Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Gleden ved å løpe i naturen

Terrengløpingen i Spania i sommer ga nye opplevelser, som ikke asfaltløping kan gi i samme grad. Det vekket også lysten til å tilbringe mer tid løpende i naturen.

Photo: Jeg. Den rosa sløyfen på grenen til høyre i bilde, er en del av løypemarkeringen vi satt opp, slik at deltakerne i ultraløpet AAUT skulle finne stien i dette karrige terrenget.

Løping i natur krever litt annet av en som løper, vi bruker andre og flere muskler, det gir litt mer variert trening for kroppen. Det kan være mindre belastende på ledd og skjellett å løpe på variert underlag. Vi må følge med hvor vi setter bena, noe som krever fokus og tilstedeværelse. Vi må ta i bruk flere sanser ute i naturen. Avhengig av hvor vi løper selvfølgelig, så er det enkelte ganger lurt ikke å proppe seg igjen med lyd på øret. Det er også tidvis nødvendig at vi har sansene tilgjengelig for å fange opp det som skjer rundt oss.

Photo: Paul Bateson.

Befriende og deilig å løpe i slikt terreng med gode lukter og naturopplevelser.

Nest siste dagen på løpecampen, var vi med instruktøren vår og hjalp til med å merke opp en del av strekningen til ultraløpet AAUT, som ikke lot seg nå med bil, pga det tekniske terrenget. Det var den beste dagen min den uken. Vi kom ut i fri natur, kun med enkle stier å løpe på. Jeg kjente på en glede, som jeg ikke har kjent på siden jeg løp rundt i naturen som liten. Det var plutselig ikke lengre så tungt å løpe, det gikk bokstavelig talt "lekende lett", selv om det var 38 varmegrader. Tror det oppfattes lettere å løpe når det er så mye fint og interessant å fokusere på rundt i miljøet, og det at man MÅ være tilstede i øyeblikket.

Photo: Paul Bateson.

Jeg gliste det meste av den dagen ute på løpetur.

Da vi også begynte å se dyr rundt oss, fikk turen enda en ny dimensjon. Vi møtte på flere villgeiter; Ibex, som ikke ble oppdaget før de spratt opp fjellsidene da vi passerte. Så for meg at jeg skulle kunne løpe slik en dag, FOR en kondis de har! 50 meter lengre fremme så jeg plutselig et villsvin, som krysset stien. Jeg ble en smule usikker på hva jeg skulle gjøre. Villsvin skal man være forsiktig med, aldri gå imellom en mor og hennes barn og egentlig aldri kom for nær dem. Jeg visste bare ikke hva som regnes som "for nær". Videre på turen dukket plutselig 4 hester opp på stien foran oss. Instruktøren mente det var villhester. Jeg er usikker på om det finnes ville hester i Spania, men de gikk i hvert fall uten menneskelig følge. De travet foran oss et stykke oppover i skogen.

Photo: Paul Bateson.

I sentrum av bilde, i enden av veien, kan en av hestene skimtes.

Store rovfugler svevde på varme luftstrømmer. Det var en fantastisk opplevelse! Jeg skjønte da at dette er noe jeg måtte gjøre mer av.

Tilbake i Norge fikk jeg muligheten til å prøve ut naturen rundt Oslo, i Østmarka og Lillomarka. Det var som å løpe rundt i de mange eventyrene jeg fortapte meg i som barn. Det står ikke på fantasien, så jeg løp gjennom områder okkupert både av troll, dverger og alver, og jeg følte meg som en stifinner i indianerland, da vi mistet stien og ble løpende rundt i en halvtime før vi havnet der vi skulle.

Photo: Samboer.

Fra Østmarka, før vi forviller oss bort fra stien.

Senere løpeturer i terrenget i høst, har gitt tilsvarende livgivende og positive opplevelser. Man får en følelse av å komme nærmere innpå naturen når man løper. Det gir litt back to basic-følelse. Det kan også oppleves som en form for aktiv meditasjon, mindfulness. Det å løpe i naturen krever at du er tilstede i øyeblikket, dermed får sinnet mulighet til å koble av sin mentale støyaktivitet. Man kan til og med ende opp å føle seg oppladet, glad og mer harmonisk etterpå.

Photo: Samboer

Høsten er vakker å løpe i, mange flotte farger. Her opplevde vi melisdryss på fjelltoppene, tåke og sol om hverandre, virkelig nydelig!

Så kom dere ut i naturen å løpe, bare husk gode terrengsko, som du kan stole på under alle forhold.

Photo: Samboer

Kun et tynt lag med kompresjonsklær (Rehband) gjør at en føler seg enda nærmere naturen.

Publicerat: 2015-11-26 13:55 Kommentarer (0)



Kjemper mot vindmøller, andre del.

Løpe i varmen

Her må jeg gå oppover, klarte ikke annet i den varmen. Skyggen avslører hvordan jeg egentlig følte at kroppen hadde det, zombilignende gange.

Dag to skulle vi løpe opp fjellet, Hatcho, på motsatt side av landsbyen. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å gå alle de bratteste partiene. Jeg oppdaget raskt at jeg nesten klarte å holde følge med instruktøren, som småjogget oppover, så lenge jeg gikk fort. Jeg så derfor ikke noe poeng i å slite meg ut med å prøve å løpe. Temperaturen steg gradvis underveis helt opp til 40 varmegrader!

Instruktør Paul måtte dokumentere temperaturene vi løp i, det var "mot normalt", mente han.

Jeg hadde aldri vært ute i slik varme før. Dette fjellet hadde enda mindre skygge å by på enn fjellet dagen før, kun olivenlunder. Jeg oppdaget raskt at jeg hadde spist for stor frokost før vi startet. Jeg har en innebygget angst om at jeg ikke skal ha nok energi å løpe på, så jeg prøvde å få i meg mest mulig, ingen god beslutning. Oppi bakkene begynte jeg å bli kvalm og svimmel, direkte uvel. Følte sterkt for å donere noe av maten tilbake til moder jord, men klarte å holde det nede. Har lest om at dette kunne skje, så det skremte meg ikke. Tok det som en nyttig erfaring. Det er rart å innse at man kan løpe oppover i slik intens varme, uten å kollapse, selv om i hode var jeg på randen til akkurat det. Jeg begynte å se for meg (tilnærmet hallusinere) at jeg la meg under et oliventre i fosterstilling, helt musestille og ble servert ubegrensete mengder isvann, frem til kvelden og mørket senket seg.... Servert av en kelner ikledd kjole og hvitt, av alle ting. Hvor i alle dager kom den ideen fra? Men det var dessverre ikke noe reelt alternativ, måtte bare fortsette.

Paul og meg. Vi ser spreke nok ut, men her er det rett før jeg begynner med mine fantasier om isvann, fosterstilling og kjole og hvitt under et av oliventrærene.

Den siste dagen følte instruktøren seg uvel, han taklet ikke hetebølgen som regjerte. Derfor kjørte han oss opp på et fjell, øverst oppe ved vindmølleparken og slapp oss av der for at vi skulle løpe ned igjen til landsbyen, mens han var følgebil for meg.

Jeg får oppleve hvordan det er å ha følgebil, ganske betryggende når både kropp og hode begynner å bli tynnslitt. Sånn er det noen ultraløpere har det, ikke farlig da å løpe langt. Fristelsen til å bli kjørt i mål, var farlig nær på det tidspunktet, men klarte å la være.

Godt var det fordi "Mutanten fra London" (se forrige innlegg for forklaring) forsvant raskt ut av syne og hadde ingen intensjoner om å vente på meg, slik at vi kunne løpe sammen ned igjen. Luften på toppen var knusktørr og varm. Det føltes som om de siste dråpene av fuktighet i munn og hals gradvis ble sugd ut med hvert åndedrag jeg tok. Jeg hadde naivt håpet at vindmøllene kanskje ville bidra til en sval bris på toppen. Slik fungerer det ikke!

Aldri la deg lure av en vindmøllepark på toppen av et fjell og tro at luften blir behagelig avkjølt. Aldri følt meg så blytung i kroppen noen gang, og det var til og med på flat mark, før det bar nedover fjellet.

Man kan bli ganske selvransakende i slike ekstreme situasjoner, man får tid til å bli kjent med nye sider av seg selv. Spørsmål som dukker opp er; Hva er det som driver en til å legge ut på et slikt prosjekt? Liker jeg å plage meg selv? Hadde jeg noen skjulte SM behov, som jeg ikke visste om? Man kan jo begynne å lure. Undringen forsterkes når man passerer de lokale innbyggerne i landsbyen, som sitter godt plantet i skyggen, og som rister sakte på hode når vi kommer heseblesende forbi i fullt ultratrailutstyr gjennombløte av svette. Jeg skal innrømme at jeg et øyeblikk var en smule flau, helt til jeg kom på at instruktøren var godt kjent i byen for sine løpeprosjekter og personene han drar opp på alle nærliggende fjelltopper i stekende solvarme. Ingen har dødd hittil av å delta på hans løpecamper eller på ultraløpet AAUT(http://www.alandalus-ut.com/) han har vært med å starte, som går over til sammen 230 km, og skal forseres i løpet av 5 dager midt på sommeren. Et såkalt multi stage race.

Her løp vi 11 km sammenhengende nedover, det kostet meg en storetånegl. Men det er visst prisen en del løpere betaler for slike opplevelser. Ultraløpet AAUT starter fra Loja og opp hele denne strekningen på første dag av 5, nesten sadistisk testing av psyken, men FOR en overvinnelse når det er gjennomført!

Så hva er det som driver personer til å begi seg ut på slikt?

Det er mestringsfølelsen en oppnår når man har klart å gjennomføre noe man på forhånd aldri hadde trodd var mulig å gjennomføre, som er så fantastisk. Følelsen av å ha klart å gjennomføre noe slik er euforisk og ytterst tilfredsstillende og gjør at man får ønsker om å utfordre seg videre. Det har også en overførende effekt. Står man overfor andre utfordrende situasjoner i livet, vil erfaringen med at man klarte å gjennomføre noen "uoppnåelig" være med på å motivere og gi tro på at man også skal klare neste utfordring.  Det er godt å kjenne at kroppen holder, at den ikke bryter sammen. Det er en sier å vite at man vant over egen psyke, som ville gi opp både titt og ofte, å få bevist overfor seg selv, at man alltid kan klare litt mer, hvis man må.

Fordelene med å trene i varmen:

Hjerteraten synker, økt plasmavolum og forbedret blodgjennomstrømning, det fører til bedre muskelytelse og avkjøling av kroppen gjennom mer svetting. Sagt på en annen måte så fører varmen til økning i VO2 og plasmavolum, noe som medfører at hjertet kan pumpe ut mer blod ved hvert hjerteslag, man presterer bedre under trening og i løp.

Svetting i varmen over tid fører til at man svetter ut mindre salt. Faren for å bli dehydrert reduseres. Vi svetter tidligere, noe som hjelper å bedre kroppens temperaturregulering. Jeg merket etter noen dager at svetten ikke var like salt lenger. En annen fordel med å løpe i varmen var at jeg restituerte fortere, jeg fikk minimalt med smerter og stølhet. Det var en påfallende stor forskjell i fht å trene i mer normalt tempererte områder. Det er selvfølgelig viktig å opprettholde elektrolyttbalansen og å få i seg nok vann underveis og i etterkant. Kompresjonsklær har jeg også tro på. Neste eventyr jeg skal ut på, tar jeg med meg super tightsen fra Rehband! (se innlegg Påmalt kompresjon)

En ikke akklimatisert person, som løper i varmen vil oppleve at det er tungt å løpe og bli fortere sliten, mens en akklimatisert person presterer bedre og har en bedre temperaturregulering.

Hvor lang tid tar det å bli akklimatisert?

Det tar vanligvis opp i to uker med en times trening daglig, under slike forhold. Senket hjerterate kan oppnås innen 5 dager, mens endring av svetting kan ta lengre tid. Det er store individuelle forskjeller og bedre trente personer akklimatiserer raskere. Derfor bør man gi seg selv noen dagers tilvenning hvis man skal løpe i varmt klima før man starter et løp. Effekten av et slikt opphold varer dessverre ikke lengre enn ca to uker.

Ikke la deg skremme av høye temperaturer, bare pass på å forberede deg godt nok og ta vare på deg selv underveis med riktige tiltak.

Photos: Paul Bateson

Publicerat: 2015-11-19 13:47 Kommentarer (0)



Kjemper mot vindmøller, første del.

I sommer dukket plutselig muligheten opp for å delta på en 5 dagers løpecamp i Spania http://www.trailrunspain.com/ nærmere bestemt i Loja, en times kjøring fra Granada. Jeg skulle lære meg terrengløping. Inntil da hadde 90 % av løpingen funnet sted på asfalt. Løpegruppen endte opp med å bestå av instruktør Paul Bateson, en 98 % døv engelskmann på 64 år, som har løp det meste av livet sitt, etter at karrieren som lovende syklist brått ble avbrutt etter en påkjørsel og påfølgende sterk antibiotika- behandling, som førte til at han mistet hørselen nesten 100 %. Han klarte ikke lenger å holde balansen på sykkel, men han klarte å løpe. Løpingen ble redningen hans i fht å takle situasjonen som tiltagende hørselshemmet.  Den andre deltakeren var en mann på min alder fra London, som hadde løpt en time hver morgen siden han var 16 år! Og så meg, som hadde løpt litt over et år til sammen, litt av en gjeng!

Det viste seg at det var hetebølge over Syd-Spania akkurat i den perioden.  Jeg trives ikke i for høye temperaturer normalt sett, litt over 30 grader holder lenge for min del. Hadde jeg visst at det skulle ende opp med over 40 varmegrader, hadde jeg ikke villet eller våget å begi meg ut på et slikt prosjekt. "Ignorance is bliss!", gjelder i dette tilfelle. Jeg hadde gått glipp av store mengder læring og selvutvikling, hadde jeg ikke hoppet på denne turen.

Første dag skulle vi løpe opp det ene fjellet som omkranser Loja, litt over 700 høydemeter. Underlaget besto for det meste av grusvei nesten helt opp. Både hode og kroppen fikk sjokk da de to andre begynte å småløpe oppover, etter at vi hadde gått ut av landsbyen.  Jeg var jo fullt klar over at dette var en løpecamp og ikke en gåtur-gruppe, men hadde visst på en måte fortrengt det der og da. Det var bare å henge på. Et par kilometer opp i bakken kjente jeg at det meste begynte å låse seg og det var mer eller mindre umulig for meg å løpe mer. Bena fungerte, men hele systemet ellers sluttet å virke, føltes det som. Jeg ble redd for å gå tom for vann, det var lenge til toppen, jeg hadde aldri løpt en hel bakke i strekk før, bortsett fra i løpet Blodslitet (se blogginnlegg 4) året før, og det er kun 2.5 km sammenhengende bakke. Det var nesten ingen trær som ga skygge og temperaturen var oppi 35 varmegrader allerede. De andre fortsatte. Mannen fra London, som jeg kjapt konkluderte med måtte være mutant, fortsatte i samme jevne tempo uansett, gjennom hele uken! Jeg stoppet opp og lurte sterkt på hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte se på mulighetene. Jeg kunne gi beskjed til instruktøren om at jeg takket for meg og trakk meg stille tilbake til landsbyen og fant på noe der, innrømme for meg selv at dette ble for drøyt og umulig, eller jeg kunne tvinge meg videre. Jeg var på nippet til å begynne å gråte. Jeg konkluderte med at dette måtte være det nærmeste jeg kom et våkent mareritt hittil. Jeg bestemte meg for å GÅ videre, løpe var utelukket. Stolthet og pinglete jente-følelse måtte vike.

Utad smilende fornøyd, inni på gråten. Her har jeg akkurat tatt igjen de andre i bakken. Den seige løpemaskinen (mutant) Scott fra London til venstre.

Da jeg tok igjen de andre, som hadde ventet på meg lengre oppe, kom instruktøren med følgende skarpsindige observasjon:

-"Bakker er visst ikke din sterke side"

- "Really? You don't say!"

Da vi endelig kom over i mer teknisk terreng, bort fra grusveien, våknet en ny side i meg og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde gitt opp lenger nede. 

Over i teknisk terreng mot toppen, da kom gleden med terrengløping frem og jeg forsto hele poenget med å lide meg opp fjellet først.

Da vi nådde toppen og skuet ut over dalene og andre omkringliggende fjell, opplevde jeg en enorm mestringsfølelse og glede ved å ha klart det.

Toppen sammen men Paul Bateson. I dalen ligger landsbyen Loja. Svært tilfreds akkurat her, over å ikke ha gitt opp underveis.

Vi konstaterte at det var en varm opplevelse i 35 grader. Selv Paul, som hadde bodd i Loja siden 2001, syntes det. Turen ned fra fjellet ble en lek. Jeg oppdaget en løpeteknikk, som ga meg følelsen av å fly nedover, en fantastisk opplevelse! Vi løp ca 13.5 km den dagen.

Etter å ha drukket oss opp på nok vann og veske og fylt opp glukogenlagrene igjen, ble resten av dagen tilbrakt på hotellrommet med AC, liggende i sengen i ca 4 timer med kompresjonsstrømper (Rehband sine kompresjons-calves og knestøtter kan være behagelige i en slik situasjon) og eleverte ben, før det bar ut en liten tur for å spise og så rett i seng igjen, for å være klar til ny økt dagen etter.

Photo taken by Paul Bateson

Publicerat: 2015-11-09 14:59 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest

  1. Vårdilten




Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser