Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

3. Dag:The grand finale; Oh what a day! "Smerte er gøy, du har mer på lager!"

Dagen med de store kontraster, fra dype daler og mye smerte til styrke og overvinnelse. Magisk cola og høyoktan placebo. Konklusjon; brutt ned for så å bygges opp til en ny og sterkere versjon av en selv.

Siste dagsetappe. Det ser latterlig langt ut, noe det egentlig også var.Høydeprofilen under viser hvor mye nedover det gikk den dagen. Blir nesten litt uovervinnelig av å mestre noe slikt.

Jeg våknet med stiv muskulatur, ømme tær og frykt for at jeg skulle ødelegge kroppen fysisk den siste dagen. All fornuft tilsa at den eneste aktiviteten jeg burde satset på i dag var restitusjon, og da ikke i form av å løpe 50 nye kilometer, hovedsaklig nedover! Jeg klarte ikke å sette meg ned hverken på do eller til bords, uten å avlaste med armer. Jeg fryktet å utvikle rabdomyolyse. Jeg hadde aldri presset kroppen over denne grensen noen gang før. Sondre stilte et raskt kontrollspørsmål, da han skjønte min bekymring: "Tisser du blod?", mitt svar var "nei, ikke nå" ("men hva med i kveld?", ropte frykten) Jeg kunne ikke snakke særlig før vi startet, var redd for å begynne å grine. Ville ikke ødelegge imaget mitt overfor de andre positive og optimistiske i gruppen.

Til slutt bestemte jeg meg for å skyve alle bekymringer til side. Jeg hentet frem noen historier fra ultraløpere jeg har lest om. Tenke at har de klart det, så skulle det i hvert fall være en liten sjanse for at også jeg kunne overleve denne dagen. Min samboer skulle hente meg på hotellet i Maspalomas dagen etter. Jeg så for meg at han måtte hente meg i rullestol. Jeg sendte ham en bekymringsmelding før vi startet den morgenen. Han syntes i utgangspunktet at det var helt sprøtt det jeg hadde begitt meg ut på, men da jeg først var i situasjonen, kunne han ikke annet enn å gi meg den treffende setningen: "smerte er gøy, du har mer på lager", dermed startet turen.

Vi begynte med en oppoverbakke i tåke igjen, heldigvis! Alle oppoverbakker ble hvile for meg. Tåken lettet raskt og nok et fantastisk landskap ble avdekket med strålende sol.

Klart og fint vær i strålende omgivelser. El Roque Nublo til venstre i bilde.

Pulsen lå der den ideelt sett skulle, men temperaturen min var dårlig, fikk ikke varme i meg før etter mange kilometer. Så begynte nedoverbakkene....

Her hadde det begynt å gå utfor, i flere betydninger. Teknisk, månelandskapunderlag. Jeg var fortsatt kald .

De ble en ren lidelse for min del. Jeg stavret meg nedover (bokstavelig talt med stavene mine) og gikk tidlig inn i baktropp-posisjon. Innså raskt at dette kom til å bli min plass resten av dagen. Jeg lurte på om jeg skulle være fornøyd med det, sette pris på alt jeg hadde klart de to forgående dagene, eller om den holdningen var en giddalaus fallitt. Egentlig var det ikke snakk om noen alternativer på daværende tidspunkt. Jeg tok ikke Ibux før lunsj, fordi jeg ville ha kontroll over smerteutviklingen, men til lunsj ga jeg etter å tok samme dose som dagen før, 600 mgr, uten den store effekten desverre. Etter en liten time var alt ved det samme: smerte er "gøy", du har mer på lager, jippi...not!

Gjengen samlet før det bærer brattere nedover El Camino, en slags brosteinlagt vei som slynget seg langt nedover. Utrolig vakkert. En dag skal jeg løpe ned denne strekningen!

Det var en fantastisk gjeng jeg løp med, stor omtanke og glede i gruppen. Landskapet skiftet stadig, fra flotte fjell til store pinjeskoger til månelandskap til gamle romersklignende veier midt oppi bratte fjellskråninger; El Camino. Ønske ble etterhvert stort om å få lov å løpe her en dag med uthvilte og friske ben.

Målet ligger langt der nede i det fjerne, bortenfor blåner.

Her slynger veien seg nedover i sikksakk. Solen stråler og temperaturen er god.

Jentene fra Nord (husmødrene) tok vare på meg i baktroppen, godt passet på av Moses, som ofte fikk jobben med å gjete de bakerste.

Moses løp litt i forveien for å ta bilde av baktroppen, tålmodige mann!

De andre var i god driv forran. Jeg så for meg at de hadde kommet milevis videre. Følelsen av å være til bry er en følelse jeg bortimot hater. Jeg kan ikke fordra å være til belastning for andre. I slike situasjoner er trangen stor til å trekke meg bort å slikke mine sår alene, som et skadet dyr. Følelsen av å være til belastning økte gradvis i styrke og jeg så for meg hvor irritert Moses og Sondre etterhvert ble. Her ble de forhindret i å løpe nedover, pga at de hadde godtatt en altfor lite erfaren løper med i gruppen. Den litt mer rasjonelle siden prøvde å trenge igjennom å argumentere med at jeg faktisk hadde betalt for å få være med på dette og jeg hadde advart dem på forhånd. Dette ble latterlig avfeid av min nå godt husvarme, negative stemme.

Bak i bilde kan demningen skimtes. Jentene fra Nord alltid like glade, jeg prøver å skjule noe av alt som foregår i meg. Ser nå rett avslappet og glad ut her, skinnet bedrar!

Jeg spurte jentene hvor langt vi hadde løpt, svaret var 27 kilometer. Vi nærmet oss en demning, som jeg hadde besøkt tidligere år med bil, jeg trodde derfor at jeg visste sånn ca retningen til Maspalomas. Jeg informerte de andre to om at jeg hadde bestemt meg for å GÅ resten av strekningen til mål og at resten av gruppen kunne løpe i forkant. Jeg regnet med å komme frem innen kl.21.00. Dette ble ikke godtatt. Jeg spurte igjen om hvor langt vi hadde kommet en liten stund etter, svaret var 28 km. Jeg informerte dem da om at jeg ikke kom til å gå likevel, men bestille en taxi i kafèen jeg visste lå over demningen, for så å bli kjørt til mål. Jeg ville sitte der i noen timer å vente på dem. Dette ble merkelig nok heller ikke godtatt. Plutselig fikk jeg et påtrengende behov for kald cola. Det eneste aberet med det ønsket var at sjansen for å få tak i cola var minimal før vi kom til Maspalomas. Men så har det seg slik at noen ganger legger verden seg til rette og intense ønsker oppfylles.

Jeg holder på å få i meg den magiske colaen, dette er mine reddende engler!

Rundt siste sving før demningen åpenbarte det seg en himmelsk, lokal drikkestasjon, satt opp for anledningen for lokale løpere, som var ute å trente til løpet Transgrancanaria i mars. Sondre ropte oss bort og vi fikk så mye cola, vann, energidrikk og potetgull som vi ønsket. Jeg ble overlykkelig og takknemlig og prøvde å stotre frem på den mest slitne spansken min hvor alvorlig betydningsfyllt dette her var. De frivillige der ble mine reddende engler. Det var også godt å se resten av gjengen vår, som jeg trodde hadde forsvunnet over alle blåner. Spanjolene på sin side var også overlykkelige, de fikk treffe sin lokale utlrahelt; Sondre Amdahl! Dette ble en vinn-vinn situasjon for alle parter. Håndtrykk, lykkeønskninger og glede ble utvekslet og foto av hele gjengen ble tatt. Sondre ble forøvrig stoppet, heiet på og avfotografert flere ganger den dagen, av lokale løpere underveis, ganske underholdende!

De lokale løperne var svært glade og stolte over å få slå av en prat med selveste Sondre. Takk og lov for at han har markert seg så godt på den internasjonale ultraløpehimmelen!

I tillegg til cola poppet jeg en 400 mgr Ibux, med et vagt ønske om en mirakeltilhelning. Effekten lot ikke vente på seg! Fra demningen gikk det en siste lang bakke oppover. Jeg så mitt snitt til å starte ut før de andre, for å få et forsprang siden jeg visste at jeg måtte gå resten av nedoverbakkene i mål. Tre hardbarka løpespanjoler gikk foran meg oppover, jeg var usikker på om jeg turde å gå forbi dem, jeg følte meg som en jypling i fht dem. Jeg var kommet inn i et ganske bra lokomotivdriv oppover, så tok derfor sjansen på å passere dem. Like etter kom de løpende forbi meg igjen. Jeg fortsatte i drivet mitt, overrasket over hvor bra tilstand jeg følte meg i. Solen skinte, det var varmt, fredelig og jeg gikk alene nesten i front, det ga energi. Jammen tok jeg igjen spanjolene lenger oppe i bakken, de gikk nå. Så nådde jeg toppen! Sondre innhentet meg og to andre i gruppen. Han ledet an i riktig retning videre. Jeg forsøkte meg på forsiktig nedoverløping og mestret det! Tenkte at jeg måtte benytte meg av dette så lenge det varte. Jeg undret meg sterkt over hva som hadde skjedd etter drikkestoppet, for en raskere "medisinsk" effekt skal man lete lenge etter. Tilstanden min ble totalt snudd fra å være et smertevrak, som opplevde selv det å gå som vondt, til å bli en maskin som løp på autopilot helt til mål! De siste 15 kilometerne ble mer eller mindre løpt kontinuerlig sammen med Sondre. Da vi kom ned fra fjellet havnet vi i et lengre strekk nede i et uttørket elveleie med høye siv langs kantene. Underlaget besto av middels store rullesteiner, som vi måtte sjonglere løpende over. Her måtte man holde fokus; et feiltråkk og man kunne ende med et knippe populære skader. Jeg for min del smalt høyre storetå så det sang 3 ganger inn i steiner underveis, kun for å skape balanse med den venstre storetåneglen, som allerede var ødelagt i nedoverløpingen dagen før. Denne smerten var meget konkret og selvforklarende, jeg hadde ikke tid å ta hensyn til den. Jeg rakk derimot å fascineres over hvordan hjernen evner å sjalte ut signal, som jeg har bestemt ikke fortjener oppmerksomhet. Jeg kom inn i et mentalt driv og rytme, der fokus bare var på å plassere bena riktig, holde oppe farten og puste. Føltes som om jeg fikk tunnellsyn. Turde verken se på klokken på armen eller stoppe opp på noen måte, av frykt for hva som ville skje hvis jeg kom ut av rytmen. Kroppen ga signaler på at den trengte påfyll av energi etterhvert. Det foregikk en overveielse i noen minutter der, hvor vidt jeg kunne tyne meg i mål eller om jeg kom til å møte veggen hvis jeg ikke fylt på. Jeg tok sjansen på å stoppe opp, fikk i meg en energigel og løp videre, uten å komme ut av drivet. Det var nesten en euforisk mestringsfølelse å løpe på det tidspunktet. Plutselig nådde vi sivilisasjonen, det ulendte terrenget gikk over i flat sementert vei. Jeg skimtet målet, fyret, i det fjerne, og kjente plutselig hvor sliten jeg var. De siste kilometerne ble derfor veldig tunge. Jeg innså da at jeg er best i teknisk terreng, der hjernen har noe konkret å forholde seg til, slik at den ikke tar inn signaler fra kroppen om hvor sliten den faktisk er. Sondre tok meg med på en liten seiersrunde forbi alle restaurantene langs stranden. Det var en merkelig opplevelse. Vi kom fra en helt annen verden, med helt andre opplevelser enn det de turistene som tuslet rundt der eller som satt å drakk sine drinker hadde. Fantastisk at så forkjellige ting er mulig å oppleve på samme lille øy.

Svært fornøyd og lykkelig over å ha nådd havet på sørsiden av øyen ved fyret i Maspalomas.

Jeg kom i mål som første jente og 4. person i gruppen, en helt surrealistisk opplevelse og enorm mestringsfølelse. Akkurat der og da føltes alt bare helt perfekt. Hele gruppen kom seg helskinnet igjennom uten skader av betydning. Det var en trøtt og fornøyd gjeng som spise middag i Maspalomas den kvelden.

Vi kom alle i mål, lettet og glade! Sondre er fotograf for anledningen.

Tusen takk til alle i gruppen for en uforglemmelig og inspirerende opplevelse utenom det vanlige!!

PS! Samboeren min trengte ikke hente meg i rullestol dagen etter ;)

Publicerat: 2016-02-24 14:59 Kommentarer (0)



2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.

2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.

Jeg våknet i grei form og var spent og klar for en ny dag. Vi fikk beskjed om at vi måtte forberede oss på å avslutte dagens etappe med en 10 km lang bakke etter lunsj, etter at vi hadde unnagjort ca 30 km. Jeg plottet denne informasjonen inn mentalt og så for meg en monsterbakke flere ganger i løpet av dagen, slik at bakken ikke skulle oppleves som noen overraskelse da det var tid for dens åpenbaring. Jeg delte også dagen opp i forskjellige delmål, for lettere å håndtere distansen. Jeg skulle løpe 10 km lenger enn jeg noen gang tidligere hadde gjort, og de 10 km skulle gå "rett opp" etter 30 km! Glad jeg har en fleksibel hjerne, som kan innstilles på det meste, bare jeg får det programmert inn. Vi startet ut med å reversere nesten samme rute som vi avsluttet med dagen før, 7 km tilbake til Artenara, der traseen til Transgrancanaria fortsetter.

Vi startet ut i den klassiske tåken, som dannes i løpet av natten i området. Optimistisk og i godt driv, her sammen med Sondre.

Plutselig fordampet tåken og et himmelsk stiparadis utfoldet seg. Vi løp langs kanten av kanyonen som kan sees helt til høyre i bilde.

Jentene ble løpende sammen i flokk frem til Artenara, guttene skulle filme og ta bilder underveis først. Det er en spesiell følelse å løpe sammen i en gruppe når alt fungerer. Vi traff på noen hester og esler som gikk løs, de kom helt bort til oss. Jeg transformerte meg til en hestehvisker for å lure ut av hesten hemmeligheten bak det å løpe sterkt og langt i naturen. Jeg lurte også på om den hadde en ekstra hestekraft til overs. Jeg brukte det jeg hadde av visualisering og magisk tenkning for å lade løpebatteriene, fungerer hver gang ;) i hvertfall til vi kom til Artenara.

Aldri undervurder en god samtale med dyr, kanskje det er mulighet for noen stalltips.

Vi samlet hele flokken og fortsatte gjennom små landsbyer, hovedsaklig dominert av hunder. Hundene var hørbare og synlige gjennom hele dagen. I disse områdene har innbyggerne bygget husene sine inn i fjellveggen, de bor egentlig i huler. Av en eller annen grunn begynte jeg å sakke akterut på dette strekket. Jeg mistet energien og begynte å oppleve det hele litt tungt. Jeg oppdaget at jeg mistet energi og kraft når jeg havnet bakerst i gruppen. Terrenget vi beveget oss i skiftet raskt, det samme gjorde min tilstand. Jeg begynte sterk og i godt humør langs kanten av stupet, til å ende med å stupe ned i kraftløshet på mer bortover-strekninger gjennom landsbyer med store kaktuser og alovera-lignende sukkulenter. Dette nye miljøet fikk meg til å tenke på hvordan det er å være et insekt, en maur mer presist. Følte meg merkelig liten blant disse kjempeplantene, som omkranset stien vi løp på. (ville ikke bruke tid på å stoppe opp å ta bilde, hang allerede langt bak) Rart hva hjernen finner på å underholde seg med når den får muligheten. Plutselig skiftet miljøet igjen og vi kom inn i store pinjeskoger teppelagt med myke, lange barnåler. Jeg fikk lov å begynne å løpe i forveien etter at vi var samlet igjen. Sondre så at jeg slet litt. Jeg fikk mitt nødvendige forsprang, slik at motivasjonen kom tilbake og kroppens klagemodus forsvant ned i underbevisstheten igjen.

Mykt underlag å løpe på. Leken komkurranse mellom gutta.

Miljøet endret seg enda en gang og vi begynte på noen ordentlige tekniske nedstigninger på mildt sagt smale stier mellom buskas, høye siv, Eukalyptus-trær og kaktuser. Jeg elsker nedoverløping når bena er friske og lette, noe de var før lunsj denne dagen, men jeg klarte å tømme det som var av energi i dem, innen vi kom til Teror der vi skulle spise lunsj.

Her leder Sonde an nedover i ganske så teknisk terreng. Det var ikke alltid like innlysende hvor stiene gikk videre da vi krysset landsbyer, da var det godt å ha ham til å vise vei. Denne dagen lå jeg fremst noen ganger på svært smale stier, som bar nedover, fulle av eddekroppnett. Det er førstemanns privilegium å måke bort med ansiktet (!) Jeg har egentlig edderkoppskrekk, men den fobien ble bevisst skjøvet til side akkurat da. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å bekymre meg for å bli edderkoppmat, selv om hjernen rakk å presentere monsterstørrelser av araknoide utgaver, som satt å lusket på meg i kaktusene og buskene.

Det siste stykket før lunsj ga oss den eneste regnbygen på turen og flere av oss kjente på belastningen dagens strekning hadde medført. Jeg begynte å kjenne en "feil" vondt på utsiden av venstre kne. I løping er det viktig å skille mellom forskjellige typer vondter. De fleste former for smerte er bare å overse, mens enkelte smertesignal skal respekteres. Kunsten er å klare å skille mellom disse smertesensasjonene. I ettertid fant jeg ut at det jeg kjente var et tilløp til Løperkne (Runners Knee), som kommer av for rask økning i distanse og for mye teknisk nedoverløping, blant annet. Jeg kunne jo ikke gi meg til lunsj pga dette, derfor var det godt å ha med en fysioterapeut på laget, en av de danske gentlemen. Han ga meg Ibux til lunsj (600 mg) Jeg vet at man ikke skal maskere potensiell skade under løp, men her måtte det tiltak til, "monsterbakken" ventet, en mil med oppoverbakke! Jeg var kanskje en av de få som satt pris på at det bar oppover igjen. Bakker ble for meg noe trygt og ufarlig etterhvert, kombinert med staver gikk det etter forholdene ganske så greit. "Baktroppen" startet ut litt før oss andre etter lunsj, vi tok dem igjen litt oppi dalen. Jeg klarte ikke henge med godstogene videre, og endte opp midt i mellom med Lasse, den nevnte fysioterapeuten og min smerteredder.

Lasse, min danske løpebuddy opp "monsterbakken". Greit å ha en å dele opplevelser og slit med. Vi var to hobbiter på tur.

Det bar oppover i flott landskap med fantastisk utsikt. Vi gikk langs en åsrygg. På det tidspunktet følte seg meg som en hobbit på vandring ut i den store verden, sammen med min løpebuddy.

Vi fikk etter hvert en fantastisk utsikt langs ryggen vi løp og stavet oss oppover. Fortsatt i hobbitmodus; hele verden lå å ventet på oss.

Tidvis dro jeg på for hardt og måtte ha noen sekunders syrepause. Det er første gang jeg faktisk har kjent syre i bena, interessant! Spørsmålet om det er best å gå rett opp eller gå sikksakk oppover når det blir for bratt, måtte stadig stilles og utprøves. Trives best med å gå rett på og oppover, men da kan det som sagt ende med syrefest, lokalt situert i lårene for anledningen. Det medfører påtvungne pauser etter noen meter; haren og skillpadde dilemmaet.

Her begynner vi å nærme oss enden på bakken. Bilveien kan skimtes nedenfor. Den var det IKKE lov å bruke, bare for å informere om det. Skal innrømme at det var fristende å ta den rett til hotellet på det stadiet der.

Jeg svettet, men var samtidig ganske kald i kroppen, det er vel ikke en helt optimal kombinasjon? Jeg skjønte at mengden og lengden begynte å prege kroppen. Da var det veldig godt å komme i mål og få lagt seg i et varmt bad igjen. Jeg følte meg grei, men sliten. På nytt fikk vi servert god middag. I dag ble de fleste mette ganske raskt, nesten ingen som klarte å spise opp maten vi fikk. Det var også relativt stille rundt bordet. Vi ville bare sove. Natten besto av lite søvn med spente og noen bekymrede tanker om hvordan kroppen skulle klare 50 nye km neste dag, da i tillegg hovedsaklig nedoverbakke. Joho, skrekkblandet fryd!

Publicerat: 2016-02-17 14:52 Kommentarer (0)



1.Dag: Det er i motbakke det går oppover, bokstavelig talt.

Jeg skal innrømme at jeg var spent da vi skulle starte første dag. Jeg var den minst løpeerfarne i gruppen, mindre enn to år. Se innlegg Hvordan det hele startet. Jeg gjør det meste av min løpetrening alene, bortsett fra fine løpeturer i helgene med min samboer og lille hund. Jeg hadde derfor ingen idè om hvordan jeg lå an nivåmessig sammenlignet med de andre. Flere av de andre i gruppen hadde løpt ultradistanser og de fleste hadde en del år med løping bak seg. Det lengste jeg hadde løpt i ett strekk var 31.4 km på asfalt.

Bilde fra endomondo som viser ruten og profilen på turen frem til lunsj. Så å si bare oppoverbakker, interessant ;)

Dagen startet med sol, behagelig temperatur og utsikt i alle retninger. Vi begynte i havnen i Puerto de las Nieves, der starten på på den lengste distansen i ultraløpet Transgrancanaria begynner. Det var en spesiell følelse å stå der, se for seg hvordan spente deltakere står å gjør seg klar i mørket til å løpe 127 km sammenhengende frem til mål i Maspalomas. Den lengste distansen starter kl.23 om kvelden. Jeg var glad for at vi skulle løpe i dagslys og overnatte på gode hotell hver kveld. Første dag ga oss ca 27 km og totalt over 2700 høydemeter. Det gikk for det meste oppover hele dagen, ganske så bratt til tider i nydelig natur. Vi fikk alle kjent på litt forskjellig i oppoverbakkene.

Fascinerende bratte stier og fantastisk utsikt. Utsikt nordover mot Las Palmas

Fikk litt Jurassic Park feeling; frodig landskap, ganske så bratt ned og små stier som svinget seg oppover. Vi gikk i bra, stødig tempo. I terrengløp er det alltid en avveielse om det er mer energimessig lønnsomt å gå opp bratte bakker versus det å løpe de opp. Det var mange bratte bakker denne dagen!

Nydelig landskap og mulighet for høydeskrekk-eksponeringstrening for den som skulle ha behov for det.

Kilometervis med idylliske smale stier på kanten at stupet.

De fleste av oss hadde staver med, takk og lov at jeg var en av dem! Hadde kun brukt de på et par svært korte turer tidligere i høst, så jeg var ikke helt sikker på nytten, men det viste seg fort at de skulle bli mine trofaste venner gjennom disse 3 dagene.

Ut av tåkeheimen, storfornøyd, i godt driv med staver.

I sommer på løpecamp, se innlegg Kjemper mot vindmøller første del, fikk jeg høre at min sterke side neppe var oppoverbakker...så selvtilliten min på dette området var noe skjør og jeg var usikker på om jeg hadde trent meg nok opp i høst. Det viste seg overraskende fort at det hadde skjedd markante endringer på den fronten. Det endte med at jeg fikk kallenavnet Speedy, av danskene. De hadde en egen måte å oppmuntre sine medløpere på, det skal være sagt.

De danske brødrende Søren og Mikael, alltid klar til å støtte, oppmuntre og gi motiverende kallenavn :) Tusen takk! Et flott utvalg av compresjonsfarger på leggene, noen av flere fargeutgaver som var å observere på vei over øyen de dagene..

Jeg oppdaget også at jeg trives best i front. Et slumrende og godt skjult konkurranseinstinkt begynte å røre på seg. Pulsen lå, positivt overraskende, der den ideelt sett skulle. Kroppen fungerte bra, ingen vondter. Jeg lurte innimellom på om det kom til å straffe seg å holde et så hardt tempo, men jeg klarte ikke å slakke ned farten. Jentene fra Nord tok det fornuftig og rolig og utnevnte seg selv til baktropp, tror kroppene deres var glade for akkurat det. De var alltid i like godt humør og hadde et utømmelig utvalg av samtaletema, ble helt imponert jeg!

Vår første lunsj; spanske kjøttboller og poteter med Mojosaus, kjempe godt etter hard jobbing. Alle virket glade og fornøyde.

Vi spiste lunsj etter ca 25 km. Vi satt ute i solen og var ganske fornøyde med første etappe. Det ble inntatt spansk mat og nok drikke, slik at vi var klar for siste del. Oppdaget at jeg kunne innta så mye fast føde som jeg følte for, uten at det plaget meg videre på turen, grei erfaring å ta med.

Ultraløper og gjeter Sondre og jeg. Han løp frem og tilbake og passet på at alle hang med og at alle tok riktig avstikker og ikke forsvant feil vei.

Siste 8 km var preget av mye motbakker. Jeg endte opp for meg selv i siste kneiken, ville ikke gi meg selv om jeg begynte å føle meg ganske sliten. Måtte stoppe for å innta en power gum fra Sponsernordic, de var gode å ha tilgjengelig underveis. Måtte også få ut noen kraftsalver med frustrasjon. Hjernen blir primitiv og infantil når den blir sliten. Min hjerne lurte etter hvert alvorlig på hvorfor Sondre hadde ledet oss på en sti som lå OVER hotellet, slik at vi måtte løpe NED igjen for å komme frem, i steden for å ta en rute som gikk direkte opp til hotellet? Måtte minne meg selv på at dette ikke var en tur der vi skulle ta "straka vegen" til mål. Poenget var å løpe lenge og vel på stier i naturen.

Siste etappe etter lunsj. Mot toppen av denne bakken gikk jeg inn i min egen innbitte boble  og måtte kjempe mot hjernens bebreidende og angripende utsagn mot Sondre, no ofence Sondre ;)

Vi endte dagen på Hotell Parador, som ligger i Cruz de Tejeda oppe i fjellene. Et perfekt hotell å slappe av på etter en slik tur. Det bar rett i varmt badekar, ligge å stirre ut i luften og egentlig ikke tenke på noe særlig annet enn å kjenne på en veldig god førstedagsfølelse. Ganske så tilfreds!

Kunne ikke fått bedre utsikt fra hotellet, alt var liksom perfekt. Til høyre i bilde sees toppen av Teide på Tenerife.

Stemningene skiftet raskt, spesielt da tåken kom veltende innover fjellene.

Vi fikk den mest spektakulære solnedgangen over fjellene med utsikt til Teide på Tenerife og El Roque Nublo rett over dalen, før vi inntok en god middag og gikk rett i seng etterpå. Det er typisk for meg etter harde treningsøkter å slite med å få sove, så det kom ikke som noen overraskelse at søvnen ble svært oppstykket den natten. Avkjøling av svett hals gjennom dagen hadde ført til at jeg følte at jeg brygget på en halsbetennelse, men klarte å hindre den i å utvikle seg. Det gikk i vanndrikking og C-vitaminpåfyll gjennom hele natten og litt aktiv visualisering om hvordan jeg skulle våkne frisk og klar for en ny dag i eventyrland.

Publicerat: 2016-02-10 16:59 Kommentarer (0)



Starten på løpeeventyret over Gran Canaria

Nå har jeg kommet hjem igjen fra eventyret på Gran Canaria. Det tok noen dager å få bearbeidet opplevelsene og ta inn over meg hva jeg hadde vært med på og hva kropp og hode faktisk er i stand til å yte, i en ekstrem situasjon. Dette referatet blir også et alternativ til det "harry" Gran Canaria som nettopp ble presentert i media. Jeg deler opp turen i flere blogginnlegg. Jeg ønsker å gi et litt mer inngående innblikk i hva vi faktisk opplevde og hva som kan foregå i hode og kropp på en som begir seg ut på noe slikt.

Dagen før dagen.

Puerto de las Nieve, Agaete, med nydelig kveldsol. Landsbyen vi starter fra i nord. Vi kan se herfra hvor vi skal begynne å løpe neste morgen. Vi følger den bakerste åsryggen og forsvinner innover og oppover etterhvert.

Det er en spent gjeng som møtes på flyplassen på Gran Canaria tirsdag ettermiddag 27. januar. Jeg skal endelig møte de jeg har fulgt og kommunisert med på instagram, men aldri truffet live før. Først er det selve sjefen, Sondre Amdahl, en imøtekommende og sympatisk ultraløper, for øvrig en lokal superhelt på øyen i det "hardbarka" :)  ultramiljøet på Gran Canaria (mer om hvor viktig akkurat den kuriositeten var for min del i senere blogginnlegg). Så dukker "husmødrene fra nord" opp; Monika og Wenche. Disse har jeg hatt kontakt med i hele høst og vi har fulgt hverandre treningsmessig gjennom instagram og endomondo. Det har fungert som en god støtte og gjensidig oppbacking under forberedelsene til denne turen. Jeg har også fulgt Thomas Stordalen, gjennom bloggen på runners world og instagram. Det var morsomt å få treffe ham i egen, høye person. Det viste seg at min medblogger for Rehband; Elisabeth også dukket opp, morsomt! Så var det energibunten Margrethe og hennes svenske kjæreste Andreas, begge kjente med ultraløp. De viste at man veldig godt kan kombinere kjærlighet med lange løp. Veldig koselig og fint å se! Og så hadde vi 3 dansker med oss... Monika, som ble forhindret fra trening i noen uker etter jul og ble stresset av det, ble beroliget av Sondre da hun snakket med ham, med følgende forklaring; "Det skal være med 3 dansker, så du har ikke noe å bekymre deg for". Dette ikke være vanlige dansker, for å si det sånn!! Var det noen som var suverene på turen, uansett hvor bratt det gikk oppover, så var det nettopp "danskerne", og de har ikke engang et eget ord for oppoverbakker?! Den siste i flokken var medhjelperen til Sondre; Moses Lovstad, en dansk ultra atlet. Sondre og Moses, som begge kjenner øyens utallige stier godt, skulle få oss alle helskinnet igjennom 3 dager med løping over Gran Canaria.

Vi fikk alle plass i en minibuss og ble kjørt til hotellet i Agaete, der løpeturen skulle starte og der starten for den lengste etappen av ultraløpet Transgrancanaria begynner i mars. Det ble spekulert underveis om det ville bli noen utstemming første kvelden. Vi avgjorde at vi i hvert fall skulle få løpe en dag før det eventuelt skulle iverksettes noen utstemming. Jeg merket raskt at dette var en virkelig flott gjeng, som alle gikk veldig godt over ens. Det er godt å slippe å måtte forholde seg til "ubehagelige element" i tillegg til å skulle ha overskudd til å løpe over en hel øy på 3 dager. Man får en positiv synergieffekt av å være i en så velfungerende gruppe. Det var også godt og rart å oppleve at andre også fungerer som meg selv, når det for eksempel gjelder å måtte spise ofte nok.

Noe av innholdet i sekken jeg løp med på turen. Alt legges i poser, for å hindre at det ble vått underveis. Jeg hadde vært innom et apotek og fått med meg små prøver på toalettsaker, slik at det skulle fylle minst mulig. Det fungerte bra! Jeg løp med en Ultimate Direction sekk på 20 liter. Den satt ikke optimalt, størrelsen var et hakk for stor. Neste gang blir det Salomonsekk.

Før leggetid ble det demonstrasjon av pakking og innhold i løpesekk, som vi skulle bære med oss disse 3 dagene. Jeg tror spesielt jentene, meg selv inkludert raskt forsvant opp på rommet og revurderte visse artikler i sekken. Her var det VM i smartpakking og eliminering av ting som ikke var "høyst nødvendig". "Høyst nødvendig" er et definisjonsspørsmål. Jeg lærte underveis hva som kunne vært enda lurere, i fht det lure jeg selv trodde jeg hadde gjort. Jeg fikk litt søvn, selv om sengen var ordentlig spansk plankehard.

Neste morgen startet vårt eventyr i strålende vær.

Vi er klar for å sette igang med turen, Wenche, Monika og jeg. Sol og god temperatur. Det er første gang jeg har opplevd så godt vær oppe i nord på øyen. Jeg har besøkt de delene av øyen noen ganger tidligere.

Publicerat: 2016-02-09 10:57 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest

  1. Vårdilten




Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser