Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

1.Dag: Det er i motbakke det går oppover, bokstavelig talt.

Jeg skal innrømme at jeg var spent da vi skulle starte første dag. Jeg var den minst løpeerfarne i gruppen, mindre enn to år. Se innlegg Hvordan det hele startet. Jeg gjør det meste av min løpetrening alene, bortsett fra fine løpeturer i helgene med min samboer og lille hund. Jeg hadde derfor ingen idè om hvordan jeg lå an nivåmessig sammenlignet med de andre. Flere av de andre i gruppen hadde løpt ultradistanser og de fleste hadde en del år med løping bak seg. Det lengste jeg hadde løpt i ett strekk var 31.4 km på asfalt.

Bilde fra endomondo som viser ruten og profilen på turen frem til lunsj. Så å si bare oppoverbakker, interessant ;)

Dagen startet med sol, behagelig temperatur og utsikt i alle retninger. Vi begynte i havnen i Puerto de las Nieves, der starten på på den lengste distansen i ultraløpet Transgrancanaria begynner. Det var en spesiell følelse å stå der, se for seg hvordan spente deltakere står å gjør seg klar i mørket til å løpe 127 km sammenhengende frem til mål i Maspalomas. Den lengste distansen starter kl.23 om kvelden. Jeg var glad for at vi skulle løpe i dagslys og overnatte på gode hotell hver kveld. Første dag ga oss ca 27 km og totalt over 2700 høydemeter. Det gikk for det meste oppover hele dagen, ganske så bratt til tider i nydelig natur. Vi fikk alle kjent på litt forskjellig i oppoverbakkene.

Fascinerende bratte stier og fantastisk utsikt. Utsikt nordover mot Las Palmas

Fikk litt Jurassic Park feeling; frodig landskap, ganske så bratt ned og små stier som svinget seg oppover. Vi gikk i bra, stødig tempo. I terrengløp er det alltid en avveielse om det er mer energimessig lønnsomt å gå opp bratte bakker versus det å løpe de opp. Det var mange bratte bakker denne dagen!

Nydelig landskap og mulighet for høydeskrekk-eksponeringstrening for den som skulle ha behov for det.

Kilometervis med idylliske smale stier på kanten at stupet.

De fleste av oss hadde staver med, takk og lov at jeg var en av dem! Hadde kun brukt de på et par svært korte turer tidligere i høst, så jeg var ikke helt sikker på nytten, men det viste seg fort at de skulle bli mine trofaste venner gjennom disse 3 dagene.

Ut av tåkeheimen, storfornøyd, i godt driv med staver.

I sommer på løpecamp, se innlegg Kjemper mot vindmøller første del, fikk jeg høre at min sterke side neppe var oppoverbakker...så selvtilliten min på dette området var noe skjør og jeg var usikker på om jeg hadde trent meg nok opp i høst. Det viste seg overraskende fort at det hadde skjedd markante endringer på den fronten. Det endte med at jeg fikk kallenavnet Speedy, av danskene. De hadde en egen måte å oppmuntre sine medløpere på, det skal være sagt.

De danske brødrende Søren og Mikael, alltid klar til å støtte, oppmuntre og gi motiverende kallenavn :) Tusen takk! Et flott utvalg av compresjonsfarger på leggene, noen av flere fargeutgaver som var å observere på vei over øyen de dagene..

Jeg oppdaget også at jeg trives best i front. Et slumrende og godt skjult konkurranseinstinkt begynte å røre på seg. Pulsen lå, positivt overraskende, der den ideelt sett skulle. Kroppen fungerte bra, ingen vondter. Jeg lurte innimellom på om det kom til å straffe seg å holde et så hardt tempo, men jeg klarte ikke å slakke ned farten. Jentene fra Nord tok det fornuftig og rolig og utnevnte seg selv til baktropp, tror kroppene deres var glade for akkurat det. De var alltid i like godt humør og hadde et utømmelig utvalg av samtaletema, ble helt imponert jeg!

Vår første lunsj; spanske kjøttboller og poteter med Mojosaus, kjempe godt etter hard jobbing. Alle virket glade og fornøyde.

Vi spiste lunsj etter ca 25 km. Vi satt ute i solen og var ganske fornøyde med første etappe. Det ble inntatt spansk mat og nok drikke, slik at vi var klar for siste del. Oppdaget at jeg kunne innta så mye fast føde som jeg følte for, uten at det plaget meg videre på turen, grei erfaring å ta med.

Ultraløper og gjeter Sondre og jeg. Han løp frem og tilbake og passet på at alle hang med og at alle tok riktig avstikker og ikke forsvant feil vei.

Siste 8 km var preget av mye motbakker. Jeg endte opp for meg selv i siste kneiken, ville ikke gi meg selv om jeg begynte å føle meg ganske sliten. Måtte stoppe for å innta en power gum fra Sponsernordic, de var gode å ha tilgjengelig underveis. Måtte også få ut noen kraftsalver med frustrasjon. Hjernen blir primitiv og infantil når den blir sliten. Min hjerne lurte etter hvert alvorlig på hvorfor Sondre hadde ledet oss på en sti som lå OVER hotellet, slik at vi måtte løpe NED igjen for å komme frem, i steden for å ta en rute som gikk direkte opp til hotellet? Måtte minne meg selv på at dette ikke var en tur der vi skulle ta "straka vegen" til mål. Poenget var å løpe lenge og vel på stier i naturen.

Siste etappe etter lunsj. Mot toppen av denne bakken gikk jeg inn i min egen innbitte boble  og måtte kjempe mot hjernens bebreidende og angripende utsagn mot Sondre, no ofence Sondre ;)

Vi endte dagen på Hotell Parador, som ligger i Cruz de Tejeda oppe i fjellene. Et perfekt hotell å slappe av på etter en slik tur. Det bar rett i varmt badekar, ligge å stirre ut i luften og egentlig ikke tenke på noe særlig annet enn å kjenne på en veldig god førstedagsfølelse. Ganske så tilfreds!

Kunne ikke fått bedre utsikt fra hotellet, alt var liksom perfekt. Til høyre i bilde sees toppen av Teide på Tenerife.

Stemningene skiftet raskt, spesielt da tåken kom veltende innover fjellene.

Vi fikk den mest spektakulære solnedgangen over fjellene med utsikt til Teide på Tenerife og El Roque Nublo rett over dalen, før vi inntok en god middag og gikk rett i seng etterpå. Det er typisk for meg etter harde treningsøkter å slite med å få sove, så det kom ikke som noen overraskelse at søvnen ble svært oppstykket den natten. Avkjøling av svett hals gjennom dagen hadde ført til at jeg følte at jeg brygget på en halsbetennelse, men klarte å hindre den i å utvikle seg. Det gikk i vanndrikking og C-vitaminpåfyll gjennom hele natten og litt aktiv visualisering om hvordan jeg skulle våkne frisk og klar for en ny dag i eventyrland.

Publicerat: 2016-02-10 16:59 Kommentarer (0)



Starten på løpeeventyret over Gran Canaria

Nå har jeg kommet hjem igjen fra eventyret på Gran Canaria. Det tok noen dager å få bearbeidet opplevelsene og ta inn over meg hva jeg hadde vært med på og hva kropp og hode faktisk er i stand til å yte, i en ekstrem situasjon. Dette referatet blir også et alternativ til det "harry" Gran Canaria som nettopp ble presentert i media. Jeg deler opp turen i flere blogginnlegg. Jeg ønsker å gi et litt mer inngående innblikk i hva vi faktisk opplevde og hva som kan foregå i hode og kropp på en som begir seg ut på noe slikt.

Dagen før dagen.

Puerto de las Nieve, Agaete, med nydelig kveldsol. Landsbyen vi starter fra i nord. Vi kan se herfra hvor vi skal begynne å løpe neste morgen. Vi følger den bakerste åsryggen og forsvinner innover og oppover etterhvert.

Det er en spent gjeng som møtes på flyplassen på Gran Canaria tirsdag ettermiddag 27. januar. Jeg skal endelig møte de jeg har fulgt og kommunisert med på instagram, men aldri truffet live før. Først er det selve sjefen, Sondre Amdahl, en imøtekommende og sympatisk ultraløper, for øvrig en lokal superhelt på øyen i det "hardbarka" :)  ultramiljøet på Gran Canaria (mer om hvor viktig akkurat den kuriositeten var for min del i senere blogginnlegg). Så dukker "husmødrene fra nord" opp; Monika og Wenche. Disse har jeg hatt kontakt med i hele høst og vi har fulgt hverandre treningsmessig gjennom instagram og endomondo. Det har fungert som en god støtte og gjensidig oppbacking under forberedelsene til denne turen. Jeg har også fulgt Thomas Stordalen, gjennom bloggen på runners world og instagram. Det var morsomt å få treffe ham i egen, høye person. Det viste seg at min medblogger for Rehband; Elisabeth også dukket opp, morsomt! Så var det energibunten Margrethe og hennes svenske kjæreste Andreas, begge kjente med ultraløp. De viste at man veldig godt kan kombinere kjærlighet med lange løp. Veldig koselig og fint å se! Og så hadde vi 3 dansker med oss... Monika, som ble forhindret fra trening i noen uker etter jul og ble stresset av det, ble beroliget av Sondre da hun snakket med ham, med følgende forklaring; "Det skal være med 3 dansker, så du har ikke noe å bekymre deg for". Dette ikke være vanlige dansker, for å si det sånn!! Var det noen som var suverene på turen, uansett hvor bratt det gikk oppover, så var det nettopp "danskerne", og de har ikke engang et eget ord for oppoverbakker?! Den siste i flokken var medhjelperen til Sondre; Moses Lovstad, en dansk ultra atlet. Sondre og Moses, som begge kjenner øyens utallige stier godt, skulle få oss alle helskinnet igjennom 3 dager med løping over Gran Canaria.

Vi fikk alle plass i en minibuss og ble kjørt til hotellet i Agaete, der løpeturen skulle starte og der starten for den lengste etappen av ultraløpet Transgrancanaria begynner i mars. Det ble spekulert underveis om det ville bli noen utstemming første kvelden. Vi avgjorde at vi i hvert fall skulle få løpe en dag før det eventuelt skulle iverksettes noen utstemming. Jeg merket raskt at dette var en virkelig flott gjeng, som alle gikk veldig godt over ens. Det er godt å slippe å måtte forholde seg til "ubehagelige element" i tillegg til å skulle ha overskudd til å løpe over en hel øy på 3 dager. Man får en positiv synergieffekt av å være i en så velfungerende gruppe. Det var også godt og rart å oppleve at andre også fungerer som meg selv, når det for eksempel gjelder å måtte spise ofte nok.

Noe av innholdet i sekken jeg løp med på turen. Alt legges i poser, for å hindre at det ble vått underveis. Jeg hadde vært innom et apotek og fått med meg små prøver på toalettsaker, slik at det skulle fylle minst mulig. Det fungerte bra! Jeg løp med en Ultimate Direction sekk på 20 liter. Den satt ikke optimalt, størrelsen var et hakk for stor. Neste gang blir det Salomonsekk.

Før leggetid ble det demonstrasjon av pakking og innhold i løpesekk, som vi skulle bære med oss disse 3 dagene. Jeg tror spesielt jentene, meg selv inkludert raskt forsvant opp på rommet og revurderte visse artikler i sekken. Her var det VM i smartpakking og eliminering av ting som ikke var "høyst nødvendig". "Høyst nødvendig" er et definisjonsspørsmål. Jeg lærte underveis hva som kunne vært enda lurere, i fht det lure jeg selv trodde jeg hadde gjort. Jeg fikk litt søvn, selv om sengen var ordentlig spansk plankehard.

Neste morgen startet vårt eventyr i strålende vær.

Vi er klar for å sette igang med turen, Wenche, Monika og jeg. Sol og god temperatur. Det er første gang jeg har opplevd så godt vær oppe i nord på øyen. Jeg har besøkt de delene av øyen noen ganger tidligere.

Publicerat: 2016-02-09 10:57 Kommentarer (0)



Så hva endte det med?

Ble det noe nyttårsmaraton på meg? Nei, jeg valgte å stå over og heller satse på å få inn flere dager med løping før året var omme. Dagen maraton skulle avholdes ble fin og kald. Det lå delvis snø/is på vegen og jeg var usikker på om det kom til å bli for glatt. Jeg ville ikke risikere å bli skadet eller satt ut i dagevis etter en maraton. Jeg hadde heller ikke riktig skotøy til det underlaget for 42 km. Jeg leste senere på Kondis.no at det hadde opplevdes glatt på enkelte partier underveis, men at det ellers var et fint løp.

Foto: Samboer. Strålende fornøyd med tredemølle i hus. Julegaven til hverandre. Fikk levert på døren av Treningspartner.

Jeg og samboeren min investerte i en god tredemølle til hverandre i julegave, (snakk om å være støttende i mine prosjekt) så den ble prøvd ut og godkjent i julen. Jeg fikk dermed inn ønsket km-mengde i desember, i tillegg til løpeturer ute.

Foto: Samboer. Julen ble en merkelig miks temperaturmessig. En av dagene kunne vi løpe i 14 varmegrader! Ganske utrolig opplevelse.

Nå står vi over for et nytt år med mange spennende muligheter og valg. Jeg kjenner at jeg er enda mer positivt spent i år med tanke på 2016 enn jeg tidligere har vært, pga løpeopplevelsene som venter. Den første store turen nå går til Gran Canaria i slutten av januar, med ultraløper Sondre Amdahl og en gruppe spennende løpere, som jeg gleder meg til å treffe etter å ha blitt kjent med noen av dem gjennom instagram (se forrige innlegg for nærmere beskrivelse). Litt rar opplevelse å "bli kjent" med noen man ikke har truffet "live" først. Man kan si og mene mye om sosiale medier, men mediene bringer blant annet uante muligheter for nye kontakter og opplevelser, som jeg virkelig har fått erfare etter at jeg begynte å interessere meg for løping. Det er også gjennom den kanalen jeg fikk muligheten til å blogge for Rehband. Noen av Rehbands produkter skal få være med til Gran Canaria, blant annet kompresjonstightsen og knestøttene.

Foto: Samboer Fra en litt kaldere løpetur i julen, men like fint.Her måtte naturen og bygene foreviges. Utsikt til Godøyfjellet fra Tuneset.

Ønsker alle et spennende, utviklende og godt løpeår i 2016!

Publicerat: 2016-01-05 13:42 Kommentarer (0)



Å våge seg ut på nye distanser og prosjekt.

Mandelblomstringen på Gran Canaria er fantastisk på den tiden av året vi skal løpe her. Dette er fra februar i år. Her ser vi noe av landskapet vi skal forsere i løpet av 3 dager.

I slutten av januar 2016 skal jeg reiser til Gran Canaria med en gruppe ledet av ultraløper Sondre Amdahl. Han skal ta oss med på en 3 dagers løpetur over fjellet fra nord til syd på øyen. Vi skal følge deler av traseen til Transgrancanaria, http://www.transgrancanaria.net/en/, et ultraløp som avvikles årlig i mars.

 Ved El Roque nublo, et av de høyeste punktene på Gran Canaria. Her kan tåken ligge tett og man føler man er i himmelen og ser ned på jorden.

Den lengste distansen er på 125 km med 8000 høydemeter til sammen. Det sies at vi kommer til å løpe en lengde på ca 120 km i løpet av disse 3 dagene, hvordan jeg skal få det til er jeg ikke helt sikker på, men gleder meg veldig til utfordringen!  Det er med skrekkblandet fryd jeg ser frem til dette. Min løpekarriere startet for under to år siden, se første innlegg "Hvordan det hele startet". Den lengste distansen jeg har løpt hittil er 31.4 km, på asfalt(!), så jeg tenkte at det kunne være lurt å delta på en maraton før turen, bare for å kjenne på lengden.

Morgenløpetur i fascinerende landskap på Gran Canaria i februar i år. Foto: Samboer

I Ålesund, der jeg bor, avholdes Nyttårs maraton, 27. desember hvert år. Det er en relativt lett og flat løype. Problemet er at strekningen må løpes to ganger, hvis man vil løpe en hel maraton. Det er mildt sagt lite som skjer langs løypen. Så andre omgang vil i så fall hovedsakelig bli en styrkeprøve av mental karakter og utholdenhet.  Underbevisst bruker jeg visst mye tid på å gruble på om det er lurt å prøve seg på dette før turen. Flere netter har jeg drømt om forskjellige mislykkete forsøk i fht å klare å komme igjennom en eventuell maraton. I første drøm avbrøt jeg etter halvmaraton, i andre drøm kom jeg et kvarter for sent til start og jeg fant ikke stavene mine?? Vet ikke om det er unnskyldninger og/eller manglende tro som spiller seg ut.

For hver nye milepæl innen løping har jeg kjent på nervøsitet og spenning. Jeg har vært usikker på om jeg i det hele tatt er i stand til å gjennomføre det jeg vil prøve meg på, men det er vel ikke så uvanlig. Alt ukjent kan virke litt avskrekkende før man har fått erfaringen og ser at man mestrer.  Så hvis det ikke høljer ned og blåser i pissevinkel, så kan det hende at jeg våger å melde meg på Ålesund Nyttårsmaraton og gjør det jeg kan for å gjennomføre den. Da har jeg mestret enda et nivå og vet med meg selv at jeg i hvert fall vil klare to av etappene på turen over Gran Canaria. Den siste dagen, fra toppen av øyen og ned til Maspaloma (50 km) MÅ jo bare gjennomføres for å komme i mål. Da kan jeg hvile og slappe av en hel uke etterpå.

Flere steder i fjellene på Gran Canaria har canyonlignende områder, blir fantastisk å løpe gjennom alt dette.

Tar gjerne imot konstruktive innspill.

Publicerat: 2015-12-21 16:12 Kommentarer (0)



Den trofaste tredemøllen

Etter noen runder med meg selv er jeg klar for å stå frem som en periodevis tredemøllebruker. I enkelte løpemiljø virker det nesten som om det er en skam å gi seg hen til møllen. Jeg er nå klar til å forsvare den og fremheve dens gode kvaliteter og egenskaper. Det betyr IKKE at det å løpe ute er av mindre verdi på noen som helst måte. Det er mange fordeler og positive sider med å løpe ute, men det vet de fleste.

Greit nok er tredemøllen en smule rigid og noe tvangsnevrotisk og kan fremstå som kjedelig i lengden. Den overrasker for eksempel aldri med et nytt underlag. Den er noe fantasiløs, selv om den har prøvd å vise fantasi med programmet "random", men i visse situasjoner er det greit med den tvangsnevrotiske sorten.

Det fine med en god tredemølle er at den alltid er trofast, uansett vær og føreforhold eller tid på døgnet. Har vi en avtale så stiller den alltid, bakker aldri ut. Den er punktlig, holder det den lover, utfordrer ikke uten at vi har bedt den om det. Den lar oss se hva vi er god for, den holder takten, er tålmodig, det er ikke møllen som gir seg etter et visst antall kilometer. Den lar alltid oss avgjøre når nok er nok. Den har et uendelig antall meter med underlag å by på, "det er en evighetsmaskin".  Det er opp til oss å gjøre tiden vi tilbringer sammen interessant.

Det mest spennende for min del hittil, var den dagen jeg bestemte meg for å se om jeg klarte å løpe noen sekunder med en fart på 20 km/t. Det er den farten verdensrekorder i maraton har blitt løpt på, i over 2 hele timer sammenhengende! Ufattelig for meg....på nåværende tidspunkt!

Det fine med en tredemølle er at man da har fullstendig kontroll over farten, det er lett å måle sin utvikling. Det fløy en del katastrofebilder gjennom hodet mitt i forkant av forsøket. Så for meg at jeg lå slengt utover i treningslokalet mens båndet suste videre og folk lurte på hvilken idiot, som hadde utfordret tredemøllens ellers så sindige personlighet. Jeg fikk nok hjelp av ekstra adrenalin trigget og utløst av fartsangst på forhånd, for jeg klarte faktisk å løpe i 20 km i timen i 10 sekunder! (dette er mye for meg som har løpt under to år) Det ble da fartsintervaller den dagen; Fem 10 sekunderøkter à 20 km/t. Prestasjoner bygges sakte med trofast og målrettet trening. Siste gang jeg hadde denne fartsintervalltreningen ble det løpt sammenlagt 0.7 km i denne farten. Det betyr at det bare(!) gjenstår 41.495 meter (sammenhengende, vel å merke) før jeg kan konkurrere med verdenseliten og faktisk få en pallplassering.  Det er viktig å drømme stort, da kommer man i hvert fall et stykke på vei. Man kan more seg med så mangt;)

Fordelene med løping på tredemølle er at underlaget er noe snillere med kroppen enn det asfalt er. Man kan måle sin egen utvikling ganske så nøyaktig. Fartsintervaller er lett å kontrollere og gjennomføre. Progressive økter og nøyaktige grader på bakkeintervaller er lett å loggføre. Været er alltid bra, man kan trene i lette klær, selv på vinteren. Man trenger ikke være redd for glatt underlag. Noen har tilgang til skjermunderholdning, vann og toalettfasiliteter er ofte lett tilgjengelig.

Så gi tredemøllen en sjanse innimellom, hvis været ute er for ufyselig eller helseskadelig å begi seg ut i, eller fordi du har lyst på en avveksling.

Publicerat: 2015-12-14 14:52 Kommentarer (0)



Kjemper mot vindmøller, andre del.

Løpe i varmen

Her må jeg gå oppover, klarte ikke annet i den varmen. Skyggen avslører hvordan jeg egentlig følte at kroppen hadde det, zombilignende gange.

Dag to skulle vi løpe opp fjellet, Hatcho, på motsatt side av landsbyen. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å gå alle de bratteste partiene. Jeg oppdaget raskt at jeg nesten klarte å holde følge med instruktøren, som småjogget oppover, så lenge jeg gikk fort. Jeg så derfor ikke noe poeng i å slite meg ut med å prøve å løpe. Temperaturen steg gradvis underveis helt opp til 40 varmegrader!

Instruktør Paul måtte dokumentere temperaturene vi løp i, det var "mot normalt", mente han.

Jeg hadde aldri vært ute i slik varme før. Dette fjellet hadde enda mindre skygge å by på enn fjellet dagen før, kun olivenlunder. Jeg oppdaget raskt at jeg hadde spist for stor frokost før vi startet. Jeg har en innebygget angst om at jeg ikke skal ha nok energi å løpe på, så jeg prøvde å få i meg mest mulig, ingen god beslutning. Oppi bakkene begynte jeg å bli kvalm og svimmel, direkte uvel. Følte sterkt for å donere noe av maten tilbake til moder jord, men klarte å holde det nede. Har lest om at dette kunne skje, så det skremte meg ikke. Tok det som en nyttig erfaring. Det er rart å innse at man kan løpe oppover i slik intens varme, uten å kollapse, selv om i hode var jeg på randen til akkurat det. Jeg begynte å se for meg (tilnærmet hallusinere) at jeg la meg under et oliventre i fosterstilling, helt musestille og ble servert ubegrensete mengder isvann, frem til kvelden og mørket senket seg.... Servert av en kelner ikledd kjole og hvitt, av alle ting. Hvor i alle dager kom den ideen fra? Men det var dessverre ikke noe reelt alternativ, måtte bare fortsette.

Paul og meg. Vi ser spreke nok ut, men her er det rett før jeg begynner med mine fantasier om isvann, fosterstilling og kjole og hvitt under et av oliventrærene.

Den siste dagen følte instruktøren seg uvel, han taklet ikke hetebølgen som regjerte. Derfor kjørte han oss opp på et fjell, øverst oppe ved vindmølleparken og slapp oss av der for at vi skulle løpe ned igjen til landsbyen, mens han var følgebil for meg.

Jeg får oppleve hvordan det er å ha følgebil, ganske betryggende når både kropp og hode begynner å bli tynnslitt. Sånn er det noen ultraløpere har det, ikke farlig da å løpe langt. Fristelsen til å bli kjørt i mål, var farlig nær på det tidspunktet, men klarte å la være.

Godt var det fordi "Mutanten fra London" (se forrige innlegg for forklaring) forsvant raskt ut av syne og hadde ingen intensjoner om å vente på meg, slik at vi kunne løpe sammen ned igjen. Luften på toppen var knusktørr og varm. Det føltes som om de siste dråpene av fuktighet i munn og hals gradvis ble sugd ut med hvert åndedrag jeg tok. Jeg hadde naivt håpet at vindmøllene kanskje ville bidra til en sval bris på toppen. Slik fungerer det ikke!

Aldri la deg lure av en vindmøllepark på toppen av et fjell og tro at luften blir behagelig avkjølt. Aldri følt meg så blytung i kroppen noen gang, og det var til og med på flat mark, før det bar nedover fjellet.

Man kan bli ganske selvransakende i slike ekstreme situasjoner, man får tid til å bli kjent med nye sider av seg selv. Spørsmål som dukker opp er; Hva er det som driver en til å legge ut på et slikt prosjekt? Liker jeg å plage meg selv? Hadde jeg noen skjulte SM behov, som jeg ikke visste om? Man kan jo begynne å lure. Undringen forsterkes når man passerer de lokale innbyggerne i landsbyen, som sitter godt plantet i skyggen, og som rister sakte på hode når vi kommer heseblesende forbi i fullt ultratrailutstyr gjennombløte av svette. Jeg skal innrømme at jeg et øyeblikk var en smule flau, helt til jeg kom på at instruktøren var godt kjent i byen for sine løpeprosjekter og personene han drar opp på alle nærliggende fjelltopper i stekende solvarme. Ingen har dødd hittil av å delta på hans løpecamper eller på ultraløpet AAUT(http://www.alandalus-ut.com/) han har vært med å starte, som går over til sammen 230 km, og skal forseres i løpet av 5 dager midt på sommeren. Et såkalt multi stage race.

Her løp vi 11 km sammenhengende nedover, det kostet meg en storetånegl. Men det er visst prisen en del løpere betaler for slike opplevelser. Ultraløpet AAUT starter fra Loja og opp hele denne strekningen på første dag av 5, nesten sadistisk testing av psyken, men FOR en overvinnelse når det er gjennomført!

Så hva er det som driver personer til å begi seg ut på slikt?

Det er mestringsfølelsen en oppnår når man har klart å gjennomføre noe man på forhånd aldri hadde trodd var mulig å gjennomføre, som er så fantastisk. Følelsen av å ha klart å gjennomføre noe slik er euforisk og ytterst tilfredsstillende og gjør at man får ønsker om å utfordre seg videre. Det har også en overførende effekt. Står man overfor andre utfordrende situasjoner i livet, vil erfaringen med at man klarte å gjennomføre noen "uoppnåelig" være med på å motivere og gi tro på at man også skal klare neste utfordring.  Det er godt å kjenne at kroppen holder, at den ikke bryter sammen. Det er en sier å vite at man vant over egen psyke, som ville gi opp både titt og ofte, å få bevist overfor seg selv, at man alltid kan klare litt mer, hvis man må.

Fordelene med å trene i varmen:

Hjerteraten synker, økt plasmavolum og forbedret blodgjennomstrømning, det fører til bedre muskelytelse og avkjøling av kroppen gjennom mer svetting. Sagt på en annen måte så fører varmen til økning i VO2 og plasmavolum, noe som medfører at hjertet kan pumpe ut mer blod ved hvert hjerteslag, man presterer bedre under trening og i løp.

Svetting i varmen over tid fører til at man svetter ut mindre salt. Faren for å bli dehydrert reduseres. Vi svetter tidligere, noe som hjelper å bedre kroppens temperaturregulering. Jeg merket etter noen dager at svetten ikke var like salt lenger. En annen fordel med å løpe i varmen var at jeg restituerte fortere, jeg fikk minimalt med smerter og stølhet. Det var en påfallende stor forskjell i fht å trene i mer normalt tempererte områder. Det er selvfølgelig viktig å opprettholde elektrolyttbalansen og å få i seg nok vann underveis og i etterkant. Kompresjonsklær har jeg også tro på. Neste eventyr jeg skal ut på, tar jeg med meg super tightsen fra Rehband! (se innlegg Påmalt kompresjon)

En ikke akklimatisert person, som løper i varmen vil oppleve at det er tungt å løpe og bli fortere sliten, mens en akklimatisert person presterer bedre og har en bedre temperaturregulering.

Hvor lang tid tar det å bli akklimatisert?

Det tar vanligvis opp i to uker med en times trening daglig, under slike forhold. Senket hjerterate kan oppnås innen 5 dager, mens endring av svetting kan ta lengre tid. Det er store individuelle forskjeller og bedre trente personer akklimatiserer raskere. Derfor bør man gi seg selv noen dagers tilvenning hvis man skal løpe i varmt klima før man starter et løp. Effekten av et slikt opphold varer dessverre ikke lengre enn ca to uker.

Ikke la deg skremme av høye temperaturer, bare pass på å forberede deg godt nok og ta vare på deg selv underveis med riktige tiltak.

Photos: Paul Bateson

Publicerat: 2015-11-19 13:47 Kommentarer (0)



Kjemper mot vindmøller, første del.

I sommer dukket plutselig muligheten opp for å delta på en 5 dagers løpecamp i Spania http://www.trailrunspain.com/ nærmere bestemt i Loja, en times kjøring fra Granada. Jeg skulle lære meg terrengløping. Inntil da hadde 90 % av løpingen funnet sted på asfalt. Løpegruppen endte opp med å bestå av instruktør Paul Bateson, en 98 % døv engelskmann på 64 år, som har løp det meste av livet sitt, etter at karrieren som lovende syklist brått ble avbrutt etter en påkjørsel og påfølgende sterk antibiotika- behandling, som førte til at han mistet hørselen nesten 100 %. Han klarte ikke lenger å holde balansen på sykkel, men han klarte å løpe. Løpingen ble redningen hans i fht å takle situasjonen som tiltagende hørselshemmet.  Den andre deltakeren var en mann på min alder fra London, som hadde løpt en time hver morgen siden han var 16 år! Og så meg, som hadde løpt litt over et år til sammen, litt av en gjeng!

Det viste seg at det var hetebølge over Syd-Spania akkurat i den perioden.  Jeg trives ikke i for høye temperaturer normalt sett, litt over 30 grader holder lenge for min del. Hadde jeg visst at det skulle ende opp med over 40 varmegrader, hadde jeg ikke villet eller våget å begi meg ut på et slikt prosjekt. "Ignorance is bliss!", gjelder i dette tilfelle. Jeg hadde gått glipp av store mengder læring og selvutvikling, hadde jeg ikke hoppet på denne turen.

Første dag skulle vi løpe opp det ene fjellet som omkranser Loja, litt over 700 høydemeter. Underlaget besto for det meste av grusvei nesten helt opp. Både hode og kroppen fikk sjokk da de to andre begynte å småløpe oppover, etter at vi hadde gått ut av landsbyen.  Jeg var jo fullt klar over at dette var en løpecamp og ikke en gåtur-gruppe, men hadde visst på en måte fortrengt det der og da. Det var bare å henge på. Et par kilometer opp i bakken kjente jeg at det meste begynte å låse seg og det var mer eller mindre umulig for meg å løpe mer. Bena fungerte, men hele systemet ellers sluttet å virke, føltes det som. Jeg ble redd for å gå tom for vann, det var lenge til toppen, jeg hadde aldri løpt en hel bakke i strekk før, bortsett fra i løpet Blodslitet (se blogginnlegg 4) året før, og det er kun 2.5 km sammenhengende bakke. Det var nesten ingen trær som ga skygge og temperaturen var oppi 35 varmegrader allerede. De andre fortsatte. Mannen fra London, som jeg kjapt konkluderte med måtte være mutant, fortsatte i samme jevne tempo uansett, gjennom hele uken! Jeg stoppet opp og lurte sterkt på hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte se på mulighetene. Jeg kunne gi beskjed til instruktøren om at jeg takket for meg og trakk meg stille tilbake til landsbyen og fant på noe der, innrømme for meg selv at dette ble for drøyt og umulig, eller jeg kunne tvinge meg videre. Jeg var på nippet til å begynne å gråte. Jeg konkluderte med at dette måtte være det nærmeste jeg kom et våkent mareritt hittil. Jeg bestemte meg for å GÅ videre, løpe var utelukket. Stolthet og pinglete jente-følelse måtte vike.

Utad smilende fornøyd, inni på gråten. Her har jeg akkurat tatt igjen de andre i bakken. Den seige løpemaskinen (mutant) Scott fra London til venstre.

Da jeg tok igjen de andre, som hadde ventet på meg lengre oppe, kom instruktøren med følgende skarpsindige observasjon:

-"Bakker er visst ikke din sterke side"

- "Really? You don't say!"

Da vi endelig kom over i mer teknisk terreng, bort fra grusveien, våknet en ny side i meg og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde gitt opp lenger nede. 

Over i teknisk terreng mot toppen, da kom gleden med terrengløping frem og jeg forsto hele poenget med å lide meg opp fjellet først.

Da vi nådde toppen og skuet ut over dalene og andre omkringliggende fjell, opplevde jeg en enorm mestringsfølelse og glede ved å ha klart det.

Toppen sammen men Paul Bateson. I dalen ligger landsbyen Loja. Svært tilfreds akkurat her, over å ikke ha gitt opp underveis.

Vi konstaterte at det var en varm opplevelse i 35 grader. Selv Paul, som hadde bodd i Loja siden 2001, syntes det. Turen ned fra fjellet ble en lek. Jeg oppdaget en løpeteknikk, som ga meg følelsen av å fly nedover, en fantastisk opplevelse! Vi løp ca 13.5 km den dagen.

Etter å ha drukket oss opp på nok vann og veske og fylt opp glukogenlagrene igjen, ble resten av dagen tilbrakt på hotellrommet med AC, liggende i sengen i ca 4 timer med kompresjonsstrømper (Rehband sine kompresjons-calves og knestøtter kan være behagelige i en slik situasjon) og eleverte ben, før det bar ut en liten tur for å spise og så rett i seng igjen, for å være klar til ny økt dagen etter.

Photo taken by Paul Bateson

Publicerat: 2015-11-09 14:59 Kommentarer (0)



De mentale fallgruvene med å stille i løp uten startnummer.

Bakkeløpet Blodslitet i Ålesund, det eldste løpet i byen, som startet opp i 1982, var det første løpet jeg deltok i (2014). Jeg forsto ikke helt hvorfor det het Blodslitet før jeg begynte å løpe. Det er et 6.5 km langt løp fra Fagerlia og opp til Fjellstua på byens fjell Aksla og så tilbake igjen nesten samme vei.

Jeg var ekstremt nervøs før start, visste ikke hva jeg skulle gjøre, kjente ingen deltakere egentlig, så jeg jogget litt på måfå rundt på området. Det virket som om det var det riktige å gjøre, hvis man skulle ta andres atferd i betraktning. Jeg tenkte at det var lurt å stille meg foran i feltet (STOR tabbe!), så når starten gikk raste jeg fremover sammen med de andre superløperne. Jeg fikk raskt forståelse for navnets opphav. 200 meter inn i løypa hadde jeg blodsmak i munnen, jeg kjente en fysisk rift i halsen (jeg var opphovnet i halsen i flere dager etterpå). 200 meter til var pulsen oppe i 183! Jeg skjønte at her måtte det roes ned. Det er da man raskt lærer hvorfor man skal starte ut moderat i et løp. Ikke veldig psykisk oppbyggende å oppleve at resten av gruppen bak deg passerer en etter en. Jeg løp med startnummer på meg, det ga på en måte en forpliktende følelse i fht å fullføre løpet. Jeg skal innrømme at tanken på å snike seg bort halvveis oppi bakken var stor og overhengende. Jeg vurderte alle mulige konsekvenser av akkurat det. Så for meg leteaksjoner, pinlige retretter, DNF (did not finish) på resultatlisten, osv. Jeg klarte å snakke meg selv til fornuft igjen. Målet var jo å fullføre mitt første løp, jeg skulle jo ikke vinne! Dessuten gjorde jeg det mye bedre enn noen gang tidligere i min løpekarriere på 5 måneder(!) Jeg hadde for eksempel aldri løpt de bakkene sammenhengende uten pauser før, bare det var jo en prestasjon i seg selv. Jeg kom i snakk med noen andre i løpet etter hvert og hang meg på dem, det fikk meg igjennom og i mål. Jeg var egentlig veldig fornøyd med mitt første løp i etterkant. Jeg kom på 10. Plass av 15 kvinner. OG jeg hadde fått veldig viktig erfaring i fht det å delta i løp.

Så når årets Blodslit skulle gå av stabelen i september igjen, måtte jeg stille på nytt. Jeg måtte se om jeg hadde utviklet meg fra i fjor og om jeg kunne få nytte av de erfaringene jeg gjorde meg da. For det første skulle jeg ikke komme for tidlig før start, for det andre skulle jeg IKKE stille meg foran, men holde meg lengre bak i gruppen og gå ut i moderat og kontrollert tempo. Jeg feilberegnet tiden det tok for oppvarmingsturen hjemmefra til start (ca 2,5 km), så jeg rakk ikke å bli registrert og få startnummer. Ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Nervøsiteten var kratig til stede igjen, derfor vurderte jeg å la forsentkommingen bli en unnskyldning for å slippe å løpe. Fascinerende å observere hvor kreativ og saboterende tenkningen kan bli! Jeg hadde 3 minutter på meg til å ta en avgjørelse. Jeg stilte meg bak i gruppen og tenkte at jeg kunne ta det som en ren treningstur (den tanken ble blåst bort relativt raskt etter start).

Har aldri sett på meg selv som et konkurransemenneske, men klare symptom viser annet. Jeg hadde jo ikke brydd meg om å stille i løp hvis ikke, eller blitt så overraskende nervøs før løp. Bare for å ha det sagt så er det meg selv som er den største konkurrenten. Det er mine egne tider jeg vil slå, som indirekte viser at jeg har blitt en bedre løper. Det er det fine med denne sporten, uansett form og nivå så har man alltid noen å måle seg opp mot, seg selv. Man må bare få en baseline først, som kan brukes som sammenligning. Min baseline ble Blodslitet 2014. Det var tiden fra det løpet jeg ville forbedre i år.

Tilbake til starten av løpet.

Selvfølgelig innlysende og svært mye mer behagelig var det å starte ut roligere enn i fjor. Jeg unngikk blodsmaken på hele turen. Jeg klarte å holde posisjonen jeg havnet i og hadde det egentlig bra, inntil 3 km var gått. Da begynte hode igjen:

Utpsykingskampen:

-"Du vet du ikke trenger å fullføre dette, du har ikke startnummer på deg, ingen vil lure på hvor du ble av".

-Nå får du gi deg, vis litt viljestyrke!

-"Halve turen (alle oppoverbakkene) er jo egentlig en ganske bra økt, i hvert fall i dette tempoet, du kan trekke deg nå".

-Hvordan skal det gå i Oslo (skulle løpe halvmaraton i Oslo uken etter) hvis jeg holder på å tenke slik? Skjerp deg!

-"Hun som du hele tiden ligger å veksler med å ligge foran og bak fortjener å gå foran deg, hun har startnummer på seg"

-Og så da? Det skulle du også hatt og det er ingen unnskyldning!

-" Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å holde på med dette, har det noe betydning i den større sammenhengen?"

-Det er et drøyt tema å ta opp akkurat nå, det kan du meditere på senere en gang en stille kveld i sofaen.

-"Gjør det deg til et bedre menneske å fullføre løpet?"

-Hallo? Det går under samme kategori som forrige spørsmål. Men jeg skal svare kjappest på det når du absolutt må bringe det opp. Ja, jeg tror faktisk at det gjør oss til bedre mennesker å utfordre oss selv fysisk (og mentalt for den saks skyld) og kunne motivere andre til å gjøre det samme. Det har store positive effekter både fysisk og psykisk. Så bare fortsett å løpe!

-"Skal jeg bare sakke ned farten å late som jeg er en av de andre joggerne, som tilfeldigvis er ute på samme tid og løper? Ingen vil reagere på det"

-Tenk hvor dårlig følelse jeg vil sitte igjen med etterpå da, vite at jeg ga opp på noe jeg kunne ha gjennomført. Svært lite oppbyggende på sikt.

-"Har de rett, de som mener dette er et infantilt behov for bekreftelse? Jeg får jo ikke medalje en gang!" (Det er et gratis løp, derfor ingen medalje)

-Det spørsmålet tar for lang tid å svare på nå for en psykolog, som skal konsentrere seg om å fullføre et løp.

På dette stadiet begynte hode virkelig å bli kreativt....men jeg holdt ut.

Bilde hentet fra http://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Slik holdt jeg det gående til jeg klarte å hekte meg på en mann, som i utgangspunktet var hakket bedre enn meg, han ble redningen. Han motiverte meg til ikke å gi opp. Jeg fant ut at det var tryggest å holde fast ved denne sabotør-hindrene personen helt inn til mål. Jeg endte på en 4. plass av 12 kvinner og en forbedring av egen tid på ca 4 minutter. Jeg var strålende fornøyd og full av endorfiner og superglad for at jeg ikke hadde gitt etter for de saboterende tankene. Jeg gikk fra å være "den ukjente" til å bli registrert på riktig måte, slik at jeg kom med i resultatlisten. Altså, ingen unnskyldning for ikke å fullføre et løp, pga manglende startnummer.

Jeg står å sniker over skulderen til personen som noterer alle tidene, lurer på om jeg ble registrert og hva min tid ble.

Bilde hentet fra http://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Turen hjem etter Blodslitet gikk i samme trasè som løpet, i vakker lav høstsol på Aksla.


Hva gjør du når hode begynner å psyke deg ut?

- Fokuser på det du ser rundt deg, eller på hvordan du beveger deg når du løper.

- Hvis du liker å løpe til musikk eller en lydbok, så kan det også stoppe negative tanker.

- Finn alle de gode grunnene for at du gjør dette: Kommer i bedre form, får bedre helse og større sjanse for å unngå noen av dagens livsstilsykdommer, tenk på god-følelsen etterpå, du er et skritt nærmere målet i fht neste løpemål, du viser viljestyrke, du får trent den mentale utholdenheten, noe som du vil få nytte av i alle andre situasjoner også.

- Ikke tillat deg å begynne å gå inn i en diskusjon med deg selv om hvor vidt du skal fortsette å løpe eller ikke.

- Jeg har selv merket at hode virkelig kan sette i gang, hvis jeg mangler næring under et løp. Da er det om å gjøre å fylle på lagrene raskest mulig, det har hjulpet hver gang. Dette gjelder spesielt i litt lengre løp.

Etter harde løp eller treningsøkter er det godt å ligge i sofaen med kompresjons "calves" på, føler bena restitueres fortere da. Rebhand sine varmer godt på leggene. Når en i tillegg har en liten hund på toppen som varmepute, blir det perfekt.

Publicerat: 2015-10-29 16:05 Kommentarer (0)



48 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser