Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Vått, bratt, nye utfordringer og mestringsopplevelser i de franske alper.

Mye løping på smale stier, vått og gjørmete, men flott. Godt merkete ruter og kart som lett lot seg følge.

Søndag 12 .juni dro jeg til Morzine i de franske alper nær grensen til Sveits for å løpe en uke i fjellene med løpecoach Charlie Sharpe, en engelsk ultraløper og coach, bare 27 år gammel, som stadig blir bedre og vinner ultraterrengløp rundt om i verden. http://www.charliesharpe.co.uk/

Morzine er en klassisk alpelandsby med et yrene skiliv på vinteren. Dalen er full av chalets, som folk bor i. Sommerhalvåret kommer folk dit for å gå tur, løpe, sykle downhill på terrengsykkel, landeveissykling, rafting og annet.

Vi ble en gruppe på 8 personer tilsammen med Charlie, 4 jenter og 4 gutter (alder fra 33 til 50 år, utenom Charlie). Alle fra England bortsett fra meg. Alltid interessant å bli kjent med andre personer og tradisjoner. To engelske jenter stelte for oss og disket opp med treretters middag hver kveld. Vi kunne derfor konsentrere oss om løpingen og restitusjon. Charlie hadde et bra opplegg med daglige innlegg, som omfattet løpetipstips, trening, konkurransforberedelser, mobilitetstrening og foam rolling. De praktiske øvelsene var med på å holde kroppen smertefri og mobil gjennom hele uken. Hadde ingen gangsperre da jeg kom tilbake fra turen, noe som jeg opplevde ganske utrolig.

Charlie viser utstyr han bruker i løp og på trening og kommer med nyttige tips.

Området har et godt utvalg av forskjellige stier å utforske og utfordre seg på. Temaet denne uken viste seg å bli; løpe i regn på vått og gjørmete underlag. Forrige sommer ble temaet for meg å løpe i hete, over 40 varmegrader i Loja, Spania.

http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/kjemper-mot-vindm-ller-f-rste.htm Lurer på hva neste tema blir?!

Erfaringsgrunnlaget i gruppen var delt, derfor ble det ekstra utfordrende for enkelte da stiene smalnet, prosenten på bakkehelningen økte og stiene stadig ble mer tekniske. Jeg kan ikke si jeg har mye terrengerfaring, men jeg elsker smale stier og jo mer teknisk de blir, jo større endorfinrush får jeg. Høyder har begynt å gi samme effekt. Jeg har tidligere i livet vært langt over gjennomsnittet pysete, for å si det mildt, når det gjelder slike utfordringer. Gleden over å føle seg trygg og kjenne at jeg mestrer når jeg løper i slikt terreng er derfor ekstra stor. Løpingen har vært med på å fjerne flere fobier hos meg.

Dette var typisk underlag mange steder vi løp. Dødt løv iblandet gjørme. Mykt, men også krevende oppmerksomhetsmessig.

På søndagen tok vi en liten testtur i nærheten av chaleten vår, mens vi ventet på at de resterende deltakerne skulle ankomme. Lett regn og bratt, men gøy! 300 høydemeter (opp og ned) på 4 km. Jeg innså da at her var det bare å forberede seg på å bli våt og skitten. Det hadde ikke blitt mye løping hvis vi skulle ventet på solen den uken.

Pga uvanlig mye regn i år, var stiene omgjort til elver enkelte steder. Du kunne bare glemme å løpe tørskodd!

Dag 2. Vi startet ut i lett regn, løp på smale stier med mange meter å falle ned! Underlaget besto av dødt løv, røtter og gjørme, så  det var viktig å holde fokus. I dag skulle vi lære teknikk for oppoverløping på en litt bredere vei, drittungt! Fant ut at det skyldes høydenivået vi var på, jeg konkluderte i hvert fall med det, selv om det ikke var høyere enn ca 1100 meter. Pusten stoppet meg flere ganger. Fikk også fort melkesyre i bena, som stoppet meg.

Bakketrening over Morzine, tungt og vått. Følte men skikkelig utrent her, tungpustet og syrefest i sakte film.

Selv om bakkeløpingen tok på, måtte jeg likevel bli med på siste vertikalrunde med de 3 beste mennene inkludert instruktør, 500 høydemeter opp på 2 km, det kjentes! Typisk meg altså! Lærte mye der jeg slavet meg selv oppover, rakk også å undre meg over meg selv, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Da vi kom opp så bar det rett nedover igjen 1 km i rød/svart skiløype/elveleie, pga alt regnet! Vi raste nedover i løv, steiner, røtter, gjørme og vann.

Dette er en bratt bakke nedover, bilde får ikke frem hvor bratt det er. Skrekkblandet fryd å sette utfor her, og veldig gøy!

Da vi skulle sette utfor fikk jeg samme spente/skremte følelse som jeg har hatt et par ganger på slalom, men ubehaget forsvant da jeg satt utfor og kjente at jeg hadde "kontroll". Det er en super øvelse i tilstedeværelse, man må være fullstendig fokusert, ellers går det fort gale. Kjente turen i bena etterpå, men var svært fornøyd med å ha mestret bratte og smale stier.

Dag 3. Temaet for dagen var fartstrening, først opp en ca 3 km lang bakke i terskelfart og så to ganger rundt et fjellvann på ca 3 km. 3 minutters pause mellom hver økt. Tungt etter turen dagen før. Kan ikke skryte på meg at det ble så mye fart akkurat.

Gjennomført fartstrening rundt vannet, vakkert sted.

På tross av dette så måtte jeg selvfølgelig ta på meg å lede 4 av oss en ekstra omvei hjem, først bratt opp og så bratt ned igjen til hytten. Fikk litt feelingen av å være løpeleder akkurat der, kjekt! Det regnet det meste av denne dagen også.

Dag 4. Denne dagen stakk solen litt frem. Vi hadde en lang løpetur uten regn, fint og vakkert! Målet var å løpe til Sveits! (Høres så kult ut å si) Halvparten av oss kom oss til grensen mellom Frankrike og Sveits på 1920 meters høyde. Der blåste det intenst fra hver sin kant.

En fornøyd gjeng på grensen mellom Sveits og Frankrike, ingen passkontroll:) Det blåste heftig her. Denne dagen hadde vi delvis sol, alt blir lettere og lysere da.

Det bar langt nedover på hver side. Fikk inn en del speed trening nedover etterpå, veldig gøy! Løpe med raske menn hjelper alltid på egen prestasjon! Ville ikke bli hengende etter. Utrolig nok ble jeg ikke sliten, og bena holdt. Vi lærte effektive tøyinger kvelden før, som fikset dette. Fikk heldigvis inn et kaféstopp med oliven, to cola og en stor pommes frites. Ble ganske så sulten underveis. Lærte at jeg måtte ta med mer energi.

Vakkert Sound of Music landskap på grensen mellom to alpeland.

Dag 5. Jeg kjente på stor vegring før dagens økt i relativt kraftig regn. Vertikaltur, 1000 meter stigning fordelt på ca 3 km! Ble motvillig med ut, ligge på sengen å slappe av i et par timer før middag fristet veldig mye mer. Utfordrende teknisk sti med steiner, røtter, blader og store kongler i svært bratte partier med elver i midten, dannet av regnet. Fant ut at min spinningtrening gjennom de siste 8 årene har gjort meg sterk oppover. Erfarte også at det var enklest og tryggest å gå i elven oppover og løpe ned igjen ved å følge vannet. Vannet vasker bort gjørmen, dermed ble grepet bedre. Mantraet midt oppover ble: "I am a machine!" Litt etter litt økte gleden med det jeg holdt på meg, jeg endte opp med et stort glis om munnen da jeg nådde toppen, selv om jeg var gjennomblaut og temperaturen hadde sunket flere grader der oppe. Skyene og tåken hang lavt, men humøret var på topp! Brukte 50 min. opp og 20 min ned igjen. Kikket etter en slik økt var vel verdt anstrengelsene.

Klassiske motiv fra alpene. Over alt var det satt opp vannposter med Evianvann, direkte fra naturen, veldig praktisk å slippe å bære med alt vannet for en hel dag.

Dag 6. Denne dagen hadde vi en lang, veldig kjekk og utfordrende løpetur med mange høydemeter, snø,og elvekryssinger høyt oppe under skyene. Svært teknisk og ganske utfordrende for halve gruppen. Jeg har heldigvis lange ben og kan hoppe og løpe over elver og snøklatter. Jeg insisterte på kort løpeskjørt, litt kaldt da vi måtte vente på de andre.

En av de mer heftige elve- og snøkryssningene på dagens løpetur, høyt oppe under skyene.

Gammel snø som måtte forseres. Det manglet ikke på tekniske utfordringer heldigvis. Hjernen går ikke lei på den måten og registrerer ikke at man faktisk kan være sliten.

Vi kom til en alpinskilandsby, Avoriaz, på toppen av fjellet over Morzine. Spøkelsesaktig, fordi alt var tomt og stengt!

Alpinbyen Avoriaz er bygget på en slik måte at den ser ut som en del av fjelllandskapet på kanten av stupet.

Etter det bar det nedover til Morzine i stadig bedre vær. "De 3 musketerer", jeg og de to raske mennene i gruppen rotet oss langt ned i bratte kumøkkskråninger, "cow shit hill", som jeg døpte det. Vi måtte forsere en større skråning full av gjørme og møkk omgitt av elektriske gjerder. Jeg stavret meg av gårde øverst mot gjerde, det eneste stedet det var bitte litt gress å få fotfeste i, og ba til høyere makter om at jeg ikke måtte falle i møkken, slik at jeg måtte ta meg for i gjerde. Det var som å være i en dårlig drøm, samtidig veldig komisk. Jeg så direkte malplassert ut i kort, gult løpeskjørt vadende i 10 cm dyp dritt. Da vi til slutt "nådde land" måtte jeg bade i kyrenes trau for å bli kvitt noe av vekten på skoene. Ingen av oss falt, utrolig nok. Vi fant til slutt en down hill sti for terrengsyklister, som førte oss til byen.

Det var mye lave skyer og tåke på toppene, fascinerende å løpe i.

Dag 7. Siste løpedag ble skikkelig hard core for meg! Jeg ble med leder og de to beste mennene på en egen høydetur, dvs at jeg var den dårligste i gruppen og fikk dermed aldri hentet meg inn, slik jeg kunne de andre dagene, da vi ventet på resten av deltakerne.

Dette partiet hadde kjetting man kunne holde seg i, pga at det var så bratt og smalt.

Langt der nede til høyre skimtes deler av Morzine. God eksponeringsterapi for høydeskrekk.

Fordelen med dette var at jeg fikk pushet meg mer enn jeg ellers ville gjort. Vi klatret opp til Pointe de Nyon på 2018 meter. For å klare det måtte vi kravlet opp snøflak og holdt oss fast i små busker for å nå toppen. En av de andre ble igjen litt nedenfor, pga høyde og for usikkert underlag å holde seg fast i. Det var en god følelse å klare å nå helt opp, uten angst.

På siste topp, totalt omgitt av tåke og skyer, slik at vi ikke så hvor bratt det var ned på andre siden. Jeg begynner å bli ganske tom her. Vi var bare 3 personer som kom oss opp hit.

Denne dagen var det tøft å holde følge med ned igjen, mye pga at jeg ikke hadde mer igjen å gi etter 7 dager med utfordrende løping. Etter den siste turen var jeg tom, men hadde ikke vondt noe sted! Totalt løp jeg 144.5 km og gjorde unna 15.000 høydemeter opp og ned. En fantastisk uke!

Charlie Sharpe kommer til å arrangere flere slike turer, det kan virkelig anbefales!

Publicerat: 2016-06-23 16:40 Kommentarer (0)



Jentebølgen i Ålesund 2016

Start og målområde utenfor Sparebanken Møre Arena

I går gikk Jentebølgen av stabelen i Ålesund. Været var bra, men vinden var oppskrytt forfriskende. Det var færre deltakere enn normalt, bare litt over 700. Tidligere har det vært opp i 2500 deltakere! Jentebølgen har dermed vært det største lokale løpearrangementet i Ålesund. Arrangørene bør se på årsaker til nedgangen og få endret dette. Jentebølgen er et lavterskelløp til jenter og damer i alle aldre, både for de som kan løpe/gå for egen maskin og de med funksjonshemming. Her stiller personer på eget initiativ eller som en del av en gruppe, lag, forening eller jobb. Deltakelse i Jentebølgen kan derfor også være en viktig sosial faktor og kan gi teambuilding-gevinster. Det er uformelt og upretensiøst, en stor del av deltakerne tar dette som en sosial happening der de får løpt/gått seg en tur på ca 5 km sammen med andre, får medalje og mulighet til å vinne en rekke premier på startnummer.

Vi var 12 personer fra Medi3, som stilte til start. Tidligere har det vært mange flere med, så her er det tydeligvis en jobb å gjøre.

Det er flere og delte meninger om løp som bare er rettet mot den kvinnelige delen av befolkningen. Et av argumentene som ble nevnt for ikke så lenge siden, var om vi damer ikke føler oss likeverdige nok menn og ser på oss selv som så svake at vi må ha egne løp for å kunne stille i "konkurranser". Jeg ser det likestillende poenget i argumentasjonen, men samtidig tror jeg det er vel så viktig at vi har arrangement, som kan bidra til at flere våger seg ut av godstolen og deltar i fysiske aktiviteter. For noen kan det å delta på et slikt løp være nok motivasjon til at de orker å ta på seg treningsklærne og komme seg litt ut i bevegelse. Man må virkelig ikke undervurdere den helsebringende effekten moderat fysisk aktivitet har, både på den fysisk og psykiske helsen. Det kommer stadig nye studier og eksempler på personer som har løpt og trent seg ut av sine depressive og tunge tilstander. Det er derfor samfunnsnyttig i det lange løp at det arrangeres slike løp og at man stiller opp og deltar.

Det var mitt første Jentebølgeløp, jeg var derfor ikke helt sikker på hvilke strategi jeg skulle velge. Siden jeg hadde startnummer på brystet så endte jeg opp med å prøve å løpe så godt jeg kunne, tok det som en fartstreningsøkt. Jeg lå for det meste som nummer 7 gjennom hele løypen inntil de siste 100 meterne da jeg plutselig bestemte meg for å spurte i mål, det godtok ikke nummer 6, så hun satte opp farten dermed fikk vi delt 6. plass ;) Etterpå var det medalje, påfyll av veske og bana og så en lang liste premietrekninger. Jeg var en av dem som vant en måned gratis trening på Stamina. Jeg var fornøyd med arrangementet, siden det var mitt første. Andre savnet flere deltakere og "trøkk" før start. En del ønsker også offisiell tidtaking, tror det vil være med på å motivere flere til å prøve å løpe litt mer.

Alle kom i mål og oppnådde det de ønsket på turen.

I dag kjenner jeg det i lårene, håper bena er friske og fine til søndag, da drar jeg til Morzine i de franske alper og skal løpe en uke der, lære å løpe i alpint landskap. Tror løpecoachen vår Charlie Sharpe kan lære oss mye nyttig. Rapport kommer i etterkant.

Publicerat: 2016-06-10 13:51 Kommentarer (0)



Ecotrail 2016 45 km, mitt første ultraløp!

Ecotrail ble ikke helt som antatt på forhånd, for å si det sånn. Fra å tenke at jeg skulle løpe så godt jeg kunne og komme i mål før regnet meldte sin ankomst, endte det med å bli en søndagstur, "a walk in the park", bokstavelig talt, med blant annet innlagt fotografering og pauser i solen rundt i Oslos grønne lunger, haren og skillpaddeleken og et nærmere bekjentskap med min løpebuddy Margrethe fra Gran Canariaturen i januar.  

Nesten alle i gjengen fra Gran Canaria klare til start på Ecotrail 45 km i Holmenkollen. Kongen Sondre Amdahl måtte flekse litt løpelegger.

Jeg hadde egentlig ikke så mange forventninger, jeg visste ikke hva jeg gikk til fordi jeg ikke kjente løypen. Synes det er vanskelig å se for meg en løype når jeg ikke har vært på de aktuelle stedene selv.  For det andre var ikke kroppen helt 100 % i form etter Barcelonaturen bare 4 dager tidligere. Jeg hadde 4 dagers restitusjon etter løpingen i Barcelona, likevel følte jeg ikke at energien var kommet tilbake.  På ferie spiser og drikker jeg det jeg ønsker, også matvarer som jeg helst ikke skal ha og som gjør kroppen min tung. Nyttig lærdom til neste gang.

Vi var 8 personer fra Gran Canaria gjengen, som skulle løpe 45 km distansen. Det var veldig kjekt å samles igjen i Oslo denne helgen. Dessuten fikk jeg treffe mange andre veldig hyggelige løpere, som jeg har lest om og fulgt med på gjennom sosiale medier og annet. Været var egentlig veldig bra på løpsdagen. Lett sløret skydekke med fare for regn etter kl.18. Jeg hadde et ønske om å komme i mål før regnet startet.

Distansen 45 km starter i Holmenkollen og har en ikke ubetydelig stigning opp til Tryvann, fordelt på noen kilometer. Planen var å prøve å holde eget tempo og ikke la meg rive med av ivrige medløpere. Kun 1.5 km ut i traseen begynte kroppen å kjennes ut som bly, jeg ble småskremt av tankene som allerede da begynte å snike seg inn. I ettertid viste deg seg at jeg på et eller annet mystisk vis hadde klart å komme opp i en puls på 193 slag i minuttet i de første bakkene, enda jeg følte at jeg tok det relativt rolig. Jeg har anslått at min makspuls ligger på 194, så det ble nesten full skår på direkten der. Kanskje det var årsaken til blyføttenes inntog? Mister Supersabotør var raskt på banen (må ikke forveksles med Supersjarmør) Tilbudet lød som følger; kanskje jeg rett og slett skulle vurdere å trekke meg? Slike tanker var jeg virkelig IKKE forberedt på så tidlig i løpet. Jeg glemte alle lure mentale strategier og triks jeg vet fungerer, men ga heldigvis ikke etter. Så var vi plutselig på toppen og en lang bakke nedover åpenbarte seg. Jeg elsker nedoverbakker og å rase utfor, får utløst en god dose lykkehormoner på den måten, så lenge det varer. Jeg benyttet sjansen og fløy nedover og fikk da plukket en del løpere. Jeg ville skaffe meg noe å gå på til senere, var heller ikke redd for å smadre lår, hadde ingen store planer om å løpe på søndag nemlig, kan du tenke deg?

Jeg ble relativt raskt hentet inn igjen, både av løpere og blyfølelsen. Etter en stund kom Margrethe fra gruppen vår opp på siden min, hun er en sterk løper og har et imponerende konkurranseinstink. Hun hadde blitt velsignet med samme dose bly som jeg. Hun hadde bestemt seg i siste øyeblikk å bli med på Ecotrail og å løpe 45 km. Hun var derfor ikke forberedt slik hun pleier før et løp. Jeg kjente at det hjalp å ha en å snakke med og dermed få tankene over på noe annet. Garmin loggførte også trofast den ene kilometeren etter den andre, det var og en hjelp. Resten av Gran Canariagruppen forsvant foran oss. Jeg måtte bearbeide selvfølelsen der en liten stund. Det viser seg å være utfordrende for meg å skru av konkurranseinstinktet og se andre ta ledelsen, det samme hjalt for Margrethe. For å overleve vårt eget nederlag og gjenfinne selvfølelsen måtte vi omdefinere hele løpet. Hun slet også med hemmende magesmerter, som gjorde at vi bare kunne løpe korte strekninger før vi måtte gå igjen. Det ble etterhvert en del pauser. Hun forsvant inn i skogen og jeg sto å holdt vakt, solte meg, skrev melding, tok bilder, nøt omgivelsene, restituerte og forsikret andre løpere om at alt sto bra til, man må da unne seg en pust i bakken når solen skinner?!

En av de mange restitusjonspausene jeg fikk mens jeg var skogvakt for Margrethe. Ikke å forakte så lenge solen skinte. Fikk noen bekymrete blikk fra andre løpere, som lurte på om alt sto bra til. Jeg satt i hvertfall bra til ;) Skikkelig god eksponeringsterapi i fht å tøyle konkurranseinstinktet, kan anbefales! Aktuell teknikk: Sett deg rolig ned og så se på alle som løper forbi deg, pust rolig og la dem løpe, UTEN å prøve å hente dem inn igjen etterpå.

Alle pausene og gåingen resulterte i at vi hadde relativt friske ben de gangene vi løp og endte med å rase forbi deltakere, som sikkert begynte å lure på hva vi drev på med da dette gjentok seg på femte gangen. De tok oss selvfølgelig igjen da vi i neste øyeblikk begynte å gå og fortsatte vår søndagstur. Det å ikke ha et tidsmål under et løp åpner opp for helt andre opplevelser. Denne gangen fikk jeg tid til å ta inn omgivelsene, som faktisk var ganske så fine mange steder, spesielt langs Lysakerelven var det vakkert. Traseen ga assosiasjoner både til norske eventyr, Ringenes Herre, nasjonalromantikken, troll og regnskog i Asia (ja, jeg har god forestillingsevne). Det var gode lukter av Syrin og Hegg, våt jord og vår.


Skjønner dere at jeg fikk assosiasjoner til eventyr? Det sto faktisk en bjørn langs traseen. Ingen sammenligning for øvrig, selv om jeg likte å tenke på meg selv som en løpeprinsesse akkurat der...

Man får også mer tid til å ta inn heiarop langs ruten og vennlige kommentarer fra de frivillige. Stemningen var jovial og avslappet på matstasjonene, måtte nesten minne meg selv på at jeg liksom holdt på med et løp. Jeg tøyde litt, satt å så på andre og slo av en prat med veldig kjekke, nye personer som jeg ble kjent med denne helgen, prøvde å få litt mat i meg (det var ikke mye som ble inntatt på stasjonene, hadde med gels fra Sponsernordics som fungerer bra underveis og Tailwind i den ene drikkeflasken). Blyfølelsen forsvant etterhvert og Mister Storsabotør fant andre mer lydhøre deltakere å plage.  Vi fokuserte på alle fordelene med dagens vending, det gjorde at jeg fikk det relativt underholdende etterhvert, ble nesten litt euforisk ut i løpet. Det gikk sport i å oppdage fotografene som lå på lur og som prøvde å "blende inn" i miljøet, her snakker vi organisk fotografering for alle penga og 100% oppfølging av Ecotrail sin miljøprofil! Vi hadde flaks 4 av 5 ganger, var akkurat i løpegiret da vi oppdaget dem. Vi ble fersket gående på Aker brygge av en fotograf, som gikk i ett med den gråbrune veggen langs traseen, imponerende jobb!

Vi slapp ikke unna regnet. For min del ble det både vått og kaldt det siste stykket. Jeg endte opp med å gå med hendene på ryggen, som en gammel mann på rusletur, for å holde litt på varmen. Kreativiteten og jakten på all læringen vi fikk med oss, holdt helt i mål.

SÅ glad og sprø kan man se ut når man kommer i mål og får en solid medalje for sitt første ultraløp! Stakkars medaljeutdeler, han klarte ikke å holde masken da han så uttrykket og gleden min.

Jeg fikk tilbudet flere ganger av Margrethe om å løpe videre alene, men kjente at det uansett hadde vært for sent i fht å få en god tid. Dessuten hadde jeg godt av alle de andre opplevelsene jeg fikk med meg denne dagen, noe jeg ikke ville fått hvis alt gikk som planlagt. Jeg klarte å legge bort konkurransefokuset, sette pris på samholdet, felles erfaringer og det å løpe sammen i mål, bare fordi vi avtalte det underveis i løpet.

Koll og Tott vel bestått! Vi var fornøyde og våte og klar for mat og varme. Fantastisk å få vafler i mål! Det er noe Ecotrail må fortsette med.

Vi var begge enige om at vi kunne ha løpt og kommet inn en time tidligere enn det vi gjorde denne dagen, hadde alt fungert som normalt. Føles godt å kunne leve i den troen... Nå gjenstår det bare å se om det faktisk er tilfelle. Det var derfor uunngåelig for min del å ikke melde meg på Ecotrail Oslo 2017 allerede påfølgende mandag morgen. Jeg opplevde Ecotrail som vellykket og godt gjennomført, kanskje fordi jeg fikk en avslappet holdning til det hele etterhvert. Tror likevel at arrangementet hadde hatt godt av litt mer eksponering og publisitet i media. Opplevde at selv ansatte i resepsjonen på Thon Hotell Opera ikke visste at det foregikk et løp den helgen, enda Hotell Opera hadde et samarbeid med Ecotrail i år for løpere som ønsket å bo der og at hotellet var dominert av stolte løpere i finisher T-skjorter søndag morgen og at man kunne observere et dertil utvalg varierende, vaggende ganglag under frokosten.

Ecotrail Oslo kan virkelig anbefales og det finnes en distanse for enhver lyst og ønsket utfordring. Neste sjanse er 20. mai 2017.



Publicerat: 2016-05-24 16:19 Kommentarer (0)



Løpende sightseeing i Barcelona.

Hvordan oppleve feriestedet ditt på best mulig måte? Jo, ta deg en morgenløpetur gjennom byens gater og få unike opplevelser, som andre syvsovere går glipp av.

Her er et av Barcelonas landemerker, den glitrende valen nede ved strandpromenaden i strålende morgensol.

Vi reiste på storbyferie til Barcelona i pinsen. Det ble min 6. tur til denne allsidige byen. Det er et flott sted som kan by på det meste. Barcelona har mange severdigheter, spennende arkitektur, utallige restauranter (over 8000), shopping og flere kilometer med tilgjengelige strender. Gamlebyen med sine gotiske områder tar deg rett tilbake til middelalderen. Har du lest "Havets katedral" av Falcones, kan du fremdeles oppleve mange av de beskrevne plasser og kirker. Kunstneren Gaudi har også satt et sterkt visuelt preg på byen, blant annet med katedralen La Sagrada Familia, som fremdeles ikke er ferdigbygget. Den ble påbegynt i 1882 og står allerede på UNESCO's verdensarvliste. Barcelona får stadig flere tilreisende turister og kommer du deg ikke ut før etter vanlig frokosttid, er det nesten umulig å oppleve alle de attraktive stedene uten å måtte vasse i andre turister. Derfor, hvis du ønsker en annerledes opplevelse der du får gatene nesten for deg selv og får rukket over et antall flotte plasser, anbefaler jeg deg sterkt å begynne dagen med en løpetur.

Det å løpe om morgenen på ferie gir en ekstra dimensjon til turen. Det kan hende det koster litt ekstra å komme seg ut av sengen før kl.07.00 om morgenen etter en bedre middag og godt drikke kvelden før, men det er veldig verdt det når du ser morgensolen skinne på hustakene, svalene kvitrer og du vet at temperaturen er god nok til å løpe i shorts og kortermet. Jeg drikker litt vann og jus før løpeturene, det pleier å holde frem til frokost etterpå. Jeg bruker Flipbelt for oppbevaring av nøkler og litt penger, og nå med deres nye litt bredere versjon med en liten glidelåslomme, fikk jeg plass til pocketkamera i tillegg, suverent! Det er jo viktig å få tatt bilder underveis.

Man må tidlig opp for å kunne oppleve La Rambla så folketom som dette. Blir alltid glad av å løpe i fine omgivelser og få nye opplevelser.

Vel ute på gaten kommer den spesielle opplevelsen, som bare morgenfugler får med seg. Det ligger en egen ro og stillhet, selv over en storby, på denne tiden av døgnet, når alt våkner sakte til live. Vi kunne løpe ned den berømte gaten La Rambla, nesten uten andre personer tilstede. Dette er gaten som er kjent for sitt yrende folkeliv litt ut på dagen. Vi løp inn i gamlebyen, det gotiske området også med tomme gater, bortsett fra enkelte uteliggere, som holdt på å våkne da vi hadde foto shoot i de trange smugene. De andre som er oppe på denne tiden er renholderne. De fjerne og spyler bort siste spor av nattens festeligheter, slik at gatene er rene til alle turistene kommer. Vi løp også ned til strandpromenaden.

Fra gamlebyen og det gotiske området. Meget spesielt å få gatene helt for seg selv. Her formelig henger minnene fra middelalderen over deg.

Det er en spesiell opplevelse å løpe ut fra de trange smugene i gamlebyen, fra middelalderens omsluttende teppe og tyngde, ut i strålende sol, åpen himmel og sjø til strandpromenaden. Plutselig er du tilbake til nåtiden og forenes med andre morgenløpere, som har forstått poenget med å komme seg ut tidlig.

Barcelona har flere marinaer med flotte omgivelser og som fungerer som gode løpesteder. Dette "Paret" som skulpturen heter, har nok sett mangt og meget komme løpende forbi.

Vi hadde 3 morgenturer på denne måten lagt til forskjellige områder av byen. Den siste turen la vi til "fjellet" Montjuich. Da ble det automatisk innlagt trappe- og bakketrening, samtidig som vi fikk fantastisk utsikt til hele byen med alle dens største landemerker.

Vi bestemte løperuten dagen i forveien, slik at vi hadde en viss idè i fht hva vi ville se og få med oss. Vi brukte Google map til å lage ruter og beregne lengde og tid på turene og så hadde vi begge Garmin Fénix 3 HR til å passe på resten. Fungerte supert!

Samboer har lagt inn på samme kart de 3 rutene vi løp. Her fikk vi med med oss mye av det som er verdt å se, eller som man rekker på en tur før frokost ;)

Sightrunning

Nå er det flere byer som kan tilby såkalt sightrunning, guidede løpesightseeingturer rundt om i byen. Det er lokale løpere som tar deg med gjennom sine favorittsteder i byen. Det er en perfekt måte å bli kjent med andre løpere på og å få førstehånds kjennskap til lokale perler og steder turister ikke selv nødvendigvis oppsøker. Sjekk ut lenken og finn din neste by å løpe i.

http://www.gorunningtours.com/index.php/what-is-sightrunning

Vi benyttet oss ikke av dette, fordi vi liker å bestemme alt selv og ta ting på sparket, både hva gjelder tidsbruk, lengde og steder. Men jeg hadde benyttet meg av det, hvis jeg hadde reist alene og ville ha selskap på en morgentur.

Morgenlyset er vakkert og gjør seg mye bedre på bilder enn lyset midt på dagen. Her fra Triumfbuen, som ble bygget i 1888 til verdensutstillingen.

Underlaget i Barcelonas gater er hardt, så det å ha gode løpesko med demping var behagelig. Lengden på løpeturene lå på mellom 8 til 14 km med innlagte foto shoot sessions. Jeg skal løpe Ecotrail Oslo 45 km til helgen og måtte derfor få inn noen turer. At vi gikk gjennomsnittlig 10.000 skritt i tillegg hver dag, tror jeg har vært med på å herde bena.

En liten pause for å nyte solen og utsikten, og klokken er bare 08.00. Det er en del stilig moderne arkitektur i Barcelona.

Neste gang du reiser på ferie, så prøve å få med den en løpetur om morgenen og kjenn hvilken fantastisk start det gir på dagen.

Foto: @Tbj, jeg står for redigeringen.

Publicerat: 2016-05-18 15:02 Kommentarer (0)



Vellykket og god opplevelse av Bergen City Maraton

Rammen rundt løpet er vakker og medaljen er en flott suvenir å få med seg hjem.

Bergen City Maraton (BCM) har på få år klart å bli Norges fjerde største løpsarrangement med over 10.000 deltagere og distanser for alle og enhver. Jeg er fra Bergen, men bor i Ålesund og tenkte at det kunne være en fin anledning å besøke familie samtidig som jeg kunne løpe en halvmaraton i hjembyen. Det bygges stadig nytt i Bergen, derfor var det interessant å få en løpende sightseeing runde rundt byen. Traseen går gjennom alle fine og kjente steder rundt bykjernen. Vi ble velsignet med perfekt løpevær; delvis skyet, lite vind og akkurat passe temperatur. Arrangementet fremsto som godt planlagt og organisert. For meg som deltaker virket alt veldig bra. Jeg var mindre nervøs denne gangen i fht for to uker siden da jeg løp det lokale Valderløpet, av en eller annen grunn. Fikk litt avstand til presset ved å løpe i en annen by og løpe med ukjente. BCM har en relativt tøff løype med totalt 385 høydemeter, noe jeg så på som utfordrende og som en potensiell hindring i fht å bedre min halvmaratontid. Pga bakkene ville jeg se på løpet som en treningsøkt før Ecotrail Oslo, for å fjerne noe av mitt eget press.... Liksom!

Bergen er uimotståelilg i slikt vær. Første pulje i halvmaraton står klar.

Jeg planla ekstra energiinntak etter 10 km og ved 17 km. Drikke ved hver drikkestasjon, prestere etter terrenget; roe tempoet litt oppover og speede på nedover, ellers prøve å holde oppe stegfrekvensen på 182 steg i minuttet, holdt styr på av en metronomapp, min personlige slavedriver. Ved hjelp av metronomen går jeg inn i en boble, det eneste jeg skal tenke på er å klare å løpe etter takten. Det gikk ikke alltid, men den hjalp meg på mange strekninger. Jeg endte opp med en gjennomsnittlig stegfrekvens på 179 steg. Hvorfor 182 var fordi at jeg hadde testet ut at den frekvensen ga meg akkurat den hastigheten jeg trengte for å klare å forbedre tiden min. Løpsopplevelsen denne gangen var god. Jeg hadde ingen store psykiske knekker underveis, bare litt krampe i noen tær mot slutten og et lite gnagsår (relativt nye sko), jeg klarte å glede meg over vær og omgivelser, folk som heiet og at formen føltes bra, hadde til og med litt igjen da jeg kom i mål og ble møtt av min mor, som fikk oppleve godene og alt livet rundt det å ha gjennomført et løp. Bergen City Maraton greide å skape en skikkelig folkefest med de fineste kulisser rundt arrangementet, start og mål på Bryggen. Det skal ikke forundre meg om de klatrer enda høyere opp på listen i antall deltakere allerede neste år.

Oppvarming for halvmaraton starter om få minutter.

Jeg for min del er strålende fornøyd med resultatet, klarte å forbedre tiden med 30 sekunder (høres ubetydelig ut, men ikke for meg i denne sammenhengen), tross bakkene og endte opp blant de 7% beste av de kvinnelige deltakere i halvmaraton.

Seiersglis, foreløpig så nybegynner at det er like stor stas hver gang jeg kommer i mål og får medalje.

Faktorer som gjorde løpet til en positiv opplevelse:

-Gjorde meg kjent med løypen på forhånd ved hjelp av løypekartstudier og google earth gjennomgang, så for meg de kjente stedene.

Løypekartet. Helmaratonløperne må gjennom traseen to ganger. Man får med seg det som er verdt å få med seg på denne ruten; Bryggen, Gamle Bergen, Fjellveien, demningen ved Svartediket, sykehusene(!), Store lungegårdsvann, Nygårdsparken, de idylliske stedene på Nordnes og Nordnesparken og hele vågen på vei til mål.

-Forberedte meg mentalt på bakkene, slik at de ikke kom som en overraskelse. Det fine er at det meste av bakker er i første halvdel av løpet.

-Drakk på hver stasjon.

-Tok med to Sponsernordics gels, den ene tok jeg ved 10 km den andre ved17 km, jeg trenger ekstra næring i løpet av 21 km.

-Brukte metronom som holdt stegfrekvenstakt, det gjorde at jeg klarte å holde oppe hastigheten nedover bakker også, og på flatene, selv da jeg begynte å bli sliten.

-Ga respons til heiegjenger, det gir en positiv ringvirkning og jeg får energi.

-Prøvde å få med meg de fine omgivelsene.

Her bærer det gjennom smauene på Nordnes. Oppdaget at brostein ikke er mitt favorittunderlag, men fint er det.

-Prøvde å fjerne press, som kunne lage stress, hadde en avslappet holdning til det å løpe.

-Brukte Flipbelt, slik at jeg slapp å la ting ligge å slenge frem og tilbake i lommer.

-Gledet meg over å løpe i mål og få medalje

Den fineste medaljen i samlingen min hittil! Bildet er en miniatyr av motivet man finner på noen av bekkalokkene i Bergen og innholder noen av de viktigste symbolene i byen.

-Tok inn stemningen etterpå

-Satt pris på alle som stilte opp for at det skullel bli en god løpsopplevelse og de som stilte opp for meg personlig.

-Gledet meg over at jeg faktisk klarte å bedre tiden min, dog med kun 30 sekunder, men likevel en seier i en slik tøff løype. Klarte også å få negativ splitt for første gang. Ikke min fortjeneste! Det skjedde, pga at den fleste høydemetrene kom i første halvdel av løypen.

Dette er ikke et sponset innlegg og jeg tror heller ikke at det er fordi jeg egentlig er bergenser at jeg anbefaler på det sterkeste å få med seg opplevelsen Bergen City Maraton en gang.

Publicerat: 2016-05-03 16:28 Kommentarer (0)



Løpsnerver og tips om håndtering

Mange som stiller i løp opplever i varierende grad å bli nervøs og stresset på forhånd. Jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg selv kjenner på nerver før et løp, det kan begynne mange timer i forveien, hvis jeg tenker på løpet. Tilegnet erfaring etter deltakelse i noen løp har vist at visse element kan være med på å lette på trykket.

Avspenning og positiv visualisering hjelper å roe ned nervene og få hjernen til å fokusere på det du ønsker.

Jeg bruker meg selv som et case studie i observasjon av løpsnerver;)

Jeg vurderte å delta i Valderløpet på 8.7 km, i helgen som var. Man løper rundt Valderøy som ligger like utenfor Ålesund. Det er en relativt flat og fin løype rundt hele øya. Jeg ville ikke forhåndspåmelde meg i tilfelle jeg ombestemte meg på selve løpsdagen (dårlig strategi! Har du meldt deg på på forhånd gir det en mer forpliktende effekt). Jeg ville la været avgjøre.

Foto: @tbj

Jeg har løpt rundt Valderøy mange ganger, det er en lettløpt løype med utsikt til flotte sunnmørsfjell.

Fredag kveld tenkte jeg at jeg burde stille, skulle bruke løpet til å teste formen frem mot Bergen City halvmaraton 30. april. Da jeg våknet lørdag morgen var lysten helt borte, vegringen på topp og hjernen i sitt mest kreative unnvikende hjørne. Det første som ble sjekket var været, det skulle regne akkurat i tidsrommet for løpet meldte Yr.no, det var jo en grei grunn til å slippe unna, helt til jeg kom på at det er en relativt stor sjanse for regn i Bergen 30. april. Altså ingen unnskyldning for å backe ut. Hvis det regnet ville det bli god trening for halvmaraton i eventuelt regnvær. Dermed falt det argumentet bort. Neste taktikk for å slippe unna var at jeg plutselig ikke følte meg helt i form, kanskje jeg brygget på noe? Fant ut at det var greit å sjekke pulsen for å få en indikator på allmenn tilstand. Den lå på 59, det er egentlig en indikasjon på at jeg trenger restitusjon, ikke en løpsdeltakelse... Når alt står bra til ligger pulsen min på rundt 46 slag i minuttet. Jeg kom etterhvert på at det kanskje ikke var en helt rettferdig måling, siden jeg allerede var stressaktivert. Jeg bestemte meg for å ta en ny måling etter en liten avspenningsøvelse og ble enig med meg selv om at jeg skulle stille hvis pulsen kom under 50. Andre forsøk endte akkurat på 50! Hva nå, den var jo ikke under 50... Den MÅTTE jo derfor sjekkes enda en gang og da endte den på 46. Pokker! Rart hvordan det er å ha to helt motsatte ønsker og følelser kjempende i hode og kropp samtidig, man vet liksom ikke helt hvilken side man ønsker skal vinne. Neste unnvikende forsøk var å konferere med samboer, å høre hva han mente jeg skulle gjøre. Vet ikke egentlig hva jeg hadde forventet eller ønsket at han skulle si, men han kom med gode argument, som tilsa at jeg burde stille på dette løpet. Til slutt kom jeg ikke på flere unnskyldninger og bestemte meg for at jeg måtte delta. Da var det mental helomvending og fullt  fokus på de positive argumentene: Det skulle bare være et testløp for egen del, sjekke om jeg klarte å holde ønsket fart i fht halvmaraton senere i måneden, skulle se på det som en treningstur, nesten bra hvis det skulle regne, fort unnagjort og jeg kunne få nytt materiale til neste blogginnlegg!

Jeg måtte møte opp to timer før for å melde meg på og hente startnummer. Tiden imellom brukte jeg til å skrive, lese og snakke med personer på telefon, som jeg ellers ikke har så god tid til. Tok også en 3 km oppvarmingstur for å sjekke formen. Formen viste seg å være ganske bra, i hvertfall et lite stykke; løp fortere enn tidligere registrert, men det var bare en kort strekning.

Det var deltakerrekord på øya rundt, ca 100 påmeldte. Jeg klarte å komme meg godt i gang relativt raskt, men kjente fort at dette kom til å bli tungt for min del. Jeg hentet inn et par jenter og så endte opp ved siden av en annen jente. Jeg forventet at hun skulle rykke fra, men hun ble ved min side en bra strekning, heldigvis! Selv om vi ikke utvekslet noen form for kommunikasjon, var det bra å ha henne der, så lenge det varte. Hun dro videre opp en slakk bakke, jeg valgte å holde mitt tempo, for å si det sånn....(var egentlig for sliten til å holde følge). Jeg klarte etterhvert å hente inn enda en jente, jeg lå bak i første puljen.

Da jeg passerte ca 6 km løp jeg forbi et par gutter på rundt 8 år som pekte på meg og ropte "Det er sistemann", jeg ropte rett tilbake "Nei, det er jeg ikke!". Jeg hadde ingen aning om hvor mange som var bak meg, men noen var det, visste jeg. Hadde en kjapp diskusjon med meg selv om at hadde det vært tilfelle at jeg lå sist kunne jeg like godt legge løpingen på hyllen der og da. Men jeg vet jo også at det å bli en bedre løper er en tålmodighetsprosess. Det tar tid å utvikle seg og jeg har nå holdt på i to år. Det sies at det tar to år å bygge et godt grunnlag. Jeg hadde også trofast følge av "djevelens advokat" på veien. Selv på det siste strekket kom den med fristende forslag, for eksempel å gå opp bakken til mål, men jeg klarte å la være å gi etter. Det fine med å delta i løp, er at man lærer å pushe seg lengre og holde ut mer og oppdage at man kan klare mer enn man kanskje trodde.

Foto: Jarle Mordal         

Jeg kom meg løpende i mål.

Det var bra løpeforhold, ingen regn (altså ikke stol på værvarslingen), ikke for mye vind og solen gløttet frem etterpå. Jeg ble kjent med min ledsager underveis (ikke djevelens advokat, men hun jeg løp sammen med det første strekket). Følelsen man har etter å ha kommet i mål er meget god, full av endorfiner og litt høy på livet, det er noe av det som gjør at det er verdt å delta i løp, og så det at man treffer og blir kjent med hyggelige folk og ikke minst får medalje ;)

Min medløper Anne Berit Emblem til ventre, vinner Tonje Brande og jeg, ganske så fornøyd med at jeg ikke lot løpsnervnene hindre meg fra å delta.

Jeg endte på en 4. plass av kvinnene og 3. plass i min aldersgruppe. Det gjorde det ekstra kjekt og motiverende, hadde ikke forventet det! Det var noe annet enn å tenke at jeg var sistemann, som jeg fikk beskjed om underveis;)

Tiltak mot nervøsitet:

Det finnes noen enkle tiltak både før og under et løp, som kan bidra til at du ikke blir mer nervøs enn nødvendig:

-Sjekk værvarsel på forhånd slik at du kan planlegge riktig bekledning og mentalt venne deg til værforholdene, som venter og legge opp riktig strategi der etter, men ikke baser deg 100% på værmeldingene, de er ofte bare veiledende ;)

-Legg frem klær du skal bruke dagen før, da slipper du panikkleting og tvil i fht hva du skal ta på deg.

-Vit på forhånd hvilke sko du skal løpe i. Ikke still i helt nye sko eller sokker, prøv dem ut på forhånd.

-Studer løypekartet, slik at du har en viss idè om hvordan løypen er og hvor den går. Det aller beste er hvis du har mulighet for å trene i løypen i tiden før løpet. Jo bedre kjennskap man har til løypen og hva som venter en, jo mindre usikkerhet og mulighet for utpsyking skjer under selve løpet.

Løypekartet rundt Valderøya.

-Gjør en god oppvarming

-Snakk med personer rundt deg eller ring til noen som har en beroligende effekt på deg. Enkelte foretrekker å gå inn i sin egen boble og fokusere på oppgaven som venter.

-Det hjelper å tenke at man konkurrerer mot seg selv, ikke mot alle andre.

-Se på det som en treningsøkt for å teste formen

-Tenk på mestringsfølelsen etterpå.

-Tenk på at du får enda en nyttig erfaring unnasett hvordan løpet utvikler seg.

-Og så får du medalje! Motiverende poeng for de som ikke allerede har fått nok medaljer i oppveksten ;)

Publicerat: 2016-04-21 14:00 Kommentarer (0)



Gjennomføring av langturen

Når man har som mål å klare å gjennomføre litt lengre løp er det lurt å legge inn noen langturer i treningen. Hva som ansees som langt avhenger av hvor mye du er vant til å løpe og hvor langt løpet du holder på å trene deg opp til er. For mange ligger en langtur på mellom 15-30 km. Langturene skal blant annet hjelpe kroppen til å tåle vedvarende belastning over tid, den skal venne oss til å kunne innta veske og føde under en løpetur og klare å holde kroppen gående fra ca 90 minutter opp til flere timer av gangen. Det å ha gjennomført noen langturer før et løp gir også en mental trygghet i form av at vi vet vi kan mestre lengre distanser.

Det er mye vakker man kan rekke å få med seg i løpet av en lengre løpetur. Her fra Vegsundbrua der man ser innover mot Sunnmørsaplene. En strålende dag for langtur sist onsdag.

Før løpeturen over Gran Canaria i januar i år, hadde jeg 3 langturer tilsammen de 3 siste månedene, en gang i måneden, hver på ca 30 km. Jeg har planer om å legge inn litt flere fremover. Jeg fikk inn to turer i mars. Neste store mål er Ecotrail Oslo 45 km, 20. mai. Jeg trenger derfor å venne kroppen til lengre distanser.

Det er enkelte ting det er lurt å tenke litt igjennom i forkant for å få gjennomført en slik tur på en tilfredstillende måte.

Det hjelper å forberede seg mentalt, bestemme dag, sjekke at været er noen lunde greit, det er oppskrytt å løpe 3 timer i pissregn og sidevind. Planlegge løypen på forhånd er også lurt, ellers blir det lettere å gi seg før oppnådd mållengde. Det som fungerer bra for meg er å ta båten fra Ålesund over til Langevåg for så å løpe hjem igjen. Jeg har liksom ikke noe valg da. Jo, man kan svømme over fjorden tilbake, ta buss eller taxi, men det er ikke "lov". Jeg må løpe hjem og da blir strekningen ca 30 km.

Fint lite avbrekk i løpeturen, båten fra Ålesund til Langevågen. Bare huske å ikke regne med kilometrene på vann i totallengden man har løpt. Det skal ikke jukses med treningsinnsatsen.

På langturer har man god anledning til å teste ut hva som fungerer som næring. Jeg legger inn "matpauser" etter første og andre mil. Jeg begynner å bli sulten da og jeg har noe å se frem til (jeg har alltid likt å spise). Jeg bruker Salomon sin S-LAB drikkevest med to halvlitersflasker med vann. Siste tur prøvde jeg ut Tailwind sitt næringspulver i den ene flasken, det fungerte bra. Jeg har også brukt Sponsernordics og Maxime sine gels. Dette går fort å få ned. Etter to mil spiser jeg noe fast føde, vafler eller bananmuffins har fungert bra for min del. Det fine med fast føde er at jeg blir nødt til å gå mens jeg spiser (uff så synd), jeg klarer ikke å tygge og løpe samtidig enda, det er visst en egen kunst som kan trenes opp. I løpet av en langtur er det godt å kunne gå litt innimellom. Det at jeg må spise gir meg en fin unnskyldning til å kunne gå.

Mange fine fotomuligheter langs denne traseen, spesielt på en strålende dag. Det ER lov å stoppe opp innimellom, det er ikke en konkurranse, men en langtur.

Det er mange ting man kan fordrive tiden med underveis; nyte omgivelsene, observere sin egen pust og hvordan kroppen fungerer, høre lydbok, lytte til musikk, trene litt på å øke stegfrekvensen. Akkurat det er lettest med musikk i høyt nok tempo, beat. Spise og observere hvor godt kroppen tåler det man putter i seg, lure på hvor man kan tisse underveis, hvis det skulle bli nødvendig, lure på hvem som bor hvor langs ruten, av de man kjenner. Mekle med seg selv om det er lov å ta bussen hjem når det begynner å bli tungt. En løsning er å løpe på venstre side av veien slik at man kun ser motgående busser (det er ikke lov å ta bussen!) Lure på hvor stort nederlag det er å ringe samboer å spørre om han kan hente meg (det er et STORT nederlag, og ikke aktuelt, men det er lov å lure). Komme på når man begynner å bli sliten, at dette er en ypperlig sjanse til å trene psyken i å holde ut. Hvis man blir veldig sliten, trene på å lage bittesmå delmål; fokusere på å sette ett ben forran det andre, øve på mindfulness, tilstedeværelse i øyeblikket osv.

Hold deg til fartsgrensen. Jeg har en tendens til å løpe for fort den første milen og dermed bli unødvendig sliten mot slutten av turen. Her fra Langevåg med utsikt mot Sunnmørsalpene.

Når man så kommer hjem og i mål er det greit å vite på forhånd hva man skal spise. Jeg har i hvertfall ikke den største energien til å finne ut av hva jeg skal lage og spise da, når det største ønsket er å få satt seg godt tilrette i sofaen med bena opp og slappe av.

Punkter for langturen:

-Forbered deg mentalt

-Planlegg en løype, helst et sted som forutsetter at den blir så lang som planlagt.

-Ta meg mat, drikke og penger

-Kle deg etter været og hva som venter i løpet av 3 timer

-Ha med lydbok og eller musikk

-Legg inn stegfrekvenstrening

-Bruk unnskyldningene som dukker opp underveis når du blir sliten, til å trene psyken.

-Hent frem tips og råd du har lest, når det begynner å bli tungt og du er sliten.

-Ha fokus på nuet her og nå

-Legg merke til omgivelsene

-Ha forberedt på forhånd hva du skal spise i etterkant, slik at du får i deg mat, noe som ikke krever for mye tid å lage.

-Forsøk å ha rom for å hvile, slappe av i etterkant.

Publicerat: 2016-04-05 15:27 Kommentarer (0)



Runners high og harde løpeturer.

Hva er det som gjør at vi har lyst å løpe hardt eller langt? Hva skjer med oss under løpeturen og hva søker vi å oppnå? Dette var noen av spørsmålene jeg grunnet på i løpet av turen over Gran Canaria.

Fra å gå (bokstavelig talt) de første 28 km med plagsomme smerter den siste dagen over Gran Canaria, til å plutselig klare å løpe de resterende 18 km og til og med kjenne på lykkefølelse og mestring der jeg løp i min boble, var for meg ganske uforståelig inntil jeg leste enda en bok om løping, nemlig The Runners Brain av Dr. Jeff Brown. Dr. Brown er en psykolog som har jobbet for Boston Maraton i 14 år og har opparbeidet seg et stort erfaringsgrunnlag, med tanke på å forstå den mentale delen av løpingen.

De fleste tenker på en maratonlengde, ca 42 km, som veldig langt. Det å da skulle løpe enda lengre, fortoner seg for mange som sprøtt og på grensen til galskap. Sikkert derfor man blir sett på som særere og særere jo lengre distanser man begir seg ut på.

Ja, det tærer på kroppen å utsette seg for den gjentatte belastningen det er å løpe over lange distanser, men det er fullt mulig å tilvende kroppen å tåle belastningen, ved gradvis oppbygging gjennom trening. Det å oppleve at kroppen mestrer og tåler dette, er noe av det som driver en videre.

Jeg måtte opp igjen i fjellene på Gran Canaria med samboer, noen dager etter ultraturen jeg hadde vært med på, for å vise ham de fantastiske stiene og naturen vi løp i. En ubeskrivelig frihetsfølelse og glede å kunne løpe slik.

Jo lengre man løper jo viktigere blir den mentale biten. Det er psyken som oftest er avgjørende for hvordan man klarer å gjennomføre et lengre løp. Vi får hjelp av flere kjemiske prosesser utløst i hjernen underveis. Når kroppen begynner å bli sliten og vi pusher oss litt over det komfortable, begynner hjernen å skille ut en behagelig cocktail av endorfiner og endocannabinoider. Endocannabinoider er noe av det samme stoffet som finnes i cannabis. Forskere tror at dette stoffet fører til lettere humør, døyver smerte og utvider blodkar i lungene. Når kroppen og hjernen utløser nok av disse euforiske molekylene kan det hos noen heldige individ resultere i runners high. Jeg skriver noen individ, fordi det desverre er slik at ikke alle løpere har en hjerne som utløser de nødvendige kjemikaliene for å kunne oppleve denne tilstanden. Endorfiner, kroppens opiater, som tilsvarer opium og morfin har vist seg å døyve smerter og vondter, som man etterhvert kjenner på utover i et løp. Endorfinene evner også å aktivere hjernens belønningsystem slik at man sitter igjen med en følelse av tilfredshet og mestring. Studier viser at endorfiner utløses i de samme regionene (prefrontale cortex og de limbiske systemer) som aktiveres når vi opplever kjærlighet og andre positive tilstander. Jo sterkere endorfinaktivering i disse områdene, jo mer euforisk opplever løperen seg. Ikke rart man da kan observere spontane former for kjærlighetsformidling mellom totalt fremmede personer, som akkurat har krysset mållinjen i et hardt løp. I fht endocannabinoidene så viser studier at vi har mottakere for disse kjemiske molekylene både i hjernen og i kroppen og at de binder seg til nervesystemet, som igjen setter igang en nevrologisk reaksjon som reduserer smerte og angst og skaper en ferdfull opplevelse av velbehag.

Så hvorfor er vi innrettet slik? En hypotese går ut på at før vi slo oss ned som fastboende og begynte å dyrke jorden, måtte enkelte individ i flokken ut å skaffe mat ved å jakte ned dyr. Det ble gjort ved å løpe etter byttet til det ble utmattet og kunne fanges og drepes. Disse menneskene var de første og beste ultraløperne, forløperne(!) til dagens mange løpere. Mennesker er mer utholdende enn dyr og klarer derfor, i teorien, å utmatte byttet, selv om dyr løper fortere over kortere distanser. Menneskene måtte tåle å løpe sammenhengende over lang tid. For at de skulle klare det og for at de skulle ønske å gjenta bragden, utløste hjernen denne cocktailen av kjemikalier, som resulterte i runners high, kamuflert smerte og utmattelse og ga dem en tilstand av mestring og lykkefølelse. Dette støtter oppunder hypotesen om at mennesker er født til å løpe. En mer moderne hypotese går ut på at disse lykkefølelsen utløses, slik at vi motiveres til regelmessig trening.

Umulig å skjule gleden ved å løpe i naturen akkurat på det tidspunktet der, ute på fuglefjellet på Runde.

Etter å ha lest om dette og sett på flere studier som støtter opp om disse kjemiske prosessene i hjernen vår, forstår jeg litt mer av hva som skjedde med meg den siste dagen av løpeturen. Det fine er at man ikke trenger å løpe i dagevis for å oppnå slike tilstander, det holder at man tar seg en intervalltrening eller tempotur, der man får opp pulsen og pusten og presser seg litt mer enn ellers.

Et litt annet aspekt ved det å pushe grenser når det gjelder løping, synes jeg den engelske ultraløperen James Adams, som krysset USA løpende fra vest til øst på 70 dager, beskriver godt i boken Running and stuff. I lange og eller harde løp opplever man en rekke emosjonelle tilstander; fra euforisk glede og mestring til de mørkeste daler, der man har mest lyst til å legge seg ned å gi opp og aldri reise seg igjen. En lang eller hard nok tur har en tendens til å bryte deg ned i tusen biter, for så å bygge deg opp igjen til en sterkere versjon av den du tidligere var. Det rushet og følelsen det er å overvinne og kjempe seg ut av sine tunge, negative tilstander til mestring og seier, kan for en del virke berusende og avhengighetsskapende og er verdt hele slitet det er å gjennomføre slik trening og løp. Så kom dere ut i bevegelse og kjenn på hjernens og kroppens fantastiske evne til å mestre og prestere!

(Foto: Samboer)

Publicerat: 2016-03-09 22:14 Kommentarer (0)



3. Dag:The grand finale; Oh what a day! "Smerte er gøy, du har mer på lager!"

Dagen med de store kontraster, fra dype daler og mye smerte til styrke og overvinnelse. Magisk cola og høyoktan placebo. Konklusjon; brutt ned for så å bygges opp til en ny og sterkere versjon av en selv.

Siste dagsetappe. Det ser latterlig langt ut, noe det egentlig også var.Høydeprofilen under viser hvor mye nedover det gikk den dagen. Blir nesten litt uovervinnelig av å mestre noe slikt.

Jeg våknet med stiv muskulatur, ømme tær og frykt for at jeg skulle ødelegge kroppen fysisk den siste dagen. All fornuft tilsa at den eneste aktiviteten jeg burde satset på i dag var restitusjon, og da ikke i form av å løpe 50 nye kilometer, hovedsaklig nedover! Jeg klarte ikke å sette meg ned hverken på do eller til bords, uten å avlaste med armer. Jeg fryktet å utvikle rabdomyolyse. Jeg hadde aldri presset kroppen over denne grensen noen gang før. Sondre stilte et raskt kontrollspørsmål, da han skjønte min bekymring: "Tisser du blod?", mitt svar var "nei, ikke nå" ("men hva med i kveld?", ropte frykten) Jeg kunne ikke snakke særlig før vi startet, var redd for å begynne å grine. Ville ikke ødelegge imaget mitt overfor de andre positive og optimistiske i gruppen.

Til slutt bestemte jeg meg for å skyve alle bekymringer til side. Jeg hentet frem noen historier fra ultraløpere jeg har lest om. Tenke at har de klart det, så skulle det i hvert fall være en liten sjanse for at også jeg kunne overleve denne dagen. Min samboer skulle hente meg på hotellet i Maspalomas dagen etter. Jeg så for meg at han måtte hente meg i rullestol. Jeg sendte ham en bekymringsmelding før vi startet den morgenen. Han syntes i utgangspunktet at det var helt sprøtt det jeg hadde begitt meg ut på, men da jeg først var i situasjonen, kunne han ikke annet enn å gi meg den treffende setningen: "smerte er gøy, du har mer på lager", dermed startet turen.

Vi begynte med en oppoverbakke i tåke igjen, heldigvis! Alle oppoverbakker ble hvile for meg. Tåken lettet raskt og nok et fantastisk landskap ble avdekket med strålende sol.

Klart og fint vær i strålende omgivelser. El Roque Nublo til venstre i bilde.

Pulsen lå der den ideelt sett skulle, men temperaturen min var dårlig, fikk ikke varme i meg før etter mange kilometer. Så begynte nedoverbakkene....

Her hadde det begynt å gå utfor, i flere betydninger. Teknisk, månelandskapunderlag. Jeg var fortsatt kald .

De ble en ren lidelse for min del. Jeg stavret meg nedover (bokstavelig talt med stavene mine) og gikk tidlig inn i baktropp-posisjon. Innså raskt at dette kom til å bli min plass resten av dagen. Jeg lurte på om jeg skulle være fornøyd med det, sette pris på alt jeg hadde klart de to forgående dagene, eller om den holdningen var en giddalaus fallitt. Egentlig var det ikke snakk om noen alternativer på daværende tidspunkt. Jeg tok ikke Ibux før lunsj, fordi jeg ville ha kontroll over smerteutviklingen, men til lunsj ga jeg etter å tok samme dose som dagen før, 600 mgr, uten den store effekten desverre. Etter en liten time var alt ved det samme: smerte er "gøy", du har mer på lager, jippi...not!

Gjengen samlet før det bærer brattere nedover El Camino, en slags brosteinlagt vei som slynget seg langt nedover. Utrolig vakkert. En dag skal jeg løpe ned denne strekningen!

Det var en fantastisk gjeng jeg løp med, stor omtanke og glede i gruppen. Landskapet skiftet stadig, fra flotte fjell til store pinjeskoger til månelandskap til gamle romersklignende veier midt oppi bratte fjellskråninger; El Camino. Ønske ble etterhvert stort om å få lov å løpe her en dag med uthvilte og friske ben.

Målet ligger langt der nede i det fjerne, bortenfor blåner.

Her slynger veien seg nedover i sikksakk. Solen stråler og temperaturen er god.

Jentene fra Nord (husmødrene) tok vare på meg i baktroppen, godt passet på av Moses, som ofte fikk jobben med å gjete de bakerste.

Moses løp litt i forveien for å ta bilde av baktroppen, tålmodige mann!

De andre var i god driv forran. Jeg så for meg at de hadde kommet milevis videre. Følelsen av å være til bry er en følelse jeg bortimot hater. Jeg kan ikke fordra å være til belastning for andre. I slike situasjoner er trangen stor til å trekke meg bort å slikke mine sår alene, som et skadet dyr. Følelsen av å være til belastning økte gradvis i styrke og jeg så for meg hvor irritert Moses og Sondre etterhvert ble. Her ble de forhindret i å løpe nedover, pga at de hadde godtatt en altfor lite erfaren løper med i gruppen. Den litt mer rasjonelle siden prøvde å trenge igjennom å argumentere med at jeg faktisk hadde betalt for å få være med på dette og jeg hadde advart dem på forhånd. Dette ble latterlig avfeid av min nå godt husvarme, negative stemme.

Bak i bilde kan demningen skimtes. Jentene fra Nord alltid like glade, jeg prøver å skjule noe av alt som foregår i meg. Ser nå rett avslappet og glad ut her, skinnet bedrar!

Jeg spurte jentene hvor langt vi hadde løpt, svaret var 27 kilometer. Vi nærmet oss en demning, som jeg hadde besøkt tidligere år med bil, jeg trodde derfor at jeg visste sånn ca retningen til Maspalomas. Jeg informerte de andre to om at jeg hadde bestemt meg for å GÅ resten av strekningen til mål og at resten av gruppen kunne løpe i forkant. Jeg regnet med å komme frem innen kl.21.00. Dette ble ikke godtatt. Jeg spurte igjen om hvor langt vi hadde kommet en liten stund etter, svaret var 28 km. Jeg informerte dem da om at jeg ikke kom til å gå likevel, men bestille en taxi i kafèen jeg visste lå over demningen, for så å bli kjørt til mål. Jeg ville sitte der i noen timer å vente på dem. Dette ble merkelig nok heller ikke godtatt. Plutselig fikk jeg et påtrengende behov for kald cola. Det eneste aberet med det ønsket var at sjansen for å få tak i cola var minimal før vi kom til Maspalomas. Men så har det seg slik at noen ganger legger verden seg til rette og intense ønsker oppfylles.

Jeg holder på å få i meg den magiske colaen, dette er mine reddende engler!

Rundt siste sving før demningen åpenbarte det seg en himmelsk, lokal drikkestasjon, satt opp for anledningen for lokale løpere, som var ute å trente til løpet Transgrancanaria i mars. Sondre ropte oss bort og vi fikk så mye cola, vann, energidrikk og potetgull som vi ønsket. Jeg ble overlykkelig og takknemlig og prøvde å stotre frem på den mest slitne spansken min hvor alvorlig betydningsfyllt dette her var. De frivillige der ble mine reddende engler. Det var også godt å se resten av gjengen vår, som jeg trodde hadde forsvunnet over alle blåner. Spanjolene på sin side var også overlykkelige, de fikk treffe sin lokale utlrahelt; Sondre Amdahl! Dette ble en vinn-vinn situasjon for alle parter. Håndtrykk, lykkeønskninger og glede ble utvekslet og foto av hele gjengen ble tatt. Sondre ble forøvrig stoppet, heiet på og avfotografert flere ganger den dagen, av lokale løpere underveis, ganske underholdende!

De lokale løperne var svært glade og stolte over å få slå av en prat med selveste Sondre. Takk og lov for at han har markert seg så godt på den internasjonale ultraløpehimmelen!

I tillegg til cola poppet jeg en 400 mgr Ibux, med et vagt ønske om en mirakeltilhelning. Effekten lot ikke vente på seg! Fra demningen gikk det en siste lang bakke oppover. Jeg så mitt snitt til å starte ut før de andre, for å få et forsprang siden jeg visste at jeg måtte gå resten av nedoverbakkene i mål. Tre hardbarka løpespanjoler gikk foran meg oppover, jeg var usikker på om jeg turde å gå forbi dem, jeg følte meg som en jypling i fht dem. Jeg var kommet inn i et ganske bra lokomotivdriv oppover, så tok derfor sjansen på å passere dem. Like etter kom de løpende forbi meg igjen. Jeg fortsatte i drivet mitt, overrasket over hvor bra tilstand jeg følte meg i. Solen skinte, det var varmt, fredelig og jeg gikk alene nesten i front, det ga energi. Jammen tok jeg igjen spanjolene lenger oppe i bakken, de gikk nå. Så nådde jeg toppen! Sondre innhentet meg og to andre i gruppen. Han ledet an i riktig retning videre. Jeg forsøkte meg på forsiktig nedoverløping og mestret det! Tenkte at jeg måtte benytte meg av dette så lenge det varte. Jeg undret meg sterkt over hva som hadde skjedd etter drikkestoppet, for en raskere "medisinsk" effekt skal man lete lenge etter. Tilstanden min ble totalt snudd fra å være et smertevrak, som opplevde selv det å gå som vondt, til å bli en maskin som løp på autopilot helt til mål! De siste 15 kilometerne ble mer eller mindre løpt kontinuerlig sammen med Sondre. Da vi kom ned fra fjellet havnet vi i et lengre strekk nede i et uttørket elveleie med høye siv langs kantene. Underlaget besto av middels store rullesteiner, som vi måtte sjonglere løpende over. Her måtte man holde fokus; et feiltråkk og man kunne ende med et knippe populære skader. Jeg for min del smalt høyre storetå så det sang 3 ganger inn i steiner underveis, kun for å skape balanse med den venstre storetåneglen, som allerede var ødelagt i nedoverløpingen dagen før. Denne smerten var meget konkret og selvforklarende, jeg hadde ikke tid å ta hensyn til den. Jeg rakk derimot å fascineres over hvordan hjernen evner å sjalte ut signal, som jeg har bestemt ikke fortjener oppmerksomhet. Jeg kom inn i et mentalt driv og rytme, der fokus bare var på å plassere bena riktig, holde oppe farten og puste. Føltes som om jeg fikk tunnellsyn. Turde verken se på klokken på armen eller stoppe opp på noen måte, av frykt for hva som ville skje hvis jeg kom ut av rytmen. Kroppen ga signaler på at den trengte påfyll av energi etterhvert. Det foregikk en overveielse i noen minutter der, hvor vidt jeg kunne tyne meg i mål eller om jeg kom til å møte veggen hvis jeg ikke fylt på. Jeg tok sjansen på å stoppe opp, fikk i meg en energigel og løp videre, uten å komme ut av drivet. Det var nesten en euforisk mestringsfølelse å løpe på det tidspunktet. Plutselig nådde vi sivilisasjonen, det ulendte terrenget gikk over i flat sementert vei. Jeg skimtet målet, fyret, i det fjerne, og kjente plutselig hvor sliten jeg var. De siste kilometerne ble derfor veldig tunge. Jeg innså da at jeg er best i teknisk terreng, der hjernen har noe konkret å forholde seg til, slik at den ikke tar inn signaler fra kroppen om hvor sliten den faktisk er. Sondre tok meg med på en liten seiersrunde forbi alle restaurantene langs stranden. Det var en merkelig opplevelse. Vi kom fra en helt annen verden, med helt andre opplevelser enn det de turistene som tuslet rundt der eller som satt å drakk sine drinker hadde. Fantastisk at så forkjellige ting er mulig å oppleve på samme lille øy.

Svært fornøyd og lykkelig over å ha nådd havet på sørsiden av øyen ved fyret i Maspalomas.

Jeg kom i mål som første jente og 4. person i gruppen, en helt surrealistisk opplevelse og enorm mestringsfølelse. Akkurat der og da føltes alt bare helt perfekt. Hele gruppen kom seg helskinnet igjennom uten skader av betydning. Det var en trøtt og fornøyd gjeng som spise middag i Maspalomas den kvelden.

Vi kom alle i mål, lettet og glade! Sondre er fotograf for anledningen.

Tusen takk til alle i gruppen for en uforglemmelig og inspirerende opplevelse utenom det vanlige!!

PS! Samboeren min trengte ikke hente meg i rullestol dagen etter ;)

Publicerat: 2016-02-24 14:59 Kommentarer (0)



2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.

2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.

Jeg våknet i grei form og var spent og klar for en ny dag. Vi fikk beskjed om at vi måtte forberede oss på å avslutte dagens etappe med en 10 km lang bakke etter lunsj, etter at vi hadde unnagjort ca 30 km. Jeg plottet denne informasjonen inn mentalt og så for meg en monsterbakke flere ganger i løpet av dagen, slik at bakken ikke skulle oppleves som noen overraskelse da det var tid for dens åpenbaring. Jeg delte også dagen opp i forskjellige delmål, for lettere å håndtere distansen. Jeg skulle løpe 10 km lenger enn jeg noen gang tidligere hadde gjort, og de 10 km skulle gå "rett opp" etter 30 km! Glad jeg har en fleksibel hjerne, som kan innstilles på det meste, bare jeg får det programmert inn. Vi startet ut med å reversere nesten samme rute som vi avsluttet med dagen før, 7 km tilbake til Artenara, der traseen til Transgrancanaria fortsetter.

Vi startet ut i den klassiske tåken, som dannes i løpet av natten i området. Optimistisk og i godt driv, her sammen med Sondre.

Plutselig fordampet tåken og et himmelsk stiparadis utfoldet seg. Vi løp langs kanten av kanyonen som kan sees helt til høyre i bilde.

Jentene ble løpende sammen i flokk frem til Artenara, guttene skulle filme og ta bilder underveis først. Det er en spesiell følelse å løpe sammen i en gruppe når alt fungerer. Vi traff på noen hester og esler som gikk løs, de kom helt bort til oss. Jeg transformerte meg til en hestehvisker for å lure ut av hesten hemmeligheten bak det å løpe sterkt og langt i naturen. Jeg lurte også på om den hadde en ekstra hestekraft til overs. Jeg brukte det jeg hadde av visualisering og magisk tenkning for å lade løpebatteriene, fungerer hver gang ;) i hvertfall til vi kom til Artenara.

Aldri undervurder en god samtale med dyr, kanskje det er mulighet for noen stalltips.

Vi samlet hele flokken og fortsatte gjennom små landsbyer, hovedsaklig dominert av hunder. Hundene var hørbare og synlige gjennom hele dagen. I disse områdene har innbyggerne bygget husene sine inn i fjellveggen, de bor egentlig i huler. Av en eller annen grunn begynte jeg å sakke akterut på dette strekket. Jeg mistet energien og begynte å oppleve det hele litt tungt. Jeg oppdaget at jeg mistet energi og kraft når jeg havnet bakerst i gruppen. Terrenget vi beveget oss i skiftet raskt, det samme gjorde min tilstand. Jeg begynte sterk og i godt humør langs kanten av stupet, til å ende med å stupe ned i kraftløshet på mer bortover-strekninger gjennom landsbyer med store kaktuser og alovera-lignende sukkulenter. Dette nye miljøet fikk meg til å tenke på hvordan det er å være et insekt, en maur mer presist. Følte meg merkelig liten blant disse kjempeplantene, som omkranset stien vi løp på. (ville ikke bruke tid på å stoppe opp å ta bilde, hang allerede langt bak) Rart hva hjernen finner på å underholde seg med når den får muligheten. Plutselig skiftet miljøet igjen og vi kom inn i store pinjeskoger teppelagt med myke, lange barnåler. Jeg fikk lov å begynne å løpe i forveien etter at vi var samlet igjen. Sondre så at jeg slet litt. Jeg fikk mitt nødvendige forsprang, slik at motivasjonen kom tilbake og kroppens klagemodus forsvant ned i underbevisstheten igjen.

Mykt underlag å løpe på. Leken komkurranse mellom gutta.

Miljøet endret seg enda en gang og vi begynte på noen ordentlige tekniske nedstigninger på mildt sagt smale stier mellom buskas, høye siv, Eukalyptus-trær og kaktuser. Jeg elsker nedoverløping når bena er friske og lette, noe de var før lunsj denne dagen, men jeg klarte å tømme det som var av energi i dem, innen vi kom til Teror der vi skulle spise lunsj.

Her leder Sonde an nedover i ganske så teknisk terreng. Det var ikke alltid like innlysende hvor stiene gikk videre da vi krysset landsbyer, da var det godt å ha ham til å vise vei. Denne dagen lå jeg fremst noen ganger på svært smale stier, som bar nedover, fulle av eddekroppnett. Det er førstemanns privilegium å måke bort med ansiktet (!) Jeg har egentlig edderkoppskrekk, men den fobien ble bevisst skjøvet til side akkurat da. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å bekymre meg for å bli edderkoppmat, selv om hjernen rakk å presentere monsterstørrelser av araknoide utgaver, som satt å lusket på meg i kaktusene og buskene.

Det siste stykket før lunsj ga oss den eneste regnbygen på turen og flere av oss kjente på belastningen dagens strekning hadde medført. Jeg begynte å kjenne en "feil" vondt på utsiden av venstre kne. I løping er det viktig å skille mellom forskjellige typer vondter. De fleste former for smerte er bare å overse, mens enkelte smertesignal skal respekteres. Kunsten er å klare å skille mellom disse smertesensasjonene. I ettertid fant jeg ut at det jeg kjente var et tilløp til Løperkne (Runners Knee), som kommer av for rask økning i distanse og for mye teknisk nedoverløping, blant annet. Jeg kunne jo ikke gi meg til lunsj pga dette, derfor var det godt å ha med en fysioterapeut på laget, en av de danske gentlemen. Han ga meg Ibux til lunsj (600 mg) Jeg vet at man ikke skal maskere potensiell skade under løp, men her måtte det tiltak til, "monsterbakken" ventet, en mil med oppoverbakke! Jeg var kanskje en av de få som satt pris på at det bar oppover igjen. Bakker ble for meg noe trygt og ufarlig etterhvert, kombinert med staver gikk det etter forholdene ganske så greit. "Baktroppen" startet ut litt før oss andre etter lunsj, vi tok dem igjen litt oppi dalen. Jeg klarte ikke henge med godstogene videre, og endte opp midt i mellom med Lasse, den nevnte fysioterapeuten og min smerteredder.

Lasse, min danske løpebuddy opp "monsterbakken". Greit å ha en å dele opplevelser og slit med. Vi var to hobbiter på tur.

Det bar oppover i flott landskap med fantastisk utsikt. Vi gikk langs en åsrygg. På det tidspunktet følte seg meg som en hobbit på vandring ut i den store verden, sammen med min løpebuddy.

Vi fikk etter hvert en fantastisk utsikt langs ryggen vi løp og stavet oss oppover. Fortsatt i hobbitmodus; hele verden lå å ventet på oss.

Tidvis dro jeg på for hardt og måtte ha noen sekunders syrepause. Det er første gang jeg faktisk har kjent syre i bena, interessant! Spørsmålet om det er best å gå rett opp eller gå sikksakk oppover når det blir for bratt, måtte stadig stilles og utprøves. Trives best med å gå rett på og oppover, men da kan det som sagt ende med syrefest, lokalt situert i lårene for anledningen. Det medfører påtvungne pauser etter noen meter; haren og skillpadde dilemmaet.

Her begynner vi å nærme oss enden på bakken. Bilveien kan skimtes nedenfor. Den var det IKKE lov å bruke, bare for å informere om det. Skal innrømme at det var fristende å ta den rett til hotellet på det stadiet der.

Jeg svettet, men var samtidig ganske kald i kroppen, det er vel ikke en helt optimal kombinasjon? Jeg skjønte at mengden og lengden begynte å prege kroppen. Da var det veldig godt å komme i mål og få lagt seg i et varmt bad igjen. Jeg følte meg grei, men sliten. På nytt fikk vi servert god middag. I dag ble de fleste mette ganske raskt, nesten ingen som klarte å spise opp maten vi fikk. Det var også relativt stille rundt bordet. Vi ville bare sove. Natten besto av lite søvn med spente og noen bekymrede tanker om hvordan kroppen skulle klare 50 nye km neste dag, da i tillegg hovedsaklig nedoverbakke. Joho, skrekkblandet fryd!

Publicerat: 2016-02-17 14:52 Kommentarer (0)



48 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige For straks to uker siden hadde jeg en herlig ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser