Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Egoet løp på en smell.

Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort det siste året, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på sportsutøvere og tider på forskjellige løpedistanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare: Løping, i alle dets varianter.

Stadig nytt utstyr og underlag å teste ut.

Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel i seg selv, da spesielt sko. Da jeg skulle inn i sportsbutikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en uvitende, småflau, men veldig nysgjerrig førsteklassing, som ikke visste noe om den store verden som lå å ventet. Jeg har alltid likt sportsklær, men aldri ut fra et funksjonelt, spesifikt behov. Det var en haug av nye begreper som måtte avklares og forstås i denne prosessen: overpronasjon, nøytral og supinasjon (super-hva-for-noe?) Jeg tror jeg klarte å tyde meg frem til at jeg mest sannsynlig overpronerte. Det var en lettelse siden jeg da slapp å huske på det vanskelige andre ordet. Det er dessuten langt flere som overpronerer enn motsatt. Det var andre faktorer som også måtte avklares: På hvilket underlag løp jeg mest: sti, grus, asfalt, bane..og hvor mange kilometer per uke...Hallo? Jeg småjogget til sammen 10-15 km i uken! Jeg hadde så vidt løpt litt på Aksla (fjellet i Ålesund) på grus og litt på asfalt, på ensomme tider av døgnet. Jeg var så usikker og selvbevisst min egen jogging at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker, det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var lenge før jeg kom over motto til Löplabbet: "Ingen løper som du!" En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det kan likevel fortsatt oppleves som eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafikk.

Andre begreper som måtte tas stilling til var: dropp, demping, stabilisering og minimalistsko. Hva var egentlig dropp og var det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fingersko? Barfotløping har blitt populært, på grensen til det religiøse i visse kretser, godt hjulpet av boken "Født til å løpe" (Born to run). Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, så måtte jeg selvfølgelig investere i fingersko med dertil tåsokker. Selger formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevdes tålmodig tilvenning til fingerskoene, maks 10 minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget mitt ego momentant, som mente at jeg var et selvsagt unntak i denne sammenhengen, var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp? Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle belastningen ved å løpe, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg. Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut bakveien, der det var minst sjanse for å treffe på folk, og begynte å småjogge opp første bakken til Aksla. Allerede på toppen av første bakke kjente jeg noe rart nede i venstre fot, men tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akillessene. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.

Utsikt fra Aksla over vakre Ålesund by. Bra sted for trappeintervaller.

Jeg hadde, i mitt hode, mest sannsynlig løpt på meg et lite tretthetsbrudd nede i venstre fot og overbelastet akillessenen på samme side. Tretthetsbrudd tar vanligvis opp til 6 uker for å gro ordentlig (jeg var løpeklar igjen etter 3 uker, altså kanskje ikke helt brudd?) og det rammer både nybegynnere, som ikke har bygget opp muskler og skjellett til å tåle belastningen med å løpe, og godt erfarne løpere, som øker mengden eller intensiteten for raskt.

Det var svært interessant og lærerikt å oppleve hvor psykisk tungt det var ikke å kunne trene det jeg ønsket å trene. Sett i retrospektivt lys, oppleves det latterlig dramatisk nå. Følte meg som en løve i bur, jeg flyttet rett inn i offerrollen, alt ble svart og frustrerende (ble selvfølgelig også ganske irritert på min "erfare-selv"-holdning). Alle andre alternative treningsformer, som tidligere opplevdes lystbetonte (spinning, turgåing, styrketrening) var nå verdiløse. Men det var nettopp disse treningsformene som skulle til, pluss noen eksentriske øvelser for akillessenen. Det tok hele 3 uker før jeg kunne prøve meg på løping igjen. Jeg ble svært overrasket over at løpsformen min faktisk var blitt bedre etter 3 ukers pause. Det lærte meg hvor viktig det er å gi kroppen ro innimellom til å integrere all løpetreningen. Det er dette man ønsker å oppnå med nedtrapping dagene før et løp. I ettertid har jeg erfart at det å ha skadeavbrekk ikke er så ille likevel. Skader gir mulighet til ny innsikt, både fysisk og psykisk.

Jeg må bruke innleggsåler i alle sko, pga behovet for ekstra støtte under fotbuen. Det er et av de skadeforebyggende tiltakene mine. Rehband lot meg prøve løpesåler, støtdempende og anatomisk formede, nøytrale såler i lettvekt technogel.  Jeg tok sjansen på at det kanskje var nok støtte. Sålen føltes behagelig å ta på og jeg kjente at den ga fint etter på riktige steder. Den føltes ikke klam. Det ble lagt ut på en 10 km rolig, fin tur i vakkert høstvær i forrige uke. Konklusjonen ble at sålen ikke ga nok oppbyggende støtte for mitt behov, men var ellers behagelig på alle måter.

Løpesåler fra Rehband klar til å testes ut.

Vakkert ved Sunnmøre Museum. Er det en fordel med lange ben når man skal løpe langt?

For å få konkrete råd og øvelser i forbindelse med skader og forebygging, søk under Artikler: Skader, på Runners world.

Publicerat: 2015-10-15 14:59 Kommentarer (0)



Hvordan det hele startet

Det hele startet i mai 2014, for 1 år og 5 måneder siden. Jeg bestemte meg for å lære å løpe. Man skulle tro at det var noe man automatisk kunne, jeg trodde i hvert fall det. Nå har det seg slik at jeg allerede var blitt 41 år før min tenkning endret seg og interessen for den aktiviteten våknet.
 
"Løpskarriæren" før det besto av to joggeturer totalt i gymmen på videregående. Jeg hadde en god evne til å komme meg unna gym og da især løping. De få gangene jeg prøvde meg på noe som kan minne om den aktiviteten, endte jeg opp med relativt hemmende smerter i begge hofter og vaggende gange dagen derpå. Jeg konkluderte med at jeg faktisk ikke tålte å løpe. Den antakelsen kan henge sammen med at jeg fikk operert begge bena da jeg var 12 år gammel. Det ble utført en rotasjonsosteotomi. Jeg hadde innoverrotert lårhals og føttene pekte innover, den klassiske sjenerte ”looken”. Begge bein ble kappet og rotert utover.
 
Jeg var alltid undrende og småimponert over personer som jogget og som faktisk kunne drive på med det og fant det givende.
 
Jeg hadde noen få joggeturer sammen med min forlovede, sommeren 2013 da vi var på ferie. Jeg husker at jeg var overveldet og svært stolt da jeg endte opp i en fart på "hele" 9 km i timen de siste 5 minuttene, av en total joggetur på tredemøllen på 20 minutter. Etter dette ble forsøket lagt på hyllen, inntil den skjebnesvangre dagen i mai i fjor da jeg endelig bestemte meg for å lese "Born to run". Det var etter å ha lest et intervju med en person, som forlate at den mest inspirerende boken hun hadde lest var nettopp denne. Jeg visste at boken hadde endret mange personers syn på løping rundt om i verden. Det endte med at den klarte å inspirere meg til å prøve å lære meg å løpe, på tross av overbevisning om at jeg ikke egnet meg for slikt. Jeg er født med gode gener, andre har antatt at jeg har løpt i mange år, tatt i betraktning kroppsfasongen, men skinnet bedro. Jeg begynte forsiktig; løp noen meter, før jeg måtte gå like lenge. Alle nedoverbakker (les svak helning) gikk jeg, av frykt for smerter i knær (reell eller innbilt, husker ikke riktig). Det ble fort klart at smertene i hoftene ikke var strukturelle feil i konstruksjonen, men dårlig trente muskler i hoftene. Da jeg bare jogget forsiktig og tok lange nok pauser med restitusjon, forsvant smertene etter hvert. Det var en åpenbaring som ble veldig motiverende!
 
Av en eller annen grunn så appellerte dette med løping veldig. Treningskarrieren har tidligere bestått av litt sykling, spinning og perioder med sporadisk styrketrening. Jeg trente karate et år da jeg var 14 år, jeg har aldri deltatt i felles idrett eller ballspill. Det interesserte meg ikke, det var heller ingen tradisjon i familien for sport og idrett.
 
Det som undret og irriterte meg mest da jeg startet i fjor, var at jeg ikke klarte å løpe oftere enn hver 3. dag. Jeg måtte altså ha 2 dager med restitusjon mellom hver treningsøkt. Det var ganske frustrerende, fordi jeg ønsket fort å bli god. Jeg tenkte at det kanskje hadde noe med alderen å gjøre, ikke noe populær forklaring i mitt hode, men fant ingen annen. Nå vet jeg at det hadde med at kroppen ikke var vant til den aktiviteten og trengte tid til å integrere belastningen. Det tar opp til to år for kroppen å bygge opp en god løpsbase (har altså ca et halvt år igjen av basebyggingen). Med andre ord så er løping en tålmodighetsidrett, hvis man vil bygge seg opp til å tåle løping. Dette gjelder både for lengre og kortere distanser.

 
Jeg følte meg ganske alene og fersk (i mitt miljø) med den nyoppdagete interesse, derfor søkte jeg "støtte" gjennom å lese bøker om løping, abonnere på Kondis og Runners world og å sjekke innom de respektive nettstedene. Oppdaget fort at det var veldig mye synsing ute å gikk, rundt temaet løping. Det siste året har jeg derfor lest ca 30 løperelaterte bøker og lest et utall artikler om temaet, uten at jeg anser meg selv som nerd av den grunn(?!). Jeg må vel medgi at jeg har en tendens til å gå fullt inn for ting, som fanger interessen. Det har vært en veldig interessant, lærerikt og spennende reise hittil. Det er vel ikke selve løpingen som fascinerer mest, men den mentale biten, som man utfordres på. Hva skal til for å holde motivasjonen oppe gjennom motgang, skader og manglende kapasitet? Hva er det som gjør at noen velger å utsette seg for det mange vil anse som personlig tortur (maraton, ultraløp) og hva gjør mestringsfølelsen med oss? Dette er noe av det jeg er nysgjerrig på og vil skrive litt om i denne bloggen som er sponset av Rehband.

Publicerat: 2015-10-09 13:44 Kommentarer (0)



72 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser