Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Tannfeen som uteble.

En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

En liten olivenstein endte med en skummel systemisk infeksjon.

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet "1851 Opp/ned" skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.

Publicerat: 2017-08-23 16:14 Kommentarer (0)



Ferien som endte opp som en løpecamp.

Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i "helvetes forgård". Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: http://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. "Fordelen" med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp "vår lokale vulkan" før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.

Publicerat: 2017-08-01 15:17 Kommentarer (0)



Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp.

Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.

Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!

Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om  nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)

Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.

Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med på løpeturer.                                                                                                               Foto: @tbjx

Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.

Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.

På vei oppover, fortsatt var været bra.                                                                     Foto: Tone S. Andersen

Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.

Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!

Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.

Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke.                                                                                                 Foto: Venke Hustoft Aaland

Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.

En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste

Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.

I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.

Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.

Publicerat: 2017-06-19 16:14 Kommentarer (0)



Kleivane rundt, løpet som fortjener å løftes frem, mer enn bare i sollyset.

Hvert år 2. pinsedag, helt siden 1985, har dette lokale løpet på Sunnmøre, nærmere bestemt på Stette, funnet sted. Løpet arrangeres av Stettevik Sportsklubb.

Blir glad av slikt vær, et så godt gjennomført arrangement og det å vite at jeg klarte å holde 3. plassen gjennom hele løpet. Det er noe helt eget å krysse mållinjen, det er verdt all nervøsiitet og idiotiske tanker i forkant. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Jeg ble gjort oppmerksom på løpet av et nytt, hyggelig løpebekjentskap, Elise. Hun solgte det fint inn ;)

Elise Stette, som fikk meg med på dette løpet, og jeg før start.

Dette er som sagt et lokalt løp der "hele bygda" er med å stelle i stand og delta. De har først en trimklasse/familieklasse, som går løypen før løperne gjennomfører runden sin. Folk går ikke hjem etter endt tur, da er de med å heie, kose seg i solen og spise noe av alt dedikerte sjeler har vært med på å bake og stille opp med. Etter løpet er det også loddtrekning med mange fine premier. Jeg vant et gavekort på G-max. Som indikert i tittelen så ble det flott vær under løpet i år også, senere på dagen skyet det over og vinden økte på.

Løypen på nærmere 10 km med ca 170 positive høydemeter og tilsvarende ned igjen, minnet om en mikro versjon av Ecotrailløypen jeg løp i Oslo for et par uker siden (kan leses om her). Den har asfalt, grus, skogsvei og et lite stykke teknisk sti innlagt, alt passelig fordelt rundt i et vakkert sunnmørslandskap med utsikt til fjell og fjord, fine hus og gamle gårdsbruk, blomstrende enger, fuglekvitter og fersk kumøkklukt (det må nevnes for å gjøre bilde komplett). Løypen var godt oppmerket og vi ble ivaretatt av det lokale Røde Kors der vi måtte løpe langs veien og krysse mulig trafikk. Det ble også utdelt vann to steder, det siste stedet sikkert ut fra ren sympati med løperne, som hadde dratt seg opp en ganske så bratt og opplevd seig og lang bakke.

Et lite stykke langst lett trafikkert riksvei, på vei ned mot Tennfjorden etter hvert, med alltid innlagt motvind visstnok. Foto: Helge Fugleseth

Det skjer noe rart med meg før løp, spesielt i kortere løp, jeg blir uforholdsmessig nervøs og denne gangen også ganske så negativ i tenkningen. Jeg blir stille og innesluttet, mister matlysten, lurer på hva jeg egentlig driver med, hvorfor jeg må konkurrere, hvorfor jeg har som mål om å bli en bedre løper, er det så viktig egentlig, sett opp mot de større eksistensielle temaene i livet? Disse tankene er renspikka tull og noe jeg ikke mener eller står for i det hele tatt, bortsett fra tvilsmessig litt akkurat der og da. All denne negative tenkningen trigger adrenalin og andre stresshormon, som jeg innbiller meg formelig tapper cellene mine for energi som jeg trenger i løpet, dette fører til enda mere stress. Og jeg skal liksom være psykolog. Det er muligens et område jeg bør søke mer kunnskap om her....

Det var første gang jeg løp dette løpet og jeg hadde ingen idè om hvordan løypen gikk. Jeg fikk etterhvert noen beskrivelser om hva jeg kunne vente meg, slik at jeg hadde en viss formening om hvordan jeg måtte disponere kreftene. Det var om å gjøre ikke starte for hardt. Erfaringsmessig er det å løpe på en syresmell svært uheldig og høyst oppskrytt. Jeg klarte på forhånd å plukke ut de to jentene, som kom til å påvirke min posisjon. Da de satte av gårde i racerfart ble målet å ikke tillate noen andre damer forbi meg, på den måten kunne jeg få en lokal pallplassering ;) Gruppen ble godt spredt etterhvert, det var passelig varmt og solen skinte. I de siste løpene nå har jeg opplevd å mestre det å yte jevnt hele veien, også opp alle bakker, uansett hvor bratt det går, det er en veldig tilfredsstillende følelse. Traseen ble løpt uten negative innspill fra min tidligere så destruktive hjerne, det ble en positiv opplevelse!

Alle klassevinnerne med hver sin pokal og de to hovedvinnerne; Viktoria Tolaas og Jan Ketil Vinnes med hver sin vandrepokal. Det var også en person som gjorde seg fortjent til en pokal for 30 års deltakelse, sier litt om hele arrangementet. Foto: Martin Hauge-Nilsen.

Jeg endte på 3. plass av kvinnene og ble aldersklassevinner.

Konklusjonen er at dette er et løp som virkelig fortjener mer oppmerksomhet og deltakelse enn det det har fått hittil. Kan virkelig anbefale løpet til alle. Det er en morsom og akkurat passe utfordrende løype i flotte omgivelser og som oftest i fint vær, sies det. At det i tillegg er mange positive lokale frivillige, som stiller opp på alle mulige måter gjør det ikke mindre attraktivt. Så sett av neste års 2. pinsedag og få med en god løpsopplevelse, hvis du er på Sunnmøre akkurat da.

Publicerat: 2017-06-06 13:52 Kommentarer (0)



Gjennomført Ecotrail Oslo 30 km

Ecotrail 30 km ble gjennomført for snart to uker siden. Det måtte synke litt inn. Jeg skulle egentlig løpe 45 km, for å prøve å komme igjennom på en ordentlig måte. I fjor ble den distansen omgjort til en søndagstur, kan leses om her. Pga en mindre skade i høyre fot 2 uker før løpet omgjorde jeg distansen til 30 km og håpet at det ville gå fint.

På vei langs Kystleden fra Lysaker, fortsatt godt driv. Foto: Sportograf

Vi var flere instagramvenner som hadde valgt den distansen i år, så jeg ble ikke alene til start. Denne gangen var intensjonen å gjøre mitt beste, prøve å gjennomføre løpet på den måten jeg ideelt sett skulle gjennomført det, noe jeg ikke har klart tidligere, bortsett fra siste løpet i april, Valderløpet kan leses om her.

Starten gikk fra Sørkedalen.  Det begynner med en ca 3 km lang og seig oppoverbakke. I fjor ble hele bakken gått. Målet var å unngå å løpe på en syresmell, hva det innebar visste jeg ikke helt, men håpet at jeg kunne løpe rolig, i hvert fall deler av bakken. Diskuterte litt med trener Sondre på forhånd hva som var lurest. Det krever bevissthet og planlegging det å klare å ikke la seg rive med av de ivrigste fra start. Temperaturen var bra, det lekket litt fra et grått skylag, men det var meldt lettere vær etter hvert, så det bekymret meg ikke.

Det fine med løpingen er at jeg har blitt kjent med noen virkelig flotte mennesker underveis, her er to eksemplarer; Mariann og Marit. Her er vi underveis til start. De to andre skulle løpe 45 km, som ble 48!

Jeg løp med Heidi (blitt kjent med gjennom instagram) det første stykket, hun slet fortsatt med en luftveisinfeksjon og måtte ta det litt rolig, det gjorde at jeg klarte å holde planlagt tempo. Det viste seg at treningen endelig har begynt å gi resultater, jeg klarte å løpe opp hele bakken, uten å gå eller ta pauser, eller krepere på toppen. Jeg var rett og slett en smule imponert og veldig glad over denne oppdagelsen. Det ga meg en skikkelig opptur, så da det bar nedover var det bare å druse på. Begrensningene i nedoverbakker etter fallet på Gran Canaria i januar var også borte, enda en opptur, turen kan leses om her. Da traseen gikk over på blåsti og teknisk terreng, fikk jeg et skikkelig gledeskick. Rakk å tenke at det var fantastisk å kunne ha det så gøy i et løp. Bakken var gjennombløt og gjørmete, selv det ble snudd til noe positivt. Det var deilig å bli litt våt og det var enda mer utfordrende på stien da. Hode trives med utfordrende underlag, det blir som et spill som skal mestres og jeg kjenner mindre til at jeg blir sliten. Dette løpet ble gjennomført uten en eneste negativ, saboterende tanke underveis, fantastisk!

Følte meg som en del av en ulveflokk som føk gjennom skogen. Jeg løp vekselvis i en liten gruppe med 3-4 andre menn, ingen kø eller hindringer.  Jeg spurtet ned til drikkestasjonen i Fossum. Den var mindre og lengre nede enn i fjor. Der ble jeg møtt av engelen Elisabeth (medblogger i Runners World). Hun hadde steppet inn som frivillig og skulle gi meg drikke. Jeg fant ikke koppen min og ble en smule stresset inntil jeg fant ut at jeg kunne bruke plastposen, som mobilen lå i (bare i tilfelle jeg skulle falle i Lysakerelven).  Tok sjansen på at jeg ikke skulle rafte senere i løpet og fikk cola i flyposen (den som rommer en liter). Kastet bort et par minutter på den forsvunne koppen, som senere viste seg å ligge i en annen lomme enn antatt (lenge leve systemfreaken, tror jeg har mistet ting når det ikke ligger på sin vante plass, fordi jeg legger jo ikke ting feil...) Jeg løp videre mens jeg prøvde å fortære en daddel, ja dadler kan gi mye bra energi. Mestrer virkelig ikke teknikken med å tygge og løpe samtidig enda, tok vel nærmere 15 minutter før jeg klarte å få ned den ene daddelen, seriøst altså, her må det praktiseres. Målet var å klare å løpe hele distansen, kunne derfor ikke stoppe å spise. Jeg inntok i tillegg cola fra pose på Fossum og en pose vann på siste stopp, resten av energien kom fra Maurten energidrikk, utblandet i en liter vann, fungerte veldig bra. Takk til Maurten for dette! Kan anbefales på det sterkeste.

Maurten er med i Sub2hour prosjektet og har utviklet en sportsdrikk som er mild mot magen og ikke etser på tennene, fungerer veldig bra, synes jeg, etter å ha testet den ut på lengre løpeturer og nå i konkurranse.

Traseen fra Fossum til Lysakerelven var lettløpt, denne dagen opplevde jeg meg sterk bortover også. Det er rart hvordan kroppen enkelte dager fungerer optimalt og andre dager ikke i det hele tatt. Det dumme er at man ikke kan vite på forhånd hvilken dag man har før man har begynt å løpe. I Transgrancanarialøpet følte jeg meg dårlig både oppover, bortover og nedover (leses her), mens på Ecotrail fungerte alt.

Jeg hadde gledet meg til Lysakerelven, det var det mest underholdende partiet i fjor. I år ble ikke opplevelsen like bra. Det var leire og gjørme og man måtte passe på for ikke å falle, jeg begynte dessuten å bli sliten og fikk ikke det store kicket ut av å løpe der. Jeg falt ikke i elven. Det var mange rykter på forhånd om hvordan stien hadde falt ut og at vi kom til å ende i elven og at løpet ble omgjort til en swim/run konkurranse. Oppdaget Jon Almaas langs Lysakerelven, merkelig og rar situasjon, følte at jeg kjente mannen, men hadde jo aldri snakket med ham. Jeg tok en bergensk intro og slo av en liten løpeprat før jeg løp videre. I år hadde Ecotrail lagt inn en sløyfe ut til Bygdøy, for å få nok km til de kortere distansene. Tror ikke dette strekket var særlig populært blant de som løp de lengre distansene. Jeg hadde heldigvis forberedt meg godt mentalt på denne ekstra sløyfen, derfor gikk det bra. Tror det var en del som "slapp unna" denne delen også. Det var enkelt å bare løpe rett frem. Noe å tenke på for arrangørene til neste år, hvis denne delen skal være med. Plutselig så jeg Almaas igjen og lurte sterkt på om jeg turde å passere ham enda en gang eller om han da kom til å guffe på å løpe forbi meg. Jeg bestemte meg for å holde mitt tempo og se hva som skjedde. Det endte med at jeg løp forbi ham. Da jeg først hadde gjort det, lovet jeg meg selv at han ikke skulle få ta meg igjen, det ble motivasjonen inn til mål. Takk for det Jon! Det fungerte ;)

Må få lov å glise litt, han ser jo unektelig veldig sprek ut, likevel tok han meg ikke igjen.

Siste stykket inn til mål var noe uoversiktlig bak Aker brygge, jeg var redd for å ikke finne frem så jeg tviholdt på en blå rygg som løp foran meg.  Langs Akershus festning fikk jeg hilse på fotograf og sjef i http://www.kondis.no/ Olav Engen, det ga ekstra energi de siste meterne før målgang. Han er også leder i Romerike Ultraløperklubb, eller klubben jeg står oppført under; Romerriket Ultraløperklubb (ubevisste storhetstanker om meg selv?)

Blir jo automatisk i godt humør når man treffer på sympatiske folk (Olav Engen). Foto: Kondis, Olav Engen.

Det var deilig å komme i mål og kjenne at jeg hadde løpt slik jeg ideelt sett hadde ønsket det. Det ga mestringsfølelse og tro på videre utvikling. Det manglet likevel litt "futt" i målområdet. Etter å ha opplevd Transgrancanaria sin målgang så ble dette nesten et antiklimaks, men mål er mål og de hadde laget det stilig til i området. Jeg fikk raskt tikkende inn meldinger om plassering, det ble en opptur; nr 2 av 54 i min aldersklasse og nr 14 totalt av kvinnene på 31 km distansen, jeg var fornøyd. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde gått ned til 30 km og fikk oppleve det å mestre et løp, ikke bare gjennomføre. Det tar tid å bli flink på lengre distanser, jeg vil bruke den tiden det tar å bygge meg opp til det, har tross alt bare løpt 3 år til sammen nå.

Heidi, min ledsager i starten av løpet, alltid like blid, jeg og Lena Britt, sprekingen fra nord, som ble nr 2 totalt av kvinnene, imponerende!

En stor takk til arrangørene av Ecotrail Oslo og alle de frivillige! Også en stor takk for koselig samvær med alle løpevenner! Jeg hadde en kjempe bra dag i løypen!

Jeg kommer ikke med tilbakemeldinger her på ting jeg observerte kunne vært gjort bedre, Ecotrail har fått en mail allerede med alle forbedringspotensialene som jeg noterte meg. Jeg håper at dette er et løp som kommer til å bli godt etablert og likt, både av norske og utenlandske løpere med tiden.

Publicerat: 2017-05-30 12:03 Kommentarer (0)



"En utrolig digg hobby!"


Etter kommentaren på Strava; "Utrolig digg hobby vi har!" fra en god løpevenninne og etter egne refleksjoner gjort i påsken på terrengløpeturene jeg, min samboer og lille hund hadde, så fikk jeg lyst å skrive et innlegg om hvor fantastisk hobby løping faktisk er.

Å dele gleden over å løpe med en hund , gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Man kan ikke annet enn å bli glad når hun piler som en rakett i forveien med store, trillrunde øyne fulle av liv. Her på vei over Haramsøya.

Takk og lov for at jeg ble bitt av løpebasillen! Jeg var en av dem som ikke bare var likegyldig til løping for 3 år siden, man kunne nesten beskrevet meg som fiendtlig innstilt til aktiviteten.

Det er stort å tenke på alt jeg har rukket å oppleve på denne korte tiden som løper, det får frem følelser av takknemlighet og glede. En helt ny verden har åpnet seg. Også parforholdet har fått en ny dimensjon, vi har allerede rukket å oppleve mange flotte turer rundt omkring. Kondisjonen har aldri vært bedre, på tross av alder. Løpingen har åpnet for nye, gode vennskap og jeg har fått oppleve steder på en helt ny måte, både i Norge og i utlandet.

Rett utenfor Ålesund ligger fantastiske øyer som perler på en snor, klare til å erobres. Her fra Godøya.

Det som slo meg i påsken da vi "erobret" to nye øyer i nærheten av Ålesund; Lepsøy og Haramsøy, var at jeg aldri ville ha klart eller prøvd å rekke over og rundt en hel øy, hvis jeg ikke hadde løpt.

Løpingen gjør at du kommer langt på relativt kort tid, du får oppleve og se mer. Det er ikke det samme å kjøre rundt. Du "eier" stedet på en annen måte når du har løpt der, kommet nærmere, fått terrenget og stedet under huden.

Det er viktig å ta seg tid til å nyte været og utsikten også. Her fra toppen av Lepsøya.

Du har svettet og pest deg opp på fjellet (gratis bakkeintervaller), for så å nyte en fantastisk utsikt, du har løpt på fine stier, gjennom gjørmete myrlandskap, hoppet over steiner, bekker og røtter og rast nedover fjellskråningen igjen, helt på grensen av hva du kunne kontrollere. Du stopper opp nede ved havet på andre siden av øyen ut mot et nytt fyr, snur deg og ser tilbake på fjellet du nettopp var på og kjenner at livet er bra (og lurer på, langt bak i hode, om du skulle løpt opp igjen bare for å sanke et par hundre høydemeter til...by the way, det er slike tanker som viser at du er infisert.)

Nedoverløping er gøy og utfordrende, her testes grenser på Leøspøya.

Spørsmålet om man skal ta taxi tilbake etter 16 km forsvinner når vi finner ut at det "bare" er 8 km tilbake til bilen, sjekker at kroppene holder og det fortsatt er glede og gnist i øynene til hunden. Før jeg begynte å løpe var 8 km uendelig langt, og det VAR langt, regnet i gå-tid, i løpe-tid er det bare transportetappen tilbake til bilen etter timer ute i naturen.

Så ja, løping er definitivt en utrolig digg hobby!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2017-04-18 14:04 Kommentarer (0)



Ålesund Nyttårsmaraton 2016

Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom "ment to be".

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO'er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går "straka vegen" innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er "alltid" innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt ;)

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda...Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: "Kom igjen nå!", da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken...

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten "klassisk subbing". Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små ;)  Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!

Publicerat: 2016-12-30 15:06 Kommentarer (0)



Den terrengløpende versjonen av Tenerife

Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så "seile" nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO's verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt "flatere" og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant ;)

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2016-12-19 13:19 Kommentarer (0)



Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.

Runner Interview: Angelika Sverdrup

Intervjuet kan leses her http://www.trailandkale.com/interviews/runner-interview-angelika-sverdrup-angelikasverdrup/

Running in Gran Canaria last February, a fantastic 3 day run with ultra runner Sondre Amdahl

When and why did you start running?

I started to run May 2014, 41 years old, after reading the book: Born to Run: The Hidden Tribe. I had never liked running before. I didn't see the point and were absolutely not interested in the topic. I started out as a completely naive runner and had to learn everything from zero. I started to read everything I came over, from books to blog posts and got more and more interested and hooked. I have been running for 2.5 years now. I run not because I need to stay fit, but to see how far I can come and how good I can become. I like to race and to explore new places and areas. Running is an excellent way to reach longer distances and areas in a short time. I love to run in new places, it's like I own a bit of the place afterwards, it has become a part of me, a fantastic feeling!

Describe your ideal race or adventure challenge

I have several dream races I would love to run because of the nature and location. Bagan Temple Marathon, Australian Outback Marathon are some. I also long for the Himalayas, because of the incredible beautiful mountains and nature, and I would love to run in Grand Canyon. One day I would like to try a stage race in the desert, Oman... I love the desert. I know the heat will be a challenge, but I would like to try anyway. I also have to mention beautiful trail races in Norway, with ridges, fjords and spectacular nature, like Stranda Fjord Trail Race and Romsdalseggen race.

Taken during my running camp week in Morzine last June. Great running in rainy weather with ultra runner Charlie Sharpe.

Tell us about your favourite trail

I love technical terrain and downhill running. This year I experienced that I also love ridges and a bit of elevation gain. I also love smooth, soft trails in the woods or in the mountains.

I have several dream races I would love to run because of the nature and location.

What has been your biggest running / adventure challenge to date?

My biggest adventure so far has been to run across Gran Canaria from north to south in 3 days with a group led by ultra runner Sondre Amdahl last February. We are going to repeat that trip again in January 2017. This time it will be my preparation for Transgrancanaria 42 km in February 2017.

Taken during the Romsdalseggen race in September. Ridge running with a stunning view. I'm a bit scared of heights so did not dare to look down.

Tell us about your greatest running fail, we've all had – or will have – them at some point!

My biggest failure so far (I have not been running many years yet) is to think/hope I am better that I am and starting out too fast. That makes me very disillusioned before I manage to change my thinking during the race. It helps to become more experienced.

What advice would you give to a new trail runner?

Don't forget to enjoy the trails and the scenery.

Taken during a trail run at Sula Mountain near Ålesund where I live. Fantastic views and place to run. Here with my little trail runner dog Phiona.

What is your favourite bit of running kit, and why?

For trail running; my Salomon S-lab running vest.

What challenges / races / adventures are you planning for the coming year?

My first race is Transgrancanaria 42 km in February then Ecotrail Oslo 45 km in May, and Oslo Marathon in September. I have some more races I want to participate in also, but I have not decided yet which one.

Finally, what do you get up to when you're not running or adventuring?

I work full time as a clinical psychologist in a private medical center in Ålesund. I love my work. I also have a dog, that I have turned into a trail runner. She loves soft trails. I am blogging for Norwegian Runners World www.runnersworld.no and I love reading books, doing some yoga, eating good food and relaxing.

Thanks Angelika for the really interesting interview, happy trails!

Social media links:

Instagram: http://www.instagram.com/angelikasverdrup

Blog: http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm

Thanks @trailandkale for this interview!

Følg dem gjerne på instagram @trailandkale og tag løpebildene #trailandkale

Sjekk nettstedet for gode tips for løpeturene: http://www.trailandkale.com/

Publicerat: 2016-11-25 09:47 Kommentarer (0)



De utfordrende bakkeintervallene.

I mitt treningsopplegg er det innlagt en treningsøkt i uken med bakkeintervaller. Bakkeintervaller er vel noe de fleste av oss vet er lurt å trene, hvis man har lyst til å få bedre kondisjon, øke det maksimale oksygenopptaket, bli raskere og sterkere til å løpe og til å mestre terrengløping. Jeg har et ambivalent forhold til intervaller, skrekkblandet fryd kan det vel kalles. Jeg har lagt merke til at jeg har en idè om at jeg liker bakkeintervaller, men når det kommer til selve gjennomføringen kjenner jeg at jeg nesten vegrer meg for å sette igang med treningen. Så for min del er bakketrening også vel så mye mental trening. Alt jeg kjenner vegring mot og opplever tungt, ser jeg på som god og gratis mentaltrening.

Det gikk ikke like lett oppover hele veien, som det ser ut her. Det er mye enklere å gjennomføre foto shoot intervaller enn treningsintervallene. Brukte også staver under selve treningen.

I utgangspunktet synes jeg det er lettest å gjennomføre intervaller på tredemølle, da har jeg kontroll på alle variablene. Denne helgen la jeg likevel bakkeintervallene til et fjell vi skulle på, pga et strålende vær. Litt oppe i fjellsiden lå snøen som et tynt dekke på bakken, akkurat det kan oppleves både positivt og negativt . På den ene siden gjør det at intervallene blir enda mer utfordrende, for man glipper bittelitt for hvert eneste steg og energien tappes enda raskere og grundigere, man kjenner hvor mye det koster og hvor hardt det er. På den andre siden så gir det ekstra trening, man trener flere muskler samtidig og man overvinner mentale monster når man ikke gir opp, følelsen etter endt økt blir enda bedre når man har måttet kjempe ekstra.

Veldig mye gøyere å fly ned fjellsiden etter endt økt. God måte å få trent lårene på...gangsperren kjennes fremdeles i lårene!

Så kom deg ut å gjør noen bakkeintervaller og kjenn på hvor bra det føles etterpå. Og hvis det skulle være snø i bakken, så se på det som en ekstra gevinst, selv om det ikke føles slik der og da ;)

Foto: Tbjx

Publicerat: 2016-11-08 13:46 Kommentarer (0)



43 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser