Anna Tien Nguyen-Skaret - Runner's World
Annonse

Anna Tien Nguyen-Skaret

VM - Smertefest fra start til mål

Det sies at «smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Hva tenker du om dette uttrykket?

Jeg har den siste uken slitt veldig med nervene mine. Jeg har sovet dårlig, jeg har gått konstant med sommerfugler i magen (altså, slemme sommerfugler), jeg har trøstespist meg kvalm på kaker, pottis og godis, og jeg har droppet treningsøktene den siste uken pga frykt for å skade meg igjen. Jeg har rett og slett vært helt nervevrak, første gang på lenge. Herregud så deilig å få ramset opp alt dette. Elsker å ha noe å skylde på! Sånn, nå skjønner dere hvorfor ting gikk som det gikk ;)

Som en av mange mosjonister midt i livet forsøker jeg stadig å finne god motivasjon i å oppsøke ulike opplevelser og utfordringer som treningen min kan siktes mot. Jeg liker små, klare og tydelig mål, men jeg liker også hårete mål. Mange sier at jeg er gal og at jeg er langt inne i førtiårskrisen. Hva så? Jeg har ingen problemer med alderen min. Hvis førtiårskrisen kan føre til et sunnere og mer innholdsrikt liv så vil jeg bare si: JEG ELSKER FØRTIÅRSKRISEN! Ikke hvem som helst som kan være (snart) førti og samtidig så sabla gul og kul som meg! Satt kaffen i halsen din nå?


Maraton! Bare ordet får jo folk til å tisse på seg eller svime av. Det er så mektig, respektfullt og vakkert ord. 42,195 km på jevnt og hardt underlag har alltid vekket uante mengder av eventyrlyst og nysgjerrighet i meg etter mitt aller første løp (halvmaraton i København) i fjor. Nysgjerrigheten ble stadig sterkere og trangen til å gjennomføre denne distansen ble også større. Så da jeg skulle velge et maraton i utlandet var Valencia Marathon helt uten tvil det beste valget. Nå er jeg her!


Da vi hentet startnummer dagen før løpet fikk jeg en gledesfølelse over å kunne få være med på dette eventyret, og at kroppen mest sannsynligvis ville klare å komme gjennom uten for store plager.Beina var fine, ankelen var god og formen var topp. I tillegg til dette er jeg enormt glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å reise sammen med to fantastiske, spreke og morsomme jenter, Jeanette og Siri.


Racedag:

Løpsdagen kom med klarvær, og med den ekstreme kjølige høstluften gjorde valget om skjørt og t-skjorte ganske enkelt (det var jo det eneste jeg hadde med meg, haha). Et valg jeg for alvor tvilte på da jeg som spisepinner eller sild (som de fleste sier) i tønne før start kjente at vinden og kulden brøt gjennom ryggmargen. Frøs fletta av meg da vi stod ved startområdet. Jeg hadde til og med gåsehud på ørene! Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Når sjansen for vinne er minimalt (=null) må man satse på andre områder, nemlig image. 


Da vi kom til startområdet var nervene uten tvil på høyspenn. Tankene var uendelig mange. Følelsene var svingete, helt normalt for ei typisk ustabil asiatisk jente. Det føltes ut som at jeg skulle opp til eksamen. Du tror og håper at du kommer til å bestå, men samtidig vet du at sannsynligheten for å stryke også er der. Hva skjer hvis jeg ikke klarer dette? Skal jeg dra hjem uten den flotte medaljen? Eller drar hjem med en knekt fot? Drar hjem med en brukket arm? Tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt og lot meg ikke være i fred.



Stemningen! Helt fabelaktig! Helt CRAZYMADDAFAKKA! Speekers, fotografer, trommer, roping, dansing, musikk, fanfare og nedtelling, og der gikk starten. Ja, starten for elite folk. Det er jo egentlig der jeg hører hjemme. Jeg er tross alt e-lite jenta :) Køen var lang, vi stod nesten bakerst. Så det ble mange minutter med rolige bevegelse mens hjertet galloperte mot startlinjen før feltet gled avgårde. Oh no, nå var vi i gang!

Nå gjelder det å gi alt eller bare gi faen!

Pulsen min var så høy med en gang vi startet at jeg ble bekymret for utviklingen. To små vietnamesere og en viking løp sammen de første 20 meterne. Så forsvant vikingen. Så forsvant den eldste vietnameseren. Mens jeg, den yngste forsvant i folkemengden sammen med oldisene.

Åh fy søren for en sinnsykt stemning! Tettpakket med folk som jublet og klappet og danset og hoiet. Folk rakk ut hånda for «high five» langs kanten og jeg forsøkte å klappe nesten så mange ivrige barnehender som mulig. De små søte hendene ga meg masse glede og energi.

Endelig første drikkestasjon! Fem kilometer på 30 minutter, ga god grunn til å være optimist. At på til klarte jeg å drikke mens jeg løp. Men hjalp det på resultatet etterpå? [riste]. Jeg skjønte allerede da at tempoet var for høyt og jeg måtte senke ned farten litt. I et sånt løp, med så mange deltagere er en av de største utfordringene å ikke la seg rive med. Det er svakheten min, noe jeg må jobbe mye med fremover.

Planen min var å dele løpet opp i delmål, 8 x 5 km, så da klokken viste godt over ti kilometer på timen måtte jeg gi meg selv et lite klapp på skuldra og smile ekstra bredt til folket. BARE 6 x 5 km igjen! 

Nå hadde pulsen stabilisert seg og jeg kjente en stor glede over å ha så jevnt og behagelig tempo. Dette fikser jeg, sa jeg til meg selv mens jeg løp med er stort glis i ansiktet.

Ved passering av 20 km kom den berømte veggen jeg hadde fryktet. Jeg har blitt fortalt at det ofte er rundt 30 det blir vondt, ikke her! Her har jeg jo vært før, flere ganger. Jeg prøvde å analysere løpet mitt mens jeg kjente at beina var blytunge og ikke var samarbeidsvillige. Fokuset ble rettet mer mot smertene og negative tanker. Magen rumlet, høyre kneet verket og armene skalv. Hva gikk galt? Hvordan kom det brått på? Litt over to timer uten mat var altfor lenge for et matvrak. Jeg løp (les; subbet) mens jeg speidet etter matforretninger men de dukket aldri opp. Jeg måtte få fokuset vekk fra den tomme magen og begynte å finne meg en rygg å løpe bak. Han der så like «sprek» ut som meg! Etter 2 minutter (maks) måtte jeg gi slipp på denne ryggen. Mannen hadde tydeligvis spist asiatisk mat med masse hvitløk dagen før for å si det sånn. Da var det bare å finne seg en ny rygg. Nå følte jeg meg hjemme, både med tanke på farten og løpestilen til 60 åringen. Det så mer ut som vi deltok i seniormesterskap i synkronsvømming! 

Halvveis! 21 km, fremdeles godt foran skjema? NOT! Negativ splitt? Glem det! Tanken på Lea (datter på 7 år), dukket opp hver gang jeg så jenter på samme alder som henne langs veien. Etter at jeg passerte ca 25 km ble savnet ubeskrivelig stort at jeg måtte tilslutt løpe gråtende. Jeg hadde aldri vært borte fra Lea i så mange dager på rad. Tårene rant og jeg skjønte ikke hvorfor jeg valgte å utsette meg selv for dette igjen, og igjen! Brødhue, kalte jeg meg selv. Noen av løperne spurte om det gikk bra med meg, men hver gang noen viste meg omtanke, gråt jeg enda mer og syntes enda mer synd på meg selv. Selvmedlidenhet til den store gullmedaljen. Enda så valgte jeg alt dette selv. Opp til 27 km gikk som forventet, skillpaddetempo. Kvalmen kom snikende og det brant så sinnsykt i tærne mine. 100 meter igjen til neste drikkestasjon. Der skulle vi få servert mat. Skuffelsen var stor da jeg så at de hadde kun tørka fersken! Ka Farsken! Jeg rørte ikke på dem, noe jeg angret bittert på etter 5 minutter. Nå var jeg næringstom og maktesløs og giddeløs og hodeløs.

Så passerte jeg 33 km, dvs 2 x 5 km igjen. Her varslet klokka mi: «Kom igjen Anna!!! BARE 1/4 igjen nå! Detta klarer du!». Og ved et uhell stoppet jeg klokka. «FAEN FAEN FAEN!!!» Ropte jeg mens jeg fikk noen rare blikk fra publikum. Daværende tidspunkt hadde jeg bare lyst til å pælme klokka og gi opp hele dritten. Tanken på at jeg ikke fikk inn hele maraton på Strava var langt mer demotiverende enn mine tunge bein, og hovne, brennende og sviende tær. Men meldingen, folkemengden med flagg og kamera, ga meg den boosten jeg trengte for å løpe videre. Så stoppet jeg helt opp, startet klokka igjen og «svømte» videre videre med en enormt irritasjon i kroppen. Jeg var til og med inne på tanken om å spørre han ene sprekingen på siden der om å løpe med startnummeret mitt så kunne jeg ta en taxi til målområdet. I tillegg hadde jeg også ekstremt lyst til å spørre han lille gutten langs veien om jeg kunne låne sparkesykkelen…

Ny melding tikket. «Under 5 k igjen!». Herregud, for en glede og for en energiboost! Nå visste jeg at jeg kom til å fullføre løpet, likevel begynte jeg å gråte igjen fordi jeg ble så rørt og glad. Snakk om å ta «humørsvingninger» til nye høyder! Ny melding igjen: «nå ser du nesten mål!». Endelig kunne jeg trampe på den blå, fantastiske og myke løperen og følte meg som en elegant turner på tjukkasen. Nei, vent litt, rettere sagt; som en tjukkas på turnmatta. Beina verket, solen skinte, huden var tørr pga av den salte svetten, kinnene var røde, øynene var sløve, armene var dinglete og det gjorde ekstremt vondt hver gang føttene traff bakken. 50 meter igjen, jeg kunne se målseilen. Jeg kunne se folkemengden, jeg kunne høre klappingen, jeg kunne høre ropene, jeg kunne se fotografene. 20 meter igjen, jeg ga «full gass». I dette tilfellet betyr det, ga verken mer eller mindre. Ga ingenting! Haha. Jeg «løp» og tenkte på Siri og Jeanette som ventet ved målstreken og ikke minst den flotte og nydelige medaljen som jeg skulle få rundt halsen min. Jeg forsøkte å smile til sikkert 50 kameramenn (skulle nesten tro at japanesere hadde gått seg ville), men det var lettere sagt enn gjort. Når man ikke engang klarer å blunke eller puste hvordan i alle dager skal man klare å smile? 

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg hadde etter fire timer og femti minutter med løping, hvor musklene og kroppen og hodet ville ikke samarbeide. De var verken interesserte eller sterke nok til å dra meg videre. Men jeg måtte presse på likevel.

Mitt første maraton gjennomført, uten skader, bare tunge bein, blå og ømme tær, vonde muskler, blodblemmer, vannblemmer… hm noe mer? Rett etter at jeg kom i mål, så jeg Siri og Jeanette stod på andre siden av gjerdet. Jeg gikk bort til dem mens tårene rant nedover kinnet. Jeg gråt og hulket. Jeg var lykkelig og stolt over at jeg klarte det selv om jeg hadde det så ubeskrivelig vondt hver eneste cm i kroppen. Det er nesten som å gå gjennom en fødsel. Det er smertefullt, det er slitsomt og du blir møkkalei, men når ungen kommer ut blir du ubeskrivelig lykke og glad, og er klar for et barn til. Øhhh, veldig veldig feil sammenligning! 


«smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Selv mener jeg dette er bullshit! Hvordan kan man si at smerte er en drøm? Det er jaggu meg et jævla mareritt! Et mareritt som sliter deg ut både mentalt og fysisk, men det beste er at går over tilslutt. 

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi masse ros og skryt til venninne mine: Siri og Jeanette, dere er de mest fantastiske og herligste reisefølgerne jeg har vært borti. Dere er morsomme, pratsomme, snille, støttende, blide og omtenksomme. Ikke nok med det, men dere imponerer meg så enormt mye med løpingen deres. Dere er rett og slett forbildene mine, mennesker som jeg ser opp til og som jeg har blitt glad i. Så mye latter har jeg aldri opplevd på en jentetur før. Vi er ganske like men også ulike, vi har våre meninger om ting, og vi er utrolig flinke til å spille hverandre gode. Tusen takk for en magisk tur. Jeg gleder meg allerede til å reise sammen med dere i 2018, 2019, 2020 osv…

  • Siri sin tidligere pers var 4:24:31. Ny pers 3:56:29!
  • Jeanette kom inn på 4:29:00 inkl 3 dobesøk! Hennes pers er 4:16:44 (fra Holmestrand maraton).


Hva skjer nå? Årets siste løp er nå over, hva skal jeg finne på fremover? Har dere noen forslag? Jeg tar imot alle utfordringer og tips på strak arm!

Tusen takk til alle dere som har gitt meg masse motivasjon og støtte. Uten dere hadde jeg aldri klart å komme dit jeg er nå. Neste år skal jeg knuse alle verdensrekorder, i supersenior klassen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-26 17:59 Kommentarer (0)



«Mange bekker små, gjør en stor Å»

Sjekk denne gjengen her! 

Akkurat nå sitter jeg og blogger mens ungen er på turning. Jeg bruker alltid å løpe mens 7 åringen er her på mandager, men i dag valgte jeg bort løping til fordel for blogging og turnsupportering. Og fordi jeg har hviledag. Det er fri og bra wifi her til og med! SKI KOMMUNE altså.

Uansett, det var ikke Ski kommune jeg skulle gi ros til. Det var heller ikke wifi hastigheten jeg skulle skrive om, men det er nettopp LØPEOLDISENE som fortjener skryt og oppmerksomhet i bøtter og spann! «Mange bekker små gjør en stor Å», Jeg er såååå enig i dette ordtaket. Det vil dere der hjemme også være enige når dere får se resultatet fra forrige uke om ikke så lenge. I denne gruppen motiverer vi ikke bare hverandre, men vi inspirerer og engasjerer hverandre hver dag. Det var det jeg håpet på og det var grunnen til at jeg opprettet denne gruppen. ALL KREDITT TIL ALLE LØPEOLDISENE, UTEN DERE HADDE IKKE DENNE GRUPPEN EKSISTERT ELLER BLITT SÅ KUL! Oisann, capslock på gitt..

 

LØPEOLDISER – UKE 45

Ukens bilde:


Bildet ble tatt av Jørn Grønvold. Du kan følge Jørn på Strava HER og Instagram HER

 

Da! Kan jeg endelig presentere forrige ukens resultat. Uke 45 har vi i løpegruppa LØPEOLDISER løpt over 10.000 km! Det er nesten like langt som fra Valencia til Santiago (Chile). Herregud, det er jo helt CRAZYMADDAFAKKA HOLY FUCKINGS JESNESS! Gratulerer alle sammen med kjempeinnsats! Hvis denne trenden fortsetter slik den har vært frem til nå, så er jeg ganske sikker på at 2018 blir en knall sesong for oss alle. Dere kommer til å knuse alle små og store mål til neste år!

Har DU lyst til å løpe sammen med oss «fra Oslo til Sydney» (=15939km) de neste ukene kan du melde deg inn i gruppa på Strava ved å trykke på linken under: https://www.strava.com/clubs/lopeoldemor

Her kan du også se hvem som er medlem og følge dem for mer inspirasjon hvis du ønsker det. Blir du ikke inspirert eller engasjert av denne gruppen, skal du få penger tilbake, haha. Eller bare melde ut, det er ingen bindingstid eller innmeldingsgebyr, eneste som koster er viljestyrke, tid og svette.

Du trenger ikke å løpe fort eller langt hver eneste dag, det viktigste er at du løper og koser deg på løpeturen din. Høres det ut som en fin plan? Velkommen skal du være:)

LØPEOLDISER på tall. Fortsett med den gode jobben dere gjør. Jeg blir imponert og inspirert hver eneste uke.

Topp 3:



Topp 100:


Denne uken vil jeg gjerne dele bilder som LØPEOLDISENE har tatt i løpet av uken. Jeg blir glad bare av å se på bildene deres.


LØPEOLDEMOR – UKE 45
Jeg er godt i gang med nedtrappingen. Ble 38 km totalt, men fikk lagt inn to knall bra hurtig økter. Den aller beste økten var på lørdag før prosecco og «Skal vi danse».

Slik så økten ut:

  • 1 km oppvarming
  • 10 km progressiv
  • 1 km nedjogg

Jeg er fortsatt høy på meg selv etter denne økten. Jeg som trodde at jeg ikke hadde fart i beina men likevel gikk det som det susa. Vil dere vite hva som er hemmeligheten? Trening atter trening. Målrettet trening gir gode resultater, det slår aldri feil, med mindre du blir skada.


LØPEPROGRAM – UKE 46

Nå skal jeg hvile beina mest mulig men kommer meg på Strava par tre ganger før maraton på søndag, derfor legger jeg ikke ut løpeprogram denne uken.

Neste uke blir det nye mål og nytt løpeprogram! Gled dere, det gjør jeg. Men først av alt, må jeg holde nervene mine i sjakk…


Ha en fin uke alle sammen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-13 23:09 Kommentarer (0)



Veien mot VM

VM er ikke bare for proffe, elite eller superspreke folk, men også for vanlige og trege folk som meg!

 

Der det finnes veier, der kan alle gå.

Mange forbinder VM med verdens mesterskap, men i dette tilfellet så betyr det rett og slett, VALENCIA MARATON! (Hihi)

Jeg debuterte mitt aller første løp i september 2016 (halvmaraton i København), etter det har jeg fått prøvd ut forskjellige løp frem til nå. Et år med oppturer og nedturer. Et år med masse glede men også mye smerter. Jeg har lært mye i løpet av dette året. Nemlig at trening gjør mester og at man aldri skal gi opp før man har gitt alt. Rett etter første løpet mitt begynte jeg å planlegge mitt neste mål. Målet er rundt hjørnet. Om nøyaktig en uke skal jeg endelig debutere i gatemaraton. For bare et år siden hørtes 42 km så hinsides langt ut. I dag høres det jækla sjukt langt ut! *svimmel av tanken* haha

Mange spør meg om tidsmålet mitt, mens andre sier at det viktigste er å kose seg og fullføre løpet. Selv mener jeg at alt som kan måles er interessant. For å kunne se fremgang er det avgjørende å ha noe å sammenligne med. Enten tid, distanse eller fart. Hvorfor er mål og fremgang så viktig? Uansett hvilke mål man har, lave eller ambisiøse så er måloppnåelse fantastisk følelse som er nøkkelen til økt motivasjon.

Målet mitt er sub 4 timer. Sier hun som ikke har klart halvmaraton på under 2 timer engang. Her snakker vi hårreisende mål på hårreisende nivå! Jeg er klar over at det er ekstremt hårreisende, men høye mål gjør meg sterk og enda mer målbevisst, de er tross alt nyttig for å oppretteholde motivasjonen og løpegleden min. På en annen side prøver jeg å trøste meg selv på forskudd at under 6 timer er også superbra.

JEG SKAL GJØRE MITT BESTE. Alt annet, tar jeg som det kommer. Men kjenner jeg meg rett så blir det selvskryting i bøtter og spann i ettertid uansett resultat. Me so vely solly!

Valencia, her kommer jeg! 


Som nevnt er løping veldig sosialt. Jeg er så heldig som har blitt kjent med så mange gode løpevenner det siste året. Føler meg så takknemlig og stolt av å ha så mange spreke og rause folk rundt meg. To av dem skal jeg reise sammen med til Valencia. To veldig spreke og søte og hyggelige og inspirerende jenter som jeg ser opp til. La oss bli litt kjent med jentene mine.

Jeanette Solvang, er 43 år, bor i Ski og jobber i Oslo i Skatt Øst som jurist. Jeg ble kjent med Jeanette fra løpegruppa SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

Jeg løp litt i mine yngre dager, og jeg gjennomførte Sentrumsløpet første gang da jeg var 16 år. Motivasjonen var å få bedre karakter i gym, hvilket min gymlærer sa vi ville få – vi som løp Sentrumsløpet. Jeg hadde aldri løpt noe særlig før jeg trente til mitt første Sentrumsløpet. Fordi jeg syns det var veldig gøy å være med, så gjennomførte jeg det 6 år på rad. Det må bemerkes at jeg kun var en aktiv løper i sommersesongen, jeg trente omtrent 4 uker før løpet, og noen måneder etterpå og hadde løpefri hele høst-vinterperioden. Etter 6 år med Sentrumsløpet så ble det nesten 18 år uten noe særlig med løping, men da drev jeg med annen type trening som aerobics, spinning og styrketrening.

I september 2014 ble jeg veldig inspirert til å starte og løpe igjen av en bekjent. I november 2014 arrangerte hun nemlig et maratonløp til inntekt for Aktiv mot kreft. Etter å ha fullført deler (dvs. 28 km) av dette maratonløpet, var det bare å fortsette å løpe. En kveld høsten 2014 så var jeg ute med en venninne og gikk kveldstur i Ski og en gjeng raske SkiLøpere passerte oss. Jeg søkte da opp SkiLøperne på Facebook og fikk kontakt med leder for gruppen (Janicke Bråthe). Noen måneder etterpå (våren 2015) var jeg med på min første fellestrening med daværende SkiJoggerne. De var utrolig flotte – og jeg følte meg velkommen fra første løpesteg! 




Beste og verste minne?

Beste minne/r er jo egentlig veldig mange. Men husker hvor lykkelig jeg var når jeg gjennomførte mitt aller første løp etter 18 års løpepause. Det var Sentrumsløpet 2015. Og så var jeg uendelig stolt av meg selv da jeg løp mitt første halvmaraton i Tromsø 2015. Det var fantastisk bra stemning før, under og etter løpet! Senere har det blitt enda flere løp!

Verste minne er vanskelig å komme på. Jeg har egentlig bare gode minner fra både trening og løp. Det er veldig sosialt og utfordringene er det bare å omfavne!


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet mitt i år var å gjennomføre Rallarvegsløpet i juli. Det ble tøft, men det var et fantastisk hyggelig utltraløp over 2 dager på Hardangervidda (Flåm-Finse-Haugastøl). Så skal jeg også løpe Valencia marathon om bare få uker i november 2017. I utgangspunktet hadde jeg håpet å forbedre bestetiden på maraton. Men nå har jeg akkurat oppdaget et vondt høyre kne, under trening i helgen som var. Jeg håper det ikke skal hindre meg fra å stille på startstreken, og at Valencia marathon skal bli et opplevelsesløp, hvor stemningen, menneskene og et nytt maratonland må være det viktigste. Det skal bli kjempehyggelig å reise på tur med 2 gode løpevenninner. Det gleder jeg meg veldig til!

 

Neste kvinne ut er Siri Bergfald. Siri er 42 år, bor i Ski og jobber som lærer. Siri ble jeg også kjent med via SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

I 2010 startet jeg livsstilsendringen fordi det var slitsomt å gå trappene opp til personalrommet på jobb. Motivasjonen var altså først og fremst å bli i bedre form. Så endret målene seg: klare 5 km sammenhengende, klare 5 km på 30 min, klare 10 km sammenhengende, klare 10 km på en time, delta i mitt første løp (Sentrumsløpet i 2012), videre halvmaraton, maraton og ultraløp. Å bli med i løpegruppa «SkiLøperne» har vært til god hjelp for både å bli bedre og å forsette og være en løper (det er jo fort gjort å gi opp).

image3

Beste og verste minne?

Det første året løp jeg så og si kun på mølle fordi jeg syntes det var pinlig å løpe ute. Det verste minnet er nok den kneika man må over i starten, før man med letthet kan løpe flere kilometer, og uten blygsel hilse på andre trimmere ute i by og skog. Andre kjipe minner er de gangene jeg har snublet i røtter og steiner så blodet spruter. Jeg snublet i et løp en gang idet jeg prøvde å passere noen på et litt smalt sted. Hovmod står for fall…

Beste minne er Rallarvegsløpet 2017 sammen med morsomme og tøffe SkiLøpere. I grunnen er det de lange løpene sammen med gode løpevenner som skiller seg ut – og nå skal vi snart til Valencia! 


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet denne sesongen er å gjennomføre to ultraløp (gjennomført: Ecotrail og Rallarvegsløpet) og perse på maratonløp. Persen min er «heldigvis» ganske svak, 4 t 32 min, men det er bare bra for da er det lettere å forbedre den.

 

Jeg gleder meg enormt til å reise på tur sammen med disse to jentene. Gleder meg til å kose meg med god mat, drikke og i godt selskap samtidig som jeg skal prøve å fullføre Valencia Marathon på en svært elegant måte. Jeg har sagt det før og sier det igjen, Image is everything! Men en dag skal jeg vinne et løp, potetløp kanskje?

På tirsdag var jeg hos naprapaten min, Didrik Hermansen. Jeg kontaktet Didrik (med varm anbefaling fra bekjent) da jeg hadde kranglete hoft i januar i år. Siden ar jeg fått behandling for både ankel, knær hver eneste måned frem til nå. Didrik gjør alt for at jeg kan holde kontinuiteten i løpingen og gir meg mange gode tips og råd underveis. Han både pusher men samtidig begrenser meg. Sist jeg var der måtte jeg skryte litt av meg selv (som vanlig). Jeg fortalte at jeg hadde løpt 250 km i oktober (mot 100 på tre måneder). Det første han sa var: «Hva gikk galt?» Haha, her er det ikke tale om å være lat! Til uken skal jeg tilbake dit en runde til før Valencia Marathon. Han har lovt meg raske og sterke bein så nå er jeg superklar for maratoneventyret!

Håper dere der hjemme heier på meg og krysser fingrene for at jeg ikke løper på noen og skader meg søndag 19.november!

Jeg lover å vinne på banketten, med høye hæler på, selvsagt!:)

Anna

Les også:

    Publicerat: 2017-11-12 15:18 Kommentarer (0)



    Løpegruppa vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt

    Jo mere vi er sammen, er sammen, er sammen,
    jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi!

    «Like barn leker best» (= Folk fra samme samfunnsklasse har det best sammen). Jeg er litt uenig der. Jeg kan påstå at folk med samme interesser uavhengig av sosiale bakgrunn leker best, på samme måte som løping. Løping binder folk sammen uavhengig av deres oppvekst eller samfunnsklasse. For meg er det enklere å snakke med folk som elsker å løpe enn å fortsette en samtale med folk som elsker å spille gitar. Engasjementet er stort, forståelsen er stor når begge parter har noe å bidra med i samtalen. Det fine er at man både kan gi og ta.

    Løpegruppa mi både på Strava HER og på Facebook HER vokser og vokser for hver dag som går. Vi vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt. Hvor skal dette ende? Knis. Jeg sier det igjen, kom og bli med på løpegruppa mi og la deg inspirere og engasjere og motivere av spreke hyggelige folk med forskjellige treningsgrunnlag. Ingen er bedre enn andre, sammen skal vi heie hverandre frem, og sammen skal spille hverandre gode.

     

    LØPEOLDISER – UKE 44

    Ukens bilde:


    Bildet er fotografert av Thor Arne Solberg. Du kan følge Thor på Strava HER og Instragram HER

    Nå gjentar jeg meg selv igjen, men denne gjengen her imponerer hver bidige uke! Fy flate, for en gjeng! De imponerer ikke bare med løpeturene sine men også med bildene som de tar fra løpeturene. Jeg er så glad og takknemlig for at dere vil være med i løpegruppa mi.

    Trond! The boss denne uken med 148 km. Neste mann var Neil som hadde 135,1 km. Tredje plassen gik til Svein-Tore med127,4 km. Den som også imponerer meg her er Rune, som brukte 31:47:37 på en uke! Oh my holyg shit shrist god.

    1

    Det ble rekorduke igjen, folkens! 9100 km! Og vet dere hvor langt dere egentlig er? Det er faktisk like langt som fra Oslo til Ho Chi Minh City! Nå snakker vi. For en flott avstand! Hvorfor? Fordi jeg er fra Vietnam og bor i Norge, hihi.

    23456789

    LØPEOLDEMOR – UKE 44

    Det er ingen hemmelighet lenger at ankelen min er helt frisk igjen. Det er jo positivt. Samtidig er er litt trist og dumt at jeg ikke har noe å skylde på hvis jeg har en dårlig dag. Ingen flere «gyldige» unnskyldninger for å holde seg foran peisen med hekletøyet mitt. Hadde uansett ikke klart å la være å løpe. Og det er nettopp pga folk i løpegruppa mi som sparker meg ut hver eneste dag.

    Å kunne løpe normalt igjen gjør at livet mitt så mye mer verdifullt. Det er positivt på alle mulig måter. Dominoeffekt. Jeg blir glad av å løpe og jeg blir glad etter hver treningsøkt. Det fører først og fremst til at humøret mitt når toppnivået, som igjen fører til at jeg smiler mye oftere og bredere, og som tilslutt fører til at hverdagen til mannen blir også enklere. Å ha en gretten og sur asiatisk kone er ikke noe jeg unner andre. Jeg er glad for at jeg slipper å være mannen min noen ganger for å si det sånn. Psykobitch! Haha.

    Denne uken ble en knallbra uke.

    Startet uken med kortintervaller. 12x400m – 45sek pause. 3 km oppvarming og 3 km nedjogg. Vet dere hva, det var helt sjukt tungt men fanden så deilig økt!

    Fikk med meg mannen på en lang løpetur denne uken. 12 km i høstmørket med hodelykt og med mannen på slep… (NOT). Det var hyggelig og passe rolig tur i behagelig temperatur.

    Ingenting er bedre enn å avslutte uken med «langintervaller». 5 X 5000m på idrettsbanen var helt CRAZYMADDAFAKKA! Målet var å løpe 25 km, og for å klare å motivere meg selv til å gjennomføre økten valgte jeg å dele den opp i korte deler. Det blir mindre psykisk krevende å tenke på 5 x 5000, kontra 25 km rundt og rundt en bane. Jeg stoppet litt på hver 5.km, bare for å drikke litt vann. Mange sier at jeg er gal, men egentlig er jeg bare en normal psykobicth! haha. Det fine var at jeg fikset noe så fancy som «negativ splitt» som alle snakker om. Det vil si at den siste halvdelen gikk raskere enn den første. Er det riktig? Uansett, det var den tøffeste økten jeg hadde vært borti noengang, men samtidig den beste økten, fordi den ga meg en enormt mestringsfølelse. Ikke fordi jeg hadde løpt 25 km, men pga at jeg klarte å knekke den mentale utfordringen jeg møtte på underveis. HELE 60 RUNDER! ALDRI MER!

     

    LØPEPROGRAM – UKE 45

    Det er to uker igjen til årets mål. Jeg har derfor valgt å trappe ned treningen litt. Har noen av dere prøvd det «proffe» løpeprogrammet mitt forresten?

    UKE 45
    Mandag Hviledag – Hekling
    Tirsdag Hurtigkjørig: 3 km oppvarming. 8 km hurtig. 3 km nedjogg.
    Onsdag Styrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 8 km
    Torsdag Langkjøring 12 km rolig. Pratetempo.
    Fredag 15 km rolig. Pratetempo
    Lørdag Styrke/Tøying + hekling
    Søndag Styrke/Tøying + hekling

     

    Nå som vinteren har kommet, har jeg funnet frem heklesakene mine. Jeg har heklet forskjellige ting, alt fra lue til votter og teppe, til mange det siste året, men endelig har jeg også fått heklet lue til meg selv med min egen merkelapp på! «den kule handa fra den gule anna», YOHO!

     

     

    Ønsker dere en riktig fin uke. Nyt høstværet. Nyt løpeturene. Nyt løpegleden. For det skal jeg gjøre!

    Anna

    Les også:

    Publicerat: 2017-11-06 23:18 Kommentarer (0)



    MerLøpeoldemor - Anna Tien Nguyen-Skaret

    Medlem i Romerike Ultraløperklubb og SkiLøperne. Livlig asiat på 40 år, godt gift og har en datter på 8 år. Jobber med eiendomsforvaltning i Oslo sentrum. Målet med denne bloggen er å inspirere, engasjere og motivere leserne til å komme seg ut av sofaen, holde kontinuitet i løpingen, OG å spre masse løpeglede. Instagram, Twitter, Facebook, Strava: @lopeoldemor Egen blogg: www.lopeoldemor.com

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Maria SørbøMer

    12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av ... [Läs mer]

    Laila HimleMer

    Utruleg kjekt å kunne få vera med på Team Skyr under årets Rosa sløyfe-løpet i Bergen. Eit slikt ... [Läs mer]

    Siri Therese Flamme-LarsenMer

    Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser