Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Oslo halvmaraton, en salig, mental blanding!

Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg har deltatt.

En nydelig medalje designet av Trofè.no, som det er verdt å kjempe seg gjennom et løp for;)

Jeg bestemte meg for å delta på halvmaraton bare noen uker i forkant. I år har jeg trent svært lite asfalt og ingen lengre løpeturer. Forrige 21 km var da jeg gjennomførte Ecotrail Oslo, 21 km i mai i år. Dette året har bestått mest av løping og turer i fjellet. Høydemetersamling har gått foran mengdeløping. Dette fordi jeg fortsatt holder på å trene meg opp etter skadeavbrekk i hele 2018.

Jeg hadde derfor ingen målsetning med løpet på lørdag annet enn å komme meg igjennom løypen og få den fine medaljen!  Fordelen med dette var at jeg slapp å bli nervøs i forkant, slik jeg normalt sett blir før en konkurranse. Jeg var i det hele tatt ganske tom og fjern i hode den dagen, da jeg våknet på morgenen med migrene.

Støttekontakten tar et bilde av meg før han forlater den lille ungen alene i den store verden, på vei til hovedstaden for å delta i årets store løpefest.

Jeg blir latterlig mentalt satt ut når jeg får migreneanfall. Jeg måtte ha "støttekontakt" med meg til togstasjonen, slik at jeg havnet på riktig perrong og fikk tatt toget til Nasjonalteateret. Medisin ble inntatt, så da jeg nådde exspoteltet rundt kl.12.00 var mye sluppet. Da jeg så traff på hyggelige sponsorer, Runners world, blogg-kollega og løpevenner, lettet humør og tilstand betraktelig.

Hyggelig møte med "sokkesponsoren" min; Torbjørn (Run4.no)

Jeg var likevel fortsatt ikke helt i vater, men kom meg i dokø, fikk support av Heidi og Neil i dokøen, løpevenner altså! Da jeg i tillegg ble forbarmet av en frivillig, som ga meg en flaske vann rett før start, ble alt så bra som det var mulig å ønske. Jeg avtalte med meg selv at jeg skulle prøve å holde igjen, ikke gå hardt ut, jeg hadde jo ingen tidsmål. Det ble derfor noen gode 10 første km, ingen overdrevet pesing eller ubehag. Jeg fikk sett en ny side av Oslo, Frognerparken, eller opplevd den på en ny måte. Ingenting er som å "løpe inn" et område. Du opplever stedet på en helt annen måte enn om du kjører.

Ikke dårlig å få selskap av løpevennene Heidi og Neil, som bare var der for å støtte andre som skulle løpe, og de som skulle på do :)

Da 12 km var unnagjort begynte hjernen å sabotere, komme på teite unnskyldninger for å bryte eller gå hele resten av distansen. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde ikke fått kramper en gang, likevel rant unnskyldningene på. Jeg klarte å skyve noe av innholdet bort og fortsette. Jeg hadde ikke tid til å gå resten av distansen. Hyggelige avtaler ventet senere på dagen.

Men så begynte tidligere krampeideer å realisere seg i ekte kramper! Yohoo! Og det allerede etter 16 km! Herfra inn til mål utkjempet det seg en vedvarende kamp med leggene om å bære meg helt inn. Jeg måtte gå litt, tøye mot fortauskanten, banne og steike, skjære de mest fotogene grimaser, NOT! Det var også lite snilt å legge den største bakken inn på slutten av løypen, opp til St. Hanshaugen. Jeg gikk opp og hamret nedover i utforbakkene, skulle liksom slå leggene på plass med hard løping. På en eller annen rar måte fungerte det bitte litt. Så flere som ble overmannet av kramper, noen ble til og med hentet med ambulanse, så det var ikke bare jeg som kjempet i solsteiken. Lurte på hva som ville skje om jeg falt om i løypen med kramper. Ville det vært innafor å spørre hjelpemannskapet om de først kunne ta et bilde av meg rullende i lidelse før de satt i gang tiltak eller ville det sprenge alle narsissistskalaer? Det hadde jo vært bortkastet hvis det ikke kunne dokumenteres og postes i en løpeblogg.... Denne tanken holdt meg løpende i hvert fall i 30 sekunder.

Jeg kom meg i mål, ble hengende på gjerdet og prøve å få balanse og kontroll over bena igjen. Tilstanden var emosjonell, tårene presset på, men klarte å holde de inne. Til tross for kampen den siste halvdelen, så var dette en fantastisk opplevelse å få med seg. Lysten til å delta i flere løp ble ikke akkurat mindre. Motivasjonen til videre trening er på topp!

Runners World stand med dyktige og velvillige redaktør Sara. Hun holdt fortet 3 dager til ende!

Tiden 1.48.11, er bare 5 minutter dårligere enn min beste tid på halvmaraton, så kan ikke klage på det!

Den sprudlende, søte Jeanette og jeg, etter hver vår målgang. Ingenting løfter humøret så mye som å treffe på alle de positive menneskene i dette miljøet.

Tusen takk til Oslo Maraton, hele apparatet, både frivillige og ansatte, til alle personer som gjorde dette til en strålende dag! Migrene kom tilbake og jeg rotet meg bort på toget på vei tilbake, men ble hentet og ivaretatt av snille og overbærende mennesker!

Publicerat: 2019-09-25 16:12 Kommentarer (0)



Løping, fotturer, liv og død på allsidige Kreta.

Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr.

Vi tok Urkeegga, Galdhøpiggen, Rondane og Røros før vi kastet oss på en restplasstur til Kreta i 12 dager. Vi hadde leiebil og kjørte daglige turer til forskjellige steder der vi løp og hiket. Vi rakk to fjellturer, to ravineturer, to løpeturer langs kysten og en løpetur mellom landsbyer i fjellene. Her gir jeg et lite innblikk i 4 av turene vi hadde.

Frokostutsikten på hotellet var rettet mot fjellkjeden Lefka Ori, De Hvite fjellene, vest på Kreta. Denne fjellkjeden har flere fjelltopper på over 2000 høydemeter, en av toppene er Kastro på 2219 moh. Vi måtte opp dit!

Forloveden min er en kløpper på å finne GPX filer og lastet ned en rute. Vi satte av gåre i leiebilen og havnet langt oppe i svunnen tid. Veien ble dårligere og dårligere og bilen ble tøyd til grensen for leieavtalen. Føltes som om vi havnet lenger og lenger tilbake i tid jo høyere vi kom, sånn ca tilbake til Første Mosebok. Illusjonen ble brutt av lokale pickup biler, som suste forbi med hardbarka menn i militær-bukser og rifler på lasteplanet. Skiltene langs veien var gjennomhullet av skudd.

Hm, en smule skeptisk....

Ikke helt sikker på hva jeg følte i fht dette, men håpet på at vi ikke trengte hjelp underveis. Vi fant parkering ved noen gamle oliventrær og en flokk geiter med store bjeller om halsen.

Her snakker vi seriøs bjelleklang!

Det ble et brått møte med gresk natur og en bratt læringskurve. Ruten vi fulgte gikk rett opp en slags rim, egentlig helt etter min smak, men det ble tidvis ganske bratt i svært kupert terreng. Hard, lavaaktig stein med løsere stein oppå. Svært taggete og røft. Vegetasjonen var forrædersk fin, den så myk og puteaktig ut, men besto av sylskarpe pigger, som kunne penetrere de tykkeste Hokasåler! Eneste positive med vegetasjonen var at det luktet himmelsk, som om du trampet rundt i en svær urtehage. Gjorde meg sulten! Da vi samtidig så og hørte de lokale geitene, var ikke lunsjmenyen vanskelig å velge etterpå.

Litt løping, for syns skyld ;) Det var ikke lett å løpe og jeg ville absolutt ikke falle her, da hadde jeg endt opp som en timianmarinert nålepute, laget av kjøttfarse.

Akkurat denne dagen kom det inn noen lavthengende skyer, som gradvis innhyllet oss jo nærmere toppen vi kom, men temperaturen var god. Det var ingen tydelig sti på denne turen, ingen partier som "gikk av seg selv". På toppen hang en stor sauebjelle. Det er få skikkelige varder på Kretas fjell, noe som egentlig er litt rart siden varden har sin opprinnelse i den greske Mytologien.

Guden Hermes kjedet Hera sin trofaste tjener Argus til døde med sine endeløse historier, noe som gjorde Hera rasende og førte til at hun ville ta livet av ham. De andre gudene på Olympus synes dette var vel drøyt av Hera og hun gikk med på en avstemning i fht avgjørelsen om dødsstraff. Hver gud skulle kaste en sten til den de støttet, den som fikk flest stener vant. Hermes var god til å argumentere for seg og mente at det ikke kunne være en forbrytelse å kjeden noen til døde med historiene sine. Hera mente Hermes hadde drept tjeneren hennes og fortjente å dø. Resultatet var åpenbart, da avstemningen var avsluttet sto Hermes med steiner opp til halsen. Slik ble den første varden til. Hermes er blant annet alle reisendes beskytter og hans energi sitter i vardene og viser vei.

Underlaget var verre å bevege seg i enn det ser ut.

Turen ned igjen fra Kastro tok nesten like lang tid som opp. Terrenget var ikke løpbart, noe som ble ganske frustrerende tidvis. Jeg opplever det tyngre og mer belastende på kropp og knær å skulle gå nedover enn å løpe. Vi satt opplevelsen på kontoen: Fjellvant. Vi samler på opplevelser som gjør oss mer fjellvante. Og jo mer uforutsett og utfordrende turene er, jo raskere blir vi fjellvante.

På vei opp Psiloritis, bra sti, strålende vær og god temperatur.

Vi besteg også Kretas høyeste fjell Psiloritis på 2456 moh, kun overgått av gudenes fjell Olympus på 2917 moh, situert på fastlandet nordøst i Hellas. Turen var veldig fin og relativt enkel, flott sti hele veien til toppen. Her slapp vi å kjempe med stikkende vekster og brutalt skarpe steiner. Vi brukte staver opp, en god avlastning. Ravner og store rovfugler siklet evig rundt mot toppen. Vel oppe har man et rundskue på 360 grader. Det var få andre turgåere der, men de vi traff på var ikke uventet; hyggelige nordmenn, som Trine og Roald ;)

På denne fjelltoppen var det hengt opp en klokken, som var et kirketårn verdig i størrelse og klang, ikke en sauebjelle, som på Kastro. Det var også satt opp en steinhytte der. Det var mulig å smyge seg inn igjennom en liten åpning. Inne brant det bønnelys og var nok brukt til litt forskjellig etter folks varierende behov når været ikke var like strålende, som da vi var der.

Måtte tenne et bønnelys for beskyttelse, på Kretas høyeste fjell.

Turen ned igjen til bilen ble løpt. Dette er en tur jeg vil ta om igjen.

Sjekk utsikten og været! Her er det mye snø på kaldere årstider.

En dag bestemte vi oss for å løpe mellom landsbyer oppe i fjellene, til sammen 22 km i ganske så varmt vær. Det ble en sansemessig intens opplevelse, både i fht inntrykk; lukt, syn og emosjonell tilstand. 

Vi løp ned til en svalende nekropoli, gammel gravplass.

...løp igjennom fantastiske olivenlunder, med stammer som var mange hundre år gamle.

Det påstås at det eksisterer oliventrær som er hele 1600 år gamle og som fremdeles bærer frukter. Lurer på hvor gammelt dette treet er. Oliventreet er mitt favoritt-tre.

Vi løp forbi gamle ruiner og fascinerende geiter.

Vi passerte aggressive hunder, heldigvis bundet fast i kjetting. Synes synd på de hundene der altså. På de mest soleksponerte stedene var alt uttørket og dødt. Tistler, nålebusker, skjelett og geitekranier formet stien. Følte jeg løp i en postakopalyptisk verden. Vanndråper er dyrebare på slike steder.

Rovfuglene sirklet alltid rundt oppe i fjellene. Langs veien lå forskjellige typer døde og råtnende dyr, ihjelkjørte. En sprukket grevling, en flatpakket katt osv. Ikke bare dyr dør på veiene på Kreta. Veldig mange svinger hadde små altere til minne om personer, som endte livet i fatale ulykker. Jeg erfarte lukten av død for første gang, tilsvarende dødt menneske..... En ny lukt å tilføre hukommelsregisteret. Livet og døden kom nært på denne turen. Vil man oppleve det ekte og usminkede anbefaler jeg turer som dette.

Nest siste dag hadde vi spart til den berømte ravinen; Samaria gorge, noen mener at det er den lengste ravinen i Europa: 17 km lang, starter på 1250 moh og ender på sydsiden av Kreta ved havet. Derfra tar man ferge og så buss eller taxi tilbake til bilen eller man blir hentet av lokale turoperatører.

Helt i starten av ravinen. Skyene henger tungt og det blåser.

Ravinen åpner kl.07.00 om morgenen. I høysesongen går 3000 personer daglig denne turen, så det lønner seg å være tidlig ute. Det koster 5 euro i inngangspenger. Billetten sjekkes ved utgangen. Denne dagen var det meldt sterk vind og mulig regn, noe vi ikke tenkte så mye over. Det tok 1.5 time å kjøre dit, så vi startet å løpe 08.30. Det blåste kraftig, mye mer enn jeg hadde forestilt meg i en ravine. Bare noen hundre meter fra inngangen kom det plutselig fykende, noe som hørtes ut som en knyttneve stor stein og smalt i bakken mellom oss.  Det var skikkelig skremmende! Hadde den truffet i hode på en av oss kunne det vært direkte billett til Hades rike (dødsriket, vi var jo i Hellas). Jeg fikk en ny respekt for steinras, jeg følte meg med ett sårbar. Farten på løpingen ble ikke mindre etter dette.

Det sto oppført skilt med fare for steinras på flere plasser langs traseen med oppfordring om å passere raskt.

Siden vi ikke startet da de åpnet var det allerede ganske mange folk på stien. Det ble derfor mye forbiløping. Jeg gikk inn i "ryddemodus" (les jaktmodus), skulle innhente alle som hadde startet før oss og legge de bak meg. Det ga et ekstra kick å stadig se nye foran meg, som jeg måtte innhente. Dette utløste nok også en del adrenalin, jeg kjente ikke at jeg ble sliten eller at det tæret på lårene å løpe 1250 høydemeter nedover. Etter ca 12 km tror jeg alle startende den dagen var "ryddet". Vi hadde ravinen for oss selv!

Det mest berømte partiet i ravinen er bare 4 meter bredt og 500 meter høyt! Stedet ligger ca 3 km fra målet.

Det var en fantastisk fin ravine og det føltes aldeles ikke så slitsomt å komme seg igjennom, den, som mange hadde beskrevet. Vi brukte 2.5 timer ned, med noen få fotostopp. Jeg ville ikke innhentes og vi hadde planer om å gå den opp igjen etter at vi hadde spist i havnen. Vi spiste godt og psyket oss opp til å gå hele veien tilbake 17 km og opp 1250 høydemeter. Jeg var klar som et egg, skuffelsen var derfor stor da vi ble stoppet ved inngangen og nektet adgang. Ravinen ble stengt, pga sterk vind og stor fare for steinras. Ravinen kom til å bli totalt stengt neste dag, vinden skulle vare i 3 dager. Vi hadde derfor egentlig flaks. En dag skal jeg tilbake og gjennomføre begge veier. Det er ikke vanlig å gå den tilbake, pga at folk normalt sett bruker for mange timer på å klare å komme seg igjennom den før ravinen stenger for dagen.

Her var vinden så sterk at jeg så vidt klare å bevege meg fremover uten å miste balansen.

Alle turene ble avsluttet med fantastisk hjemmelaget, lokal gresk mat, servert av familiedrevet tavernaer. Kreta, vi kommer tilbake!

Efaristò!

Kreta er en lang øy; 260 km fra øst til vest og har 3 større fjellkjeder med mange fjelltopper over 2000 meters høyde. Det er også flere større raviner på Kreta. Det er altså mange muligheter for utforsking og opplevelser.

Publicerat: 2019-09-18 16:47 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Det er noe magisk med Oslo maraton. Det var her, i 2012 med «10 for Grete», mitt løpeliv virkelig ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser