Anna Tien Nguyen-Skaret - Runner's World
Annonse

Anna Tien Nguyen-Skaret

Ecotrail

Når kroppen ble kjørt ned i kjelleren og du trodde at målet var 5 km unna, så viste det seg at det var nærmere 9 km igjen. Hvordan kunne du få tilbake motivasjonen og smilet? Hva var drivkraften? 

Starten på de 3 bonuskilometerne. Hold avstand, her kommer surpompen i sin nyeste løpestil - kappgangstil!


Før løpet:

Starten på dagen var upåklagelig. Jeg hadde god tid til både frokost, påkledning, siste baggasje-sjekk, og ikke minst den obligatoriske raceday-selfien nede på stasjonen. Alt var under kontroll, inkludert nervene, til og med håret var perfekt!

Teksten fortsetter under bildet

Hei og hopp, tommel opp!

Toget kom. Jeg gikk ombord. Hentet frem mobilen. På Instagram så jeg hashtaggen "Ecotrail" overalt. Da gikk det opp for meg at jeg skulle ut på mitt lengste løp noensinne. Selvsagt var jeg klar over det hele tiden, men det var jo først nå det skulle skje, det var nå jeg skulle debutere på maraton og ultradistanse, sånn på ordentlig. Det var ikke en drøm eller en tanke lenger, nå skulle jeg virkelig realisere det jeg ville. Det ilte en forventningsfull kribling gjennom hele kroppen. Jeg var utrolig spent og nysgjerrig på dette løpet. Jeg var spent på hvordan kroppen og beina kom til takle en såpass lang hardøkt i terreng. Jeg var nysgjerrig på om dette var noe jeg kom til å fortsette med, og ikke minst om jeg klarte å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt var 23 km på asfalt, nå skulle jeg doble distansen i en løype som var helt utenfor min komfortsone. GALSKAP! Som min svigermor pleier å si: "Lille gule gærne svigerdattera mi!". Ja, for jeg elsker jo å være gul og gal!

En av de beste opplevelsene var da jeg ankommet startområdet sammen med Jeanette, Ruby og Siri (SkiLøperne), og møtte flere av SkiLøperne. Jeg traff også mange Instagramvenner og Twittervenner. Det var så utrolig hyggelig å se alle i virkeligheten. Jeg elsker den fantastiske stemningen som er rundt ved startområdet. Jeg elsker alle de spente, blide, energirike og håpefulle ansiktene rundt meg. Jeg elsker den høye musikken og det voldsomme støyet i bakgrunn. Jeg blir helt gira og motivert og avhengig av sånt!

Teksten fortsetter under bildet

SkiLøperne - Verdens sprekeste SkiLøpere! ❤

 

Drømmedama mi, Thea Fosse Bækkevold ❤

 

Jeg skulle ta selfie, endte opp med denne herlige bakgrunnen her! Ikke bare bare å få tatt selfie i ro og fred, hihi ❤

 

Under løpet:

Startskuddet for 45 kilometer gikk kl.13:00 på Holmenkollen. Like før løpet startet, begynte regnet å falle ned fra himmelen. Det var kaldt og surt å stå i bare t-skjorte og løpeskjørt, men jeg visste at etter 500 meter ville kroppen min koke. Så hørte jeg nedtellingen ".....8-7-6-5-4-3-2-1!" Mitt første ultraløp var i gang! I det regnet forsvant, tittet sola sakte men sikkert frem og jeg kunne kjenne den klamme, varme og litt ubehagelige luften. Jeg løp sammen med Siri og Jeanette til å begynne med, de skulle være livvaktene mine. Alle "viktige og proffe" må jo ha livvakter! Løypa startet med oppoverbakker, og fortsatte oppover og oppover. Det var slik jeg følte det. Jeg så på klokka, kjente på pulsen, den var skyhøy, allerede etter 1 km. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde BARE 44 km igjen! Heldigvis hadde jeg ingen målsetting om å komme fortest mulig til mål. Jeg skulle bare nyte naturen, nyte tanken på å kunne være "trailrunner" for aller første gang og nyte tanken på at jeg i løpet av dagen kunne bli utraløper. Jeg smilte bredt mens beina trippet bortover samtidig som hjertet slo fort, veldi fort. Etter to km måtte jeg "knyte" skolissene. Det finnes alltid en god unnskyldning for å ta seg en pause, og det var jaggu meg godt.

Skolissene "løsnet" = Hvile. (Ble avslørt, hoho)

Og etter 3 km måtte den gule risbonden ha litt mat! Ekte kvalitetsmat, selvsagt.

Du vet du er en ekte risbonde når du velger Toppris på langtur.

Fra Holmenkollen til Sørkedalen løp vi i flotte omgivelser, men det tok jo en evighet. Da vi kom frem viste klokka mi 17 km. Jeg tenkte "Ja ja, det er nok klokka som ikke er helt nøyaktig". Jeg så mange skuffende ansikter pga mangel på forsyning av mat. Som et matvrak, hadde jeg mer enn nok av mat og så jeg gikk aldri tom for næring. 5 minutters pausen gjorde i midlertidig ekstremt godt for beina. Jeg fikk spist og drukket energidrikk og fikk pulsen ned, så var vi i gang igjen. Her møtte jeg løypas bratteste og lengste bakke. Monsterbakken som alle snakket om. Jeg krabbet opp og det føltes ut som om jeg holdt på å bestige Mount Everest. Her merket jeg at beina ble betydelig tyngre. Endelig endelig nådde vi toppen av bakken. Etter en lynrask pause, løp vi videre. Og etter 10 meter bortover, tok krampa meg. Krampa satt seg i begge beina og det gjorde helt sykt vondt! Jeg sa til meg selv "drikk vann, masse vann, drikk vann". Etter litt syting, selvmedlidenhet og auing, kom jeg meg i gang igjen. Men så kom krampa tilbake etter 50 meter. Jeg vurderte å bryte. Jeg kunne jo ikke fortsette med denne krampa som kom og gikk hver 50.meter. Eller, JO, for krampe er ikke en skade! Plutselig tenkte jeg på Andeas Gossner (som forøvrig løp Keys100 samme dag som Ecotrail Oslo- sjekk ut her http://www.runnersworld.no/artikler/161-kilometer-i-40-varmegrader.htm) og det han sa til meg da jeg fikk krampe etter 17 km på mitt aller første løp, Købehavn halvmaraton 2016. "GÅ, hold beina gående, ta korte skritt og det vil gå over!". Jeg gjorde nøyaktig det han sa. Jeg gikk sakte og korte korte skritt bortover. Krampa forsvant.

Teksten fortsetter under bildet

Løypa vekslet mellom terreng/skogsti og grusvei og asfalt. Skogen var frodig og grønn.

Kort tid etterpå kom det skogsti igjen. Jeg startet å løpe veldig forsiktig og rolig. Fant etterhvert ut at det var smertefritt å løpe i skogen, på røttene, på mykt underlag, men så fort beina traff asfalt og grus kom smertene/krampene tilbake. Det var oppløftende, samtidig demotiverende fordi jeg visste at de siste 10 km før mål bestod av bare asfalt og grus. Da klokka plinget 24 km, ropte jeg DISTANSEPERSING! For en deilig følelse midt inni skogen der. Feiret med en halv Toppris - DIGG.

Langs Lysakerelven innså jeg at løpestilen ikke var så elegant lenger. Leggene var stive og anklene var slitne og jeg hadde innsett at banketten kom til å ryke. Kampen mot kilometerene var for alvor i gang. Jeg kjempet like mye mot hodet mitt som mot kroppen min. Ved passering 40 km (ifølge klokka mi) var jeg fullstendig utmattet. Jeg var så svimmel og hadde hodepine, og løpestilen min så mer og mer ut som kappgang.

Ved den aller aller siste drikkestasjonen spurte jeg hvor langt var det igjen til mål. Jenta svarte "litt over 8 km igjen!". På dette tidspunktet var dette budskapet verre enn alt annet. ÅTTE KILOMETER IGJEN? Klokka mi viste 40 km! Det var en helt forferdelig tanke som var langt mer demotiverende enn mine tunge og slitne bein. Hvert eneste skritt gjorde vondt. Hver eneste pust var tungt. Jeg var uggen og totalt utslitt. Troen på at jeg skulle klare dette forsvant helt. Etter den ekstra bonusrunden på Bygdøy, ropte jeg til Jeanette: "løp videre, jeg kommer etter". Hun så bekymret ut og sa "er du sikker?". Meg: "Jeg lover, skal i mål, løp videre du". Da jeg så ryggen hennes forsvant mer og mer, knakk jeg helt sammen. Klumpen i halsen ble bare større og større, tilslutt ble jeg stående å gråte. Et turist par stoppet og spurte hvordan det gikk med meg, jeg sa "Jeg har det OK". Så oppdaget jeg at jeg svarte på norsk og ikke på engelsk, og måtte le litt for meg selv. Jeg gråt fordi jeg hadde det så vondt pga utmattelse. Jeg gråt fordi det gjorde vondt der det kan gjøre vondt i kroppen. Jeg gråt fordi jeg var redd for å måtte bryte. Jeg gråt fordi jeg tenkte at jeg snart var ferdig. Jeg gråt fordi jeg ikke visste helt hvorfor jeg sto der og gråt. Jeg gråt fordi følelsene mine og kroppen min var helt ute av kontroll. Jeg gikk og gråt mens jeg spiste den siste delen av Topprisen min. Plutselig dukket navnet Janicke Bråthe (en av SkiLøperne) opp i hodet mitt da jeg så ei dame løp forbi meg. Janicke løp Bosten maraton for en måned siden med en skadet rygg og gjennomførte løpet med vanvittig bra tid. For en maskin! Mitt forbilde og min inspirasjonskilde. Når Janicke klarte å fullføre et løp selv om hun var skadet, kunne ikke jeg som var "FRISK" gi opp nå! Les om hennes løp her http://www.lettbent.com/2017/04/boston-marathon-2017-og-den-lange.html?m=1

Den korte gå- og tenkepausen hadde gitt meg fornyet tro på at jeg skulle klare å fullføre og jeg stavret avgårde i bestemorsstil. Da jeg kom til Akerbrygge trodde jeg målet var rett rundt hjørnet, men neida det var enda et godt stykke til. Nå ville jeg seriøst bare blåse i hele dritten og bare ta en taxi til målområdet. Jeg innså at kroppen min verken var skapt for terrengløp eller lange distanser. Så dukket det opp en fyr som ropte, "du er snart fremme, bare en km igjen, dette klarer du". BARE EN KILOMETER IGJEN TIL MÅL?! Det er jo INGENTING, når du har gått 4,7 mil! Det er like langt til skolen der dattera går på, tur/retur. Eneste drivkraften jeg hadde var å tenke på MÅLET! Drit i medalje og t-skjorta. Jeg vil bli ferdig, jeg vil ligge rett ut! Jeg gikk og løp og om hverandre. Så hørte jeg skikkelig høy musikk i nærheten. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at det var musikk fra et spisested. Og ENDELIG kunne jeg se målområdet foran meg. Fortsatt langt unna, men jeg kunne se folkemengden og byggverket der borte. Jeg krabbet forbi rundkjøringer og lyskryss. Så hørte jeg "Anna Anna Anna!". Det var løpevennene mine som ropte navnet mitt. Bare få meter igjen nå, så jeg forsøkte å rette opp ryggen i tilfellet noen skulle ta bilder, men hadde null sjans. Nå løp jeg som en ekte LØPEOLDEMOR! To meter igjen. Kjente allerede den deilige lykkefølelsen som strømmet gjennom hele kroppen min og i det jeg krysset målstreken fikk jeg krampe i høyre leggen, IGJEN!". Det gjorde forferdelig vondt men samtidig gjorde det helt sykt fantastisk godt fordi jeg endelig var ferdig! Mens tårene rant gikk jeg frem og tilbake for å dempe ned krampa før jeg gikk og hentet medaljen og t-skjorta (som står 80 km på).

JEG KLARTE DET!!! Det ble distansepersing, maratondebut og ultradebut! Alt på en gang!

Den offisielle tiden ble 7 timer og 8 minutter. Og gjett om hvem som kom på andre plass i min klasse? JEG, altså, andre plass på bunnen, haha. Men er det så nøye? NEI!

Tom for energi. Måtte tvinge meg frem et falskt smil.

 

Etter løpet:

Bankett ble avlyst, og jeg ble utrolig glad for det. Her trykkes det til kjære og kjente for harde livet.

Gjett hvem som hadde med seg verdens største kopp(bolle) på årets Ecotrail? Fikk mer enn nok suppe i alle fall.

Ecotrail 45 km var en virkelig stor påkjenning. Fra å få hold/sting til krampe, fra smerte i lårene til smerte i hoftene. Fra å være helt gira til å være så deprimert. Og på toppen av det hele, var jeg både tissetrengt og fisetrengt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde ikke lyst til å tisse i skogen fordi jeg var redd for maur og hoggormer. Flere ganger lurte jeg på om hva folk egentlig gjorde av seg all den luften i magen. Kan noen svare meg på dette? Haha.

Takk til Ecotrail for arrangementet. Det var mange som ble misfornøyde av de samme grunnene i år. Det er bedre å lære av en feil enn å gjenta den, så det er bare å ta imot kritikk med et smil. Det er litt sånn som når jeg bestiller sushi så forventer jeg å få sushi, ikke stekt ris med fisk. Da er det lov å være skuffet.

Dette løpet har virkelig satt sine spor. Og ifølge klokka mi forbrant jeg 2800 kalorier. På to av tærne hadde jeg fått vannblemmer. Leggene var mørbanka. Hoftene var stive. Og skuldrene var tunge. Dagen etter kunne jeg ikke gå. Jeg har aldri vært så støl i legger, lår, hofter og skuldre og rygg noengang. Min første restitusjonstur ble gjennomført fem dager etter Ecotrail. Jeg løp 4 kilometer og jeg brukte 36 minutter. Jeg ble stoppet av en traktor og sjåføren spurte om det gikk bra med meg. Oldemor i kappgangstil skapte uro på bygda...hahaha. Som jeg gleder meg til å trene normalt igjen!

Og vet dere hva? Bare for å være skikkelig gal skal jeg om nøyaktig en måned løpe Romeriksåsen på langs. Det er 50 km terrengløp. Ønsk meg god bedring på forskudd :)

-Anna

Publicerat: 2017-05-28 18:12 Kommentarer (0)



Råskinnet


Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil.


Bildet over er hentet fra Kondis.no.

Jeg har allerede lagt ut bilder og kort oppsummering fra lørdagens løp, på Instagram, Facebook og TwitterHer kommer en mer detaljert oppsummering av min erfaring og opplevelse i Råskinnet. Til de som ikke har hørt om løpet finner dere mer info her http://ready.no/Hjem.html

Da var dagen kommet. Jeg har gruet meg til denne dagen helt siden november da jeg fikk vite at Råskinnet var et av de 7 løpene i Runner´s World Challenge 2017. Les også: http://www.runnersworld.no/blogs/anna/team-runner-s-world-challenge-2017.htm

Natt til lørdag drømte om at jeg ble angrepet og kvalt av masse blodigler. Jeg var redd og fikk panikk. Jeg bråvåknet og så at 6-åringen lå med det ene beinet over halsen min. Litt ubehagelig samtidig som jeg var lettet over at det bare var en drøm, likevel ble jeg ekstra nervøs. For i tillegg til å grue meg til å løpe i gjørme og gå i vann, ble jeg også utrolig redd for å bli "angrepet" av lange ekle slimete dyr. Jeg sleit med å få sove igjen, lå bare og grublet til klokken bikket over 09. Da stod jeg opp og lagde meg frokost. Plutselig løp tiden fra meg så jeg skyndte meg avgårde. Kjørte først til Tveita for å parkere bilen der, deretter tok jeg t-banen til Sognsvann. På vei inn mot sentrum innså jeg at jeg ikke hadde sjanse til å hente ut startnummeret på Sognsvann før kl.12:55. Pulsen ble bare høyere og høyere. Hadde ikke trengt å oppleve dette nå! Jeg var helt desperat på å få hjelp fra andre til å hente ut startnummeret for meg. Sendte tilslutt en melding til arrangøren og fortalte at jeg var forsinket. Fikk beskjed om å gå til Bjørnar for å hente nummeret innen kl.13. Da jeg satt på t-banen var jeg innom tanken på å bare drite i hele løpet. "kanskje det er ment at jeg ikke skal løpe?" og "kanskje dette er forvarselet om at noe dramatisk kommer til å skje?". Forbanna tullete overtroisk asiatisk tankegang når ting ikke går som planlagt! Det var egentlig en gylden mulighet å trekke meg nå, men stoltheten min tillot meg ikke å gjøre det. Det blir løping uansett med eller uten startnummer. Og vet dere hva? Jeg kom frem kl. 13:05, likevel fikk jeg utlevert startnummeret mitt. Tusen takk til Bjørnar og Råskinnet! Dette kaller jeg tipp topp service.

Startnummeret på plass, Joho! 

Så var tiden inne for de vanlige rutinene. Dotur og oppvarming. Dokøen var kjempe lang, så jeg varmet opp med en annen deltaker mens vi ventet på vår tur. Jeg tittet på klokka, 5 minutter til puljen min startet. Det var like før jeg tisset på meg pga stress. Takket være snille og omtenksomme folk som stod fremst, fikk jeg gått foran dem i køen. Ut av doen med skjørtet på skeive løp jeg rett til startfeltet. PANG! Sa det. "Endelig, kan jeg senke ned skuldrene og kose meg med en liten skogstur" tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før ting ble snudd helt opp ned. "Kose meg"? Det var F*** meg noe helt annet enn å kose seg! Først gjørmebad etter ca 500 m, rett etterpå kom den såkalte koseturen i iskaldt vann. Føttene mine skreik etter å komme opp på land. Herregud som jeg frøs. Kroppen skalv og hodet ristet. Resten av turen vekslet det mellom smale skogstier med røtter og stein, gjørme og ujevnheter, og vann som gikk helt til brystet/halsen. Det var kupert, det var glatt, det var bratt, det var kaldt, det var gjørmete, det var tøft, det var tungt. Men jeg kom meg i mål, etter KUN 1 time og 35 minutter! Jeg undervurderte løypa, noe så sinnsykt. I forkant av løpet hadde jeg bestemt meg for å løpe mitt eget tempo, men når jeg registrerte at en etter en løp forbi meg hvert eneste sekund, kjente jeg at konkurranseinstinktet mitt ble vekket til live igjen. Kosetur, ble til jagetur. For en som ikke er vant med å løpe i terrenget, ble underlaget for tøft. På en av de bratteste nedoverbakkene, klarte jeg å miste balansen. Dette resulterte til at venstre foten min sklei på det glatte underlaget, og vips,  gikk den gamle danserinna nesten ned i spagaten. Dessverre pådro jeg meg en liten strekk i hofteleddsbøyeren (eller hva det no heter). Etter "ballettoppvisningen" tok jeg det helt med ro. Smerten var verst når jeg løftet opp det venstre beinet i motbakker. På et tidspunkt var jeg langt nede. Lei meg og sint. Lei meg fordi jeg var uforsiktig og ble skadet. Jeg var redd for at skaden skulle ødelegge treningsplanene mine i ettertid. Sint fordi jeg ikke fulgte planen min om å kjøre mitt eget løp. Nå må jeg bare ta tiden til hjelp og se hva naprapaten sier på onsdag.

Kalle føtter 

Gledestårer selv om det ikke synes på bildet

Selv om det var et beintøft løp, så smilte jeg faktisk opptil flere ganger i løpet av turen. Den ene gangen var da jeg vinglet i vannet, støttet jeg meg til en skulder foran meg. Han snudde seg og så på meg med litt forvirrende blikk. Jeg klarte ikke å la være å le av meg selv mens jeg forsøkte å si beklager. Han sa "det går fint". Rett etterpå tok jeg på skulderen hans igjen og sa "ikke gå!". Haha. Jeg smilte også til kameramennene! Jeg fikk så mange hyggelige og oppmuntrende kommentarer underveis som jeg virkelig setter så utrolig stor pris på. "går det bra med deg?", "du er superflink!", "kom igjen, snart er du i mål", "så nydelig skjørt du har" osv. Tusen hjertelig takk til dere!

Oppsummering: "En gang Råskinn, alltid Råskinn" - Dette betyr at jeg aldri kommer til å løpe Råskinnet igjen. Det var et tøft og kult løp, men det samsvarer ikke med mine langsiktige mål. Løpet ga meg mange vonde og tøffe, men også gode opplevelser. Til tross for at jeg ble skadet er jeg glad for at jeg har blitt en erfaring rikere. En erfaring som jeg tror jeg har behov for å ta med meg videre. Når sant skal sies foretrekker jeg heller å løpe 100 km på asfalt fremfor å løpe Råskinnet. Det er nettopp fordi kroppen min ikke er skapt for et slikt løp med så tøft underlag. Jeg er for pinglete og for jålete, rett og slett! Før jeg løp dette løpet gruet jeg meg til Ecotrail Oslo 45 km og Romeriksåsen på Langs 50 km, nå GLEDER jeg meg til begge løpene! Jeg vil gjerne gi stor ros til de som løp på lørdag og de som har løpt flere ganger tidligere, dere er Råskinn alle sammen! Bøyer meg i gjørmen og i vannet og i røttene for dere!

Takk til Runner´s World som utfordret meg til dette. Det er så fantastisk herlig å kjenne på den enorme følelsen av stolthet da løpet var over. Stolt over at jeg turde å møte en slik utfordring og turde å strekke grensene mine så langt som jeg gjorde denne gangen. Tårene rant da jeg passerte målstreken, det var ikke pga smerten i låret, men fordi jeg ble glad for at marerittet mitt var over!

Det ble ingen pallplass på meg, noe jeg syntes var veeeeldig rart, men ifølge Kondis.no vant jeg prisen for årets fineste løpeskjørt! Den kan jeg leve lenge på.

Mitt neste løp med RWC er Sommernattsløpet 17. juni. Håper vi sees! For mer info om løpet trykk på linken https://www.sommernattslopet.no

Nesten Pallplass! 

Sånn, ferdigskiftet og klar for hjemreisen. Det gikk opp for meg i etterkant hvorfor folk så litt "søtt" på meg på banen mellom Sognsvann og Tveita. Fordi jeg så ut som askepott: Liten, møkkete, og litt søt, ikke sant?

Askepott for en dag.


Tips til de som skal løpe Råskinnet for aller første gang neste år:

  1. Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  2. Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  3. Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  4. Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  5. Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  6. Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  7. Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  8. Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  9. Ikke skyll av deg møkk før du forlater "åstedet", du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få "gode" blikk på banen.
  10. Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.

Lykke til, vi sees ikke neste år! Da løper jeg mest sannsynlig BCM.

En gang Råskinn, alltid Råskinn.


-Anna

Publicerat: 2017-05-09 12:42 Kommentarer (0)



MerLøpeoldemor - Anna Tien Nguyen-Skaret

ASICS FrontRunner Norge. Medlem i Romerike Ultraløperklubb og SkiLøperne. Livlig asiat på 40 år, godt gift og har en datter på 8 år. Jobber med eiendomsforvaltning i Oslo sentrum. Målet med denne bloggen er å inspirere, engasjere og motivere leserne til å komme seg ut av sofaen, holde kontinuitet i løpingen, OG å spre masse løpeglede. Instagram, Twitter, Facebook, Strava: @lopeoldemor Egen blogg: www.lopeoldemor.com

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser