 80 kilomenter som tok meg med på en reise gjennom alle følelsesregistre. Det er en opplevelse, en erfaring, en måloppnåelse, en bragd og en historie som jeg vil være stolt av i lang lang tid fremover. Det handler også om å sette seg mål, fokusere på dem, presse seg selv til det ytterste, oppnå målene og oppleve fornyet mestringsfølelse. 

Ultraløpersyndrom

To år etter at jeg tok mine første løpesteg sto jeg plutselig på startstreken til mitt aller første ultraløp, Ecotrail Oslo 2017 – 48 km. Dette løpet var så smertefullt at jeg konkluderte med «ALDRI MER»! Men du skal aldri undervurdere mestringsfølelsen som kommer i kjølvannet etter en opplevd bragd.

Ecotrail 2017 - 48 km

Få dager etter denne konklusjonen fikk jeg en epost fra arrangøren ang 2 for 1 kampanjen. Som asiat (og gift med nordlending med et hint av sunnmøring) er jeg veldig glad i rabatter og gode tilbud. Jeg er tross alt fra et land der pruting (og litt kjefting) er nærmest påkrevd når man handler noe. Nå som jeg slapp å prute på startnummer, måtte jeg jo bare utnytte muligheten. Og siden det nesten var gratis så hvorfor skulle jeg ikke velge den lengste distansen så fikk jeg også mer ut av pengene? Oh yes, Ecotrail 2018 – 80 fuckings km påmeldt av et brødhue med litt prosecco i blodet. Dette er oppskriften på galskap. Man kan umulig være frisk når man tar slike valg, men løping er ikke for friske mennesker har jeg hørt og det beste er at jeg ikke er alene om å være gal. Ultraløpersyndrom kalles det også.

Oppkjøringen til 80 km løp 

Forberedelsen til Ecotrail startet allerede da jeg fikk Didrik Hermansen som min løpecoach november 2017. Det han pleier å si er: «Når man løper lange løp, er det viktig å fokusere på antall timer i uken og ikke antall km i uken. Kroppen skal venne seg til å være i aktivitet i mange timer. For det er nemlig hodet som skal holde deg oppe og ikke beina. Og du har mer å gå på enn du tror».

Hittil i år har jeg løp 1200 km og har brukt over 142 timer, det er nesten det dobbelte av det jeg løp samme tid i fjor. Jeg merker godt at beina har blitt mye sterkere siden forårets Ecotrail. Så coach Didrik har gjort alt rett! 

Smiler alltid, nesten, etter hver løpetur.

Forberedelsesperioden har vært som berg og dalbane. Jeg har vært supermotivert, men jeg har også flere ganger hatt lyst til å bare gi opp alt. Jeg vurderte til og med å endre distansen til 50 km, men på en annen side tenkte jeg at dette skulle bli mitt aller lengste og siste ultraløp, så det ga meg en økt indre motivasjon. Den som intet våger intet vinner. Det skader ikke å presse seg selv ut av komfortsonen, så får jeg ta det som det kommer? Det er som å se skrekkfilmer. Det er mange forskjellige meninger om en film, men man vet ikke om den er skummel eller ikke før man har fått sett den selv.


Ecotrail 26.mai 2018

Morgenkos/kaos

Gjøre seg klar for dagens piknikk.

Natt til løpsdagen sov jeg maks 4 timer. Jeg var spent og nervøs, men jeg gledet meg også. Midt på natta våknet jeg av en drøm (eller mareritt). Jeg drømte om at jeg forsovet meg og rakk ikke løpet. Ble helt ærlig litt lettet for jeg trodde at jeg slapp unna løpet, men for en nedtur da jeg oppdaget at det bare var en drøm for klokka viste bare 03.32. 

5:30 ringte klokka. Jeg spratt opp av sengen og hoppet rett i dusjen. Til frokost tvang jeg i meg et tonn med havregrøt og drakk 100 liter vann. Det føltes i alle fall slik. Jeg spiste grøt og brakk meg samtidig (sjarmtrollet sitt det!). Magen var så stappa at jeg ble litt bekymret for løpet etterpå.

Fra bygda til byen

I dag valgte jeg å kjøre bil. Da kunne jeg styre selv når jeg skulle hjem. På vei til Oslo måtte jeg stoppe på bensinstasjonen på Ryen for å gå på do. Tissetrengt!!! Jeg parkerte bilen ved jobben og gikk til startområdet. Da jeg kom frem møtte jeg først spreke Neil Dryland, så nydelige Monica Kransvik, så fine og blide Mariann Langås og flere andre løpevenner. 

facetune_29-05-2018-15-20-11

Pep talk fra coachen Didrik Hermansen ved startsområdet. Fikk jeg med meg noe? NOT! Haha

Siste dotur unnagjort 10 minutter før start. Jeg løp ut og skulle til de andre, men så fikk jeg øyet på coachen min, hoppet bort og klappet ham på skuldren. Jeg fikk lykke-til-klem. Tenk, jeg fikk en klem av vinneren av Ecotrail 2018! STAS, hilsen fjortis-Anna. Nå gjentar jeg meg selv igjen, jeg bare ELSKER STEMINGEN HER!

Nervene forsvant og plutselig gikk startskuddet. En etter en, løp forbi meg mens jeg smilte og tenkte «pass dere, om 5 timer skal jeg jaggu ta dere igjen, en etter en!». Er lov å drømme, sant?

facetune_29-05-2018-15-20-51

"Godt driv og bra posering" langs Akerselva, haha

Første mila gikk opp langs Akerselva. Allerede på Nydalen ble jeg litt forvirret av merkingen, men ble heldigvis ført til rett spor igjen av Even Nedberg og kona Yvonne Olstad. Et veldig sprekt ektepar som jeg slo følge et lite stykke. Etter hvert dukket det opp fire løpere og løp sammen med oss. Blant de var Mariann Langås, Daniel (vet ikke etternavnet) og to til som jeg merkelig nok ikke husker navnet på (bombe!).

facetune_29-05-2018-22-40-38

Finfin gjeng å løpe sammen med. Fv: navneløs, Daniel, Mariann, Yvonne, JåleDukkeAnna.

Ved Maridalsvatn, tror jeg. Fv. Even, Yvonne, Mariann og meg.

Da vi kom til den første, lengste, bratteste og jævligste motbakken, måtte jeg gi slipp på gjengen. Jeg hadde null sjans å ta følge med dem. Stigningen opp var som sagt hard. Bakken var uendelig lang. Jeg følte jeg aldri kom meg til toppen. 

NÅ, var jeg sjefen over meg selv igjen. Både positivt og negativ ved å løpe alene. Det positive er at du kan styre farten din selv uten å ta hensyn til noen andre, det negative er at du blir sløvere og ikke gidder å presse deg selv like mye.

Første motbakke og lårene er allerede sure og sinte.

Det sies at der det går opp så vil det også gå ned. I nedoverbakkene sleit jeg også veldig mye. Steineste og store røtter gjorde meg utrygg, usikker og redd. Jeg kan røpe at jeg ikke har løpt en eneste tur i skogen på mange mange måneder, så jeg har bare meg selv å takke. 

Bonden på luftetur. Fjortis posing, peace! (knis)


Terrengløpkurs midt i løypa

Et lite stykke før Sognsvann dukket det plutselig opp en mannlig løper. I alle dager? Var det flere bak meg? Jeg trodde ærligtalt at jeg var baktroppsjefen. Han begynte å prate og viste meg hvordan jeg skulle bevege beina mine i nedoverbakkene på det krevende og ujevne underlaget. «tenk at du er på dansegulvet, la beina flyte og finne rytmen av seg selv». Jeg svarte at jeg ikke var vant til dette underlaget og ville bare ta det med ro så jeg ikke skulle bli skadet. Og for å være helt ærlig så tenkte jeg inni meg «SHUTUPMADDAFAKKA! Det siste jeg trenger etter 20 km med slit og svett er at noen skal gi meg opplæring på terrengløp, hahaha». De som kjenner meg godt vet at jeg ikke prater så mye når jeg løper, men jeg tar igjen dobbelt så mye når jeg ikke løper. Uansett, tusen takk, Ken, jeg vet det var bare godt ment, men der og da ble det bare mer frustrasjon for en allerede sliten og lei asiat. Men makan til "dansingen" din i nedoverbakkene, veldig imponert over deg! 

img_7320

"Dansegulv" du liksom, haha


Surrehode

Ved Sognsvann, urbant bymiljø med flotte og kjente omgivelser fikk jeg humøret tilbake. Vi, eller jeg var litt for opptatt av å nyte den flate grusveien at jeg ikke la merke til at vi hadde løpt feil. 2 ekstra bonus kilometere var så sykt irriterende og ganske frustrerende. På vei opp mot Vettakollen møtte vi flere turgåere. Jeg tror Ken sto og pratet med ALLE turgåerne (jeg trodde jeg var glad i å prate, neida!), så jeg prøvde å utnytte muligheten og snike meg avgårde som en snegle som prøvde å gjemme seg for haren. DER, var han ved siden av meg igjen gitt.

Sure og slitne bein.

Siste rest av vann og energidrikk tømt ned i magen. Det var flere ganger jeg tenkte «NÅ kommer jeg til å svime av!». Jeg så for meg at jeg besvimte, falt, slo meg i hodet, og ble hentet av luftambulansen (ikke dramaqueen i det hele tatt..). Men så heldig som jeg var, fikk jeg vann fra et par turgåere. Fantastisk gode og omtenksomme folk. Jeg krabbet videre opp, og endelig var jeg på toppen av Vettakollen. Alle tunge tøffe og tunge km hittil var gull verdt. Her var det panoramautsikt over byen og fjorden. Jeg lukket igjen øyne, pustet dypt inn, og lot tårene bare renne. Nytelses øyeblikk. 

img_7285

Fantastisk utsikt fra Vettakollen.


Første sjekkpunkt  

Jeg så ned på klokka, SHIT! Første sjekkpunkt på Holmenkollen stenger om 1 time! Jeg satt opp farten og måtte si hadet til Ken. Tiden min på første mellomtid ble 5 timer og 54 minutter og 27 sekunder. Under 5 minutters margin og helt KONTROLLERT! Dette måtte jaggu meg være mye mer spennende enn å se finalekampen Real Madrid mot Liverpool. Djises fuckings christ! 

facetune_29-05-2018-15-24-48-1

Kameramannen ropte: Well done! Da må man bare sette opp farten og rette opp ryggen. Jækla ubehagelig etterpå for å si det sånn.


Heteslag og uventet overraskelse

Neste drikkestasjon var Sørkedalen (50 km). Fra de første kilometerne fra Holmenkollen gikk i motbakke opp mot Tryvann. Det gikk overraskende bra i starten selv etter 30 km med nesten bare motbakker og krevende stier. Det var heller ikke så teknisk krevende. Det var mer krevende her i fjor pga gjørme og vått underlag. Så kom nedoverbakkene mot Sørkedalen. GODE BEIN! HERLIGE BEIN! DIGGE BEIN! 

Passerte 46 km og møtte turens første vegg. Nå var kroppen ganske tung og sliten. Jeg begynte å kjenne svimmelhet og kvalme. Jeg satt meg ned og tok en velfortjent pust i bakken. Tårene begynte å renne ut av øynene. Hendene hovnet seg opp og hjertet dunket fort. Jeg ble kvalmere og kvalmere, og måtte til slutt kaste opp. 

img_7319

Tjukke, søte og rynkefrie hender.

Jeg satt og gråt en stund mens jeg prøvde å ta av gifteringen. Nå syntes jeg enda mer synd på meg selv. Første gang på denne turen vurderte jeg å gi meg, på ordentlig. Jeg tok selfie og sendte bilde av gråtetrynet mitt til mannen og la samme bildet ut på Instastory uten kommentar (WTF??? WHY???) som et rop om sympati og trøst? Fikk svar fra mannen:

img_7534

Det var trøsten sin det! Skikkelig fornærmet men jeg lo litt for meg selv. I det jeg kom meg vekk fra grøfta, plutselig gjorde jeg et stort hopp samtidig som jeg skrek så høyt jeg kunne. ÅH FY FAEN, FY FAAAEN!!! Jeg brølte og hoppet som en psyko okte i tyrefekting. Refleksen var forårsaket av at jeg holdt på å tråkke på en skummel og gedigen 10 cm lang hoggorm. Det finnes faktisk verre ting enn å løpe 80 km i 30 varmegrader, som å bli bitt av en SVÆR hoggorm! Jeg hadde faktisk ALDRI sett en hoggorm i virkeligheten før, og den var jo så nær! Verste overraskelse noensinne! Prøvde nok en gang å få litt trøst:

img_7535

Fikk trøsten jeg ville ha.... 

Lettet som en and i vanndammen svømte jeg videre ned mot checkpoint. Det gikk bare få minutter før hjernen min oppførte seg skikkelig ille igjen. De to siste km til Sørkedalen varte i en evighet. Jeg måtte legge meg ned i grøfta med lukkede øyne i noen minutter for å hvile litt. Nå skulle jeg ønske at det kom en hoggorm og beit meg sånn at jeg kunne bryte med god samvittighet. Jeg var så klar for at noen skulle kom å frakte meg tilbake til sentrum. 

img_7357

"Hoggorm kom til meg!" (Nok et dramaqueen-selfie)

Jeg karret meg opp igjen og kom meg til Sørkedalen 13 minutter før cut off. På Sørkedalen hadde de åpenbart det deiligste koldtbordet frem til nå. Det var alt fra nøtter, potetgull, brødskiver med salami, appelsiner osv. Jeg stod lenge og pratet med Eivind Bye (Daglig leder i Runner’s World Norge) og flere andre, mens jeg heiv i meg brødskiver med salami. For et festmåltid. Det var psykisk oppløftende å snakke med funksjonærene, være blant normale folk, føre en samtale, smile litt og le litt. De ordnet drikke til meg og fylt opp flaskene mine med vann og energidrikk. Fantastisk god service og støtte!

Nå var det «bare» 10 km igjen til neste checkpoint, Fossum (60 km) og jeg hadde to timer på meg å komme dit.

Fra Sørkedalen opp mot Bærumsmarka ventet enda en bratt motbakke på grusvei. Her gikk jeg så sakte at jeg ikke visste det var mulig. Jeg gikk sånn at hendene rakk nesten helt ned til føttene mine. Sjimpanse-gange!

Etter å ha besteget K3, beveget jeg meg sakte inn i Amazonas jungel. Stiene var teknisk vanskelige. Her måtte jeg passe på hvert eneste steg men klarte å falle en gang, slapp uheldigvis unna skrubbsår, så ingen dramqueen-selfie.

img_7362

Gleden er stor når du ser normale mennesker i jungelen.


Noen kilometer før Fossum dukket plutselig Nicoline Skille opp. Nicoline jobbet som frivillig på Fossum i år og hun kom løpende for å møte meg. (Kjenner en stor klump i halsen her jeg sitter). Tusen takk for den gode omtanken. Jeg setter virkelig stor pris på det du gjorde. Det flotte smilet og de supergode øyne hennes gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. På vei til Fossum måtte jeg stoppe helt opp en gang for å gulpe opp vann. Ca 1000 meter før sjekkpunktet skulle vi øke vi litt for at jeg skulle rekke tidsfristen, men jeg hadde ikke mer å gi. Ikke på dette ujevne underlaget med røtter, steiner, barnåler, møkk og dritt! Ikke etter 61 km med lidelser, både mentalt og fysisk. Nikoline skrek "DER NEDE" og pekte mot drikkestasjonen. Plutselig klarte jeg å skifte til 6. giret. Jeg løp forbi matdisken, vanndisken, godteridisken og forbi de som jobbet der som holdt på å rydde. Inni hodet mitt sa det konstant «spurt til matta, spurt til matta, spurt til matta!». Jeg hoppet over matta, så ned på klokka, over 60 sekunder for seint.

(Mens jeg skriver dette, kommer alle følelsene fra løpet tilbake. Skulle nesten tro at jeg var gravid for nå gråter jeg igjen)  

Jeg gikk rett ned på knærne og begynte å hyle «OH NEI, FAEN FAEN! JEG RAKK IKKE! JEG KLARTE IKKE» Tårene rant som en foss og jeg hulket som et spedbarn som ikke hadde fått mat eller omsorg på lenge. Først kom det en mann som jobbet der. til meg Jeg så på han og klarte så vidt å snakke. Jeg ristet på hodet og sa «jeg rakk ikke, jeg får ikke godkjent løpet» mens jeg gråt. Han ga meg en klem og strøk skulderen min. Rett etterpå kom Nicoline med både potetgull og drikke til meg. Øynene hennes var blanke og triste. Jeg var helt knust. Jeg var helt ødelagt. Jeg var helt nede i kjellern. Jeg hadde verken håp igjen eller troen på meg selv lenger. Nicoline og jeg satt på bakken lenge uten at noen av oss sa et ord. Eneste lyden jeg hørte var lyden av snufsing og gråting og hulking som aldri tok slutt. Så hørte jeg stemmen til Nicoline «Vet du hva, nå har jeg veldig lyst til å kjøre deg tilbake».

Utrolig mange tanker som foregikk i hodet mitt. Å bryte et løp 20 km før mål pga 60 sekunder må være fryktelig bittert. 3/4 av løpet er unnagjort, siste delen blir bare barnemat. Men 60 km (pluss 2 feilløpte km) er uansett knallbra distansepers, så vær fornøyd med det og vær stolt av det, forsøkte jeg å trøste meg selv. Jeg gir meg, tenkte jeg. Nei, det skal ikke skje. Det er ikke aktuelt. Godkjent eller ikke godkjent løp, medalje eller ikke medalje. Jeg driter i det! Jeg skal gjennomføre 80 km i dag, det er målet mitt. Jeg så opp fra bakken med gråtende ansikte og svarte Nicoline «Nei, jeg skal ha 80 km på klokka mi!»

Jeg sendte melding til Didrik og skrev at jeg kom for seint til Fossum og fikk dermed ikke godkjent løpet. Didrik svarte: Gratulerer med distansepersing. Jeg forstår at du er skuffet og var klar for hele distansen. Hadde du klart de siste 20? Jeg er skikkelig imponert over deg. Bra jobbet, og jeg regner med at du er revansjlysten allerede?

Jeg ventet med å svare han.

Ensomhet i den mørke grotten

Etter at jeg tok farvel med Nicoline gikk jeg som om jeg hadde vært på fylla i fem dager. Jeg sjanglet og var ustødig. Jeg var uggen og rusa. Jeg var lei meg, frustrert og jeg var sint. Her snakker vi personlighetsforstyrrelse på høyt nivå! Herfra var det ikke så langt unna Gaustad, kanskje jeg skulle heller løpe rett til Gaustad sykehuset i stedet? Dette var galskap!

img_7364

Klokka er fornuftlig og tar kvelden etter en lang dag på jobb.


Etter ca 1 km meter fra Fossum gikk klokka tom for batteri (fikk «bare» 63 km på klokka) Rett ned i kjelleren igjen! Jeg satt meg ned, nok en gang. Kroppen min begynte å skjelve. Jeg var kald og jeg frøs selv i den varmen. Mer grining og selvmedlidenhet. Jeg hadde ingen motivasjon eller krefter lenger. Jeg hadde ingen som kunne motivere meg eller dra meg opp. Jeg var helt alene. Helt alene midt i skogen. Å oppmuntre meg selv, var så grusomt tungt, men jeg forsøkte å fokusere på målet mitt, fokusere på å gjennomføre løpet og komme til mål. Jeg prøvde å fokusere på godfølelsen, mestringsfølelsen og lykkefølelsen som jeg "snart" skulle få oppleve.

Jeg tenkte også på boka "Mentaltrening" av Erik Bertrand Larssen der han brukte Frodo, den lille hobbiten i Ringenes Herre som et eksempel på målfokusert tenking. Frodo fikk et oppdrag, han skulle hente Saurons ring til Dommedagsberg. Han måtte gjøre det alene. Klarte han det ikke ville verden gå under. Han var villig til å ofte alt for å få oppdraget fullført. Veien til målet var kronglete og lang. Han møtte stadig nye utfordringer og hindringer. Men det var de små valgene han tok underveis som gjorde at han til slutt nådde frem. 

Jeg er jo like liten som en hobbit, så da var det bare å komme meg opp og fortsette ferden min mot sentrum. 

img_7369

Flott utsikt (ca 1 km fra Fossum)


Timer gikk og sola begynte å gå ned. Stien ned Lysakerelva føltes like lang som den kinesiske mur.

Helt alene ved Lysakerselva tenkte tilbake til langturen jeg hadde med en løpevenninne, Liss Vallestrand som forøvrig ble nummer 3 i kvinneklassen 80k med sjukt imponerende 8:56:04. Jeg satte opp farten og tenkte «Hadde du løpt sammen med meg nå, Liss, ville du vært stolt av meg, for det gikk mye fortere i dag enn da vi løp sammen sist!». Tårene rant ustanselig. Denne strekningen gikk opp og ned, opp og ned. Beina var ganske stive og slitne. Jeg hadde vondt i nakken fordi jeg så ned på bakken og føttene mine hele tiden. Røttene og rullesteinene var skumle så jeg måtte holde fokus på hvert eneste steg jeg tok.

img_7377-1

Ut av Lysakerselva - for en opptur!

Siste lykkemila til mål

Endelig! Endelig var jeg ute av den mørke og skumle «grotten». Det aller aller aller verste var over, nå skulle jeg bare kose meg med asfalt resten av turen. Men det var ingenting som het kos lenger, for kroppen var så mørbanka etter så mange timer i aktivitet. Jeg innså likevel at jeg kom til å klare og gjennomføre dette løpet, så begynte jeg å gråte igjen, men denne gangen var det stort sett bare gledestårer.

Jeg tok bilde av skiltet og sendte til Didrik hvor jeg skrev: Her er jeg. Bare en mil igjen, jeg SKAL gjennomføre løpet!

img_7378-1

Lysaker stasjonen var rett rundt hjørnet.

Fra Lysaker stasjon var det kun asfalt. Herlig asfalt! Deilig asfalt. Jeg løp sakte forbi den flotte Vækerøparken, Bestumkilen, landlige Bygdøy Sjøbad.

img_7381

Solnedgang ved Væleråparken? Nydelig!


Så kom jeg til den aller siste drikkestasjonen før mål. Der stod An-Margitt Eide og Geir Bjerkestrand. Stor lykke å se dem. Jeg fikk et pizzastykke av Geir og det smakte helt utsøkt. Her fikk jeg fylt på med enda mer vann før jeg løp videre. Ja, jeg løp (og stoppet for å ta bilder), for jeg ville bare bli ferdig med løpet så fort som mulig!

Forbi Aker Brygge, over Rådhusplassen og via Vippetangen hadde jeg konstant klump i halsen. Nå kunne jeg se målet 10 meter foran meg.

img_7387-1

Fortsatt mennesker i målområdet! Ubeskrivelig følelse.

Jeg løp sakte, veldig sakte mot Salt og ca 5 meter før målstreken så jeg An-Margitt igjen som ropte: «ANNA, kom og hent medaljen din!». Jeg begynte å gå. Skjelvinger i kroppen, beina, hendende. Jeg brøt sammen i tårer mens jeg fikk medaljen rundt halsen. Jeg var tom for ord. Helt tom. Herregud! Jeg som var innstilt på at jeg skulle reise hjem med tomme hender, og plutselig snudde alt helt om på hodet og over til noe positivt. 

To uker før løpet sa Didrik til meg: «Den store jobben er allerede gjort, løpet skal være desserten!»

Og vet dere hva?

DENNE DESSERTEN ER BARE SÅ SINNSYKT GRUSOMT JÆVLIG GOD!!!

Og bare for å være skikkelig gal har jeg meldt meg på Bislett 24 -timers 24.november i år!

facetune_27-05-2018-09-28-37

Aldri vært så rørt, glad og stolt over et løp før!

img_7513

Ecotrail la ut dette på Facebook siden deres. Utrolig flott gjort av arrangøren. Bare dette gjør at jeg faktisk vurderer å delta neste år også <3 

Årets Ecotrail gikk over all forventning. Det var mer enn nok mat på drikkestasjonene. De som jobbet frivilige var både hyggelige, hjelpsomme og omtenksomme. Jeg kommer helt sikkert tilbake, bare gi meg en uke til når jeg sitter og nyter sommervarmen med et glass prosecco. Men, finnes det ikke Ecotrail 100 km i 2019, altså? Haha

Tusen hjertelig takk for alle de flotte gratulasjonene og all den støtten jeg har fått. Jeg setter umåtelig stor pris på hver og en. Dere er så fantastisk gode! <3


Har fått spørsmål om jeg skal løpe samme distanse neste år?

Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg veldig frustrert og lei meg pga skaden på fredagskveld (en uke etter Ecotrail). Jeg klarte å sparke i en vedkurv av metall/stål og brekke tå nr 4 på venstre foten. Så nå blir det løpeforbud i 3-4 uker. Bittert og utrolig kjipt. Prøver å tenke positivt, men det er utrolig vanskelig akkurat nå. 

img_7676

Tre timer på legevakten på fredagskvelden, dårlig start på helgen! 

MEN, altså, sparket i en vedkurv! EN FUCKINGS VEDKURV! AV ALLE TING! Nå fortjener jeg virkelig prisen som årets klumse-JåleJoggerBlogger! 

PS. Angående Bislett 24-timers - DET VAR BARE EN SPØK! 

Etter Ecotrail 80 km kan jeg konkludere med:

Jeg er ikke den sterkeste, raskeste eller sprekeste vinneren, jeg er bare en veldig veldig sta taper.

//Anna

img_7511

Mandag etter løpet: Stolt Anna 14 år går med medaljen rundt halsen hele dagen. På toget, på jobben og i Oslo gater.

img_7437

"Minner for livet"




Publicerat: 2018-06-03 01:25 Kommentarer (0)



Løpeprogram, min lille hemmelighet…

Photo: SCC EVENTS/Jiro Mochizuki (https://runningmagazine.ca)

Jeg leste treningsprogrammet til verdens beste maratonløper Eliud Kipchoges for noen måneder tilbake på runnersworld.no. Det første som slo meg var, «hvorfor gjør ikke alle det samme?», «Hvorfor er det så mange som holder treningsprogrammet sitt hemmelig?».Didrik Hermansen i mål som førstemann. Photo: iRunFar/Bryon Powell

For noen dager siden leste jeg en artikkel om Didrik Hermansen (løpecoachen min) i den siste utgaven av Runner’s World bladet. Der stod det flere sider om Didrik og hvordan treningsukene hans så ut. Under får dere en liten smakebit av treningshverdagen til en av verdens beste ultratrail løpere. Jeg legger ikke skjul på at jeg er veldig stolt av å ha Didrik som coach. Ikke fordi han har vunnet mange internasjonale løp, men han som person, jordnær, målrettet og ikke minst er han flink til å motivere meg på en profesjonell måte.

Det er ganske fascinerende å se hvordan andre trener. Både eliteutøvere og mosjonister. For meg blir det en slags inspirasjonskilde og motivasjonskilde som får meg til å tenke «hvis hun/han klarer det så klarer jeg også».  Det er dermed ikke sagt at jeg tror at jeg blir like god eller like rask som verdens beste maratonløper eller at jeg kommer til å slå Didrik på Ecotrail 80k hvis jeg følger treningsprogrammet hans, men ved å se hvordan andre trener, det gjør at jeg får trua på meg selv, trua på at jeg på eller annet tidspunkt kommer til å oppnå mine langsiktige mål.

Når man googler «løpeprogram» finnes det utallige løpeprogrammer der ute, og det har aldri vært mer tilgjengelig informasjon om trening enn nå. Det har blitt mange, kanskje for mange veier til samme rom. Er du ny, er det å følge et løpeprogram en trygg start på reisen. Men velg rett, velg noe som passer din personlighet, din livsstil og dine mål. De fleste er veldig generelle. Et eksempel er «løpeprogram Maraton under 4 timer». Da skal du løpe et visst antall timer eller antall km i uken. Jeg sier ikke at det er feil, men det kan være litt misvisende da det ikke er tilpasset formen din og treningsgrunnlaget ditt. Faren her, spesielt for nybegynnere er at vi lett kan å gå på en smell og få belastningsskader. Nå snakker jeg om mine erfaringer. Første joggeåret mitt ble jeg skadet flere ganger, nettopp fordi jeg var for ivrig og ikke visste hva jeg gikk til eller hva som egentlig var målene mine. Igjen er mål en viktig del av treningen. Som sagt trenger du ikke å ha høye mål, lave men oppnåelige mål er bra nok, det gjør at du lettere kan finne veien mot målene dine. På samme måte som middag. Vet du hva du skal lage til middag, er det enklere å handle inn ingrediensene enn å bare gå rundt i butikken og finne på noe der og da. Jeg ender alltid opp med masse annet dritt når jeg ikke har planene klare. Jeg bruker mer tid og mer penger til unødvendige ting som kroppen min ikke har godt av.

Et treningsprogram er som løpesko. Det finnes utrolige mange å velge mellom, men du må velge de parene som passer best for deg og dine føtter. Løpesko som JEG er superfornøyd med, betyr ikke at de er like bra for andre sine føtter. Et program kan funker superbra for noen men likevel dårlig for andre. Du må finne ut og kombinere det som samsvarer med dine mål og ikke minst ditt treningsgrunnlag. Så til de som lurer på hvorfor jeg har løpecoach, det er fordi jeg trenger hjelp til å komme nærmere målene mine uten å bli skadet, uten å bli lei, uten å miste motivasjonen. Med coach får jeg en helt annen holdning og motivasjon til trening. Det er vanskeligere å «skulke», samtidig er det veldig hyggelig med skryt fra noen som virkelig har peiling. Det gir økt motivasjon!

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke holder treningen min hemmelig, nettopp fordi jeg liker å dele mine erfaringer med andre. Jeg liker at andre skal oppleve suksess og fremgang i treningen på samme måte som jeg har opplevd. For løping er mye mer enn bare å vinne, men det handler om å dele oppturer og nedturer med likesinnede. Det ikke en konkurranse oss i mellom, men konkurranse med meg selv, min kropp, mitt hode, mine bein, og ikke minst handler det om å opprettholde løpeglede og motivasjon i lang lang tid fremover.

Har du lyst til å se hvordan jeg trener er du hjertelig velkommen til å følge meg på Strava HER. Der legger jeg ut programmet mitt dag for dag med detaljerte beskrivelser.

Så, hva er egentlig målet mitt? Jeg har to hovedmål i år. Et mål om sub 4:20 på maraton og sub 2:00 på halvmaraton. Men før den tid skal jeg stå ved startstreken sammen med Didrik Hermansen på Ecotrail 80 km den 26.mai.

Har du samme mål som meg, kan du fint følge programmet mitt, men pliz ikke kast tomater eller råtne egg på meg hvis du ikke oppnår målene dine, haha…

//Anna

img_0967

Publicerat: 2018-04-26 14:04 Kommentarer (0)



Mitt andre maratonløp: Fødselen gjennoppleves


Maratonløp er som et svangerskap. Jo nærmere fødselen du kommer jo tyngre og mer smertefullt blir det.


Facetune_10-03-2018-13-05-40 (1)

To små vietnamesere på Expo plass...

Barcelona! 

Våren er her, årets første løp er her og det betyr at jeg skal begi meg ut på en av smertefestene mine i form av maratonløp. Det kommer til å bli gangsperre, krampehelvete, smertefest, blå negl, blodblemmer i lang tid etterpå, men hva så? 

Den siste timen av min første maraton tenkte jeg konstant “fy faen, aldri mer”, men så fort løpet var over, magen fikk litt mat og før jeg visste ordet av det var planene for neste maratonløp allerede spikret. Det er som å ha vært på fest, dagen derpå ligger du i sengen og sier «aldri mer alkohol», men likevel er du en av de første som svarer ja når noen inviterer deg på fest.

 

Målsetting

Yoho, dette har alle ventet på!

Tidsmessig sikter jeg mot å krysse mållinja på under fire timer og tretti minutter. Hva må jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare det? Her er fasiten: Jeg må løpe 6:20/km eller fortere. Fra tidligere maratonløp har jeg PB på 4:50. Den siste mila er jeg som en halvdød struts uansett, og da er det viktig å komme i mål med et snev av selvrespekt, rak rygg og god stil.

I forkant av løpet fikk jeg beskjed fra Didrik Hermansen (løpecoachen min) om å dele løpet i tre deler og holde så jevn fart som mulig hele veien. Jeg gjorde som Didrik sa, nesten…

Facetune_14-03-2018-21-24-15

På vei til Expo for å hente startnumrene.


Barcelona, jeg bare digger deg!


IMG_8884

Sprekeste og herligste jente!

 

Jeg har aldri vært så klar før et løp som nå. Hodet var på plass og beina føltes sterke. Dagen før løpsdagen løp jeg og Jeanette til Expo for å hente startnummerene. Det kriblet overalt i kroppen. Herregud jeg gledet meg til å oppleve årets første løp, i short og med utslått hår!

 

Ready, set, action!

Nå blir det fest!

Natten før start sov jeg litt dårlig. Jeg var ikke bekymret for løpet, men jeg tenkte på all den maten jeg hadde puttet i meg de siste døgnene. Jeg kjente magen strammet seg og det så ut som om jeg var 8 mnd på vei. Jeg var litt bekymret over hvor lenge dette «fosteret» kom til å pine meg under løpet. Jeg ble litt bekymret over at jeg kanskje kom til å oppleve «prematurfødsel» midt i løypa.

Klokka 06:00 søndag morgen var det ut av senga. Fortsatt «høygravid», men som alle sier, næringsinntak er superviktig før et maratonløp. Etter en bedre frokost som bestod av hard og tørr baguette med grønn banan dro Jeanette og jeg av sted til startområdet kl.7:45 med mange gode tanker i hodet, og en stor dose med optimisme. Jeg følte meg uthvilt (til tross for litt dårlig natt), jeg følte meg sterk og jeg følte meg superklar. Et glimrende utgangspunkt for et flott maratonløp!

 Hvert løp er en fest, da er det lov å pynte seg litt og slå ut håret! Hilsen trøttetryne Anna


1/3 av løpet: «Bakkeinntervall med full blære»

IMG_8694

Dette dere!


IMG_8881

Snart braker det løs.

 

Ved startområdet snakket Jeanette og jeg om alt mulig rart. Vi smilte, vi klappet, vi hoppet og vi ropet. Startskuddet gikk kl. 08:45 ish, og sammen med ca. 20.000 andre løpere bar det i veg. Fyttigrisen beste stemning noensinne. Jeg fikk gåsehud flere ganger. Jeg hadde skikkelig trua på at jeg ville klare å løpe ned mot 4:30 og la meg godt til rette like foran fartsholderne med 4:30 ballongene. Kort tid etterpå skiltes Jeanette og jeg lag, vi skippet ut av startområdet som en gjeng våryre harer. Oh my fuckings shit, det gikk så uanstrengt, så uanstrengt. Nå hadde jeg funnet flyten som alle snakket om. Flytsone, harmonisk, drømmende. Det eneste som bekymret meg var at jeg måtte tisse. Jeg fikk ikke tid til det før løpet startet. Hva gjør jeg nå? I løpet av en time debatterte jeg med meg selv hvorvidt jeg skulle stoppe eller ikke. Hvis jeg stoppet ville bein mine stivne, det ville jeg jo ikke ha noe av. Det var dokø, skulle jeg bare sette meg ned bak en bil eller en container? NEI! Kjør på videre, det går over! Ingen skulle få se stumpen min!

Mellom 7 km til 10 km kom den første slake oppoverbakken, den var laaaaang og seig! «Bakkeintervall Anna! Dette fikser du, dette er flatere enn 10% stigning på mølla som du har gjort mange ganger før». Beina var lette og gode, nesten skremmende. Lett i beina trippet jeg oppover i samme planlagt tempo uten å være andpusten. «Gud hjelpe meg hva skjer? Det blir pers i bønner og spann!» tenkte jeg.


2/3 av løpet: «Ørken kaller og Anna faller»

Farten lå nå på ca 6:15, helt perfekt. Flytsonen fortsatte.

Mange snakker om å nyte byen mens man løper. Få med deg bygningene, folkemengden, gatemusikken, underholdningen og heiaropene. Så denne gangen lot jeg meg lure og droppet musikk på ørene, og det angret jeg bittert på. Stemningen langs gata her var tammere enn Valencia maraton. Litt for dødt etter min mening. Jeg la egentlig ikke merke til en dritt av byen. Jeg hadde mer enn nok å passe på mine slitne bein og den skyhøye farten min. Jeg la i alle fall godt merke til motbakkene og varmen fra Sahara (skrev forresten Sibir først hihi). Eller var det nå overgangsalderen skulle komme for fullt? Jeg prøvde å fokusere på positive ting. Jeg så for meg at jeg kom i mål med begge hendene i været og smilet var bredt som en tyrannosaurus Rex.

Tiden på halvmaraton ble 2:04 (ifølge klokka mi). Nå ble dama litt høy på seg selv og tenkte «Fortsetter dette så blir det ny pers med god margin!» «Kanskje jeg kan gønne på mot slutten og komme under 4:20 til og med?» Beina kjentes utrolig bra, høy tråkkfrekvens, upåklagelig teknikk og meget elengant løpestil (in my dreams).

Ved passering av 26 km kjente jeg at dette kom til å bli tungt. Lårene begynte å verke, og det ble tyngre og tyngre å løpe. Det verste var varmen. Jeg fikk akutt heteslag lignende følelse. Det var tåkete foran meg, jeg var svimmel, jeg var drit varm i kroppen, og jeg var så kvalm. Jeg hadde tatt med en vannflaske fra hver eneste drikkestasjon og drukket opp alt. Magen var sprengt og der kom de første «riene» snikende. Ved 27 km måtte jeg stoppe for å kaste opp, følte meg mye bedre. Så løp jeg videre, ved 29 km kom oppkast nr.2. Plutselig fløt alt så lett etterpå, enn så lenge..


3/3 av løpet: «Riene kommer for fullt»

Resten av turen var det veldig mange tilskuere som oppmuntret og heiet på løperne. Noen sa «you’re looking good Anna» og «you´re a strong woman», strong my as tenkte jeg (haha)… Jeg klarte knapt nok å løfte beina eller blunke jo! Hadde jeg løpt i terreng uten publikum hadde jeg lagt meg ned for å dø for lengst!

Frem til nå måtte jeg helle vann over hodet og nakken og ryggen og brystet for å kjøle meg ned, så jeg var helt gjennomvåt men kroppen var like varm. Noen meter lenger bort så jeg førstehjelpspersonellet, jeg stoppet for å få dem til å klippe armene på trøya mi. Aldri mer langermede trøye på maratonløp! ALDRI MER! Merk mine ord... 

Måtte ofre klubbtrøya mi, vondt i hjertet.


Jeg så på klokka, 40 km, bare 2 km igjen, ja…. bare hvis klokka mi hadde vist rett! Og det gjorde den ikke, for den viste nemlig 2 km mer enn det egentlig var. «Denne klokka skal rett i søpla når jeg er ferdig!» De negative tankene kom sigende, og jeg vurderte fortløpende å bryte. Nå har jeg aldri brutt et maratonløp (har ikke løpt mange heller, si), og jeg beit tennene sammen og fortsatte. Hadde ikke reist helt til Barcelona for å løpe maratonløp uten å komme hjem med en medalje.

40 kilometer: Fødeselen er i gang - Ingen nytelse uten lidelse…

Nå smalt det fullstendig! «Riene» hadde kommet for fullt og det gjorde så vondt overalt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg snakket høyt til meg selv. «IKKE STOPP, DET GJØR IKKE MINDRE VONDT AV Å STOPPE!», «jo fortere du løper nå jo fortere blir du ferdig med jævla dritten her!». Endelig så jeg målet langt langt borte, masse folk på begge sider langs veien, alt lå til rette for en «vakker» avslutning på maratonen, bortsett fra den lille søte jævla stigningen inn til mål. Nå kunne jeg ikke bryte uansett hvor vondt jeg hadde det. På samme måte som på fødestua, riene kommer tettere, ungen er på vei ut, og du har ingen krefter igjen, men du kan ikke gi opp, for ungen MÅ ut!

Pulsen var lav, skulle tro at jeg var daua, og det gikk rett og slett ikke fremover. Det var nesten som å løpe på mølla, beina beveget på seg, men kroppen på samme punkt. Jeg beveget meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, men ikke pokker.

“Jadda, shit happens,” tenkte jeg.

Alle andre deltakere trampet forbi meg, det var bare så vidt jeg kunne løpe forbi folkemengden langs veien. Det tok evigheter å krabbe opp mot målområdet, og når jeg endelig så "tribunen", skulle det jaggu meg løpes et par hundre meter til også, og i OPPOVERBAKKER! Nok en bakeintervalløkt, dette var jeg såååååå klar for. Jeg ga full gass de siste 200 meterne men stoppet rett foran mållinjen, gikk sakte og forsiktig over linjen mens tårene rant som Brudesløret i Geirangerfjorden.

Ikke nok med at jeg hadde slitet i mange timer, nå skulle pingvinen liksom gå flere hundre meter ekstra for å få medaljen rundt halsen sin. Krampehelvete overalt. I leggene, i lårene, rundt magen, til og med i ryggen! Ufattelig vondt, men det var verdt det!

Facetune_15-03-2018-06-35-04

Mitt andre maraton-smykke i boks!

Tiden min ble 4:40:35.

Jeanette sin tid ble 4:22, og hun kunne løpe enda lenger! For en sprek venninne jeg har. Jeg er så stolt av deg Jeanette!

Velfortjent medalje etter en knallbra innsats av Jeanette.


Ser mindre sliten ut på bildet enn det jeg egenltlig var.

 

Skal du løpe Barcelona Marathon i fremtiden?

Barcelona Marathon er kjekt å få med seg av flere årsaker:

Barcelona er en fantastisk herlig og nydelig by å tilbringe en langhelg i. Det finnes utrolig mange flotte butikker som ikke finnes i Norge. Vesker, sko og strømpebukser er de helt rå på! Liker du overraskelser under et maratonløp må du bare velge denne løypa. Ingen km er like. Det går opp og ned som berg og dalbane. De fleste svingene er som Trollstigen. Hvis du i tillegg liker å legge inn bakkeintervaller rett etter en langtur (over 40 km), er dette et perfekt løp for deg. Den siste km er den lengste km jeg noen gang har vært borti. Det er som å måtte bestige Mount Everest etter at du har krabbet 41 km i Alpene.  Dette løpet er over og ut for min del, men jeg kommer garantert tilbake til Barcelona for å nyte byen uten startnummer på brystet!

Og ett annet viktig tips til dere som skal løpe Barcelona Marathon (eller andre steder) i fremtiden: Bestill et hotell nære start- og målområdet. Å gå 1,8 km til startområdet er barnemat, men å gå like langt tilbake til hotellet etter et maratonløp for en dau struts er som å bruke 3 døgn på å føde ungen og så får du beskjed om å presse ut morkaka rett etterpå.

Lykken er å ha noen hårreisende mål å strekke seg etter.


Ett av årets to store hovedmål på maratonfronten var Barcelona Marathon 11.mars og Amsterdam Marathon 21.oktober. Første hovedmål er nå gjennomført, men dessverre ble ikke løpet helt som jeg hadde håpet.

Nå som jeg har stått opp fra de døde etter Barcelona Marathon, er jeg klar for å trene mot mitt andre hovedmål. Det er deilig å ha noen mål å strekke seg etter.

Men før den tid skal jeg delta i flere løp, og neste løp ut er Ecotrail Oslo 80k. Da skal jeg stå ved startstreken sammen med coachen min Didrik Hermansen og venninna mi Jeanette. Målet mitt er å fullføre uten å skade meg.

Avslutningsvis vil jeg takke for alle gode og varme ord jeg har fått. Jeg vil takke for all omsorg og omtanke som har kommet min vei. Jeg vil takke for at jeg har fått lov til å bli sett. Jeg vil takke dere som har trodd på og støttet meg. Jeg vil takke for at jeg får lov til å dele mine erfaringer og opplevelser. Også vil jeg takke for all tiden som du har brukt på å lese dette innlegget. (Litt av en takketale, skulle tro at jeg vant prisen for årets beste JåleJoggerBlogger, haha)

Tusen takk!

Hva er ditt neste løp eller neste mål? Jeg heier på deg!

 

//Anna

IMG_8816

Den følelsen når du ser målet og vet at du snart er ferdig med denne selvskadingen.

Publicerat: 2018-03-17 21:10 Kommentarer (0)



Råskinnet - Terrengløp som går fra helvete til himmelen!


Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil! 

I fjor var jeg en av de heldige som ble valgt ut til å være med i Team Runner’s World Challenge 2017. Opplegget gikk ut på at jeg fikk startnummer til 7 løp, deltagelse på 5 treningssamlinger, personlig veiledning og årsabonnement på magasinet Runner’s World. 7 forskjellige løp, alt fra 5 km paddeflat løype til 9 km terrengløp i gjørme og under vann. Denne pakken hadde en verdi på nesten 10.000,-.

For en som var (fortsatt er) uerfaren som meg var dette et program som bydde på mye utfordringer, men også allsidighet i løpingen. Jeg fikk et helt annet perspektiv på løping og hva det betydde for meg. Jeg fikk muligheten til å finne ut hva jeg likte best innen løping. Muligheten til å sette meg mål for så å oppnå de etterpå. Muligheten til å møte utfordringer og overvinne frykt. Muligheten til å presse kroppen min mer enn jeg trodde jeg kunne. Muligheten til å kjenne på det å lykkes i noe. Og ikke minst muligheten til å bli kjent med så mange flotte mennesker.

Løpene var tunge og morsommere på hver sin måte. Det jeg kan love dere er at dere kommer ikke i mål uten at dere enten må spy eller ligge å dø i noen sekunder etterpå! Høres grusomt ut, men tenk følelsen av å gi alt du kan og fullføre et løp uavhengig av tid og fart, det gir en enormt mestringsfølelse.

Hvert eneste løp ga meg en mestringsfølelse som bygget opp tilliten min på en utrolig god måte. Å ha trua på deg selv, mener jeg er grunnmuren når det gjelder løping. Gjennom dette treningsprogrammet med Runner’s World har jeg lært ekstremt mye. En løper er ikke bare en løper, men det finnes utallige ulike løpere der ute. Det jeg har funnet ut etter så mange forskjellige løp er at jeg elsker asfalt både på korte og lange turer, men skulle ønske at jeg også likte å løpe i terreng for det styrker beina på en helt annen måte, pluss at det er skadeforebyggende. Det må jeg gjøre noe med når våren kommer! 

Råskinnet 2017

Før løpet:

Etter løpet:

 

Råskinnet var det løpet som jeg husker best av de 7. Nettopp fordi jeg var sur, sint, glad, lykkelig, jeg var gjennom hele følelsesregisteret. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, eneste jeg visste var jeg skulle løpe i terreng med «litt» gjørme. Da dagen kom, jeg stod ved startområdet, kjente på den høye pulsen og den herlige stemningen, og i det løpet startet og jeg hadde bare løp 2 km, hadde jeg lyst til å bryte, for jeg så flere som satt fast i gjørmen og mistet skoene sine i vannet. SHIT! FAEN! HELVETE! Skrek jeg flere ganger i løpet av 9 km. Jeg løp (les: krøp) gjennom myr og gjørme, jeg "badet" i skittent vann, jeg krabbet opp i bratte motbakker og aket ned i nedoverbakker. Heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp fra de andre deltagerne, ellers hadde jeg aldri klart å komme meg i mål. Fantastiske herlige folk!

Å fullføre et slikt løp krever mye styrke. Både fysisk og mental styrke. Det er helt normalt at negative tanker dukker opp når du har det tøft, men tenk deg hvorfor du har meldt deg på. Hva er målet ditt? Uansett målsetting er det viktig at du IKKE tviler på deg selv eller sammenligner deg selv med andre. Du er der for din egen del, så vær innstilt på at du klarer å fullføre løpet! Når du krysser målstreken, der beina er slitne, kroppen er utmattet og hodet er tom, DEN følelsen er helt himmelsk! Ikke pga smertene da (så psyko er jeg ikke, ennå, haha), men det handler om å bryte seg ut av komfortsonen og kjenne på mestringsfølelsen og endorfinene som bruser etter fullført løp og selvtilliten er på topp :)

Så nå folkens, vil jeg utfordre dere til å delta i Råskinnet. Når jeg, JåleDukkeAnna klarer noe så klarer ALLE!

 

Her er mine tips til deg:

  • Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  • Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  • Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  • Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  • Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  • Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  • Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  • Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.
  • Du kommer deg ikke unna å bli våt, så bruk ulloverdel og lang løpetights for å unngå å fryse.
  • Ta med badehette dersom du er redd for håret ditt og er like klumsete som meg.
  • Hansker er veldig greit å ha. Helst av typen som tåler vann.
  • Se godt etter myrhull der du kan sette deg fast, eller få andre til å gå foran deg og se hvor de havner først (haha).
  • Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  • Ikke skyll av deg møkk før du forlater "åstedet", du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få "gode" blikk på banen.

Påmelding til løpet finner dere her: https://www.ready.no/Raskinnet.html

Ønsker dere masse lykke til!

Husk, uansett tid, fart eller stil, skal du være stolt av deg selv!

PS! En gang råskinn, alltid råskinn!

 

//Anna

(Bildet under er lånt fra Kondis.no)

Publicerat: 2018-02-20 15:32 Kommentarer (0)



32 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerLøpeoldemor - Anna Tien Nguyen-Skaret

ASICS FrontRunner Norge. Medlem i Romerike Ultraløperklubb og SkiLøperne. Livlig asiat på 40 år, godt gift og har en datter på 8 år. Jobber med eiendomsforvaltning i Oslo sentrum. Målet med denne bloggen er å inspirere, engasjere og motivere leserne til å komme seg ut av sofaen, holde kontinuitet i løpingen, OG å spre masse løpeglede. Instagram, Twitter, Facebook, Strava: @lopeoldemor Egen blogg: www.lopeoldemor.com

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser