Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Akutt bortfall av motivasjon.

Hender det noen gang at du mister motivasjonen til å løpe?

Det skjer med meg innimellom, sånn ca 2-3 ganger i halvåret. Anfallet varer bare noen timer, maks en dag av gangen, men det er likevel frustrerende når det slår til. Når det inntreffer begynner jeg å tvile på hele løpeprosjektet, jeg får eksistensielle, irriterende spørsmål, som hva meningen er med å løpe, hva det er jeg prøver å oppnå, hvorfor skal jeg oppnå det jeg har satt meg som mål, hvorfor konkurrere? Har det noe å si i den store sammenhengen? Jeg fikk spørsmålet i helgen om jeg er en som MÅ ut å løpe hver dag for å ha en god dag. Nei, jeg er ikke en slik person. Jeg må egentlig ikke løpe i det hele tatt for å ha en god dag, det er ikke derfor jeg løper. Jeg løper fordi jeg vil bli bedre til det. Jeg kommer meg ut på løpeturer drevet av motivasjonen om å bli en bedre løper og for å kunne stille i konkurranser uten å måtte føle at jeg burde ha stilt i trimklassen. Jeg løper fordi jeg har et langsiktig prosjekt om å utvikle løpepotensialet mitt og finne ut av hva potensialet egentlig er. Normalt sett er jeg veldig flink til å finne kilder som motiverer meg (hvis jeg skal si det selv), men det kan tidvis være utfordrende å holde dette fokuset alene måned etter måned. Hvis jeg da samtidig blir utfordret på hvorfor jeg holder på som jeg gjør og dette sammenfaller med en dag jeg trenger restitusjon, så er sjansene store for et såkalt akutt bortfall av motivasjon.

Så hva gjør man da? Jo, for det første, få den restitusjonen som trengs! For det andre blir det å ta en seriøs prat med seg selv, hente frem igjen det som er styrken i seg; snu motstand til motivasjon. Lese om inspirerende løpere og personer som har oppnådd det de vil, minnes gode løpeturer, glede seg over fremtidige opplevelser og måloppnåelse. Minne seg selv på at det er den ekstra runden eller turen, som gjør at en blir enda bedre og kommer enda nærmere målet sitt, følge med på egen og andres utvikling gjennom Strava og andre sosiale medier, og ikke minst; ha mange små delmål, som er overkommelige og som man kan nå på relativt kort tid.

Å løpe i naturen og på fjellet, å kjenne at jeg mestrer og er trygg på de forskjellige underlagene er noe av det som gir meg motivasjon og lyst til å fortsette å utvikle meg som løper.

Vi kjenner nok alle på sviktende motivasjon innimellom, men ikke la deg fange av den, prøv å finne årsaken til den, ta et oppgjør med deg selv, gjør endringer hvis det trengs og så fortsett å jobbe for å nå målene dine.

Publicerat: 2016-07-26 15:23 Kommentarer (0)



Hva motiverer en til å presse seg utenfor sin egen komfortsone?

All handling bunner i et behov, all atferd har en årsak. Så hva er det som gjør at vi løper og presser oss enda mer når vi egentlig er slitne og vil gi opp?

Løpeuken jeg hadde i de franske alper i juni ga meg gjentatte muligheter til å fundere over dette temaet.

Jeg følte at jeg ofte holdt på slik i løpet av uken i alpene. Tunge utfordringer er givende så lenge man vet at det gir resultater. Sisyfosarbeid uten resultat etter alt strevet, er derimot destruktivt og demotiverende. Mauren har mestringstro og får resultater.

En veldig god anledning opprant den dagen vi skulle ut på en vertikaltur; 3 km opp med 1000 høydemeter i grått, vått og stabilt regn, tåken hengende ned til knærne og "stien" omgjort til en elv, fint dandert med gjørme og døde blader langs sidene. I utgangspunktet var motivasjonen til å gjennomføre denne økten ikke-eksisterende. Da jeg først var i gang endret motvilligheten seg gradvis over i fascinasjon. Jeg tok et såkalt metaperspektiv på meg selv (observerte meg selv fra utsiden) mens jeg slavet meg oppover i jevn fart og rytme. Slavedelen fokuserte på hvordan kroppen fungerte i situasjonen, hvilke muskler som jobbet og hvordan det kjentes ut. Den observerende delen undret seg over hva det var som gjorde at dette "vesenet" etter hvert syntes at det utviklet seg til å bli direkte interessant og givende å fortsette oppover i samme tempo under slike miserable forhold og betingelser. Jeg tror at en overveiende prosentandel av befolkningen aldri ville funnet på å si eller klare å oppleve en slik aktivitet, som positiv eller givende. Hva sier det da om meg og andre spesielt interesserte, som søker samme selvpinende utfordringer? Eller er det egentlig selvpining?

Comfort Zone/ Challenge Sign Concept

Man møter stadig på valg. Noen ganger bør man velge utfordringer for å oppdage nye sider og komme videre i livet.

Jeg har lagt merke til at personer, som ikke ville plassert seg selv i en slik situasjon raskt kaller det selvpining eller lurer på om jeg hører til i gruppen masochister. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tilfelle, i hvert fall ikke for meg. Jeg ser ikke på det som selvpining, jeg ser på det som utfordring. Og jo større utfordring; jo mer det koster fysisk og mentalt, jo større blir gevinsten og mestringsfølelsen etterpå. Man kan ende opp med å få økt tro på seg selv og egne evner, både fysisk og mentalt, særlig etter å ha begitt seg ut på noe man var usikker på om man ville klare i utgangpunktet (jeg snakker ikke om dumdristigheter, men å våge å gå litt utenfor sine egne innbilte grenser). Denne økte selvtilliten gir trygghet når man står overfor andre utfordringer igjen, også på helt andre plan i livet.

Ganske motiverende å tenke på. Hardt arbeid og utholdenhet kan lede til store resultat.

Noen mener at det utvikles en avhengighet, at man stadig må pushe seg lenger for rushet sin del. Jeg vet at det er tilfelle for enkelte, men det er ikke avhengigheten som driver meg. Jeg er kronisk nysgjerrig og og evig lærevillig. Det ligger i min natur (og yrke) å ønske å forstå meg selv (mennesker, og alle andre vesener for den saks skyld) og finne ut av hvilke potensial som ligger i hver enkelt av oss. Når man pusher seg litt utenfor komfortsonen oppdager man nye sider og evner, man opplever at man klarer mer enn man trodde, livet blir mindre angstfylt, det blir friere og mer lekent, man opplever en tilstedeværelse og glede, som man kanskje lettere får kontakt med når man har pushet seg litt ekstra.

Fra løpeturen over Gran Canaria i vinter. Her ble mange barriærer brutt og stor mestring oppnådd.

Så kom dere ut i sommer, finn et fint sted, ta en løpetur og gå litt utenfor din egen komfortsone og se om du kan oppleve noe nytt og magisk.

Publicerat: 2016-07-08 15:16 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser