Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Transgrancanaria 42 km.

Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.

Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg "Hodestups over Gran Canaria" med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.

Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.

To spente deltakere ved start.

Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.

Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene "Gran Canaria". Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho......dos, uno y VAMOOOOOOS!

Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.

Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.

Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.

Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.

I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med "deilig" (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: "hva ville Margrethe gjort?". Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.

Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte "festen fra mål" flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den "grønne løperen", godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.

Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik

Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste ;)

Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig :) )

To norske fornøyde damer. Cavadrikking next  ;)                                                       Foto: Tor Gunnar Kransvik

Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.

Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik

Publicerat: 2017-02-28 20:34 Kommentarer (0)



Den terrengløpende versjonen av Tenerife

Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så "seile" nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO's verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt "flatere" og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant ;)

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2016-12-19 13:19 Kommentarer (0)



Hva motiverer en til å presse seg utenfor sin egen komfortsone?

All handling bunner i et behov, all atferd har en årsak. Så hva er det som gjør at vi løper og presser oss enda mer når vi egentlig er slitne og vil gi opp?

Løpeuken jeg hadde i de franske alper i juni ga meg gjentatte muligheter til å fundere over dette temaet.

Jeg følte at jeg ofte holdt på slik i løpet av uken i alpene. Tunge utfordringer er givende så lenge man vet at det gir resultater. Sisyfosarbeid uten resultat etter alt strevet, er derimot destruktivt og demotiverende. Mauren har mestringstro og får resultater.

En veldig god anledning opprant den dagen vi skulle ut på en vertikaltur; 3 km opp med 1000 høydemeter i grått, vått og stabilt regn, tåken hengende ned til knærne og "stien" omgjort til en elv, fint dandert med gjørme og døde blader langs sidene. I utgangspunktet var motivasjonen til å gjennomføre denne økten ikke-eksisterende. Da jeg først var i gang endret motvilligheten seg gradvis over i fascinasjon. Jeg tok et såkalt metaperspektiv på meg selv (observerte meg selv fra utsiden) mens jeg slavet meg oppover i jevn fart og rytme. Slavedelen fokuserte på hvordan kroppen fungerte i situasjonen, hvilke muskler som jobbet og hvordan det kjentes ut. Den observerende delen undret seg over hva det var som gjorde at dette "vesenet" etter hvert syntes at det utviklet seg til å bli direkte interessant og givende å fortsette oppover i samme tempo under slike miserable forhold og betingelser. Jeg tror at en overveiende prosentandel av befolkningen aldri ville funnet på å si eller klare å oppleve en slik aktivitet, som positiv eller givende. Hva sier det da om meg og andre spesielt interesserte, som søker samme selvpinende utfordringer? Eller er det egentlig selvpining?

Comfort Zone/ Challenge Sign Concept

Man møter stadig på valg. Noen ganger bør man velge utfordringer for å oppdage nye sider og komme videre i livet.

Jeg har lagt merke til at personer, som ikke ville plassert seg selv i en slik situasjon raskt kaller det selvpining eller lurer på om jeg hører til i gruppen masochister. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tilfelle, i hvert fall ikke for meg. Jeg ser ikke på det som selvpining, jeg ser på det som utfordring. Og jo større utfordring; jo mer det koster fysisk og mentalt, jo større blir gevinsten og mestringsfølelsen etterpå. Man kan ende opp med å få økt tro på seg selv og egne evner, både fysisk og mentalt, særlig etter å ha begitt seg ut på noe man var usikker på om man ville klare i utgangpunktet (jeg snakker ikke om dumdristigheter, men å våge å gå litt utenfor sine egne innbilte grenser). Denne økte selvtilliten gir trygghet når man står overfor andre utfordringer igjen, også på helt andre plan i livet.

Ganske motiverende å tenke på. Hardt arbeid og utholdenhet kan lede til store resultat.

Noen mener at det utvikles en avhengighet, at man stadig må pushe seg lenger for rushet sin del. Jeg vet at det er tilfelle for enkelte, men det er ikke avhengigheten som driver meg. Jeg er kronisk nysgjerrig og og evig lærevillig. Det ligger i min natur (og yrke) å ønske å forstå meg selv (mennesker, og alle andre vesener for den saks skyld) og finne ut av hvilke potensial som ligger i hver enkelt av oss. Når man pusher seg litt utenfor komfortsonen oppdager man nye sider og evner, man opplever at man klarer mer enn man trodde, livet blir mindre angstfylt, det blir friere og mer lekent, man opplever en tilstedeværelse og glede, som man kanskje lettere får kontakt med når man har pushet seg litt ekstra.

Fra løpeturen over Gran Canaria i vinter. Her ble mange barriærer brutt og stor mestring oppnådd.

Så kom dere ut i sommer, finn et fint sted, ta en løpetur og gå litt utenfor din egen komfortsone og se om du kan oppleve noe nytt og magisk.

Publicerat: 2016-07-08 15:16 Kommentarer (0)



Vått, bratt, nye utfordringer og mestringsopplevelser i de franske alper.

Mye løping på smale stier, vått og gjørmete, men flott. Godt merkete ruter og kart som lett lot seg følge.

Søndag 12 .juni dro jeg til Morzine i de franske alper nær grensen til Sveits for å løpe en uke i fjellene med løpecoach Charlie Sharpe, en engelsk ultraløper og coach, bare 27 år gammel, som stadig blir bedre og vinner ultraterrengløp rundt om i verden. http://www.charliesharpe.co.uk/

Morzine er en klassisk alpelandsby med et yrene skiliv på vinteren. Dalen er full av chalets, som folk bor i. Sommerhalvåret kommer folk dit for å gå tur, løpe, sykle downhill på terrengsykkel, landeveissykling, rafting og annet.

Vi ble en gruppe på 8 personer tilsammen med Charlie, 4 jenter og 4 gutter (alder fra 33 til 50 år, utenom Charlie). Alle fra England bortsett fra meg. Alltid interessant å bli kjent med andre personer og tradisjoner. To engelske jenter stelte for oss og disket opp med treretters middag hver kveld. Vi kunne derfor konsentrere oss om løpingen og restitusjon. Charlie hadde et bra opplegg med daglige innlegg, som omfattet løpetipstips, trening, konkurransforberedelser, mobilitetstrening og foam rolling. De praktiske øvelsene var med på å holde kroppen smertefri og mobil gjennom hele uken. Hadde ingen gangsperre da jeg kom tilbake fra turen, noe som jeg opplevde ganske utrolig.

Charlie viser utstyr han bruker i løp og på trening og kommer med nyttige tips.

Området har et godt utvalg av forskjellige stier å utforske og utfordre seg på. Temaet denne uken viste seg å bli; løpe i regn på vått og gjørmete underlag. Forrige sommer ble temaet for meg å løpe i hete, over 40 varmegrader i Loja, Spania.

http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/kjemper-mot-vindm-ller-f-rste.htm Lurer på hva neste tema blir?!

Erfaringsgrunnlaget i gruppen var delt, derfor ble det ekstra utfordrende for enkelte da stiene smalnet, prosenten på bakkehelningen økte og stiene stadig ble mer tekniske. Jeg kan ikke si jeg har mye terrengerfaring, men jeg elsker smale stier og jo mer teknisk de blir, jo større endorfinrush får jeg. Høyder har begynt å gi samme effekt. Jeg har tidligere i livet vært langt over gjennomsnittet pysete, for å si det mildt, når det gjelder slike utfordringer. Gleden over å føle seg trygg og kjenne at jeg mestrer når jeg løper i slikt terreng er derfor ekstra stor. Løpingen har vært med på å fjerne flere fobier hos meg.

Dette var typisk underlag mange steder vi løp. Dødt løv iblandet gjørme. Mykt, men også krevende oppmerksomhetsmessig.

På søndagen tok vi en liten testtur i nærheten av chaleten vår, mens vi ventet på at de resterende deltakerne skulle ankomme. Lett regn og bratt, men gøy! 300 høydemeter (opp og ned) på 4 km. Jeg innså da at her var det bare å forberede seg på å bli våt og skitten. Det hadde ikke blitt mye løping hvis vi skulle ventet på solen den uken.

Pga uvanlig mye regn i år, var stiene omgjort til elver enkelte steder. Du kunne bare glemme å løpe tørskodd!

Dag 2. Vi startet ut i lett regn, løp på smale stier med mange meter å falle ned! Underlaget besto av dødt løv, røtter og gjørme, så  det var viktig å holde fokus. I dag skulle vi lære teknikk for oppoverløping på en litt bredere vei, drittungt! Fant ut at det skyldes høydenivået vi var på, jeg konkluderte i hvert fall med det, selv om det ikke var høyere enn ca 1100 meter. Pusten stoppet meg flere ganger. Fikk også fort melkesyre i bena, som stoppet meg.

Bakketrening over Morzine, tungt og vått. Følte men skikkelig utrent her, tungpustet og syrefest i sakte film.

Selv om bakkeløpingen tok på, måtte jeg likevel bli med på siste vertikalrunde med de 3 beste mennene inkludert instruktør, 500 høydemeter opp på 2 km, det kjentes! Typisk meg altså! Lærte mye der jeg slavet meg selv oppover, rakk også å undre meg over meg selv, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Da vi kom opp så bar det rett nedover igjen 1 km i rød/svart skiløype/elveleie, pga alt regnet! Vi raste nedover i løv, steiner, røtter, gjørme og vann.

Dette er en bratt bakke nedover, bilde får ikke frem hvor bratt det er. Skrekkblandet fryd å sette utfor her, og veldig gøy!

Da vi skulle sette utfor fikk jeg samme spente/skremte følelse som jeg har hatt et par ganger på slalom, men ubehaget forsvant da jeg satt utfor og kjente at jeg hadde "kontroll". Det er en super øvelse i tilstedeværelse, man må være fullstendig fokusert, ellers går det fort gale. Kjente turen i bena etterpå, men var svært fornøyd med å ha mestret bratte og smale stier.

Dag 3. Temaet for dagen var fartstrening, først opp en ca 3 km lang bakke i terskelfart og så to ganger rundt et fjellvann på ca 3 km. 3 minutters pause mellom hver økt. Tungt etter turen dagen før. Kan ikke skryte på meg at det ble så mye fart akkurat.

Gjennomført fartstrening rundt vannet, vakkert sted.

På tross av dette så måtte jeg selvfølgelig ta på meg å lede 4 av oss en ekstra omvei hjem, først bratt opp og så bratt ned igjen til hytten. Fikk litt feelingen av å være løpeleder akkurat der, kjekt! Det regnet det meste av denne dagen også.

Dag 4. Denne dagen stakk solen litt frem. Vi hadde en lang løpetur uten regn, fint og vakkert! Målet var å løpe til Sveits! (Høres så kult ut å si) Halvparten av oss kom oss til grensen mellom Frankrike og Sveits på 1920 meters høyde. Der blåste det intenst fra hver sin kant.

En fornøyd gjeng på grensen mellom Sveits og Frankrike, ingen passkontroll:) Det blåste heftig her. Denne dagen hadde vi delvis sol, alt blir lettere og lysere da.

Det bar langt nedover på hver side. Fikk inn en del speed trening nedover etterpå, veldig gøy! Løpe med raske menn hjelper alltid på egen prestasjon! Ville ikke bli hengende etter. Utrolig nok ble jeg ikke sliten, og bena holdt. Vi lærte effektive tøyinger kvelden før, som fikset dette. Fikk heldigvis inn et kaféstopp med oliven, to cola og en stor pommes frites. Ble ganske så sulten underveis. Lærte at jeg måtte ta med mer energi.

Vakkert Sound of Music landskap på grensen mellom to alpeland.

Dag 5. Jeg kjente på stor vegring før dagens økt i relativt kraftig regn. Vertikaltur, 1000 meter stigning fordelt på ca 3 km! Ble motvillig med ut, ligge på sengen å slappe av i et par timer før middag fristet veldig mye mer. Utfordrende teknisk sti med steiner, røtter, blader og store kongler i svært bratte partier med elver i midten, dannet av regnet. Fant ut at min spinningtrening gjennom de siste 8 årene har gjort meg sterk oppover. Erfarte også at det var enklest og tryggest å gå i elven oppover og løpe ned igjen ved å følge vannet. Vannet vasker bort gjørmen, dermed ble grepet bedre. Mantraet midt oppover ble: "I am a machine!" Litt etter litt økte gleden med det jeg holdt på meg, jeg endte opp med et stort glis om munnen da jeg nådde toppen, selv om jeg var gjennomblaut og temperaturen hadde sunket flere grader der oppe. Skyene og tåken hang lavt, men humøret var på topp! Brukte 50 min. opp og 20 min ned igjen. Kikket etter en slik økt var vel verdt anstrengelsene.

Klassiske motiv fra alpene. Over alt var det satt opp vannposter med Evianvann, direkte fra naturen, veldig praktisk å slippe å bære med alt vannet for en hel dag.

Dag 6. Denne dagen hadde vi en lang, veldig kjekk og utfordrende løpetur med mange høydemeter, snø,og elvekryssinger høyt oppe under skyene. Svært teknisk og ganske utfordrende for halve gruppen. Jeg har heldigvis lange ben og kan hoppe og løpe over elver og snøklatter. Jeg insisterte på kort løpeskjørt, litt kaldt da vi måtte vente på de andre.

En av de mer heftige elve- og snøkryssningene på dagens løpetur, høyt oppe under skyene.

Gammel snø som måtte forseres. Det manglet ikke på tekniske utfordringer heldigvis. Hjernen går ikke lei på den måten og registrerer ikke at man faktisk kan være sliten.

Vi kom til en alpinskilandsby, Avoriaz, på toppen av fjellet over Morzine. Spøkelsesaktig, fordi alt var tomt og stengt!

Alpinbyen Avoriaz er bygget på en slik måte at den ser ut som en del av fjelllandskapet på kanten av stupet.

Etter det bar det nedover til Morzine i stadig bedre vær. "De 3 musketerer", jeg og de to raske mennene i gruppen rotet oss langt ned i bratte kumøkkskråninger, "cow shit hill", som jeg døpte det. Vi måtte forsere en større skråning full av gjørme og møkk omgitt av elektriske gjerder. Jeg stavret meg av gårde øverst mot gjerde, det eneste stedet det var bitte litt gress å få fotfeste i, og ba til høyere makter om at jeg ikke måtte falle i møkken, slik at jeg måtte ta meg for i gjerde. Det var som å være i en dårlig drøm, samtidig veldig komisk. Jeg så direkte malplassert ut i kort, gult løpeskjørt vadende i 10 cm dyp dritt. Da vi til slutt "nådde land" måtte jeg bade i kyrenes trau for å bli kvitt noe av vekten på skoene. Ingen av oss falt, utrolig nok. Vi fant til slutt en down hill sti for terrengsyklister, som førte oss til byen.

Det var mye lave skyer og tåke på toppene, fascinerende å løpe i.

Dag 7. Siste løpedag ble skikkelig hard core for meg! Jeg ble med leder og de to beste mennene på en egen høydetur, dvs at jeg var den dårligste i gruppen og fikk dermed aldri hentet meg inn, slik jeg kunne de andre dagene, da vi ventet på resten av deltakerne.

Dette partiet hadde kjetting man kunne holde seg i, pga at det var så bratt og smalt.

Langt der nede til høyre skimtes deler av Morzine. God eksponeringsterapi for høydeskrekk.

Fordelen med dette var at jeg fikk pushet meg mer enn jeg ellers ville gjort. Vi klatret opp til Pointe de Nyon på 2018 meter. For å klare det måtte vi kravlet opp snøflak og holdt oss fast i små busker for å nå toppen. En av de andre ble igjen litt nedenfor, pga høyde og for usikkert underlag å holde seg fast i. Det var en god følelse å klare å nå helt opp, uten angst.

På siste topp, totalt omgitt av tåke og skyer, slik at vi ikke så hvor bratt det var ned på andre siden. Jeg begynner å bli ganske tom her. Vi var bare 3 personer som kom oss opp hit.

Denne dagen var det tøft å holde følge med ned igjen, mye pga at jeg ikke hadde mer igjen å gi etter 7 dager med utfordrende løping. Etter den siste turen var jeg tom, men hadde ikke vondt noe sted! Totalt løp jeg 144.5 km og gjorde unna 15.000 høydemeter opp og ned. En fantastisk uke!

Charlie Sharpe kommer til å arrangere flere slike turer, det kan virkelig anbefales!

Publicerat: 2016-06-23 16:40 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Godt nytt år! Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser