Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Dagen før dagen.

Ja nå er den her, dagen før det store løpet i Oslo, det mange tusen løpeglade har trent mot og ventet på. Løpet der de kan få teste ut og sjekke om treningen har gitt resultater. Noen vil teste seg mot andre og mange vil teste seg mot seg selv. Det er det fine med slike løp, uansett nivå kan alle få noe ut av det og føle at man har seiret, og/eller man får en viktig læring og pekepinn på hva som må jobbes videre med.

Håper ikke løpetreningen har gått for mye ut over forholdet til partneren din. En av broene i Bjørvika har allerede unnskyldningen klar :)

Det er liksom ikke så veldig mye mer å gjøre treningsmessig dagen før et stort løp. Det som ikke er gjort får bli ugjort. I dag er dagen for å slappe av, kun ta en liten løpetur for de ivrigste, ellers passe på å spise godt/passelig, rigge seg til der man skal være siste natten, ordne alt rundt løpet i morgen, enten i dag eller i morgen tidlig, prøve å slappe av, ikke bli for stresset og nervøs. Minne seg selv på at dette skal være og er en positiv opplevelse.

Det er visse ting det kan være lurt å tenke på sånn rett før og under løpet. Dette innlegget er rettet mot mosjonistene, ikke eliteløperne, der ikke jeg den rette til å veilede, så bær over med rådene ;)

Vit hva du skal ha på deg og vit at det fungerer i fht den distansen du skal løpe.

Pass på å være hydrert, men ikke overdrevet slik at alt fokus går på å prøve å tømme en stadig full blære.

Pass på å ha spist nok i riktig tid før du starter å løpe. Hva som er riktig for deg i fht når du kan spise før et løp er veldig individuelt, det kan variere fra et par timer til en halvtime før start. Dette bør du allerede ha testet ut under treningene dine.

Jo kortere løp jo viktigere er det med en god oppvarming i forkant. Løper du 10 km så får du ikke en optimal tid hvis du må bruke de første 3 km til oppvarming, mens løper du en maraton så har du tid til å bruke de første kilometerne til å løpe deg varm. Selvfølgelig avhengig av hvilket nivå du er på.

Under løpet når det begynner å røyne på, er det greit å huske å sjekke sin egen løpestil. Man har tendens til å senke stegfrekvensen når man blir sliten, da er det stor sjanse for at farten også daler. Prøv å holde frekvensen oppe ved å korte inn på stegene.

Husk på å skyve hoftene frem, de synker fort sammen når man begynner å bli sliten, ikke er bra syn og ikke godt for kroppen. Føler du at du "sitter i steget" er det på tide å rette seg opp igjen. Hoftene er med på å gi fraspark og hjelper å opprettholde farten.

Prøv å ikke synke sammen i ryggen, selv om det begynner å bli tungt. Rett ryggen opp igjen, hold fokus fremover og tenk på at du snart har gjennomført en skikkelig bragd.

Og selv om det er tungt og du kan begynne å lure på hvorfor du driver med dette, så prøv å tenke på mestringsfølelsen du vil kjenne på når du har krysset målstreken.

Lykke til alle sammen! Ønsker dere et strålende løp (været er på vår side) Håper å treffe mange løpeglade mennesker denne helgen!

Publicerat: 2017-09-15 09:39 Kommentarer (0)



Fueled by Maurten

Innimellom får jeg spørsmål om hva jeg inntar av energi under lengre treningsøkter og i løp. Det er alltid et aktuelt tema blant løpere. Mange må gjennom en prøve- og feileprosess før de kommer frem til hva som fungerer optimalt. Jeg har for eksempel store vansker med å klare å tygge fast føde under et løp, det tar latterlig lang tid før jeg klarer å fortære en liten bar. Jeg må gå for å klare å tygge unna litt raskere. Dette er sikkert en evne man kan trene opp, men i steden for å styre for mye med dette har jeg funnet frem til en energidrikk, som fungerer overraskende bra. Gels er også gode alternativer for meg. Innlegget inneholder produktplassering.

Jeg vil fremheve et relativt nytt produkt utviklet av det svenske selskapet Maurten, som jeg har opplevd dekker behovet på en suveren måte. Har testet det ut på 3-timers langturer og i løp. Jeg var så heldig å få prøve ut produktet i vår.

Jeg fikk prøve ut produktet i vår og opplever at det dekker mine behov på løpeturene.

Det spesielle med denne energidrikken er at den er skånsom mot magen og mot tennene, man slipper "moseutvikling" på tennene, noe jeg setter pris på, samtidig som den dekker energibehovet gjennom hele løpeturen. Den er utviklet med en ny teknologi, som gjør det mulig for kroppen å ta opp mer karbohydrater under trening og konkurranser enn andre sportsdrikker tillater. Flere av de store langdistansevinnerne de siste par årene har løpt på Maurtens sin sportsdrikk. Maurten er også med i prosjektet "Sub2hours", der man prøver å bryte den magiske to-timers grensen for en maraton ved hjelp av den nyeste teknologien på alle områder, da også inkludert sportsdrikke. Det betyr ikke at du kommer til å vinne alle løp du deltar i fordi du drikker Maurten sportsdrikk, men det vil hjelpe deg til å holde energinivået oppe mens du løper og forhåpentligvis få deg til å prestere bedre av den grunn.

Mo Farah er en av flere store løpestjerner, som er ambassadør for Maurten.

Hittil har man ikke kunnet kjøpe sportsdrikken i butikker i Norge, inntil butikken Juice i Kral Johansgate 23 B i Oslo nå har fått lov til å begynne å selge dette produktet. Dette er gledelig og veldig positivt.

Juice inviterer deg til en innholdsrik kveld i butikken 14. september der du kan få teste ut drikken, få være med på en fin løpetur og lære om alt det spennende med Maurtenproduktet. Det er gratis for alle, men de ønsker at du melder deg på gjennom denne linken, (adlink). Det er begrenset med plasser, så første mann til mølla.

Publicerat: 2017-08-30 11:07 Kommentarer (0)



Tannfeen som uteble.

En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

En liten olivenstein endte med en skummel systemisk infeksjon.

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet "1851 Opp/ned" skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.

Publicerat: 2017-08-23 16:14 Kommentarer (0)



Ferien som endte opp som en løpecamp.

Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i "helvetes forgård". Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: http://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. "Fordelen" med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp "vår lokale vulkan" før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.

Publicerat: 2017-08-01 15:17 Kommentarer (0)



Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp.

Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.

Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!

Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om  nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)

Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.

Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med på løpeturer.                                                                                                               Foto: @tbjx

Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.

Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.

På vei oppover, fortsatt var været bra.                                                                     Foto: Tone S. Andersen

Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.

Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!

Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.

Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke.                                                                                                 Foto: Venke Hustoft Aaland

Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.

En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste

Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.

I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.

Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.

Publicerat: 2017-06-19 16:14 Kommentarer (0)



Kleivane rundt, løpet som fortjener å løftes frem, mer enn bare i sollyset.

Hvert år 2. pinsedag, helt siden 1985, har dette lokale løpet på Sunnmøre, nærmere bestemt på Stette, funnet sted. Løpet arrangeres av Stettevik Sportsklubb.

Blir glad av slikt vær, et så godt gjennomført arrangement og det å vite at jeg klarte å holde 3. plassen gjennom hele løpet. Det er noe helt eget å krysse mållinjen, det er verdt all nervøsiitet og idiotiske tanker i forkant. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Jeg ble gjort oppmerksom på løpet av et nytt, hyggelig løpebekjentskap, Elise. Hun solgte det fint inn ;)

Elise Stette, som fikk meg med på dette løpet, og jeg før start.

Dette er som sagt et lokalt løp der "hele bygda" er med å stelle i stand og delta. De har først en trimklasse/familieklasse, som går løypen før løperne gjennomfører runden sin. Folk går ikke hjem etter endt tur, da er de med å heie, kose seg i solen og spise noe av alt dedikerte sjeler har vært med på å bake og stille opp med. Etter løpet er det også loddtrekning med mange fine premier. Jeg vant et gavekort på G-max. Som indikert i tittelen så ble det flott vær under løpet i år også, senere på dagen skyet det over og vinden økte på.

Løypen på nærmere 10 km med ca 170 positive høydemeter og tilsvarende ned igjen, minnet om en mikro versjon av Ecotrailløypen jeg løp i Oslo for et par uker siden (kan leses om her). Den har asfalt, grus, skogsvei og et lite stykke teknisk sti innlagt, alt passelig fordelt rundt i et vakkert sunnmørslandskap med utsikt til fjell og fjord, fine hus og gamle gårdsbruk, blomstrende enger, fuglekvitter og fersk kumøkklukt (det må nevnes for å gjøre bilde komplett). Løypen var godt oppmerket og vi ble ivaretatt av det lokale Røde Kors der vi måtte løpe langs veien og krysse mulig trafikk. Det ble også utdelt vann to steder, det siste stedet sikkert ut fra ren sympati med løperne, som hadde dratt seg opp en ganske så bratt og opplevd seig og lang bakke.

Et lite stykke langst lett trafikkert riksvei, på vei ned mot Tennfjorden etter hvert, med alltid innlagt motvind visstnok. Foto: Helge Fugleseth

Det skjer noe rart med meg før løp, spesielt i kortere løp, jeg blir uforholdsmessig nervøs og denne gangen også ganske så negativ i tenkningen. Jeg blir stille og innesluttet, mister matlysten, lurer på hva jeg egentlig driver med, hvorfor jeg må konkurrere, hvorfor jeg har som mål om å bli en bedre løper, er det så viktig egentlig, sett opp mot de større eksistensielle temaene i livet? Disse tankene er renspikka tull og noe jeg ikke mener eller står for i det hele tatt, bortsett fra tvilsmessig litt akkurat der og da. All denne negative tenkningen trigger adrenalin og andre stresshormon, som jeg innbiller meg formelig tapper cellene mine for energi som jeg trenger i løpet, dette fører til enda mere stress. Og jeg skal liksom være psykolog. Det er muligens et område jeg bør søke mer kunnskap om her....

Det var første gang jeg løp dette løpet og jeg hadde ingen idè om hvordan løypen gikk. Jeg fikk etterhvert noen beskrivelser om hva jeg kunne vente meg, slik at jeg hadde en viss formening om hvordan jeg måtte disponere kreftene. Det var om å gjøre ikke starte for hardt. Erfaringsmessig er det å løpe på en syresmell svært uheldig og høyst oppskrytt. Jeg klarte på forhånd å plukke ut de to jentene, som kom til å påvirke min posisjon. Da de satte av gårde i racerfart ble målet å ikke tillate noen andre damer forbi meg, på den måten kunne jeg få en lokal pallplassering ;) Gruppen ble godt spredt etterhvert, det var passelig varmt og solen skinte. I de siste løpene nå har jeg opplevd å mestre det å yte jevnt hele veien, også opp alle bakker, uansett hvor bratt det går, det er en veldig tilfredsstillende følelse. Traseen ble løpt uten negative innspill fra min tidligere så destruktive hjerne, det ble en positiv opplevelse!

Alle klassevinnerne med hver sin pokal og de to hovedvinnerne; Viktoria Tolaas og Jan Ketil Vinnes med hver sin vandrepokal. Det var også en person som gjorde seg fortjent til en pokal for 30 års deltakelse, sier litt om hele arrangementet. Foto: Martin Hauge-Nilsen.

Jeg endte på 3. plass av kvinnene og ble aldersklassevinner.

Konklusjonen er at dette er et løp som virkelig fortjener mer oppmerksomhet og deltakelse enn det det har fått hittil. Kan virkelig anbefale løpet til alle. Det er en morsom og akkurat passe utfordrende løype i flotte omgivelser og som oftest i fint vær, sies det. At det i tillegg er mange positive lokale frivillige, som stiller opp på alle mulige måter gjør det ikke mindre attraktivt. Så sett av neste års 2. pinsedag og få med en god løpsopplevelse, hvis du er på Sunnmøre akkurat da.

Publicerat: 2017-06-06 13:52 Kommentarer (0)



Gjennomført Ecotrail Oslo 30 km

Ecotrail 30 km ble gjennomført for snart to uker siden. Det måtte synke litt inn. Jeg skulle egentlig løpe 45 km, for å prøve å komme igjennom på en ordentlig måte. I fjor ble den distansen omgjort til en søndagstur, kan leses om her. Pga en mindre skade i høyre fot 2 uker før løpet omgjorde jeg distansen til 30 km og håpet at det ville gå fint.

På vei langs Kystleden fra Lysaker, fortsatt godt driv. Foto: Sportograf

Vi var flere instagramvenner som hadde valgt den distansen i år, så jeg ble ikke alene til start. Denne gangen var intensjonen å gjøre mitt beste, prøve å gjennomføre løpet på den måten jeg ideelt sett skulle gjennomført det, noe jeg ikke har klart tidligere, bortsett fra siste løpet i april, Valderløpet kan leses om her.

Starten gikk fra Sørkedalen.  Det begynner med en ca 3 km lang og seig oppoverbakke. I fjor ble hele bakken gått. Målet var å unngå å løpe på en syresmell, hva det innebar visste jeg ikke helt, men håpet at jeg kunne løpe rolig, i hvert fall deler av bakken. Diskuterte litt med trener Sondre på forhånd hva som var lurest. Det krever bevissthet og planlegging det å klare å ikke la seg rive med av de ivrigste fra start. Temperaturen var bra, det lekket litt fra et grått skylag, men det var meldt lettere vær etter hvert, så det bekymret meg ikke.

Det fine med løpingen er at jeg har blitt kjent med noen virkelig flotte mennesker underveis, her er to eksemplarer; Mariann og Marit. Her er vi underveis til start. De to andre skulle løpe 45 km, som ble 48!

Jeg løp med Heidi (blitt kjent med gjennom instagram) det første stykket, hun slet fortsatt med en luftveisinfeksjon og måtte ta det litt rolig, det gjorde at jeg klarte å holde planlagt tempo. Det viste seg at treningen endelig har begynt å gi resultater, jeg klarte å løpe opp hele bakken, uten å gå eller ta pauser, eller krepere på toppen. Jeg var rett og slett en smule imponert og veldig glad over denne oppdagelsen. Det ga meg en skikkelig opptur, så da det bar nedover var det bare å druse på. Begrensningene i nedoverbakker etter fallet på Gran Canaria i januar var også borte, enda en opptur, turen kan leses om her. Da traseen gikk over på blåsti og teknisk terreng, fikk jeg et skikkelig gledeskick. Rakk å tenke at det var fantastisk å kunne ha det så gøy i et løp. Bakken var gjennombløt og gjørmete, selv det ble snudd til noe positivt. Det var deilig å bli litt våt og det var enda mer utfordrende på stien da. Hode trives med utfordrende underlag, det blir som et spill som skal mestres og jeg kjenner mindre til at jeg blir sliten. Dette løpet ble gjennomført uten en eneste negativ, saboterende tanke underveis, fantastisk!

Følte meg som en del av en ulveflokk som føk gjennom skogen. Jeg løp vekselvis i en liten gruppe med 3-4 andre menn, ingen kø eller hindringer.  Jeg spurtet ned til drikkestasjonen i Fossum. Den var mindre og lengre nede enn i fjor. Der ble jeg møtt av engelen Elisabeth (medblogger i Runners World). Hun hadde steppet inn som frivillig og skulle gi meg drikke. Jeg fant ikke koppen min og ble en smule stresset inntil jeg fant ut at jeg kunne bruke plastposen, som mobilen lå i (bare i tilfelle jeg skulle falle i Lysakerelven).  Tok sjansen på at jeg ikke skulle rafte senere i løpet og fikk cola i flyposen (den som rommer en liter). Kastet bort et par minutter på den forsvunne koppen, som senere viste seg å ligge i en annen lomme enn antatt (lenge leve systemfreaken, tror jeg har mistet ting når det ikke ligger på sin vante plass, fordi jeg legger jo ikke ting feil...) Jeg løp videre mens jeg prøvde å fortære en daddel, ja dadler kan gi mye bra energi. Mestrer virkelig ikke teknikken med å tygge og løpe samtidig enda, tok vel nærmere 15 minutter før jeg klarte å få ned den ene daddelen, seriøst altså, her må det praktiseres. Målet var å klare å løpe hele distansen, kunne derfor ikke stoppe å spise. Jeg inntok i tillegg cola fra pose på Fossum og en pose vann på siste stopp, resten av energien kom fra Maurten energidrikk, utblandet i en liter vann, fungerte veldig bra. Takk til Maurten for dette! Kan anbefales på det sterkeste.

Maurten er med i Sub2hour prosjektet og har utviklet en sportsdrikk som er mild mot magen og ikke etser på tennene, fungerer veldig bra, synes jeg, etter å ha testet den ut på lengre løpeturer og nå i konkurranse.

Traseen fra Fossum til Lysakerelven var lettløpt, denne dagen opplevde jeg meg sterk bortover også. Det er rart hvordan kroppen enkelte dager fungerer optimalt og andre dager ikke i det hele tatt. Det dumme er at man ikke kan vite på forhånd hvilken dag man har før man har begynt å løpe. I Transgrancanarialøpet følte jeg meg dårlig både oppover, bortover og nedover (leses her), mens på Ecotrail fungerte alt.

Jeg hadde gledet meg til Lysakerelven, det var det mest underholdende partiet i fjor. I år ble ikke opplevelsen like bra. Det var leire og gjørme og man måtte passe på for ikke å falle, jeg begynte dessuten å bli sliten og fikk ikke det store kicket ut av å løpe der. Jeg falt ikke i elven. Det var mange rykter på forhånd om hvordan stien hadde falt ut og at vi kom til å ende i elven og at løpet ble omgjort til en swim/run konkurranse. Oppdaget Jon Almaas langs Lysakerelven, merkelig og rar situasjon, følte at jeg kjente mannen, men hadde jo aldri snakket med ham. Jeg tok en bergensk intro og slo av en liten løpeprat før jeg løp videre. I år hadde Ecotrail lagt inn en sløyfe ut til Bygdøy, for å få nok km til de kortere distansene. Tror ikke dette strekket var særlig populært blant de som løp de lengre distansene. Jeg hadde heldigvis forberedt meg godt mentalt på denne ekstra sløyfen, derfor gikk det bra. Tror det var en del som "slapp unna" denne delen også. Det var enkelt å bare løpe rett frem. Noe å tenke på for arrangørene til neste år, hvis denne delen skal være med. Plutselig så jeg Almaas igjen og lurte sterkt på om jeg turde å passere ham enda en gang eller om han da kom til å guffe på å løpe forbi meg. Jeg bestemte meg for å holde mitt tempo og se hva som skjedde. Det endte med at jeg løp forbi ham. Da jeg først hadde gjort det, lovet jeg meg selv at han ikke skulle få ta meg igjen, det ble motivasjonen inn til mål. Takk for det Jon! Det fungerte ;)

Må få lov å glise litt, han ser jo unektelig veldig sprek ut, likevel tok han meg ikke igjen.

Siste stykket inn til mål var noe uoversiktlig bak Aker brygge, jeg var redd for å ikke finne frem så jeg tviholdt på en blå rygg som løp foran meg.  Langs Akershus festning fikk jeg hilse på fotograf og sjef i http://www.kondis.no/ Olav Engen, det ga ekstra energi de siste meterne før målgang. Han er også leder i Romerike Ultraløperklubb, eller klubben jeg står oppført under; Romerriket Ultraløperklubb (ubevisste storhetstanker om meg selv?)

Blir jo automatisk i godt humør når man treffer på sympatiske folk (Olav Engen). Foto: Kondis, Olav Engen.

Det var deilig å komme i mål og kjenne at jeg hadde løpt slik jeg ideelt sett hadde ønsket det. Det ga mestringsfølelse og tro på videre utvikling. Det manglet likevel litt "futt" i målområdet. Etter å ha opplevd Transgrancanaria sin målgang så ble dette nesten et antiklimaks, men mål er mål og de hadde laget det stilig til i området. Jeg fikk raskt tikkende inn meldinger om plassering, det ble en opptur; nr 2 av 54 i min aldersklasse og nr 14 totalt av kvinnene på 31 km distansen, jeg var fornøyd. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde gått ned til 30 km og fikk oppleve det å mestre et løp, ikke bare gjennomføre. Det tar tid å bli flink på lengre distanser, jeg vil bruke den tiden det tar å bygge meg opp til det, har tross alt bare løpt 3 år til sammen nå.

Heidi, min ledsager i starten av løpet, alltid like blid, jeg og Lena Britt, sprekingen fra nord, som ble nr 2 totalt av kvinnene, imponerende!

En stor takk til arrangørene av Ecotrail Oslo og alle de frivillige! Også en stor takk for koselig samvær med alle løpevenner! Jeg hadde en kjempe bra dag i løypen!

Jeg kommer ikke med tilbakemeldinger her på ting jeg observerte kunne vært gjort bedre, Ecotrail har fått en mail allerede med alle forbedringspotensialene som jeg noterte meg. Jeg håper at dette er et løp som kommer til å bli godt etablert og likt, både av norske og utenlandske løpere med tiden.

Publicerat: 2017-05-30 12:03 Kommentarer (0)



Værsyk April og Valderløpet 2017

Denne helgen levde april virkelig opp til sitt rykte; lunefull og ustabil. Haggel, storm, sluddbyger, opplett, blå himmel strålende sol og så sludd- og regnbyger rett etterpå igjen.

Innimellom dette skulle Valderløpet gå av stabelen for 44. gang. Hovedløpet 8.7 km rundt Valderøya, trakk vinnerloddet med tanke på denne værrulletten. Akkurat tidsnok til en liten oppvarming forsvant uværet som dugg for solen, bokstavelig talt, det dampet fra asfalten og vi fikk gjennomført et fint løp under nesten "perfekte" forhold. 10 minutter etter min målgang "klikket" det for April igjen og værgardinen gikk ned. Stakkars de små (fremtidens løpeglade unge) som skulle ut å løpe sine par hundre meter.

I år visste jeg hva jeg gikk til siden dette var 2. gang jeg deltok. Trodde derfor at nervøsiteten i forkant skulle være minimal, det viste seg å ikke stemme. Jeg jobber som psykolog og har hatt klienter som opplever så sterk stressreaksjon at de blir kvalm og kaster opp i forskjellige sammenhenger, jeg har aldri opplevd dette selv, inntil nå på lørdag. Nervøsiteten var så sterk at jeg ble kvalm. Denne opplevelsen går under kategorien: nyttig erfaring, men komisk overdrevet. Styrken på nervøsiteten har ikke vært i nærheten av dette på andre, større løp.

Egentlig det første seriøse bilde av meg under et løp. Fotografen klarte å ta et bilde før jeg oppdaget han. Ser en smule skeptisk ut, busted!

Nervøsiteten slapp taket da løpet begynte. Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å løpe fortere enn i fjor. Forventningene var høye, men tvilen lurte i bakhode. Treningen har gått relativt bra det siste året og skuffelsen hadde blitt stor hvis det viste seg at det ikke hadde gitt noen form for resultater.

Det var en avslappet og god atmosfære i startfeltet blant de 66 deltakerne. Været var fint og temperaturen perfekt. Denne gangen traff jeg helt med bekledningen, deilig! Det er egentlig ikke så mye å si om selve løpingen annet enn at jeg følte det fungerte og for første gang var den mentale biten på plass hele veien, ingen forsøk på sabotering denne gangen. Lurer jo alltid på i ettertid om jeg hadde hatt mer å gi, spesielt da en mann, som jeg hadde fulgt mer eller mindre rundt hele løypen plutselig spurtet forbi meg i den siste bakken. Kommentaren hans etterpå var: "Jeg hadde ikke kondisjon, det gikk på ren vilje!" Her er en kode jeg ikke har knekket enda og noe jeg fremdeles ikke helt forstår, men som jeg har sterkt tro på vil gå opp for meg en dag.

Fornøyd på vei inn til mål. Viktig at antrekket matcher litt med omgivelsene :)

Løpet ble en fin erfaring og opplevelse; hyggelige medløpere, positive tilbakemeldinger, imøtekommende funksjonærer, tilstedeværende fotografer og løpeglede, som kunne spores fra det miste barnet på sikkert ikke mer enn 3 år til den eldste deltakeren på over 80 år! (I tillegg til hovedløpet rundt øyen var det mange kortere distanser for de yngre deltakerne)

Og resultatet? Jo, jeg klarte å forbedre tiden med 2.34 minutter, ble klassevinner og 4. kvinne totalt sett med tiden 39.16.

Alltid like kjekt å få medalje og ekstra stas å få klassevinnertrofè. Jeg konstaterte at jeg var helt enig og følte meg like glad som en av 5-åringene, som gledestrålende løp bort til sin funksjonærmor med medalje rundt halsen og ropte: "Vi vant"  (Ikke la de små gledene passere ubemerket hen i hverdagen, uansett hvilken alder du har)

Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

Publicerat: 2017-04-24 15:40 Kommentarer (0)



"En utrolig digg hobby!"


Etter kommentaren på Strava; "Utrolig digg hobby vi har!" fra en god løpevenninne og etter egne refleksjoner gjort i påsken på terrengløpeturene jeg, min samboer og lille hund hadde, så fikk jeg lyst å skrive et innlegg om hvor fantastisk hobby løping faktisk er.

Å dele gleden over å løpe med en hund , gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Man kan ikke annet enn å bli glad når hun piler som en rakett i forveien med store, trillrunde øyne fulle av liv. Her på vei over Haramsøya.

Takk og lov for at jeg ble bitt av løpebasillen! Jeg var en av dem som ikke bare var likegyldig til løping for 3 år siden, man kunne nesten beskrevet meg som fiendtlig innstilt til aktiviteten.

Det er stort å tenke på alt jeg har rukket å oppleve på denne korte tiden som løper, det får frem følelser av takknemlighet og glede. En helt ny verden har åpnet seg. Også parforholdet har fått en ny dimensjon, vi har allerede rukket å oppleve mange flotte turer rundt omkring. Kondisjonen har aldri vært bedre, på tross av alder. Løpingen har åpnet for nye, gode vennskap og jeg har fått oppleve steder på en helt ny måte, både i Norge og i utlandet.

Rett utenfor Ålesund ligger fantastiske øyer som perler på en snor, klare til å erobres. Her fra Godøya.

Det som slo meg i påsken da vi "erobret" to nye øyer i nærheten av Ålesund; Lepsøy og Haramsøy, var at jeg aldri ville ha klart eller prøvd å rekke over og rundt en hel øy, hvis jeg ikke hadde løpt.

Løpingen gjør at du kommer langt på relativt kort tid, du får oppleve og se mer. Det er ikke det samme å kjøre rundt. Du "eier" stedet på en annen måte når du har løpt der, kommet nærmere, fått terrenget og stedet under huden.

Det er viktig å ta seg tid til å nyte været og utsikten også. Her fra toppen av Lepsøya.

Du har svettet og pest deg opp på fjellet (gratis bakkeintervaller), for så å nyte en fantastisk utsikt, du har løpt på fine stier, gjennom gjørmete myrlandskap, hoppet over steiner, bekker og røtter og rast nedover fjellskråningen igjen, helt på grensen av hva du kunne kontrollere. Du stopper opp nede ved havet på andre siden av øyen ut mot et nytt fyr, snur deg og ser tilbake på fjellet du nettopp var på og kjenner at livet er bra (og lurer på, langt bak i hode, om du skulle løpt opp igjen bare for å sanke et par hundre høydemeter til...by the way, det er slike tanker som viser at du er infisert.)

Nedoverløping er gøy og utfordrende, her testes grenser på Leøspøya.

Spørsmålet om man skal ta taxi tilbake etter 16 km forsvinner når vi finner ut at det "bare" er 8 km tilbake til bilen, sjekker at kroppene holder og det fortsatt er glede og gnist i øynene til hunden. Før jeg begynte å løpe var 8 km uendelig langt, og det VAR langt, regnet i gå-tid, i løpe-tid er det bare transportetappen tilbake til bilen etter timer ute i naturen.

Så ja, løping er definitivt en utrolig digg hobby!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2017-04-18 14:04 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 42 km.

Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.

Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg "Hodestups over Gran Canaria" med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.

Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.

To spente deltakere ved start.

Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.

Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene "Gran Canaria". Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho......dos, uno y VAMOOOOOOS!

Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.

Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.

Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.

Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.

I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med "deilig" (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: "hva ville Margrethe gjort?". Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.

Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte "festen fra mål" flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den "grønne løperen", godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.

Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik

Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste ;)

Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig :) )

To norske fornøyde damer. Cavadrikking next  ;)                                                       Foto: Tor Gunnar Kransvik

Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.

Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik

Publicerat: 2017-02-28 20:34 Kommentarer (0)



66 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Det handler om tid, det handler om overskudd, det handler om prioriteringer og det handler om mål ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser