Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Skal "bare" gå en halvmaraton.

Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, pga smerter. Dagen etter prøvde jeg å løpe, det var helt uaktuelt, men jeg kunne gå, i hvert fall bortover og oppover, nedover var ikke like greit. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med løpet. Det skulle liksom være testturen min før Ecotrail Oslo, 25. mai. Jeg hadde ikke løpt sammenhengende 21 km på mange måneder og så frem til å teste ut hvordan det føltes.

Jeg tok kontakt med arrangørene og spurte om jeg kunne få starte en time før resten av halvmaratonløperne. Det er trist og demotiverende å komme i mål, lenge etter at alle har fått premier og gått hjem. Folkene bak Ålesund Maraton er en positiv og velvillig gjeng, som ønsker at flest mulig skal delta og få en positiv opplevelse, så de tilrettela for meg.

Da jeg gikk av bussen på Moa, gikk det samtidig av to damer, som tok kontakt og lurte på om jeg også skulle løpe halvmaraton. De var tilreisende fra Østlandet og tok turen ens ærend til Ålesund, bare for å delta og oppleve et nytt sted. Hun som løp, Nancy, fikk en positiv opplevelse, hun slapp unna de verste regnbygene, som jeg gikk inn i under løpet. Hele møte med Ålesund, løpet og befolkningen var visst så positivt at de gjerne kunne tenke seg å delta igjen en annen gang. Da har man klart å skape noe bra!

Sekunder før start, optimistisk i regnet.

Værgudene var ikke helt på min side den dagen. Så jeg fikk en regnfull start. Jeg ble talt ned av sjefen selv, som eneste startende og kunne begynne å gå på sekundet kl.11.00. Sunnmørspostens fotograf var tilstede og dokumenterte starten. Snakk om service! Så var det bare å holde det gående, bokstavelig talt. Jeg begynte å treffe på maratonløperne som startet kl.10. De må løpe gjennom løypen to ganger. Det var litt greit å ha noen å nikke til.

Vinneren av Ålesund maraton i ensom majestet, med egen følgebil. Det er relativt landlig og øde langs ruten, men fint.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg klarte å gå på en time, før resten startet kl.12. Det ble motivasjonen, som drev meg videre. Da jeg snudde ved vending og hadde kommet et stykke på tilbakeveien, begynte halvmaratonløperne å sige på. Løypen går lags Bursdalsvannet i landlige omgivelser. Det er ikke mange som står å heier langs veien, for å si det sånn. Jeg tok derfor på meg den oppgaven, så godt det lot seg gjøre. Det var interessant å se hvordan alle var inne i sin egen løpeboble og gjorde så godt de kunne, ganske rørende å få oppleve, faktisk. Alle har sin egen historie med timer nedlagt trening, alle har sitt eget mål og ønske om hvordan akkurat det løpet skal gjennomføres og ende. Alle ønsker like sterkt som deg selv å få gjennomført løpet på en måte som gir god mestringsfølelse.

Det som slo meg, da jeg fikk tenkt meg litt om, er at i løp yter man sitt beste, uansett, ut fra den forutsetningen man har og ut fra den tilstanden man er i. Så da jeg ikke kunne løpe, skulle jeg i hvert fall gi alt og gå det beste jeg kunne, dermed fikk jeg tatt ut det jeg hadde og det kjentes! Det spiller ingen rolle om du løper, går og løper eller bare går, det viktigste er at du gir det du kan eller utfører ut fra den målsetningen du har satt deg.

Påklistret smil på vei mot mål, prøver å kamuflere tårer som presser på. Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten

Ca 300 meter fra mål ble jeg plutselig overveldet av følelser og var takknemlig for at jeg gikk med solbriller. Forsto ikke hvor dette kom fra, inntil jeg begynte å tenke litt. Jeg hadde faktisk gått i over 10 km med tiltagende smerter i hoftene. Hofter og ben kjentes ut som etter man har møtt den berømte veggen rundt 30 km i en maraton. Siden jeg gikk lot jeg det liksom ikke gå inn på meg. Når man løper kan man begynne å gå når det gjør for vondt, men når man går er det ikke annet alternativ enn å fortsette å gå. Å stoppe var uaktuelt. Jeg visste at det ikke var farlige smerter, derfor var det bare å bite det i seg og opprettholde tempoet. De siste meterne inn til mål ble nesten pinlige, jeg klarte ikke holde tårene unna. Den stakkars journalisten, som fulgte meg fra start, og sto å fotograferte i mål, ble overrumplende utsatt for min ukontrollerte affekt. Takk for fin håndtering!

Her brister fasaden...ellers står alt bra til ;) Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

I utgangspunktet hadde jeg håpet å klare å gå 21 km på 3 timer, det innebar en gjennomsnittsfart på 7.03 km/t. Jeg var usikker på om det lot seg gjøre. I 2018 hadde jeg en del økter på tredemølle der jeg gikk intervaller i 7.5 km/t i 6 % helning, men ikke mer enn noen minutter per intervall. Det er noe helt annet å gå i det tempoet over så lang tid. Det viste seg raskt at jeg klarte å holde et høyere tempo enn først antatt. Da jeg kom halvveis og så tiden: 1.22, innså jeg at dette gikk veien(!) Jeg kom i mål på 2.38.04, og det med innlagt tissepause og fotografering underveis! Jeg ble ganske overrasket over dette. Fikk også ny respekt for distansen. Husker da jeg først startet å løpe i 2014 og begynte, passe skremt, på tredemølle i en fart på 7 km/t. Dagen jeg klarte å ende en 20 minutters joggeøkt med den hårreisende farten på hele 9 km/t de siste minuttene, var jeg sprekkeferdig av stolthet! Der igjen, alt handler om perspektiv, erfaring og egne forutsetninger. Vi bør ikke sammenligne oss med noen andre enn oss selv. På den måten kan vi alltid klare å spore fremgang, som kan motivere til videre handling og utvikling.

Da jeg kom hjem var jeg helt tom på alle nivå. Måtte gå rett å legge meg, før jeg klarte noe annet. Dette forteller bare at jeg ikke har hatt lengre, intensive treningsturer på veldig lenge og at nivået mitt ikke er slik det var før skadeåret 2018. Nå to dager etter kjennes det fortsatt godt i kroppen, gangsperre. Blir spennende å se hvordan Ecotrail Oslo 21 km blir gjennomført. Har i utgangspunktet tenkt å løpe distansen. Ryggen ble smertefri dagen etter, nå er det bare muskelverk der.

Jeg hadde en flott dag på Ålesund maraton! Møtte mange superhyggelige folk, som ga mye positivitet og glede, fikk massasje, der inntektene gikk til Kirkens SOS, fikk medalje og ble klassevinner i nisjekategorien: "Kvinne, 45, går en halvmaraton".

Nok en medalje for gjennomført halvmaraton. Da blir man glad, vettu ;) Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten.

Konklusjonen etter dette eksperimentet er: Kom deg ut, bli med å delta, ikke la deg begrense av at du ikke kan løpe fort eller langt, du kan alltid gå!

Publicerat: 2019-05-13 15:58 Kommentarer (0)



Konkurranse, som tempoøkt.

Første mai gikk Valderløpet av stabelen, et lokalt løp på 8.7 km rundt Valderøya. Det er også kortere distanser her, slik at alle skal ha mulighet til å stille, fra de yngste til de eldste. Dette var 46. gang løpet ble arrangert, altså et tradisjonsrikt og populært løp. Det var 69 personer som fullførte løpet rundt øyen.

Det var meldt regn, noe som gjorde at jeg var skeptisk. Jeg er en typisk finværsløper, men har innsett at jeg må lære meg å takle annet type vær også. Det ble lett duskregn, ikke noe mer, så etter å ha varmet opp var det ingen problem å løpe i det været.

Istedenfor Kreta ble det flere fantastiske turer i nærområdet på Sunnmøre. Her fra siste tur på Frostatind, dagen før løpet.

Vi skulle egentlig vært på Kreta den uken, løpe i fjellene der, men det ble sabotert av pilotstreiken i SAS. Vi tok oss derfor to dager fri fra jobb før 1. mai og dro på fine fjellturer i nærområdet i stedefor. Dagen før løpet fikk vi oss en ganske så mye lengre tur enn tiltenkt fra min side i hvert fall, ved at vi gikk oss vill og havnet i en helt annen dal enn det som var planlagt, etter å ha gått til Frostatind. Vi måtte derfor over nye fjell for å komme tilbake til utgangspunktet. Synes det var nederlag å skulle ta taxi tilbake til bilen. dermed endte det opp med en over 5 timer lang fjelltur med nesten 1000 høydemeter. Egentlig veldig lurt å gå feil av og til, da får man opplevd nye steder, får ekstra utfordringer og spenning på toppen. Men det kjentes i kroppen på løpsdagen. Særlig siden dette bare var den siste av flere større fjellturer de siste dagene. Tenkte likevel at jeg skulle ta løpet som en tempoøkt, ikke noe annet. Ønsket å klare å slå tiden fra 2017, men det var egentlig mer ønsketenkning, ut fra den oppladingen i forkant. Det hadde sikkert gått hadde jeg vært restituert.

Turen ga alt fra tåke, sol, vinter, sommer, høydemeter, mose, ur og uventede ekstra km.

Jeg klarte utrolig nok å holde løpenervene relativt i sjakk før start. Minnet meg stadig på at jeg skulle se på løpet som ukens tempoøkt og så skulle jeg løpe mitt eget løp, uavhengig av alle andre...jadaaa....

Da starten gikk raste jeg ut som en gal i nesten 19 km i timen(!) føltes fantastisk og helt rett, i ca. 100 meter! Snakk om å følge planen, NOT! Den klassiske feilen, la seg rive med av de beste i starten og så smelle rett inn i en litt for tidlig syrefest. Da var det bare å prøve å roe ned, begynne mentalt å forberede neste blogginnlegg om hvordan det er å klare å løpe sitt eget løp, helt avbalansert (finnes ikke snev av panikk å spore) selv om du ser at alle andre løper forbi deg og du med stor sannsynlighet havner godt nede på resultatlisten. For det spiller jo ingen rolle, sant? Resultater er jo ubetydelige, du skulle jo bare ha en tempoøkt med litt ekstra drahjelp. Jeg klarte å leke med tanken og late som om den ga trøst i ca 1 minutt, før ny strategi ble lagt. Løpet var ikke tapt kun etter en km. Nå skulle jeg bare prøve å holde en jevn rytme, ikke løpe på flere smeller og så håpe på at andre foran meg kunne hentes inn igjen etter hvert. Det viste seg å være en fornuftig og realistisk plan. Jeg klarte å plukke 3 damer og noen menn. Det skumle med å plukke løpere er at, løper du forbi, må du passe på å klare å holde posisjonen videre. Heldigvis gikk dette, bortsett fra siste stykke frem til mål. På slutten er det alltid noen menn, som har ligget å lurt bak deg, som plutselig setter inn et forrykende gir og druser forbi deg inn i mål. Men det er kanskje sjarmen og spenningen med en konkurranse? Jeg tok som sagt ut min spurt helt i starten av løpet, så jeg trengte ikke å bekymre meg for den der på slutten.

Man har bare en spurt i løpet av en konkurranse. Det er opp til deg om du bruker den helt i starten, (kan ikke anbefales, selv om det føles fantastisk i noen sekunder) eller du klarer å ha mer is i magen og lagre den til siste strekket inn til mål, slik vinnere og mer erfarne løpere gjør. Det er dette jeg skal prøve på i mitt neste løp, som er halvmaraton i Ålesund, 11. Mai.

Foto: Helge Fuglseth, Kondis. Akkurat kommet i mål, rød som en tomat.

Så hvordan endte det da? Det ble ikke persing, men jeg kom heller ikke sist. Jeg ble nr 4 av 18 kvinner totalt, og vant aldersklassen min. Så alt i alt, en god erfaring og tempoøkt. Dette viser også hvor lite man kan stole på egne oppfattelser og kalkuleringer under et løp når panikken slår inn.

Fikk både medalje og pokal i Valderløpet. Storfornøyd med å kunne utvide samlingen min. Det hjelper ikke å "bli voksen" for min del, dette er like stort hver gang!

Takk til de evig dedikerte arrangørene, ildsjelene og alle hjelperne!

En av ildsjelene lokalt, Kondis sin blide fotograf under løpet; Helge Fuglseth.


Da flyr jeg videre til neste fjelltopp :)

Publicerat: 2019-05-07 11:00 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser