Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Vellykket og god opplevelse av Bergen City Maraton

Rammen rundt løpet er vakker og medaljen er en flott suvenir å få med seg hjem.

Bergen City Maraton (BCM) har på få år klart å bli Norges fjerde største løpsarrangement med over 10.000 deltagere og distanser for alle og enhver. Jeg er fra Bergen, men bor i Ålesund og tenkte at det kunne være en fin anledning å besøke familie samtidig som jeg kunne løpe en halvmaraton i hjembyen. Det bygges stadig nytt i Bergen, derfor var det interessant å få en løpende sightseeing runde rundt byen. Traseen går gjennom alle fine og kjente steder rundt bykjernen. Vi ble velsignet med perfekt løpevær; delvis skyet, lite vind og akkurat passe temperatur. Arrangementet fremsto som godt planlagt og organisert. For meg som deltaker virket alt veldig bra. Jeg var mindre nervøs denne gangen i fht for to uker siden da jeg løp det lokale Valderløpet, av en eller annen grunn. Fikk litt avstand til presset ved å løpe i en annen by og løpe med ukjente. BCM har en relativt tøff løype med totalt 385 høydemeter, noe jeg så på som utfordrende og som en potensiell hindring i fht å bedre min halvmaratontid. Pga bakkene ville jeg se på løpet som en treningsøkt før Ecotrail Oslo, for å fjerne noe av mitt eget press.... Liksom!

Bergen er uimotståelilg i slikt vær. Første pulje i halvmaraton står klar.

Jeg planla ekstra energiinntak etter 10 km og ved 17 km. Drikke ved hver drikkestasjon, prestere etter terrenget; roe tempoet litt oppover og speede på nedover, ellers prøve å holde oppe stegfrekvensen på 182 steg i minuttet, holdt styr på av en metronomapp, min personlige slavedriver. Ved hjelp av metronomen går jeg inn i en boble, det eneste jeg skal tenke på er å klare å løpe etter takten. Det gikk ikke alltid, men den hjalp meg på mange strekninger. Jeg endte opp med en gjennomsnittlig stegfrekvens på 179 steg. Hvorfor 182 var fordi at jeg hadde testet ut at den frekvensen ga meg akkurat den hastigheten jeg trengte for å klare å forbedre tiden min. Løpsopplevelsen denne gangen var god. Jeg hadde ingen store psykiske knekker underveis, bare litt krampe i noen tær mot slutten og et lite gnagsår (relativt nye sko), jeg klarte å glede meg over vær og omgivelser, folk som heiet og at formen føltes bra, hadde til og med litt igjen da jeg kom i mål og ble møtt av min mor, som fikk oppleve godene og alt livet rundt det å ha gjennomført et løp. Bergen City Maraton greide å skape en skikkelig folkefest med de fineste kulisser rundt arrangementet, start og mål på Bryggen. Det skal ikke forundre meg om de klatrer enda høyere opp på listen i antall deltakere allerede neste år.

Oppvarming for halvmaraton starter om få minutter.

Jeg for min del er strålende fornøyd med resultatet, klarte å forbedre tiden med 30 sekunder (høres ubetydelig ut, men ikke for meg i denne sammenhengen), tross bakkene og endte opp blant de 7% beste av de kvinnelige deltakere i halvmaraton.

Seiersglis, foreløpig så nybegynner at det er like stor stas hver gang jeg kommer i mål og får medalje.

Faktorer som gjorde løpet til en positiv opplevelse:

-Gjorde meg kjent med løypen på forhånd ved hjelp av løypekartstudier og google earth gjennomgang, så for meg de kjente stedene.

Løypekartet. Helmaratonløperne må gjennom traseen to ganger. Man får med seg det som er verdt å få med seg på denne ruten; Bryggen, Gamle Bergen, Fjellveien, demningen ved Svartediket, sykehusene(!), Store lungegårdsvann, Nygårdsparken, de idylliske stedene på Nordnes og Nordnesparken og hele vågen på vei til mål.

-Forberedte meg mentalt på bakkene, slik at de ikke kom som en overraskelse. Det fine er at det meste av bakker er i første halvdel av løpet.

-Drakk på hver stasjon.

-Tok med to Sponsernordics gels, den ene tok jeg ved 10 km den andre ved17 km, jeg trenger ekstra næring i løpet av 21 km.

-Brukte metronom som holdt stegfrekvenstakt, det gjorde at jeg klarte å holde oppe hastigheten nedover bakker også, og på flatene, selv da jeg begynte å bli sliten.

-Ga respons til heiegjenger, det gir en positiv ringvirkning og jeg får energi.

-Prøvde å få med meg de fine omgivelsene.

Her bærer det gjennom smauene på Nordnes. Oppdaget at brostein ikke er mitt favorittunderlag, men fint er det.

-Prøvde å fjerne press, som kunne lage stress, hadde en avslappet holdning til det å løpe.

-Brukte Flipbelt, slik at jeg slapp å la ting ligge å slenge frem og tilbake i lommer.

-Gledet meg over å løpe i mål og få medalje

Den fineste medaljen i samlingen min hittil! Bildet er en miniatyr av motivet man finner på noen av bekkalokkene i Bergen og innholder noen av de viktigste symbolene i byen.

-Tok inn stemningen etterpå

-Satt pris på alle som stilte opp for at det skullel bli en god løpsopplevelse og de som stilte opp for meg personlig.

-Gledet meg over at jeg faktisk klarte å bedre tiden min, dog med kun 30 sekunder, men likevel en seier i en slik tøff løype. Klarte også å få negativ splitt for første gang. Ikke min fortjeneste! Det skjedde, pga at den fleste høydemetrene kom i første halvdel av løypen.

Dette er ikke et sponset innlegg og jeg tror heller ikke at det er fordi jeg egentlig er bergenser at jeg anbefaler på det sterkeste å få med seg opplevelsen Bergen City Maraton en gang.

Publicerat: 2016-05-03 16:28 Kommentarer (0)



Løpsnerver og tips om håndtering

Mange som stiller i løp opplever i varierende grad å bli nervøs og stresset på forhånd. Jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg selv kjenner på nerver før et løp, det kan begynne mange timer i forveien, hvis jeg tenker på løpet. Tilegnet erfaring etter deltakelse i noen løp har vist at visse element kan være med på å lette på trykket.

Avspenning og positiv visualisering hjelper å roe ned nervene og få hjernen til å fokusere på det du ønsker.

Jeg bruker meg selv som et case studie i observasjon av løpsnerver;)

Jeg vurderte å delta i Valderløpet på 8.7 km, i helgen som var. Man løper rundt Valderøy som ligger like utenfor Ålesund. Det er en relativt flat og fin løype rundt hele øya. Jeg ville ikke forhåndspåmelde meg i tilfelle jeg ombestemte meg på selve løpsdagen (dårlig strategi! Har du meldt deg på på forhånd gir det en mer forpliktende effekt). Jeg ville la været avgjøre.

Foto: @tbj

Jeg har løpt rundt Valderøy mange ganger, det er en lettløpt løype med utsikt til flotte sunnmørsfjell.

Fredag kveld tenkte jeg at jeg burde stille, skulle bruke løpet til å teste formen frem mot Bergen City halvmaraton 30. april. Da jeg våknet lørdag morgen var lysten helt borte, vegringen på topp og hjernen i sitt mest kreative unnvikende hjørne. Det første som ble sjekket var været, det skulle regne akkurat i tidsrommet for løpet meldte Yr.no, det var jo en grei grunn til å slippe unna, helt til jeg kom på at det er en relativt stor sjanse for regn i Bergen 30. april. Altså ingen unnskyldning for å backe ut. Hvis det regnet ville det bli god trening for halvmaraton i eventuelt regnvær. Dermed falt det argumentet bort. Neste taktikk for å slippe unna var at jeg plutselig ikke følte meg helt i form, kanskje jeg brygget på noe? Fant ut at det var greit å sjekke pulsen for å få en indikator på allmenn tilstand. Den lå på 59, det er egentlig en indikasjon på at jeg trenger restitusjon, ikke en løpsdeltakelse... Når alt står bra til ligger pulsen min på rundt 46 slag i minuttet. Jeg kom etterhvert på at det kanskje ikke var en helt rettferdig måling, siden jeg allerede var stressaktivert. Jeg bestemte meg for å ta en ny måling etter en liten avspenningsøvelse og ble enig med meg selv om at jeg skulle stille hvis pulsen kom under 50. Andre forsøk endte akkurat på 50! Hva nå, den var jo ikke under 50... Den MÅTTE jo derfor sjekkes enda en gang og da endte den på 46. Pokker! Rart hvordan det er å ha to helt motsatte ønsker og følelser kjempende i hode og kropp samtidig, man vet liksom ikke helt hvilken side man ønsker skal vinne. Neste unnvikende forsøk var å konferere med samboer, å høre hva han mente jeg skulle gjøre. Vet ikke egentlig hva jeg hadde forventet eller ønsket at han skulle si, men han kom med gode argument, som tilsa at jeg burde stille på dette løpet. Til slutt kom jeg ikke på flere unnskyldninger og bestemte meg for at jeg måtte delta. Da var det mental helomvending og fullt  fokus på de positive argumentene: Det skulle bare være et testløp for egen del, sjekke om jeg klarte å holde ønsket fart i fht halvmaraton senere i måneden, skulle se på det som en treningstur, nesten bra hvis det skulle regne, fort unnagjort og jeg kunne få nytt materiale til neste blogginnlegg!

Jeg måtte møte opp to timer før for å melde meg på og hente startnummer. Tiden imellom brukte jeg til å skrive, lese og snakke med personer på telefon, som jeg ellers ikke har så god tid til. Tok også en 3 km oppvarmingstur for å sjekke formen. Formen viste seg å være ganske bra, i hvertfall et lite stykke; løp fortere enn tidligere registrert, men det var bare en kort strekning.

Det var deltakerrekord på øya rundt, ca 100 påmeldte. Jeg klarte å komme meg godt i gang relativt raskt, men kjente fort at dette kom til å bli tungt for min del. Jeg hentet inn et par jenter og så endte opp ved siden av en annen jente. Jeg forventet at hun skulle rykke fra, men hun ble ved min side en bra strekning, heldigvis! Selv om vi ikke utvekslet noen form for kommunikasjon, var det bra å ha henne der, så lenge det varte. Hun dro videre opp en slakk bakke, jeg valgte å holde mitt tempo, for å si det sånn....(var egentlig for sliten til å holde følge). Jeg klarte etterhvert å hente inn enda en jente, jeg lå bak i første puljen.

Da jeg passerte ca 6 km løp jeg forbi et par gutter på rundt 8 år som pekte på meg og ropte "Det er sistemann", jeg ropte rett tilbake "Nei, det er jeg ikke!". Jeg hadde ingen aning om hvor mange som var bak meg, men noen var det, visste jeg. Hadde en kjapp diskusjon med meg selv om at hadde det vært tilfelle at jeg lå sist kunne jeg like godt legge løpingen på hyllen der og da. Men jeg vet jo også at det å bli en bedre løper er en tålmodighetsprosess. Det tar tid å utvikle seg og jeg har nå holdt på i to år. Det sies at det tar to år å bygge et godt grunnlag. Jeg hadde også trofast følge av "djevelens advokat" på veien. Selv på det siste strekket kom den med fristende forslag, for eksempel å gå opp bakken til mål, men jeg klarte å la være å gi etter. Det fine med å delta i løp, er at man lærer å pushe seg lengre og holde ut mer og oppdage at man kan klare mer enn man kanskje trodde.

Foto: Jarle Mordal         

Jeg kom meg løpende i mål.

Det var bra løpeforhold, ingen regn (altså ikke stol på værvarslingen), ikke for mye vind og solen gløttet frem etterpå. Jeg ble kjent med min ledsager underveis (ikke djevelens advokat, men hun jeg løp sammen med det første strekket). Følelsen man har etter å ha kommet i mål er meget god, full av endorfiner og litt høy på livet, det er noe av det som gjør at det er verdt å delta i løp, og så det at man treffer og blir kjent med hyggelige folk og ikke minst får medalje ;)

Min medløper Anne Berit Emblem til ventre, vinner Tonje Brande og jeg, ganske så fornøyd med at jeg ikke lot løpsnervnene hindre meg fra å delta.

Jeg endte på en 4. plass av kvinnene og 3. plass i min aldersgruppe. Det gjorde det ekstra kjekt og motiverende, hadde ikke forventet det! Det var noe annet enn å tenke at jeg var sistemann, som jeg fikk beskjed om underveis;)

Tiltak mot nervøsitet:

Det finnes noen enkle tiltak både før og under et løp, som kan bidra til at du ikke blir mer nervøs enn nødvendig:

-Sjekk værvarsel på forhånd slik at du kan planlegge riktig bekledning og mentalt venne deg til værforholdene, som venter og legge opp riktig strategi der etter, men ikke baser deg 100% på værmeldingene, de er ofte bare veiledende ;)

-Legg frem klær du skal bruke dagen før, da slipper du panikkleting og tvil i fht hva du skal ta på deg.

-Vit på forhånd hvilke sko du skal løpe i. Ikke still i helt nye sko eller sokker, prøv dem ut på forhånd.

-Studer løypekartet, slik at du har en viss idè om hvordan løypen er og hvor den går. Det aller beste er hvis du har mulighet for å trene i løypen i tiden før løpet. Jo bedre kjennskap man har til løypen og hva som venter en, jo mindre usikkerhet og mulighet for utpsyking skjer under selve løpet.

Løypekartet rundt Valderøya.

-Gjør en god oppvarming

-Snakk med personer rundt deg eller ring til noen som har en beroligende effekt på deg. Enkelte foretrekker å gå inn i sin egen boble og fokusere på oppgaven som venter.

-Det hjelper å tenke at man konkurrerer mot seg selv, ikke mot alle andre.

-Se på det som en treningsøkt for å teste formen

-Tenk på mestringsfølelsen etterpå.

-Tenk på at du får enda en nyttig erfaring unnasett hvordan løpet utvikler seg.

-Og så får du medalje! Motiverende poeng for de som ikke allerede har fått nok medaljer i oppveksten ;)

Publicerat: 2016-04-21 14:00 Kommentarer (0)



Gjennomføring av langturen

Når man har som mål å klare å gjennomføre litt lengre løp er det lurt å legge inn noen langturer i treningen. Hva som ansees som langt avhenger av hvor mye du er vant til å løpe og hvor langt løpet du holder på å trene deg opp til er. For mange ligger en langtur på mellom 15-30 km. Langturene skal blant annet hjelpe kroppen til å tåle vedvarende belastning over tid, den skal venne oss til å kunne innta veske og føde under en løpetur og klare å holde kroppen gående fra ca 90 minutter opp til flere timer av gangen. Det å ha gjennomført noen langturer før et løp gir også en mental trygghet i form av at vi vet vi kan mestre lengre distanser.

Det er mye vakker man kan rekke å få med seg i løpet av en lengre løpetur. Her fra Vegsundbrua der man ser innover mot Sunnmørsaplene. En strålende dag for langtur sist onsdag.

Før løpeturen over Gran Canaria i januar i år, hadde jeg 3 langturer tilsammen de 3 siste månedene, en gang i måneden, hver på ca 30 km. Jeg har planer om å legge inn litt flere fremover. Jeg fikk inn to turer i mars. Neste store mål er Ecotrail Oslo 45 km, 20. mai. Jeg trenger derfor å venne kroppen til lengre distanser.

Det er enkelte ting det er lurt å tenke litt igjennom i forkant for å få gjennomført en slik tur på en tilfredstillende måte.

Det hjelper å forberede seg mentalt, bestemme dag, sjekke at været er noen lunde greit, det er oppskrytt å løpe 3 timer i pissregn og sidevind. Planlegge løypen på forhånd er også lurt, ellers blir det lettere å gi seg før oppnådd mållengde. Det som fungerer bra for meg er å ta båten fra Ålesund over til Langevåg for så å løpe hjem igjen. Jeg har liksom ikke noe valg da. Jo, man kan svømme over fjorden tilbake, ta buss eller taxi, men det er ikke "lov". Jeg må løpe hjem og da blir strekningen ca 30 km.

Fint lite avbrekk i løpeturen, båten fra Ålesund til Langevågen. Bare huske å ikke regne med kilometrene på vann i totallengden man har løpt. Det skal ikke jukses med treningsinnsatsen.

På langturer har man god anledning til å teste ut hva som fungerer som næring. Jeg legger inn "matpauser" etter første og andre mil. Jeg begynner å bli sulten da og jeg har noe å se frem til (jeg har alltid likt å spise). Jeg bruker Salomon sin S-LAB drikkevest med to halvlitersflasker med vann. Siste tur prøvde jeg ut Tailwind sitt næringspulver i den ene flasken, det fungerte bra. Jeg har også brukt Sponsernordics og Maxime sine gels. Dette går fort å få ned. Etter to mil spiser jeg noe fast føde, vafler eller bananmuffins har fungert bra for min del. Det fine med fast føde er at jeg blir nødt til å gå mens jeg spiser (uff så synd), jeg klarer ikke å tygge og løpe samtidig enda, det er visst en egen kunst som kan trenes opp. I løpet av en langtur er det godt å kunne gå litt innimellom. Det at jeg må spise gir meg en fin unnskyldning til å kunne gå.

Mange fine fotomuligheter langs denne traseen, spesielt på en strålende dag. Det ER lov å stoppe opp innimellom, det er ikke en konkurranse, men en langtur.

Det er mange ting man kan fordrive tiden med underveis; nyte omgivelsene, observere sin egen pust og hvordan kroppen fungerer, høre lydbok, lytte til musikk, trene litt på å øke stegfrekvensen. Akkurat det er lettest med musikk i høyt nok tempo, beat. Spise og observere hvor godt kroppen tåler det man putter i seg, lure på hvor man kan tisse underveis, hvis det skulle bli nødvendig, lure på hvem som bor hvor langs ruten, av de man kjenner. Mekle med seg selv om det er lov å ta bussen hjem når det begynner å bli tungt. En løsning er å løpe på venstre side av veien slik at man kun ser motgående busser (det er ikke lov å ta bussen!) Lure på hvor stort nederlag det er å ringe samboer å spørre om han kan hente meg (det er et STORT nederlag, og ikke aktuelt, men det er lov å lure). Komme på når man begynner å bli sliten, at dette er en ypperlig sjanse til å trene psyken i å holde ut. Hvis man blir veldig sliten, trene på å lage bittesmå delmål; fokusere på å sette ett ben forran det andre, øve på mindfulness, tilstedeværelse i øyeblikket osv.

Hold deg til fartsgrensen. Jeg har en tendens til å løpe for fort den første milen og dermed bli unødvendig sliten mot slutten av turen. Her fra Langevåg med utsikt mot Sunnmørsalpene.

Når man så kommer hjem og i mål er det greit å vite på forhånd hva man skal spise. Jeg har i hvertfall ikke den største energien til å finne ut av hva jeg skal lage og spise da, når det største ønsket er å få satt seg godt tilrette i sofaen med bena opp og slappe av.

Punkter for langturen:

-Forbered deg mentalt

-Planlegg en løype, helst et sted som forutsetter at den blir så lang som planlagt.

-Ta meg mat, drikke og penger

-Kle deg etter været og hva som venter i løpet av 3 timer

-Ha med lydbok og eller musikk

-Legg inn stegfrekvenstrening

-Bruk unnskyldningene som dukker opp underveis når du blir sliten, til å trene psyken.

-Hent frem tips og råd du har lest, når det begynner å bli tungt og du er sliten.

-Ha fokus på nuet her og nå

-Legg merke til omgivelsene

-Ha forberedt på forhånd hva du skal spise i etterkant, slik at du får i deg mat, noe som ikke krever for mye tid å lage.

-Forsøk å ha rom for å hvile, slappe av i etterkant.

Publicerat: 2016-04-05 15:27 Kommentarer (0)



Påskelektyre

Kanskje det kan ligge litt hjerneføde i egget også?

Påsken kan være en fin tid å få lest bøker på innimellom skigåing, løpeturer og annen påskehygge.

Da min interesse for løping startet i mai 2014, begynte jeg samtidig å lese bøker om temaet. Jeg oppdaget fort at det var mye synsing og mange meninger på gang blant folk i henhold til temaet løping, derfor ville jeg prøve å få litt mer fakta fra personer som faktisk hadde gjort seg reelle erfaringer på feltet.

Nå nærmer det seg to år siden jeg startet med dette og antall konsumerte løpebøker nærmer seg 40, i tillegg til et utall artikler som jeg daglig kommer over gjennom forskjellige medier.

De bøkene som har gitt meg mest motivasjon og som har gjort sterkest inntrykk har vært biografier om løpere, som har markert seg sterkt internasjonalt, oftest ultraløpere og terrengløpere. De beskriver hvordan interessen for løping oppsto og hva som fikk dem til å utvikle seg til det nivået de er på i dag. De jeg har valgt ut har en nær og ærlig måte å beskrive historien og erfaringene sine på. Jeg synes de presenterer seg selv, deres personlighet og syn på ting på en sympatisk, ydmyk og lite selvhøytidlig måte. Dette appellerte til meg allerede helt fra starten av da jeg var på lyktestolpenivå (satt meg som mål å klare å løpe til neste lyktestolpe før jeg fikk " lov"  til å gå litt igjen).

Fra å være en ihuga bokholder (må holde boken i hånden for å få den riktige feelingen) har jeg gått over til å bli en enda mer ihuga leser av bøker på mobilen min, ved hjelp av appen Kindle. Det har medført at jeg nesten bare leser engelske bøker, mine bokanbefalinger blir derfor bare bøker på engelsk, untatt boken "Født til å løpe". Det er kanskje ikke umulig at flere av bøkene er/kommer på norsk etterhvert.

Jeg har ført opp 5 bøker, alle personlige beretninger. Dere må selv lese beskrivelsen av boken på nett.  Ønskes flere anbefalinger om andre bøker og tema innen løping, så send meg en melding. Bøkene er oppført etter rekkefølgen jeg leste dem.

Den første boken jeg anbefaler, som er årsaken til at jeg i det hele tatt begynte å løpe, er boken: "Født til å løpe", eller "Born to run" av Christopher Mc Dougall

http://www.amazon.com/Born-Run-Hidden-Superathletes-Greatest/dp/0307279189

Bok nummer 2 er Scott Jurek sin bok:" Eat and Run".

http://www.amazon.com/Eat-Run-Unlikely-Ultramarathon-Greatness/dp/0544002318

Bok nummer 3 er Kilian Journet sin bok: "Run or Die"

http://www.amazon.com/Run-Die-Kilian-Jornet/dp/1937715094

Bok nummer 4 er: "Running and stuff" av James Adams

http://www.amazon.com/Running-Stuff-James-Adams-ebook/dp/B00J2E4OO8/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1458568272&sr=1-1&keywords=running+and+stuff

Bok nummer 5 er: "Trail Blazer" av Ryan Sandes

http://www.amazon.com/Trail-Blazer-Life-Ultra-distance-Runner-ebook/dp/B01C40X10E/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1458573429&sr=1-1&keywords=Trail+blazer

God påske alle løpeglade mennesker, og husk, man kan hente ut mye god lærdom og inspirasjon fra bøker!

La kunnskapen vokse og gro i påsken.

Publicerat: 2016-03-21 16:24 Kommentarer (0)



Runners high og harde løpeturer.

Hva er det som gjør at vi har lyst å løpe hardt eller langt? Hva skjer med oss under løpeturen og hva søker vi å oppnå? Dette var noen av spørsmålene jeg grunnet på i løpet av turen over Gran Canaria.

Fra å gå (bokstavelig talt) de første 28 km med plagsomme smerter den siste dagen over Gran Canaria, til å plutselig klare å løpe de resterende 18 km og til og med kjenne på lykkefølelse og mestring der jeg løp i min boble, var for meg ganske uforståelig inntil jeg leste enda en bok om løping, nemlig The Runners Brain av Dr. Jeff Brown. Dr. Brown er en psykolog som har jobbet for Boston Maraton i 14 år og har opparbeidet seg et stort erfaringsgrunnlag, med tanke på å forstå den mentale delen av løpingen.

De fleste tenker på en maratonlengde, ca 42 km, som veldig langt. Det å da skulle løpe enda lengre, fortoner seg for mange som sprøtt og på grensen til galskap. Sikkert derfor man blir sett på som særere og særere jo lengre distanser man begir seg ut på.

Ja, det tærer på kroppen å utsette seg for den gjentatte belastningen det er å løpe over lange distanser, men det er fullt mulig å tilvende kroppen å tåle belastningen, ved gradvis oppbygging gjennom trening. Det å oppleve at kroppen mestrer og tåler dette, er noe av det som driver en videre.

Jeg måtte opp igjen i fjellene på Gran Canaria med samboer, noen dager etter ultraturen jeg hadde vært med på, for å vise ham de fantastiske stiene og naturen vi løp i. En ubeskrivelig frihetsfølelse og glede å kunne løpe slik.

Jo lengre man løper jo viktigere blir den mentale biten. Det er psyken som oftest er avgjørende for hvordan man klarer å gjennomføre et lengre løp. Vi får hjelp av flere kjemiske prosesser utløst i hjernen underveis. Når kroppen begynner å bli sliten og vi pusher oss litt over det komfortable, begynner hjernen å skille ut en behagelig cocktail av endorfiner og endocannabinoider. Endocannabinoider er noe av det samme stoffet som finnes i cannabis. Forskere tror at dette stoffet fører til lettere humør, døyver smerte og utvider blodkar i lungene. Når kroppen og hjernen utløser nok av disse euforiske molekylene kan det hos noen heldige individ resultere i runners high. Jeg skriver noen individ, fordi det desverre er slik at ikke alle løpere har en hjerne som utløser de nødvendige kjemikaliene for å kunne oppleve denne tilstanden. Endorfiner, kroppens opiater, som tilsvarer opium og morfin har vist seg å døyve smerter og vondter, som man etterhvert kjenner på utover i et løp. Endorfinene evner også å aktivere hjernens belønningsystem slik at man sitter igjen med en følelse av tilfredshet og mestring. Studier viser at endorfiner utløses i de samme regionene (prefrontale cortex og de limbiske systemer) som aktiveres når vi opplever kjærlighet og andre positive tilstander. Jo sterkere endorfinaktivering i disse områdene, jo mer euforisk opplever løperen seg. Ikke rart man da kan observere spontane former for kjærlighetsformidling mellom totalt fremmede personer, som akkurat har krysset mållinjen i et hardt løp. I fht endocannabinoidene så viser studier at vi har mottakere for disse kjemiske molekylene både i hjernen og i kroppen og at de binder seg til nervesystemet, som igjen setter igang en nevrologisk reaksjon som reduserer smerte og angst og skaper en ferdfull opplevelse av velbehag.

Så hvorfor er vi innrettet slik? En hypotese går ut på at før vi slo oss ned som fastboende og begynte å dyrke jorden, måtte enkelte individ i flokken ut å skaffe mat ved å jakte ned dyr. Det ble gjort ved å løpe etter byttet til det ble utmattet og kunne fanges og drepes. Disse menneskene var de første og beste ultraløperne, forløperne(!) til dagens mange løpere. Mennesker er mer utholdende enn dyr og klarer derfor, i teorien, å utmatte byttet, selv om dyr løper fortere over kortere distanser. Menneskene måtte tåle å løpe sammenhengende over lang tid. For at de skulle klare det og for at de skulle ønske å gjenta bragden, utløste hjernen denne cocktailen av kjemikalier, som resulterte i runners high, kamuflert smerte og utmattelse og ga dem en tilstand av mestring og lykkefølelse. Dette støtter oppunder hypotesen om at mennesker er født til å løpe. En mer moderne hypotese går ut på at disse lykkefølelsen utløses, slik at vi motiveres til regelmessig trening.

Umulig å skjule gleden ved å løpe i naturen akkurat på det tidspunktet der, ute på fuglefjellet på Runde.

Etter å ha lest om dette og sett på flere studier som støtter opp om disse kjemiske prosessene i hjernen vår, forstår jeg litt mer av hva som skjedde med meg den siste dagen av løpeturen. Det fine er at man ikke trenger å løpe i dagevis for å oppnå slike tilstander, det holder at man tar seg en intervalltrening eller tempotur, der man får opp pulsen og pusten og presser seg litt mer enn ellers.

Et litt annet aspekt ved det å pushe grenser når det gjelder løping, synes jeg den engelske ultraløperen James Adams, som krysset USA løpende fra vest til øst på 70 dager, beskriver godt i boken Running and stuff. I lange og eller harde løp opplever man en rekke emosjonelle tilstander; fra euforisk glede og mestring til de mørkeste daler, der man har mest lyst til å legge seg ned å gi opp og aldri reise seg igjen. En lang eller hard nok tur har en tendens til å bryte deg ned i tusen biter, for så å bygge deg opp igjen til en sterkere versjon av den du tidligere var. Det rushet og følelsen det er å overvinne og kjempe seg ut av sine tunge, negative tilstander til mestring og seier, kan for en del virke berusende og avhengighetsskapende og er verdt hele slitet det er å gjennomføre slik trening og løp. Så kom dere ut i bevegelse og kjenn på hjernens og kroppens fantastiske evne til å mestre og prestere!

(Foto: Samboer)

Publicerat: 2016-03-09 22:14 Kommentarer (0)



1.Dag: Det er i motbakke det går oppover, bokstavelig talt.

Jeg skal innrømme at jeg var spent da vi skulle starte første dag. Jeg var den minst løpeerfarne i gruppen, mindre enn to år. Se innlegg Hvordan det hele startet. Jeg gjør det meste av min løpetrening alene, bortsett fra fine løpeturer i helgene med min samboer og lille hund. Jeg hadde derfor ingen idè om hvordan jeg lå an nivåmessig sammenlignet med de andre. Flere av de andre i gruppen hadde løpt ultradistanser og de fleste hadde en del år med løping bak seg. Det lengste jeg hadde løpt i ett strekk var 31.4 km på asfalt.

Bilde fra endomondo som viser ruten og profilen på turen frem til lunsj. Så å si bare oppoverbakker, interessant ;)

Dagen startet med sol, behagelig temperatur og utsikt i alle retninger. Vi begynte i havnen i Puerto de las Nieves, der starten på på den lengste distansen i ultraløpet Transgrancanaria begynner. Det var en spesiell følelse å stå der, se for seg hvordan spente deltakere står å gjør seg klar i mørket til å løpe 127 km sammenhengende frem til mål i Maspalomas. Den lengste distansen starter kl.23 om kvelden. Jeg var glad for at vi skulle løpe i dagslys og overnatte på gode hotell hver kveld. Første dag ga oss ca 27 km og totalt over 2700 høydemeter. Det gikk for det meste oppover hele dagen, ganske så bratt til tider i nydelig natur. Vi fikk alle kjent på litt forskjellig i oppoverbakkene.

Fascinerende bratte stier og fantastisk utsikt. Utsikt nordover mot Las Palmas

Fikk litt Jurassic Park feeling; frodig landskap, ganske så bratt ned og små stier som svinget seg oppover. Vi gikk i bra, stødig tempo. I terrengløp er det alltid en avveielse om det er mer energimessig lønnsomt å gå opp bratte bakker versus det å løpe de opp. Det var mange bratte bakker denne dagen!

Nydelig landskap og mulighet for høydeskrekk-eksponeringstrening for den som skulle ha behov for det.

Kilometervis med idylliske smale stier på kanten at stupet.

De fleste av oss hadde staver med, takk og lov at jeg var en av dem! Hadde kun brukt de på et par svært korte turer tidligere i høst, så jeg var ikke helt sikker på nytten, men det viste seg fort at de skulle bli mine trofaste venner gjennom disse 3 dagene.

Ut av tåkeheimen, storfornøyd, i godt driv med staver.

I sommer på løpecamp, se innlegg Kjemper mot vindmøller første del, fikk jeg høre at min sterke side neppe var oppoverbakker...så selvtilliten min på dette området var noe skjør og jeg var usikker på om jeg hadde trent meg nok opp i høst. Det viste seg overraskende fort at det hadde skjedd markante endringer på den fronten. Det endte med at jeg fikk kallenavnet Speedy, av danskene. De hadde en egen måte å oppmuntre sine medløpere på, det skal være sagt.

De danske brødrende Søren og Mikael, alltid klar til å støtte, oppmuntre og gi motiverende kallenavn :) Tusen takk! Et flott utvalg av compresjonsfarger på leggene, noen av flere fargeutgaver som var å observere på vei over øyen de dagene..

Jeg oppdaget også at jeg trives best i front. Et slumrende og godt skjult konkurranseinstinkt begynte å røre på seg. Pulsen lå, positivt overraskende, der den ideelt sett skulle. Kroppen fungerte bra, ingen vondter. Jeg lurte innimellom på om det kom til å straffe seg å holde et så hardt tempo, men jeg klarte ikke å slakke ned farten. Jentene fra Nord tok det fornuftig og rolig og utnevnte seg selv til baktropp, tror kroppene deres var glade for akkurat det. De var alltid i like godt humør og hadde et utømmelig utvalg av samtaletema, ble helt imponert jeg!

Vår første lunsj; spanske kjøttboller og poteter med Mojosaus, kjempe godt etter hard jobbing. Alle virket glade og fornøyde.

Vi spiste lunsj etter ca 25 km. Vi satt ute i solen og var ganske fornøyde med første etappe. Det ble inntatt spansk mat og nok drikke, slik at vi var klar for siste del. Oppdaget at jeg kunne innta så mye fast føde som jeg følte for, uten at det plaget meg videre på turen, grei erfaring å ta med.

Ultraløper og gjeter Sondre og jeg. Han løp frem og tilbake og passet på at alle hang med og at alle tok riktig avstikker og ikke forsvant feil vei.

Siste 8 km var preget av mye motbakker. Jeg endte opp for meg selv i siste kneiken, ville ikke gi meg selv om jeg begynte å føle meg ganske sliten. Måtte stoppe for å innta en power gum fra Sponsernordic, de var gode å ha tilgjengelig underveis. Måtte også få ut noen kraftsalver med frustrasjon. Hjernen blir primitiv og infantil når den blir sliten. Min hjerne lurte etter hvert alvorlig på hvorfor Sondre hadde ledet oss på en sti som lå OVER hotellet, slik at vi måtte løpe NED igjen for å komme frem, i steden for å ta en rute som gikk direkte opp til hotellet? Måtte minne meg selv på at dette ikke var en tur der vi skulle ta "straka vegen" til mål. Poenget var å løpe lenge og vel på stier i naturen.

Siste etappe etter lunsj. Mot toppen av denne bakken gikk jeg inn i min egen innbitte boble  og måtte kjempe mot hjernens bebreidende og angripende utsagn mot Sondre, no ofence Sondre ;)

Vi endte dagen på Hotell Parador, som ligger i Cruz de Tejeda oppe i fjellene. Et perfekt hotell å slappe av på etter en slik tur. Det bar rett i varmt badekar, ligge å stirre ut i luften og egentlig ikke tenke på noe særlig annet enn å kjenne på en veldig god førstedagsfølelse. Ganske så tilfreds!

Kunne ikke fått bedre utsikt fra hotellet, alt var liksom perfekt. Til høyre i bilde sees toppen av Teide på Tenerife.

Stemningene skiftet raskt, spesielt da tåken kom veltende innover fjellene.

Vi fikk den mest spektakulære solnedgangen over fjellene med utsikt til Teide på Tenerife og El Roque Nublo rett over dalen, før vi inntok en god middag og gikk rett i seng etterpå. Det er typisk for meg etter harde treningsøkter å slite med å få sove, så det kom ikke som noen overraskelse at søvnen ble svært oppstykket den natten. Avkjøling av svett hals gjennom dagen hadde ført til at jeg følte at jeg brygget på en halsbetennelse, men klarte å hindre den i å utvikle seg. Det gikk i vanndrikking og C-vitaminpåfyll gjennom hele natten og litt aktiv visualisering om hvordan jeg skulle våkne frisk og klar for en ny dag i eventyrland.

Publicerat: 2016-02-10 16:59 Kommentarer (0)



Starten på løpeeventyret over Gran Canaria

Nå har jeg kommet hjem igjen fra eventyret på Gran Canaria. Det tok noen dager å få bearbeidet opplevelsene og ta inn over meg hva jeg hadde vært med på og hva kropp og hode faktisk er i stand til å yte, i en ekstrem situasjon. Dette referatet blir også et alternativ til det "harry" Gran Canaria som nettopp ble presentert i media. Jeg deler opp turen i flere blogginnlegg. Jeg ønsker å gi et litt mer inngående innblikk i hva vi faktisk opplevde og hva som kan foregå i hode og kropp på en som begir seg ut på noe slikt.

Dagen før dagen.

Puerto de las Nieve, Agaete, med nydelig kveldsol. Landsbyen vi starter fra i nord. Vi kan se herfra hvor vi skal begynne å løpe neste morgen. Vi følger den bakerste åsryggen og forsvinner innover og oppover etterhvert.

Det er en spent gjeng som møtes på flyplassen på Gran Canaria tirsdag ettermiddag 27. januar. Jeg skal endelig møte de jeg har fulgt og kommunisert med på instagram, men aldri truffet live før. Først er det selve sjefen, Sondre Amdahl, en imøtekommende og sympatisk ultraløper, for øvrig en lokal superhelt på øyen i det "hardbarka" :)  ultramiljøet på Gran Canaria (mer om hvor viktig akkurat den kuriositeten var for min del i senere blogginnlegg). Så dukker "husmødrene fra nord" opp; Monika og Wenche. Disse har jeg hatt kontakt med i hele høst og vi har fulgt hverandre treningsmessig gjennom instagram og endomondo. Det har fungert som en god støtte og gjensidig oppbacking under forberedelsene til denne turen. Jeg har også fulgt Thomas Stordalen, gjennom bloggen på runners world og instagram. Det var morsomt å få treffe ham i egen, høye person. Det viste seg at min medblogger for Rehband; Elisabeth også dukket opp, morsomt! Så var det energibunten Margrethe og hennes svenske kjæreste Andreas, begge kjente med ultraløp. De viste at man veldig godt kan kombinere kjærlighet med lange løp. Veldig koselig og fint å se! Og så hadde vi 3 dansker med oss... Monika, som ble forhindret fra trening i noen uker etter jul og ble stresset av det, ble beroliget av Sondre da hun snakket med ham, med følgende forklaring; "Det skal være med 3 dansker, så du har ikke noe å bekymre deg for". Dette ikke være vanlige dansker, for å si det sånn!! Var det noen som var suverene på turen, uansett hvor bratt det gikk oppover, så var det nettopp "danskerne", og de har ikke engang et eget ord for oppoverbakker?! Den siste i flokken var medhjelperen til Sondre; Moses Lovstad, en dansk ultra atlet. Sondre og Moses, som begge kjenner øyens utallige stier godt, skulle få oss alle helskinnet igjennom 3 dager med løping over Gran Canaria.

Vi fikk alle plass i en minibuss og ble kjørt til hotellet i Agaete, der løpeturen skulle starte og der starten for den lengste etappen av ultraløpet Transgrancanaria begynner i mars. Det ble spekulert underveis om det ville bli noen utstemming første kvelden. Vi avgjorde at vi i hvert fall skulle få løpe en dag før det eventuelt skulle iverksettes noen utstemming. Jeg merket raskt at dette var en virkelig flott gjeng, som alle gikk veldig godt over ens. Det er godt å slippe å måtte forholde seg til "ubehagelige element" i tillegg til å skulle ha overskudd til å løpe over en hel øy på 3 dager. Man får en positiv synergieffekt av å være i en så velfungerende gruppe. Det var også godt og rart å oppleve at andre også fungerer som meg selv, når det for eksempel gjelder å måtte spise ofte nok.

Noe av innholdet i sekken jeg løp med på turen. Alt legges i poser, for å hindre at det ble vått underveis. Jeg hadde vært innom et apotek og fått med meg små prøver på toalettsaker, slik at det skulle fylle minst mulig. Det fungerte bra! Jeg løp med en Ultimate Direction sekk på 20 liter. Den satt ikke optimalt, størrelsen var et hakk for stor. Neste gang blir det Salomonsekk.

Før leggetid ble det demonstrasjon av pakking og innhold i løpesekk, som vi skulle bære med oss disse 3 dagene. Jeg tror spesielt jentene, meg selv inkludert raskt forsvant opp på rommet og revurderte visse artikler i sekken. Her var det VM i smartpakking og eliminering av ting som ikke var "høyst nødvendig". "Høyst nødvendig" er et definisjonsspørsmål. Jeg lærte underveis hva som kunne vært enda lurere, i fht det lure jeg selv trodde jeg hadde gjort. Jeg fikk litt søvn, selv om sengen var ordentlig spansk plankehard.

Neste morgen startet vårt eventyr i strålende vær.

Vi er klar for å sette igang med turen, Wenche, Monika og jeg. Sol og god temperatur. Det er første gang jeg har opplevd så godt vær oppe i nord på øyen. Jeg har besøkt de delene av øyen noen ganger tidligere.

Publicerat: 2016-02-09 10:57 Kommentarer (0)



Så hva endte det med?

Ble det noe nyttårsmaraton på meg? Nei, jeg valgte å stå over og heller satse på å få inn flere dager med løping før året var omme. Dagen maraton skulle avholdes ble fin og kald. Det lå delvis snø/is på vegen og jeg var usikker på om det kom til å bli for glatt. Jeg ville ikke risikere å bli skadet eller satt ut i dagevis etter en maraton. Jeg hadde heller ikke riktig skotøy til det underlaget for 42 km. Jeg leste senere på Kondis.no at det hadde opplevdes glatt på enkelte partier underveis, men at det ellers var et fint løp.

Foto: Samboer. Strålende fornøyd med tredemølle i hus. Julegaven til hverandre. Fikk levert på døren av Treningspartner.

Jeg og samboeren min investerte i en god tredemølle til hverandre i julegave, (snakk om å være støttende i mine prosjekt) så den ble prøvd ut og godkjent i julen. Jeg fikk dermed inn ønsket km-mengde i desember, i tillegg til løpeturer ute.

Foto: Samboer. Julen ble en merkelig miks temperaturmessig. En av dagene kunne vi løpe i 14 varmegrader! Ganske utrolig opplevelse.

Nå står vi over for et nytt år med mange spennende muligheter og valg. Jeg kjenner at jeg er enda mer positivt spent i år med tanke på 2016 enn jeg tidligere har vært, pga løpeopplevelsene som venter. Den første store turen nå går til Gran Canaria i slutten av januar, med ultraløper Sondre Amdahl og en gruppe spennende løpere, som jeg gleder meg til å treffe etter å ha blitt kjent med noen av dem gjennom instagram (se forrige innlegg for nærmere beskrivelse). Litt rar opplevelse å "bli kjent" med noen man ikke har truffet "live" først. Man kan si og mene mye om sosiale medier, men mediene bringer blant annet uante muligheter for nye kontakter og opplevelser, som jeg virkelig har fått erfare etter at jeg begynte å interessere meg for løping. Det er også gjennom den kanalen jeg fikk muligheten til å blogge for Rehband. Noen av Rehbands produkter skal få være med til Gran Canaria, blant annet kompresjonstightsen og knestøttene.

Foto: Samboer Fra en litt kaldere løpetur i julen, men like fint.Her måtte naturen og bygene foreviges. Utsikt til Godøyfjellet fra Tuneset.

Ønsker alle et spennende, utviklende og godt løpeår i 2016!

Publicerat: 2016-01-05 13:42 Kommentarer (0)



Den trofaste tredemøllen

Etter noen runder med meg selv er jeg klar for å stå frem som en periodevis tredemøllebruker. I enkelte løpemiljø virker det nesten som om det er en skam å gi seg hen til møllen. Jeg er nå klar til å forsvare den og fremheve dens gode kvaliteter og egenskaper. Det betyr IKKE at det å løpe ute er av mindre verdi på noen som helst måte. Det er mange fordeler og positive sider med å løpe ute, men det vet de fleste.

Greit nok er tredemøllen en smule rigid og noe tvangsnevrotisk og kan fremstå som kjedelig i lengden. Den overrasker for eksempel aldri med et nytt underlag. Den er noe fantasiløs, selv om den har prøvd å vise fantasi med programmet "random", men i visse situasjoner er det greit med den tvangsnevrotiske sorten.

Det fine med en god tredemølle er at den alltid er trofast, uansett vær og føreforhold eller tid på døgnet. Har vi en avtale så stiller den alltid, bakker aldri ut. Den er punktlig, holder det den lover, utfordrer ikke uten at vi har bedt den om det. Den lar oss se hva vi er god for, den holder takten, er tålmodig, det er ikke møllen som gir seg etter et visst antall kilometer. Den lar alltid oss avgjøre når nok er nok. Den har et uendelig antall meter med underlag å by på, "det er en evighetsmaskin".  Det er opp til oss å gjøre tiden vi tilbringer sammen interessant.

Det mest spennende for min del hittil, var den dagen jeg bestemte meg for å se om jeg klarte å løpe noen sekunder med en fart på 20 km/t. Det er den farten verdensrekorder i maraton har blitt løpt på, i over 2 hele timer sammenhengende! Ufattelig for meg....på nåværende tidspunkt!

Det fine med en tredemølle er at man da har fullstendig kontroll over farten, det er lett å måle sin utvikling. Det fløy en del katastrofebilder gjennom hodet mitt i forkant av forsøket. Så for meg at jeg lå slengt utover i treningslokalet mens båndet suste videre og folk lurte på hvilken idiot, som hadde utfordret tredemøllens ellers så sindige personlighet. Jeg fikk nok hjelp av ekstra adrenalin trigget og utløst av fartsangst på forhånd, for jeg klarte faktisk å løpe i 20 km i timen i 10 sekunder! (dette er mye for meg som har løpt under to år) Det ble da fartsintervaller den dagen; Fem 10 sekunderøkter à 20 km/t. Prestasjoner bygges sakte med trofast og målrettet trening. Siste gang jeg hadde denne fartsintervalltreningen ble det løpt sammenlagt 0.7 km i denne farten. Det betyr at det bare(!) gjenstår 41.495 meter (sammenhengende, vel å merke) før jeg kan konkurrere med verdenseliten og faktisk få en pallplassering.  Det er viktig å drømme stort, da kommer man i hvert fall et stykke på vei. Man kan more seg med så mangt;)

Fordelene med løping på tredemølle er at underlaget er noe snillere med kroppen enn det asfalt er. Man kan måle sin egen utvikling ganske så nøyaktig. Fartsintervaller er lett å kontrollere og gjennomføre. Progressive økter og nøyaktige grader på bakkeintervaller er lett å loggføre. Været er alltid bra, man kan trene i lette klær, selv på vinteren. Man trenger ikke være redd for glatt underlag. Noen har tilgang til skjermunderholdning, vann og toalettfasiliteter er ofte lett tilgjengelig.

Så gi tredemøllen en sjanse innimellom, hvis været ute er for ufyselig eller helseskadelig å begi seg ut i, eller fordi du har lyst på en avveksling.

Publicerat: 2015-12-14 14:52 Kommentarer (0)



Forebygging i mørketiden.

Tuneset den helgen det var snø her (3 uker siden) Veldig deilig å løpe på snø også.

Bilde tatt av meg.

Når vi er i den mørkeste tiden på året kan det noen ganger være fristende heller å drive med inne-aktiviteter. Mange har en roligere løpeperiode akkurat nå, der fokuset er på restitusjon og oppbygging til neste års sesong. Det kan være lurt å gjøre noen forebyggende øvelser for en sliten løpekropp.

Etter det første året som løper i 2014 og en del irriterende småskader, innså jeg gevinsten med å drive litt prehabilitering (trening for å unngå å bli skadet) i stedet for rehabilitering (øvelser etter man har blitt skadet). Det kan lett oppfattes noe kjedelig og det er fort å glemme å drive forebygging når kroppen er frisk og alt fungerer som det skal. For å motivere meg til å gjøre forebyggende øvelser regelmessig, ser jeg for meg hvor mye bedre jeg vil fungere frem i tid, hvis jeg orker å investere noen minutter 2-3 dager i uken. Det er nemlig ikke så mye som skal til for at kroppen holder litt lenger og tåler litt mer når vi utfordrer den under løpetrening. Bilde av Grete Waitz som tar tåhev med en person sittende på skuldrene, har prentet seg inn på netthinnen min og fungerer som motivasjon for å gjøre disse øvelsene. Dessuten kan effekten av noen enkle øvelser kjennes umiddelbart etterpå, det føles godt, stivhet og stølhet forsvinnet og bena føles mer levende, på en positiv måte, man får energien tilbake, hvis det er en litt tung dag i utgangspunktet.

Kan virkelig anbefale å lese denne inspirerende historien

Jeg har gjort noen enkle yogaøvelser siden 2003, "De 5 tibetanske ritene", noen kaller ritene for Ungdomskilden. Det hører med en liten bok som forteller hvordan disse øvelsene ble oppdaget, ganske inspirerende og kan anbefales.

Søk gjerne på youtube, for å se disse utført ordentlig.

Øvelsene tar meg til sammen 15 minutter.  Da får jeg trent kjernemuskulaturen, strukket og tøyd både for og bakside av ben og overkropp og løsnet opp i pusten. Overraskende enkelt å bli kvitt spenninger, murrende hodepine, stramme muskler og lite effektiv pust. De første ti årene gjorde jeg disse ca daglig, de siste par årene har jeg gjort det på dager jeg ikke har gjort annen trening. Jeg kombinerer yogaøvelsene med hviledager.

Andre eksempler på forebyggende øvelser er:

eksentriske leggøvelser med tåhev på et trappetrinn ca 3 dager i uken.

Rulle en liten massasjeball under foten, meget behagelig!

Massasjeball som kan brukes på alle ømme og stive områder, god som fotmassasje.

og jeg bruker en Togu balansepute et par ganger i uken. Å stå på balanseputen hjelper til å trene opp de små musklene rundt anklene og nede i foten, samtidig som man får trent kjernemuskulaturen, viktig når man skal løpe i terreng. For å få større utfordring gjør jeg øvelsene med lukkete øyne, veldig bra måte å øve opp balansen på. Det er kun fantasien som begrenser hvilke øvelser man kan prøve seg på her.

Stå på denne og gjør øvelser, god trening! Ekstra balansetrening hvis du har øynene lukket samtidig.

Foto: meg. Fra Trollstigen

Så selv om det ikke blir noen løpetur ute i regn, snø, mørke og ruskevær, så er ikke treningsdagen bortkastet, hvis du gjør noen forebyggende øvelser inne i varmen.

Nyt alt det som kan være varmende og godt

Publicerat: 2015-12-08 13:43 Kommentarer (0)



43 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige For straks to uker siden hadde jeg en herlig ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser