Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Gran Canaria, et stiparadis.

Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og spektakulær natur, som er vel verdt å utforske, i tillegg til den vanlige solferien man oftest trekkes til på denne øyen.

Visste du at det fantes vulkaner på Gran Canaria?

Julen 2018 valgte vi å tilbringe på Gran Canaria, et veldig bra valg for en som ikke lenger trenger den norske julen for å føle seg lykkelig! Vi fikk 10 dager med perfekt vær, behagelig varme og sol. Vi fikk også oppleve calimaen fra Afrika. Det er sand fra Afrika som blåser over på Canariøyene. Den legger seg som en dis, som kan ligge i dagevis. Jeg syntes det var interessant å få oppleve dette, spesielt siden den ikke ble værende mer enn et par dager.

Når vi besøker Gran Canaria har vi alltid leiebil. Feriene har blitt mer og mer aktive de siste årene. Denne gangen var vi på fjellturer 7 av 10 dager. Nye steder hver dag. Det fine er at det er et hav av andre tur/løpemuligheter også, som ligger å venter til neste gang vi besøker øyen.

Jeg har plukket ut 2 turer, som eksempel på hvor variert og flott det kan være. To steder som var helt nye for meg og gjorde ekstra inntrykk, pga det var annerledes og spennende. Mulig jeg kan skrive om noen av de andre turene også i et annet innlegg, hvis det er av interesse. Det er så mye fint å ta av!

Vulkanen Bandama (Caldera de Bandama) mellom Telde og Las Palmas.

Vi er glad i vin til god mat. Når vi er ute å reiser prøver vi å drikke lokal vin. Vi fikk et tips om å besøke Gran Canaria sin største vulkan, der vinen vi drakk kom fra. Vulkan på Gran Canaria? Det visste jeg faktisk ikke. Kelneren anbefalte sterk at vi besøkte stedet, fordi det skulle være mulig å gå ned i den utdødde vulkanen. Vi fant ut at det var muligheter for løping og turer der, og i område rundt. Det viste seg å være et magisk sted. Det var laget flott til med egen inngang til vulkanen og vei ned i krateret. Porten stenger kl.17.00, så det var viktig at vi var oppe igjen til da. Det ble oss fortalt at det også bodde en person nede i vulkanen.

Fin tillaget og vedlikeholdt vei ned i vulkanen.

Det var en helt egen stemning i vulkanen, det var som å gå ned i en annen verden, helt isolert fra resten av øyen. Jeg fikk tanker om serien "Lost" og om UFO'er, som plutselig dukket opp. På vei nedover kommer det "sneilende" oppover en krokrygget gammel mann med stokk. Det slår meg at det må være han, som bor i bunnen av vulkanen. Det viser seg å stemme. Vi utveksler noen fraser og han er nøye med å påpeke at vi må være oppe igjen til porten stenger. Nede i bunnen er det frodig og vakkert. Vi kommer oss opp igjen i tide. 200 meter fra toppen tar vi igjen den gamle mannen. Jeg forestiller meg at dette er hans daglige tur. Det tok ham minst 3 kvarter å komme opp. Jeg forstår ikke hvordan han klarer å bo der nede uten innlagt vann eller strøm.

Vulkanens vokter og beboer. Humor hadde han og. Han lurte på om jeg hadde tillatelse for hunden vår. Jeg lurte på om jeg kunne få ta et bilde av ham, han svarte ja og gikk videre...

Jeg vurderer å løpe ned igjen og løpe det jeg klarer opp igjen på 20 minutter, men lot det være. Det viser seg nemlig at det er flere Stravasegment der, noe som trigger en primitiv hjerne, som alltid vil se hva som er mulig. Det er ca 250 høydemeter fra kraterbunnen til toppen.

Nede i vulkanen var det frodig med frukt- og svære Eukalyptustrær. Et helt unikt sted, skjermet fra resten av verden.


El Molino de Viento, ved Mogan.

Rett før Mogan ligger El Molino de Viento, vindmøllen. Det er der du passerer en stor vindmølle ved veien(!) Vi parkerte på oversiden av veien og så bar det oppover. Fra start er det umulig å se og forestille seg hvordan man skal klare å gå rett opp fjellveggen. Det er en sånn fjellvegg du finner i cowboy land, meget fascinerende! Fjellsiden lå i skyggen, noe som gjorde at hunden vår for en gang skyld ikke følte at det var for varmt og var den som endte opp med å "dra" oss til topps.

En meget fornøyd liten vovv. Hun trakk oss oppover, som en gjeterhund.

Hun har høydeskrekk, men glemte helt av den frem til vi kom opp i solen på toppen. Det gikk en fin sikk-sakk sti hele veien opp. ca 20 høydemeter fra toppen måtte vi løpe/gå på en smal sti langs med fjellveggen. Jeg var spent på hvordan hode mitt skulle takle dette, jeg har også høydeskrekk. Det gikk bra, pga at jeg løp. Løping trigger adrenalin, som hemmer høydeskrekk hos meg, praktisk oppdagelse. Erfarte dette første gang da jeg deltok i Romsdalseggen-løpet for 3 år siden.

Løping rett under rimmen, normalt sett ganske skummelt, men ikke med adrenalin i kroppen. Man ser ned på Mogan herfra.

Råkult landskap! Ser nesten ut som Gran Canyon.

På toppen ble vi møtt av en kraftig vind og flere sti-muligheter i forskjellige retninger. Vi returnerte ned igjen etter en liten runde på platået og ca 730 høydemeter tilsammen.

Veldig godt å ha ordentlig grep på skoen når man forserer slike steder (Reklame: Hoka Speedgoat 2, bare hvis du lurte)

Det var turen opp til platået, som gjorde denne turen spesiell.

Det var relativt kraftig vind da vi først kom oss opp på platået. Her kunne vi løpt langt innover.

Vi fikk noen fantastiske dager med flotte naturopplevelser, som gjerne kunne vært utvidet.

Ønsker du flere forslag til turmuligheter på Canariøyene, så sjekk ut denne linken her

Publicerat: 2019-02-11 15:09 Kommentarer (0)



Store muligheter for syrefest.

Urørt, nydelig natur. Vi kom oss steder der bare rypen, haren og hjorten tidligere hadde gått.

I helgen prøvde jeg truger for første gang. Etter at Abelone, medblogger, skrev om sin første trugetur, fikk jeg endelig motivasjon nok til å prøve det ut selv. Jeg hadde ingen realistisk  idé om hvordan det skulle føles eller oppleves. Mitt bilde av hvordan det skulle være å gå på truger, viste seg å være ganske avleggs. Tenk tunge, stive tretruger, vaggende og kavende, bredbent, kjempende fremover i ugjestmildt terreng. Ikke særlig fristende, selv om det kunne resultere i stort treningsutbytte.

Vi bestemte oss for et sted, som jeg mange ganger har ønsket å utforske. Det var rikelig med nydelig snø, ingen spor av ski eller annet, bortsett fra mange forskjellige dyre- og fuglespor.

Urørt natur på Ørskogfjellen.

Trugene viste seg å være overraskende lette. Det var også relativt enkelt å få de på. Dette var ikke racertruger, men "vanlige", uten kompliserte bindinger. Samboer foreslo å ta med staver. Jeg protesterte ikke, og tenkte for meg selv at det sikkert var lurt for ham, men at jeg ikke trengte det. Var veldig glad for stavene da vi begynte å gå oppover, nedover, bortover....egentlig uansett hvor vi gikk, for å si det sånn.

Vi brukte Hoka Tor Speed 2 sko med trugene, det ble for kaldt på tærne. Må finne en annen løsning.

Det som slo meg mest var hvor gøy dette var. Det som så slo meg var hvor fascinerende tungt det føltes, spesielt da jeg løp. Det var ikke mindre tungt å løpe nedover. Det føltes nesten like tungt som å løpe i oppoverbakke. Det ble derfor mange, korte intensive intervaller, med deilig syre i bena.

Jeg var forberedt på at det kom til å føles tungt. Syren i bena kom likevel overraskende kjapt. Pulsen føk opp like høyt, som på en løpetur, spesielt nedover. Man trenger ikke oppleve det slik, hvis man har bestemt seg for å gå en rolig trugetur, men jeg har en tendens til å jakte på treningsutbytte i alle fysiske aktiviteter. Vi gikk ikke mer enn 2.5 km, fikk nesten 200 høydemeter, men brukte ca 1 time og 15 minutter på dette. Det var utenom kaffepausen ;)

Stående buffet. Lefse og Nespresso, må vite, what else, liksom??

Erfaring:

For min del ble jeg altfor raskt kald på tærne. Jeg har allerede mottatt flere tips i fht dette problemet, men hvis du også har tips så "feel free" til å dele. Vi måtte avbryte turen, pga disse iskalde tærne.

Trugene slo opp i skinnleggen for hvert skritt nedover, da vi løp. Selv om det bare var en svak berøring, så hadde det etter hvert blitt ganske ømt, hadde vi holdt på lenge nok. Kanskje dette skyldes mangel på riktig teknikk?

Ja, til staver! Det går fint an uten staver også, men i løs, dyp snø vil jeg absolutt anbefale det.

Trugeløping; veldig gøy og akkurat så tungt som du vil. Garantert syre, hvis det er ønskelig.

Det var en befriende følelse å kunne gå akkurat der jeg ville, uten å tenke på at jeg måtte følge stier, spor, unngå myr, hull eller andre hindringer. Dette skal vi gjøre flere ganger og kan absolutt anbefales som effektiv, alternativ trening eller bare for å nyte naturen på en annen måte 😍

Foto: Tbjx og jeg.

Publicerat: 2019-01-29 10:58 Kommentarer (0)



Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket.

Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes "lys". Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne "avgrunnen" og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.

Publicerat: 2019-01-17 17:06 Kommentarer (0)



Yohooo, I'm back!

For litt over et år siden takket jeg foreløpig for meg, som blogger på Runners World etter ca. 3 år. Jeg trengte å finne ut av litt forskjellig, dessuten utviklet jeg en løpeskade, som har hengt med gjennom hele 2018  og frem til nå og gjorde at jeg måtte avlyse den ene planen etter den andre utover året  Det ble mindre og mindre løpetrening, økende frustrasjon og identitetstap, som løper og tiltagende migrene (løpingen har vist seg å fungere som forebyggende migrenemedisin).

I fjor januar smalt jeg opp et innlegg på min egen blogg om alle de store planene for løpeåret 2018, det var visst litt for kjepphøyt gjort. Jeg fikk gjennomført de første løpene og så måtte jeg avlyse resten av året. Tips; Det er en effektiv måte å miste motivasjon på! Kanskje også en måte å lære litt påtvunget ydmykhet? Sett sånn i ettertid kan det kanskje også være bra å stoppe litt opp innimellom og kjenne etter hva man holder på med og hvor man er på vei, før man mister gangsynet eller i verste fall løpesteget.

Men nå er det nytt år og nye muligheter! Det er ikke sagt som en klisjé. Optimismen er tilbake! Jeg har mange og spennende drømmer, som gir meg pågangsmot, men som jeg ikke våger å sette ord på enda, fordi jeg ikke vet hvor fort det går å trene løpeformen opp igjen. Jeg vet ikke hva leggene mine tåler enda, derfor løpes det ikke mange km i uken, men det trenes i tillegg; både spinning, styrke, innendørs roing, litt yoga og turer.

Elsker store trær og å oppleve forskjellige steder i verden med løpeskoene på! Mer av dette takk!

Godt å være en del av Runners World familien igjen og kunne få være med på å muligens inspirere andre, uansett nivå, til å oppleve løpingens gleder, utfordringer, tidvis frustrasjoner og uendelige potensial; fysisk, sosialt og mentalt.

Publicerat: 2019-01-10 15:55 Kommentarer (0)



Takk for meg for denne gang.


Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre "ut i den store verden" gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar :) Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre...)

Publicerat: 2017-12-20 16:24 Kommentarer (0)



Den profesjonelle amatør.

Glad amatør i fantastiske omgivelser på Sunnmøre.

Amatør har sin opprinnelse i verbet "amare" - å elske. Det betyr at en amatør elsker det den holder på med, ikke fordi den må eller fordi den får betalt for det.

Profesjonell betyr at man får betalt for den jobben man gjør. Den høyeste grad av profesjonalitet finner man hos den som utøver profesjonen sin med glede og indre motivasjon, ikke fordi det gir personlig vinning.

Så hva er da en profesjonell amatør?  Første gang jeg fikk høre om denne kombinasjonen var på et jobbseminar der min gode venn Harald Haveland på nå snart 87 år, beskrev kollegaene sine som profesjonelle amatører. Vi elsket jobben vår, ikke pga pengene, men pga at vi elsket og levde for det vi utførte i profesjonen vår. Det var et meget inspirerende foredrag! Det gjorde meg også oppmerksom på hva amatør egentlig betyr, i ordets rette forstand. Jeg hadde tidligere sett på ordet amatør, som noe mindre verdifullt, ikke like mye verdt som det å være profesjonell.  Da ordets riktige betydning gikk opp for meg innså jeg at vi aldri må minste amatørdelen i oss- kjærligheten og lysten, som driver oss til å holde på med det vi gjør.

Samboeren min poengterte at jeg er en ordentlig amatør i fht løpingen min, jeg rett og slett elsker alt det medfører av opplevelser og nye erfaringer. Det har gått så langt at jeg  vil kalle meg for en profesjonell amatør. Jeg går like iherdig inn for dette, som om det skulle vært jobben min. Det er gleden og nysgjerrigheten, som driver meg videre.

Ja, jeg har en forkjærlighet for Spania og spanske øyer. Det finnes så mange utrolig landskap å løpe i. Har sans for kontraster og motsetninger, som her fra vulkanen Teide på Tenerife, høyt over skyene.

I innlegget "Den profesjonelle amatør, første del" beskriver jeg en svært så kronglete start på Spaniaeventyret jeg nettopp har vært igjennom. Jeg spurte meg selv den morgenen jeg skulle reise, etter å ha fått vite at SAS hadde kansellert første flyet mitt, om hvorfor jeg orket å kjempe enda mer for å få denne reisen til, hvorfor tok jeg ikke kanselleringen som et tegn på at jeg burde gi opp og holde meg hjemme?

Det finnes veldig mange fine byer å løpe i. Gjør man det om morgenen får man gatene for seg selv. Her fra det gotiske området i Barcelona.

Jo, fordi jeg var sprekkeferdig av nysgjerrighet og lyst til å oppleve nye løpeeventyr. Og vil man oppleve store og fine ting så må man noen ganger jobbe hardt for å få det til! Man må ut å løpe i mørket og regnet eller renne vekk inne på en tredemølle, mange kilometer, flere ganger i uken, selv om man tidvis er trøtt og lei, for å kunne høste opplevelsene som ligger å venter på en, på fine dager ute i naturen, langs veien eller i byer, på spennende løp man har forberedt seg til, på nye løpeeventyr i inn- og utland og fordi man vet at det gir så utrolig mye når man gir etter og lever ut det man oppdager at man faktisk elsker.

Når man løper rekker man over så mye og man får med seg mage vakre opplevelser. Solnedgang på Sunnmøre, Tueneset.

Publicerat: 2017-12-18 09:00 Kommentarer (0)



Dagen før dagen.

Ja nå er den her, dagen før det store løpet i Oslo, det mange tusen løpeglade har trent mot og ventet på. Løpet der de kan få teste ut og sjekke om treningen har gitt resultater. Noen vil teste seg mot andre og mange vil teste seg mot seg selv. Det er det fine med slike løp, uansett nivå kan alle få noe ut av det og føle at man har seiret, og/eller man får en viktig læring og pekepinn på hva som må jobbes videre med.

Håper ikke løpetreningen har gått for mye ut over forholdet til partneren din. En av broene i Bjørvika har allerede unnskyldningen klar :)

Det er liksom ikke så veldig mye mer å gjøre treningsmessig dagen før et stort løp. Det som ikke er gjort får bli ugjort. I dag er dagen for å slappe av, kun ta en liten løpetur for de ivrigste, ellers passe på å spise godt/passelig, rigge seg til der man skal være siste natten, ordne alt rundt løpet i morgen, enten i dag eller i morgen tidlig, prøve å slappe av, ikke bli for stresset og nervøs. Minne seg selv på at dette skal være og er en positiv opplevelse.

Det er visse ting det kan være lurt å tenke på sånn rett før og under løpet. Dette innlegget er rettet mot mosjonistene, ikke eliteløperne, der ikke jeg den rette til å veilede, så bær over med rådene ;)

Vit hva du skal ha på deg og vit at det fungerer i fht den distansen du skal løpe.

Pass på å være hydrert, men ikke overdrevet slik at alt fokus går på å prøve å tømme en stadig full blære.

Pass på å ha spist nok i riktig tid før du starter å løpe. Hva som er riktig for deg i fht når du kan spise før et løp er veldig individuelt, det kan variere fra et par timer til en halvtime før start. Dette bør du allerede ha testet ut under treningene dine.

Jo kortere løp jo viktigere er det med en god oppvarming i forkant. Løper du 10 km så får du ikke en optimal tid hvis du må bruke de første 3 km til oppvarming, mens løper du en maraton så har du tid til å bruke de første kilometerne til å løpe deg varm. Selvfølgelig avhengig av hvilket nivå du er på.

Under løpet når det begynner å røyne på, er det greit å huske å sjekke sin egen løpestil. Man har tendens til å senke stegfrekvensen når man blir sliten, da er det stor sjanse for at farten også daler. Prøv å holde frekvensen oppe ved å korte inn på stegene.

Husk på å skyve hoftene frem, de synker fort sammen når man begynner å bli sliten, ikke er bra syn og ikke godt for kroppen. Føler du at du "sitter i steget" er det på tide å rette seg opp igjen. Hoftene er med på å gi fraspark og hjelper å opprettholde farten.

Prøv å ikke synke sammen i ryggen, selv om det begynner å bli tungt. Rett ryggen opp igjen, hold fokus fremover og tenk på at du snart har gjennomført en skikkelig bragd.

Og selv om det er tungt og du kan begynne å lure på hvorfor du driver med dette, så prøv å tenke på mestringsfølelsen du vil kjenne på når du har krysset målstreken.

Lykke til alle sammen! Ønsker dere et strålende løp (været er på vår side) Håper å treffe mange løpeglade mennesker denne helgen!

Publicerat: 2017-09-15 09:39 Kommentarer (0)



Tannfeen som uteble.

En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

En liten olivenstein endte med en skummel systemisk infeksjon.

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet "1851 Opp/ned" skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.

Publicerat: 2017-08-23 16:14 Kommentarer (0)



Ferien som endte opp som en løpecamp.

Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i "helvetes forgård". Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: http://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. "Fordelen" med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp "vår lokale vulkan" før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.

Publicerat: 2017-08-01 15:17 Kommentarer (0)



Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp.

Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.

Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!

Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om  nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)

Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.

Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med på løpeturer.                                                                                                               Foto: @tbjx

Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.

Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.

På vei oppover, fortsatt var været bra.                                                                     Foto: Tone S. Andersen

Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.

Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!

Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.

Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke.                                                                                                 Foto: Venke Hustoft Aaland

Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.

En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste

Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.

I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.

Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.

Publicerat: 2017-06-19 16:14 Kommentarer (0)



40 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Et glimt av 2018 2018 har vært fantastisk, slitsomt, tøft, morsomt, lærerikt og givende. Jeg har ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Godt nytt år alle sammen...altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser