Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp.

Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.

Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!

Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om  nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)

Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.

Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med på løpeturer.                                                                                                               Foto: @tbjx

Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.

Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.

På vei oppover, fortsatt var været bra.                                                                     Foto: Tone S. Andersen

Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.

Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!

Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.

Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke.                                                                                                 Foto: Venke Hustoft Aaland

Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.

En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste

Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.

I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.

Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.

Publicerat: 2017-06-19 16:14 Kommentarer (0)



Kleivane rundt, løpet som fortjener å løftes frem, mer enn bare i sollyset.

Hvert år 2. pinsedag, helt siden 1985, har dette lokale løpet på Sunnmøre, nærmere bestemt på Stette, funnet sted. Løpet arrangeres av Stettevik Sportsklubb.

Blir glad av slikt vær, et så godt gjennomført arrangement og det å vite at jeg klarte å holde 3. plassen gjennom hele løpet. Det er noe helt eget å krysse mållinjen, det er verdt all nervøsiitet og idiotiske tanker i forkant. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Jeg ble gjort oppmerksom på løpet av et nytt, hyggelig løpebekjentskap, Elise. Hun solgte det fint inn ;)

Elise Stette, som fikk meg med på dette løpet, og jeg før start.

Dette er som sagt et lokalt løp der "hele bygda" er med å stelle i stand og delta. De har først en trimklasse/familieklasse, som går løypen før løperne gjennomfører runden sin. Folk går ikke hjem etter endt tur, da er de med å heie, kose seg i solen og spise noe av alt dedikerte sjeler har vært med på å bake og stille opp med. Etter løpet er det også loddtrekning med mange fine premier. Jeg vant et gavekort på G-max. Som indikert i tittelen så ble det flott vær under løpet i år også, senere på dagen skyet det over og vinden økte på.

Løypen på nærmere 10 km med ca 170 positive høydemeter og tilsvarende ned igjen, minnet om en mikro versjon av Ecotrailløypen jeg løp i Oslo for et par uker siden (kan leses om her). Den har asfalt, grus, skogsvei og et lite stykke teknisk sti innlagt, alt passelig fordelt rundt i et vakkert sunnmørslandskap med utsikt til fjell og fjord, fine hus og gamle gårdsbruk, blomstrende enger, fuglekvitter og fersk kumøkklukt (det må nevnes for å gjøre bilde komplett). Løypen var godt oppmerket og vi ble ivaretatt av det lokale Røde Kors der vi måtte løpe langs veien og krysse mulig trafikk. Det ble også utdelt vann to steder, det siste stedet sikkert ut fra ren sympati med løperne, som hadde dratt seg opp en ganske så bratt og opplevd seig og lang bakke.

Et lite stykke langst lett trafikkert riksvei, på vei ned mot Tennfjorden etter hvert, med alltid innlagt motvind visstnok. Foto: Helge Fugleseth

Det skjer noe rart med meg før løp, spesielt i kortere løp, jeg blir uforholdsmessig nervøs og denne gangen også ganske så negativ i tenkningen. Jeg blir stille og innesluttet, mister matlysten, lurer på hva jeg egentlig driver med, hvorfor jeg må konkurrere, hvorfor jeg har som mål om å bli en bedre løper, er det så viktig egentlig, sett opp mot de større eksistensielle temaene i livet? Disse tankene er renspikka tull og noe jeg ikke mener eller står for i det hele tatt, bortsett fra tvilsmessig litt akkurat der og da. All denne negative tenkningen trigger adrenalin og andre stresshormon, som jeg innbiller meg formelig tapper cellene mine for energi som jeg trenger i løpet, dette fører til enda mere stress. Og jeg skal liksom være psykolog. Det er muligens et område jeg bør søke mer kunnskap om her....

Det var første gang jeg løp dette løpet og jeg hadde ingen idè om hvordan løypen gikk. Jeg fikk etterhvert noen beskrivelser om hva jeg kunne vente meg, slik at jeg hadde en viss formening om hvordan jeg måtte disponere kreftene. Det var om å gjøre ikke starte for hardt. Erfaringsmessig er det å løpe på en syresmell svært uheldig og høyst oppskrytt. Jeg klarte på forhånd å plukke ut de to jentene, som kom til å påvirke min posisjon. Da de satte av gårde i racerfart ble målet å ikke tillate noen andre damer forbi meg, på den måten kunne jeg få en lokal pallplassering ;) Gruppen ble godt spredt etterhvert, det var passelig varmt og solen skinte. I de siste løpene nå har jeg opplevd å mestre det å yte jevnt hele veien, også opp alle bakker, uansett hvor bratt det går, det er en veldig tilfredsstillende følelse. Traseen ble løpt uten negative innspill fra min tidligere så destruktive hjerne, det ble en positiv opplevelse!

Alle klassevinnerne med hver sin pokal og de to hovedvinnerne; Viktoria Tolaas og Jan Ketil Vinnes med hver sin vandrepokal. Det var også en person som gjorde seg fortjent til en pokal for 30 års deltakelse, sier litt om hele arrangementet. Foto: Martin Hauge-Nilsen.

Jeg endte på 3. plass av kvinnene og ble aldersklassevinner.

Konklusjonen er at dette er et løp som virkelig fortjener mer oppmerksomhet og deltakelse enn det det har fått hittil. Kan virkelig anbefale løpet til alle. Det er en morsom og akkurat passe utfordrende løype i flotte omgivelser og som oftest i fint vær, sies det. At det i tillegg er mange positive lokale frivillige, som stiller opp på alle mulige måter gjør det ikke mindre attraktivt. Så sett av neste års 2. pinsedag og få med en god løpsopplevelse, hvis du er på Sunnmøre akkurat da.

Publicerat: 2017-06-06 13:52 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest

  1. Vårdilten




Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser