Anna Tien Nguyen-Skaret - Runner's World
Annonse

Anna Tien Nguyen-Skaret

Løpeprogram, min lille hemmelighet…

Photo: SCC EVENTS/Jiro Mochizuki (https://runningmagazine.ca)

Jeg leste treningsprogrammet til verdens beste maratonløper Eliud Kipchoges for noen måneder tilbake på runnersworld.no. Det første som slo meg var, «hvorfor gjør ikke alle det samme?», «Hvorfor er det så mange som holder treningsprogrammet sitt hemmelig?».Didrik Hermansen i mål som førstemann. Photo: iRunFar/Bryon Powell

For noen dager siden leste jeg en artikkel om Didrik Hermansen (løpecoachen min) i den siste utgaven av Runner’s World bladet. Der stod det flere sider om Didrik og hvordan treningsukene hans så ut. Under får dere en liten smakebit av treningshverdagen til en av verdens beste ultratrail løpere. Jeg legger ikke skjul på at jeg er veldig stolt av å ha Didrik som coach. Ikke fordi han har vunnet mange internasjonale løp, men han som person, jordnær, målrettet og ikke minst er han flink til å motivere meg på en profesjonell måte.

Det er ganske fascinerende å se hvordan andre trener. Både eliteutøvere og mosjonister. For meg blir det en slags inspirasjonskilde og motivasjonskilde som får meg til å tenke «hvis hun/han klarer det så klarer jeg også».  Det er dermed ikke sagt at jeg tror at jeg blir like god eller like rask som verdens beste maratonløper eller at jeg kommer til å slå Didrik på Ecotrail 80k hvis jeg følger treningsprogrammet hans, men ved å se hvordan andre trener, det gjør at jeg får trua på meg selv, trua på at jeg på eller annet tidspunkt kommer til å oppnå mine langsiktige mål.

Når man googler «løpeprogram» finnes det utallige løpeprogrammer der ute, og det har aldri vært mer tilgjengelig informasjon om trening enn nå. Det har blitt mange, kanskje for mange veier til samme rom. Er du ny, er det å følge et løpeprogram en trygg start på reisen. Men velg rett, velg noe som passer din personlighet, din livsstil og dine mål. De fleste er veldig generelle. Et eksempel er «løpeprogram Maraton under 4 timer». Da skal du løpe et visst antall timer eller antall km i uken. Jeg sier ikke at det er feil, men det kan være litt misvisende da det ikke er tilpasset formen din og treningsgrunnlaget ditt. Faren her, spesielt for nybegynnere er at vi lett kan å gå på en smell og få belastningsskader. Nå snakker jeg om mine erfaringer. Første joggeåret mitt ble jeg skadet flere ganger, nettopp fordi jeg var for ivrig og ikke visste hva jeg gikk til eller hva som egentlig var målene mine. Igjen er mål en viktig del av treningen. Som sagt trenger du ikke å ha høye mål, lave men oppnåelige mål er bra nok, det gjør at du lettere kan finne veien mot målene dine. På samme måte som middag. Vet du hva du skal lage til middag, er det enklere å handle inn ingrediensene enn å bare gå rundt i butikken og finne på noe der og da. Jeg ender alltid opp med masse annet dritt når jeg ikke har planene klare. Jeg bruker mer tid og mer penger til unødvendige ting som kroppen min ikke har godt av.

Et treningsprogram er som løpesko. Det finnes utrolige mange å velge mellom, men du må velge de parene som passer best for deg og dine føtter. Løpesko som JEG er superfornøyd med, betyr ikke at de er like bra for andre sine føtter. Et program kan funker superbra for noen men likevel dårlig for andre. Du må finne ut og kombinere det som samsvarer med dine mål og ikke minst ditt treningsgrunnlag. Så til de som lurer på hvorfor jeg har løpecoach, det er fordi jeg trenger hjelp til å komme nærmere målene mine uten å bli skadet, uten å bli lei, uten å miste motivasjonen. Med coach får jeg en helt annen holdning og motivasjon til trening. Det er vanskeligere å «skulke», samtidig er det veldig hyggelig med skryt fra noen som virkelig har peiling. Det gir økt motivasjon!

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke holder treningen min hemmelig, nettopp fordi jeg liker å dele mine erfaringer med andre. Jeg liker at andre skal oppleve suksess og fremgang i treningen på samme måte som jeg har opplevd. For løping er mye mer enn bare å vinne, men det handler om å dele oppturer og nedturer med likesinnede. Det ikke en konkurranse oss i mellom, men konkurranse med meg selv, min kropp, mitt hode, mine bein, og ikke minst handler det om å opprettholde løpeglede og motivasjon i lang lang tid fremover.

Har du lyst til å se hvordan jeg trener er du hjertelig velkommen til å følge meg på Strava HER. Der legger jeg ut programmet mitt dag for dag med detaljerte beskrivelser.

Så, hva er egentlig målet mitt? Jeg har to hovedmål i år. Et mål om sub 4:20 på maraton og sub 2:00 på halvmaraton. Men før den tid skal jeg stå ved startstreken sammen med Didrik Hermansen på Ecotrail 80 km den 26.mai.

Har du samme mål som meg, kan du fint følge programmet mitt, men pliz ikke kast tomater eller råtne egg på meg hvis du ikke oppnår målene dine, haha…

//Anna

img_0967

Publicerat: 2018-04-26 14:04 Kommentarer (0)



Mitt andre maratonløp: Fødselen gjennoppleves


Maratonløp er som et svangerskap. Jo nærmere fødselen du kommer jo tyngre og mer smertefullt blir det.


Facetune_10-03-2018-13-05-40 (1)

To små vietnamesere på Expo plass...

Barcelona! 

Våren er her, årets første løp er her og det betyr at jeg skal begi meg ut på en av smertefestene mine i form av maratonløp. Det kommer til å bli gangsperre, krampehelvete, smertefest, blå negl, blodblemmer i lang tid etterpå, men hva så? 

Den siste timen av min første maraton tenkte jeg konstant “fy faen, aldri mer”, men så fort løpet var over, magen fikk litt mat og før jeg visste ordet av det var planene for neste maratonløp allerede spikret. Det er som å ha vært på fest, dagen derpå ligger du i sengen og sier «aldri mer alkohol», men likevel er du en av de første som svarer ja når noen inviterer deg på fest.

 

Målsetting

Yoho, dette har alle ventet på!

Tidsmessig sikter jeg mot å krysse mållinja på under fire timer og tretti minutter. Hva må jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare det? Her er fasiten: Jeg må løpe 6:20/km eller fortere. Fra tidligere maratonløp har jeg PB på 4:50. Den siste mila er jeg som en halvdød struts uansett, og da er det viktig å komme i mål med et snev av selvrespekt, rak rygg og god stil.

I forkant av løpet fikk jeg beskjed fra Didrik Hermansen (løpecoachen min) om å dele løpet i tre deler og holde så jevn fart som mulig hele veien. Jeg gjorde som Didrik sa, nesten…

Facetune_14-03-2018-21-24-15

På vei til Expo for å hente startnumrene.


Barcelona, jeg bare digger deg!


IMG_8884

Sprekeste og herligste jente!

 

Jeg har aldri vært så klar før et løp som nå. Hodet var på plass og beina føltes sterke. Dagen før løpsdagen løp jeg og Jeanette til Expo for å hente startnummerene. Det kriblet overalt i kroppen. Herregud jeg gledet meg til å oppleve årets første løp, i short og med utslått hår!

 

Ready, set, action!

Nå blir det fest!

Natten før start sov jeg litt dårlig. Jeg var ikke bekymret for løpet, men jeg tenkte på all den maten jeg hadde puttet i meg de siste døgnene. Jeg kjente magen strammet seg og det så ut som om jeg var 8 mnd på vei. Jeg var litt bekymret over hvor lenge dette «fosteret» kom til å pine meg under løpet. Jeg ble litt bekymret over at jeg kanskje kom til å oppleve «prematurfødsel» midt i løypa.

Klokka 06:00 søndag morgen var det ut av senga. Fortsatt «høygravid», men som alle sier, næringsinntak er superviktig før et maratonløp. Etter en bedre frokost som bestod av hard og tørr baguette med grønn banan dro Jeanette og jeg av sted til startområdet kl.7:45 med mange gode tanker i hodet, og en stor dose med optimisme. Jeg følte meg uthvilt (til tross for litt dårlig natt), jeg følte meg sterk og jeg følte meg superklar. Et glimrende utgangspunkt for et flott maratonløp!

 Hvert løp er en fest, da er det lov å pynte seg litt og slå ut håret! Hilsen trøttetryne Anna


1/3 av løpet: «Bakkeinntervall med full blære»

IMG_8694

Dette dere!


IMG_8881

Snart braker det løs.

 

Ved startområdet snakket Jeanette og jeg om alt mulig rart. Vi smilte, vi klappet, vi hoppet og vi ropet. Startskuddet gikk kl. 08:45 ish, og sammen med ca. 20.000 andre løpere bar det i veg. Fyttigrisen beste stemning noensinne. Jeg fikk gåsehud flere ganger. Jeg hadde skikkelig trua på at jeg ville klare å løpe ned mot 4:30 og la meg godt til rette like foran fartsholderne med 4:30 ballongene. Kort tid etterpå skiltes Jeanette og jeg lag, vi skippet ut av startområdet som en gjeng våryre harer. Oh my fuckings shit, det gikk så uanstrengt, så uanstrengt. Nå hadde jeg funnet flyten som alle snakket om. Flytsone, harmonisk, drømmende. Det eneste som bekymret meg var at jeg måtte tisse. Jeg fikk ikke tid til det før løpet startet. Hva gjør jeg nå? I løpet av en time debatterte jeg med meg selv hvorvidt jeg skulle stoppe eller ikke. Hvis jeg stoppet ville bein mine stivne, det ville jeg jo ikke ha noe av. Det var dokø, skulle jeg bare sette meg ned bak en bil eller en container? NEI! Kjør på videre, det går over! Ingen skulle få se stumpen min!

Mellom 7 km til 10 km kom den første slake oppoverbakken, den var laaaaang og seig! «Bakkeintervall Anna! Dette fikser du, dette er flatere enn 10% stigning på mølla som du har gjort mange ganger før». Beina var lette og gode, nesten skremmende. Lett i beina trippet jeg oppover i samme planlagt tempo uten å være andpusten. «Gud hjelpe meg hva skjer? Det blir pers i bønner og spann!» tenkte jeg.


2/3 av løpet: «Ørken kaller og Anna faller»

Farten lå nå på ca 6:15, helt perfekt. Flytsonen fortsatte.

Mange snakker om å nyte byen mens man løper. Få med deg bygningene, folkemengden, gatemusikken, underholdningen og heiaropene. Så denne gangen lot jeg meg lure og droppet musikk på ørene, og det angret jeg bittert på. Stemningen langs gata her var tammere enn Valencia maraton. Litt for dødt etter min mening. Jeg la egentlig ikke merke til en dritt av byen. Jeg hadde mer enn nok å passe på mine slitne bein og den skyhøye farten min. Jeg la i alle fall godt merke til motbakkene og varmen fra Sahara (skrev forresten Sibir først hihi). Eller var det nå overgangsalderen skulle komme for fullt? Jeg prøvde å fokusere på positive ting. Jeg så for meg at jeg kom i mål med begge hendene i været og smilet var bredt som en tyrannosaurus Rex.

Tiden på halvmaraton ble 2:04 (ifølge klokka mi). Nå ble dama litt høy på seg selv og tenkte «Fortsetter dette så blir det ny pers med god margin!» «Kanskje jeg kan gønne på mot slutten og komme under 4:20 til og med?» Beina kjentes utrolig bra, høy tråkkfrekvens, upåklagelig teknikk og meget elengant løpestil (in my dreams).

Ved passering av 26 km kjente jeg at dette kom til å bli tungt. Lårene begynte å verke, og det ble tyngre og tyngre å løpe. Det verste var varmen. Jeg fikk akutt heteslag lignende følelse. Det var tåkete foran meg, jeg var svimmel, jeg var drit varm i kroppen, og jeg var så kvalm. Jeg hadde tatt med en vannflaske fra hver eneste drikkestasjon og drukket opp alt. Magen var sprengt og der kom de første «riene» snikende. Ved 27 km måtte jeg stoppe for å kaste opp, følte meg mye bedre. Så løp jeg videre, ved 29 km kom oppkast nr.2. Plutselig fløt alt så lett etterpå, enn så lenge..


3/3 av løpet: «Riene kommer for fullt»

Resten av turen var det veldig mange tilskuere som oppmuntret og heiet på løperne. Noen sa «you’re looking good Anna» og «you´re a strong woman», strong my as tenkte jeg (haha)… Jeg klarte knapt nok å løfte beina eller blunke jo! Hadde jeg løpt i terreng uten publikum hadde jeg lagt meg ned for å dø for lengst!

Frem til nå måtte jeg helle vann over hodet og nakken og ryggen og brystet for å kjøle meg ned, så jeg var helt gjennomvåt men kroppen var like varm. Noen meter lenger bort så jeg førstehjelpspersonellet, jeg stoppet for å få dem til å klippe armene på trøya mi. Aldri mer langermede trøye på maratonløp! ALDRI MER! Merk mine ord... 

Måtte ofre klubbtrøya mi, vondt i hjertet.


Jeg så på klokka, 40 km, bare 2 km igjen, ja…. bare hvis klokka mi hadde vist rett! Og det gjorde den ikke, for den viste nemlig 2 km mer enn det egentlig var. «Denne klokka skal rett i søpla når jeg er ferdig!» De negative tankene kom sigende, og jeg vurderte fortløpende å bryte. Nå har jeg aldri brutt et maratonløp (har ikke løpt mange heller, si), og jeg beit tennene sammen og fortsatte. Hadde ikke reist helt til Barcelona for å løpe maratonløp uten å komme hjem med en medalje.

40 kilometer: Fødeselen er i gang - Ingen nytelse uten lidelse…

Nå smalt det fullstendig! «Riene» hadde kommet for fullt og det gjorde så vondt overalt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg snakket høyt til meg selv. «IKKE STOPP, DET GJØR IKKE MINDRE VONDT AV Å STOPPE!», «jo fortere du løper nå jo fortere blir du ferdig med jævla dritten her!». Endelig så jeg målet langt langt borte, masse folk på begge sider langs veien, alt lå til rette for en «vakker» avslutning på maratonen, bortsett fra den lille søte jævla stigningen inn til mål. Nå kunne jeg ikke bryte uansett hvor vondt jeg hadde det. På samme måte som på fødestua, riene kommer tettere, ungen er på vei ut, og du har ingen krefter igjen, men du kan ikke gi opp, for ungen MÅ ut!

Pulsen var lav, skulle tro at jeg var daua, og det gikk rett og slett ikke fremover. Det var nesten som å løpe på mølla, beina beveget på seg, men kroppen på samme punkt. Jeg beveget meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, men ikke pokker.

“Jadda, shit happens,” tenkte jeg.

Alle andre deltakere trampet forbi meg, det var bare så vidt jeg kunne løpe forbi folkemengden langs veien. Det tok evigheter å krabbe opp mot målområdet, og når jeg endelig så "tribunen", skulle det jaggu meg løpes et par hundre meter til også, og i OPPOVERBAKKER! Nok en bakeintervalløkt, dette var jeg såååååå klar for. Jeg ga full gass de siste 200 meterne men stoppet rett foran mållinjen, gikk sakte og forsiktig over linjen mens tårene rant som Brudesløret i Geirangerfjorden.

Ikke nok med at jeg hadde slitet i mange timer, nå skulle pingvinen liksom gå flere hundre meter ekstra for å få medaljen rundt halsen sin. Krampehelvete overalt. I leggene, i lårene, rundt magen, til og med i ryggen! Ufattelig vondt, men det var verdt det!

Facetune_15-03-2018-06-35-04

Mitt andre maraton-smykke i boks!

Tiden min ble 4:40:35.

Jeanette sin tid ble 4:22, og hun kunne løpe enda lenger! For en sprek venninne jeg har. Jeg er så stolt av deg Jeanette!

Velfortjent medalje etter en knallbra innsats av Jeanette.


Ser mindre sliten ut på bildet enn det jeg egenltlig var.

 

Skal du løpe Barcelona Marathon i fremtiden?

Barcelona Marathon er kjekt å få med seg av flere årsaker:

Barcelona er en fantastisk herlig og nydelig by å tilbringe en langhelg i. Det finnes utrolig mange flotte butikker som ikke finnes i Norge. Vesker, sko og strømpebukser er de helt rå på! Liker du overraskelser under et maratonløp må du bare velge denne løypa. Ingen km er like. Det går opp og ned som berg og dalbane. De fleste svingene er som Trollstigen. Hvis du i tillegg liker å legge inn bakkeintervaller rett etter en langtur (over 40 km), er dette et perfekt løp for deg. Den siste km er den lengste km jeg noen gang har vært borti. Det er som å måtte bestige Mount Everest etter at du har krabbet 41 km i Alpene.  Dette løpet er over og ut for min del, men jeg kommer garantert tilbake til Barcelona for å nyte byen uten startnummer på brystet!

Og ett annet viktig tips til dere som skal løpe Barcelona Marathon (eller andre steder) i fremtiden: Bestill et hotell nære start- og målområdet. Å gå 1,8 km til startområdet er barnemat, men å gå like langt tilbake til hotellet etter et maratonløp for en dau struts er som å bruke 3 døgn på å føde ungen og så får du beskjed om å presse ut morkaka rett etterpå.

Lykken er å ha noen hårreisende mål å strekke seg etter.


Ett av årets to store hovedmål på maratonfronten var Barcelona Marathon 11.mars og Amsterdam Marathon 21.oktober. Første hovedmål er nå gjennomført, men dessverre ble ikke løpet helt som jeg hadde håpet.

Nå som jeg har stått opp fra de døde etter Barcelona Marathon, er jeg klar for å trene mot mitt andre hovedmål. Det er deilig å ha noen mål å strekke seg etter.

Men før den tid skal jeg delta i flere løp, og neste løp ut er Ecotrail Oslo 80k. Da skal jeg stå ved startstreken sammen med coachen min Didrik Hermansen og venninna mi Jeanette. Målet mitt er å fullføre uten å skade meg.

Avslutningsvis vil jeg takke for alle gode og varme ord jeg har fått. Jeg vil takke for all omsorg og omtanke som har kommet min vei. Jeg vil takke for at jeg har fått lov til å bli sett. Jeg vil takke dere som har trodd på og støttet meg. Jeg vil takke for at jeg får lov til å dele mine erfaringer og opplevelser. Også vil jeg takke for all tiden som du har brukt på å lese dette innlegget. (Litt av en takketale, skulle tro at jeg vant prisen for årets beste JåleJoggerBlogger, haha)

Tusen takk!

Hva er ditt neste løp eller neste mål? Jeg heier på deg!

 

//Anna

IMG_8816

Den følelsen når du ser målet og vet at du snart er ferdig med denne selvskadingen.

Publicerat: 2018-03-17 21:10 Kommentarer (0)



Råskinnet - Terrengløp som går fra helvete til himmelen!


Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil! 

I fjor var jeg en av de heldige som ble valgt ut til å være med i Team Runner’s World Challenge 2017. Opplegget gikk ut på at jeg fikk startnummer til 7 løp, deltagelse på 5 treningssamlinger, personlig veiledning og årsabonnement på magasinet Runner’s World. 7 forskjellige løp, alt fra 5 km paddeflat løype til 9 km terrengløp i gjørme og under vann. Denne pakken hadde en verdi på nesten 10.000,-.

For en som var (fortsatt er) uerfaren som meg var dette et program som bydde på mye utfordringer, men også allsidighet i løpingen. Jeg fikk et helt annet perspektiv på løping og hva det betydde for meg. Jeg fikk muligheten til å finne ut hva jeg likte best innen løping. Muligheten til å sette meg mål for så å oppnå de etterpå. Muligheten til å møte utfordringer og overvinne frykt. Muligheten til å presse kroppen min mer enn jeg trodde jeg kunne. Muligheten til å kjenne på det å lykkes i noe. Og ikke minst muligheten til å bli kjent med så mange flotte mennesker.

Løpene var tunge og morsommere på hver sin måte. Det jeg kan love dere er at dere kommer ikke i mål uten at dere enten må spy eller ligge å dø i noen sekunder etterpå! Høres grusomt ut, men tenk følelsen av å gi alt du kan og fullføre et løp uavhengig av tid og fart, det gir en enormt mestringsfølelse.

Hvert eneste løp ga meg en mestringsfølelse som bygget opp tilliten min på en utrolig god måte. Å ha trua på deg selv, mener jeg er grunnmuren når det gjelder løping. Gjennom dette treningsprogrammet med Runner’s World har jeg lært ekstremt mye. En løper er ikke bare en løper, men det finnes utallige ulike løpere der ute. Det jeg har funnet ut etter så mange forskjellige løp er at jeg elsker asfalt både på korte og lange turer, men skulle ønske at jeg også likte å løpe i terreng for det styrker beina på en helt annen måte, pluss at det er skadeforebyggende. Det må jeg gjøre noe med når våren kommer! 

Råskinnet 2017

Før løpet:

Etter løpet:

 

Råskinnet var det løpet som jeg husker best av de 7. Nettopp fordi jeg var sur, sint, glad, lykkelig, jeg var gjennom hele følelsesregisteret. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, eneste jeg visste var jeg skulle løpe i terreng med «litt» gjørme. Da dagen kom, jeg stod ved startområdet, kjente på den høye pulsen og den herlige stemningen, og i det løpet startet og jeg hadde bare løp 2 km, hadde jeg lyst til å bryte, for jeg så flere som satt fast i gjørmen og mistet skoene sine i vannet. SHIT! FAEN! HELVETE! Skrek jeg flere ganger i løpet av 9 km. Jeg løp (les: krøp) gjennom myr og gjørme, jeg "badet" i skittent vann, jeg krabbet opp i bratte motbakker og aket ned i nedoverbakker. Heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp fra de andre deltagerne, ellers hadde jeg aldri klart å komme meg i mål. Fantastiske herlige folk!

Å fullføre et slikt løp krever mye styrke. Både fysisk og mental styrke. Det er helt normalt at negative tanker dukker opp når du har det tøft, men tenk deg hvorfor du har meldt deg på. Hva er målet ditt? Uansett målsetting er det viktig at du IKKE tviler på deg selv eller sammenligner deg selv med andre. Du er der for din egen del, så vær innstilt på at du klarer å fullføre løpet! Når du krysser målstreken, der beina er slitne, kroppen er utmattet og hodet er tom, DEN følelsen er helt himmelsk! Ikke pga smertene da (så psyko er jeg ikke, ennå, haha), men det handler om å bryte seg ut av komfortsonen og kjenne på mestringsfølelsen og endorfinene som bruser etter fullført løp og selvtilliten er på topp :)

Så nå folkens, vil jeg utfordre dere til å delta i Råskinnet. Når jeg, JåleDukkeAnna klarer noe så klarer ALLE!

 

Her er mine tips til deg:

  • Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  • Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  • Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  • Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  • Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  • Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  • Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  • Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.
  • Du kommer deg ikke unna å bli våt, så bruk ulloverdel og lang løpetights for å unngå å fryse.
  • Ta med badehette dersom du er redd for håret ditt og er like klumsete som meg.
  • Hansker er veldig greit å ha. Helst av typen som tåler vann.
  • Se godt etter myrhull der du kan sette deg fast, eller få andre til å gå foran deg og se hvor de havner først (haha).
  • Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  • Ikke skyll av deg møkk før du forlater "åstedet", du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få "gode" blikk på banen.

Påmelding til løpet finner dere her: https://www.ready.no/Raskinnet.html

Ønsker dere masse lykke til!

Husk, uansett tid, fart eller stil, skal du være stolt av deg selv!

PS! En gang råskinn, alltid råskinn!

 

//Anna

(Bildet under er lånt fra Kondis.no)

Publicerat: 2018-02-20 15:32 Kommentarer (0)



Målbare mål vs ikke målbare mål

Mitt aller første innlegg på Runner’s world Norge i 2018!

Les og nyt (eller skyt meg om dere vil, haha)

Som en jålejoggerblogger er jeg opptatt av å skrive om ting som jeg brenner for og som kanskje kan vekke interesse hos mange der ute. Et tema kan være super interessant for meg/noen men kan også være så uinteressant for andre. Det er fordi vi er forskjellige og har forskjellige behov, ønsker, treningsmål, treningsgrunnlag etc. Hovedfokuset og hovedmålet mitt er uansett å kunne inspirere, motivere og engasjere leserne til enten å begynne å løpe, holde treningsmotivasjonen oppe, eller rett og slett å bare være i aktivitet enten i form av å gå, krabbe, åle, rulle osv...

Når vi kommer til temaet "mål" er det for mange en utfordring å finne mål til seg selv. Å sette seg mål er ikke bestandig enkelt, det man kan ha i bakhodet er at målene bør være oppnåelige og realistiske, samtidig bør du også ha noen hårete mål, for det gjør at du må presse deg selv litt ekstra på enkelte treningsøkter og gir deg en herlig dose av mestringsfølelse.

Målene kan variere, avhengig av hvor du er i dag og hvor du ønsker å være i fremtiden. Er du nybegynner kan målene være å holde motivasjonen oppe og få flyt på treningsrutinene. Er du en proff idrettsutøver ville det vært naturlig å ha mål om å vinne et løp, få en bra plassering eller knuse forrige personlig rekord.

I løpet av min tid som jålejogger har jeg fått mange gode innspill og råd fra drevne og erfarne løpere. Jeg har feilet mye. Jeg har vært skadet pga nybegynnerfeil. Jeg har vært for ivrig og gikk på en smell en periode, men jeg har lært at hver gang jeg møter motgang blir jeg enda sterkere etterpå. Jeg har også lært at jeg ikke skal gi opp før jeg har gitt alt. 

Så, hva er det som egentlig driver meg? Er det å oppnå bedre maratontid eller løpe et visst antall km i uken eller få en bra plassering på et løp som er viktig for meg? Det er veldig enkelt å tenke på tid og km nettopp fordi det er målbart, men likevel mener jeg er langt mer viktig å reflektere litt over hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Det å sette seg mål er nødvendigvis ikke tid eller plassering som er viktig for min del (det har vel de fleste fått med seg, å passe på baktroppen er min jobb!). Selvsagt har jeg tidsmål hver gang jeg deltar et løp, men jeg har aldri vært skuffet over plasseringene mine selv om jeg hadde håpet på litt bedre tid. For meg er det å kjenne på den gode følelsen, følelsen av at jeg faktisk har gjort mitt beste og fått fremgang ut fra det jeg har lagt ned av jobb og tid og krefter og innsats. Jeg sammenligner aldri meg selv med andre, jeg fokuserer bare på å gjøre det jeg kan gjøre, min innsats eller min utvikling, og hvis jeg kjenner at jeg har gjort det på en god måte har jeg god nok grunn til å være fornøyd.

Jeg synes det er er alltid fornuftig å evaluere jobben/innsatsen min i forhold til målene jeg har satt. Hvordan har første måneden i 2018 vært? Har jeg oppnådd delmålene mine? Hva gikk galt og hva gikk bra?

Januar har vært en strålende måned. Målet mitt var å holde kontinuiteten i treningen og det klarte jeg. Målet mitt var også å holde motivasjonen oppe, men jeg innrømmer lett at det ikke alltid var like enkelt. Ikke alle øktene var like kule eller morsomme. Beina og formen var som berg og dalbane. Litt som livet generelt, man opplever oppturer og man møter motgang, og det må man bare takle og jobbe med. Og hvis jeg kan få lov til å skryte litt av meg selv så klarte jeg å løpe 221 km i januar i år mot 153 km i fjor. Det er ikke antall km i seg selv som er viktig, men å kunne se den store fremgangen i løpet av et år som gir meg den enorme følelse av stolthet og følelse av lykke. Og med dette kan jeg konkludere med at det å ha som mål om å utvikle meg og bli en bedre versjon av meg selv betyr langt mer enn plassering eller personlige rekorder.  

 

 

Så, vær stolt av den innsatsen dere gjør hver dag uansett hvor langt eller hvor fort dere har løpt. Prøv heller å kjenne på den følelsen av å ha planlagt og gjennomført en økt, det er sååå digg! 

Lykke til med målene fremover! 

//Anna

Publicerat: 2018-02-04 00:42 Kommentarer (0)



VM - Smertefest fra start til mål

Det sies at «smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Hva tenker du om dette uttrykket?

Jeg har den siste uken slitt veldig med nervene mine. Jeg har sovet dårlig, jeg har gått konstant med sommerfugler i magen (altså, slemme sommerfugler), jeg har trøstespist meg kvalm på kaker, pottis og godis, og jeg har droppet treningsøktene den siste uken pga frykt for å skade meg igjen. Jeg har rett og slett vært helt nervevrak, første gang på lenge. Herregud så deilig å få ramset opp alt dette. Elsker å ha noe å skylde på! Sånn, nå skjønner dere hvorfor ting gikk som det gikk ;)

Som en av mange mosjonister midt i livet forsøker jeg stadig å finne god motivasjon i å oppsøke ulike opplevelser og utfordringer som treningen min kan siktes mot. Jeg liker små, klare og tydelig mål, men jeg liker også hårete mål. Mange sier at jeg er gal og at jeg er langt inne i førtiårskrisen. Hva så? Jeg har ingen problemer med alderen min. Hvis førtiårskrisen kan føre til et sunnere og mer innholdsrikt liv så vil jeg bare si: JEG ELSKER FØRTIÅRSKRISEN! Ikke hvem som helst som kan være (snart) førti og samtidig så sabla gul og kul som meg! Satt kaffen i halsen din nå?


Maraton! Bare ordet får jo folk til å tisse på seg eller svime av. Det er så mektig, respektfullt og vakkert ord. 42,195 km på jevnt og hardt underlag har alltid vekket uante mengder av eventyrlyst og nysgjerrighet i meg etter mitt aller første løp (halvmaraton i København) i fjor. Nysgjerrigheten ble stadig sterkere og trangen til å gjennomføre denne distansen ble også større. Så da jeg skulle velge et maraton i utlandet var Valencia Marathon helt uten tvil det beste valget. Nå er jeg her!


Da vi hentet startnummer dagen før løpet fikk jeg en gledesfølelse over å kunne få være med på dette eventyret, og at kroppen mest sannsynligvis ville klare å komme gjennom uten for store plager.Beina var fine, ankelen var god og formen var topp. I tillegg til dette er jeg enormt glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å reise sammen med to fantastiske, spreke og morsomme jenter, Jeanette og Siri.


Racedag:

Løpsdagen kom med klarvær, og med den ekstreme kjølige høstluften gjorde valget om skjørt og t-skjorte ganske enkelt (det var jo det eneste jeg hadde med meg, haha). Et valg jeg for alvor tvilte på da jeg som spisepinner eller sild (som de fleste sier) i tønne før start kjente at vinden og kulden brøt gjennom ryggmargen. Frøs fletta av meg da vi stod ved startområdet. Jeg hadde til og med gåsehud på ørene! Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Når sjansen for vinne er minimalt (=null) må man satse på andre områder, nemlig image. 


Da vi kom til startområdet var nervene uten tvil på høyspenn. Tankene var uendelig mange. Følelsene var svingete, helt normalt for ei typisk ustabil asiatisk jente. Det føltes ut som at jeg skulle opp til eksamen. Du tror og håper at du kommer til å bestå, men samtidig vet du at sannsynligheten for å stryke også er der. Hva skjer hvis jeg ikke klarer dette? Skal jeg dra hjem uten den flotte medaljen? Eller drar hjem med en knekt fot? Drar hjem med en brukket arm? Tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt og lot meg ikke være i fred.



Stemningen! Helt fabelaktig! Helt CRAZYMADDAFAKKA! Speekers, fotografer, trommer, roping, dansing, musikk, fanfare og nedtelling, og der gikk starten. Ja, starten for elite folk. Det er jo egentlig der jeg hører hjemme. Jeg er tross alt e-lite jenta :) Køen var lang, vi stod nesten bakerst. Så det ble mange minutter med rolige bevegelse mens hjertet galloperte mot startlinjen før feltet gled avgårde. Oh no, nå var vi i gang!

Nå gjelder det å gi alt eller bare gi faen!

Pulsen min var så høy med en gang vi startet at jeg ble bekymret for utviklingen. To små vietnamesere og en viking løp sammen de første 20 meterne. Så forsvant vikingen. Så forsvant den eldste vietnameseren. Mens jeg, den yngste forsvant i folkemengden sammen med oldisene.

Åh fy søren for en sinnsykt stemning! Tettpakket med folk som jublet og klappet og danset og hoiet. Folk rakk ut hånda for «high five» langs kanten og jeg forsøkte å klappe nesten så mange ivrige barnehender som mulig. De små søte hendene ga meg masse glede og energi.

Endelig første drikkestasjon! Fem kilometer på 30 minutter, ga god grunn til å være optimist. At på til klarte jeg å drikke mens jeg løp. Men hjalp det på resultatet etterpå? [riste]. Jeg skjønte allerede da at tempoet var for høyt og jeg måtte senke ned farten litt. I et sånt løp, med så mange deltagere er en av de største utfordringene å ikke la seg rive med. Det er svakheten min, noe jeg må jobbe mye med fremover.

Planen min var å dele løpet opp i delmål, 8 x 5 km, så da klokken viste godt over ti kilometer på timen måtte jeg gi meg selv et lite klapp på skuldra og smile ekstra bredt til folket. BARE 6 x 5 km igjen! 

Nå hadde pulsen stabilisert seg og jeg kjente en stor glede over å ha så jevnt og behagelig tempo. Dette fikser jeg, sa jeg til meg selv mens jeg løp med er stort glis i ansiktet.

Ved passering av 20 km kom den berømte veggen jeg hadde fryktet. Jeg har blitt fortalt at det ofte er rundt 30 det blir vondt, ikke her! Her har jeg jo vært før, flere ganger. Jeg prøvde å analysere løpet mitt mens jeg kjente at beina var blytunge og ikke var samarbeidsvillige. Fokuset ble rettet mer mot smertene og negative tanker. Magen rumlet, høyre kneet verket og armene skalv. Hva gikk galt? Hvordan kom det brått på? Litt over to timer uten mat var altfor lenge for et matvrak. Jeg løp (les; subbet) mens jeg speidet etter matforretninger men de dukket aldri opp. Jeg måtte få fokuset vekk fra den tomme magen og begynte å finne meg en rygg å løpe bak. Han der så like «sprek» ut som meg! Etter 2 minutter (maks) måtte jeg gi slipp på denne ryggen. Mannen hadde tydeligvis spist asiatisk mat med masse hvitløk dagen før for å si det sånn. Da var det bare å finne seg en ny rygg. Nå følte jeg meg hjemme, både med tanke på farten og løpestilen til 60 åringen. Det så mer ut som vi deltok i seniormesterskap i synkronsvømming! 

Halvveis! 21 km, fremdeles godt foran skjema? NOT! Negativ splitt? Glem det! Tanken på Lea (datter på 7 år), dukket opp hver gang jeg så jenter på samme alder som henne langs veien. Etter at jeg passerte ca 25 km ble savnet ubeskrivelig stort at jeg måtte tilslutt løpe gråtende. Jeg hadde aldri vært borte fra Lea i så mange dager på rad. Tårene rant og jeg skjønte ikke hvorfor jeg valgte å utsette meg selv for dette igjen, og igjen! Brødhue, kalte jeg meg selv. Noen av løperne spurte om det gikk bra med meg, men hver gang noen viste meg omtanke, gråt jeg enda mer og syntes enda mer synd på meg selv. Selvmedlidenhet til den store gullmedaljen. Enda så valgte jeg alt dette selv. Opp til 27 km gikk som forventet, skillpaddetempo. Kvalmen kom snikende og det brant så sinnsykt i tærne mine. 100 meter igjen til neste drikkestasjon. Der skulle vi få servert mat. Skuffelsen var stor da jeg så at de hadde kun tørka fersken! Ka Farsken! Jeg rørte ikke på dem, noe jeg angret bittert på etter 5 minutter. Nå var jeg næringstom og maktesløs og giddeløs og hodeløs.

Så passerte jeg 33 km, dvs 2 x 5 km igjen. Her varslet klokka mi: «Kom igjen Anna!!! BARE 1/4 igjen nå! Detta klarer du!». Og ved et uhell stoppet jeg klokka. «FAEN FAEN FAEN!!!» Ropte jeg mens jeg fikk noen rare blikk fra publikum. Daværende tidspunkt hadde jeg bare lyst til å pælme klokka og gi opp hele dritten. Tanken på at jeg ikke fikk inn hele maraton på Strava var langt mer demotiverende enn mine tunge bein, og hovne, brennende og sviende tær. Men meldingen, folkemengden med flagg og kamera, ga meg den boosten jeg trengte for å løpe videre. Så stoppet jeg helt opp, startet klokka igjen og «svømte» videre videre med en enormt irritasjon i kroppen. Jeg var til og med inne på tanken om å spørre han ene sprekingen på siden der om å løpe med startnummeret mitt så kunne jeg ta en taxi til målområdet. I tillegg hadde jeg også ekstremt lyst til å spørre han lille gutten langs veien om jeg kunne låne sparkesykkelen…

Ny melding tikket. «Under 5 k igjen!». Herregud, for en glede og for en energiboost! Nå visste jeg at jeg kom til å fullføre løpet, likevel begynte jeg å gråte igjen fordi jeg ble så rørt og glad. Snakk om å ta «humørsvingninger» til nye høyder! Ny melding igjen: «nå ser du nesten mål!». Endelig kunne jeg trampe på den blå, fantastiske og myke løperen og følte meg som en elegant turner på tjukkasen. Nei, vent litt, rettere sagt; som en tjukkas på turnmatta. Beina verket, solen skinte, huden var tørr pga av den salte svetten, kinnene var røde, øynene var sløve, armene var dinglete og det gjorde ekstremt vondt hver gang føttene traff bakken. 50 meter igjen, jeg kunne se målseilen. Jeg kunne se folkemengden, jeg kunne høre klappingen, jeg kunne høre ropene, jeg kunne se fotografene. 20 meter igjen, jeg ga «full gass». I dette tilfellet betyr det, ga verken mer eller mindre. Ga ingenting! Haha. Jeg «løp» og tenkte på Siri og Jeanette som ventet ved målstreken og ikke minst den flotte og nydelige medaljen som jeg skulle få rundt halsen min. Jeg forsøkte å smile til sikkert 50 kameramenn (skulle nesten tro at japanesere hadde gått seg ville), men det var lettere sagt enn gjort. Når man ikke engang klarer å blunke eller puste hvordan i alle dager skal man klare å smile? 

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg hadde etter fire timer og femti minutter med løping, hvor musklene og kroppen og hodet ville ikke samarbeide. De var verken interesserte eller sterke nok til å dra meg videre. Men jeg måtte presse på likevel.

Mitt første maraton gjennomført, uten skader, bare tunge bein, blå og ømme tær, vonde muskler, blodblemmer, vannblemmer… hm noe mer? Rett etter at jeg kom i mål, så jeg Siri og Jeanette stod på andre siden av gjerdet. Jeg gikk bort til dem mens tårene rant nedover kinnet. Jeg gråt og hulket. Jeg var lykkelig og stolt over at jeg klarte det selv om jeg hadde det så ubeskrivelig vondt hver eneste cm i kroppen. Det er nesten som å gå gjennom en fødsel. Det er smertefullt, det er slitsomt og du blir møkkalei, men når ungen kommer ut blir du ubeskrivelig lykke og glad, og er klar for et barn til. Øhhh, veldig veldig feil sammenligning! 


«smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Selv mener jeg dette er bullshit! Hvordan kan man si at smerte er en drøm? Det er jaggu meg et jævla mareritt! Et mareritt som sliter deg ut både mentalt og fysisk, men det beste er at går over tilslutt. 

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi masse ros og skryt til venninne mine: Siri og Jeanette, dere er de mest fantastiske og herligste reisefølgerne jeg har vært borti. Dere er morsomme, pratsomme, snille, støttende, blide og omtenksomme. Ikke nok med det, men dere imponerer meg så enormt mye med løpingen deres. Dere er rett og slett forbildene mine, mennesker som jeg ser opp til og som jeg har blitt glad i. Så mye latter har jeg aldri opplevd på en jentetur før. Vi er ganske like men også ulike, vi har våre meninger om ting, og vi er utrolig flinke til å spille hverandre gode. Tusen takk for en magisk tur. Jeg gleder meg allerede til å reise sammen med dere i 2018, 2019, 2020 osv…

  • Siri sin tidligere pers var 4:24:31. Ny pers 3:56:29!
  • Jeanette kom inn på 4:29:00 inkl 3 dobesøk! Hennes pers er 4:16:44 (fra Holmestrand maraton).


Hva skjer nå? Årets siste løp er nå over, hva skal jeg finne på fremover? Har dere noen forslag? Jeg tar imot alle utfordringer og tips på strak arm!

Tusen takk til alle dere som har gitt meg masse motivasjon og støtte. Uten dere hadde jeg aldri klart å komme dit jeg er nå. Neste år skal jeg knuse alle verdensrekorder, i supersenior klassen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-26 17:59 Kommentarer (0)



«Mange bekker små, gjør en stor Å»

Sjekk denne gjengen her! 

Akkurat nå sitter jeg og blogger mens ungen er på turning. Jeg bruker alltid å løpe mens 7 åringen er her på mandager, men i dag valgte jeg bort løping til fordel for blogging og turnsupportering. Og fordi jeg har hviledag. Det er fri og bra wifi her til og med! SKI KOMMUNE altså.

Uansett, det var ikke Ski kommune jeg skulle gi ros til. Det var heller ikke wifi hastigheten jeg skulle skrive om, men det er nettopp LØPEOLDISENE som fortjener skryt og oppmerksomhet i bøtter og spann! «Mange bekker små gjør en stor Å», Jeg er såååå enig i dette ordtaket. Det vil dere der hjemme også være enige når dere får se resultatet fra forrige uke om ikke så lenge. I denne gruppen motiverer vi ikke bare hverandre, men vi inspirerer og engasjerer hverandre hver dag. Det var det jeg håpet på og det var grunnen til at jeg opprettet denne gruppen. ALL KREDITT TIL ALLE LØPEOLDISENE, UTEN DERE HADDE IKKE DENNE GRUPPEN EKSISTERT ELLER BLITT SÅ KUL! Oisann, capslock på gitt..

 

LØPEOLDISER – UKE 45

Ukens bilde:


Bildet ble tatt av Jørn Grønvold. Du kan følge Jørn på Strava HER og Instagram HER

 

Da! Kan jeg endelig presentere forrige ukens resultat. Uke 45 har vi i løpegruppa LØPEOLDISER løpt over 10.000 km! Det er nesten like langt som fra Valencia til Santiago (Chile). Herregud, det er jo helt CRAZYMADDAFAKKA HOLY FUCKINGS JESNESS! Gratulerer alle sammen med kjempeinnsats! Hvis denne trenden fortsetter slik den har vært frem til nå, så er jeg ganske sikker på at 2018 blir en knall sesong for oss alle. Dere kommer til å knuse alle små og store mål til neste år!

Har DU lyst til å løpe sammen med oss «fra Oslo til Sydney» (=15939km) de neste ukene kan du melde deg inn i gruppa på Strava ved å trykke på linken under: https://www.strava.com/clubs/lopeoldemor

Her kan du også se hvem som er medlem og følge dem for mer inspirasjon hvis du ønsker det. Blir du ikke inspirert eller engasjert av denne gruppen, skal du få penger tilbake, haha. Eller bare melde ut, det er ingen bindingstid eller innmeldingsgebyr, eneste som koster er viljestyrke, tid og svette.

Du trenger ikke å løpe fort eller langt hver eneste dag, det viktigste er at du løper og koser deg på løpeturen din. Høres det ut som en fin plan? Velkommen skal du være:)

LØPEOLDISER på tall. Fortsett med den gode jobben dere gjør. Jeg blir imponert og inspirert hver eneste uke.

Topp 3:



Topp 100:


Denne uken vil jeg gjerne dele bilder som LØPEOLDISENE har tatt i løpet av uken. Jeg blir glad bare av å se på bildene deres.


LØPEOLDEMOR – UKE 45
Jeg er godt i gang med nedtrappingen. Ble 38 km totalt, men fikk lagt inn to knall bra hurtig økter. Den aller beste økten var på lørdag før prosecco og «Skal vi danse».

Slik så økten ut:

  • 1 km oppvarming
  • 10 km progressiv
  • 1 km nedjogg

Jeg er fortsatt høy på meg selv etter denne økten. Jeg som trodde at jeg ikke hadde fart i beina men likevel gikk det som det susa. Vil dere vite hva som er hemmeligheten? Trening atter trening. Målrettet trening gir gode resultater, det slår aldri feil, med mindre du blir skada.


LØPEPROGRAM – UKE 46

Nå skal jeg hvile beina mest mulig men kommer meg på Strava par tre ganger før maraton på søndag, derfor legger jeg ikke ut løpeprogram denne uken.

Neste uke blir det nye mål og nytt løpeprogram! Gled dere, det gjør jeg. Men først av alt, må jeg holde nervene mine i sjakk…


Ha en fin uke alle sammen!


//Anna

Publicerat: 2017-11-13 23:09 Kommentarer (0)



Veien mot VM

VM er ikke bare for proffe, elite eller superspreke folk, men også for vanlige og trege folk som meg!

 

Der det finnes veier, der kan alle gå.

Mange forbinder VM med verdens mesterskap, men i dette tilfellet så betyr det rett og slett, VALENCIA MARATON! (Hihi)

Jeg debuterte mitt aller første løp i september 2016 (halvmaraton i København), etter det har jeg fått prøvd ut forskjellige løp frem til nå. Et år med oppturer og nedturer. Et år med masse glede men også mye smerter. Jeg har lært mye i løpet av dette året. Nemlig at trening gjør mester og at man aldri skal gi opp før man har gitt alt. Rett etter første løpet mitt begynte jeg å planlegge mitt neste mål. Målet er rundt hjørnet. Om nøyaktig en uke skal jeg endelig debutere i gatemaraton. For bare et år siden hørtes 42 km så hinsides langt ut. I dag høres det jækla sjukt langt ut! *svimmel av tanken* haha

Mange spør meg om tidsmålet mitt, mens andre sier at det viktigste er å kose seg og fullføre løpet. Selv mener jeg at alt som kan måles er interessant. For å kunne se fremgang er det avgjørende å ha noe å sammenligne med. Enten tid, distanse eller fart. Hvorfor er mål og fremgang så viktig? Uansett hvilke mål man har, lave eller ambisiøse så er måloppnåelse fantastisk følelse som er nøkkelen til økt motivasjon.

Målet mitt er sub 4 timer. Sier hun som ikke har klart halvmaraton på under 2 timer engang. Her snakker vi hårreisende mål på hårreisende nivå! Jeg er klar over at det er ekstremt hårreisende, men høye mål gjør meg sterk og enda mer målbevisst, de er tross alt nyttig for å oppretteholde motivasjonen og løpegleden min. På en annen side prøver jeg å trøste meg selv på forskudd at under 6 timer er også superbra.

JEG SKAL GJØRE MITT BESTE. Alt annet, tar jeg som det kommer. Men kjenner jeg meg rett så blir det selvskryting i bøtter og spann i ettertid uansett resultat. Me so vely solly!

Valencia, her kommer jeg! 


Som nevnt er løping veldig sosialt. Jeg er så heldig som har blitt kjent med så mange gode løpevenner det siste året. Føler meg så takknemlig og stolt av å ha så mange spreke og rause folk rundt meg. To av dem skal jeg reise sammen med til Valencia. To veldig spreke og søte og hyggelige og inspirerende jenter som jeg ser opp til. La oss bli litt kjent med jentene mine.

Jeanette Solvang, er 43 år, bor i Ski og jobber i Oslo i Skatt Øst som jurist. Jeg ble kjent med Jeanette fra løpegruppa SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

Jeg løp litt i mine yngre dager, og jeg gjennomførte Sentrumsløpet første gang da jeg var 16 år. Motivasjonen var å få bedre karakter i gym, hvilket min gymlærer sa vi ville få – vi som løp Sentrumsløpet. Jeg hadde aldri løpt noe særlig før jeg trente til mitt første Sentrumsløpet. Fordi jeg syns det var veldig gøy å være med, så gjennomførte jeg det 6 år på rad. Det må bemerkes at jeg kun var en aktiv løper i sommersesongen, jeg trente omtrent 4 uker før løpet, og noen måneder etterpå og hadde løpefri hele høst-vinterperioden. Etter 6 år med Sentrumsløpet så ble det nesten 18 år uten noe særlig med løping, men da drev jeg med annen type trening som aerobics, spinning og styrketrening.

I september 2014 ble jeg veldig inspirert til å starte og løpe igjen av en bekjent. I november 2014 arrangerte hun nemlig et maratonløp til inntekt for Aktiv mot kreft. Etter å ha fullført deler (dvs. 28 km) av dette maratonløpet, var det bare å fortsette å løpe. En kveld høsten 2014 så var jeg ute med en venninne og gikk kveldstur i Ski og en gjeng raske SkiLøpere passerte oss. Jeg søkte da opp SkiLøperne på Facebook og fikk kontakt med leder for gruppen (Janicke Bråthe). Noen måneder etterpå (våren 2015) var jeg med på min første fellestrening med daværende SkiJoggerne. De var utrolig flotte – og jeg følte meg velkommen fra første løpesteg! 




Beste og verste minne?

Beste minne/r er jo egentlig veldig mange. Men husker hvor lykkelig jeg var når jeg gjennomførte mitt aller første løp etter 18 års løpepause. Det var Sentrumsløpet 2015. Og så var jeg uendelig stolt av meg selv da jeg løp mitt første halvmaraton i Tromsø 2015. Det var fantastisk bra stemning før, under og etter løpet! Senere har det blitt enda flere løp!

Verste minne er vanskelig å komme på. Jeg har egentlig bare gode minner fra både trening og løp. Det er veldig sosialt og utfordringene er det bare å omfavne!


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet mitt i år var å gjennomføre Rallarvegsløpet i juli. Det ble tøft, men det var et fantastisk hyggelig utltraløp over 2 dager på Hardangervidda (Flåm-Finse-Haugastøl). Så skal jeg også løpe Valencia marathon om bare få uker i november 2017. I utgangspunktet hadde jeg håpet å forbedre bestetiden på maraton. Men nå har jeg akkurat oppdaget et vondt høyre kne, under trening i helgen som var. Jeg håper det ikke skal hindre meg fra å stille på startstreken, og at Valencia marathon skal bli et opplevelsesløp, hvor stemningen, menneskene og et nytt maratonland må være det viktigste. Det skal bli kjempehyggelig å reise på tur med 2 gode løpevenninner. Det gleder jeg meg veldig til!

 

Neste kvinne ut er Siri Bergfald. Siri er 42 år, bor i Ski og jobber som lærer. Siri ble jeg også kjent med via SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

I 2010 startet jeg livsstilsendringen fordi det var slitsomt å gå trappene opp til personalrommet på jobb. Motivasjonen var altså først og fremst å bli i bedre form. Så endret målene seg: klare 5 km sammenhengende, klare 5 km på 30 min, klare 10 km sammenhengende, klare 10 km på en time, delta i mitt første løp (Sentrumsløpet i 2012), videre halvmaraton, maraton og ultraløp. Å bli med i løpegruppa «SkiLøperne» har vært til god hjelp for både å bli bedre og å forsette og være en løper (det er jo fort gjort å gi opp).

image3

Beste og verste minne?

Det første året løp jeg så og si kun på mølle fordi jeg syntes det var pinlig å løpe ute. Det verste minnet er nok den kneika man må over i starten, før man med letthet kan løpe flere kilometer, og uten blygsel hilse på andre trimmere ute i by og skog. Andre kjipe minner er de gangene jeg har snublet i røtter og steiner så blodet spruter. Jeg snublet i et løp en gang idet jeg prøvde å passere noen på et litt smalt sted. Hovmod står for fall…

Beste minne er Rallarvegsløpet 2017 sammen med morsomme og tøffe SkiLøpere. I grunnen er det de lange løpene sammen med gode løpevenner som skiller seg ut – og nå skal vi snart til Valencia! 


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet denne sesongen er å gjennomføre to ultraløp (gjennomført: Ecotrail og Rallarvegsløpet) og perse på maratonløp. Persen min er «heldigvis» ganske svak, 4 t 32 min, men det er bare bra for da er det lettere å forbedre den.

 

Jeg gleder meg enormt til å reise på tur sammen med disse to jentene. Gleder meg til å kose meg med god mat, drikke og i godt selskap samtidig som jeg skal prøve å fullføre Valencia Marathon på en svært elegant måte. Jeg har sagt det før og sier det igjen, Image is everything! Men en dag skal jeg vinne et løp, potetløp kanskje?

På tirsdag var jeg hos naprapaten min, Didrik Hermansen. Jeg kontaktet Didrik (med varm anbefaling fra bekjent) da jeg hadde kranglete hoft i januar i år. Siden ar jeg fått behandling for både ankel, knær hver eneste måned frem til nå. Didrik gjør alt for at jeg kan holde kontinuiteten i løpingen og gir meg mange gode tips og råd underveis. Han både pusher men samtidig begrenser meg. Sist jeg var der måtte jeg skryte litt av meg selv (som vanlig). Jeg fortalte at jeg hadde løpt 250 km i oktober (mot 100 på tre måneder). Det første han sa var: «Hva gikk galt?» Haha, her er det ikke tale om å være lat! Til uken skal jeg tilbake dit en runde til før Valencia Marathon. Han har lovt meg raske og sterke bein så nå er jeg superklar for maratoneventyret!

Håper dere der hjemme heier på meg og krysser fingrene for at jeg ikke løper på noen og skader meg søndag 19.november!

Jeg lover å vinne på banketten, med høye hæler på, selvsagt!:)

Anna

Les også:

    Publicerat: 2017-11-12 15:18 Kommentarer (0)



    Løpegruppa vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt

    Jo mere vi er sammen, er sammen, er sammen,
    jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi!

    «Like barn leker best» (= Folk fra samme samfunnsklasse har det best sammen). Jeg er litt uenig der. Jeg kan påstå at folk med samme interesser uavhengig av sosiale bakgrunn leker best, på samme måte som løping. Løping binder folk sammen uavhengig av deres oppvekst eller samfunnsklasse. For meg er det enklere å snakke med folk som elsker å løpe enn å fortsette en samtale med folk som elsker å spille gitar. Engasjementet er stort, forståelsen er stor når begge parter har noe å bidra med i samtalen. Det fine er at man både kan gi og ta.

    Løpegruppa mi både på Strava HER og på Facebook HER vokser og vokser for hver dag som går. Vi vokser like fort som hybelkaninene vokser i huset mitt. Hvor skal dette ende? Knis. Jeg sier det igjen, kom og bli med på løpegruppa mi og la deg inspirere og engasjere og motivere av spreke hyggelige folk med forskjellige treningsgrunnlag. Ingen er bedre enn andre, sammen skal vi heie hverandre frem, og sammen skal spille hverandre gode.

     

    LØPEOLDISER – UKE 44

    Ukens bilde:


    Bildet er fotografert av Thor Arne Solberg. Du kan følge Thor på Strava HER og Instragram HER

    Nå gjentar jeg meg selv igjen, men denne gjengen her imponerer hver bidige uke! Fy flate, for en gjeng! De imponerer ikke bare med løpeturene sine men også med bildene som de tar fra løpeturene. Jeg er så glad og takknemlig for at dere vil være med i løpegruppa mi.

    Trond! The boss denne uken med 148 km. Neste mann var Neil som hadde 135,1 km. Tredje plassen gik til Svein-Tore med127,4 km. Den som også imponerer meg her er Rune, som brukte 31:47:37 på en uke! Oh my holyg shit shrist god.

    1

    Det ble rekorduke igjen, folkens! 9100 km! Og vet dere hvor langt dere egentlig er? Det er faktisk like langt som fra Oslo til Ho Chi Minh City! Nå snakker vi. For en flott avstand! Hvorfor? Fordi jeg er fra Vietnam og bor i Norge, hihi.

    23456789

    LØPEOLDEMOR – UKE 44

    Det er ingen hemmelighet lenger at ankelen min er helt frisk igjen. Det er jo positivt. Samtidig er er litt trist og dumt at jeg ikke har noe å skylde på hvis jeg har en dårlig dag. Ingen flere «gyldige» unnskyldninger for å holde seg foran peisen med hekletøyet mitt. Hadde uansett ikke klart å la være å løpe. Og det er nettopp pga folk i løpegruppa mi som sparker meg ut hver eneste dag.

    Å kunne løpe normalt igjen gjør at livet mitt så mye mer verdifullt. Det er positivt på alle mulig måter. Dominoeffekt. Jeg blir glad av å løpe og jeg blir glad etter hver treningsøkt. Det fører først og fremst til at humøret mitt når toppnivået, som igjen fører til at jeg smiler mye oftere og bredere, og som tilslutt fører til at hverdagen til mannen blir også enklere. Å ha en gretten og sur asiatisk kone er ikke noe jeg unner andre. Jeg er glad for at jeg slipper å være mannen min noen ganger for å si det sånn. Psykobitch! Haha.

    Denne uken ble en knallbra uke.

    Startet uken med kortintervaller. 12x400m – 45sek pause. 3 km oppvarming og 3 km nedjogg. Vet dere hva, det var helt sjukt tungt men fanden så deilig økt!

    Fikk med meg mannen på en lang løpetur denne uken. 12 km i høstmørket med hodelykt og med mannen på slep… (NOT). Det var hyggelig og passe rolig tur i behagelig temperatur.

    Ingenting er bedre enn å avslutte uken med «langintervaller». 5 X 5000m på idrettsbanen var helt CRAZYMADDAFAKKA! Målet var å løpe 25 km, og for å klare å motivere meg selv til å gjennomføre økten valgte jeg å dele den opp i korte deler. Det blir mindre psykisk krevende å tenke på 5 x 5000, kontra 25 km rundt og rundt en bane. Jeg stoppet litt på hver 5.km, bare for å drikke litt vann. Mange sier at jeg er gal, men egentlig er jeg bare en normal psykobicth! haha. Det fine var at jeg fikset noe så fancy som «negativ splitt» som alle snakker om. Det vil si at den siste halvdelen gikk raskere enn den første. Er det riktig? Uansett, det var den tøffeste økten jeg hadde vært borti noengang, men samtidig den beste økten, fordi den ga meg en enormt mestringsfølelse. Ikke fordi jeg hadde løpt 25 km, men pga at jeg klarte å knekke den mentale utfordringen jeg møtte på underveis. HELE 60 RUNDER! ALDRI MER!

     

    LØPEPROGRAM – UKE 45

    Det er to uker igjen til årets mål. Jeg har derfor valgt å trappe ned treningen litt. Har noen av dere prøvd det «proffe» løpeprogrammet mitt forresten?

    UKE 45
    Mandag Hviledag – Hekling
    Tirsdag Hurtigkjørig: 3 km oppvarming. 8 km hurtig. 3 km nedjogg.
    Onsdag Styrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 8 km
    Torsdag Langkjøring 12 km rolig. Pratetempo.
    Fredag 15 km rolig. Pratetempo
    Lørdag Styrke/Tøying + hekling
    Søndag Styrke/Tøying + hekling

     

    Nå som vinteren har kommet, har jeg funnet frem heklesakene mine. Jeg har heklet forskjellige ting, alt fra lue til votter og teppe, til mange det siste året, men endelig har jeg også fått heklet lue til meg selv med min egen merkelapp på! «den kule handa fra den gule anna», YOHO!

     

     

    Ønsker dere en riktig fin uke. Nyt høstværet. Nyt løpeturene. Nyt løpegleden. For det skal jeg gjøre!

    Anna

    Les også:

    Publicerat: 2017-11-06 23:18 Kommentarer (0)



    Løpeoldiser - UKE 43

    Distanserekord for LØPEOLDISENE! Over 9.000 km på en uke! Det er nesten like langt som fra London til Tokyo! 

     

    IMG_6632IMG_6631

    Det er fortsatt mange ledige plasser igjen hvis du har lyst til å bli en del av denne spreke og kule gjengen her!

    Det du trenger å gjøre er å sende inn en lang presentasjon av deg selv med ca 10 bilder. Du må gjerne fortelle litt om hvor mange ganger du løper i uken og hvor fort du løper pr. minutt. NEIDA! Det kreves ingenting. Eneste du må gjøre er å ta på deg løpeskoene og komme deg ut. Som sagt, det spiller ingen rolle hvor fort eller hvor langt du løper. Det viktigste er at du koser deg med løpeskoene på. Trykk på linkene under om du vil ha mer inspirasjon:

     

    LØPEOLDISER – UKE 43

    Ukens bilde:

    Bildet er fotografert av Stig Hole. Du kan følge han på Instagram HER. Facebook side HER. Strava HER.

    Denne uken har jeg valgt å legge ut flere bilder som løpeoldisene har tatt. Mange flotte bilder over hele landet i forskjellige værforhold. Her løpes det uansett vær og tidspunkt på døgnet. Det er så inspirerende! Jeg sier det igjen, jeg er fryktelig stolt av dere :)

    IMG_6639IMG_6637

     

    Fredrik imponerer igjen med sine 141,2 km. Nina kom på andre plass med 132 km. Rett bak kom Neil med 131,8 km. Bjørn klatret 32.528m!

    Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.52.45

    Uke 43 ble rekord uke – VI HAR LØPT OVER 9.000 km! Det er nesten like langt som fra London til Tokyo (google google, haha). Fyttigrisen, det er helt sjukt bra jobba alle sammen!

    Jeg vil oppfordre alle til å bruke løpegruppen https://www.facebook.com/groups/lopeoldiser/ på facebook oftere. Jeg skal også være flinkere selv der. Husk at det er bedre å legge ut en løpetur for mye enn en for lite. Det er ingen som tenker annet enn å bli glad på dine vegne. Her skal vi glede oss over andres suksess og løpeglede.

     

    Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.53.16Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.53.29Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.53.43Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.03Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.14Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.29Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.39Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.49Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.54.58Skjermbilde 2017-10-30 kl. 10.55.09

     

    LØPEOLDEMOR – UKE 43

    Dagene går så fort at jeg glemmer nesten helt hvordan uken har vært. Jeg nekter å tro at det har noe med alderdommen å gjøre. «snart førti, fjern og funny». Treningsuken har vært hard og tøff. La inn en beintøff langintervalløkt og en hutrigkjøringsøkt. Overlevde begge øktene, men bare så vidt.

    IMG_6388

    Ukens langtur ble kortere enn planlagt, 16 km i stedet for 20 pga smågodtmage. Det er prisen for at man koser deg for mye med godsaker dagen før en langtur. Men det var verdt det da, haha. De fire kilometerne tar jeg fort igjen denne uken.

    Når det gjelder beina mine så er de helt upåklagelige. De er fremdeles ikke like fine og gode som før jeg ble skadet, men det kommer seg, sakte men sikkert.

    FullSizeRender (21)

    Motivasjonen er på topp. Så motivert og glad er at mannen ble litt sjalu da han så at den ene økten min endte opp med «<3 Run». 13 år som kjærester og 4 år som mann og kone, aldri har jeg vært så romantisk med han. Må nok lage et portrett av mannen neste gang hvis dette ekteskapet skal vare livet ut.

    Tøying med en 7 åring på slep. Det kalles styrketrening! Gleder meg til den dagen jeg kan tøye og gå på do i ro og fred, haha.

     

    LØPEPROGRAM – UKE 44

    Etter en hard uke skal det bli godt med en rolig uke. Kun en tøff økt denne uken, resten blir rolige og behagelige. Det er også viktig har jeg lest.

    UKE 44
    Mandag Langkjøring 10 km rolig. Pratetempo.
    Tirsdag Kortintervaller: 3 km oppvarming. 12 X 400m. Pause 45 sekunder. 3 km nedjogg.
    Onsdag Styrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 8 km
    Torsdag Langkjøring 12 km rolig. Pratetempo.
    Fredag 90 min rolig. Pratetempo
    Lørdag Styrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 8 km
    Søndag Ukens langtur: 20-22 km rolig. Husk godt med drikke. Dropp energidrikk.

     

    IMG_6432

    Har du lyst til å bruke løpeskoene dine for en viktig og god sak? Se linken under:

    http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-7068?v=20171028162443&justEdited=true#

    Ønsker alle en fin uke. Fortsett og ta masse bilder fra løpeturene! Fortsett og inspirere meg og mange der ute med løpeskoene dine! 

    Anna

    Les også:

    Publicerat: 2017-10-30 17:27 Kommentarer (0)



    «Du har fått kreft» sier legen

    Tenk deg at du selv eller en av dine nærmeste får kreft. Du får dommen og hva tenker du da? Hva trenger du?

     

    Kreft er dessverre noe som kan ramme oss alle. Vi kjenner alle noen som er berørt av en eller annen kreftform. Min far har hatt kreft. men ble heldigvis helbredet. Flere jeg kjenner har noen i familien som er rammet av kreft. Men hva kan vi gjøre for å hjelpe de rammede? Hva trenger pasientene og pårørende? God informasjon? God omsorg? God forståelse? Riktig medisin? En skulder å gråte på? En å prate med? God veiledning? Et håp? God behandling? God oppfølging? De trenger litt av alt? Man føler seg uansett hjelpeløs, men sammen kan vi alle bidra med noe.

    De fleste har sikkert hørt om Theas Minnefond. Kort fortalt. Thea Steen døde av kreft juni 2016. Hun var aktiv i sin kampanje #sjekkdeg og fikk mange til å se viktigheten bak det å sjekke seg for livmorhalskreft. #løpforthea er et innsamlingsprosjekt som ble mye omtalt i fjor men som også er aktivt i dag. Tanken er at man gir 1 krone per kilometer man løper eller går. Pengene går til Theas Minnefond. For et initiativ, for et formål og for en idé!

    Inne på Kreftforeningen sine sider ser jeg at det ligger utrolig mange flotte og rørende innsamlinger. Jeg blir veldig inspirert og imponert over hva vi kan få til sammen. Derfor har jeg også startet min egen innsamling som heter «Hver km gir håp». Trykk gjerne på linken hvis du vil henge deg på. Da blir jeg glad! http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-7068

     

    IMG_6299

    "Hver km gir håp" - Du gir 1 krone per kilometer du beveger på deg. Du kan enten løpe, gå eller krabbe. Du bestemmer selv hvor langt og hvor ofte du gjennomfører. Det beste med dette er at du får helsegevinst av å være i aktivitet samtidig som du bidrar til å støtte en viktig og god sak. Antall km hver måned er summen du bidrar med til Kreftforeningen. Jeg har allerede bidratt med 150 kr selv om jeg ikke løp så mye i september, men fordi målet mitt er å løpe minst 150 km hver måned fremover valgte jeg å overføre den summen. Hvis du er med kan du gjerne bruke #hverkmgirhåp når du legger ut bilder fra løpeturene/gåturene/krabbeturene dine på sosiale medier. Nå håper jeg du vil være med og gi din støtte til kreftforeningen og forskningsarbeidet mot kreft slik at flere kan fortsette og leve i håpet.

    Hver km gir håp og hvert håp forlenger mange liv.

     Foto: Rosa Sløyfeløpet

    Rosa Sløyfeløpet er et av de mange innsamlingsprosjektene. Les mer om løpet her og kanskje det frister deg til å delta neste år? https://www.rosasloyfelopet.no/ 

    Dette løpet ble i år arrangert i seks ulike byer i Norge. Inntektene fra løpet går til brystkreftforeningen. Jeg synes det er svært positivt at løpet har blitt åpent for alle, og ikke bare for kvinner. Det betyr at flere kan bidra til å støtte denne meningsfulle kampanjen. Jo flere desto bedre.

    To supergira jenter som er klar for løpefesten!

    I år fikk jeg med meg ei venninne på løpet. Vi løp sammen i fjor også, så det har blitt en årlig tradisjon for oss.

    Dagen startet med at Cathrine ringe meg litt over ti og spurte hvor jeg var. Da hadde jeg akkurat stått opp. Vi skulle møtes i Oslo kl.10:30, men jeg trodde det var en time senere. Jadda, da var det bare å hoppe i klærne og komme seg avgårde, uten frokost.

     Raceday-selfie

    Da jeg kom til Oslo møtte jeg mange og hyggelige løpevenner. Jeg føler at jeg gjentar meg selv igjen og igjen, men jeg får ikke sagt det mange nok ganger; jeg elsker stemningen før, under og etter et løp. Den er bare helt avhengighetsgivende. I dag skulle jeg bare kose meg og støtte Cathrine gjennom hele løpet. Cathrine er en veldig søt og skravlete jente. I fjor meldte hun seg på løpet med LITT press fra min side og med svært dårlig treningsgrunnlag. Etter løpet begynte hun å løpe en del, mer enn hva hun var vant med. Hun har vært som de fleste av oss, alltid hatet å løpe, men i dag har hun også funnet gleden av å løpe, noe jeg synes er ufattelig moro! Til vanlig snakker hun på inn og utpust, men under løpet i år var hun helt uvanlig stille. Godt tegn på at jenta var både fokusert og motivert til å oppnå målet sitt. Målet hennes var å løpe under 40 min. OG DET KLARTE HUN!

    Fullført og fornøyd

    Da vi kom i mål tok vi imot medaljen, energidrikk og vi tok selfies (selvsagt) før vi løp tilbake til startområdet. Det vil si at vi løp 10 km tilsammen. Første mila til Cathrine noensinne! Gratulerer med distansepersing, du er utrolig flink! Jeg gleder meg til å løpe sammen med deg mange ganger fremover.

    Følg Cathrine på Instagram: @skravla1996

    img_6316Tilbake turen – like blid og fresh

    På turen hjem satt jeg i bilen og tenkte på ukens langtur på 22 km som jeg hadde i utgangspunktet planlagt å droppe. Jeg så på klokka, 14.30. Det var jo fortsatt tidlig. Jeg bestemte meg brått der jeg satt for å kjøre innom Kråkstad idrettbanen og løpe noen runder. Da jeg svingte inn mot Kråkstad vurderte jeg å bare gi f***. Kjørte til idrettbanen, parkerte bilen. Jeg satt lenge i bilen. Prøvde å finne frem gode unnskyldninger for ikke å løpe. Eneste jeg kom på var regnværet og hva det kunne påføre meg og mine Hoka sko. «Men pokker heller! Kom deg ut så har du noe å skryte av på sosiale medier etterpå!»

    Sliten men svært fornøyd

    Yes, du angrer aldri på en treningsøkt, med mindre du blir skada og er døden nær som jeg opplevde i sommer. Hele 25 runder rundt og rundt på banen i øs og pøs etter å ha løpt 10 km i Oslo, det var mentaltrening det. Langturen ble splittet opp, men jeg fikk 20 km den dagen og totalt 61 km den uken. Da er det lov å være stolt!

    -Anna

    Les også:

    Publicerat: 2017-10-28 18:54 Kommentarer (0)



    25 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

    MerLøpeoldemor - Anna Tien Nguyen-Skaret

    Ambassadør for Mizuno. Ambassadør for Løpeskjørt. Ambassadør for Østfold Triatlon. Medlem av Romerike Ultraløperklubb. Medlem av SkiLøperne. Livlig asiat på 39 år. Godt gift og har en en datter på 7 år. Jobber til vanlig med eiendomsforvaltning i Oslo sentrum. Jeg er ikke den sterkeste eller den sprekeste eller raskeste, men jeg har et ønske om å løpe helt til jeg blir oldemor, derfor kallenavnet "løpeoldemor". I likhet med mange andre har jeg alltid hatet å løpe, men for litt over et år siden ble jeg hekta på løping. Hvem skulle tro det? Jeg var hun som alltid foretrakk taxi fremfor å gå 500 meter til og fra sentrum i utlandet. Hun som kjørte bil ned til togstasjonen som er 700 meter unna huset. Hun som ble "tvunget" til å delta i Holmenkollstafetten med jobben i 2014 (fikk etappe 5 = 1100 meter og brukte 8,11 minutter) og skrek etter løpet "ALDRI MER LØPING!!!". Mitt aller største mål er å holde kontinuitet i løpingen, spre masse løpeglede til alle der ute og å holde på med dette i lang lang tid fremover. Helt til den dagen kroppen sier stopp, og hjertet gjør et hopp. På Instagram, Twitter, Facebook, Strava heter jeg: @lopeoldemor Egen blogg: www.lopeoldemor.com

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Marthe K MyhreMer


    En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

    Elisabeth BorgersenMer


    For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig ... [Läs mer]

    Anders Storhaug HeenMer


    Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser