Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Hvordan gro baller.

Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes litt synd på de som hadde det og som måtte streve med denne driven til alltid å vinne og være best og så bli ødelagt de gangene de ble slått av noen andre. Jeg hadde også observert at de som hadde for mye av dette, oftere hadde det emosjonelt tøft og oftere havnet i konflikter. Jeg var veldig glad for å slippe å bli plaget med en slik ekstra byrde.

Men så begynte jeg altså å løpe og noe endret seg. "Enkelte" (les samboer) begynte å påstå at jeg var konkurransepreget. Først var jeg sterkt uenig, for slike, primitive instinkter skulle ikke jeg være bekjent av. Etter som tiden har gått og løpingen har utviklet seg, så skal jeg innrømme at jeg kan kjenne trigging av noe som kan gå under definisjonen konkurranseinstinkt, i sportslige sammenhenger eller på en løpetur i fjellet når jeg oppdager en person foran meg.

a) På denne turen på Godøyfjellet oppdaget jeg raskt at vi hadde en guttegjeng på 4 stykker bak oss. Jeg kjente hvordan konkurranseinstinktet snek seg gradvis mer frem. Målet ble å ikke la dem hente oss inn. Begynte etter hvert å fundere på om det er best å la seg jakte på eller om det faktisk er bedre å være den som jager. Jeg konkluderte med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Pga noen "helt nødvendige" fotostopp, tok de oss  igjen, kun en liten periode... Historien fortsetter under bilde b)

Det betyr ikke at alle som løper er konkurransemennesker, men jeg tror at personer som løper av de samme grunnene som jeg gjør; ville utvikle potensialet sitt og se hvor god man kan bli, raskt vil oppdage at det medfølger en "viss" grad av konkurranseinstinkt.

Litt konkurranseinstinkt er heller ikke å forakte, så lenge det ikke blir altoppslukende og ødeleggende for relasjoner til andre. Det kan fungere som motivasjon, til å orker å gjøre den treningen, som skal til for å nå de målene man har satt seg. Man trenger ikke konkurrere mot andre. Det er plenty av muligheter bare det å konkurrere mot seg selv. For eksempel det å klare å gjennomføre et løp, holde helt frem til målstreken eller slå sin forrige tid.

Jeg tror ikke det er det å vinne over en annen, som gir meg den største gevinsten, men det å få utløst den fantastiske følelsen i kroppen og hode når jeg har klart det. Det er følelsen jeg jakter på. Kanskje det egentlig er runners high jeg snakker om? Følelsen kan nemlig oppstå i meg uten en potensiell konkurrent i nærheten også, så lenge jeg slipper meg løs, som her.

Det jeg har oppdaget er at trigging av instinktet kan utløse en euforisk tilstand i hjernen, en skikkelig boost. Dette er det som har overrasket meg mest. Det er som å sette bilen i sportsgir og trøkke klampen i bånn! All trøtthet forsvinner, man får uante krefter, frykt avtar, man føler seg sterk og man kan jage på. Det er som en rus. Denne veldig positive effekten har jeg oftest opplevd på løpeturer i fjellet, enten det har gått oppover eller nedover. Ser jeg noen foran meg eller har noen bak meg, så settes dette giret inn, nesten automatisk og tidvis umerkelig, spesielt hvis den (de) andre skulle være av hannkjønn. Det gir en ekstra utfordring, noe å strekke seg etter. Det var da jeg kommenterte til samboer, at jeg følte meg skikkelig maskulin, som en testobombe, etter et slikt inntruffet tilfelle på fjellet, at han svarte tørt at; "Ja, det er rett før du gror ut baller!"

b) Da guttegjengen hadde tatt oss igjen på toppen av fjellet, begynte den ene i gruppen plutselig å rase nedover fjellsiden på dette strekket du ser på bilde. Bare at på den aktuelle dagen var det snø i tillegg. Jeg kjente at det klikket i hode på meg og sportsgiret ble aktivert, jeg bare MÅTTE henge på og ta ham igjen.

c) I bunnen av bakken gikk smilet helt rundt, som her! Kroppen vibrerte av liv og hode føltes euforisk! Jeg ville mer!! Gi meg mer! Det var da jeg fant ut at jeg måtte skrive et innlegg om dette og det var også da jeg fikk den ballegroende setninger fra min lojale samboer, som må holde ut med dette hormonjunkiedyret.

Noen som kjenner seg igjen?

Publicerat: 2019-03-21 14:02 Kommentarer (0)



Gran Canaria, et stiparadis.

Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og spektakulær natur, som er vel verdt å utforske, i tillegg til den vanlige solferien man oftest trekkes til på denne øyen.

Visste du at det fantes vulkaner på Gran Canaria?

Julen 2018 valgte vi å tilbringe på Gran Canaria, et veldig bra valg for en som ikke lenger trenger den norske julen for å føle seg lykkelig! Vi fikk 10 dager med perfekt vær, behagelig varme og sol. Vi fikk også oppleve calimaen fra Afrika. Det er sand fra Afrika som blåser over på Canariøyene. Den legger seg som en dis, som kan ligge i dagevis. Jeg syntes det var interessant å få oppleve dette, spesielt siden den ikke ble værende mer enn et par dager.

Når vi besøker Gran Canaria har vi alltid leiebil. Feriene har blitt mer og mer aktive de siste årene. Denne gangen var vi på fjellturer 7 av 10 dager. Nye steder hver dag. Det fine er at det er et hav av andre tur/løpemuligheter også, som ligger å venter til neste gang vi besøker øyen.

Jeg har plukket ut 2 turer, som eksempel på hvor variert og flott det kan være. To steder som var helt nye for meg og gjorde ekstra inntrykk, pga det var annerledes og spennende. Mulig jeg kan skrive om noen av de andre turene også i et annet innlegg, hvis det er av interesse. Det er så mye fint å ta av!

Vulkanen Bandama (Caldera de Bandama) mellom Telde og Las Palmas.

Vi er glad i vin til god mat. Når vi er ute å reiser prøver vi å drikke lokal vin. Vi fikk et tips om å besøke Gran Canaria sin største vulkan, der vinen vi drakk kom fra. Vulkan på Gran Canaria? Det visste jeg faktisk ikke. Kelneren anbefalte sterk at vi besøkte stedet, fordi det skulle være mulig å gå ned i den utdødde vulkanen. Vi fant ut at det var muligheter for løping og turer der, og i område rundt. Det viste seg å være et magisk sted. Det var laget flott til med egen inngang til vulkanen og vei ned i krateret. Porten stenger kl.17.00, så det var viktig at vi var oppe igjen til da. Det ble oss fortalt at det også bodde en person nede i vulkanen.

Fin tillaget og vedlikeholdt vei ned i vulkanen.

Det var en helt egen stemning i vulkanen, det var som å gå ned i en annen verden, helt isolert fra resten av øyen. Jeg fikk tanker om serien "Lost" og om UFO'er, som plutselig dukket opp. På vei nedover kommer det "sneilende" oppover en krokrygget gammel mann med stokk. Det slår meg at det må være han, som bor i bunnen av vulkanen. Det viser seg å stemme. Vi utveksler noen fraser og han er nøye med å påpeke at vi må være oppe igjen til porten stenger. Nede i bunnen er det frodig og vakkert. Vi kommer oss opp igjen i tide. 200 meter fra toppen tar vi igjen den gamle mannen. Jeg forestiller meg at dette er hans daglige tur. Det tok ham minst 3 kvarter å komme opp. Jeg forstår ikke hvordan han klarer å bo der nede uten innlagt vann eller strøm.

Vulkanens vokter og beboer. Humor hadde han og. Han lurte på om jeg hadde tillatelse for hunden vår. Jeg lurte på om jeg kunne få ta et bilde av ham, han svarte ja og gikk videre...

Jeg vurderer å løpe ned igjen og løpe det jeg klarer opp igjen på 20 minutter, men lot det være. Det viser seg nemlig at det er flere Stravasegment der, noe som trigger en primitiv hjerne, som alltid vil se hva som er mulig. Det er ca 250 høydemeter fra kraterbunnen til toppen.

Nede i vulkanen var det frodig med frukt- og svære Eukalyptustrær. Et helt unikt sted, skjermet fra resten av verden.


El Molino de Viento, ved Mogan.

Rett før Mogan ligger El Molino de Viento, vindmøllen. Det er der du passerer en stor vindmølle ved veien(!) Vi parkerte på oversiden av veien og så bar det oppover. Fra start er det umulig å se og forestille seg hvordan man skal klare å gå rett opp fjellveggen. Det er en sånn fjellvegg du finner i cowboy land, meget fascinerende! Fjellsiden lå i skyggen, noe som gjorde at hunden vår for en gang skyld ikke følte at det var for varmt og var den som endte opp med å "dra" oss til topps.

En meget fornøyd liten vovv. Hun trakk oss oppover, som en gjeterhund.

Hun har høydeskrekk, men glemte helt av den frem til vi kom opp i solen på toppen. Det gikk en fin sikk-sakk sti hele veien opp. ca 20 høydemeter fra toppen måtte vi løpe/gå på en smal sti langs med fjellveggen. Jeg var spent på hvordan hode mitt skulle takle dette, jeg har også høydeskrekk. Det gikk bra, pga at jeg løp. Løping trigger adrenalin, som hemmer høydeskrekk hos meg, praktisk oppdagelse. Erfarte dette første gang da jeg deltok i Romsdalseggen-løpet for 3 år siden.

Løping rett under rimmen, normalt sett ganske skummelt, men ikke med adrenalin i kroppen. Man ser ned på Mogan herfra.

Råkult landskap! Ser nesten ut som Gran Canyon.

På toppen ble vi møtt av en kraftig vind og flere sti-muligheter i forskjellige retninger. Vi returnerte ned igjen etter en liten runde på platået og ca 730 høydemeter tilsammen.

Veldig godt å ha ordentlig grep på skoen når man forserer slike steder (Reklame: Hoka Speedgoat 2, bare hvis du lurte)

Det var turen opp til platået, som gjorde denne turen spesiell.

Det var relativt kraftig vind da vi først kom oss opp på platået. Her kunne vi løpt langt innover.

Vi fikk noen fantastiske dager med flotte naturopplevelser, som gjerne kunne vært utvidet.

Ønsker du flere forslag til turmuligheter på Canariøyene, så sjekk ut denne linken her

Publicerat: 2019-02-11 15:09 Kommentarer (0)



Store muligheter for syrefest.

Urørt, nydelig natur. Vi kom oss steder der bare rypen, haren og hjorten tidligere hadde gått.

I helgen prøvde jeg truger for første gang. Etter at Abelone, medblogger, skrev om sin første trugetur, fikk jeg endelig motivasjon nok til å prøve det ut selv. Jeg hadde ingen realistisk  idé om hvordan det skulle føles eller oppleves. Mitt bilde av hvordan det skulle være å gå på truger, viste seg å være ganske avleggs. Tenk tunge, stive tretruger, vaggende og kavende, bredbent, kjempende fremover i ugjestmildt terreng. Ikke særlig fristende, selv om det kunne resultere i stort treningsutbytte.

Vi bestemte oss for et sted, som jeg mange ganger har ønsket å utforske. Det var rikelig med nydelig snø, ingen spor av ski eller annet, bortsett fra mange forskjellige dyre- og fuglespor.

Urørt natur på Ørskogfjellen.

Trugene viste seg å være overraskende lette. Det var også relativt enkelt å få de på. Dette var ikke racertruger, men "vanlige", uten kompliserte bindinger. Samboer foreslo å ta med staver. Jeg protesterte ikke, og tenkte for meg selv at det sikkert var lurt for ham, men at jeg ikke trengte det. Var veldig glad for stavene da vi begynte å gå oppover, nedover, bortover....egentlig uansett hvor vi gikk, for å si det sånn.

Vi brukte Hoka Tor Speed 2 sko med trugene, det ble for kaldt på tærne. Må finne en annen løsning.

Det som slo meg mest var hvor gøy dette var. Det som så slo meg var hvor fascinerende tungt det føltes, spesielt da jeg løp. Det var ikke mindre tungt å løpe nedover. Det føltes nesten like tungt som å løpe i oppoverbakke. Det ble derfor mange, korte intensive intervaller, med deilig syre i bena.

Jeg var forberedt på at det kom til å føles tungt. Syren i bena kom likevel overraskende kjapt. Pulsen føk opp like høyt, som på en løpetur, spesielt nedover. Man trenger ikke oppleve det slik, hvis man har bestemt seg for å gå en rolig trugetur, men jeg har en tendens til å jakte på treningsutbytte i alle fysiske aktiviteter. Vi gikk ikke mer enn 2.5 km, fikk nesten 200 høydemeter, men brukte ca 1 time og 15 minutter på dette. Det var utenom kaffepausen ;)

Stående buffet. Lefse og Nespresso, må vite, what else, liksom??

Erfaring:

For min del ble jeg altfor raskt kald på tærne. Jeg har allerede mottatt flere tips i fht dette problemet, men hvis du også har tips så "feel free" til å dele. Vi måtte avbryte turen, pga disse iskalde tærne.

Trugene slo opp i skinnleggen for hvert skritt nedover, da vi løp. Selv om det bare var en svak berøring, så hadde det etter hvert blitt ganske ømt, hadde vi holdt på lenge nok. Kanskje dette skyldes mangel på riktig teknikk?

Ja, til staver! Det går fint an uten staver også, men i løs, dyp snø vil jeg absolutt anbefale det.

Trugeløping; veldig gøy og akkurat så tungt som du vil. Garantert syre, hvis det er ønskelig.

Det var en befriende følelse å kunne gå akkurat der jeg ville, uten å tenke på at jeg måtte følge stier, spor, unngå myr, hull eller andre hindringer. Dette skal vi gjøre flere ganger og kan absolutt anbefales som effektiv, alternativ trening eller bare for å nyte naturen på en annen måte 😍

Foto: Tbjx og jeg.

Publicerat: 2019-01-29 10:58 Kommentarer (0)



Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket.

Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes "lys". Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne "avgrunnen" og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.

Publicerat: 2019-01-17 17:06 Kommentarer (0)



Yohooo, I'm back!

For litt over et år siden takket jeg foreløpig for meg, som blogger på Runners World etter ca. 3 år. Jeg trengte å finne ut av litt forskjellig, dessuten utviklet jeg en løpeskade, som har hengt med gjennom hele 2018  og frem til nå og gjorde at jeg måtte avlyse den ene planen etter den andre utover året  Det ble mindre og mindre løpetrening, økende frustrasjon og identitetstap, som løper og tiltagende migrene (løpingen har vist seg å fungere som forebyggende migrenemedisin).

I fjor januar smalt jeg opp et innlegg på min egen blogg om alle de store planene for løpeåret 2018, det var visst litt for kjepphøyt gjort. Jeg fikk gjennomført de første løpene og så måtte jeg avlyse resten av året. Tips; Det er en effektiv måte å miste motivasjon på! Kanskje også en måte å lære litt påtvunget ydmykhet? Sett sånn i ettertid kan det kanskje også være bra å stoppe litt opp innimellom og kjenne etter hva man holder på med og hvor man er på vei, før man mister gangsynet eller i verste fall løpesteget.

Men nå er det nytt år og nye muligheter! Det er ikke sagt som en klisjé. Optimismen er tilbake! Jeg har mange og spennende drømmer, som gir meg pågangsmot, men som jeg ikke våger å sette ord på enda, fordi jeg ikke vet hvor fort det går å trene løpeformen opp igjen. Jeg vet ikke hva leggene mine tåler enda, derfor løpes det ikke mange km i uken, men det trenes i tillegg; både spinning, styrke, innendørs roing, litt yoga og turer.

Elsker store trær og å oppleve forskjellige steder i verden med løpeskoene på! Mer av dette takk!

Godt å være en del av Runners World familien igjen og kunne få være med på å muligens inspirere andre, uansett nivå, til å oppleve løpingens gleder, utfordringer, tidvis frustrasjoner og uendelige potensial; fysisk, sosialt og mentalt.

Publicerat: 2019-01-10 15:55 Kommentarer (0)



Takk for meg for denne gang.


Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre "ut i den store verden" gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar :) Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre...)

Publicerat: 2017-12-20 16:24 Kommentarer (0)



Den profesjonelle amatør.

Glad amatør i fantastiske omgivelser på Sunnmøre.

Amatør har sin opprinnelse i verbet "amare" - å elske. Det betyr at en amatør elsker det den holder på med, ikke fordi den må eller fordi den får betalt for det.

Profesjonell betyr at man får betalt for den jobben man gjør. Den høyeste grad av profesjonalitet finner man hos den som utøver profesjonen sin med glede og indre motivasjon, ikke fordi det gir personlig vinning.

Så hva er da en profesjonell amatør?  Første gang jeg fikk høre om denne kombinasjonen var på et jobbseminar der min gode venn Harald Haveland på nå snart 87 år, beskrev kollegaene sine som profesjonelle amatører. Vi elsket jobben vår, ikke pga pengene, men pga at vi elsket og levde for det vi utførte i profesjonen vår. Det var et meget inspirerende foredrag! Det gjorde meg også oppmerksom på hva amatør egentlig betyr, i ordets rette forstand. Jeg hadde tidligere sett på ordet amatør, som noe mindre verdifullt, ikke like mye verdt som det å være profesjonell.  Da ordets riktige betydning gikk opp for meg innså jeg at vi aldri må minste amatørdelen i oss- kjærligheten og lysten, som driver oss til å holde på med det vi gjør.

Samboeren min poengterte at jeg er en ordentlig amatør i fht løpingen min, jeg rett og slett elsker alt det medfører av opplevelser og nye erfaringer. Det har gått så langt at jeg  vil kalle meg for en profesjonell amatør. Jeg går like iherdig inn for dette, som om det skulle vært jobben min. Det er gleden og nysgjerrigheten, som driver meg videre.

Ja, jeg har en forkjærlighet for Spania og spanske øyer. Det finnes så mange utrolig landskap å løpe i. Har sans for kontraster og motsetninger, som her fra vulkanen Teide på Tenerife, høyt over skyene.

I innlegget "Den profesjonelle amatør, første del" beskriver jeg en svært så kronglete start på Spaniaeventyret jeg nettopp har vært igjennom. Jeg spurte meg selv den morgenen jeg skulle reise, etter å ha fått vite at SAS hadde kansellert første flyet mitt, om hvorfor jeg orket å kjempe enda mer for å få denne reisen til, hvorfor tok jeg ikke kanselleringen som et tegn på at jeg burde gi opp og holde meg hjemme?

Det finnes veldig mange fine byer å løpe i. Gjør man det om morgenen får man gatene for seg selv. Her fra det gotiske området i Barcelona.

Jo, fordi jeg var sprekkeferdig av nysgjerrighet og lyst til å oppleve nye løpeeventyr. Og vil man oppleve store og fine ting så må man noen ganger jobbe hardt for å få det til! Man må ut å løpe i mørket og regnet eller renne vekk inne på en tredemølle, mange kilometer, flere ganger i uken, selv om man tidvis er trøtt og lei, for å kunne høste opplevelsene som ligger å venter på en, på fine dager ute i naturen, langs veien eller i byer, på spennende løp man har forberedt seg til, på nye løpeeventyr i inn- og utland og fordi man vet at det gir så utrolig mye når man gir etter og lever ut det man oppdager at man faktisk elsker.

Når man løper rekker man over så mye og man får med seg mage vakre opplevelser. Solnedgang på Sunnmøre, Tueneset.

Publicerat: 2017-12-18 09:00 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser