Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Oslo halvmaraton og noen selvobservasjoner.

Sist lørdag var det på nytt klart for halvmaraton i Oslo, med strålende vær og gode temperaturer var det rene sensommerfølelsen i byen. Været  var fint å rusle rundt i, men i det varmeste laget når man skulle prøve å prestere som best.

Jeg hadde store planer om å løpe et godt løp og helst perse min tidligere halvmaratontid. Jeg var kanskje noe overoptimistisk, for jeg hadde håpet på flere minutters bedring. Det var en reell sjanse for at jeg skulle kunne klare ønsket tid, trodde jeg. Jeg innså raskt at det ikke holder å ønske. "You don't get what you wish for, you get what you work for" er en setning jeg skal leve etter fremover.

Jeg hadde regnet ut hvilke fart jeg måtte holde for å klare tidsmålet og satte av gårde da startskuddet gikk. De første 4 kilometerne forløp i godt driv, for godt tidvis. Jeg VET jo at man bør holde igjen når det går for fort, men jeg preges fortsatt av nybegynnerfeilen, som er at det er bedre å løpe fort og holde så lenge en kan, enn å spare på kreftene til senere ut i  løpet. Det kreves også viljestyrke å holde igjen og tillate at andre løper forbi en. Jeg er tydeligvis ikke der enda, men skal komme dit en dag! Fra 8 kilometer og utover gikk det bare nedover. Jeg klarte ikke holde oppe stegfrekvensen, uansett hvor mye jeg ønsket og ville det. Etter hvert begynte jeg jammen å stoppe opp og gå korte partier også (det viste seg at jeg ikke hadde brukt mer enn 1 minutt tilsammen i denne fasen, men likevel...). Jeg hadde lovet enkelte personer at jeg skulle pushe meg selv hele veien, men klarte ikke pushe mer enn det jeg gjorde. Uansett, jeg forbedret tiden min med et minutt fra i fjor. Kjip og skuffet følelse i mål, men det hjalp med en flott medalje;) Da jeg rett etterpå så flere som kollapset ganske så alvorlig før mål, så skjønte jeg at det var en utfordrende dag for mange og at jeg burde være fornøyd.

Måtte prøve å vise litt glede med gjennomføringen. Ikke hver dag man kan løpe gjennom Oslos gater på denne måten, i slikt vær.

Jeg gjorde noen selvobservasjoner underveis i fht hvor lett det er å påvirkes av andre medløpere. For det første, nervøsitet! Det er viktig å prøve å ikke gå for sterkt inn i den følelsen, slik at den blir hemmende og lammende. Er andre nervøse rundt deg, prøv å finne felles løsninger og fokus, som får dere litt bort fra den verste spenningen. For det andre, da det begynte å bli tungt så oppdaget jeg at det var veldig lett å rettferdiggjøre at jeg selv måtte gå litt, spesielt da jeg så andre menn gå foran meg. Jeg klarte å "snappe" meg selv ut av illusjonen etter noen skritt og prøvde å skifte gir til løping igjen. Som Maratonmamma nevner i sitt innlegg, så stivner man fort hvis man stopper opp og går. Jeg merket også at det lå flere potensielle kramper på lur, klar til å angripe i gåmodus, så det var bare å få opp tempoet igjen fortest mulig. Løsningen er nok å ikke tillate seg å stoppe eller å gå, men heller løp i skikkelig sneglefart, og passe på hva man tenker og sier til seg selv i slike faser. Fordi en annen løper stopper opp, betyr det ikke at du selv skal gjøre det samme. Jeg innser at alt dette blir bedre med erfaring, så ingen løp er bortkastet, uansett hvordan de blir gjennomført.

Oslo maraton er et imponerende arrangement, som fungerer ganske så suverent. Derfor gleder jeg meg til neste år, kanskje jeg da ha lært enda litt mer og har jobbet enda litt bedre.

Det er også fantastisk å se alle de som løper i mål og utstråler gleden ved å ha klart å gjennomføre en personlig målsetting.

Publicerat: 2016-09-23 13:44 Kommentarer (0)



Romsdalseggenløpet 2016

Et nytt fjelleventyr ble gjennomført sist helg, Romsdalseggenløpet.

Romsdalseggen er en populær og fantastisk tur å få med seg. Denne sesongen har angivelig over 15.000 personer fullført turen. Jeg hadde ikke gått den, så var derfor spent på hvor luftig og bratt det egentlig var der. Jeg har fortsatt noe høydeskrekk, så fryktet at den kunne stoppe meg i et løp som dette.

Ruten med start i Vengedalen og mål ved Nesaksla.

Jeg hadde en positiv følelse i dagene før løpet. Dagen begynte tidlig med buss fra Ålesund kl.07.15, til Åndalsnes. Kjente nervøsiteten komme krypende. Bib-nummer og møtested var i det flotte, nye bygget; Norsk Tindesenter. Det var mange spente løpere som satt å ventet der. Alle så veldig spreke og sterke ut, den antakelsen skulle vise seg å stemme. Jeg hadde erfart fra forrige løp, Stranda fjor trail race (race rapport kan leses her), at jeg måtte passe på å varme opp før start, så 4 km ble unnagjort før 91 deltakere startet i fint løpevær og behagelig temperatur fra Vengedalen. Løypen er 8.6 km lang, har 970 positive høydemeter og 700 negative meter. Det bar oppover i en skikkelig gjørmete bakke. Ingen poeng å stille med nyvaskete sko her. Folk raste forbi og forsvant oppover. Hode gikk rett inn i sitt negative modus (må jobbe mer med bevisste mentale strategier). Det gikk så langt at jeg vurderte der å da å slutte med alle former for konkurranseløping. Kanskje jeg burde innse at dette ikke er noe for meg, kanskje jeg bare er overoptimistisk og har en urealistisk drøm om å bli litt bra på dette? Jeg bestemte meg for å fortsette, om ikke annet for å se hvordan denne berømte ruten egentlig er. Etter det første gjørmete, bratte partiet gikk det over i noe slakere terreng før det igjen svingte bratt opp til eggen. Vi fikk mellomtiden på toppen. Jeg hadde brukt 59 minutter på å komme meg opp nesten 4 km og litt over 900 høydemeter. Det betydde at jeg da hadde 3.5 minutter på å forsere 4.6 km, ta igjen og komme i mål samtidig med første mann. Jeg hadde 13 minutter på meg til å ta igjen første kvinne i mål. Brukte litt tid på å forestille meg hvordan de to klarte å løpe opp det stykke jeg nettopp hadde lagt bak meg, skulle gjerne sett det på film.

Det var også en turklasse som deltok i løpet, de startet før konkurranseklassen slik at de var spredt i hele løypen da vi kom løpende forbi. Det fine med dette var at det stadig var personer som heiet og oppmuntret oss langs traseen. Jeg hadde ingen forestilling hvor lang tid jeg ville komme til å bruke på denne løypen, men tenkte at jeg kanskje måtte legge til 1.5 timer til vinnertiden fra 2013, som var på 58 minutter, men håpet likevel å klare det innen to timer.

Jeg hadde med et Gopro kamera som jeg kunne bruke uten å se bort fra stien. Ganske luftig, her er det fullt fokus og adrenalin i maks dose.

Den spennende og utfordrende delen begynte da vi nådde eggen. Da gjensto 4.6 adrenalintriggende kilometer, utrolig gøy! Jeg fikk løpt store deler her. Det er 4 forskjellige sikrete partier der det er satt opp kjetting, slik at man skal klare å passere. Det var utstasjonert vakter for å passe på at vi klarte å komme helskinnet forbi. I dette løpet brukte jeg ingen tid på å nyte utsikten, så jeg vet faktisk ikke helt hvordan alt så ut rundt meg. Jeg våget ikke åpne opp for en eventuell høydeskrekk. Det faktum at jeg danset bortover på kanten av et stup, ganske høyt oppe, kunne trigget saboterende angst, men i stede trigget det nå en utrolig glede og ønske om mer løping i skyene. Målgang var på Nesaksla. De siste 500 høydemeterne ned til sentrum var ikke inkludert i løpet, pga for stor fare for fall (erfaring fra tidligere år). I sentrum byttet vi inn bib-nummer i en fin lue og et lodd der vi kunne vinne flotte premier. Sluttiden min ble 1.40.57, altså mye bedre enn forventet og jeg ble nr 3 i min aldersklasse.

Målgang oppe på fjellet. Da jeg fortsatte å løpe nedover mot sentrum fikk jeg høre at jeg allerede hadde kommet i mål, så jeg kunne bare roe ned tempoet...Elsker nedoverløping!

Alt i alt var dette en meget god opplevelse, flott vær, fantastisk natur, kjekke folk i løypen og positive frivillige. Dette er et løp jeg veldig gjerne kommer tilbake til! Det var likevel et par små ting jeg savnet; for det første, vi trenger en medalje! Det er ikke vanskelig å få laget en veldig flott medalje for akkurat dette løpet. En annen ting som hadde vært ekstra bra var hvis det hadde vært en liten stasjon med drikke og noe veldig enkelt å bite i når vi har kommet ned fra fjellet.

Trenger en medalje fra dette løpet, en lue passer ikke like godt inn i samlingen ;) Selv om jeg er veldig fornøyd med å ha fått luen også altså!

Publicerat: 2016-09-06 13:57 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Askild Vatnbakk LarsenMer

Bruk styrkene dine til det fulle, og redusér svakhetene dine til et minimum. Det er det jeg primært ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser