Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Vårdilten

I går deltok jeg i mitt første løp siden Ecotrail Oslo i fjor mai. 2018 forsvant i en sammenhengende, frustrerende skadetilstand. Jeg er fortsatt ikke 100 % tilbake, men har klart å lære meg (tok bare et år!), at det finnes alternativ trening, som kan være med på å vedlikeholde formen til en viss grad. I år har jeg løpt 1-2 ganger i uken og trent andre ting de resterende dagene. Tilsammen trener jeg 5-6 dager i uken.

I denne prosessen har jeg også lært meg å endre løpesteget, fra å lande på hel til å lande mer mot forfot. Det var ikke noe jeg bevisst bestemte meg for, men jeg oppdaget at problemet på forsiden av leggene ble mindre da jeg løp på forfot, jeg har derfor fortsatt med det. For meg fører forfotløping til at steget kortes ned og frekvensen lettere økes. Jeg holder uttalelsene veldig subjektive her, for dette er et felt der mange og mye menes. Utfordringen med forfotløping er at det krever sterke leggmuskler og det tar tid å utvikle for min del. Jeg har ikke våget å pushe meg på distanse av frykt for at plagene jeg har hatt skal oppstå igjen. Leggmusklene skal også klare å takle lengre distanser og det må trenes opp.

Klarte å smile til fotografen Martin Hauge-Nilsen, et lite sekund, før det var tilbake til mitt lidende uttrykk. De bildene spares til neste #uglyrunnerfacechallenge :)

Onsdag er min tempoøkt-løpedag, så da passet det bra at det dukket opp et lokalt vårløp på 4.3 km, for det meste på asfalt. På korte løp trenger jeg god oppvarming, derfor tok jeg en løpetur forrige onsdag også, for å finne starten på løpet og sjekke hvor langt det var hjemmefra. Det er ca 5 km fra der jeg bor, altså en god oppvarmingsdistanse. Forrige uke ble jeg grepet av latterlige løpsnerver. En hel uke i forveien! Måtte ha en seriøs skjerpingsprat med meg selv etterpå. Jeg skulle se på løpet som en hurtigøkt, ikke noe mer, bortsett fra muligheten til å få et nytt tilskudd til medaljesamlingen min, selvfølgelig.

Dette var utsikten på deler av løpet, Borgundgavlen ved Sunnmøre museum. Måtte dokumenteres på vei hjem etter løpet.

I går var det en aldeles nydelig dag med vårsol og passelige temperaturer. Det var derfor ekstra mange, som hadde funnet ut at det å ta en ettermiddagstur og få strukket litt på bena var en strålende idè; vi var 81 deltakere til sammen i det tradisjonsrike løpet Vårdilten i Ålesund.

Veddeløpshestene klare til å slippes løs ved start. Det er i hvertfall slik jeg føler det i minuttene og sekundene før start. Foto: Jarle Mordal

Nervøsiteten kom tilbake, men ikke så ille at jeg ikke fikk spist i forkant. Oppvarmingen føltes tung og jeg var skeptisk til hvordan dette skulle gå. Det hjalp å treffe på hyggelige medløpere, fotografer og engasjerte arrangører. Løpemiljøet er svært positivt! Det er noe jeg konstaterer hver eneste gang jeg deltar i arrangement. Det oppstår et usynlig felleskap på tvers av kjønn, alder, løpeform og generell tilstand.

Starten er like nøyaktig, på sekundet, uansett om det er et stort løp eller et lite, lokalt løp, fascinerende! Så var vi i gang og det var tungt. Fikk ikke til løpesteget i starten, ble visst revet med av fart og en smule panikk, men ut i løpet roet det seg. Det er en kjent rute for min del og jeg visste også at det inneholdt "bakker". Klarte å løpe bakkene og endre løpestaget på returen, opp på forfot og øke stegfrekvensen. På den måten klarte jeg å legge noen viktige medløpere bak meg, slik at jeg kom inn som 3. beste kvinne totalt. Yohooo, sååå fornøyd og hostende sliten, en liten stund.

Jadda... leste et sted at blir du venn med smerten, vil du aldri mer føle deg alene. Noe å trøste seg med i et løp. Her rett før målgang og inn til 3. plass av kvinnene. Har kanskje nevnt akkurat det allerede? Foto: Martin Hauge-Nilsen

Så var det nedjogg, altså løpe hjem igjen litt over 5 km. Så ikke helt frem til det, da leggene nå begynte å bli ganske kjørte og ømme. Føltes til slutt som om musklene bak hadde tenkt å ryke og poppe ut av leggene, men jeg kom meg hjem med alt på plass, i nydelig vårluft og lys.

Helt fantastisk kveld! Måtte ta inn omgivelsene vi hadde løpt i, på vei hjem igjen.

Med dette vil jeg slå et slag for lokale løp. Det er en utmerket måte å få inn en rask løpeøkt på, man yter alltid litt ekstra sammen med andre. Også viktig å støtte opp under ildsjelene, som står på og ordner ut slik at vi andre skal få mulighet til å løpe og konkurrere og drive med det vi liker. Takk til alle dere som gjør nettopp det!

Publicerat: 2019-04-04 14:00 Kommentarer (0)



Hvordan gro baller.

Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes litt synd på de som hadde det og som måtte streve med denne driven til alltid å vinne og være best og så bli ødelagt de gangene de ble slått av noen andre. Jeg hadde også observert at de som hadde for mye av dette, oftere hadde det emosjonelt tøft og oftere havnet i konflikter. Jeg var veldig glad for å slippe å bli plaget med en slik ekstra byrde.

Men så begynte jeg altså å løpe og noe endret seg. "Enkelte" (les samboer) begynte å påstå at jeg var konkurransepreget. Først var jeg sterkt uenig, for slike, primitive instinkter skulle ikke jeg være bekjent av. Etter som tiden har gått og løpingen har utviklet seg, så skal jeg innrømme at jeg kan kjenne trigging av noe som kan gå under definisjonen konkurranseinstinkt, i sportslige sammenhenger eller på en løpetur i fjellet når jeg oppdager en person foran meg.

a) På denne turen på Godøyfjellet oppdaget jeg raskt at vi hadde en guttegjeng på 4 stykker bak oss. Jeg kjente hvordan konkurranseinstinktet snek seg gradvis mer frem. Målet ble å ikke la dem hente oss inn. Begynte etter hvert å fundere på om det er best å la seg jakte på eller om det faktisk er bedre å være den som jager. Jeg konkluderte med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Pga noen "helt nødvendige" fotostopp, tok de oss  igjen, kun en liten periode... Historien fortsetter under bilde b)

Det betyr ikke at alle som løper er konkurransemennesker, men jeg tror at personer som løper av de samme grunnene som jeg gjør; ville utvikle potensialet sitt og se hvor god man kan bli, raskt vil oppdage at det medfølger en "viss" grad av konkurranseinstinkt.

Litt konkurranseinstinkt er heller ikke å forakte, så lenge det ikke blir altoppslukende og ødeleggende for relasjoner til andre. Det kan fungere som motivasjon, til å orker å gjøre den treningen, som skal til for å nå de målene man har satt seg. Man trenger ikke konkurrere mot andre. Det er plenty av muligheter bare det å konkurrere mot seg selv. For eksempel det å klare å gjennomføre et løp, holde helt frem til målstreken eller slå sin forrige tid.

Jeg tror ikke det er det å vinne over en annen, som gir meg den største gevinsten, men det å få utløst den fantastiske følelsen i kroppen og hode når jeg har klart det. Det er følelsen jeg jakter på. Kanskje det egentlig er runners high jeg snakker om? Følelsen kan nemlig oppstå i meg uten en potensiell konkurrent i nærheten også, så lenge jeg slipper meg løs, som her.

Det jeg har oppdaget er at trigging av instinktet kan utløse en euforisk tilstand i hjernen, en skikkelig boost. Dette er det som har overrasket meg mest. Det er som å sette bilen i sportsgir og trøkke klampen i bånn! All trøtthet forsvinner, man får uante krefter, frykt avtar, man føler seg sterk og man kan jage på. Det er som en rus. Denne veldig positive effekten har jeg oftest opplevd på løpeturer i fjellet, enten det har gått oppover eller nedover. Ser jeg noen foran meg eller har noen bak meg, så settes dette giret inn, nesten automatisk og tidvis umerkelig, spesielt hvis den (de) andre skulle være av hannkjønn. Det gir en ekstra utfordring, noe å strekke seg etter. Det var da jeg kommenterte til samboer, at jeg følte meg skikkelig maskulin, som en testobombe, etter et slikt inntruffet tilfelle på fjellet, at han svarte tørt at; "Ja, det er rett før du gror ut baller!"

b) Da guttegjengen hadde tatt oss igjen på toppen av fjellet, begynte den ene i gruppen plutselig å rase nedover fjellsiden på dette strekket du ser på bilde. Bare at på den aktuelle dagen var det snø i tillegg. Jeg kjente at det klikket i hode på meg og sportsgiret ble aktivert, jeg bare MÅTTE henge på og ta ham igjen.

c) I bunnen av bakken gikk smilet helt rundt, som her! Kroppen vibrerte av liv og hode føltes euforisk! Jeg ville mer!! Gi meg mer! Det var da jeg fant ut at jeg måtte skrive et innlegg om dette og det var også da jeg fikk den ballegroende setninger fra min lojale samboer, som må holde ut med dette hormonjunkiedyret.

Noen som kjenner seg igjen?

Publicerat: 2019-03-21 14:02 Kommentarer (0)



Yohooo, I'm back!

For litt over et år siden takket jeg foreløpig for meg, som blogger på Runners World etter ca. 3 år. Jeg trengte å finne ut av litt forskjellig, dessuten utviklet jeg en løpeskade, som har hengt med gjennom hele 2018  og frem til nå og gjorde at jeg måtte avlyse den ene planen etter den andre utover året  Det ble mindre og mindre løpetrening, økende frustrasjon og identitetstap, som løper og tiltagende migrene (løpingen har vist seg å fungere som forebyggende migrenemedisin).

I fjor januar smalt jeg opp et innlegg på min egen blogg om alle de store planene for løpeåret 2018, det var visst litt for kjepphøyt gjort. Jeg fikk gjennomført de første løpene og så måtte jeg avlyse resten av året. Tips; Det er en effektiv måte å miste motivasjon på! Kanskje også en måte å lære litt påtvunget ydmykhet? Sett sånn i ettertid kan det kanskje også være bra å stoppe litt opp innimellom og kjenne etter hva man holder på med og hvor man er på vei, før man mister gangsynet eller i verste fall løpesteget.

Men nå er det nytt år og nye muligheter! Det er ikke sagt som en klisjé. Optimismen er tilbake! Jeg har mange og spennende drømmer, som gir meg pågangsmot, men som jeg ikke våger å sette ord på enda, fordi jeg ikke vet hvor fort det går å trene løpeformen opp igjen. Jeg vet ikke hva leggene mine tåler enda, derfor løpes det ikke mange km i uken, men det trenes i tillegg; både spinning, styrke, innendørs roing, litt yoga og turer.

Elsker store trær og å oppleve forskjellige steder i verden med løpeskoene på! Mer av dette takk!

Godt å være en del av Runners World familien igjen og kunne få være med på å muligens inspirere andre, uansett nivå, til å oppleve løpingens gleder, utfordringer, tidvis frustrasjoner og uendelige potensial; fysisk, sosialt og mentalt.

Publicerat: 2019-01-10 15:55 Kommentarer (0)



Takk for meg for denne gang.


Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre "ut i den store verden" gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar :) Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre...)

Publicerat: 2017-12-20 16:24 Kommentarer (0)



Den profesjonelle amatør.

Glad amatør i fantastiske omgivelser på Sunnmøre.

Amatør har sin opprinnelse i verbet "amare" - å elske. Det betyr at en amatør elsker det den holder på med, ikke fordi den må eller fordi den får betalt for det.

Profesjonell betyr at man får betalt for den jobben man gjør. Den høyeste grad av profesjonalitet finner man hos den som utøver profesjonen sin med glede og indre motivasjon, ikke fordi det gir personlig vinning.

Så hva er da en profesjonell amatør?  Første gang jeg fikk høre om denne kombinasjonen var på et jobbseminar der min gode venn Harald Haveland på nå snart 87 år, beskrev kollegaene sine som profesjonelle amatører. Vi elsket jobben vår, ikke pga pengene, men pga at vi elsket og levde for det vi utførte i profesjonen vår. Det var et meget inspirerende foredrag! Det gjorde meg også oppmerksom på hva amatør egentlig betyr, i ordets rette forstand. Jeg hadde tidligere sett på ordet amatør, som noe mindre verdifullt, ikke like mye verdt som det å være profesjonell.  Da ordets riktige betydning gikk opp for meg innså jeg at vi aldri må minste amatørdelen i oss- kjærligheten og lysten, som driver oss til å holde på med det vi gjør.

Samboeren min poengterte at jeg er en ordentlig amatør i fht løpingen min, jeg rett og slett elsker alt det medfører av opplevelser og nye erfaringer. Det har gått så langt at jeg  vil kalle meg for en profesjonell amatør. Jeg går like iherdig inn for dette, som om det skulle vært jobben min. Det er gleden og nysgjerrigheten, som driver meg videre.

Ja, jeg har en forkjærlighet for Spania og spanske øyer. Det finnes så mange utrolig landskap å løpe i. Har sans for kontraster og motsetninger, som her fra vulkanen Teide på Tenerife, høyt over skyene.

I innlegget "Den profesjonelle amatør, første del" beskriver jeg en svært så kronglete start på Spaniaeventyret jeg nettopp har vært igjennom. Jeg spurte meg selv den morgenen jeg skulle reise, etter å ha fått vite at SAS hadde kansellert første flyet mitt, om hvorfor jeg orket å kjempe enda mer for å få denne reisen til, hvorfor tok jeg ikke kanselleringen som et tegn på at jeg burde gi opp og holde meg hjemme?

Det finnes veldig mange fine byer å løpe i. Gjør man det om morgenen får man gatene for seg selv. Her fra det gotiske området i Barcelona.

Jo, fordi jeg var sprekkeferdig av nysgjerrighet og lyst til å oppleve nye løpeeventyr. Og vil man oppleve store og fine ting så må man noen ganger jobbe hardt for å få det til! Man må ut å løpe i mørket og regnet eller renne vekk inne på en tredemølle, mange kilometer, flere ganger i uken, selv om man tidvis er trøtt og lei, for å kunne høste opplevelsene som ligger å venter på en, på fine dager ute i naturen, langs veien eller i byer, på spennende løp man har forberedt seg til, på nye løpeeventyr i inn- og utland og fordi man vet at det gir så utrolig mye når man gir etter og lever ut det man oppdager at man faktisk elsker.

Når man løper rekker man over så mye og man får med seg mage vakre opplevelser. Solnedgang på Sunnmøre, Tueneset.

Publicerat: 2017-12-18 09:00 Kommentarer (0)



Fra nedtur til opptur.

Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og som endte med en alvorlig systemisk infeksjon i slutten av august (kan leses om her) På 10 dager ble store deler av min opptrente kondisjon og styrke revet ned og en forsiktig og prøvende oppbyggingsfase fulgte i ettertid.

Her sees siste pulje ut på halvmaraton. Været og temperaturen var perfekt denne dagen. Jeg og en kollega spiser lunsj på et tak og venter på 10 km senere på dagen.

Jeg skulle løpe helmaraton i Oslo, det hadde jeg klart å kringkaste både som ambassadør for Oslo maraton og i den lokale avisen Sunnmørsposten. Litt småpinlig å måtte formidle rett etterpå at det ikke ble noe helmaraton på meg, men at jeg derimot håpet på å klare å gjennomføre 10 km, men da kun med mål om å gjennomføre. Infeksjonen fjernet effektivt både fart og styrke.

12. september tok jeg en løpetur for å teste om jeg hadde noe fart i kroppen, resultatet var nedslående, 10 km ble løpt i 5.05 pace. Jeg måtte jobbe aktivt med hode for å prøve å overbevise meg selv om at det viktigste var å delta på løpsfesten i Oslo, ikke få en PB. Høres fornuftig og logisk ut, men pokker så vanskelig å få følelsene til å godta slikt "vås". Man vil jo perse i konkurranser. 14. september tok jeg en liten løpetur igjen, ville se om jeg klarte å holde ønsket fart i 3 km. Ønskefarten var 4.30 pace, det var dette som var idealmålet for Oslo. Det ble løpt 3 km i 4.24 pace og håpet om at jeg kanskje plutselig hadde fått litt fart tilbake i meg snek seg inn i bakhode. Men det er jo noe annet å skulle holde en lignende fart i 10 km. Dilemmaet med denne hendelsen jeg var igjennom er at jeg ikke visste om det var riktig å presse kroppen og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne få på sikt. Jeg hadde flere plagsomme postsymptomer og smerter i kroppen, som først slapp taket helgen i Oslo.

Tre engasjerte ambassadører tar jobben for Oslo Maraton veldig seriøst ;)  Aktiv reklamering for en av sponsorene Maxim. Veldig kjekt å treffe disse positive personene "live". Fra venstre; Abelone, Stig og meg.

Siden "10 for Grete" ikke begynner før på ettermiddagen fikk jeg tid til å gå innom ambassadørteltet og treffe et par av de andre ambassadørene for Oslo Maraton, veldig kjekt å treffe personene "live". Sosiale medier har jo åpnet for et hav av nye bekjentskaper. Gøy å endelig se og treffe noen av disse på ordentlig! Slike treff åpner dører og muligheter til nye spennende prosjekt og løpe-eventyr. Det fine på slike arrangement er at alle er positive og engasjerte, det blir rett og slett en veldig god stemning, og når været i tillegg spiller på lag, ja da må det jo bare bli bra!

Så var det selve løpet da. Denne gangen slapp jeg unna de verste nervene i forkant, sikkert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle forvente av meg selv, målet var å fullføre, jeg ville ha medaljen!

Jeg har innsett at jeg trenger oppvarming for å unngå syresmellen, dette har jeg begynt å respektere og det gir positiv uttelling hver gang. Starten gikk og vi var i gang. Kroppen føltes bra, farten i feltet var overkommelig, til og med noe treg, slik at jeg begynte å passere andre løpere. Var usikker på om det var lurt, men minnet meg selv på at det bare var 10 km som skulle løpes, så egentlig var det vel bare å kjøre på slik jeg følte for. Første drikkestasjon dukket opp og jeg prøvde å drikke vann i fart. Her ligger det omfattende forbedringspotensial, kan jeg fortelle. Unnskyld du tålmodige frivillige, som ble våt da jeg kastet fra meg vannkoppen....

Overraskende og positivt å se kjente som heiet underveis i løypen, slik gir ekstra energi, tusen takk! Det var også flere folk som var tilstede og ga liv i løypen enn det jeg har opplevd tidligere, spesielt langs Aker Brygge, veldig bra! Tidligere har jeg løpt halvmaraton, kanskje det hadde noe med tidspunktet på dagen å gjøre?

Etter noen kilometer så begynte det unektelig å bli tungt og pusten hørtes mer og mer ut som en blåsebelg. Det er helt i orden når jeg kan løpe for meg selv, men midt blant andre løpere synes jeg det er hemmende og avslørende. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det annet enn å fortsette å løpe.

Sprint finish, fantastisk følelse å guffe i mål. Her ser jeg noen lunde fresh ut, de neste bildene går under kategorien "mindre flatterende", mildt sagt.

Den nye 10 kilometerløypen er virkelig fin, kunne ikke valgt noe bedre selv (nei, jeg kjenner ikke alle Oslos muligheter, men poenget er at jeg hadde det fint i løypen og jeg ble glad av den). Det eneste som var minuset og min egen skyld, var at jeg ikke helt hadde fått med meg hvordan den siste kilometeren var lagt opp, dermed holdt jeg noe igjen på slutten fordi jeg trodde den gikk lenger innover i byen. Da jeg nærmet meg mål fant jeg plutselig ut av at ingen skulle passere meg den siste biten og jeg skulle prøve å innhente flest mulig, uten at de andre rakk å skjønne hva jeg prøvde på. Da den avgjørelsen var tatt, i løpet av et brøkdel av et sekund, var det som om en ekstra motor bunntente i meg og jeg sprintet i mål. Det skjedde så fort at jeg ikke skjønte med en gang hva kroppen faktisk gjorde. Spesiell og morsom opplevelse. På grunn av dette klarte jeg å komme i mål på under 46 minutter, 45.57 for å være nøyaktig. Det ga meg en 8. plass av 253 i min aldersklasse, og jeg ble nr 102 av 2539 startende kvinner. Jeg var strålende fornøyd, etter at jeg hadde hostet og hengt ferdig over rekkverket etter målgang.

Dette løpet viste meg at kroppen tydeligvis er tilbake og har kommet seg etter alt den har vært igjennom og at jeg nå kan trene videre med full styrke. Motivasjonen for videre trening er også tilbake. Jeg trengte denne opplevelsen!

Strålende fornøyd, på alle måter!

Tusen takk Oslo Maraton, arrangører, frivillige og alle som var med på gjøre denne løpehelgen vellykket! Gleder meg til veien videre!

Publicerat: 2017-09-19 16:30 Kommentarer (0)



Dagen før dagen.

Ja nå er den her, dagen før det store løpet i Oslo, det mange tusen løpeglade har trent mot og ventet på. Løpet der de kan få teste ut og sjekke om treningen har gitt resultater. Noen vil teste seg mot andre og mange vil teste seg mot seg selv. Det er det fine med slike løp, uansett nivå kan alle få noe ut av det og føle at man har seiret, og/eller man får en viktig læring og pekepinn på hva som må jobbes videre med.

Håper ikke løpetreningen har gått for mye ut over forholdet til partneren din. En av broene i Bjørvika har allerede unnskyldningen klar :)

Det er liksom ikke så veldig mye mer å gjøre treningsmessig dagen før et stort løp. Det som ikke er gjort får bli ugjort. I dag er dagen for å slappe av, kun ta en liten løpetur for de ivrigste, ellers passe på å spise godt/passelig, rigge seg til der man skal være siste natten, ordne alt rundt løpet i morgen, enten i dag eller i morgen tidlig, prøve å slappe av, ikke bli for stresset og nervøs. Minne seg selv på at dette skal være og er en positiv opplevelse.

Det er visse ting det kan være lurt å tenke på sånn rett før og under løpet. Dette innlegget er rettet mot mosjonistene, ikke eliteløperne, der ikke jeg den rette til å veilede, så bær over med rådene ;)

Vit hva du skal ha på deg og vit at det fungerer i fht den distansen du skal løpe.

Pass på å være hydrert, men ikke overdrevet slik at alt fokus går på å prøve å tømme en stadig full blære.

Pass på å ha spist nok i riktig tid før du starter å løpe. Hva som er riktig for deg i fht når du kan spise før et løp er veldig individuelt, det kan variere fra et par timer til en halvtime før start. Dette bør du allerede ha testet ut under treningene dine.

Jo kortere løp jo viktigere er det med en god oppvarming i forkant. Løper du 10 km så får du ikke en optimal tid hvis du må bruke de første 3 km til oppvarming, mens løper du en maraton så har du tid til å bruke de første kilometerne til å løpe deg varm. Selvfølgelig avhengig av hvilket nivå du er på.

Under løpet når det begynner å røyne på, er det greit å huske å sjekke sin egen løpestil. Man har tendens til å senke stegfrekvensen når man blir sliten, da er det stor sjanse for at farten også daler. Prøv å holde frekvensen oppe ved å korte inn på stegene.

Husk på å skyve hoftene frem, de synker fort sammen når man begynner å bli sliten, ikke er bra syn og ikke godt for kroppen. Føler du at du "sitter i steget" er det på tide å rette seg opp igjen. Hoftene er med på å gi fraspark og hjelper å opprettholde farten.

Prøv å ikke synke sammen i ryggen, selv om det begynner å bli tungt. Rett ryggen opp igjen, hold fokus fremover og tenk på at du snart har gjennomført en skikkelig bragd.

Og selv om det er tungt og du kan begynne å lure på hvorfor du driver med dette, så prøv å tenke på mestringsfølelsen du vil kjenne på når du har krysset målstreken.

Lykke til alle sammen! Ønsker dere et strålende løp (været er på vår side) Håper å treffe mange løpeglade mennesker denne helgen!

Publicerat: 2017-09-15 09:39 Kommentarer (0)



Fueled by Maurten

Innimellom får jeg spørsmål om hva jeg inntar av energi under lengre treningsøkter og i løp. Det er alltid et aktuelt tema blant løpere. Mange må gjennom en prøve- og feileprosess før de kommer frem til hva som fungerer optimalt. Jeg har for eksempel store vansker med å klare å tygge fast føde under et løp, det tar latterlig lang tid før jeg klarer å fortære en liten bar. Jeg må gå for å klare å tygge unna litt raskere. Dette er sikkert en evne man kan trene opp, men i steden for å styre for mye med dette har jeg funnet frem til en energidrikk, som fungerer overraskende bra. Gels er også gode alternativer for meg. Innlegget inneholder produktplassering.

Jeg vil fremheve et relativt nytt produkt utviklet av det svenske selskapet Maurten, som jeg har opplevd dekker behovet på en suveren måte. Har testet det ut på 3-timers langturer og i løp. Jeg var så heldig å få prøve ut produktet i vår.

Jeg fikk prøve ut produktet i vår og opplever at det dekker mine behov på løpeturene.

Det spesielle med denne energidrikken er at den er skånsom mot magen og mot tennene, man slipper "moseutvikling" på tennene, noe jeg setter pris på, samtidig som den dekker energibehovet gjennom hele løpeturen. Den er utviklet med en ny teknologi, som gjør det mulig for kroppen å ta opp mer karbohydrater under trening og konkurranser enn andre sportsdrikker tillater. Flere av de store langdistansevinnerne de siste par årene har løpt på Maurtens sin sportsdrikk. Maurten er også med i prosjektet "Sub2hours", der man prøver å bryte den magiske to-timers grensen for en maraton ved hjelp av den nyeste teknologien på alle områder, da også inkludert sportsdrikke. Det betyr ikke at du kommer til å vinne alle løp du deltar i fordi du drikker Maurten sportsdrikk, men det vil hjelpe deg til å holde energinivået oppe mens du løper og forhåpentligvis få deg til å prestere bedre av den grunn.

Mo Farah er en av flere store løpestjerner, som er ambassadør for Maurten.

Hittil har man ikke kunnet kjøpe sportsdrikken i butikker i Norge, inntil butikken Juice i Kral Johansgate 23 B i Oslo nå har fått lov til å begynne å selge dette produktet. Dette er gledelig og veldig positivt.

Juice inviterer deg til en innholdsrik kveld i butikken 14. september der du kan få teste ut drikken, få være med på en fin løpetur og lære om alt det spennende med Maurtenproduktet. Det er gratis for alle, men de ønsker at du melder deg på gjennom denne linken, (adlink). Det er begrenset med plasser, så første mann til mølla.

Publicerat: 2017-08-30 11:07 Kommentarer (0)



Tannfeen som uteble.

En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

En liten olivenstein endte med en skummel systemisk infeksjon.

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet "1851 Opp/ned" skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.

Publicerat: 2017-08-23 16:14 Kommentarer (0)



Ferien som endte opp som en løpecamp.

Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i "helvetes forgård". Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: http://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. "Fordelen" med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp "vår lokale vulkan" før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.

Publicerat: 2017-08-01 15:17 Kommentarer (0)



45 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest

  1. Vårdilten




Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser