Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Løpeeventyret i Pyreneene.

Man blir hoppende glad av løpe i så fin natur og å være del av en positiv løpegruppe.

Etter en mildt sagt kronglete start på Spaniaeventyret (kan leses om her) så fortsatte ferden ispedd stadig nye og uforutsette hendelser. Etter endt opphold i Valencia og gjnnomføring av Valencia maraton (kan leses om her) skulle jeg ta toget til Barcelona og møte de andre jeg skulle dra til Pyreneene med. Gjengen besto av medblogger på norske Runners World; Abelone, bloggerne Sofie og Sanna for svenske Runners World og Karin og Raùl fra Pampas Travel. Jeg satt på en kafé på Terminal 2 på Barcelona flyplass, sammen med Abelone og Sofie, mens vi ventet på resten av reisefølget fra Sverige. Deres fly ble nemlig kansellert slik at alt ble forsinket med 7 timer. Hva er det med kansellerte fly for tiden?

Barcelona er kjent for sine mange tyverier. Jeg har selv sett det utført i løpet av mine 6 besøkt i Barcelona. Derfor valget jeg en plass på kafeen inn mot vinduet, slik at jeg ikke trengte å passe på bagasjen, som sto mellom meg og vinduet. Men, plutselig var vesken min med pass, penger, VISA-kort, reiseforsikring, helsekort, sertifikat, hus- og postnøkler osv, borte,  forsvunnet i løse luften! Jeg forsto ingenting. De to andre som satt rett overfor meg hadde heller ikke merket noe. Rene tryllekunsten! Jeg fattet ingenting og klarer fremdeles nesten ikke å tro det. Jeg takker alle slags guder og mer til for at mobilen OG maratonmedaljen fra Valencia ikke lå i vesken, da hadde jeg brutt totalt sammen. Jeg hadde brukt opp til flere minutter den morgenen på å vurdere om jeg skulle legge medaljen i vesken eller i kofferten, "My precious..."

Medaljen kan være utrolig motiverende noen ganger, derfor synes jeg arrangører bør invistere i fine medaljer.

Vi hadde noen timer på oss til de andre kom, så da begynte vi like godt å pendle mellom de to terminalene på flyplassen. For å melde tyveriet til politiet måtte vi til Terminal 1. Der ble vi godt ivaretatt av en hel skvadron både med og uten maskingevær, men paranoiaen blomstret like fullt i fht resten av bagasjen vår. Takk og lov for at jeg snakker spansk, det gjør alt bittelitt lettere. De fortalte at dagen før var en annen løper fra Valencia blitt frastjålet sine ting + medaljen, han var helt knust, stakkar! Det er altså ikke bare jeg som er sprø 😄

Selfie-time inne på det helligste hos politiet. Sikkert strengt forbudt, men "we don't know nothing". Måtte gjøre mest mulig ut av situasjonen da det først hadde skjedd. Fra venstre; Sofie, Abelone og paranoide meg, selv på et så bevoktet sted.

Etter ferdig politidokumentering måtte vi tilbake til Terminal 2 for å høre med Norwegian om jeg kunne få reise hjem uten pass. Vi hadde virkelig ikke mer tid å kaste bort på at jeg skulle ta meg til Barcelona dagen etter og få et nødpass. Jeg forklarte situasjonen og de syntes nok synd på meg til å godta papirene fra politiet. Så tilbake til Terminal 1 og vente på de andre som hadde fått ny reiserute.

Da vi endelig møtte resten av gjengen, 7 timer senere og robbet for det mest nødvendige, kjente jeg kjemi fra første klem og visste at dette kom til å bli bra. Vi hadde 3 timer forran oss i bil til Alquézar, en vakker liten landsby i Pyreneene. Vi stoppet innom en veikro for å få litt middag og drikke. Det ble en opplevelse i seg selv. Veikroen var full av mannlige sjåfører, som tydeligvis ikke hadde sett den kvinnelige utgaven av menneskeheten på en stund. Da vi 5 kvinner entret stedet, ledet an av hanen Raúl, stilnet restauranten, etterfulgt av unison måping. Virkelig filmpotensial! 😂 Det skal litt til for å stoppe snakketøyet til en spanjol.

Dette var utsikten som møtte meg da jeg sto opp og så ut av hotellvinduet mitt.

Da vi endelig kom frem til hotellet var det rett i seng. Neste morgen våknet vi til en vakker soloppgang. Det ventet en utsøkt spansk frokost på oss, spesielt tilberedt med lokale matvarer, det var lagt ned mye kjærlighet og omsorg i dette. Eierens familie produserer den lokale olivenoljen. Gi meg en ordentlig god olivenolje og jeg er i himmelen!😍

Borgermesteren kom innom for å hilse på oss. Han var også eier av hotellet. Lokalbefolkningen setter pris på at folk velger å komme til deres landsby og de gjør alt for at du skal trives og føle deg ivaretatt. Dette opplevde vi på alle stedene vi overnattet. Vi byttet hotell hver dag i Pyreneene, for å prøve ut forskjellige steder, både for å bo godt og for å løpe fine plasser.

4 spente løpejenter klar for å utforske Alquézar og Rodellar. Fra venstre: Sofie, Abelone, Sanna og meg.

Vi ble introdusert for de lokale løpeguidene. Vi skulle også ha et team med oss bestående av en fotograf og en som filmet på løpeturenene de 2 første dagene. Været var delvis skyet og passe varmt nok til å løpe i korte bukser, to av 3 dager. Guiden som fulgte oss alle dagene, Santi, er også arrangør av ultraløpet: Ultra Trail Guara Somontano.

Veldig spesielle fjellformasjoner i dette området.

Andre dagen løp vi i Canfranc, helt på grensen til Frankrike, i et mer alpint landskap. Han som filmet da, Alex, er arrangør av det heftige ultraløpet Canfranc-Canfranc, "No se corre, se vive". Oversatt "Det løpes ikke, det leves". Utrolig gøy å treffe på disse personene og få tilbringe tid med dem. Alle veldig sympatiske og upretensiøse. Jeg rakk også akkurat å linseluse meg til å bli intervjuet av dem, om hvorfor en skandinaver søker seg til Pyreneene, interessant opplevelse å få med seg.

Kjapt intervju etter endt løpedag i Canfranc. Stedet ligger høyere oppe enn Rodellar, derfor lå det snø enkelte plasser og vi hadde litt mer klær på oss denne dagen.

Så hvorfor søker man seg til Pyreneene?

Jo, landskapet; selv en vestlending bortskjemt med vakker og dramatisk natur, lar seg imponere over landskapet i Pyreneene. I Alquèzar og Rodellar er fjellformasjonene helt annerledes enn i Norge. Fargene og topografien er helt spesiell. Temperaturen er behagelig selv langt ut i november, lite nedbør, mye dagslys og sol. Stiene man løper på er varierte. Man kan løpe rett ut fra hotellet eller man kan kjøre et lite stykke for å få en annen variant, mulighetene er mange.

Perfekt vær, temperatur og landskap, bare å nyte.

Folkene der; lokalbefolkningen og guidene vi tilbragte dagene med var utrolig dedikerte, varme og imøtekommende. Tonen var avslappet og preget av godlynt humor, man følte seg raskt som en familie.

Full av endorfiner og glede, det må bare ut i klemmer innimellom 💓 Her med Karin.

Maten; maten ble laget med de beste råvarene fra området og det kjentes! Presentert med varme og genuin interesse for miljø og bærekraftig levesett. Og er det noe som er viktige for løpere så er det god og ordentlig mat! Etter endt løpetur var det å slappe av på hotellet med lokal tapas og lokale vrier på cervezaen, dele bilder og oppdatere sosiale medier, før man senere endte kvelden med 3 retters middag med god lokal vin til. Hva er det ikke å like?

Gjengen i en av flere raviner i området. Oppe til venstre ser man definen 🐬, hullet i fjellet, et kjent landemerke. Bak fra venstre: meg, Sanna, Abelone, Santi og Raúl. Forran f. v. Pau, Karin og Sofie.

Jeg kom som sagt direkte fra Valencia og en tøff maratongjennomføring. Jeg fikk derfor ikke tid til å hente meg inn og restituere før vi skulle løpe rundt i Pyreneene. Det gikk overraskende bra, tilstanden tatt i betraktning, inntil siste løpedag for min del, da kjente jeg meg sliten og klarte å ende opp langflat på stien, så innmari frustrerende. Samlingen med arr på ben og armer ble med ett ganske så utvidet. Just love it!... 😜Jeg får se på arrene som en del av en levd historie med mange gode minner fra fantastiske løpeturer.

Det var absolutt ingen sekundærgevinst å hente fra mine medløpere. Sykepleieren vi hadde med oss (jeg nevner ingen navn Abelone....) hadde lagt igjen empatien i Norge (redd for overvekt på flyet, antar jeg 😂). Hun frydet seg da hun helte "Plumbo" på sårene min for å rense dem (oksydert vann både føles og ser ut som Plumbo når det "kastes" på sår), men uten denne "tough love" - metoden, så hadde det ikke blitt en så underholdende opplevelse, så takk likevel!😄😙

Nå har jeg hatt et par dager med hvile. Det er en del som skal ordnes opp i etter et slikt eventyr. Og eventyret er langt fra ferdig. Nå legges det aktive planer for fremtiden.

Tenk å ligge her å slappe av etter endt løpetur. Her bader bassenget i lyset fra soloppgangen.

¡Muchísimas gracias por todo!

Publicerat: 2017-12-11 09:46 Kommentarer (0)



Valencia maraton 2017

En solid og vakker medalje venter alle som fullfører maraton. Den bæres med stolthet i dagevis av enkelte.

Jeg ble invitert med i en gruppe på 12 personer bestående av bloggere og journalister fra 9 forskjellige land, til å delta på Valencia maraton (for min del skjedde dette kun to dager før programmet startet, noe du kan lese om her). Vi ble tatt hånd om av Valencia Tourism, som hadde lagt opp et bra program for oss. Interessant å få et innblikk fra de andre i gruppen om hvordan løpeinteressen er i de forskjellige landene og hva det fokuseres på.

Lørdagen ble vi guidet rundt på sykkel i et par timer. Valencia er en vakker by bestående av en kombinasjon av gamle bygninger og futuristiske bygningskomplekser. Valencia er også formet av et tomt elveleie som fungerer som byens sportslige nerve. Litt mer enn 8 km langt, tilpasset joggere, syklister og gående. Her treffer man alltid på noen som er ute å trener.

Standard lunsjmeny for de lokale, paella.

Til lunsj spiser de lokale alltid paella. Den ekte paellaen stammer visstnok fra Valencia, så vi fikk testet ut et par forskjellige. Innbyggerne av Valencia er stolte av byen og regionen sin. Området er også Spanias største appelinprodusent.

Byen er full av dekorative appelsintrær.

Vi hadde felles henting av startnummer på lørdag og ble mottatt av selveste sjefen for Valencia maraton. Vi fikk en kjapp omvisning på expoen med start og målområdet og lykkeønskninger for løpet påfølgende dag.

Vi fikk egen omvisning av sjefen for Valencia maraton Alex Heras. Bak oss er målområdet med den blå løperen.

Makan til omgivelser for et løp skal du lete lenge etter! Man får følelsen av å være på en annen planet. Målgang, de siste 195 meterne, er "på" vannet, på en blå løper. Det skal gi deg følelsen av å sveve i mål. Det er spektakulært, selv om ikke alle føler at de svever på det stadiet der. Det er satt opp tribuner med plass til 2000 tilskuere og de er fulle!

Nydelig skumringslys over Ciudad de las Artes. Start og målområdet.

Pga at jeg ble påmeldt i 12. time, ble jeg plassert i siste startgruppe, for de som planlegger å bruke mer enn 4 timer. Du må ikke tro at det går an å ta "en spansk en" bare fordi du er i Spania. Spanjoler er overraskende kverrulerende og regelstyrte når det kommer til detaljer, så jeg fikk ikke flyttet meg fremover til en raskere gruppe.

Soloppgang før løpet starter.

Vi kunne gå fra hotellet til start. Vi gikk en time før, fulgte bare elveleiet. Det var en fin måte å begynne dagen på. Jeg gikk med den danske journalisten Jorge. Greit å kunne snakke litt norsk innimellom engelsken og spansken. Vi gikk forbi elitebussen med de fremtidige afrikanske vinnerne, litt surrealistisk opplevelse. Da vi senere gikk forbi ambulansene, som sto tilgjengelige, mente Jorge at det var mer sannsynlig den "bussen" han kom til å havne i. Han løper for å koble av og hente seg inn og jager ikke tider, han hadde dessuten en skade i foten som bekymret ham før start. Han bruker heller aldri noe tilskudd av vitaminer og slikt, annet enn hvitløk og fatøl, fantastisk! Og veldig dansk humor. Det leder over til bagen vi fikk med bib-nummeret vårt, den inneholdt alt! Fra vitaminer og mineraler, intimvask, kjølende spray for slitne ben, håndkle, tyggis, snacks og nøtter, juice, ansiktserum og kremer, shampoo, taxirabatt på en euro, quinoa, proteinbar og en boks med øl! (du vet du ikke er i Norge når det ligger gratis øl i posen). De hadde tenkt på alt og mere til, imponerende!

Over til selve løpet. Lydnivået før start var påfallende. Stemningen før løp i Skandinavia er stille og avmålt, her kaklet alle i munnen på hverandre, det ga en uhøytidelig og avslappet stemning. Siden jeg havnet i bakerste gruppe, hadde jeg en idé om at jeg raskest mulig måtte flette meg fremover til de som løp i min planlagte fart, ingen lett sak. Selv om traseen er flat, bred, rett og har få svinger så var det en utfordrende jobb å komme seg rundt alle. Det førte til at jeg endte opp med å løpe et ultraløp på totalt 43.35 km. Det endte også opp med at jeg overkompenserte og løp første halvdel altfor fort. Jeg løp 18 km tilsammen med en pace på under 5 tallet og min plan var å ligge på rundt 5.10! De hadde malt opp en linje som viste raskeste vei til mål, i gull selvfølgelig, siden løpet har oppnådd gullstandard. Jeg fulgte ytterkanten det meste av tiden, for der var det lettest å passere andre løpere.

Fra rundt 5 km begynte jeg å legge merke til en mann, som løp i samme fart som meg og som tydeligvis hadde samme plan som meg. Jeg hengte meg på ham og det endte opp med at vi løp sammen ca 13 km. Det gir en fantastisk boost å kunne løpe i samme takt og flyt med en annen, man føler seg sterk og litt uovervinnelig, og jeg dret fullstendig i tidsplanen. Først tenkte jeg at han kanskje opplevde meg som irriterende; kleggen som hang på liksom, men så la jeg merke til at han så etter meg i sidesynet sitt de gangene jeg havnet litt bakpå. Jeg så ut fra bibnummeret hans at han startet i puljen før meg. Jeg lurte på om han trodde han ville holde helt i mål med den farten vi holdt. I fht min egen gjennomføring hadde jeg totalt urealistiske ideer om hvordan det skulle ende. Trodde liksom at om jeg bare holdt sammen med ham så skulle jeg få så mye energi at jeg skulle klare å holde helt frem, men slik fungerer det altså ikke!

Ved 23 km må jeg slippe ham og min kamp begynner. En smule tidlig synes jeg, så jeg prøver det jeg kan med mental overbevisning. Jeg holder til 27 km og der blir det stopp. En frivillig spør hva det er med meg og sender meg videre ("¿Qué te pasa Angelika?" Jeg har skrevet navnet på bib-nummeret mitt, alltid lurt hvis du vil ha personlig oppmuntring 😉). Må ikke tro du kan stoppe opp her! Takk frivillige, det hjalp!

Kramper sniker seg inn både i legger og lår. Innleggsålene har bestemt seg for at i dag er dagen for å gi meg noen sjeldne gnagsår. Jeg benytter meg av lindrende spray på bena, som tilbys underveis, tenker at det er placebo på boks, så her er det bare å kjøre på med kjølende gasser. Dessuten ser det profft ut og det kan utløse sympati og forståelse fra medløpere og tilskuere når du vagler videre. Når tigerbalsamgassene i tillegg når øynene dine så er effekten komplett. Jeg prøver å late som om jeg liker smerte og samtidig kan overse den. Det virker langs et kort strekk av løypen med et helt hysterisk entusiastisk publikum og suggererende musikk, men så er det rett tilbake til lidelsen. Jeg får egentlig ikke med meg omgivelsene, tenker bare at jeg må klare å holde det gående eller rettere sagt løpende. Ganske mange rundt meg begynner å gå, spesielt menn. Setningen "ett skritt til og du er ett skritt nærmere mål", går på repeat i hode. Trykket fra publikum tiltar jo nærmere mål man kommer og Gud bevare hvis man skulle bli sett gående! Jeg kommer til slutt i mål, ikke svevende, som intensjonen er, men mer med en "på siden av meg selv" følelse. Jeg blir tatt hånd om av ambulansepersonell med en overdose empati og bekymring for om jeg klarer å gå. Jeg må bare kjenne bittelitt på omsorgen før jeg humper bort fra målområdet og blir tilbudt gratis massasje og håndtering av gnagsår, snakk om ivaretakelse! Må bare si at leggene holdt, de ble ikke dårligere av løpet, ingen shin splint.

Full oppmerksomhet fra 3 studenter som skulle trene seg på å behandle fotplager og sår. Her tømmes gnagsår for veske.

Jeg slo akkurat ikke tiden min fra Bergen maratonkarusell for en måned siden. Det manglet 46 sekunder! Men det slo meg i etterkant at jeg egentlig fikk ny bestetid, pga at jeg faktisk løp 43.35 km og ikke 42.1! På Strava klarte jeg 42.1 km på tiden 3.37. Offisiell tid ble 3.43.08. Potensialet ligger der og det skal videreutvikles. Dessuten kommer jeg til å løpe Valencia maraton igjen i fremtiden. Neste tur tilbake hit blir med de av dere som har lyst til å reise med meg og oppleve eventyret igjen i mars, men da halvmaraton og att på til VM!  De har lagt start og mål til sammen utrolige sted som maraton går! Absolutt verdt å få med seg!

Happy face, men litt "luften ut av ballongen" feeling. Trengte litt tid på å fordøye opplevelsen. Den var overveldende.

Så noen fakta om Valencia maraton. Det er den raskeste løypen i Spania og nå med  den raskeste tiden som er registrert i Spania. Vinnertiden ble 2.05.15.

Det er 1500 frivillige, som er med å gi deg en flott opplevelse.

200.000 tilskuere fordelt langs hele løypen, som applauderer og heier, som om du var en eliteløper like før målgang, dette foregår fra start av.

210 steder langs løypen med underholdning og musikk.

45.000 tilreisende til byen. Hoteller og restauranter har tilrettelagt for løpere med reisefølge i dagene rundt løpet.

Hele byen er engasjert og samarbeider for at du som løper skal få en optimal opplevelse. Det er ikke uvanlig å se folk med medaljen rundt halsen på kvelden og påfølgende dager. Og her vekker det kun positive reaksjoner.

Konklusjon: Valencia maraton, et løp som kan anbefales på det sterkeste, uavhengig av distanse!

Publicerat: 2017-12-04 08:56 Kommentarer (0)



Den profesjonelle amatør, første del.

Når tilværelsen plutselig gir deg en drøm av en mulighet,  hva gjør du da?

Du har to timer på å bestemme deg, og du må reise til Valencia om to dager for å løpe maraton på søndagen, dette er premissene.

Målgang, dette blir stort!

Du må endre på alle planer, jobb og privat, du må kaste deg rundt å skaffe flybilletter og håpe at kroppen tåler en maraton akkurat nå. Har kjent på lurende shin splint (smerte på fremsiden av leggene) over et par uker. Jeg ville svare ja i samme sekund som jeg fikk forespørselen, men sa nei, fordi jeg trodde det ikke lot seg gjøre. Jeg skal nemlig til Pyreneene neste uke. Drømmetilbyderen spurte om jeg var sikker? Jeg skrek inni meg at NEI, jeg er ikke sikker. Hun lurte på om jeg visste om andre som kunne steppe inn.... Nei det visste jeg ikke, og ville ikke vite det heller,  fordi JEG ville! Jeg har en virkelig raus kjæreste, som lurte på hvorfor jeg ikke bare hadde sagt ja med en gang. Det var klarsignalet og jeg kastet meg over billettbestilling og det så fort at jeg gjorde en forferdelig dyr bommert, jeg booket feile dager! Deretter fulgte noen desperate timer i jakten på å endre og skaffe nye billetter. For hvert trekk jeg gjorde på nettet økte prisen med tusenlapper. Det var som å være i en vond drøm. Da alt til slutt endelig var ordnet, etter enda flere endringer, bestemte jeg meg for å legge dette bak meg, glemme hele greien og sette dette på kontoen for dyre lærepenger. (jeg overlever) Jeg måtte grytidlig opp i dag (fredag morgen)  for å ta første fly fra Vigra kl 06.10. Da jeg sto opp kl 03.45 (må beregne tid til kolonnekjøring gjennom tunnelen til flyplassen. Den åpner ikke for vanlig kjøring før kl. 06.00) så ligger det en sms på mobilen fra SAS om at flighten er kansellert! Kødder du??

Da måtte jeg begynne å kjempe mot skjebnetanker og det som værre var. Samboer er heldigvis rasjonelt anlagt og tror ikke på slikt, så jeg dropper skremselstankene. Han kjørte meg til Vigra og jeg håpet på en ordning. SAS kom opp med en alternativ rute som ville gjort at jeg mistet flyet i Amsterdam og videre til Valencia, så det var uaktuelt. Jeg kastet meg rundt igjen og booket fly med norwegian. Der fløy kjappe nærmere 6000 kr til, er det mulig? Du har ikke valgmuligheter på pris når du står å trykker på betalknappen samtidig som du skal ekspedere kofferten din.

Reddet av Norwegian, men det var IKKE gratis.

Nå sitter jeg på Schiphol og lurer på hvordan hele dette eventyret vil ende. Det er linet opp et stappfullt program for meg fra jeg lander til dagen etter gjennomført maraton. Jeg er trøtt og veldig spent. Da jeg leste om Valencia maraton fikk jeg den kjente klikkefølelsen i hjernen og visste da at det løpet skulle jeg løpe en dag, trodde bare at det ville ta litt lenger tid før jeg ville få muligheten, sånn ca et år.

To be continued 😉 Wish me good luck, virker som jeg trenger det....

Dette var nå noen dager siden, men denne introen må være med for å få helheten i alt som har skjedd ;)

Publicerat: 2017-11-27 10:00 Kommentarer (0)



Bli med meg å løpe halvmaraton i vakre Valencia i mars 2018


"If you run, you can!"

Fra hotellet har vi denne utsikten. Valencia er en fascinerende blanding av gammelt historisk og futuristisk nytt. Alt dette vil vi få oppleve under løpet, en perfekt kombinasjon!

(Inneholder produktplassering).

Som nevnt i innlegget "Løpeinteressens ringvirkninger" så dukker det stadig opp nye muligheter for motiverende opplevelser og utfordringer. Nå skal jeg bli løpeleder og inspirator for en gruppe løpeglade personer, som har lyst til å løpe halvmaraton i Valencia til våren, nærmere bestemt 24. mars 2018, (22.-25. mars). Dette er noe jeg ikke kunne si nei til!

Start og mål ligger i Marina de Valencia.

Valencia har oppnådd gullstandard for sitt løpsarrangement. Løypen er regnet som en av de to raskeste i Europa. Dette er et løp for absolutt alle, fra den som skal prøve seg på sitt første halvmaraton til verdenseliten, som også møter opp sammen med oss og skal løpe. IAAF/ Trinidad Alfonso World Half Marathon Championships Valencia 2018 er nemlig lagt inn i samme løp som vi skal stille i, hvor kult er ikke det?

Løypen er tilnærmet paddeflat, så ingen behov for slitsom bakketrening i forkant. Løypen er lagt om fra tidligere år, for å få den enda raskere. Det er derfor stor sjanse for at alle som stiller kan oppleve å få en ny personlig bestetid på halvmaraton. Det ligger stor prestisje i å kunne bli byen der det ble satt en ny verdensrekord på halvmaraton.

Valencia er også en by med vakre, gamle bygninger og sjarmerende gater. Vi vil også rekke å få med oss dette i løpet av de dagene vi besøker byen.

Nå håper jeg du har lyst til å benytte muligheten til å bli med meg på en 4 dagers tur til Valencia, der alt er ordnet og tatt hånd om, fra transport fra du lander i Valencia og hotell til god mat og guiding (du må kjøpe flybilletter selv) . Det eneste du skal ta hånd om er å gjennomføre selve halvmaratondistansen.

Få en opplevelsesrik start på konkurransesesongen med et spektakulært løp i vakre Valencia, positivt samvær med likesinnede, god mat og drikke, sol og behagelige temperaturer.

Påmelding

Store fordeler ved rask påmelding! Gå inn på bloggen min for nærmere detaljer: angelikasverdrup.com

Publicerat: 2017-11-14 09:59 Kommentarer (0)



En ultraløpers noe bakvendte tilblivelse.

Hva skal til for å bli en ordentlig ultraløper?

Da jeg begynte å løpe hadde jeg ingen kjennskap til løpeverden på noen som helst måte. Jeg visste at det var noen som løp såkalt maraton, men jeg visste ikke eksakt hvor langt en maraton var. Jeg visste heller ikke at det var ganske mange vanlige folk som faktisk løp denne distansen, i hvert fall en gang i løpet av livet. Jeg ante ikke at det fantes personer, selv i Norge, som hadde løpt flere 100 maraton! Jeg hadde aldri hørt om ultraløp og visste ingenting om at det eksisterte en slik verden. Jeg ser i ettertid at jeg var stokk naiv den gang.

Det første innblikket jeg fikk var gjennom boken "Born to run", boken som er skyld i at det klikket i hode på meg. Med tiden så har jeg lært å kjenne igjen denne klikkefølelsen. Det kjennes nesten ut som om en bryter slåes på fysisk inni hjernen. Da er det slik at det hjernen har bestemt seg for, det kommer til å skje. Jeg har innsett både fordelene og farene med denne egenskapet. Jeg fikk ingen advarsel de skjebnesvangre dagene i april 2014, da jeg satt å leste boken, det skjedde snikende og umerkelig. For hvert kapittel kom jeg nærmere "the point of no return" og plutselig bare MÅTTE jeg begynne å løpe.

Jeg visste ikke om jeg skulle se på historien i boken som fiksjon eller fakta. Etter litt søking på Google innså jeg at personene og stedene faktisk var reelle og da begynte snøballen å rulle. Jeg måtte vite mer om dette, så jeg begynte å lese bøker, mange bøker. Bok nummer to var Scott Jurek's bok "Eat & Run". Han ble nevnt i "Born to run" (linker til disse bøkene står på siden i bloggen min under tittelen "Bøker som inspirerer" her). Det hjalp ikke mindre på inspirasjonen å lese hans bok. Den ene boken fulgte den andre og jeg fikk større og større innblikk i denne fascinerende ultraverden.

Det komiske og paradoksale oppi det hele var jo at jeg  ikke hadde noe løpeerfaring, men det så ikke hode mitt ut til å bry seg om. Jeg lurte meg rundt på øde plasser og i mørke, for å unngå å bli sett, og prøvde å få opp kondisen og å klare å jogge sammenhengende opp til 5 km, det tok tid! Jeg fatter ikke at jeg gadd, men der igjen, det var bryteren i hode som fikk meg til å holde ut og holde på ideen om at en dag skulle også jeg klare å løpe verden over og oppleve fantastiske plasser. Det er vel ikke overdrevet å beskrive meg som dedikert og disiplinert, hvis jeg først vil noe. Det spiller visst ikke noe rolle hvor mye jobb som kreves, så lenge det er et mål som motiverer.

Så hvor langt er et ultraløp? Jeg kan si det på den måten; det er ultralangt, i ordets rette forstand, eller alt over en maraton, 42 km. Jeg har vel strengt tatt løpt lengre distanser ved 3 anledninger, opp til 46 km, men føler likevel ikke at jeg kvalifiserer til å være en ordentlig ultraløper. Men, selv om jeg ikke har løpt så har jeg gjort andre ting som skulle tilsi at jeg er en ultraløper. Jeg meldte meg inn i Romerike Ultraløperklubb i fjor, enda jeg bor på andre siden av landet og som sagt ikke har noen ultralange løp å vise til, bortsett fra Ecotrail Oslo 45 km (kan leses om her). Jeg valgte Romerike fordi jeg hadde blitt kjent med flere superhyggelige løpere, som tilhørte denne klubben og så har klubben en veldig sympatisk og velvillig leder, Olav Engen. Har til og med skaffet meg klubbens jakke der navnet kommer tydelig frem på ryggen. Jeg lærte av en medløper i et lokalt løp at det å ha på seg en klubbjakke under løp kan være med på å psyke ut andre konkurrenter. Det funket på meg den gangen, jeg mistet helt energien av å lese på ryggen hennes. Nå skal det være sagt at jeg kjøpte ikke jakken av den grunn.

Er ultraløping farlig for helsen? Kan man miste lemmer av å løpe langt? Skal ut å lufte klubbjakken i mørket. Romerike ultraløperklubb sine farger er svart og gul.

Jeg hadde ikke satt meg inn i hvor Romerike egentlig lå, sånn helt nøyaktig. Hadde heller ikke lært meg hvordan det skulle skrives da jeg meldte meg opp til neste løp, så jeg førte meg like godt opp under klubbnavnet Romerriket(!) ultraløperklubb. Det viste seg at jeg var eneste medlem i den klubben. Det kan vel sies at det er en del år siden Romerriket hadde sin storhetstid....men de hadde garantert noen ultraløpere.

Det andre tiltaket jeg gjorde i fjor var å skaffe meg en ordentlig ultraløper til coach, Sondre Amdahl. En ekte en, en som både er vegetarianer og har skjegg og som har løpt mange og lange løp rundt om i hele verden, OG har markert seg internasjonalt i store løp. Han pushet forsiktig på og prøvde å få meg til å melde meg på lengre løp, noe jeg mente jeg ikke var klar til. Så det endte opp med at ultraløperen måtte coache en "wannabe", som ikke ville gjøre som han sa.

Jeg ble kjent med Sondre Amdahl ultraløper og coach, på løpecamp på Gran Canaria. Jeg har løpt med ham over øyen fra nord til syd, to ganger nå, en fantastisk tur!

Alt rundt er mer eller mindre ordnet. Jeg kunne selvfølgelig lagt til rette enda et par ting, uten å løpe selve distansen; jeg kunne blitt veganer, for å bli hard core ultraløper. Jeg kunne anlagt skjegg og jeg kunne lært meg å løpe i minimalistiske nulldroppsko på heltid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å bli så hard core med det første, så jeg avventer det med skjegget ;)

Abelone og jeg, vi fant tonen med en gang i Oslo maraton sitt ambassadørtelt. Vi skal visst ut på flere eventyr sammen, viser det seg.

Så hva nå? Jo, nå har det seg slik at denne interessen stadig gir meg nye muligheter, det ene tar det andre; Leste en bok, klikket i hode, begynte å løpe, fikk tilbud om å blogge på Runners World, som dermed ga meg muligheten til å bli en av de valgte ambassadørene for Oslo Maraton, som gjorde at jeg traff medblogger og medambassadør Abelone Lyng, "live" under årets Oslo maraton. Vi fant tonen fra første stund og hun tok sjansen på å spørre om jeg hadde lyst å bli med til Sverige neste april og løpe ultraløp med henne. Hun hadde fått et tilbud hun ikke kunne avslå, og som også kunne innbefatte meg og som igjen jeg heller ikke kunne avslå. Så nå skal vi to løpe Österlen Spring Trail 60 km i Sør-Sverige! Klarer jeg dette er siste brikke på plass og jeg kan kalle meg en ordentlig ultraløper! Juhuu! 💃

Bilde hentet fra nettsiden deres.

Österlen Spring Trail ( link til nettsiden ) har 4 forskjellige distanser man kan velge mellom. Den lengste distansen på 60 km er begrenset til 150 deltakere og ble utsolgt på 7 timer! De har planer om å åpne for flere deltakere i 2019. Løypen går gjennom flere vakre naturreservat i Sør-Sverige. Man får til og med 3 UTMB og ITRA-poeng hvis man gjennomfører distansen. Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å løpe UTMB med det første, men morsomt likevel, man vet jo aldri hvilke ringvirkninger dette kan få 😉Mye spennende kan skje fremover!

Publicerat: 2017-11-09 09:52 Kommentarer (0)



Løpeinteressens ringvirkninger.


Finn noe som virkelig engasjerer deg da vil nye, uante muligheter åpne seg.

Nå er det 3.5 år siden jeg startet å løpe, da mener jeg helt nybegynner-løpe eller jogge. Kan ikke kalle det jeg drev med for løping i starten. På denne relativt korte tiden har jeg fått kjennskap til, og opplevd steder og løp jeg ikke visste eksisterte. Jeg har fått et helt nytt nettverk av positive, inkluderende og svært inspirerende løpevenner fra både inn og utland.

Fra Transgrancanaria 42 km i februar i år, med en av mine flotte løpevenninner, Monika. Her møtes vi ved første check point i Tunte. Dette løpet er magisk og skal repeteres i februar 2018. "Transgrancanaria" vet hvordan man arrangerer og hyper opp et løp, virkelig verdt å få med seg!

I tillegg til selve løpingen, det å komme seg ut med løpesko på og gjennomføre løpeøkten, har jeg vært så heldig å få skrive på Runners world og i senere tid også på Kondis sine nettsider. Nå har jeg i tillegg startet egen blogg; angelikasverdrup.com Innleggene på disse nettstedene vil være nesten identiske. Blogginnlegg som postes kun på eget sted, skjer hvis innholdet oppleves konkurrerende for det andre aktuelle nettstedet jeg blogger for.

Før jeg begynte med løpeinteressen så var fokuset på foto og redigering, for deretter å poste bildene på instagram. Dette er noe jeg har fortsatt med, bare at temaet nå ikke er natur, arkitektur og makroverden, men løping. Jeg er så heldig å ha en egen "hoff fotograf" med meg på de fineste løpeturene 👑, forloveden min.

Fotografen hopper etter solnedgangen. Nå for tiden brukes mobilen til bildetaking, Samsung, må vite 😉 Akkurat dette bilde er det jeg som har tatt.

Vi blir enige om steder og vinkler. Han må stoppe opp i løpingen, gjerne stivne skikkelig til i ubehagelige stillinger og tidvis fryse fingrene av seg inntil vi (jeg) blir fornøyd med bildemotivet, før vi så løper videre og ofte finner enda flere "photo opportunities". Når vi kommer hjem plukker jeg ut de aktuelle bildene fra x-antall takninger, redigerer dem og legger de ut på egen løpekonto på instagram.

Hvorfor jeg never disse tingene (bortsett fra å svare på det stadige spørsmålet som dukker opp om hvordan jeg får tatt disse bildene) er fordi skrivingen og bildene på instagram har åpnet helt uventete dører for meg. Jeg har blitt kontaktet av forskjellige foretak og personer, som har gitt meg muligheter til å teste ut både klær og sportsdrikke, gjort meg til ambassadør (Oslo Maraton og Kondis) og nå også gitt meg muligheten til å stille opp i løp jeg ikke visste eksisterte eller hadde planlagt å være med på, og det til tross for at jeg ikke har markert meg i store løp på noen som helst måte (enda....).

Jeg tiltrekkes av annerledes natur og omgivelser. Det viser seg at verden er full av eksotiske løpemål, så det er bare å velge og vrake. Her fra en tur til Tenerife og vulkanen Teide i fjor.

Det er jo helt fantastisk hva som er mulig, både å skape og å få oppleve med denne interessen, og mer kommer.... Alle disse bieffektene er med på å motivere til videre løping, stadig utvide horisonten og pushe grenser og mål.

Min store drøm er å kunne reise rundt og oppleve verden løpende. Det har allerede begynt å bli en realitet 💖 Kjenner på stor takknemlighet!

Det viktigste er å drive med noe man liker og som engasjerer. Går man helhjertet inn for noe så vil det nesten garantert bære positive frukter.

Publicerat: 2017-11-01 10:20 Kommentarer (0)



På løpende bånd i Bergen

Oppvarming med Rosa sløyfe-løpet på torsdag og Maratonkarusellen på lørdag med innlagte ondskapsfulle fartsdumper og en seriøs maratonpersing på over 15 minutter. 

Denne helgen skulle tilbringes i hjembyen Bergen. Først fikk jeg min mor på 71 år til å gå Rosa sløyfe-løpet med meg på torsdag kveld, perfekt timet mellom et par regnbyger. Det var et rosa folkehav bestående av over 2000 deltakere, som møtte oss på Torgalmenningen før start. Veldig kjekt å se at såpass mange menn også stilte opp. Vi fikk en fin tur gjennom Bergens forskjellige karakteristiske områder. Tiden på min mor ble bedre enn forventet og forhåpentligvis inspirerte det til videre kondisjonsvedlikehold. Hun klarte til og med å presse inn en liten spurt inn mot mål👏👏

Fornøyd med gjennomføringen av Rosa sløyfe-løpet i Bergen med min mor, som fikk sin første medalje etter passerte 71 år🏅, aldri for sent å begynne 😄

Fredagen var grå og våt, men så kom lørdagen med perfekt vær, delvis sol og gode temperaturer. På det meste var det opp i 18 grader under maratonkarusellen. Jeg fikk ikke løpt helmaraton under Oslo Maraton i september, pga en systemisk infeksjon noen uker tidligere og følte derfor at jeg skyldte meg selv en maraton. Jeg hadde behov for å teste om det var en distanse jeg ville klare å gjennomføre nå. Trodde jeg hadde hatt en god oppkjøring med mange fine terrengturer og et par uker med relativt høyt kilometerantall, for meg å være ;) samt et par langturer på nærmere 30 km. Dette var mitt andre gatemaraton. Det første kan leses om her: Nyttårsmaraton 2016   Målet var å gjennomføre og ta det litt som det kom. Hadde et ønske om å klare å ligge på en 5.20 pace, men var ikke sikker før start, om jeg ville klare det. Det var 54 menn og 15 kvinner som fullførte helmaraton. Halvmaraton begynte 1.5 timer senere og bidro til stemning i løypen etter hvert.

 

Fra starten på helmaraton i nydelig vær etter 1 minutts stillhet for Jernmannen. Foto: Jan Haugland 

Starten gikk kl.11.00 fra Fana Stadion. Før start hadde vi et minutts stillhet til minne om "Jernmannen" Hans-Jakob Berntsen, primus motor gjennom mange år i løpemiljøet i Bergen. Løypen begynte med en bakke og så kom det jammen enda en litt større bakke like etter, pga ombygging av veier, deretter var løypen fin og ganske så flat. Vi løp gjennom rolige og landlige områder i Fana, i vakkert høstvær. Vi ble godt ivaretatt av funksjonærer og frivillige.  Det var første gang jeg ikke hadde medbrakt væske underveis, takket være tette nok drikkestasjoner. Jeg inntok Maurtens energidrikk før løpet starten og etter endt løp. Underveis inntok jeg 3 Sponsernordic gels og ellers sportsdrikke, vann og cola på drikkestasjonene.

Uttrykket viser hvordan jeg hadde det gjennom nesten hele løpet. En fantastisk og overraskende positiv opplevelse. Ser ikke nå helt hvordan dette skal kunne toppes. Foto: Kondis.no 

Jeg startet ut i altfor høyt tempo og prøvde å roe ned litt, men fortsatte likevel i høyere tempo enn planlagt. Jeg endret strategi underveis og tenkte at jeg skulle løpe slik jeg følte for og så se hvor lenge jeg holdt. For at bena og kilometerne skulle gå unna uten for mye oppmerksomhet hørte jeg på lydbok, prøvde å holde fokus på historien. Det fungerte ganske bra. Løypen gikk inn til vending ved 10.5 km og så ut igjen x 2. Det betydde at man fikk mulighet til å treffe på de andre man løp med flere ganger. Jeg fikk derfor etter hvert oversikt over hvordan jeg lå an i fht de andre damene. Det lå to foran meg helt til siste vending rundt 32 km. Etter et par kilometer så jeg ryggen til nummer to og begynte å lure på om det var mulig å passere henne. Det er alltid en overveielsessak det å passere andre medløpere. Jeg vil bare passere hvis jeg tror jeg klarer å opprettholde tempoet videre. Ganske kjipt for egoet å passere og så gå tom rett borti neste sving. Jeg bestemte meg derfor ikke å guffe på, men heller fortsette i samme tempo og så se hvor det ledet hen. Det viste seg at mitt tempo holdt til passering og opprettholdelse av ny plassering inn til mål. Alle slike ting er med på å gi styrke og motivasjon når det begynner å bli tyngre, men det ble aldri så tungt som fryktet og antatt. Jeg løp lenge og ventet på den berømte veggen, men den uteble. Hvis ikke veggen, hva så med noen skikkelige deilige kramper, som tvinger en ned i knestående og dertil kledelige grimaser slik at det er bortenfor enhver tvil for alle forbipasserende hvorfor man stopper opp, men neida, ikke det heller. Det eneste som var å spore av kramper underveis var noen puslete tilløp i tærne, som jeg klarte å trampe bort med noen skritt. Jeg ble stadig mer overrasket over hvor lett dette gikk og hvordan jeg klarte å opprettholde kilometerfarten og passere stadig flere andre løpere. Nå var også halvmaratonløperne uti løypen, så det var litt å ta av og plukke 😉

Løp en stund i disse fine omgivelsene og vurderte fem og tilbake om jeg skulle ofre brudd i løperytmen og et par sekunder på å ta et bilde. 

Det eneste som provoserte meg og bikket min mentale likevekt og tilfredshet var fartsdumpene gjennom et boligstrøk. Noe større skjult jævelskap skal man lete lenge etter (Bare så det er sagt, så vet jeg at de har en god funksjon til det de er ment som). De ligger der så uskyldige og snille med all verdens gode innebyggete intensjoner, men så viser det seg at de har de et eget hat mot maratonløpere og sikkert syklister også, og gjør alt de kan  for å ødelegge en god rytme. Jeg døpte dem til slutt "de ondskapsfulle fartsdumpene". De er sikkert fulle av mindreverdighetskomplekser overfor de ordentlige bakkene og har et presserende behov for å vise at de også kan tappe en stakkars løper for energi og heltemot. Hva er det med fartsdumper som føles så energitappende? 😥🤤 Gi meg heller en litt lengre bakke enn et strekk med 5 fartsdumper! Nok om det, men jeg kan vel ikke være eneste løper i verden som har kjent på deres skjulte effekt?

Siste strekk inn til Fana stadion og mål er opp en bakke og så ned og inn på banen. Jeg gikk ikke en eneste gang under dette løpet, bortsett fra et par skritt ved drikkestasjonene, så jeg skulle jammen ikke gå i denne bakken heller. Jeg hentet inn et par mannlige løpere til,  opp bakken og bestemte meg for å sprinte ned siste stykke, bare for å markere at de kunne bare glemme å prøve å ta meg igjen. DET kostet, der hugget de berømte krampene til med full styrke i leggene. Jammen flaks at jeg ikke ble fristet til slik dumskap tidligere i løpet (en viktig lærepenge ble det).

Øverst på pallen i min aldersklasse. Nr 2 ble Susanne Løyland, nr 3 hadde gått hjem da seremonien fant sted. 

Jeg endte opp som kvinne nr 2 totalt og ble klassevinner og forbedret samtidig maratontiden med over 15 minutter! Tiden ble 3.42.23. Vinner ble Kristin Husby med tiden 3.27.52, aldersklasse 55-59 🏆Det er bare så imponerende og veldig inspirerende for videre utvikling!

Alt i alt en strålende helg på alle måter!

Et seriøst knippe veteraner med  jyplingen og nybegynneren meg. Alle klassevinnere, bortsett fra Inge Asbjørn Haugen i rødt, som tok dette løpet, sitt 555. maraton, som et rekreasjonsløp😲. Per Jan Helset til venstre og Helge Fuglseth til høyre. 

Publicerat: 2017-10-24 09:57 Kommentarer (0)



17 løpeintervaller fra Haram til Molde på en langhelg.

Like tilfredsstillende hver gang vi kom til en ny Stikk-ut post og fikk et nytt poeng. Jeg må ha en skikkelig primitiv hjerne, skal visst ikke mye til for å trigge jaktintinktet. Her fra den nesten paddeflate øyen Aukra.

Denne helgen bestemte jeg og samboeren min oss for å gjøre noe annerledes. Vi tok en minihøstferie fra fredag til søndag i grått, vått og vindfullt vær. Vi kjørte fra Ålesund på fredag og endte til slutt opp i Molde og på Aukra på søndag. Utgangspunktet var å samle med oss så mange Stikk-ut-turer og poeng som vi klarte på veien. Disse turene ble brukt som løpemål. Det å ha slike konkrete mål, innlagt på GPS-kart på mobilen gjorde løpingen annerledes og underholdende, samtidig som vi fikk oppleve 17 nye områder. Turene var ikke spesielt lange, bortsett fra en tur på over 10 km. Det ble til sammen ca 2400 høydemeter den helgen. Å løpe på denne oppstykkete måten tærer mindre på kroppen, ikke feil en gang i blant.

Temperaturene var relativt gode, men regn og sterk vind på toppene gjorde at jeg etter hvert ble ganske kald på enkelte av turene. Regnjakken jeg løp i ble tiltagende gjennomvåt utover dagen. Det krevde derfor stadig mer mental overbevisning å komme seg ut igjen og ta på seg den klissblaute jakken. Det hjalp å vite at turene ikke var så veldig lange. Det vi derimot ikke visste var hvordan turene egentlig var. Turbeskrivelsene stemte ikke alltid helt med realitetene. En av turene, 3.5 km og noen hundre høydemeter, brukte vi lang tid på. Det som ble beskrevet som relativ fin sti viste seg raskt å være ganske så teknisk og bratt og omgjort til elver. Det er like typisk hver gang man er ute å løper, først prøver man å hoppe over alle dammer og unngå gjørme, men etter hvert som man har plumpet uti eks antall ganger, så gir man til slutt blaffen og løper der man har lyst og der det er enklest. Jeg lærte i alpene i fjor (også en svært våt uke) at det er best å gå oppover der vannet renner ned, altså midt i elven. Vann finner alltid mest effektive vei nedover og grepet er også tryggest der.


Her er et eksempel på en "relativt god sti" fra turbeskrivelsen. Jeg kaller det teknisk, dårlig sti, nå også som elv for anledningen.


Da vi kom over tregrensen fikk vi i tillegg sterk vind å kjempe mot, deilig...not! Selv om en slik situasjon ikke kan beskrives som behagelig, så er det likevel en merkelig tilfredsstillelse å kjempe seg til toppen og klare å komme helskinnet ned igjen. Jeg lagrer opplevelsene i erfaringsbanken, slik at jeg kan hente de frem igjen i fremtidige løp, hvis jeg skulle ende opp å løpe under tilsvarende omstendigheter.

En veldig fin og til slutt merkelig utfordrende opplevelse var turen opp Misundtrappene. Her har sherpaer bygget svære steintrapper opp første del av fjellet. Når man kommer opp på platået har de lagt store steinheller gjennom myrområder og videre oppover, svært nyttig, vakkert og fint!


Fra Misundtrappene og hellene som ligger lenger opp på fjellet. Veldig fin tur, spesielt hvis det hadde vært bra vær.


Vi bestemte oss for å løpe helt opp, pga et opphold i regnet (og muligheten for enda et Stikk-ut poeng). Oppholdet varte ikke lenge, for å si det sånn. Siste halvdel av turen opp hadde vi sterk medvind, så sterk at jeg ble løftet oppover fjellet. Rar og veldig gøy opplevelse å kunne løpe i et slikt tempo helt opp til varden. Mindre gøy på toppen. Måtte holde meg fast i postkassen for å ikke blåse over ende.


På toppen, måtte holde meg fast i postkassen for å ikke blåse bort.


Da vi skulle ned igjen kom jeg ikke av flekken, hadde ikke sjans til å

bevege meg. Samboer måtte gå foran og blokkere for vinden slik at jeg kunne begynne å bevege meg. Her ble det påtvunget ansiktspeeling; leppene svulmet opp, fikk en frisk rødfarge pga alle nålestikkene fra regndråpene, mindre lekkert å få samme behandling rett inn på øynene. Skulle hatt briller ...eller kanskje ikke. Samboeren min famlet tidvis i blinde nedover, pga mild dugging og konstant regn på sine briller. Egentlig helt utrolig at alt gikk bra, bortsett fra noen gjørmefall og vrikket lillefinger. Da vi kom oss litt lengre ned var det en fryd å løpe på de fine steinhellene. En tur som virkelig kan anbefales hvis dere skulle være i området en gang.

Vi hadde veldig varierte turer, her fra Haram.

Utfordringen med et slikt vær vi hadde er å finne riktig bekledning. Det finnes ikke dårlig vær, bare våte klær, måtte vi etter hvert konstatere :) Jeg brukte en ullgenser fra Devold med hals under en lett regnjakke (har enda ikke funnet den perfekte løperegnjakken, tips taes imot med takk), 2XU tights, den tørket overraskende kjapt mellom turene, Injinji tåsokker og de samme Salomon S-lab Speed skoene hele helgen. Skoene ble gjennomvåte, men var likevel behagelige å løpe i. Drikke og proviant hadde vi i bilen. Bilen var basen vår på dagtid. På kvelden skeiet vi ut. Første natt ble tilbrakt på Finnøy Havstuer, som ligger utenfor Harøy. De arrangerte tilfeldigvis en hummer og champagne-helaften, kunne ikke takke nei til noe slikt! Følte også at vi hadde fortjent det etter en hel dag ute. Om natten trodde jeg at bygningen skulle blåse bort. Resepsjonisten, som bor på Ona, kommenterte neste morgen at været var nå ganske bra, ikke mer enn liten storm….Slik er det å bo i havgapet. Andre natt overnattet vi på Seilet Hotel i Molde, også en fin opplevelse med god mat. Etter å ha rasket med oss alle de lettest tilgjengelige turene i områdene, bar det hjemover igjen. En liten titt på Strava viste at jeg manglet 3.1 km for å nå 100 km den uken, er det mulig!? Det pågikk en intens kamp i meg mellom det tvangspregete behovet for runde tall og pen statistikk og motviljen mot å bevege meg ut av bilen en siste gang for å ta på meg dryppende våt og kald jakke og hente inn de siste kilometerne i begynnende mørke, tåke og striregn. Denne gangen klarte den rasjonelle siden å vinne, men snakk om heftig OCD-eksoneringstrening. Jeg ble sittende i den varme bilen og kjenne på at jeg kunne si meg fornøyd med et litt annerledes løpe-eventyret denne helgen.


Vi hadde med oss Phiona, hun fikk løpe noen av turene, hun er glad i sandstrand. Vi fant en liten strand langs denne Kystruten på Aukra.




Publicerat: 2017-10-17 14:02 Kommentarer (0)



Rosa sløyfe-løpet 2017

Da jeg begynte å interessere meg for løping startet jeg samtidig å lese masse om temaet og kom over personer som løp til inntekt for forskjellige veldedighetsformål. Jeg forsto ikke helt konseptet der og da (jeg var totalt novise på løpefeltet og visste ingenting om den verden). Jeg så ikke hvordan min løpetur kunne generere penger til et formål, men nå har det da endelig seget inn. Konseptet er genialt, en vinn-vinn situasjon både for den som løper og saken som blir støttet.

I fjor oppsto det første Rosa sløyfe-løpet i Norge, i Oslo for damer i alle aldre. Løpet skulle sette fokus på brystkreftsaken, og inntektene gikk til Rosa sløyfe-aksjonen

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner og rammer 3300 kvinner hvert år. Takket være forskning på behandling og tidlig oppdagelse overlever flere enn tidligere.   200 kr av startkontingenten din går til arbeidet mot brystkreft.

I år har Rosa sløyfe-løpet blitt utvidet til 6 forskjellige byer, noe som gjør at mange flere kan delta og bidra. I år har de også åpnet for menn. Dette er et løp for alle, uansett alder og kondisjon. Du kan gå, jogge eller løpe, det viktigste er at du blir med å stiller. Du får medalje uansett om du løper først i mål, går hele runden eller om du gjennomfører i rullestol.

Løpene er satt opp i følgende byer, distansen ligger på rundt 7 km:

Trondheim 1.10

Tromsø 7.10

Oslo 15.10

Haugesund 18.10

Bergen 19.10

Kristiansand 26.10

Jeg drar til Bergen og stiller med min mor på 71 år. Vi skal gå løypen på ca 7 km.

Vi håper på stor oppslutning og god stemning. Kanskje Rosa sløfe-løpet kan utvides til enda flere byer neste år? Håper vi sees!

Link til påmelding her

Publicerat: 2017-09-27 14:58 Kommentarer (0)



Fra nedtur til opptur.

Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og som endte med en alvorlig systemisk infeksjon i slutten av august (kan leses om her) På 10 dager ble store deler av min opptrente kondisjon og styrke revet ned og en forsiktig og prøvende oppbyggingsfase fulgte i ettertid.

Her sees siste pulje ut på halvmaraton. Været og temperaturen var perfekt denne dagen. Jeg og en kollega spiser lunsj på et tak og venter på 10 km senere på dagen.

Jeg skulle løpe helmaraton i Oslo, det hadde jeg klart å kringkaste både som ambassadør for Oslo maraton og i den lokale avisen Sunnmørsposten. Litt småpinlig å måtte formidle rett etterpå at det ikke ble noe helmaraton på meg, men at jeg derimot håpet på å klare å gjennomføre 10 km, men da kun med mål om å gjennomføre. Infeksjonen fjernet effektivt både fart og styrke.

12. september tok jeg en løpetur for å teste om jeg hadde noe fart i kroppen, resultatet var nedslående, 10 km ble løpt i 5.05 pace. Jeg måtte jobbe aktivt med hode for å prøve å overbevise meg selv om at det viktigste var å delta på løpsfesten i Oslo, ikke få en PB. Høres fornuftig og logisk ut, men pokker så vanskelig å få følelsene til å godta slikt "vås". Man vil jo perse i konkurranser. 14. september tok jeg en liten løpetur igjen, ville se om jeg klarte å holde ønsket fart i 3 km. Ønskefarten var 4.30 pace, det var dette som var idealmålet for Oslo. Det ble løpt 3 km i 4.24 pace og håpet om at jeg kanskje plutselig hadde fått litt fart tilbake i meg snek seg inn i bakhode. Men det er jo noe annet å skulle holde en lignende fart i 10 km. Dilemmaet med denne hendelsen jeg var igjennom er at jeg ikke visste om det var riktig å presse kroppen og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne få på sikt. Jeg hadde flere plagsomme postsymptomer og smerter i kroppen, som først slapp taket helgen i Oslo.

Tre engasjerte ambassadører tar jobben for Oslo Maraton veldig seriøst ;)  Aktiv reklamering for en av sponsorene Maxim. Veldig kjekt å treffe disse positive personene "live". Fra venstre; Abelone, Stig og meg.

Siden "10 for Grete" ikke begynner før på ettermiddagen fikk jeg tid til å gå innom ambassadørteltet og treffe et par av de andre ambassadørene for Oslo Maraton, veldig kjekt å treffe personene "live". Sosiale medier har jo åpnet for et hav av nye bekjentskaper. Gøy å endelig se og treffe noen av disse på ordentlig! Slike treff åpner dører og muligheter til nye spennende prosjekt og løpe-eventyr. Det fine på slike arrangement er at alle er positive og engasjerte, det blir rett og slett en veldig god stemning, og når været i tillegg spiller på lag, ja da må det jo bare bli bra!

Så var det selve løpet da. Denne gangen slapp jeg unna de verste nervene i forkant, sikkert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle forvente av meg selv, målet var å fullføre, jeg ville ha medaljen!

Jeg har innsett at jeg trenger oppvarming for å unngå syresmellen, dette har jeg begynt å respektere og det gir positiv uttelling hver gang. Starten gikk og vi var i gang. Kroppen føltes bra, farten i feltet var overkommelig, til og med noe treg, slik at jeg begynte å passere andre løpere. Var usikker på om det var lurt, men minnet meg selv på at det bare var 10 km som skulle løpes, så egentlig var det vel bare å kjøre på slik jeg følte for. Første drikkestasjon dukket opp og jeg prøvde å drikke vann i fart. Her ligger det omfattende forbedringspotensial, kan jeg fortelle. Unnskyld du tålmodige frivillige, som ble våt da jeg kastet fra meg vannkoppen....

Overraskende og positivt å se kjente som heiet underveis i løypen, slik gir ekstra energi, tusen takk! Det var også flere folk som var tilstede og ga liv i løypen enn det jeg har opplevd tidligere, spesielt langs Aker Brygge, veldig bra! Tidligere har jeg løpt halvmaraton, kanskje det hadde noe med tidspunktet på dagen å gjøre?

Etter noen kilometer så begynte det unektelig å bli tungt og pusten hørtes mer og mer ut som en blåsebelg. Det er helt i orden når jeg kan løpe for meg selv, men midt blant andre løpere synes jeg det er hemmende og avslørende. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det annet enn å fortsette å løpe.

Sprint finish, fantastisk følelse å guffe i mål. Her ser jeg noen lunde fresh ut, de neste bildene går under kategorien "mindre flatterende", mildt sagt.

Den nye 10 kilometerløypen er virkelig fin, kunne ikke valgt noe bedre selv (nei, jeg kjenner ikke alle Oslos muligheter, men poenget er at jeg hadde det fint i løypen og jeg ble glad av den). Det eneste som var minuset og min egen skyld, var at jeg ikke helt hadde fått med meg hvordan den siste kilometeren var lagt opp, dermed holdt jeg noe igjen på slutten fordi jeg trodde den gikk lenger innover i byen. Da jeg nærmet meg mål fant jeg plutselig ut av at ingen skulle passere meg den siste biten og jeg skulle prøve å innhente flest mulig, uten at de andre rakk å skjønne hva jeg prøvde på. Da den avgjørelsen var tatt, i løpet av et brøkdel av et sekund, var det som om en ekstra motor bunntente i meg og jeg sprintet i mål. Det skjedde så fort at jeg ikke skjønte med en gang hva kroppen faktisk gjorde. Spesiell og morsom opplevelse. På grunn av dette klarte jeg å komme i mål på under 46 minutter, 45.57 for å være nøyaktig. Det ga meg en 8. plass av 253 i min aldersklasse, og jeg ble nr 102 av 2539 startende kvinner. Jeg var strålende fornøyd, etter at jeg hadde hostet og hengt ferdig over rekkverket etter målgang.

Dette løpet viste meg at kroppen tydeligvis er tilbake og har kommet seg etter alt den har vært igjennom og at jeg nå kan trene videre med full styrke. Motivasjonen for videre trening er også tilbake. Jeg trengte denne opplevelsen!

Strålende fornøyd, på alle måter!

Tusen takk Oslo Maraton, arrangører, frivillige og alle som var med på gjøre denne løpehelgen vellykket! Gleder meg til veien videre!

Publicerat: 2017-09-19 16:30 Kommentarer (0)



66 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Med noen dager sammenhengende fri i månedsskiftet april-mail og et helt fantastisk fint vær i store ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Vi er veldig opptatt av perser! Hva er din PB på 10 km, halvmaraton og maraton? Personlig beste, ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser