Anna Tien Nguyen-Skaret - Runner's World
Annonse

Anna Tien Nguyen-Skaret

«Mamma, puppene dine henger og slenger»

|Sponset innlegg|

Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si store senger». Jeg sa: «store senger». Hun la til: «puppene dine henger og slenger».

For en herlig og ærlig kompliment! Det forteller jo bare at jeg har en fin historie bak meg. Å få barn er både krevende og fantastisk givende. Det er klart graviditeten har satt sine preg, men brystvortene peker fremdeles riktige veien da, haha. Det er ikke bare ammingen som får puppene til å endre seg, men også svangerskapet. Uansett, jeg er glad for at jeg fikk til å amme. Det som har skjedd med puppene mine utseendemessig er bare bagateller i forhold til opplevelsen av ammingen. Og denne opplevelsen er uerstattelig.

Jeg kunne aldri tenkt meg å ligge under kniven for å få tilbake kroppen eller for å se ut som 20 åring. Da ville jeg på en måte slette en del av historien i livet mitt. Det er de små historiene og de store øyeblikkene i fortiden som har gjort meg til den kvinnen jeg er i dag. For min del handler det ikke om hvordan jeg er ser ut, men hvordan jeg har det. Noen vil kanskje si: «ja det sier hun som er kjent for å være superjålete». Å være jålete eller forfengelig trenger nødvendigvis ikke å bety at jeg er misfornøyd med meg selv eller ønsker å endre utseendet mitt, men at jeg bare rett og slett ønsker å se velstelt ut for min egen del. Men folk skal få lov til å gjøre det de føler er rett for dem.

IMG_5742

Det er utrolig mange som har brystkreft. Derfor har vi Rosa Sløyfe aksjonen hvert år. Årets tema er «Senskader av behandling». Målet med denne aksjonen er å vise omtanke og solidaritet med de som er rammet. Pengene går til brystkreftforskning og andre brystkreftrelaterte prosjekter.

Jeg føler meg veldig privilegert og beæret over å få lov til å være ambassadør for Rosa Sløyfe-løpet i Oslo. Dette løpet har blitt arrangert i Oslo to ganger tidligere og jeg har deltatt alle gangene og kommer til å delta hvert år fremover. Å kunne løpe, noe jeg er veldig glad i, samtidig som jeg kan bidra til å hjelpe andre og glede andre, finnes det noe som er bedre enn dette? I den anledning vil jeg oppfordre dere alle til å melde dere på Rosa Sløyfe-løpet som arrangeres i Oslo 11.oktober. Håper å se mange engasjerte og løpeglade deltakere som ønsker å støtte en svært viktig og god sak. Du kan lese mer om løpet og melde deg på her: https://www.rosasloyfelopet.no/

Mitt budskap til alle kvinner er: Uansett puppeform: Lange, skjeve, runde, korte, flate, stripete, bulkete, pløsete, prikkete – det viktigste er at de er FRISKE! Så, vær stolt over dem.

//Anna

Rosa Sløyfe Anna

Publicerat: 2018-09-09 13:16 Kommentarer (0)



14,5 timer galskap i "Nevada"


Vinn eller forsvinn? Nei, det handler ikke om å vinne men å overvinne meg selv!

 

Jeg startet å skrive dette innlegget allerede søndag kveld med litt feber, hodepine, slapphet og en stor dose sentimentalitet. Med en gang jeg lot tankene vende tilbake til lørdagens løp, trykket på tastaturet, fikk jeg voldsom klump i halsen min. Da måtte jeg bare slutte å skrive. Slutte å tenke. Slutte å føle.

Hvorfor blir jeg rørt av å tenke tilbake til lørdagen? Hallo! Det er jo bare et løp (mener noen).

Nei! Det ikke bare et løp. Det er et ultraløp på over 80 kilomenter som tok meg med på en reise gjennom alle følelsesregistre. Det er en opplevelse, en erfaring, en måloppnåelse, en bragd og en historie som jeg vil være stolt av i lang lang tid fremover. Det handler også om å sette seg mål, fokusere på dem, presse seg selv til det ytterste, oppnå målene og oppleve fornyet mestringsfølelse. 

Ultraløpersyndrom

To år etter at jeg tok mine første løpesteg sto jeg plutselig på startstreken til mitt aller første ultraløp, Ecotrail Oslo 2017 – 48 km. Dette løpet var så smertefullt at jeg konkluderte med «ALDRI MER»! Men du skal aldri undervurdere mestringsfølelsen som kommer i kjølvannet etter en opplevd bragd.

Ecotrail 2017 - 48 km

Få dager etter denne konklusjonen fikk jeg en epost fra arrangøren ang 2 for 1 kampanjen. Som asiat (og gift med nordlending med et hint av sunnmøring) er jeg veldig glad i rabatter og gode tilbud. Jeg er tross alt fra et land der pruting (og litt kjefting) er nærmest påkrevd når man handler noe. Nå som jeg slapp å prute på startnummer, måtte jeg jo bare utnytte muligheten. Og siden det nesten var gratis så hvorfor skulle jeg ikke velge den lengste distansen så fikk jeg også mer ut av pengene? Oh yes, Ecotrail 2018 – 80 fuckings km påmeldt av et brødhue med litt prosecco i blodet. Dette er oppskriften på galskap. Man kan umulig være frisk når man tar slike valg, men løping er ikke for friske mennesker har jeg hørt og det beste er at jeg ikke er alene om å være gal. Ultraløpersyndrom kalles det også.

Oppkjøringen til 80 km løp 

Forberedelsen til Ecotrail startet allerede da jeg fikk Didrik Hermansen som min løpecoach november 2017. Det han pleier å si er: «Når man løper lange løp, er det viktig å fokusere på antall timer i uken og ikke antall km i uken. Kroppen skal venne seg til å være i aktivitet i mange timer. For det er nemlig hodet som skal holde deg oppe og ikke beina. Og du har mer å gå på enn du tror».

Hittil i år har jeg løp 1200 km og har brukt over 142 timer, det er nesten det dobbelte av det jeg løp samme tid i fjor. Jeg merker godt at beina har blitt mye sterkere siden forårets Ecotrail. Så coach Didrik har gjort alt rett! 

Smiler alltid, nesten, etter hver løpetur.

Forberedelsesperioden har vært som berg og dalbane. Jeg har vært supermotivert, men jeg har også flere ganger hatt lyst til å bare gi opp alt. Jeg vurderte til og med å endre distansen til 50 km, men på en annen side tenkte jeg at dette skulle bli mitt aller lengste og siste ultraløp, så det ga meg en økt indre motivasjon. Den som intet våger intet vinner. Det skader ikke å presse seg selv ut av komfortsonen, så får jeg ta det som det kommer? Det er som å se skrekkfilmer. Det er mange forskjellige meninger om en film, men man vet ikke om den er skummel eller ikke før man har fått sett den selv.


Ecotrail 26.mai 2018

Morgenkos/kaos

Gjøre seg klar for dagens piknikk.

Natt til løpsdagen sov jeg maks 4 timer. Jeg var spent og nervøs, men jeg gledet meg også. Midt på natta våknet jeg av en drøm (eller mareritt). Jeg drømte om at jeg forsovet meg og rakk ikke løpet. Ble helt ærlig litt lettet for jeg trodde at jeg slapp unna løpet, men for en nedtur da jeg oppdaget at det bare var en drøm for klokka viste bare 03.32. 

5:30 ringte klokka. Jeg spratt opp av sengen og hoppet rett i dusjen. Til frokost tvang jeg i meg et tonn med havregrøt og drakk 100 liter vann. Det føltes i alle fall slik. Jeg spiste grøt og brakk meg samtidig (sjarmtrollet sitt det!). Magen var så stappa at jeg ble litt bekymret for løpet etterpå.

Fra bygda til byen

I dag valgte jeg å kjøre bil. Da kunne jeg styre selv når jeg skulle hjem. På vei til Oslo måtte jeg stoppe på bensinstasjonen på Ryen for å gå på do. Tissetrengt!!! Jeg parkerte bilen ved jobben og gikk til startområdet. Da jeg kom frem møtte jeg først spreke Neil Dryland, så nydelige Monica Kransvik, så fine og blide Mariann Langås og flere andre løpevenner. 

facetune_29-05-2018-15-20-11

Pep talk fra coachen Didrik Hermansen ved startsområdet. Fikk jeg med meg noe? NOT! Haha

Siste dotur unnagjort 10 minutter før start. Jeg løp ut og skulle til de andre, men så fikk jeg øyet på coachen min, hoppet bort og klappet ham på skuldren. Jeg fikk lykke-til-klem. Tenk, jeg fikk en klem av vinneren av Ecotrail 2018! STAS, hilsen fjortis-Anna. Nå gjentar jeg meg selv igjen, jeg bare ELSKER STEMINGEN HER!

Nervene forsvant og plutselig gikk startskuddet. En etter en, løp forbi meg mens jeg smilte og tenkte «pass dere, om 5 timer skal jeg jaggu ta dere igjen, en etter en!». Er lov å drømme, sant?

facetune_29-05-2018-15-20-51

"Godt driv og bra posering" langs Akerselva, haha

Første mila gikk opp langs Akerselva. Allerede på Nydalen ble jeg litt forvirret av merkingen, men ble heldigvis ført til rett spor igjen av Even Nedberg og kona Yvonne Olstad. Et veldig sprekt ektepar som jeg slo følge et lite stykke. Etter hvert dukket det opp fire løpere og løp sammen med oss. Blant de var Mariann Langås, Daniel (vet ikke etternavnet) og to til som jeg merkelig nok ikke husker navnet på (bombe!).

facetune_29-05-2018-22-40-38

Finfin gjeng å løpe sammen med. Fv: navneløs, Daniel, Mariann, Yvonne, JåleDukkeAnna.

Ved Maridalsvatn, tror jeg. Fv. Even, Yvonne, Mariann og meg.

Da vi kom til den første, lengste, bratteste og jævligste motbakken, måtte jeg gi slipp på gjengen. Jeg hadde null sjans å ta følge med dem. Stigningen opp var som sagt hard. Bakken var uendelig lang. Jeg følte jeg aldri kom meg til toppen. 

NÅ, var jeg sjefen over meg selv igjen. Både positivt og negativ ved å løpe alene. Det positive er at du kan styre farten din selv uten å ta hensyn til noen andre, det negative er at du blir sløvere og ikke gidder å presse deg selv like mye.

Første motbakke og lårene er allerede sure og sinte.

Det sies at der det går opp så vil det også gå ned. I nedoverbakkene sleit jeg også veldig mye. Steineste og store røtter gjorde meg utrygg, usikker og redd. Jeg kan røpe at jeg ikke har løpt en eneste tur i skogen på mange mange måneder, så jeg har bare meg selv å takke. 

Bonden på luftetur. Fjortis posing, peace! (knis)


Terrengløpkurs midt i løypa

Et lite stykke før Sognsvann dukket det plutselig opp en mannlig løper. I alle dager? Var det flere bak meg? Jeg trodde ærligtalt at jeg var baktroppsjefen. Han begynte å prate og viste meg hvordan jeg skulle bevege beina mine i nedoverbakkene på det krevende og ujevne underlaget. «tenk at du er på dansegulvet, la beina flyte og finne rytmen av seg selv». Jeg svarte at jeg ikke var vant til dette underlaget og ville bare ta det med ro så jeg ikke skulle bli skadet. Og for å være helt ærlig så tenkte jeg inni meg «SHUTUPMADDAFAKKA! Det siste jeg trenger etter 20 km med slit og svett er at noen skal gi meg opplæring på terrengløp, hahaha». De som kjenner meg godt vet at jeg ikke prater så mye når jeg løper, men jeg tar igjen dobbelt så mye når jeg ikke løper. Uansett, tusen takk, Ken, jeg vet det var bare godt ment, men der og da ble det bare mer frustrasjon for en allerede sliten og lei asiat. Men makan til "dansingen" din i nedoverbakkene, veldig imponert over deg! 

img_7320

"Dansegulv" du liksom, haha


Surrehode

Ved Sognsvann, urbant bymiljø med flotte og kjente omgivelser fikk jeg humøret tilbake. Vi, eller jeg var litt for opptatt av å nyte den flate grusveien at jeg ikke la merke til at vi hadde løpt feil. 2 ekstra bonus kilometere var så sykt irriterende og ganske frustrerende. På vei opp mot Vettakollen møtte vi flere turgåere. Jeg tror Ken sto og pratet med ALLE turgåerne (jeg trodde jeg var glad i å prate, neida!), så jeg prøvde å utnytte muligheten og snike meg avgårde som en snegle som prøvde å gjemme seg for haren. DER, var han ved siden av meg igjen gitt.

Sure og slitne bein.

Siste rest av vann og energidrikk tømt ned i magen. Det var flere ganger jeg tenkte «NÅ kommer jeg til å svime av!». Jeg så for meg at jeg besvimte, falt, slo meg i hodet, og ble hentet av luftambulansen (ikke dramaqueen i det hele tatt..). Men så heldig som jeg var, fikk jeg vann fra et par turgåere. Fantastisk gode og omtenksomme folk. Jeg krabbet videre opp, og endelig var jeg på toppen av Vettakollen. Alle tunge tøffe og tunge km hittil var gull verdt. Her var det panoramautsikt over byen og fjorden. Jeg lukket igjen øyne, pustet dypt inn, og lot tårene bare renne. Nytelses øyeblikk. 

img_7285

Fantastisk utsikt fra Vettakollen.


Første sjekkpunkt  

Jeg så ned på klokka, SHIT! Første sjekkpunkt på Holmenkollen stenger om 1 time! Jeg satt opp farten og måtte si hadet til Ken. Tiden min på første mellomtid ble 5 timer og 54 minutter og 27 sekunder. Under 5 minutters margin og helt KONTROLLERT! Dette måtte jaggu meg være mye mer spennende enn å se finalekampen Real Madrid mot Liverpool. Djises fuckings christ! 

facetune_29-05-2018-15-24-48-1

Kameramannen ropte: Well done! Da må man bare sette opp farten og rette opp ryggen. Jækla ubehagelig etterpå for å si det sånn.


Heteslag og uventet overraskelse

Neste drikkestasjon var Sørkedalen (50 km). Fra de første kilometerne fra Holmenkollen gikk i motbakke opp mot Tryvann. Det gikk overraskende bra i starten selv etter 30 km med nesten bare motbakker og krevende stier. Det var heller ikke så teknisk krevende. Det var mer krevende her i fjor pga gjørme og vått underlag. Så kom nedoverbakkene mot Sørkedalen. GODE BEIN! HERLIGE BEIN! DIGGE BEIN! 

Passerte 46 km og møtte turens første vegg. Nå var kroppen ganske tung og sliten. Jeg begynte å kjenne svimmelhet og kvalme. Jeg satt meg ned og tok en velfortjent pust i bakken. Tårene begynte å renne ut av øynene. Hendene hovnet seg opp og hjertet dunket fort. Jeg ble kvalmere og kvalmere, og måtte til slutt kaste opp. 

img_7319

Tjukke, søte og rynkefrie hender.

Jeg satt og gråt en stund mens jeg prøvde å ta av gifteringen. Nå syntes jeg enda mer synd på meg selv. Første gang på denne turen vurderte jeg å gi meg, på ordentlig. Jeg tok selfie og sendte bilde av gråtetrynet mitt til mannen og la samme bildet ut på Instastory uten kommentar (WTF??? WHY???) som et rop om sympati og trøst? Fikk svar fra mannen:

img_7534

Det var trøsten sin det! Skikkelig fornærmet men jeg lo litt for meg selv. I det jeg kom meg vekk fra grøfta, plutselig gjorde jeg et stort hopp samtidig som jeg skrek så høyt jeg kunne. ÅH FY FAEN, FY FAAAEN!!! Jeg brølte og hoppet som en psyko okte i tyrefekting. Refleksen var forårsaket av at jeg holdt på å tråkke på en skummel og gedigen 10 cm lang hoggorm. Det finnes faktisk verre ting enn å løpe 80 km i 30 varmegrader, som å bli bitt av en SVÆR hoggorm! Jeg hadde faktisk ALDRI sett en hoggorm i virkeligheten før, og den var jo så nær! Verste overraskelse noensinne! Prøvde nok en gang å få litt trøst:

img_7535

Fikk trøsten jeg ville ha.... 

Lettet som en and i vanndammen svømte jeg videre ned mot checkpoint. Det gikk bare få minutter før hjernen min oppførte seg skikkelig ille igjen. De to siste km til Sørkedalen varte i en evighet. Jeg måtte legge meg ned i grøfta med lukkede øyne i noen minutter for å hvile litt. Nå skulle jeg ønske at det kom en hoggorm og beit meg sånn at jeg kunne bryte med god samvittighet. Jeg var så klar for at noen skulle kom å frakte meg tilbake til sentrum. 

img_7357

"Hoggorm kom til meg!" (Nok et dramaqueen-selfie)

Jeg karret meg opp igjen og kom meg til Sørkedalen 13 minutter før cut off. På Sørkedalen hadde de åpenbart det deiligste koldtbordet frem til nå. Det var alt fra nøtter, potetgull, brødskiver med salami, appelsiner osv. Jeg stod lenge og pratet med Eivind Bye (Daglig leder i Runner’s World Norge) og flere andre, mens jeg heiv i meg brødskiver med salami. For et festmåltid. Det var psykisk oppløftende å snakke med funksjonærene, være blant normale folk, føre en samtale, smile litt og le litt. De ordnet drikke til meg og fylt opp flaskene mine med vann og energidrikk. Fantastisk god service og støtte!

Nå var det «bare» 10 km igjen til neste checkpoint, Fossum (60 km) og jeg hadde to timer på meg å komme dit.

Fra Sørkedalen opp mot Bærumsmarka ventet enda en bratt motbakke på grusvei. Her gikk jeg så sakte at jeg ikke visste det var mulig. Jeg gikk sånn at hendene rakk nesten helt ned til føttene mine. Sjimpanse-gange!

Etter å ha besteget K3, beveget jeg meg sakte inn i Amazonas jungel. Stiene var teknisk vanskelige. Her måtte jeg passe på hvert eneste steg men klarte å falle en gang, slapp uheldigvis unna skrubbsår, så ingen dramqueen-selfie.

img_7362

Gleden er stor når du ser normale mennesker i jungelen.


Noen kilometer før Fossum dukket plutselig Nicoline Skille opp. Nicoline jobbet som frivillig på Fossum i år og hun kom løpende for å møte meg. (Kjenner en stor klump i halsen her jeg sitter). Tusen takk for den gode omtanken. Jeg setter virkelig stor pris på det du gjorde. Det flotte smilet og de supergode øyne hennes gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. På vei til Fossum måtte jeg stoppe helt opp en gang for å gulpe opp vann. Ca 1000 meter før sjekkpunktet skulle vi øke vi litt for at jeg skulle rekke tidsfristen, men jeg hadde ikke mer å gi. Ikke på dette ujevne underlaget med røtter, steiner, barnåler, møkk og dritt! Ikke etter 61 km med lidelser, både mentalt og fysisk. Nikoline skrek "DER NEDE" og pekte mot drikkestasjonen. Plutselig klarte jeg å skifte til 6. giret. Jeg løp forbi matdisken, vanndisken, godteridisken og forbi de som jobbet der som holdt på å rydde. Inni hodet mitt sa det konstant «spurt til matta, spurt til matta, spurt til matta!». Jeg hoppet over matta, så ned på klokka, over 60 sekunder for seint.

(Mens jeg skriver dette, kommer alle følelsene fra løpet tilbake. Skulle nesten tro at jeg var gravid for nå gråter jeg igjen)  

Jeg gikk rett ned på knærne og begynte å hyle «OH NEI, FAEN FAEN! JEG RAKK IKKE! JEG KLARTE IKKE» Tårene rant som en foss og jeg hulket som et spedbarn som ikke hadde fått mat eller omsorg på lenge. Først kom det en mann som jobbet der. til meg Jeg så på han og klarte så vidt å snakke. Jeg ristet på hodet og sa «jeg rakk ikke, jeg får ikke godkjent løpet» mens jeg gråt. Han ga meg en klem og strøk skulderen min. Rett etterpå kom Nicoline med både potetgull og drikke til meg. Øynene hennes var blanke og triste. Jeg var helt knust. Jeg var helt ødelagt. Jeg var helt nede i kjellern. Jeg hadde verken håp igjen eller troen på meg selv lenger. Nicoline og jeg satt på bakken lenge uten at noen av oss sa et ord. Eneste lyden jeg hørte var lyden av snufsing og gråting og hulking som aldri tok slutt. Så hørte jeg stemmen til Nicoline «Vet du hva, nå har jeg veldig lyst til å kjøre deg tilbake».

Utrolig mange tanker som foregikk i hodet mitt. Å bryte et løp 20 km før mål pga 60 sekunder må være fryktelig bittert. 3/4 av løpet er unnagjort, siste delen blir bare barnemat. Men 60 km (pluss 2 feilløpte km) er uansett knallbra distansepers, så vær fornøyd med det og vær stolt av det, forsøkte jeg å trøste meg selv. Jeg gir meg, tenkte jeg. Nei, det skal ikke skje. Det er ikke aktuelt. Godkjent eller ikke godkjent løp, medalje eller ikke medalje. Jeg driter i det! Jeg skal gjennomføre 80 km i dag, det er målet mitt. Jeg så opp fra bakken med gråtende ansikte og svarte Nicoline «Nei, jeg skal ha 80 km på klokka mi!»

Jeg sendte melding til Didrik og skrev at jeg kom for seint til Fossum og fikk dermed ikke godkjent løpet. Didrik svarte: Gratulerer med distansepersing. Jeg forstår at du er skuffet og var klar for hele distansen. Hadde du klart de siste 20? Jeg er skikkelig imponert over deg. Bra jobbet, og jeg regner med at du er revansjlysten allerede?

Jeg ventet med å svare han.

Ensomhet i den mørke grotten

Etter at jeg tok farvel med Nicoline gikk jeg som om jeg hadde vært på fylla i fem dager. Jeg sjanglet og var ustødig. Jeg var uggen og rusa. Jeg var lei meg, frustrert og jeg var sint. Her snakker vi personlighetsforstyrrelse på høyt nivå! Herfra var det ikke så langt unna Gaustad, kanskje jeg skulle heller løpe rett til Gaustad sykehuset i stedet? Dette var galskap!

img_7364

Klokka er fornuftlig og tar kvelden etter en lang dag på jobb.


Etter ca 1 km meter fra Fossum gikk klokka tom for batteri (fikk «bare» 63 km på klokka) Rett ned i kjelleren igjen! Jeg satt meg ned, nok en gang. Kroppen min begynte å skjelve. Jeg var kald og jeg frøs selv i den varmen. Mer grining og selvmedlidenhet. Jeg hadde ingen motivasjon eller krefter lenger. Jeg hadde ingen som kunne motivere meg eller dra meg opp. Jeg var helt alene. Helt alene midt i skogen. Å oppmuntre meg selv, var så grusomt tungt, men jeg forsøkte å fokusere på målet mitt, fokusere på å gjennomføre løpet og komme til mål. Jeg prøvde å fokusere på godfølelsen, mestringsfølelsen og lykkefølelsen som jeg "snart" skulle få oppleve.

Jeg tenkte også på boka "Mentaltrening" av Erik Bertrand Larssen der han brukte Frodo, den lille hobbiten i Ringenes Herre som et eksempel på målfokusert tenking. Frodo fikk et oppdrag, han skulle hente Saurons ring til Dommedagsberg. Han måtte gjøre det alene. Klarte han det ikke ville verden gå under. Han var villig til å ofte alt for å få oppdraget fullført. Veien til målet var kronglete og lang. Han møtte stadig nye utfordringer og hindringer. Men det var de små valgene han tok underveis som gjorde at han til slutt nådde frem. 

Jeg er jo like liten som en hobbit, så da var det bare å komme meg opp og fortsette ferden min mot sentrum. 

img_7369

Flott utsikt (ca 1 km fra Fossum)


Timer gikk og sola begynte å gå ned. Stien ned Lysakerelva føltes like lang som den kinesiske mur.

Helt alene ved Lysakerselva tenkte tilbake til langturen jeg hadde med en løpevenninne, Liss Vallestrand som forøvrig ble nummer 3 i kvinneklassen 80k med sjukt imponerende 8:56:04. Jeg satte opp farten og tenkte «Hadde du løpt sammen med meg nå, Liss, ville du vært stolt av meg, for det gikk mye fortere i dag enn da vi løp sammen sist!». Tårene rant ustanselig. Denne strekningen gikk opp og ned, opp og ned. Beina var ganske stive og slitne. Jeg hadde vondt i nakken fordi jeg så ned på bakken og føttene mine hele tiden. Røttene og rullesteinene var skumle så jeg måtte holde fokus på hvert eneste steg jeg tok.

img_7377-1

Ut av Lysakerselva - for en opptur!

Siste lykkemila til mål

Endelig! Endelig var jeg ute av den mørke og skumle «grotten». Det aller aller aller verste var over, nå skulle jeg bare kose meg med asfalt resten av turen. Men det var ingenting som het kos lenger, for kroppen var så mørbanka etter så mange timer i aktivitet. Jeg innså likevel at jeg kom til å klare og gjennomføre dette løpet, så begynte jeg å gråte igjen, men denne gangen var det stort sett bare gledestårer.

Jeg tok bilde av skiltet og sendte til Didrik hvor jeg skrev: Her er jeg. Bare en mil igjen, jeg SKAL gjennomføre løpet!

img_7378-1

Lysaker stasjonen var rett rundt hjørnet.

Fra Lysaker stasjon var det kun asfalt. Herlig asfalt! Deilig asfalt. Jeg løp sakte forbi den flotte Vækerøparken, Bestumkilen, landlige Bygdøy Sjøbad.

img_7381

Solnedgang ved Væleråparken? Nydelig!


Så kom jeg til den aller siste drikkestasjonen før mål. Der stod An-Margitt Eide og Geir Bjerkestrand. Stor lykke å se dem. Jeg fikk et pizzastykke av Geir og det smakte helt utsøkt. Her fikk jeg fylt på med enda mer vann før jeg løp videre. Ja, jeg løp (og stoppet for å ta bilder), for jeg ville bare bli ferdig med løpet så fort som mulig!

Forbi Aker Brygge, over Rådhusplassen og via Vippetangen hadde jeg konstant klump i halsen. Nå kunne jeg se målet 10 meter foran meg.

img_7387-1

Fortsatt mennesker i målområdet! Ubeskrivelig følelse.

Jeg løp sakte, veldig sakte mot Salt og ca 5 meter før målstreken så jeg An-Margitt igjen som ropte: «ANNA, kom og hent medaljen din!». Jeg begynte å gå. Skjelvinger i kroppen, beina, hendende. Jeg brøt sammen i tårer mens jeg fikk medaljen rundt halsen. Jeg var tom for ord. Helt tom. Herregud! Jeg som var innstilt på at jeg skulle reise hjem med tomme hender, og plutselig snudde alt helt om på hodet og over til noe positivt. 

To uker før løpet sa Didrik til meg: «Den store jobben er allerede gjort, løpet skal være desserten!»

Og vet dere hva?

DENNE DESSERTEN ER BARE SÅ SINNSYKT GRUSOMT JÆVLIG GOD!!!

Og bare for å være skikkelig gal har jeg meldt meg på Bislett 24 -timers 24.november i år!

facetune_27-05-2018-09-28-37

Aldri vært så rørt, glad og stolt over et løp før!

img_7513

Ecotrail la ut dette på Facebook siden deres. Utrolig flott gjort av arrangøren. Bare dette gjør at jeg faktisk vurderer å delta neste år også <3 

Årets Ecotrail gikk over all forventning. Det var mer enn nok mat på drikkestasjonene. De som jobbet frivilige var både hyggelige, hjelpsomme og omtenksomme. Jeg kommer helt sikkert tilbake, bare gi meg en uke til når jeg sitter og nyter sommervarmen med et glass prosecco. Men, finnes det ikke Ecotrail 100 km i 2019, altså? Haha

Tusen hjertelig takk for alle de flotte gratulasjonene og all den støtten jeg har fått. Jeg setter umåtelig stor pris på hver og en. Dere er så fantastisk gode! <3


Har fått spørsmål om jeg skal løpe samme distanse neste år?

Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg veldig frustrert og lei meg pga skaden på fredagskveld (en uke etter Ecotrail). Jeg klarte å sparke i en vedkurv av metall/stål og brekke tå nr 4 på venstre foten. Så nå blir det løpeforbud i 3-4 uker. Bittert og utrolig kjipt. Prøver å tenke positivt, men det er utrolig vanskelig akkurat nå. 

img_7676

Tre timer på legevakten på fredagskvelden, dårlig start på helgen! 

MEN, altså, sparket i en vedkurv! EN FUCKINGS VEDKURV! AV ALLE TING! Nå fortjener jeg virkelig prisen som årets klumse-JåleJoggerBlogger! 

PS. Angående Bislett 24-timers - DET VAR BARE EN SPØK! 

Etter Ecotrail 80 km kan jeg konkludere med:

Jeg er ikke den sterkeste, raskeste eller sprekeste vinneren, jeg er bare en veldig veldig sta taper.

//Anna

img_7511

Mandag etter løpet: Stolt Anna 14 år går med medaljen rundt halsen hele dagen. På toget, på jobben og i Oslo gater.

img_7437

"Minner for livet"




Publicerat: 2018-06-03 01:25 Kommentarer (0)



Løpeprogram, min lille hemmelighet…

Photo: SCC EVENTS/Jiro Mochizuki (https://runningmagazine.ca)

Jeg leste treningsprogrammet til verdens beste maratonløper Eliud Kipchoges for noen måneder tilbake på runnersworld.no. Det første som slo meg var, «hvorfor gjør ikke alle det samme?», «Hvorfor er det så mange som holder treningsprogrammet sitt hemmelig?».Didrik Hermansen i mål som førstemann. Photo: iRunFar/Bryon Powell

For noen dager siden leste jeg en artikkel om Didrik Hermansen (løpecoachen min) i den siste utgaven av Runner’s World bladet. Der stod det flere sider om Didrik og hvordan treningsukene hans så ut. Under får dere en liten smakebit av treningshverdagen til en av verdens beste ultratrail løpere. Jeg legger ikke skjul på at jeg er veldig stolt av å ha Didrik som coach. Ikke fordi han har vunnet mange internasjonale løp, men han som person, jordnær, målrettet og ikke minst er han flink til å motivere meg på en profesjonell måte.

Det er ganske fascinerende å se hvordan andre trener. Både eliteutøvere og mosjonister. For meg blir det en slags inspirasjonskilde og motivasjonskilde som får meg til å tenke «hvis hun/han klarer det så klarer jeg også».  Det er dermed ikke sagt at jeg tror at jeg blir like god eller like rask som verdens beste maratonløper eller at jeg kommer til å slå Didrik på Ecotrail 80k hvis jeg følger treningsprogrammet hans, men ved å se hvordan andre trener, det gjør at jeg får trua på meg selv, trua på at jeg på eller annet tidspunkt kommer til å oppnå mine langsiktige mål.

Når man googler «løpeprogram» finnes det utallige løpeprogrammer der ute, og det har aldri vært mer tilgjengelig informasjon om trening enn nå. Det har blitt mange, kanskje for mange veier til samme rom. Er du ny, er det å følge et løpeprogram en trygg start på reisen. Men velg rett, velg noe som passer din personlighet, din livsstil og dine mål. De fleste er veldig generelle. Et eksempel er «løpeprogram Maraton under 4 timer». Da skal du løpe et visst antall timer eller antall km i uken. Jeg sier ikke at det er feil, men det kan være litt misvisende da det ikke er tilpasset formen din og treningsgrunnlaget ditt. Faren her, spesielt for nybegynnere er at vi lett kan å gå på en smell og få belastningsskader. Nå snakker jeg om mine erfaringer. Første joggeåret mitt ble jeg skadet flere ganger, nettopp fordi jeg var for ivrig og ikke visste hva jeg gikk til eller hva som egentlig var målene mine. Igjen er mål en viktig del av treningen. Som sagt trenger du ikke å ha høye mål, lave men oppnåelige mål er bra nok, det gjør at du lettere kan finne veien mot målene dine. På samme måte som middag. Vet du hva du skal lage til middag, er det enklere å handle inn ingrediensene enn å bare gå rundt i butikken og finne på noe der og da. Jeg ender alltid opp med masse annet dritt når jeg ikke har planene klare. Jeg bruker mer tid og mer penger til unødvendige ting som kroppen min ikke har godt av.

Et treningsprogram er som løpesko. Det finnes utrolige mange å velge mellom, men du må velge de parene som passer best for deg og dine føtter. Løpesko som JEG er superfornøyd med, betyr ikke at de er like bra for andre sine føtter. Et program kan funker superbra for noen men likevel dårlig for andre. Du må finne ut og kombinere det som samsvarer med dine mål og ikke minst ditt treningsgrunnlag. Så til de som lurer på hvorfor jeg har løpecoach, det er fordi jeg trenger hjelp til å komme nærmere målene mine uten å bli skadet, uten å bli lei, uten å miste motivasjonen. Med coach får jeg en helt annen holdning og motivasjon til trening. Det er vanskeligere å «skulke», samtidig er det veldig hyggelig med skryt fra noen som virkelig har peiling. Det gir økt motivasjon!

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke holder treningen min hemmelig, nettopp fordi jeg liker å dele mine erfaringer med andre. Jeg liker at andre skal oppleve suksess og fremgang i treningen på samme måte som jeg har opplevd. For løping er mye mer enn bare å vinne, men det handler om å dele oppturer og nedturer med likesinnede. Det ikke en konkurranse oss i mellom, men konkurranse med meg selv, min kropp, mitt hode, mine bein, og ikke minst handler det om å opprettholde løpeglede og motivasjon i lang lang tid fremover.

Har du lyst til å se hvordan jeg trener er du hjertelig velkommen til å følge meg på Strava HER. Der legger jeg ut programmet mitt dag for dag med detaljerte beskrivelser.

Så, hva er egentlig målet mitt? Jeg har to hovedmål i år. Et mål om sub 4:20 på maraton og sub 2:00 på halvmaraton. Men før den tid skal jeg stå ved startstreken sammen med Didrik Hermansen på Ecotrail 80 km den 26.mai.

Har du samme mål som meg, kan du fint følge programmet mitt, men pliz ikke kast tomater eller råtne egg på meg hvis du ikke oppnår målene dine, haha…

//Anna

img_0967

Publicerat: 2018-04-26 14:04 Kommentarer (0)



Mitt andre maratonløp: Fødselen gjennoppleves


Maratonløp er som et svangerskap. Jo nærmere fødselen du kommer jo tyngre og mer smertefullt blir det.


Facetune_10-03-2018-13-05-40 (1)

To små vietnamesere på Expo plass...

Barcelona! 

Våren er her, årets første løp er her og det betyr at jeg skal begi meg ut på en av smertefestene mine i form av maratonløp. Det kommer til å bli gangsperre, krampehelvete, smertefest, blå negl, blodblemmer i lang tid etterpå, men hva så? 

Den siste timen av min første maraton tenkte jeg konstant “fy faen, aldri mer”, men så fort løpet var over, magen fikk litt mat og før jeg visste ordet av det var planene for neste maratonløp allerede spikret. Det er som å ha vært på fest, dagen derpå ligger du i sengen og sier «aldri mer alkohol», men likevel er du en av de første som svarer ja når noen inviterer deg på fest.

 

Målsetting

Yoho, dette har alle ventet på!

Tidsmessig sikter jeg mot å krysse mållinja på under fire timer og tretti minutter. Hva må jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare det? Her er fasiten: Jeg må løpe 6:20/km eller fortere. Fra tidligere maratonløp har jeg PB på 4:50. Den siste mila er jeg som en halvdød struts uansett, og da er det viktig å komme i mål med et snev av selvrespekt, rak rygg og god stil.

I forkant av løpet fikk jeg beskjed fra Didrik Hermansen (løpecoachen min) om å dele løpet i tre deler og holde så jevn fart som mulig hele veien. Jeg gjorde som Didrik sa, nesten…

Facetune_14-03-2018-21-24-15

På vei til Expo for å hente startnumrene.


Barcelona, jeg bare digger deg!


IMG_8884

Sprekeste og herligste jente!

 

Jeg har aldri vært så klar før et løp som nå. Hodet var på plass og beina føltes sterke. Dagen før løpsdagen løp jeg og Jeanette til Expo for å hente startnummerene. Det kriblet overalt i kroppen. Herregud jeg gledet meg til å oppleve årets første løp, i short og med utslått hår!

 

Ready, set, action!

Nå blir det fest!

Natten før start sov jeg litt dårlig. Jeg var ikke bekymret for løpet, men jeg tenkte på all den maten jeg hadde puttet i meg de siste døgnene. Jeg kjente magen strammet seg og det så ut som om jeg var 8 mnd på vei. Jeg var litt bekymret over hvor lenge dette «fosteret» kom til å pine meg under løpet. Jeg ble litt bekymret over at jeg kanskje kom til å oppleve «prematurfødsel» midt i løypa.

Klokka 06:00 søndag morgen var det ut av senga. Fortsatt «høygravid», men som alle sier, næringsinntak er superviktig før et maratonløp. Etter en bedre frokost som bestod av hard og tørr baguette med grønn banan dro Jeanette og jeg av sted til startområdet kl.7:45 med mange gode tanker i hodet, og en stor dose med optimisme. Jeg følte meg uthvilt (til tross for litt dårlig natt), jeg følte meg sterk og jeg følte meg superklar. Et glimrende utgangspunkt for et flott maratonløp!

 Hvert løp er en fest, da er det lov å pynte seg litt og slå ut håret! Hilsen trøttetryne Anna


1/3 av løpet: «Bakkeinntervall med full blære»

IMG_8694

Dette dere!


IMG_8881

Snart braker det løs.

 

Ved startområdet snakket Jeanette og jeg om alt mulig rart. Vi smilte, vi klappet, vi hoppet og vi ropet. Startskuddet gikk kl. 08:45 ish, og sammen med ca. 20.000 andre løpere bar det i veg. Fyttigrisen beste stemning noensinne. Jeg fikk gåsehud flere ganger. Jeg hadde skikkelig trua på at jeg ville klare å løpe ned mot 4:30 og la meg godt til rette like foran fartsholderne med 4:30 ballongene. Kort tid etterpå skiltes Jeanette og jeg lag, vi skippet ut av startområdet som en gjeng våryre harer. Oh my fuckings shit, det gikk så uanstrengt, så uanstrengt. Nå hadde jeg funnet flyten som alle snakket om. Flytsone, harmonisk, drømmende. Det eneste som bekymret meg var at jeg måtte tisse. Jeg fikk ikke tid til det før løpet startet. Hva gjør jeg nå? I løpet av en time debatterte jeg med meg selv hvorvidt jeg skulle stoppe eller ikke. Hvis jeg stoppet ville bein mine stivne, det ville jeg jo ikke ha noe av. Det var dokø, skulle jeg bare sette meg ned bak en bil eller en container? NEI! Kjør på videre, det går over! Ingen skulle få se stumpen min!

Mellom 7 km til 10 km kom den første slake oppoverbakken, den var laaaaang og seig! «Bakkeintervall Anna! Dette fikser du, dette er flatere enn 10% stigning på mølla som du har gjort mange ganger før». Beina var lette og gode, nesten skremmende. Lett i beina trippet jeg oppover i samme planlagt tempo uten å være andpusten. «Gud hjelpe meg hva skjer? Det blir pers i bønner og spann!» tenkte jeg.


2/3 av løpet: «Ørken kaller og Anna faller»

Farten lå nå på ca 6:15, helt perfekt. Flytsonen fortsatte.

Mange snakker om å nyte byen mens man løper. Få med deg bygningene, folkemengden, gatemusikken, underholdningen og heiaropene. Så denne gangen lot jeg meg lure og droppet musikk på ørene, og det angret jeg bittert på. Stemningen langs gata her var tammere enn Valencia maraton. Litt for dødt etter min mening. Jeg la egentlig ikke merke til en dritt av byen. Jeg hadde mer enn nok å passe på mine slitne bein og den skyhøye farten min. Jeg la i alle fall godt merke til motbakkene og varmen fra Sahara (skrev forresten Sibir først hihi). Eller var det nå overgangsalderen skulle komme for fullt? Jeg prøvde å fokusere på positive ting. Jeg så for meg at jeg kom i mål med begge hendene i været og smilet var bredt som en tyrannosaurus Rex.

Tiden på halvmaraton ble 2:04 (ifølge klokka mi). Nå ble dama litt høy på seg selv og tenkte «Fortsetter dette så blir det ny pers med god margin!» «Kanskje jeg kan gønne på mot slutten og komme under 4:20 til og med?» Beina kjentes utrolig bra, høy tråkkfrekvens, upåklagelig teknikk og meget elengant løpestil (in my dreams).

Ved passering av 26 km kjente jeg at dette kom til å bli tungt. Lårene begynte å verke, og det ble tyngre og tyngre å løpe. Det verste var varmen. Jeg fikk akutt heteslag lignende følelse. Det var tåkete foran meg, jeg var svimmel, jeg var drit varm i kroppen, og jeg var så kvalm. Jeg hadde tatt med en vannflaske fra hver eneste drikkestasjon og drukket opp alt. Magen var sprengt og der kom de første «riene» snikende. Ved 27 km måtte jeg stoppe for å kaste opp, følte meg mye bedre. Så løp jeg videre, ved 29 km kom oppkast nr.2. Plutselig fløt alt så lett etterpå, enn så lenge..


3/3 av løpet: «Riene kommer for fullt»

Resten av turen var det veldig mange tilskuere som oppmuntret og heiet på løperne. Noen sa «you’re looking good Anna» og «you´re a strong woman», strong my as tenkte jeg (haha)… Jeg klarte knapt nok å løfte beina eller blunke jo! Hadde jeg løpt i terreng uten publikum hadde jeg lagt meg ned for å dø for lengst!

Frem til nå måtte jeg helle vann over hodet og nakken og ryggen og brystet for å kjøle meg ned, så jeg var helt gjennomvåt men kroppen var like varm. Noen meter lenger bort så jeg førstehjelpspersonellet, jeg stoppet for å få dem til å klippe armene på trøya mi. Aldri mer langermede trøye på maratonløp! ALDRI MER! Merk mine ord... 

Måtte ofre klubbtrøya mi, vondt i hjertet.


Jeg så på klokka, 40 km, bare 2 km igjen, ja…. bare hvis klokka mi hadde vist rett! Og det gjorde den ikke, for den viste nemlig 2 km mer enn det egentlig var. «Denne klokka skal rett i søpla når jeg er ferdig!» De negative tankene kom sigende, og jeg vurderte fortløpende å bryte. Nå har jeg aldri brutt et maratonløp (har ikke løpt mange heller, si), og jeg beit tennene sammen og fortsatte. Hadde ikke reist helt til Barcelona for å løpe maratonløp uten å komme hjem med en medalje.

40 kilometer: Fødeselen er i gang - Ingen nytelse uten lidelse…

Nå smalt det fullstendig! «Riene» hadde kommet for fullt og det gjorde så vondt overalt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg snakket høyt til meg selv. «IKKE STOPP, DET GJØR IKKE MINDRE VONDT AV Å STOPPE!», «jo fortere du løper nå jo fortere blir du ferdig med jævla dritten her!». Endelig så jeg målet langt langt borte, masse folk på begge sider langs veien, alt lå til rette for en «vakker» avslutning på maratonen, bortsett fra den lille søte jævla stigningen inn til mål. Nå kunne jeg ikke bryte uansett hvor vondt jeg hadde det. På samme måte som på fødestua, riene kommer tettere, ungen er på vei ut, og du har ingen krefter igjen, men du kan ikke gi opp, for ungen MÅ ut!

Pulsen var lav, skulle tro at jeg var daua, og det gikk rett og slett ikke fremover. Det var nesten som å løpe på mølla, beina beveget på seg, men kroppen på samme punkt. Jeg beveget meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, men ikke pokker.

“Jadda, shit happens,” tenkte jeg.

Alle andre deltakere trampet forbi meg, det var bare så vidt jeg kunne løpe forbi folkemengden langs veien. Det tok evigheter å krabbe opp mot målområdet, og når jeg endelig så "tribunen", skulle det jaggu meg løpes et par hundre meter til også, og i OPPOVERBAKKER! Nok en bakeintervalløkt, dette var jeg såååååå klar for. Jeg ga full gass de siste 200 meterne men stoppet rett foran mållinjen, gikk sakte og forsiktig over linjen mens tårene rant som Brudesløret i Geirangerfjorden.

Ikke nok med at jeg hadde slitet i mange timer, nå skulle pingvinen liksom gå flere hundre meter ekstra for å få medaljen rundt halsen sin. Krampehelvete overalt. I leggene, i lårene, rundt magen, til og med i ryggen! Ufattelig vondt, men det var verdt det!

Facetune_15-03-2018-06-35-04

Mitt andre maraton-smykke i boks!

Tiden min ble 4:40:35.

Jeanette sin tid ble 4:22, og hun kunne løpe enda lenger! For en sprek venninne jeg har. Jeg er så stolt av deg Jeanette!

Velfortjent medalje etter en knallbra innsats av Jeanette.


Ser mindre sliten ut på bildet enn det jeg egenltlig var.

 

Skal du løpe Barcelona Marathon i fremtiden?

Barcelona Marathon er kjekt å få med seg av flere årsaker:

Barcelona er en fantastisk herlig og nydelig by å tilbringe en langhelg i. Det finnes utrolig mange flotte butikker som ikke finnes i Norge. Vesker, sko og strømpebukser er de helt rå på! Liker du overraskelser under et maratonløp må du bare velge denne løypa. Ingen km er like. Det går opp og ned som berg og dalbane. De fleste svingene er som Trollstigen. Hvis du i tillegg liker å legge inn bakkeintervaller rett etter en langtur (over 40 km), er dette et perfekt løp for deg. Den siste km er den lengste km jeg noen gang har vært borti. Det er som å måtte bestige Mount Everest etter at du har krabbet 41 km i Alpene.  Dette løpet er over og ut for min del, men jeg kommer garantert tilbake til Barcelona for å nyte byen uten startnummer på brystet!

Og ett annet viktig tips til dere som skal løpe Barcelona Marathon (eller andre steder) i fremtiden: Bestill et hotell nære start- og målområdet. Å gå 1,8 km til startområdet er barnemat, men å gå like langt tilbake til hotellet etter et maratonløp for en dau struts er som å bruke 3 døgn på å føde ungen og så får du beskjed om å presse ut morkaka rett etterpå.

Lykken er å ha noen hårreisende mål å strekke seg etter.


Ett av årets to store hovedmål på maratonfronten var Barcelona Marathon 11.mars og Amsterdam Marathon 21.oktober. Første hovedmål er nå gjennomført, men dessverre ble ikke løpet helt som jeg hadde håpet.

Nå som jeg har stått opp fra de døde etter Barcelona Marathon, er jeg klar for å trene mot mitt andre hovedmål. Det er deilig å ha noen mål å strekke seg etter.

Men før den tid skal jeg delta i flere løp, og neste løp ut er Ecotrail Oslo 80k. Da skal jeg stå ved startstreken sammen med coachen min Didrik Hermansen og venninna mi Jeanette. Målet mitt er å fullføre uten å skade meg.

Avslutningsvis vil jeg takke for alle gode og varme ord jeg har fått. Jeg vil takke for all omsorg og omtanke som har kommet min vei. Jeg vil takke for at jeg har fått lov til å bli sett. Jeg vil takke dere som har trodd på og støttet meg. Jeg vil takke for at jeg får lov til å dele mine erfaringer og opplevelser. Også vil jeg takke for all tiden som du har brukt på å lese dette innlegget. (Litt av en takketale, skulle tro at jeg vant prisen for årets beste JåleJoggerBlogger, haha)

Tusen takk!

Hva er ditt neste løp eller neste mål? Jeg heier på deg!

 

//Anna

IMG_8816

Den følelsen når du ser målet og vet at du snart er ferdig med denne selvskadingen.

Publicerat: 2018-03-17 21:10 Kommentarer (0)



Råskinnet - Terrengløp som går fra helvete til himmelen!


Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil! 

I fjor var jeg en av de heldige som ble valgt ut til å være med i Team Runner’s World Challenge 2017. Opplegget gikk ut på at jeg fikk startnummer til 7 løp, deltagelse på 5 treningssamlinger, personlig veiledning og årsabonnement på magasinet Runner’s World. 7 forskjellige løp, alt fra 5 km paddeflat løype til 9 km terrengløp i gjørme og under vann. Denne pakken hadde en verdi på nesten 10.000,-.

For en som var (fortsatt er) uerfaren som meg var dette et program som bydde på mye utfordringer, men også allsidighet i løpingen. Jeg fikk et helt annet perspektiv på løping og hva det betydde for meg. Jeg fikk muligheten til å finne ut hva jeg likte best innen løping. Muligheten til å sette meg mål for så å oppnå de etterpå. Muligheten til å møte utfordringer og overvinne frykt. Muligheten til å presse kroppen min mer enn jeg trodde jeg kunne. Muligheten til å kjenne på det å lykkes i noe. Og ikke minst muligheten til å bli kjent med så mange flotte mennesker.

Løpene var tunge og morsommere på hver sin måte. Det jeg kan love dere er at dere kommer ikke i mål uten at dere enten må spy eller ligge å dø i noen sekunder etterpå! Høres grusomt ut, men tenk følelsen av å gi alt du kan og fullføre et løp uavhengig av tid og fart, det gir en enormt mestringsfølelse.

Hvert eneste løp ga meg en mestringsfølelse som bygget opp tilliten min på en utrolig god måte. Å ha trua på deg selv, mener jeg er grunnmuren når det gjelder løping. Gjennom dette treningsprogrammet med Runner’s World har jeg lært ekstremt mye. En løper er ikke bare en løper, men det finnes utallige ulike løpere der ute. Det jeg har funnet ut etter så mange forskjellige løp er at jeg elsker asfalt både på korte og lange turer, men skulle ønske at jeg også likte å løpe i terreng for det styrker beina på en helt annen måte, pluss at det er skadeforebyggende. Det må jeg gjøre noe med når våren kommer! 

Råskinnet 2017

Før løpet:

Etter løpet:

 

Råskinnet var det løpet som jeg husker best av de 7. Nettopp fordi jeg var sur, sint, glad, lykkelig, jeg var gjennom hele følelsesregisteret. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, eneste jeg visste var jeg skulle løpe i terreng med «litt» gjørme. Da dagen kom, jeg stod ved startområdet, kjente på den høye pulsen og den herlige stemningen, og i det løpet startet og jeg hadde bare løp 2 km, hadde jeg lyst til å bryte, for jeg så flere som satt fast i gjørmen og mistet skoene sine i vannet. SHIT! FAEN! HELVETE! Skrek jeg flere ganger i løpet av 9 km. Jeg løp (les: krøp) gjennom myr og gjørme, jeg "badet" i skittent vann, jeg krabbet opp i bratte motbakker og aket ned i nedoverbakker. Heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp fra de andre deltagerne, ellers hadde jeg aldri klart å komme meg i mål. Fantastiske herlige folk!

Å fullføre et slikt løp krever mye styrke. Både fysisk og mental styrke. Det er helt normalt at negative tanker dukker opp når du har det tøft, men tenk deg hvorfor du har meldt deg på. Hva er målet ditt? Uansett målsetting er det viktig at du IKKE tviler på deg selv eller sammenligner deg selv med andre. Du er der for din egen del, så vær innstilt på at du klarer å fullføre løpet! Når du krysser målstreken, der beina er slitne, kroppen er utmattet og hodet er tom, DEN følelsen er helt himmelsk! Ikke pga smertene da (så psyko er jeg ikke, ennå, haha), men det handler om å bryte seg ut av komfortsonen og kjenne på mestringsfølelsen og endorfinene som bruser etter fullført løp og selvtilliten er på topp :)

Så nå folkens, vil jeg utfordre dere til å delta i Råskinnet. Når jeg, JåleDukkeAnna klarer noe så klarer ALLE!

 

Her er mine tips til deg:

  • Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  • Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  • Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  • Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  • Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  • Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  • Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  • Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.
  • Du kommer deg ikke unna å bli våt, så bruk ulloverdel og lang løpetights for å unngå å fryse.
  • Ta med badehette dersom du er redd for håret ditt og er like klumsete som meg.
  • Hansker er veldig greit å ha. Helst av typen som tåler vann.
  • Se godt etter myrhull der du kan sette deg fast, eller få andre til å gå foran deg og se hvor de havner først (haha).
  • Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  • Ikke skyll av deg møkk før du forlater "åstedet", du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få "gode" blikk på banen.

Påmelding til løpet finner dere her: https://www.ready.no/Raskinnet.html

Ønsker dere masse lykke til!

Husk, uansett tid, fart eller stil, skal du være stolt av deg selv!

PS! En gang råskinn, alltid råskinn!

 

//Anna

(Bildet under er lånt fra Kondis.no)

Publicerat: 2018-02-20 15:32 Kommentarer (0)



Målbare mål vs ikke målbare mål

Mitt aller første innlegg på Runner’s world Norge i 2018!

Les og nyt (eller skyt meg om dere vil, haha)

Som en jålejoggerblogger er jeg opptatt av å skrive om ting som jeg brenner for og som kanskje kan vekke interesse hos mange der ute. Et tema kan være super interessant for meg/noen men kan også være så uinteressant for andre. Det er fordi vi er forskjellige og har forskjellige behov, ønsker, treningsmål, treningsgrunnlag etc. Hovedfokuset og hovedmålet mitt er uansett å kunne inspirere, motivere og engasjere leserne til enten å begynne å løpe, holde treningsmotivasjonen oppe, eller rett og slett å bare være i aktivitet enten i form av å gå, krabbe, åle, rulle osv...

Når vi kommer til temaet "mål" er det for mange en utfordring å finne mål til seg selv. Å sette seg mål er ikke bestandig enkelt, det man kan ha i bakhodet er at målene bør være oppnåelige og realistiske, samtidig bør du også ha noen hårete mål, for det gjør at du må presse deg selv litt ekstra på enkelte treningsøkter og gir deg en herlig dose av mestringsfølelse.

Målene kan variere, avhengig av hvor du er i dag og hvor du ønsker å være i fremtiden. Er du nybegynner kan målene være å holde motivasjonen oppe og få flyt på treningsrutinene. Er du en proff idrettsutøver ville det vært naturlig å ha mål om å vinne et løp, få en bra plassering eller knuse forrige personlig rekord.

I løpet av min tid som jålejogger har jeg fått mange gode innspill og råd fra drevne og erfarne løpere. Jeg har feilet mye. Jeg har vært skadet pga nybegynnerfeil. Jeg har vært for ivrig og gikk på en smell en periode, men jeg har lært at hver gang jeg møter motgang blir jeg enda sterkere etterpå. Jeg har også lært at jeg ikke skal gi opp før jeg har gitt alt. 

Så, hva er det som egentlig driver meg? Er det å oppnå bedre maratontid eller løpe et visst antall km i uken eller få en bra plassering på et løp som er viktig for meg? Det er veldig enkelt å tenke på tid og km nettopp fordi det er målbart, men likevel mener jeg er langt mer viktig å reflektere litt over hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Det å sette seg mål er nødvendigvis ikke tid eller plassering som er viktig for min del (det har vel de fleste fått med seg, å passe på baktroppen er min jobb!). Selvsagt har jeg tidsmål hver gang jeg deltar et løp, men jeg har aldri vært skuffet over plasseringene mine selv om jeg hadde håpet på litt bedre tid. For meg er det å kjenne på den gode følelsen, følelsen av at jeg faktisk har gjort mitt beste og fått fremgang ut fra det jeg har lagt ned av jobb og tid og krefter og innsats. Jeg sammenligner aldri meg selv med andre, jeg fokuserer bare på å gjøre det jeg kan gjøre, min innsats eller min utvikling, og hvis jeg kjenner at jeg har gjort det på en god måte har jeg god nok grunn til å være fornøyd.

Jeg synes det er er alltid fornuftig å evaluere jobben/innsatsen min i forhold til målene jeg har satt. Hvordan har første måneden i 2018 vært? Har jeg oppnådd delmålene mine? Hva gikk galt og hva gikk bra?

Januar har vært en strålende måned. Målet mitt var å holde kontinuiteten i treningen og det klarte jeg. Målet mitt var også å holde motivasjonen oppe, men jeg innrømmer lett at det ikke alltid var like enkelt. Ikke alle øktene var like kule eller morsomme. Beina og formen var som berg og dalbane. Litt som livet generelt, man opplever oppturer og man møter motgang, og det må man bare takle og jobbe med. Og hvis jeg kan få lov til å skryte litt av meg selv så klarte jeg å løpe 221 km i januar i år mot 153 km i fjor. Det er ikke antall km i seg selv som er viktig, men å kunne se den store fremgangen i løpet av et år som gir meg den enorme følelse av stolthet og følelse av lykke. Og med dette kan jeg konkludere med at det å ha som mål om å utvikle meg og bli en bedre versjon av meg selv betyr langt mer enn plassering eller personlige rekorder.  

 

 

Så, vær stolt av den innsatsen dere gjør hver dag uansett hvor langt eller hvor fort dere har løpt. Prøv heller å kjenne på den følelsen av å ha planlagt og gjennomført en økt, det er sååå digg! 

Lykke til med målene fremover! 

//Anna

Publicerat: 2018-02-04 00:42 Kommentarer (0)



VM - Smertefest fra start til mål

Det sies at «smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Hva tenker du om dette uttrykket?

Jeg har den siste uken slitt veldig med nervene mine. Jeg har sovet dårlig, jeg har gått konstant med sommerfugler i magen (altså, slemme sommerfugler), jeg har trøstespist meg kvalm på kaker, pottis og godis, og jeg har droppet treningsøktene den siste uken pga frykt for å skade meg igjen. Jeg har rett og slett vært helt nervevrak, første gang på lenge. Herregud så deilig å få ramset opp alt dette. Elsker å ha noe å skylde på! Sånn, nå skjønner dere hvorfor ting gikk som det gikk ;)

Som en av mange mosjonister midt i livet forsøker jeg stadig å finne god motivasjon i å oppsøke ulike opplevelser og utfordringer som treningen min kan siktes mot. Jeg liker små, klare og tydelig mål, men jeg liker også hårete mål. Mange sier at jeg er gal og at jeg er langt inne i førtiårskrisen. Hva så? Jeg har ingen problemer med alderen min. Hvis førtiårskrisen kan føre til et sunnere og mer innholdsrikt liv så vil jeg bare si: JEG ELSKER FØRTIÅRSKRISEN! Ikke hvem som helst som kan være (snart) førti og samtidig så sabla gul og kul som meg! Satt kaffen i halsen din nå?


Maraton! Bare ordet får jo folk til å tisse på seg eller svime av. Det er så mektig, respektfullt og vakkert ord. 42,195 km på jevnt og hardt underlag har alltid vekket uante mengder av eventyrlyst og nysgjerrighet i meg etter mitt aller første løp (halvmaraton i København) i fjor. Nysgjerrigheten ble stadig sterkere og trangen til å gjennomføre denne distansen ble også større. Så da jeg skulle velge et maraton i utlandet var Valencia Marathon helt uten tvil det beste valget. Nå er jeg her!


Da vi hentet startnummer dagen før løpet fikk jeg en gledesfølelse over å kunne få være med på dette eventyret, og at kroppen mest sannsynligvis ville klare å komme gjennom uten for store plager.Beina var fine, ankelen var god og formen var topp. I tillegg til dette er jeg enormt glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å reise sammen med to fantastiske, spreke og morsomme jenter, Jeanette og Siri.


Racedag:

Løpsdagen kom med klarvær, og med den ekstreme kjølige høstluften gjorde valget om skjørt og t-skjorte ganske enkelt (det var jo det eneste jeg hadde med meg, haha). Et valg jeg for alvor tvilte på da jeg som spisepinner eller sild (som de fleste sier) i tønne før start kjente at vinden og kulden brøt gjennom ryggmargen. Frøs fletta av meg da vi stod ved startområdet. Jeg hadde til og med gåsehud på ørene! Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Når sjansen for vinne er minimalt (=null) må man satse på andre områder, nemlig image. 


Da vi kom til startområdet var nervene uten tvil på høyspenn. Tankene var uendelig mange. Følelsene var svingete, helt normalt for ei typisk ustabil asiatisk jente. Det føltes ut som at jeg skulle opp til eksamen. Du tror og håper at du kommer til å bestå, men samtidig vet du at sannsynligheten for å stryke også er der. Hva skjer hvis jeg ikke klarer dette? Skal jeg dra hjem uten den flotte medaljen? Eller drar hjem med en knekt fot? Drar hjem med en brukket arm? Tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt og lot meg ikke være i fred.



Stemningen! Helt fabelaktig! Helt CRAZYMADDAFAKKA! Speekers, fotografer, trommer, roping, dansing, musikk, fanfare og nedtelling, og der gikk starten. Ja, starten for elite folk. Det er jo egentlig der jeg hører hjemme. Jeg er tross alt e-lite jenta :) Køen var lang, vi stod nesten bakerst. Så det ble mange minutter med rolige bevegelse mens hjertet galloperte mot startlinjen før feltet gled avgårde. Oh no, nå var vi i gang!

Nå gjelder det å gi alt eller bare gi faen!

Pulsen min var så høy med en gang vi startet at jeg ble bekymret for utviklingen. To små vietnamesere og en viking løp sammen de første 20 meterne. Så forsvant vikingen. Så forsvant den eldste vietnameseren. Mens jeg, den yngste forsvant i folkemengden sammen med oldisene.

Åh fy søren for en sinnsykt stemning! Tettpakket med folk som jublet og klappet og danset og hoiet. Folk rakk ut hånda for «high five» langs kanten og jeg forsøkte å klappe nesten så mange ivrige barnehender som mulig. De små søte hendene ga meg masse glede og energi.

Endelig første drikkestasjon! Fem kilometer på 30 minutter, ga god grunn til å være optimist. At på til klarte jeg å drikke mens jeg løp. Men hjalp det på resultatet etterpå? [riste]. Jeg skjønte allerede da at tempoet var for høyt og jeg måtte senke ned farten litt. I et sånt løp, med så mange deltagere er en av de største utfordringene å ikke la seg rive med. Det er svakheten min, noe jeg må jobbe mye med fremover.

Planen min var å dele løpet opp i delmål, 8 x 5 km, så da klokken viste godt over ti kilometer på timen måtte jeg gi meg selv et lite klapp på skuldra og smile ekstra bredt til folket. BARE 6 x 5 km igjen! 

Nå hadde pulsen stabilisert seg og jeg kjente en stor glede over å ha så jevnt og behagelig tempo. Dette fikser jeg, sa jeg til meg selv mens jeg løp med er stort glis i ansiktet.

Ved passering av 20 km kom den berømte veggen jeg hadde fryktet. Jeg har blitt fortalt at det ofte er rundt 30 det blir vondt, ikke her! Her har jeg jo vært før, flere ganger. Jeg prøvde å analysere løpet mitt mens jeg kjente at beina var blytunge og ikke var samarbeidsvillige. Fokuset ble rettet mer mot smertene og negative tanker. Magen rumlet, høyre kneet verket og armene skalv. Hva gikk galt? Hvordan kom det brått på? Litt over to timer uten mat var altfor lenge for et matvrak. Jeg løp (les; subbet) mens jeg speidet etter matforretninger men de dukket aldri opp. Jeg måtte få fokuset vekk fra den tomme magen og begynte å finne meg en rygg å løpe bak. Han der så like «sprek» ut som meg! Etter 2 minutter (maks) måtte jeg gi slipp på denne ryggen. Mannen hadde tydeligvis spist asiatisk mat med masse hvitløk dagen før for å si det sånn. Da var det bare å finne seg en ny rygg. Nå følte jeg meg hjemme, både med tanke på farten og løpestilen til 60 åringen. Det så mer ut som vi deltok i seniormesterskap i synkronsvømming! 

Halvveis! 21 km, fremdeles godt foran skjema? NOT! Negativ splitt? Glem det! Tanken på Lea (datter på 7 år), dukket opp hver gang jeg så jenter på samme alder som henne langs veien. Etter at jeg passerte ca 25 km ble savnet ubeskrivelig stort at jeg måtte tilslutt løpe gråtende. Jeg hadde aldri vært borte fra Lea i så mange dager på rad. Tårene rant og jeg skjønte ikke hvorfor jeg valgte å utsette meg selv for dette igjen, og igjen! Brødhue, kalte jeg meg selv. Noen av løperne spurte om det gikk bra med meg, men hver gang noen viste meg omtanke, gråt jeg enda mer og syntes enda mer synd på meg selv. Selvmedlidenhet til den store gullmedaljen. Enda så valgte jeg alt dette selv. Opp til 27 km gikk som forventet, skillpaddetempo. Kvalmen kom snikende og det brant så sinnsykt i tærne mine. 100 meter igjen til neste drikkestasjon. Der skulle vi få servert mat. Skuffelsen var stor da jeg så at de hadde kun tørka fersken! Ka Farsken! Jeg rørte ikke på dem, noe jeg angret bittert på etter 5 minutter. Nå var jeg næringstom og maktesløs og giddeløs og hodeløs.

Så passerte jeg 33 km, dvs 2 x 5 km igjen. Her varslet klokka mi: «Kom igjen Anna!!! BARE 1/4 igjen nå! Detta klarer du!». Og ved et uhell stoppet jeg klokka. «FAEN FAEN FAEN!!!» Ropte jeg mens jeg fikk noen rare blikk fra publikum. Daværende tidspunkt hadde jeg bare lyst til å pælme klokka og gi opp hele dritten. Tanken på at jeg ikke fikk inn hele maraton på Strava var langt mer demotiverende enn mine tunge bein, og hovne, brennende og sviende tær. Men meldingen, folkemengden med flagg og kamera, ga meg den boosten jeg trengte for å løpe videre. Så stoppet jeg helt opp, startet klokka igjen og «svømte» videre videre med en enormt irritasjon i kroppen. Jeg var til og med inne på tanken om å spørre han ene sprekingen på siden der om å løpe med startnummeret mitt så kunne jeg ta en taxi til målområdet. I tillegg hadde jeg også ekstremt lyst til å spørre han lille gutten langs veien om jeg kunne låne sparkesykkelen…

Ny melding tikket. «Under 5 k igjen!». Herregud, for en glede og for en energiboost! Nå visste jeg at jeg kom til å fullføre løpet, likevel begynte jeg å gråte igjen fordi jeg ble så rørt og glad. Snakk om å ta «humørsvingninger» til nye høyder! Ny melding igjen: «nå ser du nesten mål!». Endelig kunne jeg trampe på den blå, fantastiske og myke løperen og følte meg som en elegant turner på tjukkasen. Nei, vent litt, rettere sagt; som en tjukkas på turnmatta. Beina verket, solen skinte, huden var tørr pga av den salte svetten, kinnene var røde, øynene var sløve, armene var dinglete og det gjorde ekstremt vondt hver gang føttene traff bakken. 50 meter igjen, jeg kunne se målseilen. Jeg kunne se folkemengden, jeg kunne høre klappingen, jeg kunne høre ropene, jeg kunne se fotografene. 20 meter igjen, jeg ga «full gass». I dette tilfellet betyr det, ga verken mer eller mindre. Ga ingenting! Haha. Jeg «løp» og tenkte på Siri og Jeanette som ventet ved målstreken og ikke minst den flotte og nydelige medaljen som jeg skulle få rundt halsen min. Jeg forsøkte å smile til sikkert 50 kameramenn (skulle nesten tro at japanesere hadde gått seg ville), men det var lettere sagt enn gjort. Når man ikke engang klarer å blunke eller puste hvordan i alle dager skal man klare å smile? 

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg hadde etter fire timer og femti minutter med løping, hvor musklene og kroppen og hodet ville ikke samarbeide. De var verken interesserte eller sterke nok til å dra meg videre. Men jeg måtte presse på likevel.

Mitt første maraton gjennomført, uten skader, bare tunge bein, blå og ømme tær, vonde muskler, blodblemmer, vannblemmer… hm noe mer? Rett etter at jeg kom i mål, så jeg Siri og Jeanette stod på andre siden av gjerdet. Jeg gikk bort til dem mens tårene rant nedover kinnet. Jeg gråt og hulket. Jeg var lykkelig og stolt over at jeg klarte det selv om jeg hadde det så ubeskrivelig vondt hver eneste cm i kroppen. Det er nesten som å gå gjennom en fødsel. Det er smertefullt, det er slitsomt og du blir møkkalei, men når ungen kommer ut blir du ubeskrivelig lykke og glad, og er klar for et barn til. Øhhh, veldig veldig feil sammenligning! 


«smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Selv mener jeg dette er bullshit! Hvordan kan man si at smerte er en drøm? Det er jaggu meg et jævla mareritt! Et mareritt som sliter deg ut både mentalt og fysisk, men det beste er at går over tilslutt. 

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi masse ros og skryt til venninne mine: Siri og Jeanette, dere er de mest fantastiske og herligste reisefølgerne jeg har vært borti. Dere er morsomme, pratsomme, snille, støttende, blide og omtenksomme. Ikke nok med det, men dere imponerer meg så enormt mye med løpingen deres. Dere er rett og slett forbildene mine, mennesker som jeg ser opp til og som jeg har blitt glad i. Så mye latter har jeg aldri opplevd på en jentetur før. Vi er ganske like men også ulike, vi har våre meninger om ting, og vi er utrolig flinke til å spille hverandre gode. Tusen takk for en magisk tur. Jeg gleder meg allerede til å reise sammen med dere i 2018, 2019, 2020 osv…

  • Siri sin tidligere pers var 4:24:31. Ny pers 3:56:29!
  • Jeanette kom inn på 4:29:00 inkl 3 dobesøk! Hennes pers er 4:16:44 (fra Holmestrand maraton).


Hva skjer nå? Årets siste løp er nå over, hva skal jeg finne på fremover? Har dere noen forslag? Jeg tar imot alle utfordringer og tips på strak arm!

Tusen takk til alle dere som har gitt meg masse motivasjon og støtte. Uten dere hadde jeg aldri klart å komme dit jeg er nå. Neste år skal jeg knuse alle verdensrekorder, i supersenior klassen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-26 17:59 Kommentarer (0)



«Mange bekker små, gjør en stor Å»

Sjekk denne gjengen her! 

Akkurat nå sitter jeg og blogger mens ungen er på turning. Jeg bruker alltid å løpe mens 7 åringen er her på mandager, men i dag valgte jeg bort løping til fordel for blogging og turnsupportering. Og fordi jeg har hviledag. Det er fri og bra wifi her til og med! SKI KOMMUNE altså.

Uansett, det var ikke Ski kommune jeg skulle gi ros til. Det var heller ikke wifi hastigheten jeg skulle skrive om, men det er nettopp LØPEOLDISENE som fortjener skryt og oppmerksomhet i bøtter og spann! «Mange bekker små gjør en stor Å», Jeg er såååå enig i dette ordtaket. Det vil dere der hjemme også være enige når dere får se resultatet fra forrige uke om ikke så lenge. I denne gruppen motiverer vi ikke bare hverandre, men vi inspirerer og engasjerer hverandre hver dag. Det var det jeg håpet på og det var grunnen til at jeg opprettet denne gruppen. ALL KREDITT TIL ALLE LØPEOLDISENE, UTEN DERE HADDE IKKE DENNE GRUPPEN EKSISTERT ELLER BLITT SÅ KUL! Oisann, capslock på gitt..

 

LØPEOLDISER – UKE 45

Ukens bilde:


Bildet ble tatt av Jørn Grønvold. Du kan følge Jørn på Strava HER og Instagram HER

 

Da! Kan jeg endelig presentere forrige ukens resultat. Uke 45 har vi i løpegruppa LØPEOLDISER løpt over 10.000 km! Det er nesten like langt som fra Valencia til Santiago (Chile). Herregud, det er jo helt CRAZYMADDAFAKKA HOLY FUCKINGS JESNESS! Gratulerer alle sammen med kjempeinnsats! Hvis denne trenden fortsetter slik den har vært frem til nå, så er jeg ganske sikker på at 2018 blir en knall sesong for oss alle. Dere kommer til å knuse alle små og store mål til neste år!

Har DU lyst til å løpe sammen med oss «fra Oslo til Sydney» (=15939km) de neste ukene kan du melde deg inn i gruppa på Strava ved å trykke på linken under: https://www.strava.com/clubs/lopeoldemor

Her kan du også se hvem som er medlem og følge dem for mer inspirasjon hvis du ønsker det. Blir du ikke inspirert eller engasjert av denne gruppen, skal du få penger tilbake, haha. Eller bare melde ut, det er ingen bindingstid eller innmeldingsgebyr, eneste som koster er viljestyrke, tid og svette.

Du trenger ikke å løpe fort eller langt hver eneste dag, det viktigste er at du løper og koser deg på løpeturen din. Høres det ut som en fin plan? Velkommen skal du være:)

LØPEOLDISER på tall. Fortsett med den gode jobben dere gjør. Jeg blir imponert og inspirert hver eneste uke.

Topp 3:



Topp 100:


Denne uken vil jeg gjerne dele bilder som LØPEOLDISENE har tatt i løpet av uken. Jeg blir glad bare av å se på bildene deres.


LØPEOLDEMOR – UKE 45
Jeg er godt i gang med nedtrappingen. Ble 38 km totalt, men fikk lagt inn to knall bra hurtig økter. Den aller beste økten var på lørdag før prosecco og «Skal vi danse».

Slik så økten ut:

  • 1 km oppvarming
  • 10 km progressiv
  • 1 km nedjogg

Jeg er fortsatt høy på meg selv etter denne økten. Jeg som trodde at jeg ikke hadde fart i beina men likevel gikk det som det susa. Vil dere vite hva som er hemmeligheten? Trening atter trening. Målrettet trening gir gode resultater, det slår aldri feil, med mindre du blir skada.


LØPEPROGRAM – UKE 46

Nå skal jeg hvile beina mest mulig men kommer meg på Strava par tre ganger før maraton på søndag, derfor legger jeg ikke ut løpeprogram denne uken.

Neste uke blir det nye mål og nytt løpeprogram! Gled dere, det gjør jeg. Men først av alt, må jeg holde nervene mine i sjakk…


Ha en fin uke alle sammen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-13 23:09 Kommentarer (0)



Veien mot VM

VM er ikke bare for proffe, elite eller superspreke folk, men også for vanlige og trege folk som meg!

 

Der det finnes veier, der kan alle gå.

Mange forbinder VM med verdens mesterskap, men i dette tilfellet så betyr det rett og slett, VALENCIA MARATON! (Hihi)

Jeg debuterte mitt aller første løp i september 2016 (halvmaraton i København), etter det har jeg fått prøvd ut forskjellige løp frem til nå. Et år med oppturer og nedturer. Et år med masse glede men også mye smerter. Jeg har lært mye i løpet av dette året. Nemlig at trening gjør mester og at man aldri skal gi opp før man har gitt alt. Rett etter første løpet mitt begynte jeg å planlegge mitt neste mål. Målet er rundt hjørnet. Om nøyaktig en uke skal jeg endelig debutere i gatemaraton. For bare et år siden hørtes 42 km så hinsides langt ut. I dag høres det jækla sjukt langt ut! *svimmel av tanken* haha

Mange spør meg om tidsmålet mitt, mens andre sier at det viktigste er å kose seg og fullføre løpet. Selv mener jeg at alt som kan måles er interessant. For å kunne se fremgang er det avgjørende å ha noe å sammenligne med. Enten tid, distanse eller fart. Hvorfor er mål og fremgang så viktig? Uansett hvilke mål man har, lave eller ambisiøse så er måloppnåelse fantastisk følelse som er nøkkelen til økt motivasjon.

Målet mitt er sub 4 timer. Sier hun som ikke har klart halvmaraton på under 2 timer engang. Her snakker vi hårreisende mål på hårreisende nivå! Jeg er klar over at det er ekstremt hårreisende, men høye mål gjør meg sterk og enda mer målbevisst, de er tross alt nyttig for å oppretteholde motivasjonen og løpegleden min. På en annen side prøver jeg å trøste meg selv på forskudd at under 6 timer er også superbra.

JEG SKAL GJØRE MITT BESTE. Alt annet, tar jeg som det kommer. Men kjenner jeg meg rett så blir det selvskryting i bøtter og spann i ettertid uansett resultat. Me so vely solly!

Valencia, her kommer jeg! 


Som nevnt er løping veldig sosialt. Jeg er så heldig som har blitt kjent med så mange gode løpevenner det siste året. Føler meg så takknemlig og stolt av å ha så mange spreke og rause folk rundt meg. To av dem skal jeg reise sammen med til Valencia. To veldig spreke og søte og hyggelige og inspirerende jenter som jeg ser opp til. La oss bli litt kjent med jentene mine.

Jeanette Solvang, er 43 år, bor i Ski og jobber i Oslo i Skatt Øst som jurist. Jeg ble kjent med Jeanette fra løpegruppa SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

Jeg løp litt i mine yngre dager, og jeg gjennomførte Sentrumsløpet første gang da jeg var 16 år. Motivasjonen var å få bedre karakter i gym, hvilket min gymlærer sa vi ville få – vi som løp Sentrumsløpet. Jeg hadde aldri løpt noe særlig før jeg trente til mitt første Sentrumsløpet. Fordi jeg syns det var veldig gøy å være med, så gjennomførte jeg det 6 år på rad. Det må bemerkes at jeg kun var en aktiv løper i sommersesongen, jeg trente omtrent 4 uker før løpet, og noen måneder etterpå og hadde løpefri hele høst-vinterperioden. Etter 6 år med Sentrumsløpet så ble det nesten 18 år uten noe særlig med løping, men da drev jeg med annen type trening som aerobics, spinning og styrketrening.

I september 2014 ble jeg veldig inspirert til å starte og løpe igjen av en bekjent. I november 2014 arrangerte hun nemlig et maratonløp til inntekt for Aktiv mot kreft. Etter å ha fullført deler (dvs. 28 km) av dette maratonløpet, var det bare å fortsette å løpe. En kveld høsten 2014 så var jeg ute med en venninne og gikk kveldstur i Ski og en gjeng raske SkiLøpere passerte oss. Jeg søkte da opp SkiLøperne på Facebook og fikk kontakt med leder for gruppen (Janicke Bråthe). Noen måneder etterpå (våren 2015) var jeg med på min første fellestrening med daværende SkiJoggerne. De var utrolig flotte – og jeg følte meg velkommen fra første løpesteg! 




Beste og verste minne?

Beste minne/r er jo egentlig veldig mange. Men husker hvor lykkelig jeg var når jeg gjennomførte mitt aller første løp etter 18 års løpepause. Det var Sentrumsløpet 2015. Og så var jeg uendelig stolt av meg selv da jeg løp mitt første halvmaraton i Tromsø 2015. Det var fantastisk bra stemning før, under og etter løpet! Senere har det blitt enda flere løp!

Verste minne er vanskelig å komme på. Jeg har egentlig bare gode minner fra både trening og løp. Det er veldig sosialt og utfordringene er det bare å omfavne!


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet mitt i år var å gjennomføre Rallarvegsløpet i juli. Det ble tøft, men det var et fantastisk hyggelig utltraløp over 2 dager på Hardangervidda (Flåm-Finse-Haugastøl). Så skal jeg også løpe Valencia marathon om bare få uker i november 2017. I utgangspunktet hadde jeg håpet å forbedre bestetiden på maraton. Men nå har jeg akkurat oppdaget et vondt høyre kne, under trening i helgen som var. Jeg håper det ikke skal hindre meg fra å stille på startstreken, og at Valencia marathon skal bli et opplevelsesløp, hvor stemningen, menneskene og et nytt maratonland må være det viktigste. Det skal bli kjempehyggelig å reise på tur med 2 gode løpevenninner. Det gleder jeg meg veldig til!

 

Neste kvinne ut er Siri Bergfald. Siri er 42 år, bor i Ski og jobber som lærer. Siri ble jeg også kjent med via SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

I 2010 startet jeg livsstilsendringen fordi det var slitsomt å gå trappene opp til personalrommet på jobb. Motivasjonen var altså først og fremst å bli i bedre form. Så endret målene seg: klare 5 km sammenhengende, klare 5 km på 30 min, klare 10 km sammenhengende, klare 10 km på en time, delta i mitt første løp (Sentrumsløpet i 2012), videre halvmaraton, maraton og ultraløp. Å bli med i løpegruppa «SkiLøperne» har vært til god hjelp for både å bli bedre og å forsette og være en løper (det er jo fort gjort å gi opp).

image3

Beste og verste minne?

Det første året løp jeg så og si kun på mølle fordi jeg syntes det var pinlig å løpe ute. Det verste minnet er nok den kneika man må over i starten, før man med letthet kan løpe flere kilometer, og uten blygsel hilse på andre trimmere ute i by og skog. Andre kjipe minner er de gangene jeg har snublet i røtter og steiner så blodet spruter. Jeg snublet i et løp en gang idet jeg prøvde å passere noen på et litt smalt sted. Hovmod står for fall…

Beste minne er Rallarvegsløpet 2017 sammen med morsomme og tøffe SkiLøpere. I grunnen er det de lange løpene sammen med gode løpevenner som skiller seg ut – og nå skal vi snart til Valencia! 


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet denne sesongen er å gjennomføre to ultraløp (gjennomført: Ecotrail og Rallarvegsløpet) og perse på maratonløp. Persen min er «heldigvis» ganske svak, 4 t 32 min, men det er bare bra for da er det lettere å forbedre den.

 

Jeg gleder meg enormt til å reise på tur sammen med disse to jentene. Gleder meg til å kose meg med god mat, drikke og i godt selskap samtidig som jeg skal prøve å fullføre Valencia Marathon på en svært elegant måte. Jeg har sagt det før og sier det igjen, Image is everything! Men en dag skal jeg vinne et løp, potetløp kanskje?

På tirsdag var jeg hos naprapaten min, Didrik Hermansen. Jeg kontaktet Didrik (med varm anbefaling fra bekjent) da jeg hadde kranglete hoft i januar i år. Siden ar jeg fått behandling for både ankel, knær hver eneste måned frem til nå. Didrik gjør alt for at jeg kan holde kontinuiteten i løpingen og gir meg mange gode tips og råd underveis. Han både pusher men samtidig begrenser meg. Sist jeg var der måtte jeg skryte litt av meg selv (som vanlig). Jeg fortalte at jeg hadde løpt 250 km i oktober (mot 100 på tre måneder). Det første han sa var: «Hva gikk galt?» Haha, her er det ikke tale om å være lat! Til uken skal jeg tilbake dit en runde til før Valencia Marathon. Han har lovt meg raske og sterke bein så nå er jeg superklar for maratoneventyret!

Håper dere der hjemme heier på meg og krysser fingrene for at jeg ikke løper på noen og skader meg søndag 19.november!

Jeg lover å vinne på banketten, med høye hæler på, selvsagt!:)

Anna

Les også:

    Publicerat: 2017-11-12 15:18 Kommentarer (0)



    Løpegruppa vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt

    Jo mere vi er sammen, er sammen, er sammen,
    jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi!

    «Like barn leker best» (= Folk fra samme samfunnsklasse har det best sammen). Jeg er litt uenig der. Jeg kan påstå at folk med samme interesser uavhengig av sosiale bakgrunn leker best, på samme måte som løping. Løping binder folk sammen uavhengig av deres oppvekst eller samfunnsklasse. For meg er det enklere å snakke med folk som elsker å løpe enn å fortsette en samtale med folk som elsker å spille gitar. Engasjementet er stort, forståelsen er stor når begge parter har noe å bidra med i samtalen. Det fine er at man både kan gi og ta.

    Løpegruppa mi både på Strava HER og på Facebook HER vokser og vokser for hver dag som går. Vi vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt. Hvor skal dette ende? Knis. Jeg sier det igjen, kom og bli med på løpegruppa mi og la deg inspirere og engasjere og motivere av spreke hyggelige folk med forskjellige treningsgrunnlag. Ingen er bedre enn andre, sammen skal vi heie hverandre frem, og sammen skal spille hverandre gode.

     

    LØPEOLDISER – UKE 44

    Ukens bilde:


    Bildet er fotografert av Thor Arne Solberg. Du kan følge Thor på Strava HER og Instragram HER

    Nå gjentar jeg meg selv igjen, men denne gjengen her imponerer hver bidige uke! Fy flate, for en gjeng! De imponerer ikke bare med løpeturene sine men også med bildene som de tar fra løpeturene. Jeg er så glad og takknemlig for at dere vil være med i løpegruppa mi.

    Trond! The boss denne uken med 148 km. Neste mann var Neil som hadde 135,1 km. Tredje plassen gik til Svein-Tore med127,4 km. Den som også imponerer meg her er Rune, som brukte 31:47:37 på en uke! Oh my holyg shit shrist god.

    1

    Det ble rekorduke igjen, folkens! 9100 km! Og vet dere hvor langt dere egentlig er? Det er faktisk like langt som fra Oslo til Ho Chi Minh City! Nå snakker vi. For en flott avstand! Hvorfor? Fordi jeg er fra Vietnam og bor i Norge, hihi.

    23456789

    LØPEOLDEMOR – UKE 44

    Det er ingen hemmelighet lenger at ankelen min er helt frisk igjen. Det er jo positivt. Samtidig er er litt trist og dumt at jeg ikke har noe å skylde på hvis jeg har en dårlig dag. Ingen flere «gyldige» unnskyldninger for å holde seg foran peisen med hekletøyet mitt. Hadde uansett ikke klart å la være å løpe. Og det er nettopp pga folk i løpegruppa mi som sparker meg ut hver eneste dag.

    Å kunne løpe normalt igjen gjør at livet mitt så mye mer verdifullt. Det er positivt på alle mulig måter. Dominoeffekt. Jeg blir glad av å løpe og jeg blir glad etter hver treningsøkt. Det fører først og fremst til at humøret mitt når toppnivået, som igjen fører til at jeg smiler mye oftere og bredere, og som tilslutt fører til at hverdagen til mannen blir også enklere. Å ha en gretten og sur asiatisk kone er ikke noe jeg unner andre. Jeg er glad for at jeg slipper å være mannen min noen ganger for å si det sånn. Psykobitch! Haha.

    Denne uken ble en knallbra uke.

    Startet uken med kortintervaller. 12x400m – 45sek pause. 3 km oppvarming og 3 km nedjogg. Vet dere hva, det var helt sjukt tungt men fanden så deilig økt!

    Fikk med meg mannen på en lang løpetur denne uken. 12 km i høstmørket med hodelykt og med mannen på slep… (NOT). Det var hyggelig og passe rolig tur i behagelig temperatur.

    Ingenting er bedre enn å avslutte uken med «langintervaller». 5 X 5000m på idrettsbanen var helt CRAZYMADDAFAKKA! Målet var å løpe 25 km, og for å klare å motivere meg selv til å gjennomføre økten valgte jeg å dele den opp i korte deler. Det blir mindre psykisk krevende å tenke på 5 x 5000, kontra 25 km rundt og rundt en bane. Jeg stoppet litt på hver 5.km, bare for å drikke litt vann. Mange sier at jeg er gal, men egentlig er jeg bare en normal psykobicth! haha. Det fine var at jeg fikset noe så fancy som «negativ splitt» som alle snakker om. Det vil si at den siste halvdelen gikk raskere enn den første. Er det riktig? Uansett, det var den tøffeste økten jeg hadde vært borti noengang, men samtidig den beste økten, fordi den ga meg en enormt mestringsfølelse. Ikke fordi jeg hadde løpt 25 km, men pga at jeg klarte å knekke den mentale utfordringen jeg møtte på underveis. HELE 60 RUNDER! ALDRI MER!

     

    LØPEPROGRAM – UKE 45

    Det er to uker igjen til årets mål. Jeg har derfor valgt å trappe ned treningen litt. Har noen av dere prøvd det «proffe» løpeprogrammet mitt forresten?

    UKE 45
    Mandag Hviledag – Hekling
    Tirsdag Hurtigkjørig: 3 km oppvarming. 8 km hurtig. 3 km nedjogg.
    Onsdag Styrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 8 km
    Torsdag Langkjøring 12 km rolig. Pratetempo.
    Fredag 15 km rolig. Pratetempo
    Lørdag Styrke/Tøying + hekling
    Søndag Styrke/Tøying + hekling

     

    Nå som vinteren har kommet, har jeg funnet frem heklesakene mine. Jeg har heklet forskjellige ting, alt fra lue til votter og teppe, til mange det siste året, men endelig har jeg også fått heklet lue til meg selv med min egen merkelapp på! «den kule handa fra den gule anna», YOHO!

     

     

    Ønsker dere en riktig fin uke. Nyt høstværet. Nyt løpeturene. Nyt løpegleden. For det skal jeg gjøre!

    Anna

    Les også:

    Publicerat: 2017-11-06 23:18 Kommentarer (0)



    27 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

    MerLøpeoldemor - Anna Tien Nguyen-Skaret

    Ambassadør for: Mizuno Norge AS, Rosa Sløyfe-løpet og Bedriftsidretten i Akershus. Medlem i Romerike Ultraløperklubb og SkiLøperne. Livlig asiat på 40 år, godt gift og har en datter på 7 år. Jobber med eiendomsforvaltning i Oslo sentrum. Målet med denne bloggen er å inspirere, engasjere og motivere leserne til å komme seg ut av sofaen, holde kontinuitet i løpingen, OG å spre masse løpeglede. Instagram, Twitter, Facebook, Strava: @lopeoldemor Egen blogg: www.lopeoldemor.com

    RSS-flöde

    Arkiv



    Mest lest





    Etiketter



    I bloggen

    Eira TorsteinsenMer

    Hei dere! Søndag 30. september deltok jeg på rosasløyfe-løpet i Tromsø sammen med mange andre ... [Läs mer]

    Wenche WikstrømMer

    For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

    Mari WeiderMer


    2 måneder siden sist blogginnlegg her. 2 Toughestløp 2 VM - et i Lake Tahoe og et i England 2 ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser