Angelika Sverdrup - Valencia maraton 2017 - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Valencia maraton 2017

En solid og vakker medalje venter alle som fullfører maraton. Den bæres med stolthet i dagevis av enkelte.

Jeg ble invitert med i en gruppe på 12 personer bestående av bloggere og journalister fra 9 forskjellige land, til å delta på Valencia maraton (for min del skjedde dette kun to dager før programmet startet, noe du kan lese om her). Vi ble tatt hånd om av Valencia Tourism, som hadde lagt opp et bra program for oss. Interessant å få et innblikk fra de andre i gruppen om hvordan løpeinteressen er i de forskjellige landene og hva det fokuseres på.

Lørdagen ble vi guidet rundt på sykkel i et par timer. Valencia er en vakker by bestående av en kombinasjon av gamle bygninger og futuristiske bygningskomplekser. Valencia er også formet av et tomt elveleie som fungerer som byens sportslige nerve. Litt mer enn 8 km langt, tilpasset joggere, syklister og gående. Her treffer man alltid på noen som er ute å trener.

Standard lunsjmeny for de lokale, paella.

Til lunsj spiser de lokale alltid paella. Den ekte paellaen stammer visstnok fra Valencia, så vi fikk testet ut et par forskjellige. Innbyggerne av Valencia er stolte av byen og regionen sin. Området er også Spanias største appelinprodusent.

Byen er full av dekorative appelsintrær.

Vi hadde felles henting av startnummer på lørdag og ble mottatt av selveste sjefen for Valencia maraton. Vi fikk en kjapp omvisning på expoen med start og målområdet og lykkeønskninger for løpet påfølgende dag.

Vi fikk egen omvisning av sjefen for Valencia maraton Alex Heras. Bak oss er målområdet med den blå løperen.

Makan til omgivelser for et løp skal du lete lenge etter! Man får følelsen av å være på en annen planet. Målgang, de siste 195 meterne, er "på" vannet, på en blå løper. Det skal gi deg følelsen av å sveve i mål. Det er spektakulært, selv om ikke alle føler at de svever på det stadiet der. Det er satt opp tribuner med plass til 2000 tilskuere og de er fulle!

Nydelig skumringslys over Ciudad de las Artes. Start og målområdet.

Pga at jeg ble påmeldt i 12. time, ble jeg plassert i siste startgruppe, for de som planlegger å bruke mer enn 4 timer. Du må ikke tro at det går an å ta "en spansk en" bare fordi du er i Spania. Spanjoler er overraskende kverrulerende og regelstyrte når det kommer til detaljer, så jeg fikk ikke flyttet meg fremover til en raskere gruppe.

Soloppgang før løpet starter.

Vi kunne gå fra hotellet til start. Vi gikk en time før, fulgte bare elveleiet. Det var en fin måte å begynne dagen på. Jeg gikk med den danske journalisten Jorge. Greit å kunne snakke litt norsk innimellom engelsken og spansken. Vi gikk forbi elitebussen med de fremtidige afrikanske vinnerne, litt surrealistisk opplevelse. Da vi senere gikk forbi ambulansene, som sto tilgjengelige, mente Jorge at det var mer sannsynlig den "bussen" han kom til å havne i. Han løper for å koble av og hente seg inn og jager ikke tider, han hadde dessuten en skade i foten som bekymret ham før start. Han bruker heller aldri noe tilskudd av vitaminer og slikt, annet enn hvitløk og fatøl, fantastisk! Og veldig dansk humor. Det leder over til bagen vi fikk med bib-nummeret vårt, den inneholdt alt! Fra vitaminer og mineraler, intimvask, kjølende spray for slitne ben, håndkle, tyggis, snacks og nøtter, juice, ansiktserum og kremer, shampoo, taxirabatt på en euro, quinoa, proteinbar og en boks med øl! (du vet du ikke er i Norge når det ligger gratis øl i posen). De hadde tenkt på alt og mere til, imponerende!

Over til selve løpet. Lydnivået før start var påfallende. Stemningen før løp i Skandinavia er stille og avmålt, her kaklet alle i munnen på hverandre, det ga en uhøytidelig og avslappet stemning. Siden jeg havnet i bakerste gruppe, hadde jeg en idé om at jeg raskest mulig måtte flette meg fremover til de som løp i min planlagte fart, ingen lett sak. Selv om traseen er flat, bred, rett og har få svinger så var det en utfordrende jobb å komme seg rundt alle. Det førte til at jeg endte opp med å løpe et ultraløp på totalt 43.35 km. Det endte også opp med at jeg overkompenserte og løp første halvdel altfor fort. Jeg løp 18 km tilsammen med en pace på under 5 tallet og min plan var å ligge på rundt 5.10! De hadde malt opp en linje som viste raskeste vei til mål, i gull selvfølgelig, siden løpet har oppnådd gullstandard. Jeg fulgte ytterkanten det meste av tiden, for der var det lettest å passere andre løpere.

Fra rundt 5 km begynte jeg å legge merke til en mann, som løp i samme fart som meg og som tydeligvis hadde samme plan som meg. Jeg hengte meg på ham og det endte opp med at vi løp sammen ca 13 km. Det gir en fantastisk boost å kunne løpe i samme takt og flyt med en annen, man føler seg sterk og litt uovervinnelig, og jeg dret fullstendig i tidsplanen. Først tenkte jeg at han kanskje opplevde meg som irriterende; kleggen som hang på liksom, men så la jeg merke til at han så etter meg i sidesynet sitt de gangene jeg havnet litt bakpå. Jeg så ut fra bibnummeret hans at han startet i puljen før meg. Jeg lurte på om han trodde han ville holde helt i mål med den farten vi holdt. I fht min egen gjennomføring hadde jeg totalt urealistiske ideer om hvordan det skulle ende. Trodde liksom at om jeg bare holdt sammen med ham så skulle jeg få så mye energi at jeg skulle klare å holde helt frem, men slik fungerer det altså ikke!

Ved 23 km må jeg slippe ham og min kamp begynner. En smule tidlig synes jeg, så jeg prøver det jeg kan med mental overbevisning. Jeg holder til 27 km og der blir det stopp. En frivillig spør hva det er med meg og sender meg videre ("¿Qué te pasa Angelika?" Jeg har skrevet navnet på bib-nummeret mitt, alltid lurt hvis du vil ha personlig oppmuntring 😉). Må ikke tro du kan stoppe opp her! Takk frivillige, det hjalp!

Kramper sniker seg inn både i legger og lår. Innleggsålene har bestemt seg for at i dag er dagen for å gi meg noen sjeldne gnagsår. Jeg benytter meg av lindrende spray på bena, som tilbys underveis, tenker at det er placebo på boks, så her er det bare å kjøre på med kjølende gasser. Dessuten ser det profft ut og det kan utløse sympati og forståelse fra medløpere og tilskuere når du vagler videre. Når tigerbalsamgassene i tillegg når øynene dine så er effekten komplett. Jeg prøver å late som om jeg liker smerte og samtidig kan overse den. Det virker langs et kort strekk av løypen med et helt hysterisk entusiastisk publikum og suggererende musikk, men så er det rett tilbake til lidelsen. Jeg får egentlig ikke med meg omgivelsene, tenker bare at jeg må klare å holde det gående eller rettere sagt løpende. Ganske mange rundt meg begynner å gå, spesielt menn. Setningen "ett skritt til og du er ett skritt nærmere mål", går på repeat i hode. Trykket fra publikum tiltar jo nærmere mål man kommer og Gud bevare hvis man skulle bli sett gående! Jeg kommer til slutt i mål, ikke svevende, som intensjonen er, men mer med en "på siden av meg selv" følelse. Jeg blir tatt hånd om av ambulansepersonell med en overdose empati og bekymring for om jeg klarer å gå. Jeg må bare kjenne bittelitt på omsorgen før jeg humper bort fra målområdet og blir tilbudt gratis massasje og håndtering av gnagsår, snakk om ivaretakelse! Må bare si at leggene holdt, de ble ikke dårligere av løpet, ingen shin splint.

Full oppmerksomhet fra 3 studenter som skulle trene seg på å behandle fotplager og sår. Her tømmes gnagsår for veske.

Jeg slo akkurat ikke tiden min fra Bergen maratonkarusell for en måned siden. Det manglet 46 sekunder! Men det slo meg i etterkant at jeg egentlig fikk ny bestetid, pga at jeg faktisk løp 43.35 km og ikke 42.1! På Strava klarte jeg 42.1 km på tiden 3.37. Offisiell tid ble 3.43.08. Potensialet ligger der og det skal videreutvikles. Dessuten kommer jeg til å løpe Valencia maraton igjen i fremtiden. Neste tur tilbake hit blir med de av dere som har lyst til å reise med meg og oppleve eventyret igjen i mars, men da halvmaraton og att på til VM!  De har lagt start og mål til sammen utrolige sted som maraton går! Absolutt verdt å få med seg!

Happy face, men litt "luften ut av ballongen" feeling. Trengte litt tid på å fordøye opplevelsen. Den var overveldende.

Så noen fakta om Valencia maraton. Det er den raskeste løypen i Spania og nå med  den raskeste tiden som er registrert i Spania. Vinnertiden ble 2.05.15.

Det er 1500 frivillige, som er med å gi deg en flott opplevelse.

200.000 tilskuere fordelt langs hele løypen, som applauderer og heier, som om du var en eliteløper like før målgang, dette foregår fra start av.

210 steder langs løypen med underholdning og musikk.

45.000 tilreisende til byen. Hoteller og restauranter har tilrettelagt for løpere med reisefølge i dagene rundt løpet.

Hele byen er engasjert og samarbeider for at du som løper skal få en optimal opplevelse. Det er ikke uvanlig å se folk med medaljen rundt halsen på kvelden og påfølgende dager. Og her vekker det kun positive reaksjoner.

Konklusjon: Valencia maraton, et løp som kan anbefales på det sterkeste, uavhengig av distanse!


2017-12-04 08:56, visad 623 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAngelika Sverdrup

Interessen for løping våknet i mai 2014. Aldri drevet med løping tidligere. Jeg er fra Bergen og har bodd i Ålesund siden 2006, området har utrolig vakker natur. Jeg jobber som psykolog. Løping har blitt den store hobbyen både når det gjelder trening, løp, og å lese om temaet. Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, som jeg håper jeg kan inspirere og formidle litt av til andre også. Blogg: www.angelikasverdrup.com Instagram: @angelikasverdrup Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde ... [Läs mer]

Vegard ØlstadMer


Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har ... [Läs mer]

Anders HeenMer


Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser