Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

De mentale fallgruvene med å stille i løp uten startnummer.

Bakkeløpet Blodslitet i Ålesund, det eldste løpet i byen, som startet opp i 1982, var det første løpet jeg deltok i (2014). Jeg forsto ikke helt hvorfor det het Blodslitet før jeg begynte å løpe. Det er et 6.5 km langt løp fra Fagerlia og opp til Fjellstua på byens fjell Aksla og så tilbake igjen nesten samme vei.

Jeg var ekstremt nervøs før start, visste ikke hva jeg skulle gjøre, kjente ingen deltakere egentlig, så jeg jogget litt på måfå rundt på området. Det virket som om det var det riktige å gjøre, hvis man skulle ta andres atferd i betraktning. Jeg tenkte at det var lurt å stille meg foran i feltet (STOR tabbe!), så når starten gikk raste jeg fremover sammen med de andre superløperne. Jeg fikk raskt forståelse for navnets opphav. 200 meter inn i løypa hadde jeg blodsmak i munnen, jeg kjente en fysisk rift i halsen (jeg var opphovnet i halsen i flere dager etterpå). 200 meter til var pulsen oppe i 183! Jeg skjønte at her måtte det roes ned. Det er da man raskt lærer hvorfor man skal starte ut moderat i et løp. Ikke veldig psykisk oppbyggende å oppleve at resten av gruppen bak deg passerer en etter en. Jeg løp med startnummer på meg, det ga på en måte en forpliktende følelse i fht å fullføre løpet. Jeg skal innrømme at tanken på å snike seg bort halvveis oppi bakken var stor og overhengende. Jeg vurderte alle mulige konsekvenser av akkurat det. Så for meg leteaksjoner, pinlige retretter, DNF (did not finish) på resultatlisten, osv. Jeg klarte å snakke meg selv til fornuft igjen. Målet var jo å fullføre mitt første løp, jeg skulle jo ikke vinne! Dessuten gjorde jeg det mye bedre enn noen gang tidligere i min løpekarriere på 5 måneder(!) Jeg hadde for eksempel aldri løpt de bakkene sammenhengende uten pauser før, bare det var jo en prestasjon i seg selv. Jeg kom i snakk med noen andre i løpet etter hvert og hang meg på dem, det fikk meg igjennom og i mål. Jeg var egentlig veldig fornøyd med mitt første løp i etterkant. Jeg kom på 10. Plass av 15 kvinner. OG jeg hadde fått veldig viktig erfaring i fht det å delta i løp.

Så når årets Blodslit skulle gå av stabelen i september igjen, måtte jeg stille på nytt. Jeg måtte se om jeg hadde utviklet meg fra i fjor og om jeg kunne få nytte av de erfaringene jeg gjorde meg da. For det første skulle jeg ikke komme for tidlig før start, for det andre skulle jeg IKKE stille meg foran, men holde meg lengre bak i gruppen og gå ut i moderat og kontrollert tempo. Jeg feilberegnet tiden det tok for oppvarmingsturen hjemmefra til start (ca 2,5 km), så jeg rakk ikke å bli registrert og få startnummer. Ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Nervøsiteten var kratig til stede igjen, derfor vurderte jeg å la forsentkommingen bli en unnskyldning for å slippe å løpe. Fascinerende å observere hvor kreativ og saboterende tenkningen kan bli! Jeg hadde 3 minutter på meg til å ta en avgjørelse. Jeg stilte meg bak i gruppen og tenkte at jeg kunne ta det som en ren treningstur (den tanken ble blåst bort relativt raskt etter start).

Har aldri sett på meg selv som et konkurransemenneske, men klare symptom viser annet. Jeg hadde jo ikke brydd meg om å stille i løp hvis ikke, eller blitt så overraskende nervøs før løp. Bare for å ha det sagt så er det meg selv som er den største konkurrenten. Det er mine egne tider jeg vil slå, som indirekte viser at jeg har blitt en bedre løper. Det er det fine med denne sporten, uansett form og nivå så har man alltid noen å måle seg opp mot, seg selv. Man må bare få en baseline først, som kan brukes som sammenligning. Min baseline ble Blodslitet 2014. Det var tiden fra det løpet jeg ville forbedre i år.

Tilbake til starten av løpet.

Selvfølgelig innlysende og svært mye mer behagelig var det å starte ut roligere enn i fjor. Jeg unngikk blodsmaken på hele turen. Jeg klarte å holde posisjonen jeg havnet i og hadde det egentlig bra, inntil 3 km var gått. Da begynte hode igjen:

Utpsykingskampen:

-"Du vet du ikke trenger å fullføre dette, du har ikke startnummer på deg, ingen vil lure på hvor du ble av".

-Nå får du gi deg, vis litt viljestyrke!

-"Halve turen (alle oppoverbakkene) er jo egentlig en ganske bra økt, i hvert fall i dette tempoet, du kan trekke deg nå".

-Hvordan skal det gå i Oslo (skulle løpe halvmaraton i Oslo uken etter) hvis jeg holder på å tenke slik? Skjerp deg!

-"Hun som du hele tiden ligger å veksler med å ligge foran og bak fortjener å gå foran deg, hun har startnummer på seg"

-Og så da? Det skulle du også hatt og det er ingen unnskyldning!

-" Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å holde på med dette, har det noe betydning i den større sammenhengen?"

-Det er et drøyt tema å ta opp akkurat nå, det kan du meditere på senere en gang en stille kveld i sofaen.

-"Gjør det deg til et bedre menneske å fullføre løpet?"

-Hallo? Det går under samme kategori som forrige spørsmål. Men jeg skal svare kjappest på det når du absolutt må bringe det opp. Ja, jeg tror faktisk at det gjør oss til bedre mennesker å utfordre oss selv fysisk (og mentalt for den saks skyld) og kunne motivere andre til å gjøre det samme. Det har store positive effekter både fysisk og psykisk. Så bare fortsett å løpe!

-"Skal jeg bare sakke ned farten å late som jeg er en av de andre joggerne, som tilfeldigvis er ute på samme tid og løper? Ingen vil reagere på det"

-Tenk hvor dårlig følelse jeg vil sitte igjen med etterpå da, vite at jeg ga opp på noe jeg kunne ha gjennomført. Svært lite oppbyggende på sikt.

-"Har de rett, de som mener dette er et infantilt behov for bekreftelse? Jeg får jo ikke medalje en gang!" (Det er et gratis løp, derfor ingen medalje)

-Det spørsmålet tar for lang tid å svare på nå for en psykolog, som skal konsentrere seg om å fullføre et løp.

På dette stadiet begynte hode virkelig å bli kreativt....men jeg holdt ut.

Bilde hentet fra http://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Slik holdt jeg det gående til jeg klarte å hekte meg på en mann, som i utgangspunktet var hakket bedre enn meg, han ble redningen. Han motiverte meg til ikke å gi opp. Jeg fant ut at det var tryggest å holde fast ved denne sabotør-hindrene personen helt inn til mål. Jeg endte på en 4. plass av 12 kvinner og en forbedring av egen tid på ca 4 minutter. Jeg var strålende fornøyd og full av endorfiner og superglad for at jeg ikke hadde gitt etter for de saboterende tankene. Jeg gikk fra å være "den ukjente" til å bli registrert på riktig måte, slik at jeg kom med i resultatlisten. Altså, ingen unnskyldning for ikke å fullføre et løp, pga manglende startnummer.

Jeg står å sniker over skulderen til personen som noterer alle tidene, lurer på om jeg ble registrert og hva min tid ble.

Bilde hentet fra http://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Turen hjem etter Blodslitet gikk i samme trasè som løpet, i vakker lav høstsol på Aksla.


Hva gjør du når hode begynner å psyke deg ut?

- Fokuser på det du ser rundt deg, eller på hvordan du beveger deg når du løper.

- Hvis du liker å løpe til musikk eller en lydbok, så kan det også stoppe negative tanker.

- Finn alle de gode grunnene for at du gjør dette: Kommer i bedre form, får bedre helse og større sjanse for å unngå noen av dagens livsstilsykdommer, tenk på god-følelsen etterpå, du er et skritt nærmere målet i fht neste løpemål, du viser viljestyrke, du får trent den mentale utholdenheten, noe som du vil få nytte av i alle andre situasjoner også.

- Ikke tillat deg å begynne å gå inn i en diskusjon med deg selv om hvor vidt du skal fortsette å løpe eller ikke.

- Jeg har selv merket at hode virkelig kan sette i gang, hvis jeg mangler næring under et løp. Da er det om å gjøre å fylle på lagrene raskest mulig, det har hjulpet hver gang. Dette gjelder spesielt i litt lengre løp.

Etter harde løp eller treningsøkter er det godt å ligge i sofaen med kompresjons "calves" på, føler bena restitueres fortere da. Rebhand sine varmer godt på leggene. Når en i tillegg har en liten hund på toppen som varmepute, blir det perfekt.

Publicerat: 2015-10-29 16:05 Kommentarer (0)



Påmalt kompresjon

Hvordan er det egentlig å løpe i kompresjonsklær og kjenner man noe forskjell fra vanlige treningsklær?

Jeg fikk tilsendt en ¾ tights og en kompresjonstrøye i posten fra Rehband, (føler meg heldig som har fått mulighet til å få produkter, som jeg skal teste ut! Det er nesten som å være en sponset toppidrettsutøver, nesten...) Det står på www.rehband.com sine sider at tightsen er sydd med tanke på en suveren tilpassning og for å gi optimal støtte for øvre legger, lår og hofter. De skal minimere trøtthet og muskelømhet og hjelpe til med å bedre ytelse og få oss til å restituere raskere, høres unektelig fantastisk ut!

Slik kom den i pakken

Det å få på seg tightsen ble et prosjekt i seg selv.  Jeg hadde bestilt størrelse small, noe som normalt sett passer meg, trodde jeg. Ble redd for at Rehband sine klær skulle vise seg å være små i størrelsene, det er de ikke, bare så det er sagt, de var bare veldig komprimerende. Jeg var kjapt ute med å dømme produktet nedenom og hjem, det strammet og var veldig tettsittende, type kroppsmaling-looken-tett (tettsittende er noe av poenget!). Rask konklusjon, før jeg hadde tatt et eneste skritt (man må jo gjøre seg opp en mening?). Jeg var unektelig skuffet, men forsto at jeg måtte gi det en sjanse og ta en løpetur før endelig konklusjon kunne fattes.

Hunden vår, forloveden min og jeg la ut på en 8 km testtur til vakre Tuneset, i strålende høstvær sist fredag. Jeg hadde på meg en lett løpejakke over kompresjonstrøyen de første kilometerne, både pga at kompresjonsstoffet var glatt og tynt, det var ikke noe egenvarme i det, og fordi jeg fortsatt ikke har kommet helt over eksponeringsvegringen gatelangst. Når det begynner å bli kjølig ute passer kompresjonsklærne godt under andre lag.

Alltid like vakkert på Tuneset og akvariet, og passelig løpeturlengde fra byen, nesten 9 km frem og tilbake.

Etter hvert som kroppen og musklene begynte å bli varme, så endret opplevelsen av den stramme tightsen seg. Den var ikke lenger ubehagelig. På hjemturen da farten gikk opp og endorfinene kicket inn, kom virkelig klærne til sin rett og hele poenget med kompresjon ble plutselig innlysende for meg. Jeg prøvde å forklare min tålmodige løpepartner og alt-annet partner, som ikke har prøvd slike klær enda, hva jeg opplevde. Det som tidligere føltes som kvelende tett og stramt, opplevdes nå som om jeg ble båret bortover gaten (ikke forveksles med å sitte i steget!), all kraft ble kanalisert i den retningen jeg ønsket, altså fremover, og førte til økt fartsopplevelse og mestring, en ganske så positiv og morsom erfaring! Denne opplevelsen ble tydeligst da vi løp raskt. Jeg har altså fått meg en ny favorittkonkurransethights.

Poseringsesjonen har begynt, selv i stående stilling blir man ført fremover i disse klærne :)

Jeg har prøvd såkalte kompresjonstights tidligere, men har ikke opplevd samme effekt. Det er kanskje fordi jeg har valgt en for stor størrelse og ikke skjønt at den faktisk skal sitte ganske så tett i utgangspunktet. En liten tilleggsopplysning som også ble kommentert underveis, var at siden tightsen satt mer eller mindre påmalt, så føltes den også "innbruddsikker". Dette er ikke en tights som lett lar seg røske av.

Innbruddsikker, støttende, fleksibel, kroppsmalt kompresjon. Ikke egnet for å fremheve sine kvinnelige "fordeler", med det er jo en fordel når man skal løpe.

Fikk litt catwoman feeling i de klærne, selv om det ikke nevnes noe om slike medfølgende egenskaper.

Rehbandkontakten min forteller at kompresjonsklærene har vunnet flere uavhengige tester for beste funksjon og at klærne utgjør en forskjell for både prestasjon og restitusjon. Jeg må kanskje si meg enig i akkurat det, spesielt dette med prestasjonsfølelsen og opplevelsen. Kan anbefales!

Photo: Alle bilder med meg på er tatt av min samboer, jeg har tatt de andre bildene og står for all redigeringen.

Publicerat: 2015-10-22 10:38 Kommentarer (0)



Egoet løp på en smell.

Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort det siste året, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på sportsutøvere og tider på forskjellige løpedistanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare: Løping, i alle dets varianter.

Stadig nytt utstyr og underlag å teste ut.

Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel i seg selv, da spesielt sko. Da jeg skulle inn i sportsbutikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en uvitende, småflau, men veldig nysgjerrig førsteklassing, som ikke visste noe om den store verden som lå å ventet. Jeg har alltid likt sportsklær, men aldri ut fra et funksjonelt, spesifikt behov. Det var en haug av nye begreper som måtte avklares og forstås i denne prosessen: overpronasjon, nøytral og supinasjon (super-hva-for-noe?) Jeg tror jeg klarte å tyde meg frem til at jeg mest sannsynlig overpronerte. Det var en lettelse siden jeg da slapp å huske på det vanskelige andre ordet. Det er dessuten langt flere som overpronerer enn motsatt. Det var andre faktorer som også måtte avklares: På hvilket underlag løp jeg mest: sti, grus, asfalt, bane..og hvor mange kilometer per uke...Hallo? Jeg småjogget til sammen 10-15 km i uken! Jeg hadde så vidt løpt litt på Aksla (fjellet i Ålesund) på grus og litt på asfalt, på ensomme tider av døgnet. Jeg var så usikker og selvbevisst min egen jogging at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker, det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var lenge før jeg kom over motto til Löplabbet: "Ingen løper som du!" En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det kan likevel fortsatt oppleves som eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafikk.

Andre begreper som måtte tas stilling til var: dropp, demping, stabilisering og minimalistsko. Hva var egentlig dropp og var det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fingersko? Barfotløping har blitt populært, på grensen til det religiøse i visse kretser, godt hjulpet av boken "Født til å løpe" (Born to run). Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, så måtte jeg selvfølgelig investere i fingersko med dertil tåsokker. Selger formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevdes tålmodig tilvenning til fingerskoene, maks 10 minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget mitt ego momentant, som mente at jeg var et selvsagt unntak i denne sammenhengen, var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp? Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle belastningen ved å løpe, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg. Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut bakveien, der det var minst sjanse for å treffe på folk, og begynte å småjogge opp første bakken til Aksla. Allerede på toppen av første bakke kjente jeg noe rart nede i venstre fot, men tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akillessene. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.

Utsikt fra Aksla over vakre Ålesund by. Bra sted for trappeintervaller.

Jeg hadde, i mitt hode, mest sannsynlig løpt på meg et lite tretthetsbrudd nede i venstre fot og overbelastet akillessenen på samme side. Tretthetsbrudd tar vanligvis opp til 6 uker for å gro ordentlig (jeg var løpeklar igjen etter 3 uker, altså kanskje ikke helt brudd?) og det rammer både nybegynnere, som ikke har bygget opp muskler og skjellett til å tåle belastningen med å løpe, og godt erfarne løpere, som øker mengden eller intensiteten for raskt.

Det var svært interessant og lærerikt å oppleve hvor psykisk tungt det var ikke å kunne trene det jeg ønsket å trene. Sett i retrospektivt lys, oppleves det latterlig dramatisk nå. Følte meg som en løve i bur, jeg flyttet rett inn i offerrollen, alt ble svart og frustrerende (ble selvfølgelig også ganske irritert på min "erfare-selv"-holdning). Alle andre alternative treningsformer, som tidligere opplevdes lystbetonte (spinning, turgåing, styrketrening) var nå verdiløse. Men det var nettopp disse treningsformene som skulle til, pluss noen eksentriske øvelser for akillessenen. Det tok hele 3 uker før jeg kunne prøve meg på løping igjen. Jeg ble svært overrasket over at løpsformen min faktisk var blitt bedre etter 3 ukers pause. Det lærte meg hvor viktig det er å gi kroppen ro innimellom til å integrere all løpetreningen. Det er dette man ønsker å oppnå med nedtrapping dagene før et løp. I ettertid har jeg erfart at det å ha skadeavbrekk ikke er så ille likevel. Skader gir mulighet til ny innsikt, både fysisk og psykisk.

Jeg må bruke innleggsåler i alle sko, pga behovet for ekstra støtte under fotbuen. Det er et av de skadeforebyggende tiltakene mine. Rehband lot meg prøve løpesåler, støtdempende og anatomisk formede, nøytrale såler i lettvekt technogel.  Jeg tok sjansen på at det kanskje var nok støtte. Sålen føltes behagelig å ta på og jeg kjente at den ga fint etter på riktige steder. Den føltes ikke klam. Det ble lagt ut på en 10 km rolig, fin tur i vakkert høstvær i forrige uke. Konklusjonen ble at sålen ikke ga nok oppbyggende støtte for mitt behov, men var ellers behagelig på alle måter.

Løpesåler fra Rehband klar til å testes ut.

Vakkert ved Sunnmøre Museum. Er det en fordel med lange ben når man skal løpe langt?

For å få konkrete råd og øvelser i forbindelse med skader og forebygging, søk under Artikler: Skader, på Runners world.

Publicerat: 2015-10-15 14:59 Kommentarer (0)



Hvordan det hele startet

Det hele startet i mai 2014, for 1 år og 5 måneder siden. Jeg bestemte meg for å lære å løpe. Man skulle tro at det var noe man automatisk kunne, jeg trodde i hvert fall det. Nå har det seg slik at jeg allerede var blitt 41 år før min tenkning endret seg og interessen for den aktiviteten våknet.
 
"Løpskarriæren" før det besto av to joggeturer totalt i gymmen på videregående. Jeg hadde en god evne til å komme meg unna gym og da især løping. De få gangene jeg prøvde meg på noe som kan minne om den aktiviteten, endte jeg opp med relativt hemmende smerter i begge hofter og vaggende gange dagen derpå. Jeg konkluderte med at jeg faktisk ikke tålte å løpe. Den antakelsen kan henge sammen med at jeg fikk operert begge bena da jeg var 12 år gammel. Det ble utført en rotasjonsosteotomi. Jeg hadde innoverrotert lårhals og føttene pekte innover, den klassiske sjenerte ”looken”. Begge bein ble kappet og rotert utover.
 
Jeg var alltid undrende og småimponert over personer som jogget og som faktisk kunne drive på med det og fant det givende.
 
Jeg hadde noen få joggeturer sammen med min forlovede, sommeren 2013 da vi var på ferie. Jeg husker at jeg var overveldet og svært stolt da jeg endte opp i en fart på "hele" 9 km i timen de siste 5 minuttene, av en total joggetur på tredemøllen på 20 minutter. Etter dette ble forsøket lagt på hyllen, inntil den skjebnesvangre dagen i mai i fjor da jeg endelig bestemte meg for å lese "Born to run". Det var etter å ha lest et intervju med en person, som forlate at den mest inspirerende boken hun hadde lest var nettopp denne. Jeg visste at boken hadde endret mange personers syn på løping rundt om i verden. Det endte med at den klarte å inspirere meg til å prøve å lære meg å løpe, på tross av overbevisning om at jeg ikke egnet meg for slikt. Jeg er født med gode gener, andre har antatt at jeg har løpt i mange år, tatt i betraktning kroppsfasongen, men skinnet bedro. Jeg begynte forsiktig; løp noen meter, før jeg måtte gå like lenge. Alle nedoverbakker (les svak helning) gikk jeg, av frykt for smerter i knær (reell eller innbilt, husker ikke riktig). Det ble fort klart at smertene i hoftene ikke var strukturelle feil i konstruksjonen, men dårlig trente muskler i hoftene. Da jeg bare jogget forsiktig og tok lange nok pauser med restitusjon, forsvant smertene etter hvert. Det var en åpenbaring som ble veldig motiverende!
 
Av en eller annen grunn så appellerte dette med løping veldig. Treningskarrieren har tidligere bestått av litt sykling, spinning og perioder med sporadisk styrketrening. Jeg trente karate et år da jeg var 14 år, jeg har aldri deltatt i felles idrett eller ballspill. Det interesserte meg ikke, det var heller ingen tradisjon i familien for sport og idrett.
 
Det som undret og irriterte meg mest da jeg startet i fjor, var at jeg ikke klarte å løpe oftere enn hver 3. dag. Jeg måtte altså ha 2 dager med restitusjon mellom hver treningsøkt. Det var ganske frustrerende, fordi jeg ønsket fort å bli god. Jeg tenkte at det kanskje hadde noe med alderen å gjøre, ikke noe populær forklaring i mitt hode, men fant ingen annen. Nå vet jeg at det hadde med at kroppen ikke var vant til den aktiviteten og trengte tid til å integrere belastningen. Det tar opp til to år for kroppen å bygge opp en god løpsbase (har altså ca et halvt år igjen av basebyggingen). Med andre ord så er løping en tålmodighetsidrett, hvis man vil bygge seg opp til å tåle løping. Dette gjelder både for lengre og kortere distanser.

 
Jeg følte meg ganske alene og fersk (i mitt miljø) med den nyoppdagete interesse, derfor søkte jeg "støtte" gjennom å lese bøker om løping, abonnere på Kondis og Runners world og å sjekke innom de respektive nettstedene. Oppdaget fort at det var veldig mye synsing ute å gikk, rundt temaet løping. Det siste året har jeg derfor lest ca 30 løperelaterte bøker og lest et utall artikler om temaet, uten at jeg anser meg selv som nerd av den grunn(?!). Jeg må vel medgi at jeg har en tendens til å gå fullt inn for ting, som fanger interessen. Det har vært en veldig interessant, lærerikt og spennende reise hittil. Det er vel ikke selve løpingen som fascinerer mest, men den mentale biten, som man utfordres på. Hva skal til for å holde motivasjonen oppe gjennom motgang, skader og manglende kapasitet? Hva er det som gjør at noen velger å utsette seg for det mange vil anse som personlig tortur (maraton, ultraløp) og hva gjør mestringsfølelsen med oss? Dette er noe av det jeg er nysgjerrig på og vil skrive litt om i denne bloggen som er sponset av Rehband.

Publicerat: 2015-10-09 13:44 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Det handler om tid, det handler om overskudd, det handler om prioriteringer og det handler om mål ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser